--- db200612

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 48.

Dato: Fredag 01. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 10, 8 plussgrader Celsius.

Vind her ute i natt og i dag. Noe regn også.

---

Vi kjørte alle sammen ved 15-tiden i dag hen imot musikkskole med Alfredo, i Skjold. Gudmund, Frøydis og Stauda satte vi av i Vikebygd. Gudmund skulle spille i korpset, julekonsert fleresteder. Efterpå kjørte vi på besøk til Ødegård, hvor vi ble en stund og hadde det bare fint. De fikk et eks. av Data-CD: Menneskevern Vindafjord kommune, rlh pr. 01.12. 2006. På hjemveien ved 19-tiden hentet vi opp Gudmund, Frøydis og Stauda. De hadde også hatt det bare fint, blandt annet i Gamlatunet i Vikebygd og hos Per, Mona og Paul.

---

Herunder skal jeg gjengi en artikkel jeg skrev i Sveio (litt nord for Haugesund) for omtrent 9 år siden:

---

- HUN www, torsdag 04.12. 1997:

Storebror og familien Nordmann

Av Rune L. Hansen, Sveio

To damer kom og banket på døren her. Det var min kone med yngstebarnet i armen som åpnet. (PS: Min kone korrigerer og sier at det var Idun som holdt i babyen imens.) Hun kom inn til meg på stuen med et brevark i den andre hånden, med kommunens våpenskjold i det ene hjørnet. Hun sa at to damer banket på døren, at de sa de var fra Sosialkontoret og at det dreide seg om barnevern - og at de hadde vist frem dette brevet; som de sa at de hadde sendt oss i posten. Hun sa også at hun hadde sagt til de at vi ikke har fått noe slikt brev, men at hun kunne vise det til meg og høre hva jeg sier. Jeg hørte hva hun sa og kikket så vidt på brevet. Det hele hørtes temmelig så sykt ut. Med brevet i hånden gikk jeg for å snakke med de, med min kone efter.

Jeg sa at vi ikke har mottatt noe slikt brev. De bekreftet det min kone hadde sagt, og de sa at de hadde mottatt en melding til Barnevernstjenesten - som de i henhold til Lov om barnevernstjenester - http://www.lovdata.no/all/nl-19920717-100.html - ble forpliktet av til å foreta undersøkelser. Om vi derfor kunne snakke med de, enten komme inn til oss nå med det samme - eller vi komme til de for å snakke, sånn at dette lot seg bli undersøkt? Jeg sa at vi kunne jo snakke ut om det her og nå, der vi stod. Og jeg sa at jeg kjenner til de der angiver-skjemaene som Sosialkontorene anvender. De gjentok sitt spørsmål om de kunne få komme inn og snakke med oss nå, eller om vi heller ville komme til de, - eller (det husker jeg ikke om de sa) om det måtte gjøres på andre måter? Jeg svarte, at om de var villige til å snakke åpent ut om dette med oss, og som mennesker, så kunne de få komme inn til oss straks nå og vi kunne snakke ut om dette. Det aksepterte de; og vi gikk inn på stuen og snakket om denne saken. Barneflokken - våre øvrige fire barn - fikk være i etasjen over imens. For ikke å bli forvirret og forstyrret av denne saken.

Det var mest jeg som snakket med de. Trude, min kone, var mest på kjøkkenet og oppe og stelte med babyen vår, Stauda Sofie, (på 6 måneder). Men de snakket også med Trude, og også litt med barna. Jeg gjengir i det følgende et omtrentlig omriss av hva det mest ble snakket om.

De henviste til brevet jeg enda satt med i hånden; og sa at det dreide seg om en melding de hadde mottatt om bekymring for barna i vår familie. Ifra en dame som heter Tove Huse, som er ansatt i barnehage og er førskolelærer. Jeg sa jeg ikke visste hvem det var eller kunne være. Bekymringen gjaldt at våre barn skal være for dårlig kledd i forhold til værforholdene, - og måten våre barn tar kontakt med andre barn på.

Jeg sa et jeg alltid har vært så glad for at Trude særlig alltid har vært så veldig flink og påpasselig med hensyn til at barna alltid er godt og skikkelig kledt. I rene klær og i gode klær. Så der har vedkommende anmelder truffet så langt unna hodet på spikeren som bortimot mulig. Vi gjorde også oppmerksom på at våre barn bortimot aldri har vært eller er syke på noe slags vis, og at vi er og alltid har vært meget opptatt av helse, hygiene, medisinske forhold, trivsel og verdier, etc. Noe som fremgår av hele vårt liv.

Her har vi heller ikke noe som helst problem med alvorlige problemkomplekser i store deler av samfunnet iøvrig: vold, krangling, perversiteter, pedofili, alkohol, narkotika, omsorgssvikt, etc. Og bakgrunnen for at vi har hjemmeundervisning for våre barn er ikke bare at de i den offentlige skolen ville ha fått mye kjedsomhet, mistrivsel, dårlig med lærdom, dannelse, moral og oppdragelse, mangel på respekt, ugunstige sosiale forhold, osv. Men også alt det andre som mangler der og som utgjør så store problemer og ugunstige forhold der.

Den ene damen sa følgende: Ja. Det er ikke skoleplikt i Norge, men undervisningsplikt.

Jeg nikket bekreftene og glad for det hun sa der.

Den andre spurte: - Hvordan er det med barnas kontakt med omgivelsene, med andre barn og slikt da?

Jeg sa noe sånt som at; foreldre og familier flest syns som å være veldig glad for at våre barn er så glade og veloppdragne, trivlige, greie, flinke og snille, stort sett. De trives også meget godt seg imellom, og er svært så omsorgfulle, hjelpsomme og snille. Selv om jeg også faktisk mener å kunne si at alt dette også kan medføre og har medført misunnelse. Våre barn er sosialt og mentalt sett veldig sterke i forhold til barn flest; og det synes som å være et av de mange positive kjennetegnene på familier som driver med hjemmeundervisning.

Hun spurte videre om barna har venner og lekekamerater i nabolaget. Vi fortalte at det har de, men også andre steder i landet - og også der hvor vi egentlig bor, i Midt-Norge, hvor vi har slekten, vårt egentlige hjemsted og våre røtter, og endog våre møbler, vårt store bibliotek og alt annet. Her bor vi bare midlertidig, som politiske flyktninger, i eksil, - på grunn av at vi ble terrorisert og forfulgt og nesten ødelagt av kommuneadministrasjonen hvor vi hadde vårt hjemsted, i Skaun kommune rett sør for Trondhjem. Her ble vi godt mottatt, men bor vi midlertidig for å få rettet opp alt det gale som skjedde der i Midt-Norge. For å ad rettslig vei kunne få oppreisning og erstatning - og alt det hele frem i dagen. Alt dette er vårt eneste og store problem, som vi - særlig jeg da - arbeider med omtrent døgnet rundt. Å komme hit til Sveio, hvor vi plutselig ikke mere ble terrorisert og forfulgt, men tvert om godt mottatt, var for oss - særlig meg og Trude da - en svært så stor lettelse og befrielse. Enormt! Barna har venner både der hvor vi har bodd og kommer ifra, men også her i omgivelsene - og mange andre steder i landet. Og også blandt de øvrige hjemmeundervisningsfamiliene i Norge, - som blandt annet forsøker å holde kontakten med hverandre på årlige hjemmeundervisningstreff. Vi vil bevisst ikke være innskrenket til kun å ha våre venner og kjente i det nabolaget hvor vi bor. Altfor mange lar seg innskrenke av at verden ikke er større. Men verden er større!

Når f.eks. barna her opplever og ser ungdommer som skråler, roper og snakker om nazisme og «Heil Hitler!» og annet vrål og vrøvl, og mobber hverandre og andre, og knuser og hærjer med flasker med alkohol, osv. - det er endel av slikt og annen motbydelighet blandt barna og ungdommen her i Sveio, under overflaten - da synes vi på ingen måte det er akseptabelt, men snakker med barna om det og deler barnas bekymringer og reaksjoner med hensyn til slikt. At vi selvfølgelig og naturlig reagerer på slikt og tar avstand til det er sunt og godt. Og barna her i familien har derfor heller ikke noe særlig problem med å håndtere eller nødvendig forstå slikt. Vi finner det som sagt ikke akseptabelt, og forsøker ikke å integrere oss i det heller. Verden og virkeligheten er større. At barna reagerer sunt på slikt, uten å miste glede, trygghet, trivsel og integritet, er positivt.

- Det ble fra melderen snakket om at barna deres hadde kastet småstein efter andre barn. Kan du si noe om det?

- Det kjenner jeg ikke til. Men barna her er ikke perfekte, det er ikke det det er snakk om. Det kan ha skjedd, skjønt det forundrer meg. Jeg har f.eks. ved anledninger snakket med andre foreldre i nabolaget her, når deres barn har oppført seg dårlig eller noe, - og det er også blitt sagt til meg; at også våre barn har gjort eller kan finne på å gjøre noe dumt. Og det har jeg jo bare sagt meg enig i. Poenget er at en forsøker å unngå det og at en forsøker å gjøre noe med det. Særlig har jo vi som voksne og foreldre der og sånn sett et stort ansvar. Og bør snakke ut om det og bidra til at vi hjelper barna og hverandre. Barna kan jo f.eks. også finne på å herme efter andre som de ser kaste sten eller gjøre noe dumt eller farlig.

- Du har snakket med andre foreldre om slikt?

- Ja da. Også her i nabolaget. Ved to anledninger. Nå var det f.eks. en episode også nylig, hvor jeg håpet på å få snakket med foreldrene. De skulle komme, men hverken kom eller telefonerte. To av jentene her i nabolaget, to søsken, på Iduns alder - i 9-årsalderen - er veldig løgnaktige av seg og finner på mye galt og ekkelt, og det reagerer ungene her i familien mye på. Og jeg synes de reagerer veldig fint og sunt på det, og avstandtagende til det. Kanskje særlig Balder. (Som er 11 år.) Men da de var her og banket på døren forleden og spurte efter Idun var han nesten frekk eller uhøflig, og det har vi snakket med ham om. Selv om jeg også syns det var bra det han gjorde og den holdningen han har hatt til de. Det var han som åpnet døren, - og sa til de at Idun har fått beskjed av pappa og mamma om ikke mere å være sammen med de, - dere kan bare gå igjen! De spurte om hvorfor, - og han sa at det er vel ikke noe rart sånn som dere oppfører dere, at heller ikke han har villet være sammen med de, og at heller ikke Idun har så stor interesse for det. Dere holder jo på med lureri og er ekkel hele tiden, - og lyger hele tiden, til og med til deres egne foreldre! Gå med dere! Vi vil ikke ha dere her mere!

Da ble de vel lei seg. Og jeg og Trude snakket med Balder efterpå, om at han burde ha vært og må være høfligere og mere vennlig - om enn han er bestemt og har noe på hjertet. Efterpå - det var muligvis dagen efter eller senere på dagen - (ps: jeg husker det hele bare svært så omtrentlig) kom de to jentene tilbake igjen og banket på døren, og nesten gråt. Fordi de ikke kunne skjønne hvorfor de ikke fikk være sammen med Idun mere, sa de. Og fortalte at deres mor hadde reagert på det, og sagt at hun skulle komme til oss og snakke med oss i morgen om det. Hvilket jeg for min del tenkte var bra. Jeg ville ellers trolig uansett ha tatt kontakt med foreldrene deres angående saken. (PS: Trude forteller i efterhånd, mens jeg skriver dette, at det ikke var riktig slik det hele foregikk, uten at meningsinnholdes endres. Det var f.eks. Trude som hadde sagt og foreslått at deres mamma selv kunne komme hit eller kontakte oss for å snakke ut om forholdet.)

Trude med babyen kom inn på stuen og avbrøt, og spurte de to damene: - Hun som har meldt oss til Barnevernet, hva er det hun heter, arbeider hun i barnehage, her i nabolaget?

De sa hennes navn og vi bekreftet for Trude at hun arbeidet i barnehage, og de sa at hun bodde i nabolaget.

- Da er det henne, da er det henne dere snakker om - mammaen til de to jentungene!

Dette ble bekreftet.

- Det skal ikke forundre meg, sa jeg. Tingene og forholdene har sin forklaring. Og der kom den!

De to damene fra Barnevernet snakket om at de måtte ta videre kontakt med oss. Og om våre evt. behov for hjelp av noe slag. At de også skulle snakke med melderen igjen. Jeg sa at vi ikke er interessert i å sikte oss inn på noen slags form for videre kontakt eller saksbehandling, at vårt eneste problem er det som angår Skaun-skole-saken, og evt. misunnelse for at vi har det så bra i andres øyne. At vi ikke vil ha noen kontakt og videre behandling ifra deres side, unntatt enkelt og greit å bli ferdig med denne saken, - naturligvis ikke fordi vi har noen antipati imot de to som mennesker, men på grunn av det som ligger bak deres ærend og fordi vi har gjennomgått for mye forurettelse, og med rette har dårlig tillit til og er utrygge overfor forvaltningen. Og også fordi vi rent faktisk vet hva det offentlige norske Barnevernet i praksis representerer og står for. Hvilket vi, i likhet med så mye annet og også lignende, har vært og er svært så interessert i og opptatt av, i kultursammenheng og samfunnsmessig. Jeg sa til de at dette norske Barnevernet nok faktisk har gjort og gjør mye bra. Men samtidig også at det motsatte med rette kan sies. (Jeg tenkte blandt mye annet på et rystende brev jeg noen dager tidligere hadde mottatt, om slikt, ifra Landsforeningen for familiens rettigheter / LFFR, - og på en tilsynelatende endeløs rekke med lignende rystende brev, artikler, beretninger, saksdokumenter og annet innenfor dette saksområdet!) Hun ene damen sa seg enig i dette. At hun var klar over det. Den andre sa ikke så mye da de var hos oss.

Og jeg sa at de absolutt burde og måtte snakke med denne melderen. At det der hjemme virkelig synes som å være problemer og behov for hjelp. Bare fremgangsmåten, og det at hun likevel ikke hadde tatt kontakt med oss, skulle jo tilsi sitt.

De sa at de ville snakke med henne en av dagene, og derefter igjen ønsket å snakke med oss. Dette ble vi enige om. Dette var på tirsdagen, 02.12. 1997, om formiddagen fra klokken 10.30.

Da de gikk var vi i postkassen og hentet dagens post, og der lå også det brevet ifra de som de snakket om og viste frem en kopi av. Antaglig med vilje postlagt slik at det ikke skulle komme frem før de selv kom hit.

Da de gikk satt jeg og leste dette brevet, og hørte at Balder kommet ned til den andre stuen her spurte Trude om hva det gjaldt. Hun sa veldig kort, presist og passende hva det dreide seg om, og Balder utbrøt: - Noe så frekt! (Han siktet da til mammaen til de to jentungene.)

Jeg spurte også Balder og Idun angående dette med stenkasting; - og det forholdt seg omtrent som jeg trodde: De to jentungene hadde kastet stener efter ungene her, som til gjengjeld hadde tatt opp noen never med småstein og kastet opp i luften langt over hodene deres - for å skremme eller forskrekke de fra stenkastingen.

Da de gikk og barna var ute og lekte snakket jeg og Trude også om det som var skjedd. Trude sa bl.a. at hun jo har bekymret seg, i det stille, over at de to jentungene nu og da har vært for tynt kledd. Javel, sier jeg, - men det at de er så løgnaktige, upålitelige og ekle, og så sex-, fest- og kjæreste-fikserte, og så oppjålede, veslevoksne og frekke i negativ betydning inn- og utvendig, det er enda mye værre. Og det forteller vel mye både om foreldrene og om skolen og miljøet de har oppdragelse i. Og det at ungene her reagerer på det og snakker mye om det og forteller mye om det, det syns jeg er et veldig godt tegn. Det at hun meldte oss til Barnevernet var kanskje eller antaglig bare et forsøk på å komme oss i forkjøpet, - at hun fryktet for at vi kom til å gjøre noe slikt. Hun kjenner jo ikke oss. Eller at hun er så «tertefin» og «fisfin» at hun sterkt misliker å bli konfrontert med sin egen utilstrekkelighet, forvirring og håpløshet. Vi kan ikke gjøre annet enn vårt beste for å hjelpe andre. Vi kan ikke innlate oss på å leve andre sine liv eller å la våre liv bli oppslukt av andres. Om enn de er aldri så hjelpetrengende og forvirrede - eller fortreffelige i sine egne øyne. Som jeg sa til Marta Straume (vår tilsynslærer) før helgen, og som jeg har sagt - og skrevet - så ofte før, - den utrolige omsorgssvikten barna i våre dager er offer for er av enormt store dimensjoner. - Og folk flest er både usikre, forvirrede og utrygge - og redde, bak fasaden. Og mye mentalt uniformerte, med mangel på integritet, moral og virkelighetsnær saklighet. Fester og turer heller i pluralisme, underholdning, lotto, egoisme, smutthull og pervesjoner. I uansvarlighetens tøyler, - som i det overfladiske selvfornøyde Peer Gynter.

I dag er det torsdag. I dag formiddag telefonerte den ene av de to damene fra Barnevernet. Hun spurte om det var ok om de kommer igjen i morgen klokken 10.00. Det ble vi enige om. Jeg spurte samtidig om de hadde snakket mere med anmelderen. Hun sa da at de skulle skulle snakke med henne nå i dag.

Jeg fortalte til Trude og ungene at hun ene damen ifra Barnevernet idag formiddag hadde telefonert. Og at de antaglig skulle hjem til mammaen til de to jentungene i dag, - og at jeg håpet at de lot henne få gjennomgå skikkelig. Ikke fordi jeg er hevngjerrig. Men for at det jo bare vil være på sin plass. Gudmund her (seks år) sa, velformulert som vanlig, at: «Det er dem som har problemer selv som mest også lager problemer for andre.»

Mange som leser dette jeg her nå har skrevet, og som har en smule vett i behold, vil antaglig og med rette undre seg - og spørre i selvpålagt naivitet og troskyldighet: Er ikke dette du her nå forteller egentlig bare slikt som faktisk bare forekommer i totalitære stats-regimer da? Og ikke i Norge?

Det er værre enn de fleste enda vil innrømme - iallfall høyt - her i fedrelandet Norge. Og dette med det så forskrekkelige Barnevernet vi har, representerer bare i all sin grøss og gru litt av den totalitære arven og indoktrineringen fra Arbeiderpartiet og deres marxist-fascistiske ideologi.

Om noen i vårt land vil sin nabo eller sin neste noe vondt, så har det vært lett nok å gå til Barnevernet og anmelde vedkommende. Det har man kunnet gjøre, og det kan man fortsatt gjøre - om man er ekkel og ufordragelig eller uvitende nok. Noenlunde temmelig sikker på at man dermed setter igang et maskineri som står utenfor lov og rett og menneskelighet, - og som det er nokså stor sjangse for vil resultere i at vedkommende familie med all mulig urett får lide og gjennomgå Helvetes kvaler. Samtidig som at vedkommende anmelder for dette premieres i sin selvhevdelse og fortreffelighet, og blir holdt nokså fullstendig utenfor nærsagt hva enn som måtte skje eller være igangsatt av prosesser. Har vedkommende anmelder i tillegg vært en av de ansatte i Forvaltningen, eller fått noen noe sted i Forvaltningen med seg, så har saken ofte gjerne vært forhåndsdømt til prestisje, hemmelighetsstempler, umenneskelighet, kriminelle overgrep og det som ille og utrolig er i lange baner.

Historier om dette i tusentall har vært rullet opp og har vært forsøkt rullet opp, - med titusenvis av tilsvarende historier i bakgrunnen som drukner i bortforklaringer og offentlig hemmelighetskremmeri - uten at stort annet enn pirkeri og nye bortforklaringer har blitt gjort med det. Folk flest har lært seg til å tåle inderlig godt den urett som ikke rammer en selv. Og den urett som rammer en selv er det ofte og gjerne for sent å forholde seg til når man ikke mere tåler den, - eller når en selv ikke mere finnes, eller i omgivelsenes og offentlighetens øyne ikke mere eksisterer. Da blir man bare borte vekke, hygienisk og sterilt - i gråt, smerte, nød, lidelse og død - i «velferdssamfunnets» kloakk. Den som vil ivareta sin karriere er forpliktet til korrupsjon og svik, er forpliktet til kriminelle onde sirkler, har vært og er enda det nærsagt uhørte men allesteds nærværende og bortforklarte mottoet og idealet.

Ingen som helst nærsagt våger å snakke om eller å gløtte ned i massegravene efter Arbeiderpartiets ideologi. Den som bare så vidt våger seg i nærheten skubbes fort og lett selv ned i forfærdeligheten, rett og slett. Eller belønnes og stimuleres godt efterpå hvis man fortsatt er villig til og klarer å leve med lukkede øyne.

Hvordan har det seg så at jeg og min kone her nå likevel kan snakke - og skrive - så åpent og direkte, og uredde, om alt dette?

Vi er blandt de forholdsvis få som har forsøkt, og blandt de ytterst få som enda har overlevd og ikke fullstendig er knekket og tilintetgjort. Vi hadde i utgangspunktet store ressurser å ta av, og har det på mange sett og vis også enda. Og vi har - av flere gode omstendigheter og grunner - kunnet forholde oss særdeles bevisst og forutseende til det som har vært og som har skjedd. Gjennom min iherdige flid og trang til å skrive f.eks., både dagboksnotater, brev-korrespondanse, artikler, tidsskrifter, dikt og bøker, etc., og vår utadrettethet sosialt, har vårt liv og vår familie vært og er utrolig og sjeldent meget godt dokumentert i sine alle aspekter. Igjennom mere enn de siste tyve årene. Dermed og derfor kan vi henvise til at noe slikt eller lignende har skjedd tidligere, eller omfattende - og naturligvis ærlig og redelig - henvise til at sånn eller sånn har det faktisk vært og er det faktisk, i realiteten. Onde påstander og ønsker kan blekne for mindre! At Ordet er stort - og i motsetning til babbelet - er i mangfoldig betydning sant og hærlig! Stort sett alt vi har gjennomgått og gjennomlevd har på så forskjellig vis - også ved hjelp av film, lydopptak, foredrag, bekjente og kontakter, etc. - vært ivaretatt, arkivert, kategorisert, bearbeidet og dokumentert, osv., på kryss og tvers. Dette har både skjerpet bevisstheten og vært til stor nytte og glede på forskjellig vis, og har vært mye av mitt arbeide (i tilknytning til mye annet) gjennom det meste av mitt liv. Metoden, om så kan sies, - har vært og er fordelaktig. Men er selvfølgelig ikke noe for alle og enhver! (Om enn så tilsynelatende nødvendig i disse tider!) Det sentrale i Ordet er jo nettopp - visste du det? - menneskeverdet, de fellesmenneskelige verdier, familie, trivsel, erkjennelse, moral og etikk, kultur, natur, Gud og virkeligheten, kjærlighet, verdinormer, helse, dyder, osv. i lange og fine baner!

F.eks. så kunne jeg fortelle de to damer at vi opplevde og erfarte noe lignende for flere år siden. Den gangen også helt og holdent uforskyldt og med urette. Da gikk det for Sosialkontorets vedkommende mere enn prestisje av forfærdeligheter i saken, og vi ble grovt krenket og mishandlet og forsøkt ødelagt - og ville ikke akseptere noen innblanding ifra Sosialkontor eller Barnevern videre i vår familie. Da tilbød Sosialkontoret der seg å - som et tvangs-ultimatum - å involvere PP-tjenesten, som kunne komme hjem til oss over en tidsperiode og se hvem vi var og hvordan vi hadde det, og så rapportere om det. Vi aksepterte dette, og så skjedde, og den Pedagogiske Psykologiske tjenesten laget en nokså omfattende rapport om forholdene i vår familie, som også vi efterpå fikk et eksemplar av. Det ble - naturlig nok på grunn av rapportens innhold - fra mange og erfarne hold efterpå sagt og uttrykt at vi nærsagt er heldige som har litt av et Diplom for å være en førsteklasses kjernesunn og god familie!

Eller - for å ta et annet eksempel - så kunne jeg mht. det anmelderen fortalte om barnas bekledning enkelt nok ha tilbakevist det med omfattende dokumentasjon og mere enn tyve års omfattende dagboksnotater, med mere, at vår holdning og praksis til slikt, av mange forskjellige gode grunner og faktum, er helt og holdent annerledes og positiv. Med mange slags dokumentasjon og bevitnelser som også nettopp og direkte går på og omhandler akkurat og presist nettopp dette angjeldende. Iøvrig kom jeg til å tenke på dette da jeg og ungene - som vanlig - var i butikken og handlet idag. At endog der i butikken - og i butikkene - vil bevitnelsene på at melderen tøver og tuller og lyver sitte løst!

En kan jo si mangt og så forskjellig med hensyn til et liv og en en familie med en slik omfattende dokumentasjon i «bakhånd», - men for meg personlig har det betydd svært så mye positivt og hatt mange slags trivlige meninger og mål, og ikke på langt nær først og fremst vært tenkt på som en slags forsikring i forhold til omgivelsene og evt. farer. Bortsett fra i de årene hvor vår advokat og andre gjennom måneder og år fast og jevlig - også daglig - har vært tilsendt bl.a. mine nokså omfattende dagboksnotater. En hel del av det ligger jo også av slike og lignende grunner faktisk offentliggjort her på Internettets WWW!

Mye annet og mere kunne i så måte vært sagt i tilknytning til alt dette. Men her skal jeg ikke utbrodere.

Poenget var, med noen få eksempler og kjennsgjerninger, å understreke at vi, at min familie mht. dette jeg snakker om nå, har vært og er i en særdeles heldig og gunstig - og sjelden! - situasjon, - som er gjeldende for de færreste. Vi er samtidig også, og i tillegg til så mye annet fordelaktig, i høy grad både snakkeføre og skriveføre. Det skal tusenvis med slike fordeler til for i en hendelig beklemt situasjon hvor prestisje eller fordommer, snusk eller fusk er involvert i saken å kunne komme seg en smule helskinnet og intakt ut av den! Kan det med en smule rette eller urette sies et vondt eller vridd ord om deg og din familie, så kan de fort og lett være som sultne gribber ut efter det. Men mye vondt og ondt kan de i gitte tilfeller også utrette uten noen som helst form for kommunikasjon eller menneskelighet! Det er ikke det det nødvendigvis kommer an på.

De kan om så skal være - uten noen som helst grunn - rive diende barn bort vekk ifra sin familie og selge de til «fosterforeldre» av noe slag, så kriminelt og umenneskelig som bortimot mulig. Mens familien slik og ytterligere destrueres og befinner seg i et bortimot rettsløst Helvete; hvorefter «Barnevernets» involverte underveis og efterpå også fritt kan ture frem og hærje som de vil videre! Overdriver jeg? Jeg gjør faktisk på ingen som helst måte det. (Om du beskylder meg for det i dette anliggende så gjør du deg i Guds åsyn og faktisk og i realiteten til en medskyldig!)

Nærsagt ingen kan være eller er på ekte trygge. Ikke jeg og min familie heller.

Til slutt her nå i dag, skal jeg gjengi her to brever. Begge nevnt i det overstående. Først det som de to damene fra Barnevernet hadde med seg en kopi av da de kom hit på tirsdagen, og som straks efterpå ble hentet inn ifra postkassen her - originalen, datert 28.11. 1997. Derefter det brevet jeg så vidt nevnte ifra Landsforeningen for familiens rettigheter / LFFR, datert 17.11. 1997. (PS: Vedleggene til dette sistnevnte må jeg dog vente med, til jeg får anledning til å taste de inn eller evt. tilgang til et OCR-program som kan bistå med det eller evt. noen fremskaffer de hertil i et tekst-digitalt format som kan anvendes ... )

Begge disse to brevene er av interesse og utfyllende mht. hva jeg her nå i det ovenstående har skrevet og fortalt om. Videre skal jeg - det kan jeg straks love - hvis jeg finner det av interesse, også i morgen eller efter at de to damene har vært her i morgen, skrive og fortelle noe mere og videre i tilknytning til alt dette.

Jeg vil også nu først ha sagt enda en ting til: Innholdet av § 4:3 i Lov om barneverntjenester fremgår av det ene brevet, ifra Barnevernstjenesten. Bl.a. blir det sagt at: «Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.» Til dette - angående dette - ville jeg mest av alt ha sagt, at jeg, for min del, finner det vesentlig og nødvendig nettopp at kunnskap om angjeldende undersøkelse og dens bakgrunn blir spredt. Også, og ikke minst, ved at melderens navn faktisk her nå i det ovenstående blir viderebragt og spredt. Her kan en snakke om og utrede mange slags hensyn: - og jeg kjenner meg fullstendig og solid på trygg grunn også i så måte. Imøtegåelser eller tvil eller positive reaksjoner vedrørende dette vil jeg dog forsøke å viderebringe og også være takknemlig for. Journalist Thor Christian Skavlem skriver noen interessante ord om denne tematikken i gårsdagens Dagen (Aktuell kommentar, s. 3); - men jeg mener bestemt at f.eks. den artikkel jeg her nu har skrevet grundig og nøvendig tilbakeviser hans ord. Det vil rettere sagt si med hensyn til spesialtilfellene; som f.eks. nettopp nødvendiggjør at man bretter ut av sitt eller andres privatliv. «Privatliv» burde her kanskje jo vært skrevet i gåseøyne, i og med at det dreier seg om et temmelig så totalitært samfunn hvor statsforvaltningen ikke bare er blitt folkets Gud, store far og mor, men også bror og søster og hele familie ... og hvor utryggheten, sykeligheten og perversitetene florerer og yrer mens Arbeiderpartiet og kompani sitter i nærheten av roret!

---

Dette brevet var poststemplet Kopervik, 01.12. 1997,

og ankom dagen efter:

---

(((logoet / Sveio kommune)))

Til:

Trude Monica og Rune Hansen,

5520 SVEIO.

28.11.97

INNKALLING TIL SAMTALE vedr. Deres barn: Sofie, Frøydis, Gudmund, Idun og Balder i forbindelse med melding til barneverntjenesten i henhold til Lov om barneverntjenester § 4-3 jfr. 4-2, jfr. referat fra lov.

§ 4-2: Barneverntjenesten skal snarest og senest innen en uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser etter § 4-3.

§ 4-3: Dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter dette kapitlet, skal barneverntjenesten snarest undersøke forholdet, jfr. frist inntatt i § 6-9.

Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen som den berører, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Det skal legges vekt på å hindre at kunnskap om undersøkelsen blir spredt unødig.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse som nevnt i første ledd blir gjennomført ved besøk i hjemmet.

Barneverntjenesten og sakkyndig som den har engasjert, kan kreve å få samtale med barnet i enerom. Hvis det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jfr. § 4-12 første ledd bokstav c, kan barnevernstjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for undersøkelse.

Når barneverntjenesten mottar melding som gjelder bekymring for Deres barn, har barneverntjenesten rett og plikt til å undersøke forholdene omkring barnets situasjon i henhold til referert lovtekst for å vurdere om barna / familien har behov for tiltak etter loven.

I forbindelse med ovennevnte melding, ber vi om samtale i Deres hjem hvor vi har følgende målsetting med samtalen:

1. Gjennomgang av meldingen.

2. Motta Deres reaksjoner.

3. Orientere om foreldres / barns og barneverntjenestens juridiske rettigheter og plikter ved en undersøkelse etter barneverntjenesteloven

4. Planlegge samarbeid og kontakt i forbindelse med undersøkelsen.

Undertegnede har tillatt å satt av tid for samtale:

TIRSDAG 02.12.97 KL. 10.30.

Dersom tidspunktet ikke skulle passe, vennligst kontakt undertegnede på telefon 52 85 25 90 mandag 01.12.97 mellom kl. 8.00 og 15.00

Undertegnede er innleiet av Sveio Kommune til å gjennomgå meldingen p.g.a. sykdom ved kontoret, og vil i samarbeid med Liv Marit Strand Brandskaug foreta undersøkelsen.

