--- Ifra BarnarRett.no på Internettet, nedlastet av rlh 03. 2007:

Ytringskamp fra galehuset 

Av Joar Tranøy, psykolog og forsker

***

Denne artikkelen er tidligere offentliggjort i Samtiden nr. 2, 2003 (side 143-153). Den er publisert her med forfatterens vennlige tillatelse.

***

Vilkårene for ytringsfrihet for innlagte i lukkede psykiatriske institusjoner er vanskelige. For første gang er deler av Arnold Juklerøds pasientjournal brukt til å dokumentere at Juklerøds kamp for ytringsfrihet viser at selv lukkede systemer er sårbare for protest nedenfra formidlet gjennom media. Perspektiv på ytringsfrihet er viktig i forhold til vår tids retorikk om såkalt åpenhet innen psykisk helsevern. Juklerød-saken viser blant annet at ytringsfrihet ikke er et gode vedtatt av politiske myndigheter, men en menneskerettighet som det må kjempes for.

    Arnold Juklerød (1925-96) ble kjent for sin mangeårige kamp mot det han oppfattet som skadelig psykiatrisk behandling. Hans innsats styrket rettsvernet for psykiatriske pasienter, bl.a. gjennom lettere adgang til journalinnsyn og mer pågående kritikk fra opinionen i forhold til lukkede psykiatriske systemer.

Juklerøds kamp mot psykiatrien hadde bakgrunn i hans engasjement mot nedleggelse av Holtane skolekrets i Kragerø kommune i 1968. Juklerød ledet en aksjonskomité mot nedlegging av en barneskole. Han påstod at nedleggelsen ikke hadde hjemmel i lovverket. Det viste seg senere at Juklerød hadde rett. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet innrømmet i et brev til Juklerød i 1995 at myndighetene handlet uten hjemmel i lovverket da skolen ble nedlagt.

    Mitt ærend her er å belyse Arnold Juklerøds kamp for offentlighet, journalinnsyn og menneskerettigheter fra 1974 til 1985, det år han ble tvangsutskrevet fra Gaustad sykehus. Framstillingens hovedkilde er sykehusets journal.
 

Plakatkrig og sensur

    Foruten Juklerøds krav om å få slettet sinnsyke-diagnosen som ble påført ham i forbindelse med skolenedleggingssaken, protesterte skytebasen og pasifisten Arnold Juklerød mot skadelig psykiatrisk behandling og kjempet for ytringsfrihet og menneskerettigheter. Plakatkampanje var hans våpen på Gaustad sykehus. For sin protest ble han i perioden 26. juli 1974 til 27. mars 1985 straffet med til sammen 1163 dager utgangsnekt med brev- og besøksforbud fra avdelingen som han var innesperret i. Det var sykehusets mest isolerte avdeling med kastrerte og lobotomerte innlagte som levde under svært uverdige forhold med lite omsorg og pleie. Juklerød oppfattet denne straffen som en "tilleggsstraff" for å ha praktisert § 100 i Norges Grunnlov 1.

      Forsøk på å ytre seg til omverdenen ble kneblet. Sykehusets sensur i årene 1974 til 1978 hadde angivelig støtte fra Sosialdepartementet og Kontrollkommisjonen ved Gaustad sykehus. Journalister ble nektet å intervjue Juklerød. Sykehusets overleger viste til at publisitet ble ansett "å være skadelig for pasientens helse".

Studenter ikke tillatt kontakt med Juklerød

    Juklerød ble av sykehusets leger hindret kontakt med utenverden, spesielt media. I tillegg forsøkte sykehuset å hindre besøkende kontakt med Juklerød. Det gjaldt spesielt studenter i praksis. Det var av stor betydning å utelukke studenter fra kontakt med Juklerød og hans informasjon om den skadelige psykiatrien. Som tidligere student ved embetsstudiet i psykologi, husker jeg godt en seanse fra psykiatriseminar på Gaustad sykehus januar 1985. Seminaret ble åpnet med streng advarsel mot kontakt med Arnold Juklerød som protesterte utenfor velferdsbygget. Fire år seinere var jeg på sykehuset som avsluttende psykologstudent i hovedpraksis. Forbudet mot kontakt med Juklerød var like absolutt. Jeg ble blant annet nektet kontakt med Juklerød i fritida, og forbudet inkluderte min sønn på to og et halvt år. Dessuten var jeg vitne til at innlagtes kontakt med Juklerød ble registrert og drøftet på "tårnmøte". Praksisstudenter på sykehuset fikk ordre om å holde seg unna "kverulanten".
 

Sykehusets aksjon mot Juklerøds plakater

    Juklerød ble hindret i å ytre seg med plakater på sykehuset. Ytringer fra hans side ble møtt med utgangsforbud:

1977. Periodevis har pasienten hatt utgang i følge med personale eller alene, men hver gang har han blitt meget ekspanderende og utflytende. Hans vanlige mønster er å dekke veggene i lobbyen i velferdsbygget med egne plakater. Hvis noen stopper opp og ser på dem, begynner han å fremstille saken sin muntlig, og kan stå slik hele dagen med skiftende publikum. Jeg anser dette som skadelig, og den siste tiden har vi stilt som betingelse for utgang at han legger igjen plakatene på avdelingen. Dette har han ikke villet godta.

