-- 20100404-Rapport-til-NAV-fra-RLH.html                  --- BREVENE ( ekstern ) --- NAV-brevene-index.html ( ekstern ) --- dbn.html  ( ekstern ) ---            
          
VEDLEGG (skrevet 04.04. 2010) til brev datert 07.12. 2010 til NAV fra Rune L. Hansen ( ekstern ).    
           


Rapport til NAV,
til NAV Vindafjord,
Postboks 3, 5589 Sandeid.
Telefax: 52048711.

Fra:
Rune L. Hansen (født 06.12. 1955), tlf. 53 76 76 87,
Tindeland,
5568 Vikebygd.

Dato: 04.04. 2010, Tindeland.                              


   Dette er i korte og omtrentlige, grove trekk hva som har skjedd med min og vår økonomi og livssituasjon her hjemme siden kidnappingen av barna 03.04. 2008:

   Da Trudes kidnapping og fangehold av barna begynte 03. april 2008 hadde vi som familie oppmot 40 tusen kroner månedlig i inntekt av min trygd pluss barnetrygden. En inntekt jeg alltid har forvaltet og hatt hoved-ansvaret for, til alles glede og tilfredshet. Et ansvar jeg på en trygg og solid måte hadde i 20 års tid og som gjorde at vi kunne være fremadskridene imot familiens mål og mening i livet.
   Jeg kunne da til og med legge til side penger månedlig, minst tusen kroner. Og vi hadde nærsagt ingen gjeld, bortsett fra månedlig nedbetaling av et huslån på kanskje omkring 100 tusen kroner.
   Vi kjøpte og flyttet til eiendommen vår i Vikebygd imot slutten av år 2002, et småbruk på omtrent 144 dekar. Med små, gamle hus, helt motsatt eiendommen vi solgte i Høylandet i Namdalen. Vi kunne ha kjøpt hva som helst annet enn småbruket i Vikebygd og hadde mye å velge i, men det var og ble dette vi ville og som passet våre hensikter og mål. Det var der og dithen vi sammen skulle arbeide videre for å realisere vårt hjemsted og vi innleverte konsesjons-søknad vi fikk innvilget. Landbruks-sjef Bjordal sa det var fineste konsesjons-søknad han hadde sett.
   
   Da vi flyttet hithen, til eiendommen i Vikebygd, allerede før det, var det planlagt at vi skulle bygge nytt hus her, og at dette vi nu bor i hverken var bra nok eller stort nok. Og at vi maksimalt kunne bo i dette gamle her i oppmot omkring ti år. Jeg snakket endel med skogbrukssjef Ole Vasstrand om dette, både før og efter at vi flyttet hit. Ole Vasstrand brukte å besøke oss iblandt, og vi ham. Hele familien. Flyttingen var godt planlagt. Vi flyttet ifra stort selveid hus med moderne bekvemmeligheter i Høylandet i Namdalen, men skulle uansett bygge så vi fikk god og stor plass med bekvemmeligheter også her. Uproblematisk greit nok.
   Jeg valgte å prioritere beplantningen først, de første tre års tid, med frukt-trær, bær-busker, medisin-vekster og forskjellig slags matnyttige vekster ifra hele verden. For å kunne ha rikelig og frodig med slike ressurser til familiens bruk og behov mens vi bygde nytt hus, og for å kunne selge forskjellig slags produkter. Og å lage til et enormt eventyr-landskap for familiens trivsel, ve og vel, som samtidig skal være et arboretum og en slags planteskole, etc. I tillegg fikk jeg ryddet og saget ned en hel del tømmer. Samarbeidende investeringer for vår fremtid og vårt hjemsted. Videreført med kraft ifra alle tidligere år. Snekring, muring, etc. ble ned-prioritert, i og med at vi likevel måtte få bygd nytt hus og det gamle ikke var verdt å bygge på og uansett neppe ville vare stort mere enn ti år. Økonomisk godt nok utgangspunkt for å få til hus-byggingen hadde vi, og tanken var å gjøre bare litt av arbeidet med grunnmuren selv.
   Alt dette gikk uproblematisk og efter planen og konsesjons-søknaden, og vi trivdes meget og hadde det bare godt og vel. Altså før den såkalte barnevern-tjenesten i nye Vindafjord kommune mars 2006 begynte å hærje med oss, midt i en barne-fødsel (Solborg).
   Hadde ikke det skjedd hadde vi nu hatt stående ferdig det store, nye huset, bortved inngangen til eiendommen. Og eiendommens arboretum ville ha vært langt mere fremad-skredet, samt vår planteskole og butikk, med mere. Det nedsagde, velstelte, natur-tørkede efter tradisjonens oppskrifter, tømmeret, ville ha vært brukt til å lafte små hytter og forskjellig på eiendommen vår. Fjærfeet vårt ville ha vært prektig og trivselen og gleden stor. Også målet om å kunne frasi meg trygden ville ha vært mere nærliggende og innen rekkevidde. Jeg kunne endelig i tillegg kanskje også begynne å tjene penger på mine forfatter-ferdigheter. Og vi kunne ha barne-pass, kurser, opplæring og mye annet i tillegg til vår egen hjemmeskole og vårt eget liv. Og våre barn få utfolde seg videre innen akrobatikk, sang og musikk, kunst, håndverks-tradisjoner, forfatter-virksomhet, medisin, hagebruk, osv. Og vi kjøpe hjemsteder til de rundt omkring i verden, både langt unna og i vår nærhet.
   Alt dette og så meget mye mere til har særlig barna hele veien underveis vært samarbeidende med meg om, men også Trude. Og jeg selvfølgelig også med hver enkelt av de alle. I en mere harmonisk, sammensveiset og vellykket og glad famile enn de fleste. Tydeligvis også det til noens misunnelse.