Kopervik, 28.11.97

Ragnhild T. Andreassen, (sign.)

Sosionom.

---

Og her er brev nr. 2:

---

Fra:

(((logo)))

Landsforeningen for familiens rettigheter / LFFR, avd. Oslo

Ringstabekkveien 55,

N-1342 Jar.

Tlf. 67121286.

Postgiro: 0825 0322101.

Medl.brev nr. 2/97.

Barnevernet ved en skillevei?

LFFR ble stiftet i 1990 på et tidspunkt da økte bevillinger gjorde det mulig for barnevernet å gå løs på de ubehandlede sakene som knyttet seg til de såkalte mappebarna. I ekspresstempo ble saker feid unna, noen ganger til hjelp, men altfor ofte til ubotelig skade både for barna og deres pårørende.

Nye saker strømmet til, noen på grunn av sladder, nabokrangel og løse rykter, men også fordi en faglig uforsvarlig kursing av barnehagepersonale førte til en strøm av løstbegrunnede mistanker om seksuelle overgrep og bekymringsmeldinger til barnevernet. Meldinger som ofte førte til uberettigede hastevedtak og bortføringer av barn i kombinasjon med trakassering av hele familier.

Blant våre egne medlemsfamilier finner vi eksempler på at barn etter alvorlige saksbehandlingsfeil i barnevernet har blitt kastet frem og tilbake mellom institusjoner og forskjellige fosterhjem i årevis før en høyere rettsinstans har truffet vedtak om tilbakeføring og endelig stopp for en offentlig barnemishandling.

Vilkårlighetene og den uhemmede trakasseringen av barn og deres familier i begynnelsen av 90-årene førte naturlig nok til sterk kritikk, ikke bare fra de mange familier som følte seg krenket og tråkket på, men etter hvert også fra kretser med tung faglig prestisje.

Kritikken har selvsagt hatt sin virkning, - den har vekket en opinion som tvinger barnevernet til å trå mer varsomt.

Men kritikken har også tjent til å løse ut nye betraktningsmåter i barnevernfaglige kretser, slik de eksempelvis kommer frem i boka «Sammen med familien» av barnevernsekspertene Mona Sandbæk og Gunnar Tveiten. Et par sitater kan kanskje tjene til å illustrere forhold vi selv kjenner av bitter erfaring:

«... problemfokusering skaper et forhold mellom hjelper og klient som nesten alltid blir preget av distanse, ulik makt, kontroll og manipulasjon. Maktforholdet blir enda mer ulikt når hjelpere antyder at de har spesialkunnskap som gir dem autoritet til å definere klientens problemer ...»

Følgende formuleringer uttrykker oppfatninger vi ikke vil ha vansker med å dele:

«Selv om barnevernsarbeidere føler at de har mye igjen å lære når de er ferdige med utdanningen, kommer denne kunnskapsmangelen sjelden til syne i den autoriteten de uttaler seg med. Fagfolks meninger tillegges vekt og autoritet fordi andre forutsetter at deres meninger framsettes ut fra relevant fagkunnskap. Vi forventer at fagfolk vet, og nyutdannede blir raskt sosialisert inn i en medsammensvoren taushet. De vet instinktivt at de ikke skal bryte rekkene og aldri erklære at de ikke vet - egentlig avhenger lønnsslippen deres av denne sammensvergelsen!»

Når det gjelder spørsmålet om barn som er bortplassert, leser vi:

«God kontakt med opphavsfamilien er den enkeltstående faktoren som klarest kan knyttes til plasseringer som ikke bryter sammen ... der denne kontakten avspeiler et samarbeidende partnerskap mellom foreldre og fosterforeldre, vil de i betydelig grad redusere de lojalitetskonfliktene som barn i fosterhjem ellers står overfor.»

Dette er synspunkter som har bred dekning i nyere forskning, men som etter vår erfaring neglisjeres fullstendig i dagens norske barnevernpraksis.

Bokas tittel henleder i utgangspunktet oppmerksomheten mot den biologiske familiens rolle i krisesituasjoner og belyser spørsmålet fosterhjemsplassering kontra plassering innen familienettverket. Her refereres til engelske undersøkelser av langvarige fosterhjemsplasseringer som viser at familieplasseringer er mer vellykkede (noe som forøvrig kommer enda tydeligere frem av nyere og grundige svenske undersøkelser). Særlig blir det pekt på at besteforeldrene hadde en verdifull rolle å spille.

Praksis i norsk barnevern er stikk i strid med all nyere forskerinnsikt på dette området. I LFFR kjenner vi ennå ikke til et eneste tilfelle der foreldre eller besteforeldre blir tatt med på råd. Vi kjenner ikke annet enn diktatet fra kalde byråkrater og at besteforeldrene diskvalifiseres allerede i utgangspunktet.

Likevel må vi tro at debatten i fagmiljøene etter hvert vil fremtvinge forandringer til det bedre i barnevernet. Men det går dessverre langsomt, kanskje må det et helt generasjonsskifte til før ubrukelige teorier og menneskefiendtlige holdninger i sin helhet havner på den skraphaugen der de rettelig hører hjemme.

Ny bok av professor Marit Wang.

Vårt mangeårige medlem, Marit Wang, har igjen kommet med en bok, «Fra hyrdene til Herodes». Marit Wang skriver at dagens iver etter å strukturere barnas tilværelse, tvinge dem inn i gjennomorganiserte aktiviteter, til syvende og sist betyr at vi forråder barndommen. Og når vi lar barna forsvinne, forråder de voksne også seg selv.

Hun er direkte, personlig og provoserende. Som kunsthistoriker har Marit Wang hentet inn billedkunst og litterære eksempler som brennstoff til en bok forlaget selv betegnet som «En brannfakkel før valget».

Boka er utgitt på C. Huitfeldt Forlag A/S og koster kr. 198,-.

Barne- og familiedepartementet.

LFFR har løpende kontakt med Barne- og familiedepartementet i arbeidet for å skape et mer åpent barnevern og en bedring av informasjonen om barneverntjenesten. Orientering om hvor langt dette arbeidet er kommet i departementet vil bli et tema for medlemsmøtet den 5. desember.

Medlemsmøte.

LFFR Oslo innkaller til medlemsmøte fredag 5/12 kl. 18.30 hos Solfrid Arnesen, Seilduksgt. 5.

På møtet vil en fosterfamilie fortelle om de problemer som knytter seg til relasjonene mellom barneverntjenesten i en Østlandskommune, fosterhjem og biologisk familie.

Jar, den 17/11-97

sign.: Per Hansen

sekr.

Vedlegg:

Div. presseklipp.

Artikkel om barnevernets

sakkyndige av adv. Sverre Kvilhaug

(fra psykologitidsskriftet «Impuls» nr. 1/97).

---

***

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 48.

Dato: Lørdag 02. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 6, 4 plussgrader Celsius.

Ganske så fint vær i dag. Solskinnsvær.

---

Reidun i Hogganvik telefonerte i dag og inviterte oss til advents-vandring i Hogganvik for barna, i morgen – slik hun har gjort før. Jeg takket og sa at vi kommer så gjerne, også i år. Vi snakket litt, og jeg sa at våre to eldste, Balder og Idun, dessverre ikke kan være med nu i år. Hun gav straks uttrykk for at hun visste hvorfor, samt at det var ingenting som helst å klandre de for – og at i hennes familie var det foregått på den her til lands nu for tiden alminnelige måten, og at det er slik også vi bør takle det som skjedde. Hun sa blandt annet, to eller tre ganger: Syns du at Balder og Idun skal være hjemme hos foreldrene sine alltid? Jeg sa naturligvis nei, men det syntes ikke som hun klarte å høre hva jeg svarte. Hun hørte det sikkert nok, men hun maktet ikke å høre det egentlig. Hun fortalte enda en gang hvordan det var foregått i hennes familie. Jeg sa at det vel var greit nok og at det vel var foregått i fordragelighet med foreldre og familie. Hun mente tydelig nok at det også burde foregå på samme måte også i vår familie, og sånn sett efter den samme oppskriften. Det gjorde ikke det og gjør ikke det, sa jeg. Jeg sa også, at om det så kan være tilfelle at det har foregått på feil måte eller på annen måte i andre familier så betyr ikke det at vi skal eller bør gjøre det på den samme måten, - særlig ikke om det foregikk på feil måte. I din familie Reidun forlot vel barna dine sine foreldrene og familien med sine foreldre sin velsignelse? Greit nok. Ikke så i vår familie. Her skjedde det annerledes. Og du kjenner vel til det 5. av De 10 budene? Vi for vår del lytter efter Ordet. Og vi hører efter Ordet. Og vi går efter Ordet. Alt det her nu bare sånn omtrentlig gjengitt. Hun sa også at også hun er en kristen. Og at Balder og Idun burde få komme hjem til sin familie – og å hilse på og snakke med sine søsken. Og at de er glad i oss alle sammen. Jeg sa at de sviktet oss alle sammen og sin familie, for en billig penge – til en høy pris. Det var et valg de gjorde. At de altså også fikk det som de ville, - eller hva? Jeg sa også, at jeg ble noe betenkt nu med hensyn til å komme, - at vi vel kanskje heller bør avholde oss fra det, for å unngå i et slikt arrangement å medvirke til at det skal bli konflikt eller uønsket konfrontasjon på noe vis. Men heller takke for invitasjonen – og avholde oss fra å komme. Hun sa at ingen trenger å snakke noe om det som var skjedd – og at det jo vil være en fin opplevelse igjen for barna, og at hun og andre der i Hogganvik også ønsket at vi skulle komme. Jeg gjentok at vi vel heller bør avholde oss fra det. Og at hun også kan få snakke med Trude om det, som har hørt på hva jeg har sagt mens vi har snakket i telefonen. Så snakket også Trude litt med Reidun i telefonen, mens jeg hørte på hva Trude sa. Mens de snakket sa jeg til Trude at hun får takke hjertelig for invitasjonen, men at vi vil avholde oss ifra å komme. Og slik ble det til.

Til Trude sa jeg efterpå at det også på andre måter vel er best. Bilen vår har enda noe start-problemer – og det er en ugunstig dag i morgen.

Reidun har antagligvis snakket med Balder og Idun tidligere i år mens de bodde og jobbet der i Hogganvik. Også om det som har skjedd med vår familie i år.

---

Jeg telefonerte og snakket med Bernhard i kveld. Han reiser til sin mor om to uker, og blir der, som jeg forstod det på ham, i julen til omtrent ut desember.

---

Guds ord i Bibelen er viktigere for mange mennesker i disse tider enn Guds ord i virkeligheten iøvrig.

Bibelen forteller om det Gud, som er kjærlighet, har gjort for oss, og det Han vil at vi skal gjøre og være. I NT vi får høre og lære om Messias som vår frelser, Jesus Kristus Ordet– som lærer oss om sannheten og livet – og veien. I GT (sier åndspersonligheten Martin Luther) finner vi ”krybben som Kristus ligger i”. Skriftene i GT var Jesus sin Bibel. Og hva var vel og er vel Guds virkelighet? Og har vi vel i virkelighetens verden lært hva vi skal lære?

”Det Nye testamentet ligger skjult i det Gamle, - og det Gamle testamentet åpner seg i det Nye testamentet,” sier Augustin i en velfundert formulering.

Og det Nye testamentet? Hva er det vel vi skal tro på? Og hva er det vel vi skal vite?

---

Det som skjedde i Sveio for 9 år siden da den offentlige Barnevern-tjenesten kom og banket på vår dør medførte ikke stort ubehag for meg og min familie, bortsett fra den nærgående påminnelsen om at vi lever i et Arbeiderparti-ideologiens terror-regime. Men er meget meget tankevekende – og kunne jo fort og lett for oss også ha resultert i ganske så forskrekkelig annlerledes konsekvenser! Beroende rent konkret på menneskene som banket på vår dør!

Noe lignende skjedde senere da vi bodde i Høylandet kommune, men ble straks og umiddelbart stoppet av kommune-administrasjonen der.

Og lignende og verre ting har vi blitt utsatt for flere ganger før det igjen!

Men den gangen det skjedde i Skaun kommune i Sør-Trøndelag, da skjedde det for fulle mugger – og vedvarende i flere år! Og da var det flere ganger med nød og neppe vi i det heletatt kunne overleve.

Hva som her i Vindafjord kommune nu tidlig i år begynte å skje ifra Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune sin side, er skikkelig smårusk i sammenligning, til tross for at vår familie nu er splittet og ødelagt – men likevel ganske så alvorlig nok. Særlig med hensyn til hva det fort og lett videre kunne ha utartet til! Og hva det enda fort og lett kan utarte til!

Hva er det vel de venter på? Og hva vil de vel komme til å gjøre?

Vår usikkerhet er fortsatt stor!

---

Hva som skjedde i og med Skaun kommune overfor oss kan (og bør) med stor gevinst filmatiseres, og bli til litt av en tankevekkende og lærerik skrekk-film! En handlingsmettet og innholdsrik sådan også, fullstappet av intriger, komplott, korrupsjon, angrep, flukt, forfølgelser, osv! I forrykende nasjonal målestokk!

---

Jeg og Trude så den megetsigende filmen ”Red Dust” i går kveld, ifra 2004. I regi av Tom Hooper. Den var meget bra! Handlingen ifra Sør-Afrika år 2000 efter Kristus. Om Sannhets- og forsonings-kommisjonen, og en sak som taes opp i denne. Basert på en bok med samme navn av Gillian Slovo.

Denne filmen og saken belyser mangt og meget. Også hva den meget interessante Sannhets- og forsonings-kommisjonen i Sør-Afrika dreier seg om.

Sør-Afrikas erfaringer efter 50 års tid med grovt menneskefiendtlig apartheid-regime er viktige og sentrale for menneskeheten, - og det særlig på grunn av den betydningsfulle måten ugjerningene og galskapen er blitt og blir forsøkt taklet på!

Av dette har vi alle og enhver, og ethvert land, svært så meget viktig og vesentlig å lære!

Og lignende og tilsvarende denne Sannhets-kommisjonen trengs grunnfestet i ethvert land, åpen for ethvert grovt forurettet menneske – i forhold til menneskeverdet og de fellesmenneskelige verdier. For å gå veien bort ifra terror, korrupsjon, overgrep og undertrykkelse!

Noen korte, grove trekk om dette i Sør-Afrika: Amnesti ble efter terror-regimets fall tilbudt dem som tilstår sine forbrytelser. Sannhets- og forsonings-kommisjonen behandler amnesti-søknadene, og reiser landet rundt. Og det blir avholdt høringer. Forteller man sannheten om sine forbrytelser, blir man ikke siktet for dem! Under mottoet: Sannheten (og anger), - er veien til forsoning.

---

Johannes 3, 20 – 21: (Jesus:) ”For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.

21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud."

---

Johannes 8, 31 – 35: {ABRAHAMS ÆTT}

Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på ham: "Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. 32 Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri." 33 De sa til ham: "Vi er Abrahams ætt og har aldri vært noens treller. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?" 34 Jesus svarte dem: "Sannelig, sannelig, det sier jeg dere: Den som gjør synd, er syndens trell. 35 En trell blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid.”

---

Johannes 14, 6: Jesus sier: "Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.”

---

Romerbrevet 2, 12: (Paulus:) ”Alle de som syndet uten å ha loven, skal gå fortapt uten loven. Og alle de som syndet og hadde loven, skal dømmes etter loven.”

---

Efeserbrevet 6, 13 – 15: (Paulus:) Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, 15 og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir.”

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 48.

Dato: Søndag 03. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt i underkant av 10 plussgrader Celsius.

Overskyet og endel regn også i dag. Noe vind også.

---

Den meget bra filmen ”Red Dust” som vi så og jeg omtalte forleden dag omhandler og berører på interessant vis i en viss grad mange aspekter vedrørende menneskeverd og menneskevern. Også så som barnevern, korrupsjon, tilgivelse, prestisje, politivold, etc.

Apartheit-regimets terror-regime i Sør-Afrika hadde treffende nok også sin Barnevern-tjeneste, hvilket filmen så vidt i noen ”bi-setnininger” berører. Likesom også korrupsjon i selve Sannhets- og forsonings-kommisjonen (The Truth and Reconciliation Commission) berøres.

---

Tankevekkende nok – og typisk nok! - er det ikke bare lov og rett Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune og ordfører Arne Bergsvåg i samme kommune og Politiet i Haugesund og det norske Statsadvokatembedet forbigår i den saken vi tidlig i år ble involvert i, - men de forbigår blandt annet også medmenneskelighet, fellesmenneskelige, umistelige verdier og nestekjærlighet!

Hvordan vil de komme til å unnskylde seg overfor sin familie, sine barn og barnebarn, overfor sine nærmeste, og sine naboer, etc.?!

Satser de alt på at denne saken (og flere?) ikke vil komme frem i offentlighetens lys?! Eller satser de alt på at barn og barnebarn skal være eller bli likedan?! Eller satser de alt på at korrupsjonens makt og mektige skal forsvare seg?! Eller vil de løgnaktig komme til å påstå at vesentlige sider av saken dessverre er unndratt offentligheten (hemmelighets-stemplet)?! Eller at saken var for komplisert for de?! Eller hva?!

Interessant!

---

Temaet rettssikkerhet i det offentlige Barnevernet har jevnlig og ofte vært satt under fokus i Norge i løpet av de siste omkring 100 år, - og særlig i de siste omkring 50 års tid! Mangt og meget grovt umenneskelig og forskrekkelig av slikt har hvert eneste år, i svært mange massemedier – ofte på løpende bånd, vært satt under fokus. Mange tusen ganger! Samtidig som dette tydelig nok hele veien bare har vært den lille toppen av et enormt stort isfjell. Og samtidig som det ifra svært mange hold har blitt fremlagt mengdevis med tilsvarende annen dokumentasjon – og bøker!

I svært så lang tid har altså svært så mange mennesker meget alvorlig forsøkt å sette en stopper for denne grove uretten! Men har ifra visse bestemte hold om og om igjen blitt møtt med motvilje, falskhet og korrupsjon.

Jeg kunne her nu ha remset opp tusenvis med avis-overskrifter, tusenvis med artikler, mengdevis med bøker og mengdevis med tv-programmer, etc.! Som stadfester det samme og dreier seg om det samme! Det samme farlige, korrupte, rystende og grovt menneskefiendtlige offentlige norske Barnevernet.

Mange vet hva som foregår, men våger ikke å si stort. Og mange vet hva som foregår, men makter ikke å si stort. Bare å makte å offentliggjøre litt av slikt noe, i den norske massemediaen - tilnærmet 100 % styrt, kontrollert og sensurert av den norske Arbeiderparti-ideologien - er en stor bragd!

En stor bragd som likevel altså grundig og om og om igjen i mange år har blitt gjort!

I mange tilfeller blir det efterpå ifra mange hold sagt og forlangt, at: Dette må vi gjøre noe med! Dette må vi endre på! Slikt noe må ikke få lov til å skje!

Og hva skjer så i realiteten efterpå? Tilnærmet ingenting! Om og om igjen.

Det lille som skjer om det skjer noe stort efterpå ifra ”ansvarlig” hold, er visse endringer og justeringer for å videreføre ugjerningene! Samtidig som det blir sagt og reklamert for at nødvendige endringer og justeringer er vedtatt og fattet!

Alt dette sier i all enkelhet noe om korrupsjons-nivået i Norge.

Kriminelle ”høyt på strå” og i de rette stillinger og posisjoner, stemplet og godkjent av Arbeiderparti-ideologien, sier og gjør det av ugjerninger som forventes av de – og ”vet” at de går fri, og at de belønnes og premieres for det!

Hvem de er – og hva de har gjort – har de imidlertid selv dokumentert!

Interessant!

Bør disse kriminelle, som bak fasaden virkelig er grovt kriminelle, umiddelbart stilles til ansvar for hva de har gjort – og dømmes og settes til å bygge nye og flere fengsler, hvor de kan fengsles med sin straff?

Eller hva?!

---

Når våkner de levende døde? Og hvem og hva er de levende døde?

---

Et aldri så lite eksempel på en slik bok, - utav veldig mange forskjellige, tilsvarende og andre:

”Rettssikkerheten i barnevernet” av advokat og journalist Gerd Benneche, Universitetsforlaget – Norges almenvitenskapelige forskningsråd, 1967. En nokså omfattende, tørr og snirklete bok på omkring 300 sider. Med mangt og meget fullstendig grøsselig og forskrekkelig innhold – om hva den offentlige Barnevern-tjenesten holder på med, og hvordan! Noen av forlagets ord, på bakside-omslaget, sier kortfattet og tørt meget om innholdet i boken:

”Uverdig et rettssamfunn konkluderer Gerd Benneche efter å ha gått igjennom protokollene for 29 barnevernsnemder i 1963. / Barnevernslovens bestemmelser yter ikke tilstrekkelig rettssikkerhet, og verre blir det når praksis ikke engang efterlever loven. / Advokat og journalist Gerd Benneche har gjennom flere år behandlet barnevernsproblemene i dagspresse og i tidsskrifter. Denne boken er ikke noe debatt-innlegg. Her er en nøktern og saklig juridisk analyse – men mellom linjene finner De en alvorlig anklage mot de vellykkedes passivitet og likegyldighet overfor samfunnets svakeste medlemmer.”

Hvem som i Arbeiderparti-ideologiens okkuperte samfunn mere eller mindre tilfeldig eller periodevis utvelges eller bestemmes å være de ”vellykkede” og hvem de ”svakeste” sier forlaget og boken lite om. Og når det gjelder å sette en stopper for den svært så omfattende grove kriminelle ordning og praksis er boken forsiktig i berøring og drøftelse med mange ordninger og muligheter, uten å makte eller ville konkluderende perspektiver.

Siste setning i boken omhandler – uten at forfatteren er klar over det - egentlig i begge retninger folk flest, og nærsagt hvem som helst:

”Det kan ikke være et rettssamfunn verdig at denne gruppe mennesker, som selv lite forstår å hevde sin integritet, skal være beskåret den rettssikkerhet de sterke tar som et selvfølgelig fundament.”

---

Trude og Solborg, og også Frøydis og Stauda, har vært på besøk hos nabo Wenche det meste av dagen i dag. Og jeg tror de har hatt det bare bra.

---

Matteus 16, 24 – 27: {Å FØLGE ETTER JESUS}

Da sa Jesus til disiplene: "Hvis noen vil komme efter Meg, må han fornekte seg selv, ta sitt kors opp og følge efter Meg.

25 For den som vil frelse sitt liv, skal miste det, men den som mister sitt liv for Min skyld, han skal finne det.

26 Hva gavner det et menneske om det vinner hele verden, men taper sin sjel? Eller hva kan et menneske gi i bytte for sin sjel?

27 For Menneskesønnen skal komme i sin Fars hærlighet med Sine engler, og da skal Han lønne enhver efter hans gjerninger.”

---

Var det noen som snakket om når de døde våkner?!

Og om integritet?!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 49.

Dato: Mandag 04. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt i underkant av 10 plussgrader Celsius, og det plask-regnet med nokså sterk vind og bråe vindkast.

Også i dag overskyet, og med en hel del regn.

På tv-nyhetene i kveld ble det sagt at det vil bli ekstremt høy vannstand i sjøen i kveld ved kysten på vest-landet ved 22.30 – 23.00-tiden, på grunn av astronomiske begivenheter pluss lavtrykk og vind. Omkring 50 – 65 cm høyere enn til vanlig. Det ble sagt at det er 11 år siden sist det samme skjedde, - og at det skjer med ca. 10 års mellomrom.

---

Jeg kjørte ved 13-tiden i dag til bilverkstedet, Anker i Haugesund. De satte inn ny dynamo i bilen – og fjernet og reparerte en skrue som satt fast i det ene dekket. Det ble ialt nu kostende 2.000,- kroner, like meget som forleden dag. De ville ikke ha noe for arbeidet - og jeg takket igjen hjertelig!

Gudmund forteller at han tilfeldigvis hørte Ludvig Nessa på en radiostasjon (Kanal 24, trolig) ved 17 – 18-tiden i dag, snakke om abort. Jeg postla i Aksdal i dag Data-CD: Menneskevern Vindafjord kommune, rlh pr. 04.12. 2006, til nettopp Ludvig Nessa – og til Børre Knudsen også. Og et eks. av den samme skulle Svein gi til Tore for meg.

Vi ser meget sjelden på tv eller hører på radio her i familien.

Bilen er nu helt i orden igjen.

---

Jeg omtalte i Dagboksnotatene i går boken ”Rettssikkerheten i barnevernet” av Gerd Benneche. Både denne boken og svært mange andre og mye annet som omhandler det samme temaet eller den offentlige norske Barnevern-tjenesten, samt mine direkte og indirekte erfaringer og aktive studier i flere tiår, viser tydelig noe sørgelig forferdelig som nærmest er for utrolig meget utrolig til å være sant. Men det er dog sant og sikkert nok. Nemlig dette:

Det er ikke bare unntaksvis at den norske Barnevern-tjenesten bryter og forbigår lov og rett og helt selvfølgelig medmenneskelighet. Det er det alminnelige. De forholder seg i det hele tatt ikke til noen som helst lov og rett på alvor! Annet enn loven om å drepe og ødelegge, mest mulig sterilt hygienisk renslig, - for å skjule blod, gråt og lik. Og i sine utrolig mange store og små ugjerninger støttes de aktivt av Arbeiderparti-ideologiens etater, instanser og mennesker! Det er det motsatte som er unntakene.

For utrolig til å være sant? Det er dog sant og sikkert nok. Og det er heller ikke vanskelig å grundig finne ut av hvordan det faktisk både foregår og forholder seg.

Skal vi skikkelig finne ut av hvordan det forholder seg, og få det frem i lyset? Og skikkelig og grundig gjøre noe med det?

Men be ikke bukken eller kjeene eller involverte om å passe på havresekken!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 49.

Dato: Tirsdag 05. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt i underkant av 10 plussgrader Celsius. På det laveste en kort stund 7, 9 plussgrader. Dagtemperaturen i dag omtrent 12 plussgrader. Nokså mye regn.

---

På de norske radio-nyhetene i dag tidlig ble det sagt at norske myndigheter og humanitære organisasjoner gir mengdevis med penger, omkring en milliard norske kroner, til mange av verdens urfolk, - men at undersøkelser viser at ”bare en brøkdel av pengene når frem.” At langt mindre enn halvparten av pengene noensinne kommer frem. At det meste av pengene – og det er altså snakk om svært så mye penger, flere hundre millioner norske kroner - går til helt andre mennesker og ting og forsvinner underveis.

Dette er iallfall ikke nytt eller overraskende for meg!

Men det er svært meget typisk for forholdene i Babylon.

Nu når det igjen fremkommer på nyhetene for folk flest og offentligheten så er det vel mange som vil gjøre noe med det og sier at dette må endres. Det sier vel ikke minst skurkene også. Stort annerledes, bortsett fra eventuelt verre, blir det vel derfor også antagligvis ikke?

---

Dette med det offentlige Barnevernet, slik det nu i Norge og mange andre land virker og har virket i hundre års tid, er langt mere sentralt og av betydning enn folk flest betenker og er klar over!

Som en trussel og et ideologisk, politisk og byråkratisk maktmiddel.

---

Mangt og mye er på så forskjellig vis smittsomt i verden, og inkubasjonstid og integritet interessante størrelser.

---

Er korrupsjonen et økonomisk problem?

Ja. Men den er først og fremst et trivsels-messig problem og et utviklings-messig problem, av meget stor og alvorlig betydning! Men også et meget alvorlig økonomisk problem. Særlig fordi den øker og utbrer kriminalitet! Den øker og utbrer kriminalitet, sykdom, nød, umoral og elendighet – i motsatt retning av trivsel, helse og glede, - i en selvforsterkende ond sirkel og spiral av løgn, falskhet og ugjerninger!

Å først og fremst se på korrupsjonen som et økonomisk problem er rett og slett dårskap!

---

Død, nød, hor, søvn og glemsel utnyttes instinktivt og bevisst til fulle av Skjøgen.

---

Gudmund og Frøydis på trening, fysiske aktiviteter, i Vikebygd i kveld.

---

Vi har en del reiseskildringer også i det rikholdige og store biblioteket vårt her hjemme. En slik bok er boken ”Bruken av verden / L`usage du monde” ifra 1963 av Nicolas Bouvier. Den forteller (på nær 350 sider) om en 17 måneders biltur fra Sveits til Afghanistan, foretatt i en gammel Fiat bil av to unge mennesker på 50-tallet. En nokså kjedelig og overfladisk bok, som utkom i norsk oversettelse 2001, men som dog er et slags historisk tidsdokumene og har visse noe og nokså interessante aspekter. Boken forteller lite om Grekenland, som de for ganske fort igjennom på vei imot Konstantinopel (Istanbul), - men litt. Forfatteren skriver vedrørende den gresk-jugoslaviske grensen:

”Når du forlater Jugoslavia og trenger inn i Hellas, følger blåfargen – Balkans farge – med, men den endrer karakter; du går fra det noe matte nattblå til det intenst sprudlende marineblå, som virker på nervene som koffein. Og det passer bra, for rytmen i samtalene akselerer betraktelig. Vi hadde gjort det til en vane å forklare ting langsomt – både èn og to ganger – og dvele ved ordene helt til de nådde frem. Efter å ha passert grensen er det overflødig; samtalepartneren avbryter deg midt i setningen med en utålmodig gest – han har skjønt det – og før du er ferdig med å snakke, er han allerede langt inne i en slags heftig pantomine som inneholder svaret hans. / Noen ganger forstår grekerne til og med mer enn det som ønskelig er: Ved grenseposten hadde jeg lagt litt mer autoritet i stemmen min enn den vanligvis har, men ble straks behandlet med den overbærenheten som er forbeholdt de sjenerte. / De to første dagene blir vi overrumplet av de snartenkte grekerne. Vi er alltid minst en replikk, eller en gest, på efterskudd, men så våkner hjernecellene, legger seg utenpå huden; vi tilpasser oss, og moroa er i gang.”

Forfatterens ord om det ikke-greske Macedonia, nord for det nord-greske Macedonia, er også tankevekkende. Han skriver:

”En fremmed som for en natt betror sitt hode til Macedonias puter, vil foruten lopper få med seg bildet av en bekymringsløs småby hvor eslene tusler omkring i duften av tørket tobakk og overmodne meloner. Hvis han blir værende, vil han oppdage at bildet er langt mer sammensatt, for i Makedonia har historien i løpet av de siste tusen årene gjort sitt beste for å slå splid mellom raser og hjerter. Gjennom flere generasjoner har ottomanene styrt landet efter splitt og hersk-prinsippet, satt befolkningen opp mot hverandre og tynget dem med skatter. Da det tyrkiske riket ble svekket, overtok ”stormaktene”; det var bekvemt, dette utbrente landet hvor man kunne avgjøre konfliktene gjennom stråmenn. Terrorister eller mot-terrorister, geistlige eller anarkister, ble forsynt med våpen, og om makedonierne ikke kunne puste lenger, var det verst for dem. / I Prilep finner vi tyrkere som slo seg ned på Suleimans tid, som lever blandt sine egne, klamrer seg til moskeene eller åkrene sine og drømmer om Izmir og Istanbul; vi finner bulgarere som under krigen ble tvangsrekruttert av Wehrmacht, og som ikke lenger har noe å drømme om; vi finner albanske flyktninger og grekere fra Markos` armè, av uviss status, som sitter i kneipene og venter på dagens almisse; partipamper som holder møter under Jadrans fluepapir uten å spytte i drammeglassene sine, og tause, harde makedonske bønder som ydmykt bøyer sine hoder og tenker, ikke uten grunn, at det er de som, siden tidenes morgen, har måttet betale for alt sammen. For å gjøre bildet av dette Babels tårn i miniatyr fullstendig, kan vi legge til kasernen ved byporten, hvor rekruttene nordfra ikke forstår det plukk av den lokale dialekten og fordriver tiden med å smugtitte på fotografier av forloveden eller slekt fra hjemstedet. / En fjellside i solskinnet, et kvarters gange fra Prilep, utgjør grunnen til et tidligere bysamfunn. Det het Markovgrad. Da kilden som gav byen næring tørket ut, forlot innbyggerne plassen og bygde Prilep i stedet. Du kan ennå se et dåpskapell der, og flere klostere fra 13- og 1400-tallet. Nesten alleer enten forsvarlig avlåst eller omgjort til rimelige boliger hvor klesvasken henger til tørk, men ingen i Prilep vil kunne gi deg opplysninger om dem; de tilhører en svunnen tid.”