    Juklerøds plakatkrig mot sykehuset og myndighetene var strategisk. Sykehuset hadde på alle mulige måter avskåret Juklerød fra omverden med forbud mot fri brevsending bruk av telefon, mottak av besøk og fri utgang. Strategien til Juklerød var å splitte sykehuspersonalet. Arnold Juklerød lyktes med splittelsestaktikken. Han vant sympati hos det tekniske personalet og noen av de underordnede pleiere og andre ansatte, blant annet en fotterapeut, som seinere ble hans venn 2.

Personale tar parti med Juklerød

    I 1978 nektet personalet på pleieavdelingen å fortsette å forby Juklerød utgang. Juklerød fikk også samme år en støtteerklæring fra personalet på avdeling GM med åtte underskrifter. Ifølge Thorvald Steen var det underordnete ansatte som hindret at Juklerøds skrivemaskin ble beslaglagt. Juklerød møtte og respekt fra ansatte ifølge Steen 3. I tillegg til sympati fra noen ansatte på laveste trinn i sykehushierarkiet, fikk han noe støtte fra praksisstudenter. Denne støtten ble oppfattet som farlig av overlegeregimet:

Ved en anledning skrev 4 psykologer under ett av hans skriv, som kom en free lance journalist ved navn Bjørn Gunnar Olsen i hende. Etter dette har vedkommende journalist både ved direkte henvendelser og "forsøk på å lure seg innbakveien" prøvd å få anledning til å intervjue pasienten. Dette har vi motsatt oss idet vi anser det vil influere uheldig på behandlingssituasjonen. Han har i dag gjort en skriftelig henvendelse med forespørsel om å intervjue pasienten, noe som i første omgang avslås. Han informeres imidlertid om at vi vil forelegge hans skriv og vårt svar for Kontrollkommisjonen samt kontor for psykiatri i Helsedirektoratet. 

    Juklerød mente angrep fra motparten var positivt. Reaksjon var viktig. Teksten på plakatene måtte provosere. Juklerød kalte en spade for en spade. Psykiatere ble kalt for "hensynsløse" og "forrykte" "sjelseksperter" som "bløffet, skadet og drepte uvitende og forsvarsløse mennesker". 4  Spesielt hard kost for mange av legene var Juklerøds plakat av overlegen og professoren som ledet norsk psykiatris lobotomi. Juklerød kalte overlegen for morder, fordi han mente denne overlegen var ansvarlig for blodbad blant lobotomerte i flere år, der mange lobotomerte døde umiddelbart etter inngrepet. Juklerød hadde fått høre disse opplysningene fra gamle pleiere. Slike informasjoner var bakgrunn til at undertegnede i 1989 ville undersøke lobotomiens historie. Enkelte av legene på sykehuset opplevde Juklerøds «morderplakat» som svært støtende. Spesielt leger som selv hadde fedre med fortid som lobotomiaktører reagerte sterkt. En av disse handlet på følgende måte: 

Pasienten har i den senere tid i økende grad satt opp plakater på stolpene i Velferdsbygget. Disse plakatene har et sjikanerende innhold, særlig rettet mot sykehusets ledelse. De er store og prangende. I en tidligere samtale har jeg tatt opp med pasienten at han ikke skal sette opp plakater på den måten, men greie seg med å sette de opp i avdelingen. Etter en opprivende samtale fikk han 14 dagers utgangsnekt i denne forbindelse.

Forbud mot å gå ut svekket ikke Arnold Juklerød:
 

Da denne tiden var over, begynte han i økende grad å sette opp plakater i Velferdsbygget igjen. Saken ble drøftet på overlegemøte der en ble enige om at jeg på nytt skulle ta saken opp med han. Etter dette ba jeg ham så fjerne sine plakater. Han nektet da å gjøre dette, mente han hadde full rett til å sette opp sine plakater hvor han ville for offentligheten. Han mente også at jeg ikke hadde noen hjemmel noe sted for å nekte han dette da det var i overensstemmelse med Grunnloven.

Legenes sensur av ytringer og restriksjoner i bevegelsesfriheten ble som nevnt ikke akseptert av enkelte innen personalet. En av overlegene skrev lett beklagende:

Personalet vil jo ikke i lengden holde ham innesperret, og det går noe i bølger med hvor meget frihet han får. Siste måneden har han hatt stor frihet, kunnet ferdes ute på egen hånd, og han har da vært meget aktiv. Det er vel en måneds tid siden han fikk inn en stor artikkel i Verdens Gang om psykiatriens vederstyggelighet, en artikkel pat. nå har fått kr. 200,- i honorar for. Han er nå stadig i oppgangen til Velferdsbygget, der han setter opp sine kunstferdige smede- og nidplakater, med tegning, farger og kalligrafi i en slags Jugend- eller Nouveau-Art-stil. Han går vakt ved plakatene hele dagen, spiser i kantinen og bare sover i avdelingen, tar plakatene med om kvelden, så det er ikke snakk om sjangse til å få fjernet plakatene.

