Skriv ut

INNHOLD

Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll.

I. Ekteskap.
    Art 1. Søker statsborger i en kontraherende stat prøving av ekteskapsvilkårene eller lysing hos en av de andre staters myndigheter, blir...
    Art 2. Har prøving av ekteskapsvilkårene eller lysing funnet sted hos en kontraherende stats myndighet, kan vigsel, så lenge prøvingen...
    Art 3. Rettsvirkningene av ekteskap mellem personer som er og ved inngåelsen av ekteskapet var statsborgere i de kontraherende stater,...
    Art 4. En ektepakt mellem personer som er og ved ekteskapets inngåelse var statsborgere i de kontraherende stater, og som da bosatte sig...
    Art 5. Krav om ophevelse av formuesfellesskapet mellem ektefeller som nevnt i artikkel 4, avgjøres i den stat hvor begge ektefeller er...
    Art 6. Artiklene 3-5 angår ikke ekteskaper hvis rettsvirkninger efter loven i nogen av de pågjeldende stater skal bedømmes efter den...
    Art 7. Krav om separasjon eller skilsmisse mellom ektefeller som er statsborgere og har bopel i en kontraherende stat, avgjøres i den...
    Art 8. I forbindelse med krav om separasjon eller skilsmisse kan samme eller annen myndighet også treffe avgjørelse om midlertidig...
    Art 8a. Om et spørsmål etter artikkel 7 eller 8 fremsettes for kompetente myndigheter i ulike kontraherende stater, mellom de samme...
    Art 9. Ved behandling av spørsmål etter artiklene 7 og 8 skal staten anvende den der gjeldende lov. Spørsmål om deling av formuen skal...
    Art 10. Er det oppnådd separasjon mellom ektefeller hvis formueforhold bedømmes etter loven i en kontraherende stat som ikke har regler...

II. Adopsjon.
    Art 11. Vil en statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i en av dem, adoptere nogen som har statsborgerrett i en av...
    Art 12. Ved avgjørelsen av ansøkningen anvendes i hver stat den der gjeldende lov. Har den som skal adopteres, ikke fylt 18 år, og er...
    Art 13. Spørsmål om ophevelse av et adoptivforhold, som består mellem statsborgere i de kontraherende stater, og som er stiftet i en av...

III. Vergemål.
    Art 14. Vergemål for mindreårig statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i en av de andre, hører under myndighetene i...
    Art 15. Midlertidig verge kan opnevnes og andre midlertidige forføininger treffes i enhver av statene.
    Art 16. De avgjørelser som omhandles i artiklene 14 og 15, treffes i hver stat efter der gjeldende lov.
    Art 17. Rettsvirkningene av umyndigheten i formuerettslig henseende og vergens rådighet bedømmes efter loven i den stat hvor vergemålet...
    Art 18. Et vergemål kan efter forhandling mellem vedkommende departementer overføres til en av de andre stater, såfremt den umyndige har...
    Art 19. Spørsmål om ophevelse av en umyndiggjørelse som er besluttet i en av de kontraherende stater, skal, når den umyndiggjorte har...
    Art 20. Blir en statsborger i en av de kontraherende stater umyndiggjort i en av de andre, eller blir umyndiggjørelsen ophevet, skal der...
    Art 21. Bestemmelsene i artiklene 17, 19 og 20 får tilsvarende anvendelse, når en statsborger i en av de kontraherende stater, som er...

IV. Almindelige bestemmelser.
    Art 22. Administrative og rettskraftige judisielle avgjørelser, som i en av statene er utferdiget i samsvar med artiklene 5, 7, 8, 11,...
    Art 23. Denne konvensjon skal ratifiseres, og ratifikasjonene skal utveksles i Stockholm så snart skje kan.

Sluttprotokoll.

Konvensjon mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål med sluttprotokoll.

Tilleggsoverenskomster 26 mars 1953 og 3 nov 1969. - Konvensjonen er ratifisert for Norges vedkommende i henhold til res. 11 des 1931. De 5 signatarmakters ratifikasjonsdokumenter blev deponert i Stockholm 22 des 1931, idet deponering etter avtale mellom signatarmaktene trådte i stedet for den i konvensjonens art. 23 foreskrevne utveksling av ratifikasjonen. Konvensjonen trådte i kraft 1 jan 1932.

       Se lov 19 des 1969 nr. 75 og res. 19 des 1969 nr. 1 (med rundskriv 22 des 1969 fra Justisdepartementet) og res. 14 des 1973 (med rundskriv 31 des 1973).

I. Ekteskap.

Art 1. Søker statsborger i en kontraherende stat prøving av ekteskapsvilkårene eller lysing hos en av de andre staters myndigheter, blir hans rett til å inngå ekteskap å prøve etter loven i denne stat, såframt en av brudefolkene er bosatt der, og ellers etter loven i den stat hvor han har statsborgerrett. Sistnevnte lov skal likevel alltid anvendes om vedkommende søker krever det. Skal retten til å inngå ekteskap prøves etter statsborgerlandets lov, kan vedkommende myndighet kreve at retten godtgjøres ved ekteskapsattest utstedt av statsborgerlandets myndigheter.

       Kreves det ved prøvingen av ekteskapsvilkårene i en kontraherende stat etter denne stats lov ikke samtykke til ekteskapet fra foreldre eller verge, skal det for person som er bosatt i en annen kontraherende stat tas hensyn til krav om slikt samtykke etter bopellandets lov.

       Om prøvingen og lysingen gjelder for øvrig loven i den stat som vedkommende myndighet tilhører.

Endret ved overenskomster 3 nov 1969, 20 nov 1973.

Art 2. Har prøving av ekteskapsvilkårene eller lysing funnet sted hos en kontraherende stats myndighet, kan vigsel, så lenge prøvingen eller lysingen er gyldig, foretas av en annen kontraherende stats myndighet uten ny prøving eller lysing. Dette gjelder uansett om brudefolkene har statsborgerrett i en kontraherende stat.

       Om vigselen gjelder for øvrig loven i den stat som vigselmyndigheten tilhører.

Endret ved overenskomster 26 mars 1953, 3 nov 1969.

Art 3. Rettsvirkningene av ekteskap mellem personer som er og ved inngåelsen av ekteskapet var statsborgere i de kontraherende stater, skal i henseende til ektefellenes formuesforhold bedømmes efter loven i den av statene hvor ektefellene ved inngåelsen av ekteskapet bosatte sig. Har begge ektefeller senere bosatt sig i en annen av statene, skal denne stats lov i steden komme til anvendelse, for så vidt der ikke handles om virkningen av en rettshandel som tidligere er foretatt.

       En ektefelles adgang til å råde over fast eiendom eller over rettighet som er likestillet dermed, skal, når eiendommen ligger i en av statene, alltid bedømmes efter loven i denne stat.

Art 4. En ektepakt mellem personer som er og ved ekteskapets inngåelse var statsborgere i de kontraherende stater, og som da bosatte sig i en av statene, skal i henseende til formen anses for gyldig i enhver av de kontraherende stater, ikke bare når den lov som efter artikkel 3 var bestemmende for ektefellenes formuesforhold, er iakttatt, men også når ektepakten opfyller formforskriftene i den stat hvor partene eller en av dem hadde statsborgerrett.

       Enhver av statene kan gjøre en ektepakts virkning overfor tredjemann avhengig av at den er tinglyst eller anmeldt til retten overensstemmende med der gjeldende lov.

Art 5. Krav om ophevelse av formuesfellesskapet mellem ektefeller som nevnt i artikkel 4, avgjøres i den stat hvor begge ektefeller er bosatt. Bor de i forskjellige stater, treffes avgjørelsen i den stat, hvor den mot hvem kravet er rettet, har bopel, eller hvis han er bosatt i Finnland, i den stat hvis lov efter artikkel 3 er bestemmende for ektefellenes formuesforhold.

Art 6. Artiklene 3-5 angår ikke ekteskaper hvis rettsvirkninger efter loven i nogen av de pågjeldende stater skal bedømmes efter den eldre ekteskapslovgivning.

Art 7. Krav om separasjon eller skilsmisse mellom ektefeller som er statsborgere og har bopel i en kontraherende stat, avgjøres i den stat hvor

       Krav om skilsmisse på grunn av separasjon kan også avgjøres i den stat der separasjonen er meddelt.

Endret ved overenskomster 26 mars 1953, 6 feb 2001 (i kraft 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).

Art 8. I forbindelse med krav om separasjon eller skilsmisse kan samme eller annen myndighet også treffe avgjørelse om midlertidig opphevelse av samlivet og deling av formuen. Også spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær kan avgjøres forutsatt

       Dersom barnet ikke har sin bopel i den stat der kravet om separasjon eller skilsmisse behandles, kan spørsmål om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær bare behandles der om

       I saker om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast og samvær, skal kompetansen i første og annet ledd utøves i samsvar med Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980 om de sivile aspektene ved internasjonal barnebortføring. Det skal tas særskilt hensyn til artikkel 3 og 16 i denne konvensjonen.

Endret ved overenskomst 6 feb 2001 (i kraft 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).

Art 8a. Om et spørsmål etter artikkel 7 eller 8 fremsettes for kompetente myndigheter i ulike kontraherende stater, mellom de samme parter, skal den myndighet der krav ble fremmet sist, etter eget tiltak avvise kravet til fordel for den myndighet der kravet ble fremsatt først.

       Et spørsmål om separasjon og et spørsmål om skilsmisse skal ved anvendelse av første ledd anses for å være det samme spørsmålet.

Tilføyd ved overenskomst 6 feb 2001 (i kraft 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).

Art 9. Ved behandling av spørsmål etter artiklene 7 og 8 skal staten anvende den der gjeldende lov. Spørsmål om deling av formuen skal dog alltid avgjøres av den lov som etter artikkel 3 skal anvendes på ektefellenes formuesforhold.

       Separasjon som er oppnådd i en av statene gir samme rett til skilsmisse i de andre statene, som om den var oppnådd der.

       I en kontraherende stat hvor det ikke finnes regler om separasjon, men hvor skilsmisse i visse tilfeller er betinget av en forutgående betenkningstid, har ektefeller som er blitt separert i en annen kontraherende stat, og som deretter har levd atskilt i et tidsrom som svarer til betenkningstiden, og ikke har gjenopptatt samlivet, rett til å bli skilt uten forutgående betenkningstid.

Endret ved overenskomster 26 mars 1953, 20 nov 1973, 6 feb 2001 (i kraft 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).

Art 10. Er det oppnådd separasjon mellom ektefeller hvis formueforhold bedømmes etter loven i en kontraherende stat som ikke har regler om separasjon, skal formue som en ektefelle erverver etter separasjonen være hans særeie og gjeldsansvaret beregnes etter forholdene ved separasjonen. For øvrig får reglene i denne stat om bodeling etter skilsmisse tilsvarende anvendelse.

       Er en ektefelle død etter oppnådd separasjon som fortsatt besto, skal separasjonen likestilles med skilsmisse, for så vidt angår gjenlevende ektefelles rett til arv etter avdøde etter loven eller testament, når loven i en kontraherende stat som ikke har regler om separasjonen skal anvendes.

Endret ved overenskomster 3 nov 1969, 20 nov 1973.

II. Adopsjon.

Art 11. Vil en statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i en av dem, adoptere nogen som har statsborgerrett i en av statene, skal tillatelsen søkes i den stat hvor adoptanten er bosatt.

Art 12. Ved avgjørelsen av ansøkningen anvendes i hver stat den der gjeldende lov. Har den som skal adopteres, ikke fylt 18 år, og er han bosatt i den stat hvor han har statsborgerrett, må ansøkningen dog ikke innvilges i en annen stat, uten at vedkommende barnetilsynsmyndighet i statsborgerlandet har hatt adgang til å uttale sig.

Art 13. Spørsmål om ophevelse av et adoptivforhold, som består mellem statsborgere i de kontraherende stater, og som er stiftet i en av disse, avgjøres i den stat hvor adoptanten er bosatt, eller hvis han ikke har bopel i nogen av de kontraherende stater, i den stat hvor den adopterte er bosatt.

       Ved avgjørelsen anvendes i hver stat den der gjeldende lov.

III. Vergemål.

Art 14. Vergemål for mindreårig statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i en av de andre, hører under myndighetene i denne stat, medmindre vergemål allerede utøves i en av de andre stater ved lovbestemt eller opnevnt verge.

       Det samme gjelder om umyndiggjørelse og vergemål for en umyndiggjort.

Art 15. Midlertidig verge kan opnevnes og andre midlertidige forføininger treffes i enhver av statene.

Art 16. De avgjørelser som omhandles i artiklene 14 og 15, treffes i hver stat efter der gjeldende lov.

Art 17. Rettsvirkningene av umyndigheten i formuerettslig henseende og vergens rådighet bedømmes efter loven i den stat hvor vergemålet utøves.

       Denne bestemmelse gjelder ikke evnen til å inngå forpliktelser efter veksel eller check.

Art 18. Et vergemål kan efter forhandling mellem vedkommende departementer overføres til en av de andre stater, såfremt den umyndige har bosatt sig der, eller såfremt det av andre grunner finnes hensiktsmessig.

Art 19. Spørsmål om ophevelse av en umyndiggjørelse som er besluttet i en av de kontraherende stater, skal, når den umyndiggjorte har statsborgerrett i en av disse, avgjøres i den stat hvor vergemålet utøves.

       Ved avgjørelsen anvendes i hver stat den der gjeldende lov.

Art 20. Blir en statsborger i en av de kontraherende stater umyndiggjort i en av de andre, eller blir umyndiggjørelsen ophevet, skal der uten ophold sendes underretning til vedkommende departement i den stat hvor han har statsborgerrett.

Art 21. Bestemmelsene i artiklene 17, 19 og 20 får tilsvarende anvendelse, når en statsborger i en av de kontraherende stater, som er bosatt i Danmark og ikke allerede er umyndiggjort i en av statene, settes under lagvergemål i Danmark.

       Dette vergemål er ikke til hinder for umyndiggjørelse i en av de andre stater hvor vedkommende bosetter sig.

IV. Almindelige bestemmelser.

Art 22. Administrative og rettskraftige judisielle avgjørelser, som i en av statene er utferdiget i samsvar med artiklene 5, 7, 8, 11, 13, 14, 15, 19 eller 21, skal være gyldige i øvrige stater uten særskilt stadfestelse og uten prøving av avgjørelsens riktighet eller myndighetens kompetanse. Det samme gjelder rettskraftige judisielle avgjørelser som er utferdiget i en av statene, og som går ut på ugyldighet eller omstøting av ekteskap mellom statsborgere i en kontraherende stat.

Endret ved overenskomst 6 feb 2001 (i kraft 1 juli 2001 iflg. kunngjøring 28 juni 2001 nr. 740).

Art 23. Denne konvensjon skal ratifiseres, og ratifikasjonene skal utveksles i Stockholm så snart skje kan.

       Konvensjonen trer i kraft den 1ste januar eller den 1ste juli som følger efter utvekslingen av ratifikasjonene.

       Enhver av statene kan i forhold til hver av de andre si op konvensjonen med en frist av seks måneder til ophør den påfølgende 1ste januar eller 1ste juli.

       Til bekreftelse herav har de respektive befullmektigede undertegnet nærværende konvensjon og forsynt den med sine segl.

       Utferdiget i Stockholm i ett eksemplar på hvert av følgende sprog: norsk, dansk, finsk, islandsk og svensk, og for det svenske sprogs vedkommende i to tekster, en for Finnland og en for Sverige, den 6te februar 1931.

Sluttprotokoll.

       I forbindelse med undertegningen idag av konvensjonen mellem Norge, Danmark, Finnland, Island og Sverige, inneholdende internasjonal-privatrettslige bestemmelser om ekteskap, adopsjon og vergemål, har de befullmektigede for de kontraherende stater avgitt følgende erklæring:

       De kontraherende stater er enige om:

       1) at konvensjonen ikke forplikter de kontraherende staters myndigheter til å vie personer som efter loven i vedkommende stat på grunn av slektskap eller svogerskap er hindret fra å inngå ekteskap med hverandre ved en bestemmelse som der ikke kan dispenseres fra;

       2) at den som ikke har fylt 21 år, men som er blitt myndig efter finsk lov ved å inngå ekteskap eller efter islandsk lov ved separasjon eller opløsning av ekteskap, ikke skal anses umyndig på grunn av sin alder, selv om han tar bopel i en annen av de kontraherende stater enn henholdsvis Finnland og Island.

       Stockholm den 6 februar 1931.

Databasen sist oppdatert 28. juni 2008