---

Det stod et oppslag over det meste av side 4 i dagsavisen Dagen i dag, om hjemme-undervisning. Forskjellige slags oppslag om hjemmeundervisning i avisen Dagen har det stått vel flere hundre ganger i løpet av de siste oppmot 15 års tid.

Innledningsvis i dette oppslaget blir det sagt, at: ”Den moderne hjemmeundervisningen i Norge har møtt motbør helt siden den først oppstod på 90-tallet. Overfor Dagen forteller Beck at det rådet Texas-tilstander omkring de første moderne hjemmeunderviserne.”

Så sant som det blir sagt! Galskapen og hysteriet ifra Arbeiderparti-ideologiens side den gangen var fullstendig enorm!

Det blir videre og korrekt sagt at: ”En del kommuner hevdet feilaktig at hjemme-undervisning var lovstridig og anmeldte hjemme-undervisere til politi og barnevern på grunn av omsorgs-svikt, forteller Beck, som selv engasjerte seg sterkt i enkelte av sakene.”

Både vår familie og flere andre familier med hjemme-undervisning fikk helt og holdent fullstendig uskyldig kompakt gjennomgå på de mest groteske, umenneskelige og grovt kriminelle vis!

Jeg gjengir herunder nu i sin helhet dette oppslaget i avisen Dagen for i dag:

---

- Ifra dagsavisen Dagen tirsdag 05. desember 2006, side 4:

(Kopi / avskrift pr. 05.12. 2006: Rune L. Hansen.)

Oppslag, det meste av side 4, med litt stort fargebilde:

---

Fargebilde, med teksten:

DOKTORGRAD: - Hjemmeundervisning har eksistert i Norge siden 1739, forteller Christan W. Beck. Nå har han skrevet doktorgrad om emnet. FOTO: DAGEN-ARKIV.

---

Tar doktorgrad på hjemmeundervisning

Da de første hjemmeunderviserne fremstod på 90-tallet ble de meldt til barnevernet pga. omsorgssvikt. Nå har en av deres fremste talsmenn, Christian W. Beck, skrevet doktoravhandling om emnet.

Øystein Lid

---------------

Den moderne hjemmeundervisningen i Norge har møtt motbør helt siden den først oppstod på 90-tallet. Overfor Dagen forteller Beck at det rådet Texas-tilstander omkring de første moderne hjemmeunderviserne.

Beck har delvis basert sin avhandling på en unik samling dramatiske brev som han har i sin besittelse, fra den aktuelle perioden.

- En del kommuner hevdet feilaktig at hjemmeundervisning var lovstridig og anmeldte hjemmeundervisere til politi og barnevern på grunn av omsorgssvikt, forteller Beck, som selv engasjerte seg sterkt i enkelte av sakene.

På spørsmål om hans habilitet har blitt dratt i tvil, svarer Beck at han har vært svært klar over sin sammensatte rolle, og tvert imot fått ros fra forskermiljøet for sin objektivitet.

Mot-ekspert

- Er du en slags talsmann for hjemmeunderviserne?

- Det er nok enkelte som vil se meg som det. Jeg har i alle fall vært en slags mot-ekspert, som mange hjemmeundervisere har visst om og bedt om råd.

Grunnen til at jeg har hatt et så godt utgangspunkt for dette forskningsarbeidet er det nære forholdet jeg har til hjemmeundervisere, sier Beck som regner med fulle hus når han på torsdag og fredag disputerer over temaet ”Den moderne hjemmeundervisning i Norge”.

- Hjemmeundervisning har eksistert i Norge siden 1739, forteller Beck til Dagen.

- Mange bedrestilte byborgere mente at skolen ikke var god nok, men også på landsbygdene var skolen mangelfull.

- I dag er det rundt 20 prosent av norske tenåringer som går ut av grunnskolen uten å ha lært å lese og skrive skikkelig. Mange vil hevde at skolen fortsatt ikke er god nok?

- En del av hjemmeunderviserne mener det, ja. Mange ønsker også et annet ideologisk innhold i undervisningen.

Tre hovedgrupper

Antall hjemmeunderviste barn i Norge teller rundt 400, og kan deles inn i tre hovedgrupper. Den første består av konservative kristne som protesterer mot den sekulariserte skolen, og ønsker å gi en bedre undervisning enn den offentlige. Den andre gruppen består av barn av 68-ere, som også var de første som begynte med hjemmeundervisning i 70-tallets USA. Den siste, og største gruppen i Norge, er de praktiske hjemmeunderviserne. Disse hjemmeunderviser også av livssynsgrunner, men mener samtidig at den offentlige skolen er blitt for teoretisk.

Gode faglige resultat

- Hvilke faglige resultater oppnår hjemmeunderviserne?

- Dette foreligger det bare forskningsresultater på fra USA og England. Konklusjonene fra disse er at resultatene er minst like gode som det som oppnås av det offentlige skoleverket, sier Beck, og legger til at norske forhold efter det han kjenner til er i samsvar med de engelske resultatene.

- Hvordan er det mulig at ufaglærte foreldre kan oppnå like gode eller bedre resultater enn det som gjøres i den offentlige skolen?

- Det skyldes den sterke motivasjonen som både foreldre og barn har. De holder på med noe som er viktig for deres liv. Jeg kjenner til hjemmeundervisere som selv har lav utdannelse som har oppnådd glimrende resultater for sine barn, sier Beck, som mener at dette burde være en positiv utfordring til den offentlige skolen.

- Elever som hjemmeundervises blir ikke i like stor grad integrert i samfunnsfellesskapet?

- Nei, og det er ikke en lett problemstilling. Men samtidig må de liberale rettsstats-prinsippene som ligger til grunn for hjemmeundervisningen opprettholdes, avslutter Beck.

***

---

Ytterligere kommentarer ifra min side?

Jeg har i mange år underveis omtalt, gjengitt og kommentert meget av dette stoffet om hjemmeundervisningen i Norge, blandt annet og særlig på foreningen HUN (Hjemme Undervisning i Norge) sine Internett-sider.

Christian W. Beck har ifra begynnelsen på meget saklig og engasjert vis holdt seg orientert om det meste av alt det som har skjedd vedrørende hjemme-undervisning i Norge i alle disse årene, i alle årene siden 90-årene. Selv om han ikke selv har hatt hjemme-undervisning for sine egne barn.

Det blir i oppslaget også snakket om at mange mener at den offentlige norske skolen ikke er god nok.

Ikke god nok?! Den er – og har hele veien vært - faktum så elendig og menneske-fiendtlig at mennesker som frivillig sender sine barn til den offentlige skole-institusjonen burde vært både politi-anmeldt og mere til!

Klart nok er nærsagt bortimot hvilken som helst offentlig anstalt eller skole for barn i beste fall en ille nødløsning. Som i verste eller beste fall noen må ty til. Men kvaliteten på en offentlig skole trenger og må ikke nødvendigvis være så allehånde forskrekkelig ille som den i alminnelighet har vært og er i Norge!

Den offentlige norske barne- og ungdomsskolen (og de tilsvarende videregående skolene) har vært og er makabert menneske-fiendtlig. På alle slags sett og vis. Fagmessig, pedagogisk, miljø-messig, sosialt, administrativt, samfunnsmessig, osv. Dette faktum ikke sagt som et synspunkt ifra min side. Hvordan den offentlige skolen stiller seg og forholder seg til kritikk og integritet og nestekjærlighet og fellesmenneskelige verdier taler imidlertid selv sitt tydelige og utvetydige sprog, for den som ser, hører og tenker efter eller som faktisk og på ekte undersøker!

Jeg skal iøvrig her nu ikke kommentere hele oppslaget. Bare en ting til: Det blir imot slutten sagt og spurt angående et punkt på følgende måte: ”Elever som hjemme-undervises blir ikke i like stor grad integrert i samfunns-fellesskapet?”

Til dette er blandt annet å si, at: Det ville vært forferdelig om de ble det! Familier med hjemme-undervisning for sine barn står bedre rustet til ikke å bli det. Selv om det skal meget godt gjøre om de likevel ikke blir det i for stor grad! At de både på grunn av og til tross for hjemme-undervisning likevel blir det, slik forholdene har vært og er, - er temmelig uunngåelig. Alt ligger imidlertid i og med hjemme-undervisningen mye bedre i utgangs-punktet til rette for at barna på godt og mye bedre vis integreres i samfunns-fellesskapet! Barn som settes i den offentlige norske skolen er derimot omtrent dømt til å integreres i samfunns-fellesskapet på en dårlig måte. Og skadene og konsekvensene for de av og fra den offentlige skolen er forferdelige! Men dette ser vel og vet vel egentlig enhver og alle? (Enhver og alle som ikke lynraskt ”glemmer” ethvert og alt!)

Svaret til Christian W. Beck er kanskje i det heletatt ikke riktig gjengitt i avisen, slik tilfellet dessverre ofte er i norske massemediaen (med journalister utdannet, stemplet og godkjent av Arbeiderparti-ideologien), - men det er meget for svakt og vagt!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 49.

Dato: Onsdag 06. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 7, 2 plussgrader Celsius.

Dag-temperaturen i dag bare i underkant av 10 plussgrader, helt nede i 5, 8 plussgrader en kort stund på kvelden. Overskyet og regn innimellom.

Det har vært stor springflo langs hele kysten i Norge, unntatt nord i landet (hvor det er fralandsvind), i de siste dager.

---

Kjell Ebne telefonerte i går kveld. Han har bare tre unge moskusender igjen, og vil at vi skal overta de om det passer slik. Og det gjør det så gjerne. Rev har vært og hærjet hos ham, i fjærfeet. Han har for mye annet å holde på med, iallfall inntil videre, til å kunne passe på de tre siste godt nok. Han sa at en mann som heter Eike kan komme hit til oss med de i dag hvis vi vil. Vi ble enige om det.

Eike kom litt efter 12-tiden i dag med endene ifra Kjell Ebne på Karmøy. Tre flotte fine moskusender, født ca. august.

Eike hadde også ting å fortelle om Mattilsynet. Han hadde en flott, fin flokk med høns av rasen New Hampshire, som han hadde hatt i ca. 15 år. Mattilsynet (Tørresdal og en dame) kom og – ferdig med det! Jeg forstod det som at han på ingen måte var glad for det som skjedde!

---

Jeg har vært ute og plantet en hel del et par timers tid. Ble nokså våt og kald.

---

Jeg har fødselsdag i dag, 51 år. Og det har vært en fin og artig dag, her hjemme, vi familien bare. Med glede, gaver, musikk, sang og dans.

Urda har særlig sunget og danset mye nydelig fint.

Den kanskje fineste gaven fikk jeg ifra Alfredo Ao! Et mango-frø-skall, med 8 tamarin-frø inni. Denne gaven hverken mere eller mindre. Og hva skal det så være godt for? Et nydelig, flott, velklingende musikk-instrument, - det er hva det er! Han har laget det til og funnet det på helt av seg selv. Han er meget flink, og meget snill!

Både farmor og mormor telefonerte og gratulerte med dagen og har sendt gaver.

Lise har gitt beibien fornavnet Leander, ble jeg fortalt.

Reier blir 11 år 16. desember.

Jeg forsøker å fortelle også ungene at vi ikke trenger forsøke å gi hverandre fødselsdag-gaver til alle fødselsdagene! For da blir det jo fort for mye og ofte å tenke på slikt!

---

Mariel sin glede, sang og dans ble fratatt noe vesentlig i og med den hendelsen jeg beskrev for en tid tilbake i år, og er tydelig nok – for oss som vet det - ikke mere 100 % helt den samme gode gamle.

Få og små ord kan gjøre utrolig stor skade.

Likesom alltid de rette ord kan og bør gjøre det motsatte.

Tiden leger ikke alle sår.

---

Mange her til lands i disse tider særlig, også av ”kristenfolket”, vil ha opphevet statskirke-ordningen og ha Jesus Kristus bort vekk ifra den norske grunnloven. Det er ille dumt, - men ikke det minste rart!

Særlig ikke rart når en ser og vet hva for noe rart, hyklersk og anti-kristelig ”kristenfolket” har gjort statskirken og grunnlovens ånd og forståelse til! Og absolutt heller ikke noe rart når en ser og vet hva for noe rart, hyklersk og anti-kristelig Arbeiderparti-idealismen og Babylon har gjort statskirken og grunnlovens ånd og forståelse til!

De erkjennelses-messige bragder erkjennes ikke og videreføres ikke, men forveksles med tro, uenighet og strid! Det blir som å kaste barnet ut, i steden for badevannet!

Hva Ordet og evangeliet sier om tro og viten har ikke blitt mindre og mindre misforstått!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 49.

Dato: Torsdag 07. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 4, 8 plussgrader Celsius.

Dagtemperaturen opptil 9 plussgrader. Tett, grått overskyet stort sett. Og regn også.

---

Hvordan burde - og bør - forholdene samfunns-messig være, for de felles-menneskelige verdier og forhold?

Hvorfor er slike så meget sentrale og viktige spørsmål på det nærmeste tabu?

Hvis slike sentrale og viktige spørsmål på det nærmeste er tabu, i steden for det motsatte, så er det vel meget god grunn til å spørre om hvorfor?!

Hvis slike sentrale og viktige spørsmål på det nærmeste er tabu, i steden for et levende og forfriskende allemannseie, - så er det vel meget god grunn til å spørre om hvorfor?!

Hvis mennesker, kultur og samfunn på det nærmeste ikke kan reise eller elske slike spørsmål på egnede, gode og foredlende måter, - så er det vel mistenkelig? Eller hva?

Hvis de felles-menneskelige verdier og menneskeverdet ikke tilstrekkelig står stødig og sentralt i samfunnet, - så er det vel meget meget god grunn til å spørre om hvorfor? Eller hva?

Er det nødvendige av slikt og lignende sentralt, fokusert og foredlende nok åpent for innlegg og foredling? Og hvor? Og hvorfor i så fall ikke?!

Hvem og hva vil ikke?

Hvor skal vel menneskene gå med sine slike spørsmål, forslag og svar?!

Hva er vel et godt nok svar på et slikt spørsmål?

---

For ”filosofisk”?

Vel, - bare et enkelt og liketil spørsmål ifra min side. Er det vel noen som i det heletatt hører det?

Er vel svaret bare det bablende dypsindige: God dag, mann. Økseskaft!

---

Vi kjørte til Ølen i dag ved 9-tiden, jeg, Gudmund, Frøydis, Stauda, Alfredo og Mariel. Ungene til tannlegen klokken 10.00. Derefter Stauda musikkskole i Ølen kirke klokken 12 – og Gudmund fulgte henne. Jeg, Alfredo og Mariel kjørte til Etne, kjøpte sand – ca. 1000 kg i bil-tilhengeren, som vanlig. Kroner 100,- Vi gikk innom en butikk der i Etne – ”Bøker & Sånt” – for å kikke og kom i prat med den unge damen der. Omtrent som en alminnelig liten bok-butikk, men de hadde noen gamle, historiske ting der. Kinesisk, japansk, romersk, etc., som vi særlig kikket på. Hun fortalte blandt annet at hennes samboer hadde flere slike saker i sitt atelier bare omtrent hundre meter unna. Og at vi kunne gå dit for å se også hvis vi ønsket det. Det gjorde vi – og ble der vel i en times tid og pratet og kikket. Han var ”kunstner”, moderne malerkunstner. Jan Kjetil A. tror jeg var hans navn. De fikk et eks. av Data-CD: Menneskevern Vindafjord kommune, rlh pr. 07.12. 2006.

Gudmund, Frøydis og Stauda var på Folkebiblioteket efter musikkskolen, hvor vi hentet de. Da vi kom hjem var det allerede blitt mørkt.

Jeg kjøpte en bok i bokhandelen i Ølen i dag. ”Genetikk og manipulering med liv. Den glemte kontekst,” av Craig Holdrege, oversatt av Trond Skaftnesmo (som vi var på besøk hos i Haugesund da vi bodde i Sveio), utgitt på Vidarforlaget, 1999. Vi har fra før av Trond Skaftnesmo sin bok som også berører og omhandler det samme temaet.

---

Asbjørn Aavik i sin bok ”Elisa – Safats sønn”, Lunde Forlag, 1969 – 3. opplag 1986, gjengir imot slutten av sin bok litt fra en tale Ole Hallesby holdt ved det nordiske indremisjons-møtet i Kristiania i 1922, under tittelen ”Åndens fylde – pinsens fortsettelse i menigheten”. Her sier Ole Hallesby blandt annet, at:

”Vår kristenslekt (1922) skiller seg på mange måter fra den foregående. Vi er en hørende og talende slekt, en lesende og skrivende slekt, en flink og flittig slekt. Vi vet meget. Vi kan meget og utretter meget. Men om det er mange her blandt oss som har mot til å si at vi er en åndsfylt kristenslekt, det tviler jeg på. / La meg kort nevne de viktigste kjennsgjerninger jeg bygger denne dom på: / For det første: / - Den usynlige verden er fjern og uvirkelig for oss, tross alt det vi leser og hører og vet om den. Den har sikkert forholdsvis liten makt til å gripe, fengsle og interessere de aller fleste av oss. Det forstår jeg best av våre samtaler. Jeg tenker ikke nå bare på de tomme, innholdsløse og verdslige samtaler mellom de troende mennesker mens man sitter sammen. Nei, jeg tenker nå mest på de kristelige samtaler. Det er liv, interesse og varme i samtalene. Men hva tales det om? Jeg gjetter sikkert rett når jeg antar at i ni av ti tilfeller tales det om arbeidet i Guds rike. / Meget sjelden i dag møter en disse troende som lever det skjulte liv med Gud så sterkt at de bare behøver å åpne munnen, så strømmer det stille og varme ord fra deres overfylte hjerte. / For det annet: / - Vi kjenner lite til å vandre i Ånden og å seire over kjødet. Egenrådighet, maktbegjær, æresyke, misunnelse og baktalelse, er ikke bare uovervunne synder, men også uerkjente synder i vår vennekrets. Synder som vanærer Guds navn og hindrer arbeidet i Guds rike. (...) – Hvor har Guds menighet gjort av de overordentlige nådegaver – helbredelsesgaven, de kraftige gjerninger, troens bønn, osv.? / Jeg vet hvordan man pleier å forklaredette: Disse gaver hørte grunnleggelses-tiden til som en utvortes stadfestelse av Ordet. Jeg vet også at den enkelte ikke kan forlange en bestemt nådegave, for Ånden utdeler til enhver efter som Han vil (1. Kor. 12, 11). Jeg vet også at det i vår tid skjer underfulle bønnhørelser i det stille. / Men alt dette kan ikke befri meg fra det inntrykk at vår bibel-fortolkning på dette punkt er nokså meget av en bort-fortolkning, et forsøk på å forsvare vår felles åndelige u-formuenhet ved fortolknings-kunster. / For leser jeg mitt Nye testamente uten den slags skylapper, så finner jeg jo ikke et ord om at disse gaver bare hører grunnleggelses-tiden til. Av det som står i det Nye testamente synes det meg mer og mer klart at disse overordentlige gaver skal følge menigheten. / Men da tvinger dette spørsmål seg frem: Har da Guds menighet mistet troens mot til å bruke disse nådegaver? Her kan jeg ikke la meg avspise med de underfulle bønnhørelser de enkelte troende får oppleve i sitt liv. En nådegave skal nemlig være til tjeneste for menigheten, ikke bare for den enkelte som har mottatt denne gave. Spørsmålet er om Guds menighet har troens mot til å an-erkjenne og benytte disse nådegaver som et arbeids-middel i og for menigheten! / Jeg tar ikke her ordet for å frem-elske en sykelig trang til å gå omkring og gjøre under-gjerninger. Derimot ønsker jeg å rette et spørsmål til oss alle: Tror vi virkelig Skriftene på dette punkt? Og er vi villige til å stille oss til tjeneste for Herren her, slik at han kan få gi enhver av oss den nådegave han vil?”

For å videre-føre Ordet, - litt efterpå, i det som avslutter hans bok, gjengir Asbjørn Aavik noen ord ifra en pinse-preken av Martin Luther. I denne pinse-preken sier Martin Luther, at:

”To stykker mottar den troende fra Gud, nåden og gaven. Nåden forlater synden og skaffer samvittigheten trøst og fred. Men gaven er at Den hellige ånd bevirker i mennesket nye tanker, et nytt sinn, hjerte, styrke og liv. (...) De forkynner intet om Den hellige ånds helliggjørelse og fornyelse, men alene om Kristi forløsning (forsoning). Men Kristus er dog nettopp derfor Kristus, eller har nettopp derfor ervervet oss forløsning fra synd og død, for at Den hellige ånd skal skape et nytt menneske av den gamle Adam. For Kristus har ikke bare fortjent oss nåden, men også Den hellige ånds gave, for at vi ikke bare skal ha syndenes forlatelse, men også kunne avstå fra synden. / De forkynner Kristus uten og imot Den hellige ånd, fordi de lar folk bli i sitt gamle vesen og likevel erklærer dem for salige. / Den verste av all Kristus-fornektelse er den som forkynner mye om Kristi nåde, men intet om Kristi nyskapende verk ved Den hellige ånd. / Disse bort-tar Kristus og gjør ham til intet og ingensteds for sådanne syndere som efter syndenes forlatelse ikke avstår fra synden og fører et nytt levnet.”

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 49.

Dato: Fredag 08. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 6, 1 plussgrader Celsius.

---

Tre døde høns i hønsehuset i dag, og en levende mår. Antagligvis en mår. Gudmund som lukket igjen døren til hønsehuset i går kveld, - men han lukket ikke igjen den andre døren, for den visste han ikke skulle lukkes og at står litt på gløtt for ventilasjon om dagen.

En ung mår, trolig, efter hva ungene sa om størrelsen. Den hadde gjemt seg under verpekassene. De fanget den der inne i hønsehuset, mens jeg gjorde unna plantearbeide ute. Blandt annet omtrentlig ferdig med en rad thujaer (ifra komposten i Etne) til opp imot Stubbetoppen. Frøydis trakk den og holdt den efter halen og det ble puttet en balje over den.

Jeg, Trude, Gudmund, Alfredo og Solborg kjørte herfra ved 15-tiden. Gudmund ble satt av hos Paul. Efter musikkskolen med Alfredo i Skjold kjørte vi til Haugesund og gjorde noen ærender.

---

Også instinktivt og underbevisst vet vi mennesker at vi burde, bør og skal høre efter faderen – og moderen! Vi gjør det kanskje ikke likevel hvis vi kjenner eller tror oss sviktet eller faktisk blir sviktet, - eller hvis Babylon lurer oss til noe annet.

Hvis Babylon lurer oss til noe annet, - da ofte kjenner eller aner vi likevel skamvettet ved ikke å gjøre det, - men våger likevel ikke å høre efter. Våger hverken ærlighet eller sann kjærlighet! Men svikter heller. Har ikke nok eller tilstrekkelig av det motet som da trengs! Det motet som så trengs for å gjenopprette eller ivareta ærlighet, integritet, familie og sann medmenneskelighet!

Svikter heller, i håp om at ingen skal oppdage det. Eller i håp om at vi selv skal glemme det, komme over det. Eller fordi vi ble grundigere lurt. Kanskje er vi endog så svikefulle at vi skjuler det i håp om å få en annen og ny start senere?

Gud ser dog også våre slike svakheter, og ber oss om inderlig å forsøke å være sterkere!

Disse slike svakheter nemlig ødelegger og gjør stor skade i og for verden!

For Gud og mangt og meget i skaperverket som ser eller kjenner slik feighet, og for virkeligheten selv, både stor og liten, er slike svakheter en meget alvorlig sak.

---

Jeg lot Trude og Gudmund lese hva jeg ovenfor her har skrevet i dag, for å høre om de skjønte særlig av det. Gudmund skjønte det. Trude syntes det var litt vanskelig å forstå.

---

Da vi var til tannlegen i Ølen i går var det bare Gudmund av ungene som ikke helt hadde null hull. Da vi gikk sa jeg på fleip at Gudmund vel får stå i skammekroken når vi kommer hjem. Jeg så at tannlege Kjell H. Stokke iallfall et øyeblikk tok det på alvor og skulle til å si noe. Jeg kom efterpå til å tenke på at det er vel på en måte kanskje litt dumt og farlig å fleipe med slikt, - for tenk hva en Geir Harald Caspersen fra Mattilsynet i Distriktskontoret for Haugaland, for ikke å snakke om Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune, kunne ha gjort ut av noe slikt!

For ordens skyld vil jeg samtidig ha sagt, at det ifra vår familie sin side på ingen som helst måte ble fleipet med noe som helst overfor hverken Mattilsynet eller Barnevern-tjenesten! Så er det også sagt.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 49.

Dato: Lørdag 09. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 6, 3 plussgrader Celsius.

Ny overskyet dag.

---

Vi fant en død hane ved fjøset i dag ved middagstid. Tydelig hønsehauken som i formiddag har drept den og hakket på den.

Det har vært mye slikt i den siste tid! Det er bare få igjen av hønsene våre. Moskus-endene er større og har berget mye bedre.

Hvorfor er det gått så galt nu inn imot vinteren i år, og ikke årene før?

Kanskje fordi jeg og resten av familien nu i år ikke har vært likså mye ute og arbeidet i landskapet vårt her. Fordi den saken vi har vært involvert i har tatt mye tid, fokus og ressurser. Og den ene hunden vår med jakt-instinkt, Bobby, er blitt gammel (14 år) og skralere og hører dårlig. (Ung-hunden vår Mikka er nokså ung og har mere vakt-instinkt enn jakt-instinkt!) Dermed har det blitt lettere for rovdyr å våge seg innpå her. Hønsehauk, ørn, hubro, jaktfalk, rev, mår, etc.

Trist. Rent økonomisk er det også et stort tap på mange tusen kroner. Men vi får se om vi kommer over det, - og videre!

Jeg angrer ikke på den prioriteringen vi har gjort med hensyn til aktivt å forholde oss til Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. Den prioriteringen har vært tvingende nødvendig, og det tryggeste.

---

Dumheten og ondskapen er nære og kjære søsken. Mange er langt ifra å vite det! Til erkjennelsens og lidelsens proletariat rekrutterer Arbeiderparti-ideologien dumminger an mass på løpende bånd. Levende døde, - for døden. I tjeneste hos døden, bort vekk ifra veien, sannheten og livet.

Det kom et brev ifra Valerie i dag, med ”mange gode tanker, ønsker og håper!” Hun skriver blandt annet: ”Hvordan står det til hos familien Hansen? Jeg har hørt at Balder og Idun går på skole – jeg er glad på deres vegne ... ikke bli sint, Rune, de må finne sin egen vei i verden; men de har hatt den beste oppdragelse mulig hos dere – dere kan virkelig være stolt over dem.”

Stolt! Sint! Sin egen vei! Skole!

Skam og sorg er de rette ordene! Sin egen vei, - svikets skole!

---

Vi må arbeide med naturen, alkjemisk, og ikke imot naturen.

Men da er det jo ikke Skjøgens natur jeg snakker om å arbeide med og for!

---

Vi så i dag en fullstendig nydelig film, den danske filmen ”Unge Andersen” ifra 2005, i regi av Rumle Hammerich, - om Hans Christian Andersen (2/4-1805 – 4/8-1875), den store eventyr-forfatteren, som ungdom, 17 år.

Vi så først på dagen de første 50 minutter av filmen og i kveld resten av den. En meget meget bra film! Den fikk kanskje oss alle til mere eller mindre å gråte også, for filmen var henrivende, men også forferdelig trist – og beåndet og lærerik.

Filmen ble utgitt i 2005, jubileumsåret for H. C. Andersens fødsel for 200 år siden. Jeg, Gudmund og Balder var i Danmark ved tiden for hans fødselsdag våren 2005 – og registrerte med glede på flere måter at danskene feiret sin store dikters 200-års fødselsdag.

Denne filmen var absolutt en mesterlig gave i så måte! Og den handlet om mangt og meget vesentlig: Samvittighet, glede, tillit, barndommens rike, svik, mørket, de levende døde, osv.!

---

Herunder gjengir jeg et flott lite dikt som H. C. Andersen skrev som ungdom og som var med i filmen:

---

En elsket mor

En elsket mor i liden stue.

Hun lyser med sin egen lue.

I mindet stråler hun så klart.

Ah, moder, ses vi snart?

Det lyser,

selv når man bli`r stor.

Det er mindet

om en elsket mor.

Det lyser op på livets vej.

Så lys, min mor,

lys klart for mig.

***

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 49.

Dato: Søndag 10. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 4, 6 plussgrader Celsius.

I dag overskyet og noe vind.

---

Den døde hanen ifra i går la jeg i går godt synlig som lokkemat på et stativ borte ved hønsehuset. Tanken var i dag tidlig å liste meg ut med sprettert som våpen for å forsøke å drepe hønsehaukene. Rødlig himmel i dag ved 10-tiden og jeg hørte noen høns som kaklet nesten likesom når de skal til å legge egg. Jeg tok på meg sko og listet meg forsiktig ut, med spretterten ladet med sten som våpen, - men ikke forsiktig nok. Jeg så en hønsehauk skynde seg strakt bort vekk, og jeg så og at den døde hanen var borte vekk. Jeg hadde helt glemt å binde fast lokkematen! Det var antagligvis flere hønsehauker.

Alt i alt har rovdyr nu i høst tatt omkring 50 – 60 høns hos oss, - det meste av hønsene våre! Vi har nesten ingen igjen nu. Pluss tatt omkring 20 eller flere moskusender!

Lokkematen burde nok iøvrig kanskje både ha vært forgiftet og vært lagt i noen slags felle – og jeg ha vært en mere og bedre forutseende jeger! Jeg klandrer meg selv - og lærer og forbedrer forhåpentligvis stadig mye, i den grad vi rent praktisk får det til og rekker det!

Skal David bekjempe Goliat må det nok mere til enn som så!

---

Det var enda noe forkjølelse hos Ødegård, og vi mottok noe smitte da vi var der sist. Noen av oss ble en smule forkjølet – og vi forsøker å motarbeide smitten særlig med medisin-mat. Urda ble litt snørrete i går og er det enda i dag.

De smittsomme sykdommenes faktum understreker og påpeker betydningen av anti-egoisme og med-menneskelighet.

---

Jeg omtalte forleden dag spørsmålet: Hvordan burde - og bør - forholdene samfunns-messig være, for de felles-menneskelige verdier og forhold?

Mange svar, løsninger, oppfinnelser og forbedringer kan jo i de forskjellige sammenhenger tenkes – ifra så forskjellige krinker og kroker. Virkeligheten skal og bør være frodig – og på Herrens rette vei, i Ordet! Men hvor er så forumet og forumene, hvor frodigheten kan komme til uttrykk og saksbehandling på egnet måte?! Likesom en kan spørre: Hvor er så menigheten eller kirken eller tinget eller forsamlingene og åpningene hvor Ordet kan komme til uttrykk og saksbehandling på egnet måte?!

Hvor kan frodigheten, rikdommen og målene bearbeides og videreføres?! Og hvor er den rette og gode mål-bevissthet?

Undertrykkelse og underholdning tilvirker og gjør bomber, - som gjør at vi bommer og bomber!

---

Pappaen til Hans Christian Andersen døde tidlig, men før han døde lærte han Hans Christian at det bor fantastiske eventyr i hver krink og krok, allesteds. Nokså likesom jeg også i vår familie på så forskjellig vis lærer og viser barna at det bor virkelighet og fantastiske eventyr i hver krink og krok, allesteds!