   I steden skjedde altså Iren K. Hebnes sin ond-sinnede inntreden i vår verden. Og alt ble katastrofalt stoppet og annerledes.
   Stadig verre og verre frem imot begynnelsen av 2008. Da ankom oss de to skrivene ifra Iren K. Hebnes ( ekstern ) og hennes Kirsten Westlye ( ekstern ), i og med den såkalte Hekseboken 2008. Overdådig fullstappede av frekkeste sort løgner og trusler. Og alt og det hele videre planlagt og ferdig i Iren K. Hebnes sitt skriv.
   Jeg ble ifra den spede begynnelsen i 2006 en måpende og forskrekket iakttager til det hele, men så straks hensikten og hvor det videre kunne bære, og forholdt meg sindig og flidig hundre prosent skriftlig og arkiverende til det hele ( ekstern ), inklusivt dokumenterende med fortløpende Dagboks-notater ( ekstern ) og lyd-opptak ( ekstern ).
   Trude ble truet og tvunget til å kidnappe barna, hvilket hun også gjorde - 03.04. 2008. Derefter ble barna i flere omganger og på så forskjellige vis kidnappet og fangeholdt av henne, med skjult hjelp og innspill ifra Iren K. Hebnes. Og terroren fortsatte stadig utrolig verre og verre.

   Det kostet meg økonomisk å forholde meg til alt dette, på så forskjellig vis. (Hvilket fremgår av mine Dagboks-notater for tidsrommet.) Mere enn trygdens månedlige utbetaling. Jeg måtte med tap innløse aksjer verdi omkring 15 tusen kroner og fikk omkring 8 tusen kroner for de. Spare-kontoen på omkring 10 tusen kroner ble oppbrukt. Og et kreditt-kort ble jeg skyldig omkring 20 tusen kroner på. Vedlikehold på vårt hjemsted var skadelidende og mye videre måtte nedprioriteres. 
   21. oktober 2008 ble jeg selv plutselig, enda mere måpende forskrekket, for annen gang kidnappet og fangeholdt! I nær fem måneder denne gangen, isolert ifra fra samfunn og familie, i Åna fengsel nær ved Stavanger, fullstendig uskyldig, kneblet, isolert, mishandlet og torturert på kryss og tvers. Mens jeg var i fangenskapet og da jeg 12.03. 2009 slapp løs ifra fangenskapet var mangt og mye skjedd. Deriblandt kom jeg hjem til vårt hjemsted, som da var rasert og plyndret av Balder og Trude ( ekstern ). Hvilket forsikringsselskapet mht. innbo tildels erstattet med ialt 115 tusen kroner jeg fikk utbetalt senere på året.
   Videre hadde NAV underveis i fengslingen (efter innspill fra Trudes advokat Hjelde, og antagligvis Iren K. Hebnes) bestemt at Trude fra og med 01.04. 2008 skulle være å regne som alene-forelder med tilbakevirkende krav på den omtrent halvpart av min trygd som utgjøres av barnetillegget, altså omkring 15 tusen kroner månedlig, med mere! Og at jeg som en følge av dette skulle være skyldig mere enn 100 tusen kroner, og altså månedlig for fremtiden ha utbetalt omkring 9 tusen kroner av trygden! Hverken nok til å leve av eller opprettholde vårt hjemsted eller fremtid med. Efter 30 års tid med fremadskridende trygd og trygg økonomi. Alt skulle nu til-intetgjøres og jeg og barna ytterligere og videre utplyndres! Barnas far og hjemsted fullstendig raseres og til-intetgjøres. Og altså Trude grundig premieres for kidnappingene og fangeholdene av barna. Jeg og barna straffes og til-intetgjøres i forhold til hverandre og vårt liv og vår integritet og vår identitet.
   Jeg også overfor NAV protesterte skriftlig fullstendig iherdig underveis, og opplyste NAV om de faktiske forhold og realiteter, men ble lovstridig mishandlet og avfeid om og om igjen. (Til og med Trude ble avfeid da hun protesterte!)
   Og jeg protesterer fortsatt fullstendig!
   De kriminelle ugjerninger vi har vært og er utsatt for er groteske uhyrligheter.

   Nokså fort efter at jeg ble fengslet ble min trygde-utbetaling redusert til omkring 9 eller 10 tusen kroner måneden, jeg kom ut ifra fengselet med ingen penger og plyndret og rasert hjemsted - og barna igjen kidnappet og fangeholdt, med beskjed om at hvis jeg forsøkte på noe som helst vis å ta kontakt med Trude så ville jeg igjen bli fengslet! Frøydis og Stauda klarte dog straks å komme seg hjem igjen da de fikk vite at jeg var hjemme igjen. Alle barna ville hjem igjen, men ble altså igjen fangeholdte. 
   Både flatskjerm-tv-n og foto-apparatet og så mye mere til var frastjålet oss og ødelagt her hjemme under plyndringene og raseringene mens jeg ble fangeholdt. (Blandt annet tre gode bensin-drevne motorsager, kompost-kvernen, mange esker med dvd-filmer, fjærfeet og flere av dyrene våre også, deriblandt to store, skjønne påfugler.) Vi kjøpte derfor en ny tv og nytt foto-kamera og noen småtterier, med et annet kreditt-kort, for omkring nye 20 tusen kroner. Efter først å ha forsikret meg om at forsikrings-selskapet kom til å erstatte i forhold til plyndringene ( ekstern ).
   For Frøydis og Stauda måtte jeg søke om barnetrygd, hvilket ble innvilget utpå året. Da ingen på noe som helst vis kunne bestride hvor de bor og bodde hen. Selv om også det ble forsøkt av Iren K. Hebnes sine hjelpere. Jeg søkte efterpå også om såkalt underholdningsbidrag for samtlige av barna, i og med at Trude jo sa seg å være flyttet. At flere av barna var kidnappet og fangeholdt betyr jo på ingen som helst måte at mitt forsørger-ansvar for de og deres hjemsted og liv opphører å eksistere! Og heller ikke at noen som helst av de ikke lenger bor hjemme!
   Det at jeg nødvendigvis søkte underholdsbidrag samt stevnet og anket de da mest akutte aspekter av kriminelle forløp i og for retten var trolig årsaken til at Frøydis og Stauda igjen ble kidnappet (og fangeholdt) 13.01. 2010. Iren K. Hebnes sine hjelpere ville trolig ellers ikke ha blitt så desperate at de våget seg på det. De hadde jo ingenting annet enn svindel og bedrag å fare med. Det nærsagt første de gjorde var å få NAV til å overføre barnetrygden for Frøydis og Stauda til seg med melding om at Frøydis og Stauda var "flyttet", samtidig med massivt nye løgner til NAV og for Fylkesnemnda og andre.

   Forsikringspengene, omtrent 115 tusen kroner ble brukt på følgende vis.
   Ny brukt bil, med avgifter og nødvendige kostnader, omkring 50 tusen kroner.
   De to kreditt-kortene innløst med tilsammen omkring 40 tusen kroner.
   Noen nye mp3 lyd-opptagere med tilbehør, omkring 10 tusen kroner.
   Resten husker jeg vel efter hvert, ikke her nu i farten. (Jeg har det både notert og kvittert.)
   Stort mere ble det ikke penger til. Og efter at disse penge ble oppbrukt har jeg foreløbig overfor NAV og i realiteten blitt gjort til en tigger og sosialklient. Og barna mere og mere fremmedgjorte og farløse.

   Ytelser og bidrag ifra andre, så som fra familien Trygve Einar Gjerde, som har bidratt til ikke å forverre forholdene enda mere har jeg her holdt utenfor, i og med at dette og slikt fremgår av øvrige dokumentasjoner og mine Dagboks-notater og som sagt og fremgår har sin betydning ialt dette ved å redusere og å motvirke hastigheten på den onde til-intetgjørende, drepende kriminelle prosessen.

   Dette er i korte og omtrentlige, grove trekk hva som har skjedd med min og vår økonomi og livssituasjon her hjemme siden kidnappingen 03.04. 2008.
---

***