    Juklerøds jordnære budskap vant fram hos enkelte av pleiepersonalet. Dermed lyktes det ikke sykehusledelsen med overlegene i spissen å få til en kompakt majoritet som effektivt kunne isolere og utelukke Juklerød fra å bringe sitt budskap til offentligheten.

Sykehusets strategier

    Overlegene forsøkte å hindre kontakt med utenverden og personkontakt med Juklerød for besøkende (tilbakeholdelsesstrategi). En annen strategi som delvis ble forlatt etter kort tid var ignorering. Sykehuset unnlot å svare på brevhenvendelser fra Juklerød. Strategien overfor personalet var å motarbeide dialog. Man skulle ikke diskutere eller samtale med Juklerød. Den "gale" mannen skulle isoleres, ikke bare fysisk på den verste avdelingen, men også overfor pasienter.

    Journalen til Juklerød referer til flere overlegevedtak om sensur. Sykehusets leger mente kommunikasjon med utenverden ville ødelegge «behandlingssituasjonen» for Juklerød. Et eksempel er fra 1977 der Juklerød fikk kontakt med en journalist, men hvor intet ble trykt på grunn av press fra sykehuset og Helsedirektoratet:

Det har lykkes ham i løpet av de siste par år å få kontakt med en journalist, som har villet ha intervjuer med ham. Dette har fra sykehusets side vært avvist, under hensyntagen til at det ville forstyrre ham betydelig om han skulle få den oppmerksomhet som ligger i en slik situasjon. Det dreier seg om den journalist som er omtalt i dr. Lorentzens notater fra juni 1977, og hvor vi forela saken både for Kontrollkommisjonen og for Helsedirektoratet før meddelelsen ble gitt vedkommende journalist. Likevel har journalisten foretatt et intervju med pasienten, visstnok i den tiden, og hvor pasienten hadde vært ute og møtte journalisten på restaurant ved Østbanen. Så vidt en forstår har det ikke lykkes journalisten å få dette innlegget inn i noen avis.

En av sykehusets overleger skrev så, på bakgrunn av et overlegemøte:

Hans vanlige mønster er å dekke veggene i lobbyen i Velferdsbygget med egne plakater. Hvis noen stopper opp og ser på dem, begynner han å fremstille saken sin muntlig, og kan stå slik hele dagen med skiftende publikum. Jeg anser dette som skadelig, og den siste tiden har vi stilt som betingelse for utgang at han legger igjen plakatene på avdelingen. Dette har han ikke villet godta.

Sprengningen av det lukkede rom

    Sykehusets informasjonskontroll mislyktes. Juklerød fant hull i taushetsmuren. Han fikk god hjelp av en håndverker som drev med byggearbeid innen sykehuset. Mureren Finn Rolfsen ble forferdet da han oppdaget Juklerøds innesperring på den verste avdelingen. 5  Rolfsen hjalp til med å smugle ut brev og formidle kontakt til media. Journalen forteller følgende:

Det nye i saken er at pasienten nå igjen har fått kontakt med journalist, denne gang i Dagbladet. Denne journalist ringte meg fredag 1. februar i ca. 17-tiden hjem, og fortalte at han hadde skrevet reportasje om Juklerød. Etter hans mening var det ingen alvorlig sinnslidelse hos Juklerød, og han fant at han hadde vært utsatt for en behandling som var gal, og dette ville han fremlegge i pressen. Jeg foreslo da for ham at han også fikk høre sykehusets synspunkter på saken, og få en konferanse med meg. Jeg tilbød ham at vi kunne ha denne allerede mandag til uken, eventuelt senere i uken. Imidlertid påstod han at han skulle til Trondheim og ikke hadde anledning til å komme til noen samtale, hvoretter jeg foreslo ham at han kunne komme uken etter. Det var imidlertid tydelig at han ikke var interessert i noen samtale med legene ved sykehuset, idet han hadde sin artikkel klar og skulle ha den i avisen dagen etter altså i lørdagsnummeret.

    Juklerøds mediegjennombrudd i begynnelsen av 1980-årene var en trussel for sykehusets meningsmonopol. Flere artikler og intervjuer av journalister kom på trykk i aviser som Ny Tid, Klassekampen, Dag og Tid, Varden og Dagbladet 6.

    Spørsmålet for sykehuset var om mannen skulle utelukkes fra media og offentlighet. Thomas Mathiesens analyser av norsk fangekamp i begynnelsen av 1970-årene viste blant annet fangenes avhengighet av media for i det hele tatt å bli tatt alvorlig av fengselsvesenet og justismyndighetene. (Mathiesen 1973). Avgjørende i kampen om definisjonsmakt var støttegrupper utenfor fengslets murer med hensyn til overføring av informasjon. For Juklerød gjaldt det å bruke media som arena for folkeopplysning og opinionsdanning. Retten til fri ytring var sterkt begrenset innen sykehuset.