---

Noen ord om og ifra Arbeiderparti-ideologiens forhold til kristendommen:

Man skal ikke være mindre god enn de virkelig gode og respekterte, - og de virkelig gode og respekterte er (av noen slags merkelig grunn) kristne! Derfor må vel vi i Arbeiderparti-ideologien også kunne sies å være kristne! Men hvordan? Ved å si hva som er kristendom på en slik måte, - at også vi kan regne oss selv som kristne! Kanskje mennesker så vil tro oss, - og vi får en om-definisjon på hva kristendom er! Kanskje utrolig nok endog Arbeiderparti-ideologien dermed efter hvert kan fremstå som den egentlige og sanne kristendom! Alt som ikke passer Arbeiderparti-ideologien som kristendom - kan jo rett og slett bare fjernes, - på hvilket som helst slags vis! Dermed kan vi kanskje på litt sikt frekt nok gjøre de som på sett og vis upassende insisterer på å være annerledes slags kristne, til en minoritet i Arbeiderparti-ideologiens kristendom! Så kan Arbeiderparti-ideologien i steden bli regnet som den egentlige og beste – og normale – kristendom!

La oss med alle midler bruke – og misbruke – den makt vi har og vi tar! Målet, seier og all makt til spydspissene i arbeiderklassens byråkrati, - helliggjør midlene!

---

Ikke mange er urettmessig blitt så forhånet og svertet i norsk massemedia som Ole Hallesby (1879 – 1961) ble det. Fryktsomt og hovmodig hånet og svertet av de levende døde. Fordi han uredd og med kunnskap og viten snakket og skrev om sentrale ting som den sterkt fremvoksende Arbeiderparti-ideologiens industrialisering og byråkratisering meget nødig ville høre!

Fra ham kom det mye skarpsindig, gjennomskuende og godt. Jeg fristes til her å gjengi litt ifra en av hans bøker, om de levende døde og om gjenfødsel – ifra boken ”Hvorfor jeg er en kristen – et ord til redelige tvilere og andre søkende”, av norske Dr. Ole Hallesby, professor i teologi ved Menighetsfakultetet, Lutherstiftelsens Forlag, Oslo 1925, – ifra kapitlet om ”Livsmysteriet i kristendommen”. Rettskrivingen her i det nedenstående skånsomt oppdatert av meg.

Fra side 108 – 109:

”Vi kan derfor si, at ordet om gjenfødelsen er det sværeste moralske kors som er stillet her i verden, det høyeste moralske ideal. For det går like inn i det sedelige livs kjerne, sinnelaget. Det nøyer seg ikke med at handlingen er utvortes rett, eller at ordet klinger godt. Det spør efter sinnelaget, hvorfra ordet og handlingen springer frem. Og er ikke sinnelaget godt, så kaller Kristus handlingen ond, selv om den tar seg aldri så from og selvoppofrende ut. / Men samtidig er dette ord om gjenfødelsen det lifligste evangelium, som kan klinge i noen synders øre. Har vi fått se, at vårt sinn er ondt, og har vi videre fått se, at vi ikke makter å forandre dette vårt onde sinnelag, da er det et evangelium, når det forkynnes for oss, at vi skal få dette sinn. Få det som en gave av Gud. / Og dette nye liv skal vi få på samme måte som vi fikk det naturlige livs gave. Det ble gitt oss av andre, uten at vi rørte en finger. Således skal vi nu få også det nye liv ved fødsel, ved en ny fødsel. Gud lover å legge dene livets gave ned i vårt hjerte.”

Og fra s. 109 – 115:

”Men her er misforståelsen særlig stor. / Det er visst ingen overdrivelse å si, at i denne misforståelsenes verden er det ingen som er blitt misforstått så slemt som Gud. Men Gud er visst heller ikke blitt misforstått så slemt på noe punkt som just her, når det gjelder den ting å bli en kristen. Ja, her er misforståelsen større enn de aller fleste mennesker aner. / Hvis vi spurte de vanlige bra verdensmennesker, hvori det består å bli en kristen, så ville svaret vel formes noe forskjellig, men hoved-innholdet ville bli det samme. Og lyde omtrent som så: / ”Jo, det går til slik, at et menneske blir urolig og ulykkelig, så det ikke lenger kan glede seg og nyte livet. Enten det skjer ved sykdom eller ved sorg eller ved fattigdom eller ved alderdom. Den indre uro gjør nu, at dette menneske må begynne å ordne seg med Vårherre. Og han er en alvorlig og streng herre, som man nu må søke å innrette sitt liv efter. Og det minste han forlanger, det er dette: / Man må slutte med omtrent alt det som man har lyst til: danse, drikke, spille kort, gå i teater, være i selskaper med hyggelige og interessante mennesker, hvis disse er verdslige. Og så må man begynne med noe som man ikke har noe lyst til: gå i kirke og høre prekener, som nok begynner, men har vanskelig for å slutte. Og så må man lese i Bibelen, som jo er en god bok, men så kjedelig fordi man jo har hørt før alt det som står der. Og så må man be til Gud hver dag, ja endog flere ganger om dagen, hvis Vårherre skal være tilfreds. Og så må man begynne å ha omgang med disse troende eller ”leserene”, som nok gjennomgående er bra folk, men så uhjelpelig dumme og innsnevrede og kjendsommelige. For de skal alltid lese og be og synge når de kommer sammen. Og aldri kan man få et fornuftig ord av dem om timelige ting.” / Ja, omtrent slik tror jeg at svaret ville komme til å lyde. / Nu er jeg forberedt på at noen vil innvende, at jeg her allikevel har satt saken noe på spissen. Men nei, det er ingen overdrivelse. De vanlige verdensmennesker beviser jo selv sannheten av det jeg her har sagt, idet de ikke vil omvende seg, skjønt de fleste av dem er overbevist om, at det liv de lever må forandres. / Og hvorfor vil de ikke omvende seg? / Jo, ganske liketil fordi de anser kristendommen som et onde, riktignok som et nødvendig onde, men dog som et onde det gjelder å unngå så lenge som råd er. Derfor utsetter man å omvende seg – så lenge man på noen måte tør. / Helst ville man ”nyte livet”, som man kaller det, så lenge man lever. Og så, når man blir syk eller gammel, ordne seg med Vårherre, få alterets sakramente og dø en pen død, få en deilig liktale av presten og gå like inn i den evige glede. / Dette står uten tvil for de fleste mennesker som livets ideal, som denlykkeligste utnyttelse av livets sjangser. Deres liv beviser det. / De ser på kristendommen som en tung byrde, som et åk man må gå inn under for å stille Vårherre tilfreds. Og her rører vi ved misforståelsens kjerne. / I gamle dager kalte man her i landet de troende for hyklere, uten videre og uten forskjell. Man gikk nemlig ut ifra, at disse troende innvortes var akkurat som de andre, nemlig uten lyst til å lese og be og snakke om Gud. Og på den annen side gikk man ut fra, at de hadde nøyaktig den gamle lyst til alt det verdslige og syndige liv. Den eneste forskjell var altså den, at de troende gjorde seg selv bedre enn andre ved å hykle en lyst til Gud, som de ikke hadde, og ved å hykle en ulyst til synden, som de heller ikke hadde. / Nu er det ikke mange verdensmennesker som sier dette så åpent ut, som man gjorde i gamle dager. Men at man tenker det, viser deres frykt for å bli kristne. De anser alvorlig og levende kristendom som et tungt åk, som et unaturlig liv, hvor man må kvele hos seg livets naturlige trang til glede, og leve et liv som gir hverken hode eller hjerte det vi er anlagt på. / Jeg har lest om et fryktelig tortur-redskap som kalles den spanske trøye. Det ligner en trøye, som man satte på det arme offer for å få det til å avsverge sin tro. Og denne trøye var innrettet slik, at man kunne skrue den tettere og tettere sammen. Og hvis nu vedkommende ikke ville avsverge sin tro, så skruet man, inntil livet skruedes ut av det arme menneske. / Det var jo forferdelig. Men hvis kristendommen var slik som det vanlige menneske tenker seg den, og som jeg just har skildret, da ville den være et langt frykteligere tortur-redskap. En tvangstrøye, hvorved alt naturlig menneskelig liv ble presset ut av folk. Og denne skulle de ikke bli ferdig med heller, men bære den alle sine dager! / At folk kan få seg til å tenke slik om Gud! Han som elsket sin faldne menneskeslekt, så han forlot sin himmel og ble et menneske. Og som menneske led han seg gjennom 33 lange år for vår skyld, inntil han på korset hadde gitt sin siste blodsdråpe. Og han skulle gjøre noe så grusomt med sine arme menneskebarn! / Var det nu bare mindre begavede folk, som tenkte så, da var det hele lettere å forstå. Men slik tenker folk, som ellers i livet dømmer sunt og praktisk. Det gjør saken så uforståelig. Og viser oss, at denne tankegang stammer fra avgrunnen, fra ham som er både Guds og menneskenes svorne fiende.

Det ovenfor skildrede religiøse liv har imidlertid aldri vært kristendom. Men man treffer det nok av og til. Det er nemlig en vanlig efterligning av levende kristendom. Man vil ikke bære omkostningene med denne. Den er ikke å få uten omvendelse og gjenfødelse. Og det er nettopp dette man vil unngå. Men en kristen vil man være. Og så prøver man på egen hånd å greie det hele: man tvinger seg til å lese og be og gå i kirke. Og man tvinger seg til å gi avkall på de ting, som man ser at de troende oppgir. / Det må jo bli et hårdt og tungt liv, i tvang og frykt uten indre glede og villighet. Og vokser et barn opp i et hjem, hvor denne efterligning av kristendommen forpester ikke bare foreldrenes eget hjerteliv men også hjemmets liv, da kan man nok forstå, at dette barn kan bære medseg en dyp uvilje og forakt for kristendommen. / Skulle denne bok komme i hendene på et slikt menneske, så vil jeg si deg: du tar grundig feil, når du tror, at det var kristendom. Jeg kan nok forstå din feiltagelse; for du hadde kanskje ikke anledning til å se levende kristendom på nært hold. Og så hadde du ingen anledning til å sammenligne. Og tok derfor det, du så, for det man gav det ut for, nemlig virkelig kristendom. Men det var det ikke. / Det var derimot det uigjenfødte menneskes forsøk på å tjene Gud med det gamle uvillige sinn. Og dette er en gudsdyrkelse så stikk motsatt kristendommen, som det nesten er mulig å få den. Det er en gudsdyrkelse, uten det indre sinnelag, som er kristendommens livshemmelighet, og som gir det kristelige gudsforhold både dets indre sannhet og dets lykke.”

---

Ole Hallesby tok aldri til motæle i all den trakasseringen og svertingen han ble utsatt for. For hvor og hvordan skulle han vel kunne det? I en samtid med en offentlighet gjennom-syret av Arbeiderparti-ideologien?! Svertingen og løgnene yret og inntok det meste av det norske samfunn, ifra massemediaen.

Hvor og hvordan skulle han vel kunne ta til motmæle?! Hvor kunne saklighet og informasjon komme til ordet? Mange mennesker tror at når noen får mange oppslag i massemediene og på sett og vis blir kjendiser, så kan disse efterpå gå til massemediene og bruke disse som et talerør for så å bli hørt – særdeles i noenlunde demokratisk benevnte land. I visse tilfeller er det nok så, men i mange tilfeller og ofte er det absolutt ikke slik! I svært mange tilfeller er det nokså umulig å kunne bruke massemediene for å få noe sagt eller presentert. Også om det er for å ta til motmæle. Og enda mere om ønsket er å kunne gjøre det uten i forvridd form. Slik var det dengang, og slik er det enda nu. Når statsmakten eller den rådende ideologien er bestemt på sine saker og ting, - så blir det gjerne slik som den vil! Og når statsmakten eller den rådende ideologien gir selektiv økonomisk støtte til noe, med ditt og datt som rammer og krav, - da blir det gjerne fort og lett absolutt slik som den vil!

Dessuten så hadde Ole Hallesby, usedvanlig nok også dengang i Norge, en viss forståelse for dette med at motpartens ord og gjerninger også er selv-avslørende! Men når motparten er totalitær og eneveldig, hva hjelper det så der og da om den er aldri så meget selv-avslørende og dokumenterer sine ugjerninger?!

Egoisme, løgn og falskhet som dokumenterer seg selv er imidlertid kortsiktige verdier. Og Ole Hallesby kunne ikke stort annet enn å avvente situasjonen og forholdene.

Hva annet skulle han vel kunne gjøre?

Og hva kan vi nu lære av det? Og hva kan vi nu gjøre med det?

Mere enn det å forebygge slikt på rette måtene?

Og hvordan forebygge på rette måtene?

Hvordan? Og når skal det gjøres?

---

--- Et nytt lite dikt ifra min side:

I alt og bakenfor alt

I alt og bakenfor alt, - større enn alt.

Gud er ikke noe som noen bare tror.

Å forklare Fader vår og moder jord?

Har dine øyne ikke blitt det fortalt?

Vet bare dåren ikke - hvor Gud bor?

Hvor enn det er du eller noen peker:

Der er det o Gud er, – der Gud leker.

Den Gud som er alt-omfattende stor!

*

Rune L. Hansen, 10.12. 2006.

***

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 50.

Dato: Mandag 11. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste 6, 8 plussgrader Celsius.

I dag sol en stund også. Jeg var ute og plantet en times tid før mørkets frembrudd, og Stauda hjalp til. Gudmund på korps-øvelse på kvelden, i Vikebygd. Ellers har iallfall jeg og de minste vært mest inne her hjemme det meste av dagen.

---

Den boken av Ole Hallesby som jeg i går var inne på, er flott og fin og lærd på mange måter. Og meget ryddig og fint utformet. Boken er et interessant tidsdokument også, men likså aktuell og gjennomskuende nu som den gangen den utkom i 1925! Her er enda en liten smule smakebit ifra boken:

”Å være en halv kristen ansees ikke for å være noen skam, tvertom mener man at det lar seg forene med den høyeste dannelse. Men å være en helhjertet kristen, som i sitt liv tar hensyn til Gud og ikke til mennesker, det ansees som udannet. Hvor begrepene dog er endevendte midt i vår opplyste og høyt kultiverte tid! / Å banne og sverge skammer man seg ikke ved. Endog damer tar nu Guds navn forfengelig og vet godt, at de ikke bryter med ”god tone”. Men å nevne Guds navn i alvor og med kjærlighet det skammer man seg over. Ja, det er sikkert ikke få, som heller ville ansees som kjeltringer enn bli ansett som levende kristne.”

Nyanse-forskjellene fra 1925 til nu er i grunnen små når det gjelder disse beskrivelsene av tidsånden i vårt land, om så kan sies, - om enn mangt og meget har endret seg meget, som kanskje særlig dramatisk synlig i det ytre!

---

Lukas 10, 27: Han svarte: "Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din kraft og av all din forstand, og din neste som deg selv."

Romerbrevet 15, 2: Hver og en av oss skal tenke på sin neste og gjøre det som er til beste for ham, og som tjener til å bygge opp.

---

--- Enda et lite dikt ifra min side:

Våger ikke å være ærlig?

Våger ikke å være ærlig?

Synes at det er for besværlig?

Da er du vel dårlig og lite kjærlig?

Som verden heller vil gjøre besværlig!

Våger ikke å være ærlig?

Av frykt - for noe forferdelig?

Uærlig i nødverge, – for noe særlig?

Si verden det du, – og gjør den hærlig!

*

Rune L. Hansen, 11.12. 2006.

Jesus i Johannes-evangeliet 3, 20 – 21:

”For den som gjør det onde, hater lyset og vil ikke komme til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli avslørt.

21 Men den som følger sannheten, kommer til lyset, for at det skal bli klart at hans gjerninger er gjort i Gud."

***

---

Storheten og skjønnheten i Bibelens ord er enorm! Den kraft, visdom og kjærlighet som utgikk og utgår ifra Jesus Krists tilstedeværelse utrolig enorm!

Formidlet av for eksempel Paulus! For eksempel i følgende lille smakebit:

Ef 4,17-32 {DET GAMLE OG DET NYE MENNESKE}

Så ber jeg dere inntrengende i Herrens navn: Lev ikke lenger slik som hedningene. Deres tanker er tomhet, 18 deres forstand formørket, og de er fremmede for livet i Gud. For deres hjerter er blitt forherdet, så de ikke kjenner ham. 19 Avstumpet er de blitt, de har kastet seg ut i utsvevelser, gir seg hen til all slags umoral og jager etter penger. 20 Men slik har dere ikke lært Kristus å kjenne! 21 Dere har jo hørt om ham og fått opplæring om ham etter den sannhet som er i Jesus: 22 Dere skal ikke leve som før, men legge av det gamle menneske som blir ødelagt av de forførende lystene. 23 Dere må bli fornyet i sjel og sinn 24 og kle dere i det nye menneske, det som er skapt etter Guds bilde til et liv i rettferd og hellighet etter sannheten. 25 Legg derfor av løgnen! Tal sant, hver med sin neste, for vi er jo hverandres lemmer. 26 Blir dere sinte, så synd ikke, og la ikke solen gå ned over deres vrede. 27 La ikke djevelen slippe til. 28 Tyven skal ikke lenger stjele, men arbeide og gjøre noe nyttig med hendene sine, så han kan ha noe å gi til dem som trenger det. 29 La ikke noe råttent snakk komme over leppene. Si bare det som er godt, og som tjener til å bygge opp der det trengs, så det kan bli til velsignelse for dem som hører på. 30 Gjør ikke Guds Hellige Ånd sorg, for Ånden er det segl dere er merket med helt til forløsningens dag. 31 Slutt med all slags hardhet, hissighet, sinne, skrål og spott og all annen ondskap. 32 Vær gode mot hverandre, og vis medfølelse, så dere tilgir hverandre slik Gud har tilgitt dere i Kristus.

Ef 5,1-33 Ha Gud som forbilde, dere som er hans elskede barn. 2 Lev i kjærlighet, slik som også Kristus elsket oss og gav seg selv for oss som en offergave, et velluktende offer for Gud. 3 Hor, all slags urenhet og pengejag må det ikke engang være tale om hos dere; slikt sømmer seg ikke for kristne. 4 Rått snakk, dumt prat og grove vittigheter er også upassende. Si heller takk til Gud! 5 For dere skal vite at ingen som driver hor, lever i umoral eller er pengegrisk og altså dyrker en avgud, skal få del i Guds og Kristi rike. 6 La ingen narre dere med tomme ord! For det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige. 7 Gjør ikke felles sak med dem!

8 {LYSETS BARN}

En gang var dere selv mørke, men nå - i Herren - er dere lys. Lev da som lysets barn! 9 Lysets frukt er godhet, rettferd og sannhet. 10 Prøv hva som er til glede for Herren! 11 Ta ikke del i mørkets gjerninger, for de er uten frukt, irettesett heller. 12 Det som slike folk driver med i det skjulte, er det en skam bare å nevne. 13 Men alt kommer for dagen når det blir avslørt av lyset, 14 og alt som kommer for dagen, er lys. Derfor heter det:

Våkn opp, du som sover,

stå opp fra de døde,

og Kristus skal lyse for deg. 15 Pass derfor nøye på hvordan dere lever, ikke som tåpelige mennesker, men som kloke, 16 så dere kjøper den rette tid, for dagene er onde. 17 Vær ikke uforstandige, men forstå hva som er Herrens vilje. 18 Drikk dere ikke fulle på vin; det fører til utskeielser. Men bli fylt av Ånden, 19 og si fram for hverandre salmer og hymner og åndelige sanger; syng og spill av hjertet for Herren! 20 Takk alltid Gud, Faderen, for alle ting i vår Herre Jesu Kristi navn.

21 {HJEM OG FAMILIE}

Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus! 22 De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv. 23 For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sitt legeme. 24 Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt. 25 Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den 26 for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord. 27 Slik ville han stille den fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den være. 28 På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. 30 For vi er lemmer på hans legeme. 31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. 32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken. 33 Men det gjelder også dere: Hver og en skal elske sin hustru som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.

Ef 6,1-20 Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett. 2 Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte: 3 så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. 4 Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje. 5 Dere slaver skal være lydige mot deres jordiske herrer, med frykt og respekt og av et oppriktig hjerte, likesom mot Kristus selv. 6 Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere, som helhjertet gjør Guds vilje. 7 Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker. 8 Dere vet at enhver skal få lønn av Herren for det gode han gjør, enten han er fri eller slave. 9 Dere herrer skal behandle slavene på samme måte. Bruk ikke trusler! Dere vet at både de og dere har samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk.

10 {GUDS FULLE RUSTNING}

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! 11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. 12 For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt. 14 Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, 15 og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, 19 også for meg. Be om at de rette ord må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet, 20 som jeg er sendebud for også her i fengslet. Be om at jeg ved evangeliet må få frimodighet til å tale slik jeg skal.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 50.

Dato: Tirsdag 12. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt antagligvis mellom 10 og 5 plussgrader Celsius.

I dag omtrent det samme været som i det siste.

---

Ser ut til at det i de siste dagers tid har kommet nye, annerledes og nøytrale motiver på melke-kartongene i butikkene. Bra! Men skadene av de forrige har alt forlengst skjedd i stort omfang.

---

I dag kjørte vi til konsert i Ølensvåg, Vågen skole. I regi av den kommunale musikk-skolen, hvor Alfredo skulle spille. Fiolin.

Alfredo spilte rolig og behersket og fint.

---

Å forenkle og å foredle, å forbedre, er veien å gå.

---

Virus på telefonen.

De telefonerer ofte.

Her nu hastig og omtrentlig en slik samtale gjengitt:

Telefonen ringer. Noen (som har påtatt seg jobben) telefonerer for å spørre, efter diverse mere eller mindre kortfattede høflighetsfraser, krydret ned en smule smiger: Vil du hjelpe de sult-rammede i Hahotoland med 200,- kroner til skolebøker for sine barn i et år?

Jeg, en fattig økse-skaft-spikker, svarer: Har du flere spørsmål eller mere å si med det samme?

Vedkommende i telefonenen, sier: Det er helt uforpliktende. Du binder deg til ingenting. Dette er ingen reklame. Vi har ingenting å selge. Når vi har mottatt din innbetaling vil vi sende Telefonselskapet 1 % av pengene, mens 2 % går til Administrasjon – og 30 % til meg personlig, som lønn. 40 % av pengene går uavkortet til Neste Administrasjon under ledelse av pent kledde løgner og korrupsjon. Resten av innbetalingen, det vil si majoriteten av pengene, går direkte til de nød-lidende, med skolebøker, brus og wienerbrød pakket av fag-instanser på området.

Jeg, høflig og nysgjerrig som jeg er, svarer: Har du flere spørsmål eller mere å si med det samme?

Vedkommende sier: Tenk på de nød-lidende! Du har sikkert sett bilder av de i forbindelse med Den store innsamlings-aksjonen i fjor?!

Jeg igjen: Har du flere spørsmål eller mere å si med det samme?

Vedkommende: Hvis du svarer ja på denne henvendelsen kan vi garantere deg at du minimum mottar 10 nye telefon-henvendelser pr. dag i de neste 100 årene, samtidig som du er med i et lotteri hvor du er blandt de tusenvis av heldige som kan vinne en 14 dagers reise for to til ferieparadiset Timbuktu i eksotiske Afrika. På Mosquito Hotel, med frokost på sengen.

Jeg: Er det 10-ende du er ute efter? Staten i Norge tar nu minst ca. 25% ifra alle og alt her til lands. Og Staten har tenkt å gi omkring 20 MILLIARDER norske kroner i u-hjelp. Skjønner?

Vedkommende: Nei, jeg skjønner ikke. Vår butikk – unnskyld: organisasjon – mottar ingenting som helst ifra Staten. Vi er avhengig av frivillige innbetalinger.

Jeg: I likhet med tusenvis av andre gode formåls organisasjoner og foreninger her til lands. Skal alle disse telefonere meg hver dag? Eller er det nok med en gang i året? Er vel ikke jeg bare en stakkarslig og dum far i dette huset? Du har vel hørt eventyret om den 7. far i huset?

Vedkommende legger på telefonen.

Snipp snapp snute, - eventyret ute!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 50.

Dato: Onsdag 13. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt også antagligvis mellom 10 og 5 plussgrader Celsius.

I dag som vanlig overskyet og regn, en grålig - og grønn - dag.

E-kraften blir vel utrolig så billig i vinter, eller hva? (Nei da: En må være bra ung, glemsk eller lettlurt og dum for å tro det!)

---

Hadde den saken vi er involvert i med Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune og Mattilsynets Geir Harald Caspersen vært avsluttet, så hadde denne boken blitt kortere og mitt liv lengre. Jeg er enda tvunget til denne beredskaps-posisjon. Men forsøker dog jo å gjøre det beste ut av det.

---

Avisen Magazinet for i går har faktisk (på side 17) et oppslag om Ole Hallesby, hvor det blir skrevet om at det bildet som ble gitt ifra mange hold av Ole Hallesby – særlig efter ”helvetes-debatten” i 1953 – var feilaktig.

---

En ifra norske avisen Magazinet telefonerte i forrige uke og spurte om jeg viller ha et meget billig prøve-abonnement i noen måneder, for bare kr. 100,- Vi hadde et abonnement på denne avisen for flere år siden, som vi sa opp fordi den ikke var interessant nok. Jeg sa nu at vi vel kan prøve igjen, når tilbudet er såpass billig, så vi får sjekket om det har endret seg særlig. Lørdagens utgave var den første som ankom her, derefter gårsdagens.

Synes som det enda er svært så mye politisk babbel også i denne avisen. Men også som at det glimtvis er stoff og formuleringer av en viss interesse og betydning. Avstanden er sørgelig stor mellom rammen og innholdet! Og innholdet er et elendighetens vitnesbyrd om forvirring, indoktrinering og splittelse! Omtrent det samme kan dessverre iøvrig også sies om avisen ”Norge i dag”, og om avisen ”Dagen”. Og disse avisene har vært og er enda blandt de beste vi har her til lands!

I gårsdagens Magazinet nu blandt annet stort to-siders oppslag om vern av menneskelivet i forhold til abort og lov og rett. I dette oppslaget blir det blandt annet fortalt at for eksempel et ørne-egg faktisk har langt bedre retts-sikkerhet i dagens Norge enn barnet i et svangerskap!

Jo litt av et kraftig tankekors!

En politi-mann forteller til avisen at det er ”speil-vendings-prinsippet” som gjelder i den norske Vilt-loven. Han sier at: Vanligvis omtales hva som er forbudt i lovteksten, men i Vilt-loven er alt fredet i utgangspunktet. ”Alt vilt, herunder dets egg, reir og bo er fredet,” heter det i lovlyden. Unntakene gies kun i særskilte tilfeller. Dette håndheves svært strengt, forklarer politi-mannen. Flere har blitt straffet i Norge både med fengsel og bøter for å ha forbrutt seg mot Vilt-loven.

Også jo litt av et kraftig tankekors!

---

Under overskriften ”MENINGER” i avisen Magazinet kan folk slippe til med innlegg om forskjellig ditt og datt. Mange av dagsavisene i Norge har et tilsvarende eller lignende konsept, under overskriften ”KORT & GODT”, eller ”ORDET FRITT”, etc. Derunder kan leserne gå som mere eller mindre frittgående høns og lete og nappe efter smuler, rusk og gullkorn som kan brukes til noe.

Av og til kommer det smuler eller porsjoner med nærings-innhold for bevissthet eller fantasi, - som sjelden blir besvart av noen som helst.

Rammen og rammene omkring det hele gjenspeiler en del av frodigheten og forvirringen i samfunnet forøvrig. Og er mest – og i sakens natur - for de som menger seg med det meste og som ikke har erkjent eller gjennomskuet Babylons okkupasjon.

I gårsdagens Magazinet, under MENINGER, stod for eksempel blandt annet følgende:

”Regjeringen slår seg på brystet og hevder at Norge er verdensmestere i uhjelp. Ufattelige 20 milliarder kroner skal brukes i bistand neste år. / Hvor virkningsfulle disse midlene er får vi dessverre aldri vite. / Det er en kjensgjerning at på flere områder har norsk uhjelp spilt fallitt. Flere rapporter har påvist at bistanden ikke hovedsaklig har kommet de fattige til gode, men tvert imot beriket diverse diktatorer. Hvor mye som går til korrupsjon og byråkrati vet ingen og det ser heller ikke ut til at noen vil vite det. Det overordnede målet er at Norge kan slå seg på brystet og vise verden hvor sjenerøse vi er. / I en rapport som er utarbeidet av Norsk Utenrikspolitisk Institutt avdekkes det at bare 19 % av uhjelpsmidlene som skulle gå til verdens urbefolkning, har gått til det planlagte formålet. For Demokratene er det ikke overraskende at uhjelpsmidler brukes på feil område. / Selv om pengene i dette tilfellet ikke er ødslet bort på byråkrati, viser denne rapporten at milliarder av uhjelpskroner er brukt på gal måte. Demokratene har ingen tro på at feilbruk av uhjelp bare kan knyttes til støtte til urbefolkningen. / Denne rapporten viser nok bare toppen av isfjellet. Hvordan kan norske skattebetalere stole på at de enorme summene som bevilges på dette området blir brukt på rett måte? En ting er at norsk uhjelp i mange tilfeller er naiv og i verste fall direkte skadelig for mottakerne. Når pengene i tillegg brukes feil, blir det så alvorlig at noe må gjøres. / En sak er at Jonas Gahr Støre og Erik Solheim vil reise rundt i verden og formidle milliarder av skattekroner. Det store spørsmålet er som følger: Ser omverden på oss som sjenerøse eller naive? / Jan-Ove Fromreide, Demokratene.”

---

Noen milliarder her og noen milliarder der, og hist og pist!

Store tall lærer folk flest i Norge meget lite om. De store tall vil mennesker med stort hovmod og stor urettferdighet ofte og gjerne forbeholde seg selv!

En milliard kroner er i Norge det samme som tusen millioner kroner. Det vil si: 1 000 000 000 kroner. Eller altså 10 i 9. potens.

Og en million kroner, er det samme som tusen tusener kroner. Altså: 1 000 000, som er 10 i 6. potens.

Mens en billion, i Norge er det samme som en million millioner (2 x 6 nuller).

I USA og Frankrike er derimot en billion det samme som en norsk milliard (med de 9 nuller).

Iøvrig telles Norges befolkning pr. i dag til noen steds omkring 5 millioner mennesker, tror jeg.

Et lite dobbelt regnestykke – som et eksempel:

20 milliard norske kroner delt på 5 millioner mennesker, gir 4 tusen kroner til hver.

Mens derimot 20 milliard norske kroner delt på 10 tusen mennesker, gir 2 millioner kroner til hver.

Til disse eller slike tall eller beløp kan en stille mange slags forskjellige spørsmål. Som for eksempel:

Hvem og hvor mange det deles med, - kan være av meget stor betydning?

Eller for eksempel spurt på en helt annerledes måte:

Hvor mange som gir, og hvor meget som blir gitt, og hva som blir gitt, og til hvem og hvor mange det blir gitt (og fordelt), - kan også være av meget stor betydning?

---

En meget vesentlig og viktig selvfølgelighet som altfor ofte og gjerne i og av Babylon plasseres i Glemmeboken:

Det beste og mest nødvendige i og for livet er eller bør naturligvis være gratis eller optimalt billig og lett tilgjengelig. På enkelt, naturlig og selvfølgelig vis. Å glemme dette kan lett bli meget meget dyrt!

De fellesmenneskelige og selvfølgelige verdier er meget meget sentrale og viktige!

At Babylon og egoisme vil noe annet er ondt og vondt - og selvavslørende.

---

Forhastede ord, gjerninger, handlinger og slutninger bringer mye ondt inn i verden!

Som igjen bringer ondt inn i mennesker og forhold!

Den onde sirkels triumf-kort!

---

Gudmund laget ferdig en artig liten tegnefilm i går, om julenissen. Med selv-laget sang og musikk til. Meget fiffig og bra!

I dag spilte både Gudmund, Frøydis og Stauda på konsert i regi av den kommunale musikk-skolen. Konserten begynte klokken 18, i Skjold, i skolen der, og vi kjørte herifra ved 17-tiden, alle sammen. Stauda spilte aller først, på piano, - en kjedelig liten melodi. Og ikke spilte hun den særlig bra heller. Hun spilte mye bedre, meget bra, ved den forrige konserten, i sommer. Her hjemme har vi imidlertid heller ikke hatt noen tangent-instrumenter å øve eller spille på i det siste halve års tid.

Gudmund og Frøydis var blandt de aller siste som spilte, gitar og fiolin, med Anne Kristine på fløyte og musikk-lærer Kjell i tillegg. Det ble meget flott og fint og profft! Frøydis i sentrum med fiolinen gjorde en meget god og fin innsats.

En ungdom som spilte klassisk gitar efterpå gjorde også en særlig meget god innsats, og var meget flink. Og enda en efterpå og til slutt også var flink.

Å la nybegynnerne få spille først og de mest erfarne og flinke imot slutten virket iøvrig som å være lurt og bra.

Efter konserten var vi innom en butikk og handlet og kjørte hjem igjen.

---

”Endetiden i profetienes lys” heter en interessant bok av norske Sverre Kornmo som ble utgitt første gang ca. 1977. Vi har et eksemplar av bokens 5. opplag her hjemme, utgitt (uten angivelse av årstall for utgivelsen) på Filadelfiaforlaget.

I et lite forord (av Egil Strand) til boken blir det blandt annet treffende sagt, at: ”Når en leser gjennom den boken som Kornmo nå har skrevet, merker en snart at han er grepet av sitt emne. Og en merker også at han har arbeidet lenge og grundig med dette vanskelige stoffet, som gjennom alle tider har vært så omstridt, og som en stor del av kristenheten nesten ikke har våget å beskjeftige seg med, av frykt for å bli ledet inn i svermeri og forvirring.”

I sin egen introduksjon til boken skriver forfatteren blandt annet, at:

”Verdens-husholdningen og Guds frelsesplan med mennesket har en begynnelse og en ende. Første Mosebok er begynnelsens bok, og Åpenbaringsboken er avslutningens bok. Innenfor denne ramme av forutsigelser handler den allmektige Gud, bundet til sitt ord som aldri skal forgå. / ”Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal ingenlunde forgå.” (Matteus 24, 35). / Når jeg på ny sender ut en bok om Jesu gjenkomst og den siste tid, er årsaken at mange har ønsket mine taler og bibeltimer på trykk. Dertil har jeg en brennende trang til å nå så mange som mulig med et vekkerop når det gjelder endetiden. / Mange er dessverre uvitende om betydningen av hva som skjer i tiden.”

Han skriver iøvrig at det er gått 6 år siden hans bok ”Vekter – hvor langt på natt?” utkom. Antagligvis hans forrige bok om det samme temaet.

Men i denne boken nu skriver han blandt annet i begynnelsen følgende tankevekkende og innholdsrike ord:

”Jesus er bestemt til konge over Davids hus, og riket og herredømmet skal nå til jordens ende. / Kristenheten har for en stor del misforstått den side av frelses-budskapet som taler om Jesu konge-verdighet – man ser ensidig på Jesus som forsoneren som kom til verden for å frelse sitt folk fra deres synder. / Israel så like ensidig på Messias som konge og løven av Juda, og derfor forkastet de Jesus som tømmermannens sønn, men ventet på Messias-rikets hærlighet. Slik kan vi i vår tid motta frelsen på Golgata, men glemme løven og kongen som kommer igjen for å opprette sitt rike for Israel og hele jorden når tiden er inne. / Gud har en plan i alle ting, både når det gjelder måten det skjer på og tiden da det skjer. Bibelen taler om de ”forrige tidsaldre”, ”nærværende tidsalder” og om ”tidenes fylde” og ”tidens fylde” m.m. / ”Skriv synet opp og skriv det tydelig på tavlene, så det kan leses med letthet! For ennå må synet vente på sin tid, men det haster mot enden og lyver ikke. Om det dryger, så bi efter det, - det skal ikke utebli.” (Hab. 2, 2 – 3.) / ”Og de ble løst, de fire engler som hadde stått ferdige på timen og dagen og måneden og året til å drepe tredjedelen av menneskene.” (Åp. 9, 15.) / Legg merke til den utførlige tidsbestemmelse, hvordan Gud våker over utviklingen så alt oppfylles i sin tid.”

Litt efterpå skriver han, at: ”Alt vedrørende Jesu fødsel, liv og oppstandelse var profetert i detaljer. intet skjedde tilfeldig. ”Forat det skulle oppfylles,” - finner vi stadig i evangeliene. Det samme vil skje ved Jesu annet komme – Herren våker over sitt ord, så det oppfylles når tidens fylde er inne. Med dette er vi kommet helt til vår egen tid med de mange begivenheter i de siste femti år som ingen tidligere generasjoner har opplevd maken til. / Det viktigste som er skjedd, er sikkert gjenopprettelsen av staten Israel.”

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 50.

Dato: Torsdag 14. desember 2006:

Temperaturen her ute i dag tidlig klokken 6.00 var 13, 4 plussgrader Celsius.

Overskyet med regn innimellom i dag. Klokken 14.00 er temperaturen her ute 8, 8 plussgrader. Det begynte å bli mørkt omkring klokken 16.00 i dag. En halvtime efterpå var det nokså helt mørkt.

---

Jeg og Trude så filmen ”Whale Rider / Hval-rider” ifra New Zealand 2002 forleden dag. I kveld så vi alle sammen filmen. Og det ble behov for mange spørsmål og kommentarer underveis. Noe av det sentrale under overflaten i filmen, er - at ikke alt alltid er som det tilsynelatende virker som. Filmen omhandler en urbefolkning i New Zealand, som lenge har levd i og med sine tradisjoner, - men som under presset ifra det globale Babylon er i ferd med å miste seg selv som individer og som folk - og å dø ut. I følge whangara-folkets legender kom deres forfader ridende (ifra Hawaiiki) til NewZealands kyst på ryggen av en hval for mere enn tusen år siden. Siden den gangen har hver førstefødte sønn i hans slektslinje som høvding ledet folket i dets hverdagsliv. Men så skjer bruddet, - som denne filmen handler om. Situasjonen og forholdene blir ikke lett å takle for denne urbefolkningen, heller ikke for den omtrent 12 år gamle jente-ungen og hennes bestefar som er sentrale i filmen.

Tilsynelatende er bestefaren meget dum, sint og sur. Men meget befinner seg og skjer under overflaten – også under hav-overflaten – i denne filmen!

Et sentralt underliggende spørsmål i filmen, er følgende: Hvem og hva er det som svikter – og hvorfor?

Og den som fordøyer på dybdene i filmen finner tankevekkende og interessante svar!

---

Stauda (9 år) her i familien luftet et spørsmål i begynnelsen av filmen. Nemlig dette:

- Hvorfor hører han der efter sin dumme far?

Jeg rakk bare kort å kommentere og å besvare spørsmålet. Med å si: Men vi skal jo høre efter vår far. Slik må det være, og slik er det eller har det vært i alle land. (Unntakene er bare unntak ifra denne regelen.)

Slik er det eller har det vært i alle land. Og det skal egentlig ikke så veldig mye bevissthet og perspektiv til for å forstå hvorfor. For ellers ville jo også uunngåelig nok hovmod, splid og splittelse vært det rådende og alminnelige utgangspunkt!

Fars og mors kjærlighet og omsorg for sitt barn er viktigere enn både barnets høyre og venstre fot! Bare Gud selv, alles Store far og mor, gjennom Jesus Kristus Ordet, er viktigst av alt!

---

Sverre Kornmo omtaler Daniels bok 9, 24 – 27 blandt annet på følgende vis: ”Denne merkelige profeti er blitt kalt profet-ordets nøkkel, og det med rette, da den trekker opp grense-skillet mellom de forskjellige tids-epoker helt frem til Jesu gjenkomst i hærlighet.”

---

Sverre Kornmo sin bok er interessant av mange grunner. Hans ivrige og grundige saklighet leder ham i all enkelhet til mange både helt greie og forskjellig slags interessante konklusjoner. Som for eksempel denne lille smakebit, fra side 33 og 34, hvor han særlig refererer og henviser til E. Sauers bok ”Den korsfestedes triumf” (som jeg for min del enda ikke kjenner mere til):

”Det blir ikke verdens-kristning helt til det lykkes å kristne kulturen, men en økende fiendskap fra verdens side helt til kristendommen blir forkastet av kulturen – dette er den veien den bibelske profeti åpenbarer. Det er ikke slik at Kristus ikke kommer ennå fordi verden ennå ikke er kristen nok, men han kommer ikke ennå fordi den ennå ikke er vantro nok. (...) Det er altså ikke tale om at kampen mildner, men at den øker mot slutten, ikke at menneskehetens utvikling går mot større hærlighet, men mot sammenbrudd, ikke at det sluttes forbund mellom Guds og menneskers ære, men at verdensriket knuses av Guds rike. (...) Bildet av fremtiden er mørkt, men dette er profetiens klare lære om denne tidsalders slutt.”

Og denne smakebiten, ifra side 32:

”Det er to viktige hemmeligheter i Bibelen som vi må ha kjennskap til. Det er ”gudsfryktens hemmelighet” og ”lovløshetens hemmelighet”. Disse to står i uavbrutt kamp mot hverandre om makten over mennesket. Ifølge 2. Tim. 3, 16 og Kol. 2, 2 er Jesus gudsfryktens hemmelighet, mens Satan står bak lovløshetens hemmelighet. Så lenge Jesus var på jorden i sitt kjøds dager, var han gudsfryktens hemmelighet, men i denne tids-husholdning er menigheten gudsfryktens hemmelighet. Likesom hele Jesu liv var en eneste hemmelighet i sin åpenbaring i ringhets-drakt – således er menigheten i denne tid guds-åpenbaringen i en ringe drakt, ja, Bibelen sier: ”Det som ingenting er.” (1. Kor. 1, 28). Menigheten er derfor Jesu tjener i denne tid. (...) Vi blir formant i Efes. 6 til å bli sterke i Herren og Hans veldes kraft, så vi kan stå oss imot Satans listige angrep. Lovløshetens hemmelighet har løgnens ånd til hjelp.”

Og denne smakebiten, ifra side 42:

”Bibelen skiller klart mellom dommens dag og Kristi dag. Dommens dag er henlagt til den store, hvite trone (Åp. 20), mens Kristi dag betyr Hans hærlighets dag, da Jesus blir Herre over himmel og jord sammen med sin hærliggjorte menighet.”

---

--- Enda et lite dikt ifra min side:

Antikrist

I det globale Babylon farer nu Antikrist,

og babbelet, - den onde sin kjernekraft,

omkring og inn i livets og dødens saft,

usynlig, - men så meget sikkert og visst!

Verden grense-overskridende nok besatt,

- til at virkeligheten dens i dommen dør.

Erkjennelsen tydelig-gjør og synlig-gjør,

- for at Antikrist, sin makt skal bli fratatt!

Det som var noe, – blir gjort til ingenting!

Det som ingenting var, blir gjort til noe.

Hvem der, - var det vel som forstod det?

Hva som er skumring, – og hva demring?!

*

Rune L. Hansen, natt til 14.12. 2006.

***

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 50.

Dato: Fredag 15. desember 2006:

Temperaturen i natt var antagligvis som den har vært i det siste. Likesom været i dag.

---

Massemediaen babler og skravler. Som for mest mulig kontinuerlig å fylle noe slags tomrom, - med søppel og skrot!

Når søppelet og skrotet står der er den tilfreds og fornøyd med seg selv!

I grov og alvorlig motstrid med både Jesus, Buddha og mye mere til! I grov motstrid med alt edelt og ekte godt og sant!

Jeg ser i denne forbindelsen for meg den følsomme, stor-leppede, stor-øyde og stor-ørede Buddha Siddhartha (ca. 563 – ca. 483 f. Kr., av ætten Gothama, i India), som i forskrekkelse og fortvilelse over verdens ondskap, nød og lidelse setter seg ned under boddhi-treet for å kontemplere og å rense sitt sinn fast bestemt på å ikke si noe som helst. Han erkjente i ydmykhet at å si noe som helst ville forurense og forsøple verden ytterligere. Ingenting mere vil denne Ordets forløper si! Men så – efter hvert – inntrer det paradoksale, den inderlige harmonien ifra kilden: Gud selv åpner hans munn! Like som hos Paulus inntrer erkjennelsen, den Guds hemmelighet som er Kristus Ordet (Kol. 2, 2), Krishna: Ikke meg, men Ordet i meg, - og jeg i Ordet!

Og Ordet er tilstedeværende, i alt! Men ikke alt er tilstedeværende i Ordet!

Hører du englekoret?

Og hører du Ordet?

---

Vi kjørte til Haugesund i dag ved 12-tiden. Kom hjem nokså sent på kvelden.

Vi var innom Fretex der også, Frelsesarmeens brukt-butikk. Butikken hadde 20-års-jubileum og feiret iallfall med halv pris på alle de brukte bøkerne og på endel av de brukte klærne, samt pepperkjeks og kaffe til kundene. Jeg benyttet derfor anledningen til å kjøpe en stor bunke med bøker. Fant og kjøpte blandt annet en norsk oversettelse (ifra 1976, Salvata Kristelig Forlag) av den beåndede Catherine Boots ”Aggressive Christianity / Angripende kristendom”. Inneholdende et knippe med foredrag hun, Frelsesarmeens mor, hustruen til Frelsesarmeens grunnlegger William Booth, avholdt under en serie gudstjenester på vestkanten av London sommeren 1880.

Tittelen på hennes bok er iøvrig ikke ment som en oppfordring til aggresjon og sinne! Det stikker dypere enn som så, og innbefatter også det paradoksale.

I bokens første foredrag sier hun ut i begynnelsen blandt annet, at:

”Vi kristne påstår at Kristi evangelium er i stand til å løfte all synd og ulykke av menneskenes skuldre, om det blir anvendt rett og allment. Vi tror det er et universalmiddel mot all moralsk og åndelig elendighet blandt menneskene, et middel som ikke alene helbreder sykdommene i sjelen, men også i stor grad kan hjelpe for legemlige plager. Denne troen bekjenner vi. / Slekt efter slekt helt tilbake til tiden vi nyss nevnte, har de kristne bekjent seg til denne troen. Og likevel – se på verden, se på det såkalte kristne England nå ved slutten av det 19. hundreåret! Mesteparten av det såkalte kristne England akter ikke på Gud, kjenner ham ikke og gir ikke engang skinn av at de tenker på ham en eneste dag i uken. Og stillingen er ikke stort bedre når det gjelder den øvrige verden.”

Årsaken til denne kristendommens maktesløshet snakker hun derefter om, og nevner fanden selv – djevelen, Satan, og sier:

”Dette har han greid ved å bedra Guds eget folk, tror jeg, for det er på samme måten han har gjort det til alle tider. Alltid har han karikert de virkelige tingene i Guds verden, og jo mer han kan få dem til å likne originalen, dess bedre lykkes han. Han har med hell bedratt Guds folk når det gjelder målestokken for det åndelige livet deres. / Videre har han greid å bedra dem når det gjelder pliktene og ansvaret deres overfor verden. Nesten hele kristenheten har han forledet til å godta det jeg vil kalle en jeg-elendige-menneske-religion. Kirken har han fått til å senke målestokken som Jesus Kristus har gitt oss i Bibelen, en målestokk vi ikke alene skulle strebe efter å nå opp til, men også virkelig nå, en målestokk som innbefatter seier over synden, verden, kjødet og djevelen, en virkelig levende, seirende og triumferende kristendom. (...) Satan har fått de kristne i en slik forfatning at en iblandt blir skamfull når en hører bekjennende troende tale. Det gjør ikke saken bedre at også verdens mennesker hører dem tale slik. Det forundrer meg ikke at tenkende og forstandige mennesker blir støtt bort av en slik kristendom. Den ville ha støtt bort meg også, om jeg ikke hadde kjent kraften i sann gudsfrykt. Jeg tror denne slags kristendom har skapt flere gudsfornektere enn alle de vantro bøkene som er blitt skrevet. / Jo, Satan visste at han måtte få de kristne ned fra den høye tinden som den helhjertede innvielsen deres til Gud var. Ikke før han fikk dem ned fra den velsignede og sterke stillingen, ville han ha noen sjangse til å lykkes. Dette var han klar over og begynte å spre falske lærdommer. Vi kan lese hvordan apostelen Johannes prøvde å motvirke dem i brevene sine. Han så det som ville komme, og gjennom alle tids-aldrer lyder advarselen hans:

”Mine barn, la ikke noen føre dere vill! Den som lever rett, han er rettferdig, likesom Kristus er rettferdig. Den som synder, er av djevelen, for djevelen har syndet fra begynnelsen. Og det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger at Guds Sønn åpenbarte seg.” (Joh. 3, 7 – 8.)

Den store ulykken er at uærlige mennesker som føler at målestoken dømmer dem, senker den ned til deres egen ynkelige erfaring. Jeg sa da jeg var ung, og jeg gjentar det nå i mer modne år, at selv om denne målestokken ville bringe meg i helvete, ville jeg aldri våge å senke den. / Bør ikke alle kristne føle slik? Denne hærlige standarden har vi godtatt, betingelsene er gitt oss, kraften er lovt, og vi kan nå opp til den, om vi bare vil. Men om vi ikke vil, så la oss for barnas og de kommende slekters skyld ikke senke den og avpasse den efter den usle og begrensede erfaringen vår. La oss holde den oppe! / Bare på denne måten kan vi la verden få se den. Vis menneskene en virkelig, levende, selvfornektende, virksom, kjempende og triumferende kristendom, og verden vil bli påvirket av den. Men alt som ikke når opp til denne standarden, vil de vende seg fra med forakt. / Men Satan har også bedratt dem som han ikke fikk forlede til å senke målestokken i livet sitt, nemlig når det gjelder pliktene og ansvaret deres overfor verden.”

Lengre ut i foredraget sier hun:

”Det er et dårlig tegn på kristendommen i vår tid at den vekker så liten motstand. Om ikke noe annet tegn tyder på at den ikke er som den skal være, så forstår jeg det av dette tegnet. Når kirken og verden så å si kan vandre arm i arm, kan en være sikker på at det er galt fatt. Verden har imidlertid ikke forandret seg. Dens ånd er fullstendig den samme som den alltid har vært. (...) Det er kirken som har forandret seg, ikke verden.”

Bokens neste foredrag har tittelen: ”Et rent evangelium”. I dette sier hun helt i begynnelsen:

”Et ufravikelig vilkår for angripende kristendom er et rent evangelium. Med det mener jeg Guds eget lødige metall – Jesu Kristi uforfalskede evangelium. / Både innen kirken og på verdslig hold synes det nå for tiden å være like mange forskjellige oppfatninger av selve evangeliet som av mindre viktige spørsmål og lære-setninger. Den ene har sin oppfatning, og en annen har sin, noe som har skapt en fryktelig forvirring hos mange som lytter til det som blir forkynt som evangeliet. Må Guds hellige ånd hjelpe oss å se på denne saken omhyggelig og upartisk.”

Og hun snakker videre om at evangeliets budskap innebærer så mye: ”Det er et budskap om et bestemt og praktisk formål, som samtidig stiller visse betingelser for at jeg skal kunne nyte godene budskapet taler om.”

For å illustrere hva hun sikter til bruker hun videre i foredraget blandt annet og særlig Jesu fortettede lignelse (slik den i Bibelen er gjengitt) om den villfarne sønnen (Luk. 15, 11 – 32). Her sier hun blandt annet:

”Slik forholder det seg også med frelsen Gud har proklamert. Selve ondet er i oss selv. La lignelsen om den fortapte sønnen illustrere saken. Det var hos sønnen feilen lå, ikke hos faren. Faren elsket ham både før og efter at han forlot hjemmet. Faren lengtet inderlig efter ham hele tiden mens han var borte, og kanskje han ofte gikk opp på taket av huset sitt, speidet i den retningen sønnen hadde gått, og undret på om han noensinne ville vende tilbake. Farshjertet lengtet efter ham. / Hvorfor kunne ikke sønnen uten videre bli satt inn igjen i rettighetene han hadde som sønn? Fordi det måtte finne sted en hjerte-forandring først, en sinns-forvandling hos ham selv. Om han hadde vendt tilbake til hjemmet med det samme opprørske sinnet, med samme uviljen mot å være under farens myndighet og tukt, ville han i virkeligheten fremdeles ha vært en fortapt sønn. / Det lå i sakens natur at en forstandig og rettferdig far ikke kunne tilgi ham før den nødvendige sinns-forandringen hadde funnet sted. Samme hvor inderlig han elsket sønnen, måtte han forlange en viss forandring i sinnet før det kunne bli tale om tilgivelse. / Akkurat slik er det. Lovene for sjelslivet vårt er de samme når det gjelder Gud som når det gjelder menneskene. (...) Likesom faren ikke kunne tilgi den fortapte sønnen sin uten å ta hensyn til sjels- og hjerte-tilstanden hans, så kan heller ikke Gud tilgi en synder på andre betingelser. / Efter å ha hatt personlig kontakt med hundrevis av sjeler vet jeg at det rår en urovekkende misforståelse på dette punktet, ja, jeg vil kalle det en falsk forståelse av Kristi evangelium. Du kan således høre det blir sagt uten forbehold eller noen nærmere forklaring at ”bare tro, så skal du bli frelst”, og at ”den som tror, har evig liv”. Dette er velsignede sannheter – så sant de blir nyttet rett, men de må anvendes på riktig karakter- og sinns-tilstand. Om de uten videre blir anvendt på ikke-vakte, ubotferdige og opprørske syndere, er de en villfarelse, mener jeg. / Rundt i landet har jeg sett mange ulykkelige følger av denne forkynnelsen, - så ulykkelige at jeg helst ikke vil nevne dem, - jeg vil bare si: Vi må våke over at menneskene forstår hva vi mener med evangeliet. Jeg våger ikke annet for min del. Tusener blir sikkert bedratt på dette punktet, og så lenge Gud gir meg anledning til å tale, vil jeg prøve å vise og advare mot denne skjebnesvangre feiltagelsen.”

De villfarelser og misforståelser – og betingelser - hun – og Bibelen - snakker om i forbindelse med det rene evangeliet, er naturligvis og klart nok et alvorlig og viktig anliggende - av flere sentrale grunner!

---

Jeg tenker nu for eksempel på Englehytta. De kaller den greit nok så.

Hun fruen der sier, så vidt jeg forstod henne, at hun har vært mange år arbeidende i norske Frelsesarmeen. Men det er tydelig nok mangt og meget hun likevel ikke har skjønt – og som bevirker vondt. Hun, og svært mange flere i sin villfarelse og i sitt svik, i det konkrete angjeldende viktige nestekjærlighetens saks-anliggende, gjorde ondt verre for Idun og vår familie. Hun gjorde alt det motsatte av hva hun burde!

---

Jeg tenker nu også på den flotte og fine Fretex-butikken i Namsos. De kaller butikken for Ny-gammelt. Vi handlet i flere år en hel del der mens vi bodde i Høylandet. Det var det mange som gjorde. Butikken var meget populær – og det var som oftest mange, og mange slags, mennesker der, som kom og gikk og som snakket og som kikket og som handlet. Prisene var utrolig lave. Ofte bare omkring en tiendedel av prisene i andre Fretex-butikker andre steder! Vel bare av den grunn ikke rart at butikken var populær? Så forfriskende populær at folk stadig og ivrig kom og leverte allslags varer og ting der, som de gav ifra seg gratis til butikken. Mens en del også ville selge saker og ting til butikken, som butikken billig eller rimelig kunne selge videre. Vare-utvalget var omtrent alltid stort og variert, og varierte omtrent fra dag til dag! Klær, møbler, ved-ovner, hage-redskaper, bøker, kjøkken-redskaper, sykler, leker, antikviteter, bilder, statuer, osv., osv.!

Deres konsept var meget godt og fint og populært! Et konsept som mange har meget og mye å lære av!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 50.

Dato: Lørdag 16. desember 2006:

Temperaturen i natt omkring 5, 8 plussgrader Celsius.

De fleste av oss sov lenge i dag. Været: Overskyet, og også regn. Mørkt klokken 16.30.

Hassel-buskene ute blomstrer mere og mere med sine rakler nu. Flere roser blomstrer også, om enn det nu ikke er så meget de formår. De noen rosene som fant det for varmt og tørt i sommer til å vokse noe. Noen viburnum-er blomstrer også allerede fint.

Gaultheria-buskene vokser fint og godt og etablerer seg bedre og bedre. Noen av de bærer nu endel frukt, som vi småspiser av innimellom. Likeså med tindved-buskene – og med flere slags rose-busker.

---

Men jeg var våken en stund i dag tidlig – og hørte radio-programmet ”Det skjedde i de dager” – radiostasjonen NRK, P1, klokken 07.40 – 07.59. De snakket der en del om Jesu lignelse om den villfarne sønnen. En dame, som også leste opp denne lignelsen, fortalte om at hennes mor mens hun levde hadde vært mere og mere opptatt av denne lignelsen. Det var forskrekkelig trist å høre hvor bortimot ingenting hverken hun eller hennes mor syntes som å ha forstått denne lignelsen! Ganske så typisk nok for dette tidsrom nu i Norge. Det hele var ganske så utrolig på molbo-stadiet.

---

Laget til ny porsjon med eplesaft iblandet pære, tindved, nype og svarthyll – og litt olje-mix av god kvalitet, i kveld. Jeg glemte å ta med mispel (germaner-mispel) og gaultheria. De faste bestand-delene, restene, frukt-kjøttet, blir efterpå til grøt, pålegg, etc.

Tenkte jeg efter hvert skal forsøke med å tilsette blandt annet litt mortlet tørket bark ifra søtbusk / Calycanthus floridus (Carolina Allspice, Sweet Bush, Sweetshrub), - som vi har et par eksemplar av voksende her i hagen.

Trude og ungene påbegynte kjekse-baking for et par uker siden.

---

På side 99 og 100 i sin bok sier Sverre Kornmo:

”Både den falske og den sanne kristenhet er fremstilt som en kvinne. Det betegner at ingen av dem er selvstendig og uavhengig, men begge er underordnet høyere makter. Skjøgen underordner seg Satans forførelse og verdslighet. Bruden underordner seg Lammet og de åndelige lover som går ut fra Guds ord. Når vi nærmer oss ende-tiden vil kampen bli mer og mer intens mellom disse to strømninger i folkeverden. Det religiøse Babel vil åpenbare seg særlig i sammen-blandingen av religion og politikk, hedenskap og kristendom, som forkaster Bibelens Jesus og Guds herredømme. Fra denne sammen-blandingen av politikk, handel og religion vil det fremstå et verdslig og religiøst Babylon, som vil bli tilbedt av alle, uten de som er bundet til Jesu Kristi evangelium og korsets anstøt.”

På side 90 og 91 sier han følgende:

”Det anti-kristelige system vil kulminere i det vi kaller ”Totalitære ideologier” som krever makt og lydighet av alle innenfor systemets område – dvs. det enkelte menneskes legeme, sjel, samvittighet, tro, arbeid, kjøp, salg og mening blir diktert av systemet i statens navn. Alle sosiale og industrielle tiltak vil stå under et overoppsyn, som organiserer og sentraliserer alt ned til arbeidere og funksjonærer. / Bak denne makt ligger det selvforgudende – og fornektende – av alle guddommelige normer og lover for mennesker og samfunn, som mer og mer vil løsrives fra den ånd som er av Gud. Forberedelser for Antikrist og hans system foregår i åndens verden med en intens åndskamp mellom Kristi ånd og Satans ånd. Åndskrefter kan ingen politiker rå med, vi er kommet til en tidens og åndens krise, som ikke har noe med politisk krise å gjøre. Apostelen Paulus har karakterisert ende-tiden som ”lovløshetens hemmelighet” som vil løsrive seg fra bibelske og moralske forpliktelser. Det skal ikke være noe som er hellig og ukrenkelig, mennesket vil være gud som skal styre seg selv. Tidsånden vil efter hvert modne frem et kultur-system som mer og mer vil oppfylle tidens krav og smak. Velstand, lærdom og kultur vil tilgodesees i alt, så materien blir gud. Systemet vil sikkert bli kulturens høydepunkt, eller rettere ende-tidens Babylon, både materielt og åndelig. Bibelen forkaster ikke kultur med materielle forbedringer, kunst og lærdom, men den fordømmer kulturens bærere som står i en fiendtlig stilling til Kristus og fornekter Guds herredømme over mennesket og verden.”

---

Her noen ord ifra min side om noe svært mange mennesker har hatt vanskelig for å forstå, - og som også svært mange mennesker har benyttet seg av for å underkue eller misbruke makt:

Det er klart vi skal underordne oss myndighetene, - dvs. lov og rett.

Men dette betyr ikke at vi skal underordne oss korrupsjon og urett!

Skulle vi underordne oss også korupsjon og urett ville vi gjøre oss medskyldige og delaktige i korrupsjon og urett!

Det er også klart at hvis vi er slaver eller underordnede så skal vi underordne oss våre herrer. Men dette betyr naturligvis heller ikke at vi skal underordne oss korrupsjon og urett!

Vi skal hverken gjøre oss til forbrytere eller delaktige i Antikrist.

Det er også klart at vi selvfølgelig skal være underordnet våre foreldre. Men dette betyr heller ikke at vi skal være forbrytere. Men skal vi forlate våre foreldre skal vi være nødsaget til å gjøre det på Herrens rette vei, i Jesu Kristi navn!

---

Og her noen ord ifra Johannes Åpenbaring 18, 2 – 5, og 18, 21:

Og han ropte kraftig med høy røst og sa: ”Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl!

3: For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved kraften fra hennes luksus.”

4: Og jeg hørte en annen røst fra himmelen, som sa: ”Kom ut fra henne, mitt folk, for at dere ikke skal bli delaktige i hennes synder, og for at dere ikke skal få noen av hennes plager.

5: For syndene hennes har nådd helt til himmelen, og Gud har husket hennes gjerninger.”

(...)

21: Derefter løftet en veldig engel opp en stein, så stor som en kvern-stein, og kastet den i havet og sa: ”Slik skal den store byen Babylon bli kastet ned med stor kraft, og den skal aldri bli funnet mer.”

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 50.

Dato: Søndag 17. desember 2006:

Temperaturen i natt på det laveste en kort stund 2, 3 plussgrader Celsius. Men jeg ser at nedved bakken somme steder har det kommet et tynt lag med is på sølepytter. Og i dag klokken 9.00 er temperaturen bare 2 plussgrader. På kvelden helt nede i 1, 6 plussgrader. Klokken 20 var den 3, 5 plussgrader. Det var en gylden, rund og fin sol her den korte dag i dag, lavt over horisonten i sør. Det er vinter-solverv kommende fredag, den 22.12. 2006, klokken 01.22. Solen er i disse dager her sør-vest i Norge over horisonten i bare omkring 6 timer. I Tondhjem omkring 4 og ½ time. Et stykke lengre nord i Norge når nu solen ikke opp over horisonten, - der er det mørketid vinterstid (men også midnatts-sol sommerstid).

Jeg måler temperaturen omkring nesten to meter over bakken på øst-siden av huset her.

---

Vi var i dag bortom Wenche Tindeland. Fikk en salong-sofa av henne, hennes gamle, fordi hun har fått seg en ny en og ville gi bort den gamle som enda er fin og god og ikke særlig gammel. Vi pratet litt med henne også, blandt annet om den saken vi har vært involvert i i år og utsatt for.

Nabo-jenta Hilde har vært her på besøk det meste av dagen i dag. Også hun er snørrete og forkjølet. Her hos oss nu er både Urda, Mariel og Alfredo merkbart og ubehagelig forkjølet, og også jeg enda (i halsen), kanskje noen av de andre også litt? Urda er mest snørrete nu og hoster mest. Vi var litt sene med å sette inn medisinering. Vi ble smittet hos Ødegård. Hos de hadde det da sittet i lenge. Jeg hører iøvrig at det er mange som er forkjølet rundt omkring, og det kan høres ut som om det er samme slags sorten forkjølelse. Uff-da!

Slike forkjølelser er smittsomme, og kan både hemme, plage og drepe mange! Det er altså langt alvorligere enn mange, særlig unge mennesker, faktisk tror!

---

I Haugesunds Avis for fredag 6.10. 2006 s. 9 er et lite oppslag som sier noe om størrelsen på den økonomiske støtten til ”enslige sosial-klienter” ifra Vindafjord kommune i 2005 og 2006. Hva som står der virker noe uklart. Det står følgende – under overskriften ”Vindafjord ikkje på topp”:

”VIKEDAL: Mange stussa kan hende over tala frå Statistisk sentralbyrå som viste at einslege sosialklientar i Vindafjord fekk nesten dobbelt så mykje utbetalt i månden som tilsvarande klientar i Haugesund og Tysvær. / - Tala gir ikkje noko rett bilete. Årsaka til at gamle Vindafjord kommune kjem så høgt opp på sosial-hjelps-oversikten, er at me på denne tida la inn tilskotet til straum i livs-opphalds-statistikken, fortel sosial- og barneverns-leiar Iren Hebnes i Vindafjord kommune. Reknar ein 2.000 kroner til straum, blir sosialhjelpa om lag som i dei fleste kommunane på våre kantar, litt over fire tusen kroner i månaden i 2005. / For 2006 er støtte til livsopphald for einsleg person utan forsørjar-ansvar 4.270,- kroner i nye Vindafjord.”

Jeg for min del undrer en smule på om Balder – som så varmt både ble gratulert og ønsket til lykke med sin nye fødsel og sitt svikefulle nye liv da han kom til Iren Hebnes sine kontorer – fikk noen slags videre form for spesiell belønning, av Iren Hebnes og damene i staben hennes?

Og Idun?

---

Disse norske offentlige nivåene og takstene for økonomisk hjelp er i Norge (med sine pris-nivåer) iøvrig forskrekkelig lave og uverdige, - hvilket er typisk nok for norsk ”velstand”! Og verre, ofte mye meget verre, er det når en undersøker nærmere hvilke betingelser og krav som gjerne og ofte stilles til de som i det heletatt kan motta noen slik form for hjelp.

4.200,- norske kroner delt på 30 døgn, blir utregnet 140,- kroner pr. døgn.

Kommer så reelle strøm- og fyrings-utgifter i tillegg? Og hva med bo-utgifter? Og hva med for eksempel uforutsette slags utgifter? Og medisiner? Osv.?

Det hele konsept er på mange slags vis forskrekkelig uverdig og menneske-fiendtlig! Og typisk norsk Babylon, og megetsigende nok!

Men her nu skal jeg ikke si mere om akkurat dette.

---

De fleste kristne i Norge – og mange andre steder i verden – i dag, tror egentlig bare litt (uten å ville eller makte å innrømme det) på Gud og Jesus Kristus Ordet. De tror – og blir ofte fortalt – at det er slik det skal være. Sånn sett tror de egentlig (uten å ville eller makte å innrømme det) på helt andre ideologier, mennesker og ting. Ofte på det motsatte av det kristne!

De kunne vel kanskje heller gjerne ha sagt at de tror på Donald Duck!

Årsakene til at det er slik?

Blandt annet jo hykleriet.

Ofte er det mange som vil forsøke å fremstille seg som bedre enn de egentlig er!

Ofte er de ikke ”troende kristne”, men ”tvilende kristne” – og rett og slett fornektende kristne. I regi av Antikrist.

Kristne på ekte og i sannhet er enda nu tilsynelatende kanskje sjeldnere enn nålen i en kjempestor høystakke?!

---

Herunder viderebringer jeg vesentligheter ifra Norges konstitusjonelle grunnlov ifra 1814:

Norges nasjonale grunnlov ifra 17. mai 1814 sier i første setning i § 1, at: Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike.

Dens § 2 går slik: ”Alle innvånere av riket har fri religionsøvelse. / Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner seg til den er forpliktet til å oppdra deres barn i samme.”

Dens § 96 er slik: ”Ingen kan dømmes uten efter lov, eller straffes uten efter dom. Pinlig forhør må ikke finne sted.”

Av § 94 og § 112 og § 93 og § 95 fremgår at landets lover ikke er ment å være i strid med landets grunnlov, grunnlovens prinsipper eller konstitusjonens ånd.

I § 97 blir det sagt at: ”Ingen lov må gies tilbakevirkende kraft.

I § 99 blir det blandt annet sagt at: ”Ingen må fengslig anholdes, uten i lovbestemt tilfelle og på den ved lovene foreskrevne måte. For ubeføyet arrest, eller ulovlig opphold, står vedkommende den fengslede til ansvar.”

Og § 100 går slik: ”Trykkefrihet bør finne sted. Ingen kan straffes for noe skrift, av hva innhold det enn måtte være, som han har latt trykke eller utgi, med mindre han forsettlig og åpenbart har enten selv visst, eller tilskyndet andre til, ulydighet mot lovene, ringeakt mot religionen, sedelighet eller de konstitusjonelle makter, motstand mot disses befalinger, eller fremført falske og ærekrenkende beskyldninger mot noen. Frimodige ytringer, om stats-styrelsen og hvilken som helst annen gjenstand, er enhver tillatt.”

Og § 101: ”Nye og bestandige innskrenkninger i næringsfriheten bør ikke tilstedes noen for fremtiden.”

Og § 102: ”Hus-inkvisisjoner må ikke finne sted, uten i kriminelle tilfeller.

Og § 105: ”Fordrer statens tarv at noen må avgi sin rørlige eller urørlige eiendom til offentlig bruk, så bør han ha full erstatning av statskassen.”

I § 110 blir det i første setning sagt, at: ”Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme ved sitt arbeide.”

Og § 110 a: ”Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt sprog, sin kultur og sitt samfunnsliv.”

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 51.

Dato: Mandag 18. desember 2006:

Temperaturen i natt på det laveste en kort stund imot morgenen 2, 2 plussgrader Celsius.

---

I posten i dag ankom blandt annet nytt nr. av tidsskriftet ”Sopp og nyttevekster” – nr. 4, 2006. Med enda en fin artikkel av Stephen Barstow, - denne gangen om ormerot / Bistorta officinalis. Jeg sluker slikt stoff i en fort jafs. Likesom mye slags annet av rette sorten.

---

Wencke skrøt veldig av barna våre i går. Og sa at det gjør alle andre også, med rette. Ord som jeg har hørt tusen ganger før, gjennom alle år. Hun er vår nærmeste fastboende nabo. På gården rett bortenfor bor hennes foreldre. Og på gården rett bortenfor der igjen bor hennes bror med familie.

Da jeg sa til henne at vår barneoppdragelse er så vellykket ikke til tross for vår tenkemåte, men nettopp på grunn av den, forstod hun straks hva jeg mente.

---

Frøydis tok pelsen av måren i dag, og hang den derefter opp for tørking, skraping og garving. På et sted (i Snekkerbua) hvor kattene forhåpentligvis ikke kommer til for å ta det. Kattene er ivrige på slikt. Balder gjorde det samme med et ekorn her for et par års tid siden, - men den pelsen (i Vedbua) fikk de meget ivrige kattene tak i. Ekornet ble iøvrig førsteklasses god mat. Men måren spiser vi ikke. Den var ikke så ung eller liten som jeg trodde den kanskje kunne være. Den var tofarget, nokså melke-sjokolade-brun i det meste og hvit-gul, nesten smør-gul, ved halsen.

Frøydis gjorde en dristig og god innsats der, - særlig når hun fanget måren, i og med hånden efter halen. Dum-dristig? Nei, jeg tror ikke det. Hun og de andre her i familien var godt orientert og advart i fra min side. En mår har både skarpe tenner og klør, og en meget myk og seig kropp. Jeg har selv for mange år siden drept en mår, som kom inn i hønsehuset vårt – for omtrent 20 år siden. Den sprang tilsynelatende likså lett og ubesværet opp veggene og oppunder taket som på gulvet, om og om igjen – også efter at jeg med en jernspade med treskaft hadde tilført den mange meget kraftige slag! Jeg har erfart, og har sagt det før: En katt kan på sett og vis sies å ha 9 liv, som det så ofte blandt folk flest er blitt sagt, - men i så fall så kan vel en mår kanskje sies å ha 99 liv!

Jeg har også erfart og sett at måren – for eksempel i et hønsehus - er nærsagt en grådig draps-maskin!

Han som i mange år før oss bodde på småbruket vi eide i Skaun jaktet, efter hva jeg ble fortalt, mange ekorn. For å ha de som mat. Han likte visst særlig godt å spise ekorn. Det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Men det er vel heller ikke vanskelig å skjønne hvorfor vi her nu drepte denne måren?

---

Det var en flott plass vi hadde der i Skaun, selv om eiendommen var bare på ialt 77 dekar. 33 dekar innmark med eng pluss inni skogen 44 dekar utmark med skog, - eller det var kanskje helst omvendt. Naboer der sørget for at omtrent alt vi plantet ble spist opp av sauer de i forbitrelse slapp inn på eiendommen vår. Oppildnet og forbitret fullstendig fortrinnsvis mest av hva de leste om oss i Adresseavisen! Hvilket ikke var småtterier! Vi ble ganske enkelt, efter lang tid med grov og allehånde slags trakassering ifra flere hold, rett og slett som et høydepunkt fullstendig dolket i ryggen, - som et absolutt dødsstøt med et spesielt meget stort hoved-oppslag (Adresseavisen 22.05. 1995) med 100 % meget grov regelrett offentlig løgn og sverting! At vi over-levde – også hva som efterpå og videre skjedde – er det nok mange i Trondhjem, Skaun, Trøndelag og resten av Norge som vil ha vanskelig for å kunne tro!? Og endatil var det og ble det i lang tid allehånde mye mye verre, enn de fleste nok kan ha forestilt seg!

Om jeg kan tilgi de? Jeg har enda ikke hørt om at noen av de har bekjent-gjort eller angret hva de gjorde. Hvem i all verden kan vel tilgi de før de i det minste har gjort det? Sitt største problem vil de kanskje likevel kunne få med på ekte å kunne tilgi seg selv? Eller vil nettopp det kanskje kjennes som det letteste for de?

Å forholde seg feil, likegyldig - eller forbigående - til det, er vel både alvorlig urett og anti-kristelig?

Ugjerninger kan tilsynelatende se ut til å forsvinne inn i Glemmeboken, - men det gjør de ikke uten å nære ondskapen i verden. Og også løgnen hører til ondskapen og ugjerningene i verden.

Den rette besinnelse, bekjennelse og bekymring er sentrale vesentligheter i virkelighetens verden.

Her på eiendommen vår hvor vi nu bor er det iøvrig vel dog omtrent dobbelt så fint, - og også ganske omtrent dobbelt så stort!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 51.

Dato: Tirsdag 19. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt på det laveste en kort stund 4, 2 plussgrader Celsius, men stigende imot morgenen. Klokken 8.30 er den 7, 2 plussgrader Celsius.

---

Hver dag er en gave, osv. - som den populære svenske trubaduren synger, i sin vel fineste flotte sang? Er det Roland Cedermark han heter?

Glede er en god og billig og oppløftende og foredlende drivkraft. Harmonisk glede på Herrens rette vei, i Ordet!

- Glede – gleden, - er en særdeles bekreftende og billig drivkraft! Hvilket ikke betyr at en skal eller bør glemme eller forbise gråten, lidelsen og nøden i verden. Tvert om!

En av yndlings-sangene mine ifra de senere årene, er den kvinnelige artisten Noa sin San Remo-versjon av ”La vita è bella (Life Is Beautiful / Beautiful That Way / Smile)”. Vi avspiller den ofte her i familien. Den er nydelig, alvorlig - og gledelig! Vi har den også i en italiensk versjon, hvor hun synger i duett med en mann – men den versjonen er likevel ikke likså bra.

Noa sin flotte sang er direkte inspirert av den megetsigende og tankevekkende foreldre-filmen ”Livet er hærlig! / La vita è bella”, ifra Roberto Benigni, 1997. En forskrekkelig interessant og tankevekkende film som jeg og Trude fikk anledning til å se først for noen ukers tid siden. Hvor handlingen fortrinnsvis er lagt til før og under 2. verdenskrig.

En annen av mine yndlings-melodier er en innspilling av en sang som kanskje heter ”You” – eller: ”Wake up! You are the one!” – en nydelig, pop-aktig melodi, som vi har – men dessverre ikke vet hva artistene heter.

Vi avspiller iøvrig særlig mye asiatisk sang og musikk her i familien. Kanskje særlig indisk, - perlene (og kanskje særlig mange av duettene, mann og kvinne, - og, hva heter det når enda flere hver for seg eller sammen synger? - ?) ifra Bollywood, og lignende! For eksempel ”San Sanana”, et musikk-stykke med Alka og Hema i duett, ifra den råflotte filmen ”Asuka”. Og også for eksempel den fine sangen og musikken i den gode familie-filmen ”Lagaan”, - og særdeles da når de så inderlig synger om og priser Krishna!

Musikken, komposisjonen og sangen i disse og slike innspillinger og utførelser – når store høyder!

Også utvalgte flotte innspillinger av forskjellig slag ifra Indonesia, Thailand, Tyrkia og diverse, avspilles og nytes ganske ofte her hjemme hos oss. Ofte med egen sang og dans rundt omkring til også, - særlig ifra de aller minste.

Skal vi ha nok tilgang til den kvaliteten vi også i så måte ønsker og tilstreber, så vil vi og må vi ty til det globale tilfang. En kvalitet og et tilfang som iøvrig svært så lite verdsettes eller distrubieres av markeds-kreftene eller noen som helst her i hovmodige molbolandet Norge, hvor man oftest gjerne enda takker seg til næringsfattig klisj-klæsj, - æsj-bæsj gjennomsyret av de onde sirklene og spiralene i Babylons ideologi og underholdning.

Likeså for eksempel også når det gjelder film og litteratur!

Veldig mye av det som lages og distrubieres i den vår såkalte vestlige kultur-verden er enda dårlig-heter, overfladisk-heter og uanstendig-heter! Ofte og i stort monn mye mere enn ifra den globale verdens samfunn iøvrig!

Den enorme mengde og masse av søppel, sykeligheter og allehånde løgn, falskhet, egoisme og drit som over-flommer tilværelsens vegger, dører, trapper, vinduer og ører i Babylon avdeling Norge – og mange andre steder – er utrolig grøsselig! Folk flest har enda lite eller ingenting å stille opp med som forsvar overfor dette, - og det er også forferdelig trist og leit å tenke på!

---

Til Haugesund igjen i dag også, utpå eftermiddagen. Jeg og Stauda. Gudmund og Frøydis satt på bort til Paul og familie i Vikebygd. Vi kom hjem bortimot klokken 23, - stoppet først i Vikebygd og hentet Gudmund og Frøydis hos Paul og familien.

Trude oppfarende og bister da vi kom hjem, flere ganger kort tid efter hverandre. Ikke uvanlig. Hun er en hissigpropp og oppfarende av seg, og sier da ofte dumme ting. Jeg snakket formanende og en smule hardt til henne. Selv om jeg visste at det som oftest resulterer i at hun blir hissigere og sier enda mere dumme ting. Som hun som oftest angrer seg på en stund efterpå. Hun gikk ut med Solborg på armen. Jeg så straks efterpå at det lå noe som lignet på en julegave straks utenfor døren her, på utsiden av huset, på en liten hylle innmot veggen. Jeg hadde ikke brillene på meg, men myste langsynt fort litt imot lappen på julegaven – og syntes det så ut som at det stod: ”Til Wenke fra Idun og Balder.” Jeg gikk inn igjen, og Trude også. Det pleier å være diverse småtterier som skal gjøres straks jeg hjemkommer ifra Haugesund. Jeg spurte samtidig Trude følgende spørsmål: Har du snakket med Balder eller Idun i dag? Det så ut som hun mislikte spørsmålet, men hun sa en smule nølende: ”Ja, bare litt.” Det så ikke ut til at hun hadde tenkt å si noe mere om den saken, iallfall ikke da, og jeg sa i bange anelser ifra tidligere erfaringer med hennes holdning og tenkemåte, og en smule strengt: ”Og hvis jeg ikke hadde spurt deg nu så hadde du ikke tenkt å si noe om det, - er det slik å forstå? At det er løgnen du vil skal være i vårt hus og i vår familie?” Slik omtrentlig var hendelses-forløpet og samtalen. Derefter forsvant hun. Med både Solborg, Stauda og Alfredo. Litt efterpå kom Gudmund inn. Jeg spurte ham: ”Vet du hvor mamma er?” Han fortalte at hun var gått noe sted, med Solborg, Stauda og Alfredo, og at hun kortfattet hadde sagt til ham: - at Balder og Idun var kommet hit, sammen med julenissen.

Frøydis i kjellerstuen kunne fortelle at Trude hadde sagt at hun var gått til Wenche, med Solborg, Stauda og Alfredo. Jeg og Gudmund snakket litt om saken. Telefonen ringte, uten at displayet viste hvorifra. Det var Trude. Hun ringte tre ganger og jeg la på telefonen ganske fort hver gang. Både fordi hun snakket krenkende og dumt, og fordi jeg tenkte at hun ikke trenger å telefonere meg for å snakke med meg – om det er noe hun har å si. Og om det er noe hun har å fortelle så må hun heller fortelle det. Da jeg spurte hvor hun er og hvor hun telefonerer ifra, sa hun at det vil hun ikke si, fordi hun ikke vil at jeg skal vite hvor hun telefonerer ifra. Jeg skjønte lite av vitsen. Hun spurte om jeg er vel sint på henne? Og jeg spurte meg selv om hvorfor jeg vel skal være sint på henne, - og hvis jeg er kritisk eller irritert eller noe, - har jeg noen særlig eller spesiell grunn til å være det – og er jeg det? Er ikke alt omtrent som det vanlige? Har det skjedd noe spesielt eller noe hun er redd for å fortelle, som jeg ikke vet noe som helst om? Dette tenkte jeg, - og jeg tenkte at i så fall så er det vel bare for henne å fortelle det heller. Heller enn å leke tull og tøys med meg. Jeg aner eller vet uansett ikke hva det er eller kan være, - og orker ikke å spekulere i det heller. Så får hun heller i så fall si det eller fortelle det. Jeg har ingen som helst sans for slike leker, - for slikt tull og tøys.

Jeg måtte spørre Gudmund: Leker hun at hun er redd for meg, eller hva? At hun endelig efter mere enn 20 år med sin mann har oppdaget at han er farlig, eller en slags psykopat? Hva er det hun holder på med egentlig?

Gudmund hadde lyst til å gå og se efter henne. Du kan jo gjøre det hvis du vil, sa jeg, - men det kan jo være interessant å se henne løpe linen ut også, og få se hva det er hun holder på med eller tenker på egentlig? For min del aner jeg ikke. Er det noe hun tror jeg vet, som hun er redd for å snakke om eller å fortelle? Jeg vet ikke. Jeg så bare så vidt den der pakken her ute ved veggen, og syntes det så ut som at det stod noe om Wenche og Balder og Idun, og derfor spurte jeg Trude om hun har snakket med Balder eller Idun i dag, - ikke av noen som helst annen grunn, - og hun sa: Ja, bare litt. Løy hun, eller hva? Og hva er uansett problemet? Og hva er det å være redd for? Eller sint for? Om hun så har funnet ut at hun skal gå ifra meg, javel, - og hva så? Men det vil hun jo ikke. Men jeg har alltid sagt til henne, at hun kan ikke få både meg og løgnen. De to tingene er uforenelige. Velger hun eller vil hun ha noe annet enn meg, så er det – og har det alltid vært – greit nok, og ingenting å gjøre noe problem ut av. Det er ganske enkelt bare greit nok. Jeg tvi-holder ikke på henne. Tvert om, - vil hun i tillegg ha noe annet som er uforenelig med meg, så ser jeg helst at det ganske enkelt blir en skilsmisse og at vi går ifra hverandre. Uproblematisk og enkelt nok. Hun kan sånn sett ikke få både i pose og sekk, - men om hun forsøker det nok og ille nok så blir det også uunngåelig nok en skilsmisse. Om enn vi skal elske hverandre i både gode og onde dager, - så blir det da ikke mere mulig. Jeg kan ikke forholde meg maktesløs likegyldig til at mine barn og min familie vokser opp med løgn og falskhet. Da heller gå bort ifra det. Jeg kan uansett ikke gjøre eller ville noe annet enn det rette, - og mitt beste for det rette og beste. Da heller forsøke på nytt igjen, - videre og annet sted i livet.

Gudmund gikk for å se efter henne, med lommelykt. Klokken ble efter hvert mere enn to på natten. Han kom tilbake igjen en liten stund efterpå. Sa at det så helt mørkt ut i huset til Wenche. Og at han ikke så noenting som helst.

Så nu er det efter hvert snart en ny dag, og jeg aner enda ikke hva Trude holder på med eller tenker på. Men finner vel ut av det efter hvert.

Jeg spurte Gudmund og Frøydis på kjøkkenet, - om det er riktig eller lurt å føye nye eller flere dumheter til allerede gjorte dumheter? De sa begge nei. Og efterpå sa Gudmund i forbifarten på vei opp imot sengen at: Det er heller ikke riktig eller lurt å føye store dumheter til små dumheter.

Undrer på om han er inne på noe der?!

---

Noen vil kanskje tenke eller tro eller foreslå at det er bortimot umenneskelig å ikke la Idun og Balder få se sine søsken i juletiden?

Det er nok absolutt ikke vanskelig for Idun og Balder å få medhold og trøst for sin holdning til hva som har skjedd – og hva som skjer! Den holdning som stimulerte og stimulerer til at slikt noe skjer, er der nok særdeles mange steder på pletten for de, - for å gi de oppmuntring, medhold og trøst!

Og kanskje er det slik oppmuntring, og slikt medhold og slik trøst også Trude nu er ute efter å få – og å leve seg inn i? Iduns og Balders triumf-tog hithen i dag fristet og forlokket kanskje overmåte meget?!

Så meget at det rørte dypt ved hennes samvittighet og samfølelse med verden?

Min samfølelse og samvittighet er uansett iallfall ikke noen slags vittighet!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 51.

Dato: Onsdag 20. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt og i dag omkring 10 plussgrader Celsius. Det er mildt, og dog vinter. Og det er mørketid.

---

I de siste ukene har det pågått vei-arbeide på hoved-veien nærmest her forbi, ifra Bjoa og til Vikebygd, som jeg særlig har lagt merke til. Veien utbedres, blir bredere, rettere og finere – i lang strekning. Folk med gravemaskiner, lastebiler, etc. Og det trengtes virkelig også! De jobber fort og fint.

---

Det er mere og mere ødeleggende for kroppen og helsen min med all denne skrivingen og kummerlige sittingen bøyd fremfor datamaskinens skjerm og tastatur. Jeg tilstreber dog å prioritere best mulig og å makte nødvendighetens pris.

Det stunder imot julehøytiden og nytt år!

Beredskapen her er også forhåpentligvis bra og god nok, - om noe mere ifra Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune nu efter hvert vil komme til å skje.

Bilen er også i god stand, og beredt.

Men hva er det Trude nu holder på med?!

---

Jeg leste i dag tidlig en meget gledelig nyhet i avisen ”Norge i dag” for fredag 15.12. 2006! Det er nettopp nylig utkommet en storfilm, ifra Hollywood, om Jesu fødsel. Avisen sier blandt annet, at: ”Den kristne storfilmen om Jesu fødsel, ”Veien til Betlehem”, er den største kristne film-satsingen siden Mel Gibsons ”The Passion of the Christ”. Filmen er produsert av selskapet bak storfilmen ”Ringenes Herre”.”

Forhåpentligvis er det en flott og fin film også særlig for barna! Det er jo omtrent flaut hvor få filmer som i det heletatt er laget til og utkommet med historiene og det hele forskjellige ifra Bibelen! Men hvem kunne vel ønske seg bedre manuskripter!

Vi har her hjemme en samling med slike filmer, på anslagsvis kanskje 30 eller 40 filmer. Nu efter hvert oppbevart i en passelig eske for seg selv. Jeg har aktivt og ivrig samlet slike filmer i mere enn 30 år, - alt jeg har klart å få tak i. Og har ofte tenkt på at det burde vært så mye mere. Ofte og lett kan slike filmer bli farvet av tolkninger og holdninger til grunnteksten, - men likevel! Og ikke mindre viktig med slike filmer av den grunn! Mange! Og gode og fine! Og forsøk og bestrebelser!

---

Klokken er blitt 13.00 nu. Jeg har sovet noe lenge, og Gudmund og Frøydis tror jeg kanskje sover enda. Mariel og Urda har vært våken nokså lenge, i nærheten av min seng. Og nu har vi spist litt og forskjellig annet. Trude har enda ikke kommet eller latt høre mere ifra seg. Mariel og Urda fortalte i sted at Idun og Balder og en julenisse, noen i forkledning som en julenisse, var kommet hit i går. Og at de hadde med en hvit sekk med gaver.

Urda spurte hvor Trude er. Jeg sa hun er ute, og vel kommer igjen efter hvert.

Jeg har sovet på det som skjedde. Tenker nu at hun antagligvis kanskje har blitt med Idun og Balder, og snakker med de. Og at hun har funnet på og finner på dumheter igjen. Og at dette virker som særdeles dumt og ubesindig gjort av henne. Men slik kan hun altså være, tidvis og ofte! Hadde hun ikke vært så hissig, fresende og bister i går så ville jeg nu kanskje ha trodd at hun nu sitter og forsøker å snakke Idun og Balder til rette.

Jeg får vel bare avvente hva hun videre finner på, - og håpe at hun tenker seg en smule om.

---

Jeg postla til avisen Magazinet i går et eksemplar av Data-CD: Menneskevern Vindafjord kommune, rlh pr. 19.12. 2006. Det vil si: Hun på helsekost-butikken i Haugesund hvor vi var innom og handlet, skulle postlegge den for oss i dag tidlig.

---

Liv Grete Ødegård telefonerte klokken 16.30. Hun spurte hvordan jeg har det, og hvordan vi har det her hjemme. Bare bra, sa jeg. Hun sa hun hadde snakket med Trude, - at Trude hadde telefonert henne. Jeg husker telefon-samtalen med Liv Grethe bare ganske så omtrentlig, men skal forsøke å gjengi innholdet i den. Hun spurte: Har dere det bra, dere alle der hjemme? Ja, bare bra, sa jeg. Hun sa at hun ikke visste hvor Trude er, at det ville ikke Trude si, og jeg sa at det vet ikke jeg heller – og at jeg heller ikke er interessert i å vite det. – Er du ikke interessert i å vite det heller, sa hun. – Nei, jeg er ikke det, - jeg vet ikke hva hun tenker. Jeg vet ikke hva som foregår, - bare at hun oppførte seg hissig og dumt og så forsvant. At det virker som at det er noe hun er redd for, - eller liksom skal være redd for. Jeg vet ikke. Kanskje vil det efter hvert vise seg hva hun holder på med? – Hun vil vel snakke med ungene sine, sa Liv Grethe. – Men det kan hun da vel gjøre, og har hun vel alltid gjort. Ungene er jo her de, - det er Trude som ikke er her. – Balder og Idun, sa Liv Grethe. – Er det altså det det dreier seg om, spurte jeg. Det visste ikke jeg, - og visste heller ikke Gudmund og Frøydis her. Men det er da vel ikke noe å lage til noe problem ut av. Hun vet jo hvordan det er. Hun kan ikke få både i pose og sekk sånn sett. Hun må velge. (Og det har hun forlengst sagt at hun har gjort, tidligere.) Det er enten eller. En enkel og grei skilsmisse er ikke noe problem - og trenger ikke å være det. Den er uansett bare det problemet som den eventuelt er. Vi trenger ikke å lage til flere problemer enn vi eventuelt har. Og slik er uansett saken, - hvordan en enn snur og vender på det.

Liv Grethe sa jeg måtte hilse alle, og at hun håper at det hele går greit.

At Trude gjorde og gjør det hun nu gjør, er vel å betrakte som hor? Eller hva? Hun går på sett og vis, også sin ektemann til tross, til selveste skjøgen Babylon – og tar med seg noen av barna. Og forsøker å få med seg hele familien?!

Er det Antikrist som har besatt henne? Og som har vunnet slaget om henne? Og er det definitivt og endelig?

Og hva kan jeg vel og bør jeg vel gjøre i denne sakens anledning?

At Trude også tok med seg Stauda og Alfredo var ytterligere dumt og ille, - og skjønner hun vel knapt selv noe av konsekvensene av. Trude tenker tilsynelatende i andre slags baner og retninger. Som hun jo ofte underveis på sin stabasiøse ferd gjør. Eller er hun enda mest av alt på likegyldighetens og egoismens vei?

Jeg spurte Frøydis om hun vet hva som foregår, med mamma. Hun sa nei, at det vet hun ikke noe om, - og at Trude bare til henne hadde sagt at hun skulle gå til Wenche. Trude hadde altså også rett og slett løyet til Frøydis.

Trude sa i telefonen i natt at hun ikke ville si hvor hun var, - fordi, som hun sa, hun ikke ville lyge heller. (Vel, - det er jo nu iallfall lett nok å skjønne hvor hen hun er. I dødsriket, med Idun og Balder.)

Gudmund kom, og sa at han igjen hadde gått seg en tur, og sett utenfor husene til Wenche, - og at det der så helt stille og rolig ut og kanskje ikke var noen hjemme. Jeg fortalte at Liv Grethe hadde telefonert, – og litt av innholdet i samtalen.

Mormor telefonerte ved 17-tiden eller litt senere. Hun spurte også hvordan vi har det. Og også om hun kunne få snakke med Trude. Jeg fortalte henne hva som var skjedd, og hun ble bekymret og urolig. Jeg sa at jeg tror ikke at det kanskje er stort nytt å bekymre seg over. Trude er hissig av seg og har gjort dumme ting før.

Noe omtrentlig slik gikk samtalen videre: Hun sa: Vi får håpe at hun kommer hjem igjen snart da, kanskje før juleaften. Jeg sa: Ja, - men hun kommer vel ganske snart nu. Lenge før juleaften!? Så dum er hun vel bare ikke, - at hun gjør det enda verre. Mormor spurte: Gjør det verre, - hvordan det da? Jeg sa: Det sier seg vel selv? En kone og mor som ikke kommer hjem til sin mann og sine barn, men som bare forsvinner med noen av barna - og som er løgnaktig og falsk? Som forsøker å gjøre løgn, falskhet og svik ikke bare til gjest i vår familie, men til livsgrunnlaget i vår familie? Jeg håper og tror at hun kommer hjem igjen antagligvis i dag, og at hun ikke er dummere enn som så.

Mormor spurte enda en gang også hvordan ungene her har det nu. Er det et spørsmål som også Trude burde spørre seg selv om? Eller var spørsmålet gjennom mormor egentlig ifra Trude?

Jeg sa til mormor at vi alle her har det bare bra, så vidt jeg vet. Og at det virker som det.

Jeg sa også til mormor, at: Det er antagligvis mye folk som sier til Idun og Balder, at det er helt u-menneskelig om de ikke får treffe sine søsken i julehøytiden! Og Trude kanskje kan finne på å tenke slik også.

Mormor sa da: Det gjør jeg selv også. Jeg også tenker at det er helt u-menneskelig.

Jeg sa, omtrentlig: Idun og Balder har faktisk forlatt og sviktet sin familie. Uten å angre også. Dum er den som forsøker å gi de falske forhåpninger, om å få både i pose og sekk – om å kunne vende tilbake uten anger.

Mormor skyndte seg å si: Men det har jeg ikke gjort, Rune. Du må tro meg, Rune, - at det gjør jeg ikke og vil jeg ikke komme til å gjøre heller.

Jeg sa: Men det er jo godt å høre. Så blir vel ikke de eller noen sånn sett lurt ifra deg da.

Stort mye mere ble ikke sagt i denne telefon-samtalen med mormor. Det virket på hva hun sa som at hun ikke allerede visste at noe var skjedd eller hva som var skjedd.

---

Trude tror kanskje også, også for å godtgjøre hva hun nu har gjort og gjør, at hun kan klare å få Idun og Balder til å angre på det de har gjort, for så å bringe de med seg hjem igjen? I så fall skjønner hun ikke hvor fullstendig fånyttes det er! Men så meget dum kan hun nok også finne på å være. Samtidig som hun aner og intuitivt vet hvor høy risikoen og særlig innsatsen er! Og derfor også håpende, febrilsk, løgnaktig og ondsinnet - forsøker å gardere seg.

Mangt og meget både i Bibelen og i de felles-menneskelige verdier vil Arbeiderparti-ideologien og Babylon forsøke å få fullstendig omskrevet, - til det motsatte! Til sin egoistiske og løgnaktige ondskap.

Hvorfor skal Trude (eller noen som helst?) hjelpe Idun og Balder med å ødelegge resten av vår familie?

Dessuten: Hva Idun og Balder – allerede snart efter at de forlot sin familie – påbegynte, er jo egentlig lett gjennomskuelig terror. En slags form for terror som dessuten har den egenskapen ved seg at den aldri noensinne kan vinne frem til annet enn nederlag og ødeleggelse. Også logisk sett er den vel som bestrebelse og løsning umulig som annet enn hevngjerrighet og lignende, - og som egoisme? Eller hva?! Temaet er jo iøvrig meget interessant!

---

Eirik telefonerte en times tid før midnatt. Også han spurte hvordan vi har det. Jo da, vi har det bra, her, sa jeg. De kommer innom en tur i morgen, på gjennomreise.

Jeg betenkte at det også har sine store fordeler at Trude ikke er her. Fred og ro, fordragelighet, osv. Tilbakeskrittene blir vel nu færre og mindre dominerende. (Ingenting så vondt at det ikke er godt for noe?)

Det som er bra i livet er hærlig!

Jeg betenker trist også at dette som nu har skjedd her hjemme vil komme til å skuffe Eirik og Hege meget. Men også, og forhåpentligvis på god måte i sin konsekvens, utfordre deres livs-alvor, kjærlighet og dypsindighet.

---

Matt 5, 2 – 32:

Han tok til orde og lærte dem: 3 Salige er de som er fattige i seg selv,

for himmelriket er deres. 4 Salige er de som sørger,

for de skal trøstes. 5 Salige er de tålsomme,

for de skal arve jorden. 6 Salige er de som hungrer og tørster efter rettferdigheten,

for de skal mettes. 7 Salige er de barmhjertige,

for de skal få barmhjertighet. 8 Salige er de rene av hjertet,

for de skal se Gud. 9 Salige er de som skaper fred,

for de skal kalles Guds barn. 10 Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld,

for himmelriket er deres. 11 Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver på dere og snakker ondt om dere på alle vis. 12 Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere.

13 {SALTET PÅ JORDEN OG LYSET I VERDEN}

Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene. 14 Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. 15 Og når en tenner et lys, setter en det ikke under et kar, men i en stake, så det lyser for alle i huset. 16 Slik skal også deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerninger dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

17 {LOVENS OPPFYLLELSE}

Tro ikke at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle. 18 Sannelig, jeg sier dere: Før himmel og jord forgår, skal ikke den minste bokstav eller en eneste tøddel i loven forgå - før alt er skjedd. 19 Om altså noen opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene dette, skal han regnes for den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre dette, han skal være stor i himmelriket. 20 Ja, jeg sier dere: Dersom ikke deres rettferdighet langt overgår de skriftlærdes og fariseernes, kommer dere aldri inn i himmelriket.

21 {DRAP OG SINNE}

Dere har hørt det er sagt til fedrene: Du skal ikke slå i hjel, og den som gjør det, skal komme for domstolen. 22 Men jeg sier dere: Den som blir sint på en annen, skal for domstolen, og den som sier til en annen: Din dumrian, skal stilles for Det høye råd, og den som sier: Din ugudelige narr, skal være skyldig til helvetes ild. 23 Dersom du bærer fram et offer til alteret og der kommer til å tenke på at en annen har noe å anklage deg for, 24 så la offergaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med ham. Kom så og bær fram ditt offer! 25 Skynd deg å komme overens med din motpart mens du ennå er med ham på veien. Ellers vil han overgi deg til dommeren, og dommeren til vakten, og du blir kastet i fengsel. 26 Sannelig, jeg sier deg: Du slipper ikke ut derfra før du har betalt til siste øre.

27 {EKTESKAP OG SKILSMISSE}

Dere har hørt det er sagt: Du skal ikke bryte ekteskapet.

[ikke bryte ekteskapet: tidligere oversatt: ikke drive hor. I den greske grunnteksten brukes to forskjellige ord for å betegne brudd på Guds vilje på det seksuelle område. Det ene, som er brukt her, betegner ekteskapsbrudd. Det andre ordet brukes om alle seksuelle forhold før og utenfor ekteskapet, og dette ord er nå oversatt med hor. Ifølge Jesus omfatter det sjette bud både ekteskapsbrudd og hor, sml. 15, 19 hvor begge disse ordene brukes for å beskrive brudd på budet.] 28 Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær efter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte. 29 Om ditt høyre øye lokker deg til synd, så riv det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kastes i helvete. 30 Og om din høyre hånd lokker deg til synd, så hogg den av og kast den fra deg! For det er bedre for deg å miste ett av dine lemmer, enn at hele ditt legeme kommer til helvete. 31 Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. 32 Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.

---

Det 7. av De 10 budene:

Du skal ikke drive hor. Du skal ikke bryte noen manns ekteskap.

---

5. Mos 24,1 {EKTESKAP OG SKILSMISSE}

Når en mann har tatt en kvinne til ekte, og han ikke bryr seg om henne lenger, fordi han har funnet noe ved henne som byr ham imot, kan han skrive et skilsmissebrev og gi henne og så sende henne bort fra sitt hus.

---

Matt 19, 27 - 30 Da tok Peter til orde og sa: "Hva så med oss? Vi har forlatt alt og fulgt deg. Hva skal vi få?" 28 Jesus sa til dem: "Sannelig, jeg sier dere: Når verden skal fødes på ny, og Menneskesønnen sitter på tronen i sin herlighet, da skal også dere som har fulgt meg, sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer. 29 Og enhver som har forlatt hus eller brødre eller søstre eller far eller mor eller barn eller åkrer for mitt navns skyld, skal få mangedobbelt igjen og få evig liv i eie. 30 Men mange som er de første, skal bli de siste, og de siste skal bli de første.

Matt 20, 1 - 16 {LIGNELSEN OM ARBEIDERNE I VINGÅRDEN}

For himmelriket kan lignes med en husbond som gikk ut tidlig en morgen for å leie folk til å arbeide i vingården sin. 2 Han ble enig med arbeiderne om en denar for dagen, og sendte dem av sted til vingården. 3 Ved den tredje time gikk han igjen ut, og han fikk se noen stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: Gå også dere bort i vingården! Jeg vil gi dere det som rett er. 5 Og de gikk. Ved den sjette time og ved den niende time gikk han ut og gjorde likedan. 6 Da han gikk ut ved den ellevte time, fant han ennå noen som stod der, og han spurte dem: Hvorfor står dere her hele dagen uten å arbeide? 7 Fordi ingen har leid oss, svarte de. Han sa til dem: Gå bort i vingården, dere også. 8 Da kvelden kom, sa eieren av vingården til forvalteren: Kall på arbeiderne og gi dem lønn! Begynn med de siste og gå videre til de første. 9 De som var leid ved den ellevte time, kom da og fikk en denar hver. 10 Da de første kom fram, ventet de å få mer; men også de fikk en denar. 11 De tok imot den, men gav seg til å klage på husbonden 12 og sa: De som kom sist, har arbeidet bare én time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete. 13 Han vendte seg til en av dem og sa: Min venn, jeg gjør deg ikke urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta ditt og gå! Men jeg vil gi ham som kom sist, det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt som jeg selv vil? Eller ser du med onde øyne på at jeg er god? 16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste."

---

Mark 10, 2 – 12:

Også noen fariseere kom, og for å sette ham på prøve spurte de: "Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru?" 3 "Hva har Moses pålagt dere?" sa han. 4 De svarte: "Moses har tillatt mannen å skrive skilsmissebrev og skille seg fra henne." 5 Da sa han til dem: "Fordi dere har så harde hjerter, har Moses gitt dere dette budet. 6 Men fra begynnelsen av, ved skapelsen, skapte Gud dem til mann og kvinne. 7 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor, 8 og de to skal være ett. Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. 9 Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille." 10 Da de var kommet i hus igjen, spurte disiplene ham om dette. 11 Han sa til dem: "Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd mot den første. 12 Og om en kvinne skiller seg fra sin mann og gifter seg med en annen, bryter hun ekteskapet."

---

1 Kor 7,1-16 {EKTESKAP OG UGIFT STAND}

Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne.

2 Men for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann. 3 Både mann og kone skal gi den andre det de skylder hverandre. 4 Det er ikke konen selv, men mannen som rår over hennes kropp. Like ens rår ikke mannen selv, men konen over hans kropp. 5 Dere skal ikke nekte hverandre samliv, hvis dere da ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å leve avholdende. 6 Dette er ment som en tillatelse, ikke som et påbud. 7 Jeg skulle ønske at alle var som jeg. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik. 8 Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg. 9 Men dersom de ikke kan være avholdende, bør de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. 10 Til dem som er gift, har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. 11 Men hvis hun skiller seg, skal hun leve ugift, eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone. 12 Til de andre sier jeg - dette er mine egne ord, ikke Herrens: Dersom en kristen bror har en kone som ikke er troende, og hun gjerne vil bli hos ham, skal han ikke skille seg fra henne. 13 Og dersom en kvinne har en mann som ikke er troende, og han gjerne vil bli hos henne, skal hun ikke skille seg fra mannen. 14 For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone, og den ikke-troende kone blir helliget gjennom den kristne bror. Ellers ville barna deres være urene, men nå er de hellige. 15 Men hvis den ikke-troende part vil skilles, så la ham gjøre det. I slike tilfelle er ikke en kristen mann eller kvinne bundet. Gud har kalt oss til fred. 16 Vet du, kvinne, om du kan redde din mann? Og vet du, mann, om du kan redde din kone?

---

2 Mos 21, 15 – 17:

Den som slår sin far eller mor, skal dø. 16 Den som røver et menneske, skal dø, enten han selger det eller det finnes hos ham. 17 Den som forbanner sin far eller mor, skal dø.

---

2 Mos 23,2 Følg ikke mengden i det som er ondt! Når du vitner i en sak, gi da ikke etter for det mengden vil, så du fordreier retten.

---

2 Mos 23,1 Du skal ikke sette ut falske rykter. Gjør ikke felles sak med en ugudelig, så du selv blir et urettferdig vitne!

---

2 Mos 23, 1 Du skal ikke sette ut falske rykter. Gjør ikke felles sak med en ugudelig, så du selv blir et urettferdig vitne!

---

Rom 2, 19 - 24 Du er viss på at du kan veilede de blinde, være et lys for dem som er i mørket, 20 oppdra de uforstandige og være lærer for de umodne, fordi du i loven har det fullkomne uttrykk for kunnskap og sannhet. 21 Du som vil være lærer for andre, lærer du ikke deg selv? Du som forkynner at en ikke skal stjele, stjeler du selv? 22 Du sier at en ikke skal bryte ekteskapet, men gjør du det selv? Du avskyr avgudene, men plyndrer du templene deres? 23 Du som er så stolt av loven, du vanærer Gud ved å bryte loven. 24 Det står skrevet: På grunn av dere blir Guds navn spottet blant hedningene.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 51.

Dato: Torsdag 21. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt omkring 8 plussgrader Celsius og på det laveste 7, 4. Og i dag omkring 7 plussgrader Celsius.

---

Mormor telefonerte litt efter klokken 13 og vi snakket et liten stund. Hun fortalte at hun hadde snakket med Balder og Idun i telefonen i går. At Balder hadde sagt at Trude med Solborg, Stauda og Alfredo ikke er hjemme nå. Mormor sier hun ikke tror de er hos Balder og Idun, for da hadde vel Idun og Balder fortalt henne det kanskje, - og at Idun og Balder i kveld skal være i Bergen, hvorfra de da reiser videre til Trondhjem – og at de skal være i Trondhjem i morgen tidlig, på besøk i julen hos farmor og mormor. Noe hun sa var planlagt for lenge siden. Hun sa og at hun tenkte telefonere Idun og Balder i dag, men at de antaglig er på skolen, Steineskolen i Haugesund, enda.

Jeg sa at vi har det bare bra her hjemme, - men at jeg kan nu bare håpe at Trude klarer å besinne seg før hun går seg ytterligere langt bort vekk. Men at jeg nu er mere bekymret og usikker i så måte. Og at jeg også håper at farmor – og mormor – nu særlig klarer å takle de utfordringer og prøvelser som vi som mennesker og familie er utsatt for, og at det kan bli vanskelig. At jeg er usikker på om de klarer det, men at jeg håper og tror så inderlig vel.

---

Jeg telefonerte farmor klokken 14.20, men det var ingen som tok telefonen der.

---

Merker at jeg har vokst de senere årene. Jeg er for eksempel ikke blitt mindre kjærlig, sindig og moden.

---

---

Menneske-verdet ble mere og mere tinglig-gjort – og også gjenstand for korrupsjon og egoisme. Også barna. Den enda eksisterende offentlige Barnevern-tjenesten i Norge er et godt eksempel i så måte. For ikke her nu å snakke om de enda eksisterende offentlige skolene!

Ikke bare tinglig-gjort, - men gjort til mere eller mindre verdiløse gjenstander!

---

Paulus sier godt sagt i Romerbrevet 3, 20:

Ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne.

---

Det er to slags virkelighetens kjernekrefter.

Jesus Kristus Ordet på den ene siden, - nødvendig for enhver og alle sin frelse.

På den annen side fanden, Satan, Antikrist, - med søppelet, løgnen og de globale ødeleggelses-krefter. Babbelet, under-naturens ville og hovmodige krefter. Hva som setter seg selv foran Herren Gud, foran våre store foreldre – og som virker skadelig og ødeleggende for moder jord og deres skjønne datter naturen og deres sanne sønn Jesus Kristus Ordet, Menneskesønnen, menneske-verdet!

Mørkets krefter, - kjemifiseringen, atom-spaltningen, tuklingen med naturen, forsøplingen, forurensningen, løgnen, uanstendigheten, volden, etc.

Og deres utrolige tvilling-brødre: uskylden, og like-gyldigheten!

Og deres representanter, tilordnede og underordnede!

---

Sjøgen sier forhastet og hovmodig at hun representerer kjærligheten og mulighetene!

Hennes hanreier sier: kvakk, kvakk, kvakk!

Ordets alkjemi og kjærlighet hater de.

Mens de kler seg forlokkende ut, - de allehånde slags hybrider og vill-farelser!

Som innsmigrende lam og som mirakler!

Med løgnens og de falske forhåpningers budskap og profeti.

---

I Sverre Kornmo sin bok står, på side 125, gjengitt ord ifra et brev ifra Albert Einstein i 1951 til De intellektuelles verdens-kongress. Innholdet er slik:

”Vi vitenskapsmenn har forfeilet vår oppgave. Vi har brutt igjennom den grensen som Gud satte for oss, og har gjort oss selv til vrengebilder, ja, til demoner. Vi er ved avslutningen og har mistet enhver videre rett til arbeidet. Med andre ord: Vi har ikke arbeidet som vi skulle med de pund som er oss betrodd. Med våre siste forskninger ødelegger vi det som hittil er nådd, og fører menneskeheten tilbake til mørke og døden.”

---

--- Enda et lite dikt ifra min side:

Snille barn her

Er det noen snille barn her?

Som vil det som er bra?

Som det sanne og ekte vil ha?

Som elsker harmoni?

Som ifra det sanne og ekte vil gi?

Er det noen snille barn her?

Som for Jesus-barnet er glad?

Vel, - bare si ifra! Si: Jaa!

Og la Ordet sette oss fri!

Fri, - ifra løgn og lureri!

Er det noen snille barn her?

Jeg bare spør.

Er det noe du ikke tør?

Det er viktig og riktig

- å være forsiktig!

*

Rune L. Hansen, 21.12. 2006.

***

---

Alt det som står overfor her var også på de 3 eks. av Data-CD: Menneskevern Vindafjord kommune, rlh pr. 21.12. 2006, som tok med meg ut i dag da jeg kjørte herifra med Mariel og Urda. Den ene fikk Tordis, den andre Bernt og den tredje Ødegård. Jeg er kommet hjem igjen nu, litt efter klokken 20.

Jeg skulle kjøre til området Vikebygd for å levere ifra meg noen julegaver. Først en av yndlings-filmene våre: ”Mary Poppins”, ifra 1964. Til Tordis. Og Tordis ble veldig glad for å se meg, og hun hadde besøk av flere, blandt annet sin yngste datter Liv. Men jeg var der likevel bare meget kort, for vi hadde det veldig travelt – og Mariel og Urda satt og ventet i bilen i mens.

Derifra kjørte vi innom hun som jeg ikke husker navnet på nu, - hun som jeg lånte den der rapporten ifra. Men hun var ikke hjemme, så jeg tenkte å kjøre innom henne igjen på tilbake-turen. For jeg kom i tanker om å kjøre enda litt lengre, til området ved Aksdal, på grunn av noe Frøydis sa da jeg spurte Gudmund om noe. Tilfeldigvis kom jeg til å spørre Gudmund om noe. Jeg sa til Gudmund dette spørsmål: Kanskje du Gudmund har gjort deg noen tanker om hvor mamma er? Og Gudmund svarte nei, - at han ikke har det. Men Frøydis, som også hørte spørsmålet, sa at hun tror de kanskje kan tenkes å være hos hvem vi noen ganger kaller familiene ifra Island, på de hverandre nærliggende småbrukene i området omkring 3 kilometer sør for Aksdal. Da sa jeg følgende til Gudmund og Frøydis: - Da kan hun vel være der også? Er det vel noe å bry seg om?

Da jeg, Mariel og Urda kjørte imot Vikebygd og Tordis, kom jeg i tanker om at vi har det mye mere travelt enn først av tenkt. Særlig på grunn av det Frøydis sa, kom jeg i tanker om at det Frøydis sa nokså selvfølgelig var det riktige. Og jeg tenkte videre at jeg i så fall i-alle-fall bør påse å få kjørt til Aksdal også, i lag med Mariel og Urda, for å hente Stauda og Alfredo hjem igjen. De hadde jo på meget forunderlig vis vært i fremmed hus siden kvelden tirsdag 19. desember, - som jeg fortalte om i Dagsboksnotatene her samme kvelden. Siden hva som da på så forunderlig vis skjedde, - da Trude gjorde noe dumt. Jeg anså det ikke for gunstig heller for Stauda og Alfredo å bli værende der i husene til familiene ifra Island. Og at det er de som trenger vår eventuelle hjelp, - og ikke omvendt! Trude kan selvfølgelig bli igjen der, med Solborg som ble født i vår, men jeg bør jo hente Stauda og Alfredo. Og jeg skjønner jo såpass at de vil hjem igjen – og undrer seg over hva som skjer og hva som har skjedd. Jeg orienterte derfor Mariel og Urda om at vi kjører for å hente Stauda og Alfredo, og at vi derfor får det mere travelt enn jeg fra først av hadde tenkt – og bare kort tid nu kan være innom Tordis, og bare jeg gå inn, - og de vente i bilen imens. Imens jeg gav henne våre ringe julegaver av de beste ønsker. Jeg snakket så vidt med hennes yngste datter Liv også – og en ifra nabolaget der som var innom på besøk. Tordis fikk blandt annet Mary Poppins-filmen.

Efter Tordis var vi innom hun andre damen som vi tenkte å besøke. Men hun var ikke hjemme – og vi kjørte videre til Aksdal, for å hente iallefall Stauda og Alfredo. Det skjedde forskrekkelig mye der på kort tid. Jeg husker en del av det noe usammenhengende og sammenblandende, - men skal likevel forsøke å beskrive hva jeg husker mens det enda er ferskt, om enn det blir noe usammenhengende og sammenblandende i enkelte ting som sikkert nok også fremgår av de erindringsbildene jeg husker. Jeg forsøker å begynne med begynnelsen først:

Da vi kom til Aksdal og familiene Island der, banket jeg på døren til et av husene der. Til det samme huset hvor vi var i bursdags-selskapet, som jeg omtalte i Dagboksnotatene. Jeg banket på døren der, mens Mariel og Urda ventet i bilen. Jeg skulle bare banke på for å hente Stauda og Alfredo.

Da jeg banket på døren ble ikke døren åpnet, men den ble låst – ifra innsiden, av Margrethe. Derefter hører jeg løping frem og tilbake og opp og ned trappene. Jeg ventet en liten stund og døren ble låst opp og Margrethe stod der og sa: - Er det du ja. Velkommen!

Jeg sa: - Jeg kommer bare for å hente Stauda og Alfredo. Trude kan jo være igjen her hvis hun vil, med Solborg. Men jeg håper og ønsker at også Trude blir med?

Margrethe kikker seg litt mysende omkring, og sier: - De er ikke her nu. De er et annet sted.

Margrethe kommer ut på trappen, og jeg sier: - Jeg skal bare hente Stauda og Alfredo. Trude kan bli igjen her hvis hun vil.

Margrethe går ut til kanten av trappen med den ene foten, og kikker tydelig ut i hagen. Og hun sier: - Jeg ser de ikke. De er her ikke.

Jeg spør: - Hvor er de hen da?

Margrethe: - De er oppe i det andre huset.

Hun sier ikke mere og jeg kikker meg rundt for å kunne se hvilket hus hun mener. Og jeg sier: - Hvilket hus er det du mener da?

Margrethe, som nøler noe før hun peker hen imot et av de få nærmeste nabohusene, og sier, tilsynelatende en smule flau: - Det huset der.

Jeg ser at hun samtidig kikker hen på vei-strekningen opp til nabohuset, som tror jeg er hennes sønn og familie sitt hus. Og at det er noen mennesker der, på den kanskje 20 meter lange vei-strekningen, som ser ut som at de har det kanskje travelt – og jeg synes som at det ligner to mennesker som geleider Mariel og Urda hen i mot nabohuset. Jeg ser hen i mot bilen og undrer på om Mariel og Urda er der enda. Flere biler ifra nabogården har mens jeg står der og snakker med Margrethe parkert bak og på siden av vår bil, som for å sperre av vår bil og så kjøre bort igjen. Og flere mennesker antagligvis ifra familiene Island har siden jeg ankom beveget seg nærsagt som i en privat slags militær-manøvrer i utkantene av hvor vi står. Jeg undret litt på hvorfor.

samtidig som jeg ser at Stauda og Alfredo er kommet frem til døråpningen – og Trude derefter kommer frem bak de.

Jeg sier til ungene: - Kle på dere nu, så kjører vi hjem. Mamma kan være igjen her hvis hun vil, med Solborg. Men dere må kle på dere nu, og bli med meg – så kjører vi hjem igjen.

Jeg ser at Trude trer et rolig skritt frem og legger sine to hender ned ved siden av deres skuldre, samtidig med hver av sine hender, – som for på en rolig måte å stoppe de, for å minne de om at de har lovt å gjøre som mamma sier: Å ikke hverken å kle på seg eller å bli med i retning av pappa eller i retning av bilen til pappa. De ble meget forundret over denne utrolige konflikt, og de ble forundret, lei seg og bleknende og spørrende - stående å se på meg.

Og jeg forskrekkes og forferdes over å se hva deres mamma har bedt de om å gjøre, i tillegg til forskrekkelsen og forferdelsen over å vite hva hun nettopp har gjort eller synes som å gi sitt samtykke eller sin aksept til. At Mariel og Urda kidnappes ifra vår bil, av fremmede mennesker som trenger seg inn i vår bil, overfører hastig og snikende Mariel og Urda til sin egen bil og kjører bort med de, tydeligvis til i nærheten av både Margrethes hus og nabohuset – hvor de siste strekningen geleides frem til huset av to mennesker antagligvis tilhørende familiene Island. Jeg forundres meget over denne ubesindighet i ondskap, - over denne egoisme i ondskap som ivrig og uhemmet forsøker å karre til seg alt! Og over at Trude faktisk har gjort seg delaktig i å synke så lavt. Det er meget trist. Meget trist og forskrekkelig.

Til Trude sier jeg: - Nu har du vært langt ute på villveien, og nu er du solid omgitt av løgn og ondskap, og dette synes som å føre bare verre av-sted. Jeg er meget dypt forskrekket, - også over at du kan finne på slikt.

Som i tillit eller håp til at vi ble stående der forundret og måpende skyndte hun seg plutselig og bekymret frem og forbi meg – og bort til bilen vår. Samtidig som hun så vidt hørbart mumlet at hun må sjekke at de er der. Jeg ble glad og skulle til å si, eller sa: - Ja, sjekk fort det, - for det så faktisk ut, i utkanten av mitt synsfelt, som om de nettopp kanskje ble kidnappet! Men jeg tok vel feil? De er naturligvis enda i bilen! Skynd deg se efter!

Også jeg var da på vei bort til bilen for å se efter, men jeg så at Trude var kjapp og allerede nesten på den andre siden av bilen. Jeg dempet selv farten, samtidig som jeg overlot til Trude å undersøke. Jeg tenkte samtidig glad at Trude ikke kan være involvert i slikt noe, - at det var bare en misforstående fornemmelse at det kunne se ut som en kidnappelse.

Muligvis var Balder og Idun også der – og delaktige i ugjerningene?

Politi-mennene gav uttrykk for at de ønsket å se bort ifra dette som en kidnappelse. Deres vurdering av saken var i tillegg at alle barna som nu var hos sin mor bør bli hos sin mor – inntil jeg og barnas mor ”i morgen kan ta kontakt med hverandre”, osv., - for å komme til nærmere enighet om hvordan vi skal gjøre det og med hensyn til hva vi vil. De foreslo videre følgende: Via noen slags familieveileder eller via Barnevern-tjenesten eller annet.

Jeg kom kortfattet og høflig med noen andre forslag de kunne vurdere, - men de ville holde seg til det nevnte. Og jeg sa at jeg tar det til efterretning og at det blir nøyaktig slik de vil at det skal være. Bortsett fra at jeg vel ikke kommer til å ta noen som helst kontak med Trude i morgen.

De sa: - Dere må snakke om saken. Hva skal dere ellers gjøre for å bli enige om hva som videre skal skje?

Jeg sa: Jeg ønsker vel neppe noen slik slags form for kontakt.

Margrethe snakket i mobil-telefonen, uten at jeg kunne høre noe av hva som ble sagt. Men det så ut som at hun hektisk snakket med flere. Og som at det var en slags militær-manøver eller militær-operasjon pågående i landskapet rundt hun koordinerte. Innimellom kommer hun nærmere meg, for å snakke formanende ifra sin klokskap til meg. Og jeg lufter kortfattet og sindig ifra min klokskap til henne. Og forsøkte å gjøre henne oppmerksom på den løgnaktige, ubesindige og ondsinnede oppførselen jeg ble møtt med og som hun gjorde og gjør seg til talsmann for.

Det sprutet i ett sett løgn og forhastede slutninger ut ifra munnen hennes. Burde hun ikke besinne seg og forkaste en slik oppførsel og væremåte?

Men hun holdt arg og stødig frem. Og det hele var så latterlig tydelig usant og ondsinnet at jeg flere ganger måtte le og oppfordre henne til å se og høre hva hun selv sier, og den angjeldende oppførselen

---

Trude sa: - Jeg er redd for hva som nu kommer til å skje! Jeg er redd for at du er sint på meg!

Jeg sa: - Kommer det til å skje noe som helst da? I så fall hva? Er vi ikke i et ekteskap som er mere enn 20 år gammelt, og vet nokså meget godt hvordan vi forholder oss og oppfører oss overfor hverandre? Er du ute efter å fremstille meg som en skurk, som gir deg frykt og som du ikke vet hvordan oppfører seg? Eller som oppfører seg dårlig? Eller kanskje ubesindig og voldelig, - som hele dette opplegget av løgn og falskhet her nu, kan synes som å være planen?

---

Mariel og Urda var vel også nu inne i dette huset.

Trude skyndte seg å lukke igjen døren, med seg selv, og Stauda og Alfredo muligvis klare til å gå, på innsiden. Og hun sa, ifra innsiden – gjennom det diffuse glasset i døren: - Jeg vil at vi alle skal være samlet!

Jeg sa: - Så er vel dette en underlig måte å gjøre det på?

Hun sa: - Balder og Idun også!

Jeg sa: - Så det er altså det dette dreier seg om?

Hun sa: - At vi alle kan være samlet og sammen. Balder og Idun også!

Jeg sa: - Du vet at det ikke er mulig. At jeg ikke aksepterer det. Og at de ikke angrer på det de har gjort. Og at jeg heller ønsker at det blir skilsmisse enn det. Og at det er et enkelt og greit problem, - og en enkel og grei løsning. Og at det ikke finnes noen andre alternativer. Du må velge, - og her får du ikke i både pose og sekk. Det er umulig.

Hun sa: - Da vil jeg være her. Da blir vi ikke med hjem igjen!

Jeg sa: - Jeg ville bare hente Stauda og Alfredo, - så slipper de å være her. Så slipper de å oppleve dette, - så kan de være hjemme og ha det fint og bra som vanlig. Hvordan vi skal ordne en eventuell skilsmisse finner vi vel ut av, uten at vi trenger å gjøre noe mere problem ut av det enn det i seg selv er et problem. Er det det vi vil så blir det slik. Det problemet trenger vi vel ikke å gjøre til noe større enn det er? Og det å involvere slikt noe som dette her, løgn og egoisme i uhemmet ondskap. Kidnapping av barna våre. Og deg involvert og aksepterende i tillegg?! Jeg har vanskelig for å tro at det er mulig. At du kan synke så dypt ned i ondskap og forvirring? Jeg ville bare hente Stauda og Alfredo, og Mariel og Urda blir kidnappet av snikende fremmede mennesker imens. Og du holder nu de alle fanget her?

Hun sier: - Balder og Idun. De også skal få være med!

Jeg sier: - Du vet at det ikke er mulig. Jeg ville bare hente Stauda og Alfredo, og så gå igjen. Om du holder døren lukket for de og holder de fanget, da vil jeg hverken bli sint eller bryte meg inn eller noe som helst annet enn ganske enkelt å gå igjen, så blir du værende her med de. Jeg har det forresten også litt travel. Jeg vil gå igjen nu straks hvis du holder døren lukket og stengt for de. Men du bør vel i det minste ikke også nu kidnappe Mariel og Urda, så jeg må kjøre også uten de?

Hun svarte ikke, - men gjentok: - Balder og Idun. De også må få være med!

Jeg sa: - Hvis det er så at du holder døren stengt for de, og nu også for kidnappede Mariel og Urda, vil jeg bare komme til å kjøre hjem igjen nu. Jeg har det som sagt litt travelt, - og det er ingenting jeg kan gjøre her hvis du velger at det skal være slik. Da blir det fortsatt som du gjør det til. Så nu må jeg bare si hadet og kjøre hjem igjen. Jeg går nu.

Jeg hørte lyder fra innsiden, - som jeg tolket som at hun og kanskje flere forsøkte å hindre barna i å gå ut. Jeg var likevel i ferd med å gå til bilen for å kjøre videre. Døren så ikke ut til å bli lukket opp. Men det så ut som at den ytterligere ble steng der fra innsiden av Margrete med ryggen til utsiden av huset, - som om også hun forsøkte å holde døren stengt for barna. At hun kanskje hjalp Trude med det. Samtidig som hun kanskje var på vei ut. Iallfall kom hun ut gjennom dørgløtten efterpå.

Muligvis da var det hun sa noe om at Mariel og Urda er i det andre huset, og pekte imot sin brors hus igjen. Samtidig som hun virket ivrig opptatt med sin mobil-telefon. Og jeg sa noe om at dette er jo kanskje en politi-sak. Jeg kikket meg rundt, hen imot huset til Margrethes bror. Det var altså der da de to fremmede og de andre kanskje vel også hadde bragt Mariel og Urda, tenkte jeg. Jeg får kjøre dit bort, eller parkere nedved veien der. Så kan jeg gå der hvor jeg så Mariel og Urda geleidet av de fremmede skikkelsene, den strekningen der og bort til huset. Og jeg tenkte kanskje også: at de to fremmede syntes som å kunne være Idun og Balder? men at det vel ikke er mulig?

Jeg kjører forsiktig bort til vei-skillet opp mot de to husene, parkerer (med motoren på) i punktet der, - går så rolig opp veien der og kommer til huset og døren. Jeg banker på døren, som efter litt blir åpnet, og der står Trude og de fire ungene. Eller husker jeg litt feil her? Jeg forteller likevel videre: Eller var det noen andre der først? Eller tenkte jeg at Trude med Stauda og Alfredo må ha blitt smuglet meget fort hen til dette huset, - så fort at Trude med Stauda og Alfredo var der allerede før meg. Og det så ut som at Trude holdt på å gjøre de klar til å kjøre hjem igjen med meg, - men som at også hun likevel hadde bestemt seg for å være med, - men at hun også først måtte hente Solborg. Solborg sov kanskje enda noe sted i et av disse husene. Jeg visste ingenting om hvilket. Trude skulle vel bare hente Solborg først, - men først sa Trude: - Vi blir med deg hjem. Alle fire, og jeg også. Alle sammen. Du kan vel vente, litt?

Jeg var glad for hennes beslutning og glad for såvidt å se alle de fire ungene, og jeg sier til henne: - Jeg kan vente litt, men jeg har det, som jeg sa i sted: Litt travelt. Men det er jo veldig fint at dere blir med alle sammen! Jeg går litt hen imot å bare vente litt, så vi kan kjøre hjem igjen.

Det neste jeg husker er vel at Margrethe kommer der igjen, enda veldig opptatt med mobil-telefonen. Og at Trude eller hun eller noen hadde lukket igjen døren til huset. Det ser ut til at Trude har ombestemt seg igjen. Eller som at Margrethe har fått henne til å ombestemme seg. Jeg hører lyder også. Kanskje er det noen som gråter? Kanskje Trude, eller noen av barna? Og jeg ser at politi-bilene kommer, med de svartkledde politi-mennene. Og vi venter på at de skal komme frem til husene. Ganske litt efter at de var kommet frem kom, kom også Bengt Skrede kjørende, og ut av bilen.

---

Mariel er fem år i dag, Urda er tre og et halvt år. Det er Mariels 5-årsdag i dag! Og slik skulle Balder og Trude gjøre den, de islandske familiene! Noe til bursdags-gave!

---

Den ene av politi-mennene, han som mest snakket med meg, og som også skrev av mine legitimasjons-papirer. Det virket som at han kanskje oppfattet meg som en liten bit misfornøyd med deres avgjørelse og det at de tar avgjørelsen. Jeg sa at jeg er ikke det – og at jeg vel heller kanskje er glad for det. Men at det likevel var dumt at avgjørelsen var dårlig. Og at de velger å ikke se alvorlig på kidnappelsen. Men jeg hører, og jeg adlyder hva dere sier – uten noe som helst problem. Og at jeg takker for hjelpen, sa jeg kanskje også. Eller glemte jeg det?

Denne politi-mannen sa, imot slutten av samtalen med de, for å få meg til å tenke gjennom om jeg var misfornøyd med de, blandt annet, at:

- Du kan vel anmelde politiet.

- Jeg kommer vel ikke til å gjøre det, svarte jeg.

- Men det går jo an å anmelde politiet, sa han. Han så litt smilende og hemmelighetsfull ut da han sa det, i sine egne tanker.

Jeg sa: - Jeg har jo forsåvidt prøvd det, iøvrig for ikke så lenge siden også. I forbindelse med en korrupsjons-sak. Politiet i Haugesund hadde også en smule befatning med den saken.

Han sa, fortsatt smilende og glad i egne tanker: - Og saken ble henlagt.

Jeg så på ham, og syntes det så ut for at han visste at det er slik det forholder seg. Kanskje hadde han sjekket i politi-registeret, i arkivene, for å se om han fant mitt navn og data. Da fant han kanskje visse data om vår politi-anmeldelse av Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune, og visse ting vedrørende Politiet i Haugesund sin befatning med den saken.

Jeg sa til ham: -

---

Tilfeldigvis ble det av farmor sagt at Trude lenge har visst om at Idun og Balder skulle på reise til Trondhjem og besøke sine besteforeldre. Hun sa også: - Har ikke Trude fortalt deg det da?

Jeg sa: - Nei, - det har hun ikke. Og ikke du heller. Og hvorfor ikke?

Hun sa: - Det er jo ulovlig å ikke la barna få treffe søsknene sine! Tenker du ikke på det!

Jeg sa: - Nei, mamma, - det er ikke ulovlig at jeg ikke ønsker at Idun og Balder skal få besøke sine søsken. At jeg tvert om nettopp ønsker at de ikke skal besøke hverandre eller treffes med hverandre. Det er hverken ulovlig i Norge eller i noe som helst annet land. Og bortimot alle og enhver, i ethvert land, - ønsker det ikke gjort ulovlig heller! Det er faktisk ikke ulovlig noen som helst steder ”å ikke la barna få treffe søsknene sine”! Og det kommer vel ikke til å bli det heller?

Hun sa: - Er det ikke det? Det må det jo være!

Jeg sa: - Det er mange som også tror at det er fullstendig u-menneskelig å ikke ville la noen av de villfarne (og i en viss juridisk forstand helt eller nokså voksne barna) få komme på besøk i barndomshjemmet sitt, til sine søsken der!

Farmor sa: - Men det er jo det det er! Det er i alle fall min mening.

Jeg sa: - Men det er faktisk ikke slik det er. Og det at du har en slik holdning bidrar til å gi Balder blod på tann, og til at Trude lokkes til å gi ham medhold. Og at hele vår familie nu kanskje helt går i oppløsning.

Hun sa: - Men jeg har jo nesten ikke snakket med Balder om slikt. Det er helst andre ting vi har snakket om.

Jeg sa: - Jeg tenkte i alle fall å gjøre både deg og mormor enda mere oppmerksom på dette forhold. Og det kan synes som at det trengs.

---

Overstående foreløbig.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 51.

Dato: Fredag 22. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt og i dag omkring x plussgrader Celsius.

---

Vinter-solvervets dager, julehøytidens dager! Den tiden vi nu er inne i er fengende, med Jesus-barnet i sentrum! Midtgard.

Og jeg sier midt i denne mørketiden:

Og stadig mere nærgående omkring oss, og i virkelighetens og uvirkelighetens verden: Globalt tjukke og feite Babylon. Og tredje og siste verdenskrig, - pågående siden omkring midten av forrige århundrede! Nærsagt alles krig imot alle!

For mange med utsikter til globale jordiske kollapser! Som de engstes over å forholde seg rett til! Samtidig med at nøden, fortvilelsen, skrekken, løgnen og forvirringen truer med å flyte over, eller truer med å eksplodere.

Mens urett og korrupsjon brisker seg.

Og hvor blir det av uskylden, ærligheten og kjærligheten i det hele? Og sannheten, mulighetene og hjerteligheten?

---

Mormor telefonerte ved 8.30-tiden og vi snakket en stund. Om Trude og det som har skjedd. Hun hadde snakket med Trude igjen i telefonen i går – og Trude hadde blandt annet forskrekket henne med å si stygge og sårende ting om henne.

En stund litt efterpå telefonerte Balder. Og det var lett å høre og å skjønne at han enda var i dødsrikets vold. Jeg sa blandt annet også til ham, at nu er det forskrekkelig enda meget lettere å skjønne hvorfor de gamle moselovene betrakter det han har gjort seg skyld i som en døds-synd. Hvis han ikke selv skjønner det endog nu, så må han betenke hva som nu skjer – og hvorfor det skjer. Fordi mamma forsøker å gi ham medhold i uretten han og Idun har begått. For å oppnå dette ødelegger han med dødsrikets jord i øynene resten av sin familie også nu! For sine forsøk på å påberope seg rett til å komme på besøk til den familien han har forlatt. For sine forsøk på å fjerne meg som far ifra familien – og selv overta den posisjonen. Han triumferte allerede, som en spankulerende hane! I full overbevisning om at det er en fordel for familien og absolutt ikke noe skadelig eller tap. For at også resten av familien skal kunne bli ”født på ny” - i Berit Molbosæter sin betydning av dette begrepet.

---

Klokken ca. 14 telefonerte en Myklebust ifra politiet i Haugesund. Han var blitt kontaktet av Trude. Trude hadde tydeligvis fremstilt det som at vi har et problem og at hun er redd for meg. Og at jeg har vært voldelig overfor henne. Noe politi-folkene og Bernt i går også så vidt var inne på, - at Trude hadde sagt at jeg hadde sparket henne, så hun hadde et blåmerke.

Det var også det inntrykket jeg fikk av forholdene der i Aksdal da vi ankom dit i går. At de hadde lagt en plan som gikk ut på at hvis jeg kom dit så skulle de forholde seg som om jeg er en voldelig, hissig og uberegnelig person, få unna Trude og barna – og skynde seg å ditkalle politiet. Og få de til å ordne opp! Jeg hørte endog Margrethe si da hun tilsynelatende snakket med politiet i telefonen, at: - Det virker som han har roet seg litt nu.

Jeg var så rolig, fredfull og velbehersket da jeg kom dit og da jeg var der – at jeg måtte le høyt noen ganger av hva Margrethe sa og hva hun og de hadde iscenesatt og var i ferd med å forsøke å få det til å virke som! Jeg sa til Margrethe: - Jeg hadde tenkt å gå nu, - men jeg får vel heller vente til politiet kommer. Hvis du altså virkelig har telefonert de? Hvis ikke så kan jo heller jeg telefonere de. Jeg har vel en mobil-telefon her et sted.

Margrethe sa: - Du kan få låne min heller. Her er nummeret til politiet.

Jeg sa: - Kan du ringe de opp for meg, så kan jo jeg snakke med de?

Hun sa: - Det kan jeg gjøre.

Hun gav meg telefonen som så stod i kontakt med noen. Jeg spurte i telefonen: - Er det politiet? Og det var politiet. Jeg sa: - Er dere på vei hithen, til Aksdal? Og politiet sa: - Ja, vi er på vei dit. Vi er ikke langt unna nå.

Jeg sa: - Det er bra. Så kommer dere vel ganske snart nu?

Politiet sa: - Hvis du går ut på tunet nu så ser du oss kanskje allerede.

Jeg sa: - Jeg er ute. Ja, nu ser jeg dere også. To politi-biler som kommer. Fint.

Politiet sa: - Vi er der om et øyeblikk.

Rett efterpå var de der, begge de to bilene – og ialt tre svartkledde politifolk. Nei, fire var det vel. For den fjerde av de var det vel kanskje som snakket med Bernt Skrede, som nokså samtidig ankom.

Den ene snakket med meg. De to andre gikk inn i huset for å snakke med Trude.

Og de kom derefter efter hvert til sin konklusjon og avgjørelse. Og jeg sa at jeg hører efter og adlyder, selvfølgelig.

Politimannen nu, Myklebust, sa at jeg ikke må ta kontakt med eller oppsøke Trude eller de i Aksdal. Jeg sa: - Det har jeg på ingen som helst måte heller tenkt, - hverken å ta kontakt med Trude eller de eller å oppsøke de.

Hva har du tenkt å gjøre nu da? spurte han.

Jeg sa: Ingenting. Absolutt ingenting som helst. Trude, min kone, får løpe linen ut, og jeg får avvente å se hva hun finner på efter hvert. Jeg kommer ikke til å gjøre noe som helst. Du vet hva Jesus sier: Hvis noen tar vesken din, - gi de kåpen og alt det andre med. Og hvis noen slår deg på kinnet, - vend det andre kinnet til. Det er en ting noen aldri likevel kan ta ifra deg, selv om de prøver: Din sjel. Hva gavner det et menneske om det vinner den hele verden, men taper sin sjel?

Politimann Myklebust virket som kristelig av seg, og vi snakket litt om det som var skjedd og som er situasjonen. Han var tydelig ikke enig med meg i min måte å forholde meg til hva Balder og Idun har gjort. Jeg sa at min holdning i så måte er ikke den nu vanlige, at den sånn sett er spesiell, - men at den likevel er et faktum. Og at jeg helt sikkert heller vil ha en skilsmisse enn å endre den. Og at en skilsmisse derfor er det eneste alternativet, - enkelt og greit nok. Og at en ikke trenger å gjøre en skilsmisse til et større problem enn den egentlig er.

Han sa: - Men som kristen kan du jo ikke skille deg fra din kone?

Jeg sa: - Det hun har gjort nu anser jeg som å bedrive hor. Jeg kan derfor ønske og ville en skilsmisse.

Han syntes jeg virket som steil og sta av meg, og han sa: - Vi må jo tilgi også?

Jeg sa: - Tilgi, ja – både en gang og 70 ganger. Men ikke uten at det er anger, - for uten at det er anger vil det være en synd å tilgi. Og det vil være å videreføre og å forholde seg aksepterende likegyldig til uretten.

Han sa: - Jeg er ikke enig med deg der.

Jeg sa: - Det er det mange som også ikke er. Det er ikke det uvanlige nu angående dette med tilgivelse og det å kunne og å burde tilgi. Den dagen de inderlig angrer vil jeg kunne tilgi – og være glad for å kunne tilgi. Jeg ville ha sviktet Balder og Idun om jeg ikke forholdt meg slik. Det vil Balder og Idun kanskje først om mange mange år oppdage og erkjenne. Men oppdage det og erkjenne det, er jeg helt sikker på at de efter hvert vil komme til, - og da vil jeg ikke at de skal kunne si til meg: - Pappa, du sviktet oss. Du valgte å gjøre den her enkleste og vanligste måten å gjøre det på, - ikke av kjærlighet og omsorg! Og du visste hvordan du egentlig burde forholde deg! Du sviktet oss i steden. - Jeg vil absolutt ikke at det skal gå slik. Derfor svikter jeg de ikke nu heller.

Telefon-samtalen var omtrent til slutten, - da Myklebust måtte engasjere seg i en brann-sak. Og vi vel kanskje antagligvis hadde snakket om det meste. Jeg tror han kanskje skjønte situasjonen og forholdet nokså bra. Men umiddelbart uenig i flere av mine standpunkter. (En kan vel kalle denslags også for en slags standpunkter. Eller hva vel?)

---

Eirik og Hege med ungene var kommet her på besøk i går da jeg hjemkom ifra Aksdal, uten Mariel og Urda. Hva Gudmund og Frøydis tenkte da jeg fortalte at noen hadde kidnappet også Mariel og Urda, og at det trolig var mamma med medhjelpere, i Aksdal, det vet jeg ikke, - men jeg sa at det var reneste forferdelige skrekk-filmen, - og at jeg kom ifra den nu. Jeg begynte vel å fortelle straks jeg var hjemkommet, og også til familien Eirik og Hege som da var ankommet her en haltimes tid før. De ble her en stund, men måtte kjøre videre igjen på kvelden. De kommer heller innom igjen i romjulen. Det var artig å se hvor stødige og fine ungene deres nu var, og det gode humøret og glimtet i øyet til Birk. Litt julegaver ble det heldigvis også rom for å få utvekslet! Men Mariel og Urda skulle jo kanskje særlig ha vært her og hjemme. Og ikke på vei inn i skrekken og gruen Bloksberg!

---

Jeg gikk vel også og stengte av motoren i bilen, uten at jeg flyttet bilen, - før eller efter at jeg ventet på at vi skulle kjøre? Iallfall vel en liten stund før politiet kom? Eller var det mens jeg ventet på at vi skulle kjøre? Jeg tror det var efterpå, efter at døren var blitt stengt og Trude tilsynelatende ombestemte seg. Om det hele var bare bevisst og planlagt lureri ifra Trude sin side, eller momentane handlinger, tanker og beslutninger, – det skulle jeg ha likt å høre Trude fortelle om!

Politiet i går spurte meg om vi har opplevd noe slikt eller lignende fra før av. Men først efterpå kom jeg til å tenke på at det som vi nu opplever og som skjer i og med denne Trude sin oppførsel, - det har vi opplevd en gang fra før av, for nær 15 års tid siden, i Skaun. Og det endatil noe riktig så uhyggelig! Og i mange grunnriss veldig veldig meget likt det som nu skjer. Ved innledningen til det som ble Olav Høstad-saken / Skaun skole-saken! Da var det Hans Jacop & Conni som hadde den rollen som familiene Island nu har. Hun lot seg grovt forlede av de. Blandt annet til den misgjerning å kidnappe barna.

Den gangen sa Trude efterpå at noe slikt eller lignende aldri skal gjenta seg! Hvor lenge de løftene var gyldige ser jeg nu. Og som hun angret den gangen – og som hun har gjort det siden!

Nu får vi se hvor langt hun denne gangen går i sin trollskap, overfor barna og sin mann. Det blir vanskelig for henne å kunne skylde på meg i det hun nu gjør. Hun dokumenterer seg selv i det hun også nu gjør. Og hun vil måtte møte seg selv i hva hun nu har gjort og gjør, i erindringen og dokumentasjonen om de faktiske forhold.

Alt nu i et fånyttes og dumt og umodent forsøk på å få meg til å akseptere at Balder og Idun får komme å besøke sine søsken og sin familie her hjemme! Det er, iallfall veldig tilsynelatende, selve saken. Og jeg tror det også faktisk er absolutt ingenting annet enn det det dreier seg om i det som nu skjer, - hvor hun er blitt lokket og overtalt av særlig Balder, og av familiene Island, særlig Margrethe!

Hva hun nu har gjort og gjør av løgn og trollskap er for å oppnå denne hensikten. Og hva er det hun egentlig nu har gjort og gjør? Og unnskylder eller forsvarer hensikten med hva hun nu har gjort og gjør, hennes metoder og væremåte nu?

For å si det veldig mildt: Hun burde ha valgt ganske så andre metoder! Hun også egentlig vet at det egentlig er helt andre metoder og måter som bør følges!

Hvordan hun nu behandler barna – og meg også, og seg selv også, og anstendighet og sannhet, for å oppnå sin hensikt, - er et talende vitnesbyrd om hvem hun er og hva hun gjør. Men det klarer hun enda ikke selv å erkjenne eller innse! Hun handler i en slags ond påvirkning ifra særlig Balder og Margrethe! Men unnskylder eller godtgjør hensikten hennes onde og dårlige handlemåter og væremåter nu?

Er det vel på slike måter en skal fremgå med sine problemer? Og rent konkret, - med dette sitt problem?

Om saken bare dreide seg om å få en skilsmisse, - så vet hun meget godt at det er ikke med slike metoder slikt skal gjøres. Og at det kan ordnes på saklig, redelig, enkel og grei måte.

Imidlertid er det absolutt ikke skilsmisse hun vil ha! Og frykten for at problemet bare kan løses med en skilsmisse motiverer henne i trollskapen hun nu har gjort og gjør!

I et slikt konkret forsøk på – med slike metoder - å true og tvinge meg til å akseptere at Balder og Idun skal få ha kontakt med resten av familien her hjemme!

Og hvorfor aksepterer ikke jeg at Balder og Idun skal få ha kontakt med sine søsken her hjemme? Og hvorfor vil jeg heller ha skilsmisse med Trude heller enn at så skal skje?

Hvorfor? For å verne barna og familien imot smitte og dårlige innflytelser ifra Balder og Idun! Smitter og dårlige innflytelser som jeg iøvrig også sikkert vet at Balder nettopp har ivrige og store ønsker om å kunne få spre blandt sine søsken og i sin familie!

Og for iøvrig å si noe mere om Balder i så måte: Han står efter det forskrekkelige møtet med Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune mandag 13.03. 2006 under fortsatt meget sterk innflytelse av kriminelle Berit Molbosæter!

Dette er beveg-grunnene for min enkle og liketille holdning og beslutning i så måte.

Som far ville jeg ha sviktet barna – og også Balder og Idun – på det groveste om ikke så! For meg er det en selvfølgelighet å vise barna at jeg nettopp ikke svikter, - om så bortimot alle andre i ens miljøer eller fedreland gjør det eller gjorde det!

Det er veldig enkelt og liketil å forstå: At som far, er det og skal det være, ren glede og stor trivsel og harmoni – også i å helt selvfølgelig og av inderlig kjærlighet verne og å verge sine barn, og hele sin familie. Med sin kjærlige omsorg!

Hverken Balder, Margrethe eller Trude skal kunne makte å true eller tvinge meg, heller ikke med sin trollskap, til slik konkret trollskap som nu er deres hensikt.

Deres metode for å oppnå sine hensikter er forrykende truende og ødeleggende, - og metoden er voldelig, usaklig og ubesindig. Og svært lite hjertelig, og svært lite kjærlig. Den er full av vold, løgn, trusler og lureri, - og av begjærlig og uhemmet egoisme i ondskap!

Eller er det kanskje ikke slik?

Noen vil kanskje forsøke å lure oss til å tro at det kanskje ikke er slik det var, eller er slik det er?

Derfor også disse mine ord her nu.

---

Vi fikk besøk i kveld, av Per og hans sønn Pål. De skulle også levere Gudmunds sykkel. De ble her en stund og Gudmund fulgte med Pål hjem til fots efterpå, mens Frøydis fulgte med nesten helt dit og ble kjørt tilbake av Wencke (som de traff bortved hos Pål i Vikebygd). Gudmund kom hjem igjen en stund efterpå.

Det var et hyggelig og trivlig besøk, selv om jeg egentlig var litt travelt opptatt med iherdig å skrive Dagboksnotater.

De hjertelige og sannferdige menneskers forening er iøvrig en mange slags skjult og åpenbar, og interessant, bevegelse, - i ethvert samfunn!

---

Noen har lettere for å gjennomskue forskjellen på rett og galt, enn andre.

Noen har også lettere for å gjennomskue forskjellen på rett og galt på en rett måte, enn andre.

Noen har også lettere for å gjennomskue forskjellen på rett og galt på en gal måte, enn andre.

---

Liv Grethe telefonerte utpå kvelden og vi hadde en prat.

---

Vi har det iøvrig bare bra her. Men det er forskrekkelig å erindre eller tenke på løgnen, egoismen og ondskapen i det som har skjedd nu!

Og at storparten av familien mangler og er fraværende er urovekkende og trist. Ikke minst er det også urovekkende og trist det faktum at de befinner seg under ly hos Balder og Margrethe i familiene Island.

Jeg er imidlertid maktesløs i så måte. Jeg kan ikke gjøre stort håndfast og fysisk i dette anliggende, annet enn hva jeg gjør, uten at det vil gjøre vondt værre.

Det er Trude og hennes delaktige som tydelig og konkret gjør i denne saken!

Jeg er vel forhåpentligvis sindig og kjærlig og sann i hva jeg gjør? Om enn de andre tydelig ikke er det!

---

Og hva det er som blir gjort og hva det er som skjer, - det åpenbarer og beskriver saken!

---

Og hva vil Berit Molbosæter og damene i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune synes om denne saken nu?

Og vil de komme til å gjøre seg involvert?

---

Og hva med Trude oppi alt dette? Er hun fortapt?

Jeg ble nokså meget skremt av hva jeg så av fortapelse i og ifra øynene og kroppen hennes ved Aksdal i går!

Berger hun unna, så vil hun komme til å ha meget vondt berikende erfaringer og opplevelser å fortelle om, - også denne gangen!

Men løgnaktigheten kjemper nu hardt og nokså uhemmet i henne og omkring henne, - om makten over hennes sjel! Om å få oppsluke hennes sjel.

Hun står i meget harde prøvelser nu!

Vil hun komme ifra det? Eller hva vil hun og Balder bringe det hele hen til?

Det kommer dager efter disse her nu også! Også for vidre og for videre ransakelse av hva som har skjedd og av hva som skjer!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 51.

Dato: Lørdag 23. desember – som vi gjerne kaller lille juleaften. Lille juleaften 2006:

Temperaturen her ute i natt omkring 10 plussgrader Celsius, tror jeg. Og i dag opptil nesten 13 plussgrader, men forferdelig grått og trist. Og antaglig regn også.

---

Idun og Balder var trolig meget tilstedeværende i skjul der ved Aksdal. Det fremgikk av farmor og mormor at Idun og Balder samme dag hadde utsatt sin reise til Trondhjem på ubestemt tid.

Kanskje de alt var i tanker om å avbestille eller utsette sin reise samme kvelden som de lurte Trude til helt plutselig å forsvinne hjemmefra, med Solborg, og med Stauda og Alfredo? Når hun sa til Frøydis at hun bare skulle en tur bort til Wenche.

Og antagligvis er det vel Balder og familiene Island som har forsøkt å instruere Politiet i Haugesund om at Trude i det minste på alle måter bør beskyttes, - fra sin mann, meg.

For at de kan holde ungene og Trude fanget der! Ikke for å beskytte Trude eller ungene imot meg eller noen som helst andre!

For at de fortsatt kan forsøke å true og tvinge meg til å akseptere deres enkle lille krav, - om å få la Idun og Balder ha kontakt med sine søsken.

Hvor hensikten hvis jeg opprettholder mitt nei, - er en skilsmisse hvor Trude skal vinne omsorgen for samtlige av barna! For eksempel ved hjelp av noen slags forslag betinget av en eller annen slags form for fordeling av barna mellom foreldrene! Med andre ord iøvrig vil dette være en betingelse som jeg ikke kan akseptere.

Dermed vil det lett kunne gå nøyaktig presis slik som Balder og Berit Molbosæter helst vil at det skal gå!

Mens det blir jubel og festligheter for å feire seieren i egoismens leire! Målet helliggjør midlene!

Samtidig med at fruktene i favn av dette ondskapens tre spirer og gror. De kan ikke annet, - så godt de kan. Og da tenker jeg med fruktene særlig på barna.

Min kone bringer nu dyp skam i og over meg og min familie!

Og jeg ble gift med henne!

Og er det enda fortsatt!

---

Det får briste eller bære! Jeg kjørte til Haugesund for noen få kjappe ærender i dag. Gudmund satt på til Aksdal, Folkebiblioteket. Bare Frøydis var her hjemme. Jeg skulle hente Gudmund på tilbakeveien. Vi var hjemme igjen ikke så sent på kvelden, men var og innom Ødegård, også på hjemveien. Hun hadde i mellomtiden lest mine Dagboksnotater for den siste ukes tid, frem til det ovenstående. Hun fikk en utskrift da vi først kjørte forbi og såvidt innom. Vi ble der en times tid på hjemveien, og snakket stort sett bare om det som har skjedd.

Jeg har skrevet om det før, også for mange år siden, og vel særlig den forrige - og første -gangen noe tilsvarende som nu skjedde – for 15 års tid siden. At om en blir torturert grundig og lenge nok, uansett hvor super en er eller tror seg være, så kommer en likevel til et punkt – hvor alt brister. Bristet i gråt har det da gjort for lengst. Forbi gråten, smerten, grøssen og gruen, - der etsteds befinner seg det punktet jeg sikter til! Hvor alt brister og ikke mere bærer. Hvor det først bare med nød og neppe bærer, - men så – bærer det ikke mere. Ondskapen har kanskje akkurat helt tilintetgjort deg, i det punktets sfære!

Den lek med liv og død som Trude, og Balder, nu driver med, - er slikt noe tilgivelig?

Klart det kan være og er det?

Men det er makabre saker det nu pågående.

Meget makabre saker, og trist. Veldig trist.

Tilgivelsen og anger er vel på en måte, når de smelter sammen, et slags gjenopprettelsens og nyfødselens punkt? Eller?

Hva med konsekvensene, sårene og ødeleggelsene? Og de u-opprettelige?

Eller hva med Sannhets-kommisjoner?

Eller hva med norske grunnlovens ord, ifra 17. mai 1814, i § 2:

”Alle innvånere av riket har fri religionsøvelse. / Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner seg til den er forpliktet til å oppdra deres barn i samme.”

Mange av de andre paragrafene i den norske grunnloven er likså godt formulerte, og er også erkjennelses-messige bragder gjort av våre foreldre og forfedre! Og selve ånden i denne vår høykt aktede norske grunnlov, er Jesus Kristus Ordet!

Hva med anger og tilgivelse mellom Ordet og babbelet?

Eller mellom uskylden og likegyldigheten?

Eller mellom Rune og Trude? Pappa og mamma?

Eller mellom pappa og Idun?

Eller mellom pappa og Balder?

Hva med anger og tilgivelse mellom Ordet og babbelet?

Tankestoff også dette, å bryne seg på!

Eller mellom Faderen og Sønnen?

Eller mellom Ola og Kari Nordmann?

---

Kanskje først straks når alle i alle omgivelsene har gjennomskuet de onde gjerningene til Balder i dødsriket, og gråter over skammen, - kanskje først da skjønner og fatter Balder selv hva forferdelig han har gjort for galt? Og kanskje Trude er likså treg også?

Jeg hører allerede mange som gråter. Og meg selv også. Forferdet gråt. Meget trist og forferdet gråt. Et bristepunkt.

---

Liv Grete telefonerte ved 21.30-tiden. Vi snakket en times tid, igjen. Hun sa at hun hadde forsøkt å telefonere Margrete like før, men ingen tok telefonen der, hverken mobilen eller hus-telefonen. Jeg sa til henne at det vel ikke kan gjøre vondt verre om hun har lyst til å snakke med Trude om det som har skjedd. Hun sa at hun kanskje, kanskje i morgen igjen, ville forsøke å telefonere dit igjen. (Det er ikke jeg som har bedt henne om det.)

---

Jeg hadde en nyhet til Liv Grete som hun ble veldig glad for. Gudmund hadde rappet med seg en utskrift av Dagboksnotatene mine for den siste ukes tid. Da jeg satte han av i Aksdal hadde han ikke gått til Folkebiblioteket likevel. Jeg husker at da han gikk av bilen der så tenkte jeg å si til ham: - Du må ikke bli kidnappet du også nu da, Gudmund! Og ikke rømme heller! Men han rømte likevel litt efterpå, og sprang eller gikk til omkring tre kilometer sør for Aksdal, - hvor han blandt annet leverte sin mamma de Dagboksnotatene han hadde rappet med seg, for den siste ukes tid. Antagligvis den samme lile bunke papirer som Liv Grethe fikk en tilsvarende utskrift av. Gudmund rømte altså til dit hen hvor mamma og ungene befinner seg. Da jeg kom fra Haugesund til Aksdal ble det en stund å vente på Gudmund, i og utenfor bilen. Da han omsider kom kjørte vi videre hjemover – og på besøk til Ødegård. Det har jeg vel fortalt? Da vi kom hjem snakket vi litt om mot til ærlighet – og slikt. Som vi også hadde snakket litt om med Liv Grete. Gudmund sa til meg, sånn omtrentlig: - Jeg har en løgn i mørke gjemmer i meg, som ikke hører hjemme i en ren sjel, men som bør frem i lyset for i anger å be om tilgivelse. Om det kan sies slik da? Men, uansett: Jeg var ikke på Folkebiblioteket i dag, i Aksdal. Jeg var der som mamma og de kidnappede ungene befinner seg, - hos familiene Island. Og jeg leverte henne en bunke av Dagboksnotatene dine, som lå øverst på datamaskinen. Balder kom dit også, da han hørte at jeg var der. Antaglig var det Trude eller noen som telefonerte til Balder. Da Balder hørte at jeg var der da kom Balder også. Men både han og Idun hadde vel vært der en del, tror jeg. Balder og Margrethe ville visst helst at jeg skulle bli igjen der. