---

--- rlh, ifra dbn 22.09. 2007: Kristent ansvar /

Jeg kjøpte en interessant bok hos Fretex i Haugesund forleden dag da vi var der. Boken utkom på Indremisjonsforlaget A.S. i Oslo i 1946, men innholdet er skrevet under 2. verdenskrig. Boken heter ”Kristent ansvar”og er redigert over dette temaet av H. E. Wisløff, med 17 bidrags-ytere.

En av bidrags-yterne var ekspedisjonssjef Kristian Hansson, som (side 66 – 80) skriver om ”Den kristne og retten”. Han skriver blandt annet om De 10 budene ifra Bibelen, og skriver blandt annet (side 77), at:

”Budet om å hedre far og mor legger bestemte bånd på rettsordenen, når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn. Et rettsbud som ville løse barna fra lydighetsplikten mot foreldrene og dermed oppheve foreldrenes myndighet over barna, f. eks. når det gjelder oppdragelsen, ville være i strid med Guds lov.”

Selvfølgelig samtidig også med den norske Grunnlovens § 2. Han påpeker og uttrykker kortfattet og presis med andre ord hva jeg selv har påpekt viktigheten av og sagt i så måte.

Mindre enn 40 år efter at han skrev dette fremkommer likevel, i 1981, ifra Arbeiderparti-ideologien den klart lovstridige § 32 i den såkalte Barne-loven (som egentlig bør hete Skilsmisse-loven).

Den utvilsomt mest interessante og beste artikkel i boken er redaktør, teolog og biskop Hans Edvard Wisløff sin egen, som står som den første i boken (side 9 – 20). Her skulle jeg gjerne ha gjengitt hele hans artikkel – ”Kristent ansvar”, som er både meget dypsindig, vesentlig og viktig, – men … Vel, jeg får vel bare gjøre det. Den går i sin helhet slik:

”Ansvaret er menneskets adelsmerke.

Da Gud Herren i tidenes morgen skapte mennesket, utrustet han det med ansvar og satte det med dette på hedersplassen over all skapningen. Det var ansvaret som gav mennesket dets særstilling, som hevet det over alt det annet som Gud skapte.

Ansvaret er derfor en Guds gave, en av de største av dem alle. Det er ansvaret som slår dørene opp inn til de store muligheter, og som fyller livet med rikdom og innhold. Det er ansvaret som hvelver en himmel over et menneskes liv. Men det er også ansvaret som kan stenge en inne bak stengende murer og fylle en med fattigdom og angst. Det er forholdet til ansvaret som avgjør dypest sett om livet lykkes eller om det forfeiles.

Mange ser derfor i ansvaret bare noe dystert. Selve ordet bærer bud om tunge byrder som det er umulig å få rystet av seg. Ansvaret er for dem et moderskjød for bekymringer og angst. I dets følge går slit og møye, våkne nattetimer og mørke kvalfulle stunder mettet med selvbebreidelser og tårer.

Ansvar kan knuge. Jo mer man prøver å gå inn under ansvaret, jo mer kan man oppleve det. En står der og ser på egne krefter og evner på den ene side og ansvaret på den annen, og føler på at de to ting aldri vil dekke hverandre. En kommer så ynkelig til kort. Mange valte derfor å gjøre som mannen i lignelsen der hadde fått den ene talent, han gikk bort og grov den ned. Hans herres strenge krav og den lille formue han hadde fått å forvalte, kunne ikke dekke hverandre. Det nyttet ikke så likevel. Men om han fikk gravet talentet ned, fikk han aldri begravet ansvaret. Det var der like fullt.

For ansvaret kan en aldri løpe fra. Det følger et menneske som en skygge. Den blinde kan ikke se skyggen som følger ham, men den er der likevel. Den lettsindige kan heller ikke se sitt ansvar – vil heller ikke se det. – Men det er der like meget for det.

Fra Guds side var ikke ansvaret tenkt som en knugende byrde, men som en gave. Det beror også her – som alltid ellers når det gjelder Guds gaver – på hvordan vi tar det. Bærer vi det rett, er det intet som fostrer oss som det. Det beriker vårt liv som neppe noe annet.

De som har vært i India, forteller hvorledes man der uvilkårlig legger merke til kvinnenes ranke holdning og smidige gang. De bærer sitt hode stolt som en dronning. Hva kommer det av? Jo, hemmeligheten ligger i det at det er kvinnenene derute som bærer de tyngste byrder, og alltid bærer de dem på hodet. Men måten de bærer dem på, gir dem den ranke og stolte holdning.

Slik var også ansvaret tenkt. Bæres det rett, gir det den som bærer det, den sterke rygg og det løftede hode. Ansvar fostrer, skaper personligheter, fyller livet med rikdom og opplevelser. Ta det bort fra et menneske, og det er ikke menneske mer. Muligheten for et liv i rikdom og lykke er borte. Uten ansvar, intet åndens liv – alt synker ned på den umælende skapnings nivå.

Ansvar er en Guds gave som er gitt alle. Ikke alle fikk like meget. I lignelsen om talentene forteller Jesus hvorledes det forholder seg med det. En fikk fem, en annen to og en tredje en talent. Alle fikk de noe, og for det de fikk, skulle de stå til ansvar. Den hvem meget er gitt, av ham kreves meget. Omfanget av ansvaret svarer til det vi fikk. Det det gjelder, er troskap mot det Gud gav. Han er ikke en streng herre som vil høste hvor han ikke sådde, og kreve hvor han ikke gav. Ansvaret følger gavene.

I ansvaret møtes tid og evighet.

Ansvar er nemlig det jeg skal svare for på regnskapsdagen. For det kommer en dag da det skal lyde til hvert menneske som har levet: ”Gjør regnskap for din husholdning!” Den dag kommer ingen utenom, om man aldri så gjerne vil.

Himlenes rike er likt en konge som ville holde regnskap med sine tjenere, sier Jesus (Matt. 18, 23). Den konge er Gud selv. Alt hva du har, er betrodd gods. Intet er ditt – alt er hans. Du er ikke seleier, men husholder, og en husholder står under ansvar for sin herre. En dag lyder det: ”Gjør regnskap!”

Dette regnskap går vi imot alle – uten unntagelse. Bøkene skal åpnes, alt skal fram i lyset. Intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noe dulgt uten for å komme for dagen. (Mark. 4, 22.)

Dette regnskapsoppgjør fører til en dom, en dom som avgjør vår evighet. Og den dom som da avsies, felles ikke av noen underrett. Det er den guddommelige høyesterett som avsier den. Derfor er den inappelabel. Og dommeren er den evige, rettferdige Gud selv, han hvis øyne er som ildsluer, han som ser i lønndom og som kjenner alle ting. Han tar aldri feil. Han ser de dypeste motiver og kjenner de skjulte tanker og råd.

Det er for Gud vi til syvende og sist skal stå til regnskap. Det er ham vårt ansvar gjelder. Det er det som fyller livet med det dypeste alvor.

For ham skal vi stå til ansvar for det hele menneskeliv. Intet er unndratt det ansvar. For hvert unyttig ord skal det svares regnskap (Matt. 12, 36), for alt hva vi tenkte, sa og gjorde. Ja, sier Guds ord: for det vi lot ligge, det som vi gikk forbi, men som Gud ventet vi skulle ta opp, skal vi kreves til ansvar. Vi skal med andre ord kreves til regnskap også for det forsømte. Vi minnes lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 25 ff.). Presten og levitten skal stå til ansvar for det de gjorde. De slo ikke den arme mannen som var falt blandt røvere, tok ikke fra ham en øre, kastet ham ikke ut av veien eller spyttet på ham. De gjorde intet, men nettopp det at de lot ham ligge uten å gjøre noe for å hjelpe ham, nedkalte Guds dom over dem.

På samme måte skal det på den store oppgjørsdag komme fram for Gud en del mennesker som får sin dom fordi de intet gjorde. Deres store synd var deres forsømmelser. "Jeg var hungrig og I gav meg ikke å ete, jeg var tørst og I gav meg ikke å drikke, jeg var fremmed og I tok ikke imot meg, jeg var naken og I kledte meg ikke, jeg var syk og i fengsel og I så ikke til meg. Da skal de svare ham og si: Herre! Når så vi deg hungrig eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hva I ikke gjorde mot en av disse mine minste, det har I heller ikke gjort mot meg.” (Matt. 25, 42 ff.)

Slike ord lar oss ane noe av høyden og lengden og bredden og dybden i vårt ansvar. De roper til enhver av oss og sier: Du lettsindige menneske som tar det så lett med det du gjør, og enda lettere med det du forsømmer, stans dog og tenk på ditt evige ansvar!

Først når man får det rette syn på evigheten, får man også det rette syn på ansvaret. Den som lever med evighet over sitt liv, vil leve rett ansvarsbevisst. Først den som i sin samvittighet har stått ansikt til ansikt med Gud og kjent hans suverenitet og hellighet overvelde seg, vil ane hva ansvar egentlig er. Den største lettsindighet som finnes, er den som lukker sine øyne for evighetens alvor og oppgjør.

I ansvaret møtes tid og evighet. Det er en sammenheng her som ingen kan bortforklare. Man kan nekte det, og prøve å tro at døden er det store punktum. Men det forandrer ikke det faktum at det er en evighet med et oppgjør for alle. Det blir for mange den forferdelige overraskelse. Fritenkeren og den lettsindige drømmer, den iskalde egoist og jordens lenkebundne arbeidstrell, den pliktoppfyllende borger og det ærbare menneske – alle skal fram for å stå til ansvar for livet de levet. Alle skal de møte Gud. For over alle himler og himmelhøyt hevet over alle menneskers tanker og meninger står en hvis ord er sanndrue, og som den siste skal han tre fram på støvet. Han har det siste ord, og når han har talt, må mennesker tie. Hver munn skal tilstoppes, og hver tunge måtte bekjenne at han er Gud. Når hans siste ord er talt, da er det evighet.

I ansvaret møtes tid og evighet. En svensk tenker har engang sagt at ”evigheten er livets ekko”. Evigheten vil altså være ekkoet av det svar du gav da Gud stillet seg overfor ditt ansvar, og det ekko vil lyde med et eget alvor fordi det rommer din egen stemme.

Ikke underlig at tanken på den dag fyller et ærlig menneske med angst. ”Dersom du, o Gud, går i rette med misgjerning, hvem kan da bli stående?” (Salme 130, 3.) Det skal den dag lyde et angstens nødrop fra de mange, mange som lekte gjemsel med sitt ansvar: ”Fjell fall over oss, og hauger skjul oss!” (Luk. 23, 30.) Men det er intet sted å skjule seg. Det skal gjøres regnskap for alt.

Det er ansvar.

Salig er den som har gjort seg rede til den dag!

Hva er det da vi har ansvar for?

Det er Guds ord som her må gi svaret, for det er etter det vi skal dømmes. Guds ord er Guds lov. I det åpenbares hans vilje, og den er gitt oss, ikke for at vi skal diskutere den eller veie den på vår forstands hårfine vektskål, men for at vi skal bøye oss for den. Guds vilje må enten adlydes eller forkastes. Enten må man gå inn under den helt, eller også stille seg utenfor den. Det alvorlige er at vi kan ikke etter vårt eget forgodtbefinnende velge ut noe som vi vil adlyde, og forkaste resten. Den som har syndet mot det ene bud, har krenket hele loven. (Jak. 2, 10.)

Hva sier da Guds ord at vi skal stå til ansvar for?

For alt! Uten unntagelse alt.

Skulle vi for oversiktens skyld løse det litt opp, kunne vi si at ansvaret vender seg både innad mot vårt eget sjelsliv og utad mot den verden som omgir oss.

Du har ansvaret først og fremst for din egen sjel.

Søk først Guds rike og hans rettferdighet. Først! Det er begynnelsen. Ja, så viktig er denne begynnelse at dersom den ikke er i orden, blir alt det andre galt, hvor velment og pliktoppfyllende det enn var gjort. Om man på alle andre punkter lever ansvarsbevisst og rettsindig, men svikter på dette punkt, da gagner det intet. Dommen vil uvegerlig ramme det menneske. Her står vi ved kristendommens kardinalpunkt – det uomtvistelige først.

Ditt ansvar begynner derfor med ansvaret for din egen sjel. Det er ganske utrolig hvor lettsindig mange mennesker er her. Ellers kan de være aktverdige og helt igjennom respektable mennesker som lever et ansvarsbevisst liv i denne verden, men de lukker sine øyne ganske for denne avgjørende sannhet.

Det er dette som er det store alvor – evighetsalvoret. Og det er det alvor så mange mangler. De har aldri bøyd seg for den absolutte, suverene Gud selv. De har aldri opplevd hva det vil si at ”synderen skalv for den hellige dommer”. Frykten for Gud kjenner de ikke. Deres gudsbegrep er selvlaget, idet de laget seg en gud etter sitt eget hode, etter sine tanker og meninger. Men en sådan gud hadde intet å gi, og en dag vil de forferdes, når de møter ham som de ikke ville bøye seg for.

Det skal mot til å bli stående for ham og se alt sitt eget i hans lys. Det blir laser og filler av alt i det øyeblikk. Men i de selvprøvelsens stunder fødes ansvarsfølelsen. Da våkner man og ser sin sanne stilling. Men det skal mot til å ville gni den søvn ut av øynene.

Krigsårene vi har gjennomlevd, har åpenbaret meget mot. Vi har vært stolte av alle dem av våre landsmenn sonm uforferdet og uredde våget alt for Norge. Det har ikke vært så lite alvor over mange mennesker i denne tiden. Men det største mot – det å stå for Gud uten utkledning og påhengt stas – har det kanskje ikke vært så meget av. Det alvor at jeg har ansvar for den levende, hellige Gud for hvordan jeg steller med sjelslivet mitt, savnet vi dessverre så titt.

Se, her begynner ditt ansvar. La det stå fast: det gjelder et ”først!” – et uomgjengelig først. Du har ansvar for din sjel, en dag skal den kreves av deg. Slik taler evighetsordet, det som blir når alt annet smuldrer.

Slik legger kristendommen ansvaret inn over den enkelte. Den stiller individet ansikt til ansikt med den levende Gud. Det blir de to – alene. Inn gjennom den trange port må et menneske gå alene, og sitt liv med Gud må det leve som et personlig liv. Ingen har som Jesus hatt syn for den enkelte personlighets rett og ansvar. Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?

Men dette er bare den ene side av det kristne ansvar. Det er også en annen side ved det som framholdes like tydelig i Guds ord, det er ansvaret utad, ansvaret som den enkelte har for den verden som omgir ham.

En kristen har ikke lov til å mure seg inne og betrakte det hele som en privatsak. Evangeliet er ikke en privat hemmelighet som jeg kan gjøre med som jeg vil. Med all ønskelig tydelighet framholder Guds ord den kristnes ansvar utad. Det viser et kristent menneske dets plass i Guds store husholdning og legger inn over ham ansvaret for de andre.

Et menneske som har vært for Guds ansikt, har fått et opplatt øye for den nød som omgir det, og har fått se hva Gud venter av det nettopp der. Selv ynkedes Jesus over skarene da han så dem hjelpeløse og ille medfarne. Han gråt over Jerusalem og følte dens nød som sin egen. Han glemte seg selv og levde for andre. Han gav inntil den siste blodsdråpe for andre. Han lette etter det fortapte, han hørte den nødstiltes bønn, han stilte den sviende smerte og legte det blødende sår. Ingen nød var ham uvedkommende, og intet menneske ham likegyldig. Og som han var, vil han vi skal være. Følg meg, sa han til sine disipler. Han etterlot oss et eksempel for at vi skulle vandre i hans fotspor, sier hans apostel (1. Pet. 2, 21).

Mange ønsker ikke å la seg forstyrre av tanken på andres nød. De ruller gardinene ned, og stenger dørene med slå og bom for at ikke ropet ute fra skal nå inn til dem, og nøden omkring dem ikke skal plage dem. Selv sitter de der inne og nyter sin fred og sin egen lykke.

Den idyll vil Gud forstyrre. Bak de nedrullede gardiner og bak de gjenstengte dører er ikke Jesu etterfølgeres plass. Har de selv fått sin sjel frelst hos Gud, sender han dem ut til en verden som ligger i det onde, med nådens evangelium.

Disse to sider ved det kristne ansvar finner vi som en rød tråd der fletter seg uløselig sammen i den hellige skrift, både i det gamle og i det nye testamente.

Det største og første bud i loven er dette: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte.” Her er det Gud og den enkelte. Men det er et annet bud som er likeså stort: ”Du skal elske din neste som deg selv.” Her er det den kristne og de andre.

I bergprekenen peker Jesus på disse to sider. Først taler han i saligprisningene om den enkeltes forhold til Gud. De er fattige i ånden, rene av hjertet, de hungrer og tørster etter rettferdighet. Men han fortsetter med å tale om at disse mennesker som han slik priser salige, er verdens lys og jordens salt. Lyset som er tent, skal ikke gjemmes, men settes i staken så det lyser for alle i huset. ”La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders far i himmelen,” sier han.

I 1. Pet. 2, 9 taler apostelen om Guds menighet og sier: ”I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørket til sitt underfulle lys.” Legg merke til: I er … for at … I skal. Der er igjen de to sider nevnt.

Og slik kunne vi fortsette.

Den som selv har fått oppleve å se hva Gud har gjort for oss, har i og med den opplevelse fått et ansvar overfor de andre som han ikke kan komme bort i fra. Her er det intet som heter: ”Er jeg min brors vokter.” Ja, sier Guds ord, du er fra en side sett det. Hør hvilke alvorlige og selvprøvende ord Gud taler i sitt ord om den sak. ”Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advaret den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.” (Esek. 33, 7 – 9.)

Igjen møter vi den samme tanke. Det er den enkeltes ansvar for sin egen sjel, og det er hans ansvar for sin neste. Og her er disse to ting knyttet enda tettere sammen, idet Guds ord sier at du vil redde din egen sjel, må du gå inn under ansvaret for de andre, - her for den ugudelige som du omgås. Vi kunne også i denne forbindelse minne om hva vi ovenfor nevnte om våre forsømmelser. Å kapsle seg inn i seg selv er synd mot Gud. Det er å leve ansvarsløst. Vi er Guds munn som skal tale hans budskap til de andre (Esek. 33, 7). Vi er den hånden som skal gi den tørste et beger kaldt vann, den foten som skal gå til den som er syk eller som sitter i fengsel osv. (Matt. 25, 42 f.)

Pilatus tok vann og vasket sine hender da han hadde domfelt den Herre Jesus. Han ville vaske ansvaret – det personlige ansvar av seg – og velte det hele over på dem som hadde forlangt at han skulle handle som han gjorde. Men det var intet vann som kunne vaske det ansvar bort.

Vi er døpt inn under dette ansvar, og vi er frelst inn i det. Måtte vi alle vekkes opp til å se dette rett.

Men ikke bare dette heller. Dette ansvar har vi sammen med hele Kristi menighet. Den dag Kristus fikk eie oss helt, lukket han oss inn i et samfunn med alle sine troende på jorden. Dette samfunn kaller han sin menighet. Ingen som vil være en sann kristen, kan isolere seg fra menigheten. Der bor Gud selv med alle sine gaver og med hele sin nådes fylde. Der har han et hjem for sine. Hans barn skal ikke leve et åndelig ”hybelliv” hvor enhver skal stelle seg selv. Kristendom er samfunn. Samfunn med Gud og samfunn med hans venner. En kristen kan ikke gjøre med samfunnet som han vil. Han frelses inn i det. Der skal han leve, og der skal han finne sin plass. Der skal han selv hjelpes og varmes, men der skal han også selv kjempe og lide med. Ja, det er et kjennetegn på at han er gått over fra døden til livet at han elsker brødrene. (1. Joh. 3, 14.)

I dette hellige samfunn som kalles hans menighet, har Gud selv også lagt ansvaret for den verden som vi lever i. Og dette ansvar deler alle menighetens lemmer. Gud har villet det slik. Denne menighet er lyset i staken, saltet som ikke må tape sin kraft, surdeigen som skal gjennomsyre hele deigen.

Det er dessverre ikke alle som har sett dette ansvar i hele sin tyngde. De overlater det til noen enkelte og vasker selv sine hender og isolerer seg.

Det har vært vår bønn og vårt håp at nærværende bok skulle være en røst av en som roper: Du Kristi menighet, våkn opp og se ditt ansvar! Og du som er lem i denne menighet, våkn opp og se ditt medansvar her!

Det vil etter dette være klart at dette ansvar for den verden vi lever i, omfatter hele samfunnslivet. Intet er unndratt det kristne ansvar.

Den innvending har vært gjort: behøver Guds menighet å blande seg bort i alt? Staten f. eks. har sitt ansvar for hvordan den steller seg, og kirken behøver ikke blande seg bort i det. Hold dere til det som er deres gebet, og la staten få arbeide i fred og etter sine prinsipper, sies det. Vi fikk f. eks. fra Kirkedepartementet under naziregimet i vår kirke nå under krigen en skrivelse til alle landets prester, hvor man påla oss bare å befatte oss med det å forkynne evangeliets evighetsside og overlate til staten å stelle med det andre. Det var politikk, ble det sagt, hvis kirken i sin forkynnelse og gjennom sine organer sa fra om det som var urett og synd i tidens statsstyre. Og det var nok de som mente at kirken ikke behøvde å tale som den gjorde. Men kirken måtte si fra. Ansvaret gjorde det til en absolutt nødvendighet. ”Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.” Kristi menighet ville ha sviktet sin herre og flyktet fra sitt ansvar om den hadde tidd. Den ville ha vært en vekter som sov på murene.

Eller vi kunne nevne det ansvar kirken og skolen og foreldrene følte når det gjaldt den tvangspåvirkning våre barn og våre unge skulle utsettes for. Man kunne ikke tie. Ansvaret forbød det. Det ville igjen føles som en flukt. ”Dere befatter dere med politikk,” ble det sagt. ”Nei, vi føler oss ansvarsforpliktet til å handle som vi gjør,” svarte den kristne menighet. Så fikk man heller gå i fengsel og tåle forfølgelse. Man hadde dog reddet sin sjel. Det er ikke rådelig å handle mot sin samvittighet. Det er dog såre meget bedre å tåle lidelse med en reddet sjel enn å bli spart for legemlig lidelse, men gå med en såret og syk samvittighet fordi man sviktet.

Slik har det vært så lenge Kristi menighet har vært her på jorden, og slik vil det alltid bli. Vi tenker på apostlene som ikke kunne tie, til tross for trusler og mishandling. Vi minnes de kristne martyrers frimodige vitnesbyrd i ord og handling. Vi minnes en Johan Huss, en Martin Luther, en Hans Nielsen Hauge og mange andre.

Det var svake tider i kirkens historie da Guds menighet tiet og bøyde seg av frykt for sverdet. Det var såtid og grotid da den så sitt ansvar og handlet.

Foran oss ligger sikkert veldige oppgaver. Det lys som ble renset nå i trengselstiden, skal skinne også inn over samfunnslivet i Norge i de tider som ligger foran. Mon kanskje noe av det vi har lært som menighet i denne tid, har vært det å besinne oss på vårt kristne ansvar som verdens lys og jordens salt! Mange har fått øynene opp for kristendommens samfunnsside, for vårt ansvar utad. Og mange er de øyne som nå rettes mot Kristi kirke. Man venter noe av den.

En rett kristen er den beste samfunnsborger, har vært noe av haugianismens bærende ide. Måtte det også stå klart for oss alle i de tider som ligger foran.

Vårt ansvar er intet mindre enn dette at kristent livssyn og Guds lov skal gjennomsyre hele vårt samfunnsliv. Derfor vil den kristne menighet føle seg ansvarsforpliktet til å fortsette åpen kamp mot alt det som er uforenlig med Guds åpenbarede vilje. Som de gamle profeter i Israel fordum var vektere på Sions murer og skulle være folkets våkne samvittighet, således skal den kristne kirke stå hellig vardevakt i tiden.

Men dens oppgave er ikke bare den negative å stå som en kritisk tilskuer til samfunnslivets mange oppgaver, og si fra når det kommer noe som strir mot det kristne livssyn. Kritikk skal øves. Som Kristus selv kritiserte og refset sin samtid, skal hans etterfølgere gjøre det. En rett saklig kritikk har sin store berettigelse. En sann kritiker som øver sin gjerning ut fra de rette motiver, er en nyttig tjener.

Men den kristne menighet er ikke bare satt her i verden for å være passive kritikere, den har ansvar for det kristne initiativ. Det kreves positiv innsats – handling. Her har vi ofte forsømt oss, og må sårt bære fruktene av disse våre forsømmelser.

Og dog har man også her mer fått øynene opp. Den kristne menighet i Norge har her mer enn i mange andre land grepet initiativet. Man har bygd kristne lærerskoler for å skaffe barneskolen kristne lærere. Man har bygd ungdomsskoler, jordbruksskole, handelsskole, husmorskoler, gymnasium, ja endog presteskole – alt for å gi positivt den kristne opplæring som det kristne ansvar krever. Det er da vel heller ikke noen gitt å måle den velsignelse som gjennom dette positivt byggende arbeid har tilflytt vårt folk og vår kirke.

Men det er enda mange felter hvor vi må trenge videre fram. Vi tenker på de mange oppgaver som ligger og venter på sin løsning. Tenk f. eks. på oppgaver i forbindelse med kristen presse og litteratur. Også her har det før vært gjort positive framstøt, og vi takker Gud for det som allerede er gjort. Men vi må lenger fram. Det er enda meget igjen av landet å innta.

Men skal vi nå lenger fram, må vi som kristent folk våkne og se vårt ansvar. Vi må se hva det vil si dette at vi er verdens lys og jordens salt. Vi må se menighetens samfunnsbyggende oppgave.

Ut av trangen til å vekke denne ansvarsfølelse er denne boken sprunget. Vi tror at de tider som ligger foran oss, har spesielle muligheter og veldige krav til den kristne menighets initiativ. Det blir i enda høyere grad enn tidligere en byggende tid. Så meget er ramlet i grus, så mange så sine illusjoner briste. De står og famler og ser etter holdepunkter, etter det evige i tidens ragnarokk. Og vi har det! For vi kjenner Gud.

Derfor blir ansvaret dobbelt stort nettopp nå. Måtte Norges kristne kjenne sin besøkelsestid. Måtte vår Herre finne oss som ansvarsbevisste mennesker, som var på plass når han krevde handling.

Men dette ansvar skal ikke knuge oss som tunge byrder. Det skal drive oss inn til Gud og der fostre oss til et handledyktig og sterkt folk som kun kjenner en frykt – den nemlig at vi skulle svikte Gud når han kaller oss til arbeid og legger oppgavene til rette for oss.

Til vektere har han satt sin menighet på jorden. Vi må tenne varden og holde hellig vakt om flammen i en levende følelse av kristent ansvar.

***