    Juklerød viste blant annet til FNs menneskerettighetserklæring av 1948. Retten til å gi uttrykk for sine meninger i skrift og tale regnes som en grunnleggende forutsetning for å kunne ta vare på seg selv som menneske. En av de største verdier ved menneskelig frihet er også å kunne ha rett til fri kommunikasjon med omverdenen. Å kommunisere med andre mennesker gjør at vi kan bevare vårt menneskeverd og utvikle vår personlighet. Å skape en god tilværelse forutsetter frihet til å ytre seg og ta egne valg. Av den grunn er også ytringsfriheten tatt med i FNs menneskerettighetserklæring av 1948, som slår fast at enhver har rett til å "meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel, og uavhengig av grenser".

    Avgjørende for Arnold Juklerød var å bekjempe psykiatriens diagnostiske virkelighetsbeskrivelse. Spesielt viktig var bruken av sentrale begreper. I motsetning til ord som "behandling" brukte Juklerød ordet "straff" eller lemlestelse/ødeleggelse. Begrepet "medisin" kalte Juklerød for "giftstoffer." Grunnen var at slike medikamenter ("anti-psykotisk medisin") over tid i mange tilfeller gir varige hjerneskader.

Overlegene klaget over mangel på etikk fra pressens side:

Det er jo i dette tilfelle utvilsomt foretatt skritt fra pressens side som vil være skadelig for pasienten og i hvert fall deler av hans miljø, først og fremst hans tidligere ektefelle og familie. Det er også uten videre klart at den partsinnstilling som er gitt i pressen lett kan forlede allmennheten til å mene at det her har foregått urettferdigheter overfor en sakesløs person. Den samlede oppfatning var at man burde forespørre departementet om reportasje av denne type kan være i tråd med de etiske retningslinjer som gjelder for pressearbeide. Det ble også foreslått at man skulle gjøre rede for at det blant behandlerne intet motsetningsforhold har vært i opplegget, slik journalisten tydeligvis har lagt opp til, idet han har nevnt noen psykologers navn som ikke har vært med i behandlingsbildet. (...) Sykehusets kontrollkommisjon kommer til vanlig anmeldt møte her i dag, og en vil da også drøfte situasjonen med dem.

Dagblad-oppslagene fortsatte vinteren 1980, til sykehusets ergrelse: 

Omtalen av Juklerød i Dagbladet er enda ikke avsluttet. I et innlegg 20.2. presiserer de 4 navngitte såkalte psykologer at artikkelen 1.2. gir nøyaktige opplysninger om deres befatning med saken. De fremhever at de på tidspunktet de undertegnet et skriv som Juklerød selv hadde lagt frem for dem, var psykologistudenter i en tidlig del av studiet.

    Bak medieoppslagene stod blant andre murer Finn Rolfsen som med oppdrag på Gaustad sykehus fikk kontakt med Juklerød på den isolerte avdelingen. Juklerød ble tatt alvorlig blant journalister og akademikere. Blant annet tok dansk TV kontakt og laget en dokumentarfilm som NRK ikke ville sende. I begynnelsen av 1983 fikk han kontakt med indremedisineren Lars Mårtensson fra Sverige som også besøkte Arnold Juklerød. Den svenske legen var (er) meget kritisk til psykiatriens medikamentelle behandling, spesielt neuroleptika - såkalt antipsykotisk medisin. Både Juklerød og Mårtensson betegnet neuroleptika som «kjemisk lobotomi». Mårtenssons kronikker om «kjemisk lobotomi» fra avisa Dagens Nyheter, ble hengt opp i Velferdsbygget av Arnold Juklerød. Sykehusets overleger reagerte med å omtale Juklerøds radikale kritikk slik:

Pasientens tilstand og situasjon er ellers i det vesentlige uforandret. Han kompletterer stadig sitt galleri av plakater i Velferdsbygget. For tiden særlig opptatt med propaganda mot vår medikamentelle behandling. Han har, visstnok sammen med en journalist, utarbeidet en stensilert liste over medikamentenes skadelige bivirkninger, og hevder at de utelukkende er til skade. Juklerød kan nok slik utøve en sabotasje-innflytelse på vårt arbeid, idet han påvirker og skremmer pasienter og pårørende.

Til opplysning: Mårtensson var ikke ”journalist», men lege med doktorgrad.
 

"Anti-psykiatriens store sak"

    Arnold Juklerød ble etter hvert omtalt på en annen måte i journalen. Klinisk sjargong ble mer erstattet av politiske betraktninger der Juklerød ble tilkjent en viss autoritet som strateg:

Juklerød synes også å ha lært en del om kampteknikk ved sivil ulydighet, jfr. Alta-saken, og dette har gitt mer struktur på hans paranoiakamp. Men først og fremst er det nok hans tilknytning til og personlige omgang med folk i anti-psykiatrikretser som har gitt ham et slags sosialt nettverk, så han ikke lenger er så ekstremt isolert. Det er neppe utenkelig at pasienten slik etter hvert kan bli så vidt mindre utrygg at han av seg selv kan gi opp sin befestede bastion på Gaustad og flytte ut til likesinnede medkjempere i anti-psykiatrien ute i samfunnet. Jeg tror det vil være klokt av oss å stille oss avventende til denne mulige utviklingen, og ikke på noen måte søke å forsere den. Juklerød får ha sitt pene eneværelse på GI øst stående åpent for ham på ubestemt tid, inntil det behager ham selv å si det fra seg, og Telemark fylke får fortsatt betale. Vil vi foreta oss noe aktivt, f.eks. belegger Juklerøds rom med en pleiepasient som trenger det, vil vi raskt igjen ha Juklerød overnattende i sovepose i Velferdsbygget, med nye ultimatum om bårebæring, og journalister i organisert vakt for pressedekning.

Sykehusets overleger hadde en viss optimistisk tro på at demonstranten Juklerød skulle flytte for godt fra sykehuset:

I avisartiklene er han fremstillet som martyr og offer for urett, og slik er han blitt kjendis og populær i anti-psykiatri-kretser. Her har han etter hvert fått kontakter og sosial omgang, og trolig noen personlige venner, bl.a. Vera Grønlund. Gradvis i disse årene har han våget seg mer og mer utenfor Gaustad, for etter hvert opp til flere dager ad gangen. Nå januar 1983 har han altså vært borte to uker så å si sammenhengende. Dette åpner perspektiver i retning henimot mulig attføring, tilkjempet av Juklerød selv, ut igjen i samfunnet til en tilværelse som yrkeskverulant, kjempende i rekkene for anti-psykiatriens store sak.

Spesielt overlege Bård Brekke håpet at Juklerød hadde funnet en kjæreste:

Som det går fram, har pasienten vært borte fra sykehuset nesten sammenhengende siden 8.1., d.v.s. ca. 2 uker. Han var innom en tur lørdag 15.1., forsvant igjen samme kveld. Kom innom noen timer tirsdag 18.1., sammen med en dame, og de gikk igjen samme ettermiddag. I dag lørdag 22.1. melder avdelingen på forespørsel at siden tirsdag 18.1. har ingen sett Juklerød. Hva kan så dette bety?? Er kanskje Juklerød i ferd med å flytte fra Gaustad? Har han funnet en samboerske med egen bolig og formue? På Gaustad ville alle hjerter fryde seg om noe sådant skulle skje. Helt utenkelig er det vel neppe.

Tilfellet var at Juklerød stilte opp for sykehusets fotterapeut som barnevakt.

      Sykehusets overleger holdt også innlagtes kontakt med Juklerød under oppsyn. I et brev fra en av sykehusets overleger til kontrollkommisjonen ble en innlagt kvinnes kontakt med Juklerød utdypet til kontrollkommisjonen. Legen uttalte at kvinnen var overført til en åpnere avdeling (kvinnen hadde gitt etter for tvangsmedisinering). Kvinnens kontakt med Juklerød ble brukt imot henne:

Undertegnede har sett henne i samtale med Arnold Juklerød på Velferdsbygget nesten hver dag. Pasienten har nå klaget på vedtaket om tvangsmedisinering (jeg er ikke kjent med datoen for klagen). (...) Hun virker ved dagens samtale klart mer paranoid psykotisk enn ved overflyttingen. Hennes vrangforestillinger er ikke korrigerbare. Vedrørende medisinene så sier hun at de bare vil skade henne, fordi de har så mye bivirkninger. "De som tviler på at medisiner har bivirkninger kan gå opp og lese i legemiddelboken til Juklerød, så skal de få se", sier hun spontant.

    Sykehusets tvangsmedisinering av kvinnen var for øvrig … blitt betydelig komplisert av Arnold Juklerøds nærvær. Man ber derfor overlegen ved den avdeling hun nå er pasient, ta de nødvendige skritt for at pasienten skal få den adekvate og nødvendige behandling.

    Hennes klage til kontrollkommisjonen førte ikke fram. Det er ellers verd å merke seg at overlegen også la til følgende ved vurderingen av Trudes sinnstilstand:

Med regelmessighet går hun til anmeldelse av leger, sykehus og politi. Hennes bruk av advokater og hennes syn på legemidler er utvilsomt sterkt influert av tidligere pasient Juklerød, som hun i perioder pleier omgang med.
 

Sykehusets nye dilemma

    Et viktig krav fra Juklerød var journalinnsyn, spesielt opplysninger fra 3. part, komparentopplysninger, meddelt av hans tidligere kone. Juklerød hadde engasjert Vera Grønlund høsten 1979 som fullmektig. Grønlund var leder av WSO (We Shall Overcome), Norges eldste forening (stiftet 1968) for innlagte og tidligere innlagte fra psykiatrien.

    Sykehusets overleger var ikke bare begeistret for en utredning fra departementets jurister som konkluderte med at Juklerød skulle få journalinnsyn, unntatt komparentopplysninger meddelt av pasientens familie. Overlegene på Gaustad sykehus hadde neppe noe valg. De var allerede gjenstand for krav om innsyn. Sensur ville kunne få opinionen ville reagere. Juklerød hadde lyktes med sin strategi. Å nekte fullstendig innsyn ville være taktisk uklokt av sykehuset. Innsynsproblemet ble drøftet av en av sykehusets overleger Bård Brekke, som hadde bakgrunn fra Helsedirektoratet:

Etter forvaltningslovens § 19 kan man riktignok unnta fra dokumentinnsynet alt som kan virke til å forverre pasientens sykdom. I Juklerøds tilfelle kunne det hevdes at dette gjelder hele journalen. Det at han i det hele tatt får dette skriftlige materialet til å studere og beskjeftige seg med, vil nødvendigvis virke til ytterligere fastlåsing av hans kverulant-paranoia. Men vi får neppe juridisk medhold i dette. Egentlig illustrerer vel bare hele denne situasjonen det uklare i selve sykdomsbegrepet anvendt på kverulant-paranoia, og kan belyse problematiske aspekt ved våre psykiatriske sykdom/skade/lyte begrep også for andre av våre diagnosekategorier. Et resultat av våre overveielser ble et skriv datert 24/3 1980 fra Retterstøl til Juklerød der det meddeles han at han kan få innsyn i sin journal, bortsett fra komparentopplysninger meddelt av hans hustru, som holdes unntatt. I samsvar med Sosialdepartementets veiledning kan han få innholdet av journalen muntlig, forklart hos dr. Brekke, som er lege for G 2 øst.

Juklerød kunne ikke godta disse betingelsene. Psykiater Brekke rapporterte følgende om Juklerøds reaksjon:

I dag morges 26/3 kl. 08.00 da jeg gikk min visitt på G 2 øst, var Juklerød allerede gått. Jeg traff han kl. 08.45 på sin post ved sine plakater i forhallen til kantinen. Han hadde ennå ikke fått skrivet fra Retterstøl. Jeg refererte innholdet for ham, og sa han kunne komme på mitt kontor kl. 10.30 for å få innsyn i journalen.

Juklerød svarte raskt og rolig at noe slikt kunne overhode ikke komme på tale. Han forlangte journalen tilsendt til seg. Og hvis opplysninger meddelt av hans hustru var strøket, så kunne dette ikke godtas, nettopp disse opplysningene var noe av det viktigste for han. I så fall ville han protestere og gå til retten, og om nødvendig føre sak om dette helt til Høyesterett, for å få journalen komplett med opplysningene fra hustruen. Han viste til et skriv fra korrespondansen med departementet hvorav går fram at en komplett fotokopi av journalen er oversendt departementet. Han ville ha det samme, like komplett. Han gjentok flere ganger at han om nødvendig ville føre sak til Høyesterett for å få sin soleklare rett til hele journalen.

    Med høyesterettsdommen av oktober 1977 om pasientens rett til innsyn i egen journal var situasjonen blitt den at legene innen psykisk helsevern ikke lenger kunne neglisjere journalinnsyn fra pasienter. Juridiske rettssikkerhets-garantier for den svake part med erkjennelse av konfliktforhold mellom pasient og behandler kunne stå i et interessemotsetningsforhold til behandlingsideologi som fremhever konsensus mellom behandler og pasient.

    Overlegenes lange utredning i Juklerøds journal viser at journalinnsynsloven av 1977 var problematisk for psykiaterne. I den lange utredningen ble det erkjent: "Vi psykiatere har likevel følt oss usikrere og fremmede overfor den formaljuridiske tenkemåte vi her står overfor". Og det ble tilføyd:

Disse har riktignok på oss virket juridisk omstendelige, generelle og abstrakte, og lite givende for vårt konkrete tilfelle. Det kan imidlertid være verdifullt at vi er blitt tvunget til å tenke grundigere gjennom de juridiske forhold.

    Spesielt vanskelig for et medisinsk-psykiatrisk behandlingsregime er erkjennelse av tvil når det gjelder å vurdere diagnose og behandling. Velvilligheten fra sykehusets side til at Juklerød skulle få innsyn, var liten. Politiske realiteter tilsa imidlertid at det ville være taktisk uklokt å utelukke Juklerød fra et visst innsyn i journalen. Sykehusets standpunkt ble da at Juklerød fikk innsyn etter følgende overveielse:

Ut fra bl.a. spesielle forhold og juridiske vansker i Juklerød-saken ble overlegeavgjørelsen den at hustruens komparentopplysninger fra 1971 ble unntatt fra dokumentinnsyn, både for pasient og partsrepresentant, med begrunnelse i det tredje unntaksvilkår om hensynet til taushetsplikt overfor tredjemann. Resten av journalen skulle pasienten få innsyn i, selv om vi nok vil tro at hele journalen burde unntas fra innsyn ut fra helsehensyn (§ 19, bokstav c), første ledd), og dette skulle skje etter reglene og retningslinjene om dokumentinnsyn i deptets veiledning til forskriftene av 22. des. 1978, med bl.a. muntlig fremlegging for pasienten.

Innsynsspørsmålet ble behandlet i rettsvesenet med endelig dom i Høyesterett i 1984 som avviste innsyn i komparentopplysninger. Den store oppmerksomhet saken fikk førte til at Juklerød bidro til å styrke rettsvernet til pasienter i norske psykiatriske institusjoner ved å gjøre det lettere å få journalinnsyn for pasienter.
 

"Symptomfri sinnssyk?"

    Konflikten mellom Gaustad sykehus og Juklerød låste seg helt i 1985, da tvangsinnleggelsen av Juklerød skulle opp på nytt. En av overlegene tok initiativ til å få forlenget tvangsinnleggelsen, med begrunnelsen at han «uten tvil var alvorlig sinnssyk – og enda mer enn før til vesentlig fare for andre menneskers liv og helse», men overlegen fikk ikke medhold. Juklerød ble derfor utsatt for det motsatte av tvangsinnleggelse: Han ble tvangsutkastet fra Gaustad sykehus 8. mai 1985, men vendte tilbake samme dag. Fra da av og fram til han døde i 1996 oppholdt han seg i protest dels i telt, dels i brakke utenfor inngangen til sykehusets velferdsbygg og i perioder inne i velferdsbyggets korridor. Etter noen uker anmeldte sykehuset ham til politiet for ulovlig opphold på sykehusets område. Anmeldelsen ble henlagt, fordi påtalemyndigheten ikke anså han som strafferettslig ansvarlig. Sykehuset leide deretter politifolk til privat vakthold for å hindre Juklerød i å slippe inn i velferdsbygningen.

    Juklerød anla sak mot sykehuset og forsøkte å få tvangsinnleggelsene fra 1971 og 1974 kjent ugyldige, men tapte både i Oslo byrett 1985 og ankesaken i Eidsivating lagmannsrett 1987. I forbindelse med rettssakene ble det avgitt en ny rettspsykiatrisk erklæring, der det het at Juklerød var «symptomfri sinnssyk». Påtalemyndigheten gikk til straffesak mot Juklerød for ulovlig opphold på sykehuset, og han ble dømt til 60 dagers betinget fengsel med to års prøvetid.

    1992 ble Juklerød igjen fjernet fra sykehuset med politimakt. Etter flere uker med overnatting utenfor velferdsbygget etablerte han ved hjelp av venner en base på sykehusområdet. Han fikk flytte inn i en brakke. Men Juklerøds diagnose ble ikke slettet – heller ikke etter at han fikk medhold i sin påstand i skolesaken 1995. Stortingsrepresentant Erling Folkvords granskingsforslag i Stortinget i 1996 fikk bare en håndfull stemmer.
 

Sluttord

 I et intervju trykt i tidsskriftet Materialisten i 1989, utdypet Arnold Juklerød sine erfaringer og antipsykiatriske budskap. Juklerød mente at selve maktutøvelsen i psykiatrien bygde på sinnssykediagnosen 7  og han betraktet dagens moderne psykiatriske behandling med neuroleptika ("anti-psykotisk medisin") som en dødelig eller skadelig faglig bløff 8.

Kampen til skytebas Juklerød kan ifølge ham selv sammenliknes med et sprengningsarbeid:

Jeg har vært med på mange store og vanskelige sprengninger, som ansvarlig skytebas. Men sprengningen av norsk psykiatri, det er den største og mest ansvarstunge jeg noen gang har påtatt meg.

Noter:

1 Arnold Juklerød utdypet "tilleggsstraffen" i sin utrykte rapport "Rettsstatsmedaljens bakside. Uforbeholden forklaring avgitt av Arnold Juklerød" (Juklerød 1990, s.13) til Straffesak nr. 360/90 for Oslo byrett 25. juni 1990. Saken gjaldt tiltale mot Juklerød for "ulovlig opphold på sykehuset." Juklerød henviste i forbindelse med "tilleggstraffen" til Grunnlovens § 100 der det uttrykkelig står: "Ingen kan straffes for noget Skrift, af hvad Indhold det end maate være, som han har ladet trykke eller udgive, medmindre han fortsætligen og aabenbare har enten Selv vist, eller tilskyndet Andre til, Ulydighet mod Lovene, Ringeakt mod Religionen, Sædelighed eller de konstitusjonelle Magter, Modstand mot disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod Nogen. Frimodige Ytringer, om Statsstyrelsen og hvilken somhelst anden Gjenstand, ere Enhver tilladte."

2 Forfatter og tidligere leder av Den norske Forfatterforening, Thorvald Steen, mangeårig verneombud på Gaustad sykehus, opplyser i kapitlet ”Om retten til sitt eget hode» i essaysamlingen Jungel. Essays om litteratur og politikk: "Da Juklerød slo seg ned i Velferdsbygget, var det ingen av legene og svært få andre på sykehuset som torde snakke med han og langt mindre hjelpe ham med praktiske ting. Den tekniske sektoren på sykehuset satte seg åpenlyst imot utfrysningen av Juklerød. På malerverkstedet lot vi ham dusje, varme seg og skaffet det nødvendigste. Snekkerne laget enkle hjelpemidler, elektrikerne fikset strøm og så videre." (Steen, 1996, s. 40)

3 Steen skriver videre i sin essaysamling (jf. note 2):"Arnold Juklerød var outsideren. Han hadde en mellomstatus. Han roet ned konflikter og hjalp pasienter med praktiske ting. Han påtok seg alt fra å kle på til å tørke spy eller trøste og hjelpe der det trengtes. Han var respektert og godt likt blant pasienter og ansatte på avdelingen. Det var blant de på sykehuset som ikke kjente ham at fiendebildet av ham ble skapt. Han stilte bare ett eneste krav: å få fjernet diagnosen som fagfolkene ikke ville begrunne. Han tok til motmæle. Han skrev oppslag på avdelingen og i Velferdsbygget. Først valgte han den saklige stilen. Skrivemaskinen som han kjøpte da han skrev sine innlegg til lokalavisa Vestmar, hadde han fortsatt i behold. Enkelte leger ville ta den fra ham. Det fikk vi forhindret". (Steen 1996, s.38).

4 Arnold Juklerød utdypet sin bruk av ordet som "meddelsesmiddel" i rapporten til Straffesak nr. 360/90 for Oslo byrett 25.6.90. "Rettsstatsmedaljens bakside. Uforbeholden forklaring avgitt av Arnold Juklerød." Juklerød uttalte her at han brukte "grovkalibrede Plakat-Kanoner" "i den hensikt å opplyse, orientere, advare og forhindre at uvitende og forsvarsløse mennesker blir bløffet, skadet, ødelagt og drept av forrykte og hensynsløse ’sjelseksperter’". (Juklerød 1990, s14).

5 Murer Finn Rolfsen ble intervjuet av dansk fjernsyn i 1985 hvor han viste bygningen der hvor Arnold Juklerød ble holdt isolert. Intervjuet er en viktig del i Danmarks Radios film Kværulant paranoia 297,0, regissør Gyda Uldall.

6 Første riksdekkende avis som tok opp "Juklerød-saken" var visstnok Dag og Tid med redaktør Audgunn Oltedal: "Det starta med ein skolestrid" og "Arnold Juklerød ein lagnad i "skugge-Noreg"", 6.11.80. Flere artikler fulgte med blant annet Arvid Bryne fra Dagbladet og Albert Collett i Klassekampen

7 Arnold Juklerød uttalte følgende i tidsskriftet Materialisten nr.2 1989, Er psykiatrien en vitenskap eller en sinnssykdom?, side 38:

Sinnssykediagnosene virker nedverdigende, umydiggjørende, undertrykkende, nedbrytende og ødeleggende på den som blir sinnssykediagnostisert av en allvitende og allmektig autoritet. Det sier seg selv at for diagnosestilleren virker det selvsagt selvopphevende, maktgivende og gir næring til storhetsforestillinger å kunne sinnssykediagnostisere andre mennesker uten å diagnostisere seg selv.

8 Arnold Juklerød uttalte følgende i tidsskriftet Materialisten nr.2 1989, Er psykiatrien en vitenskap eller en sinnssykdom?, side 38:

Bruken av den gamledagse "lobotomi-kniven" av jern og stål var et grusomt åpenbart galmannsverk som var tilsvarende lett å bekjempe. Verre er det med de moderne "kjemiske lobotomiknivene" som består av giftstoffer. Giftstoffene blir respektert, fordi de er godt tildekket og omgitt av "medisinenes", "lægens" og "behandlingens" makt. Giftstoffene såvel som psykiatrigalskapen forøvrig tilsløres med fremmedord. Folk bløffes, besnæres eller føler avmakt. De slutter å bruke folkevettet. Giftstoffene angriper samtlige av menneskets friske legemlige funksjonsorganer (...) Giftstoffene påfører ofrene mange "sinnssykesymptomer, "uutholdelige lidelser, uopprettelige skader, ødeleggelser og død.

Litteratur:

Gaustad sykehus: Pasientjournal, J.nr.3692/74

Geelmuyden, Niels Chr.: Kjempers ødeland, Huitfeldt Forlag, Oslo 1993

Goffman, E.: Asylums. Essays on the social situation of mental patients and other inmate, New York 1961

Juklerød, Arnold: Er psykiatrien en vitenskap eller en sinnssykdom?, Materialisten nr.2 1989, side 35-39

Juklerød, Arnold: "Rettsstatsmedaljens bakside- Uforbeholden forklaring avgitt av Arnold Juklerød" Utrykt rapport til Straffesak nr. 360/90 for Oslo byrett 25.juni 1990, "Gaustadfronten": velferdsbygget Gaustad sykehus 1990

Mathiesen, Thomas: Pressgruppe og samfunnsstruktur, Pax: Oslo 1973

Steen, Thorvald: "Om retten til sitt eget hode", i Jungel. Essays om litteratur og politikk, Tiden: Oslo 1996

Tranøy, Joar: Lobotomi mer enn en parentes i norsk psykiatri, Materialisten nr.3/4 1989,

Joar Tranøy (f. 1954) er utdannet cand.philol, cand.polit, mag.art. (kriminologi) og cand.psychol.
I 1996 fikk han Den norske Forfatterforenings ytringsfrihetspris.

---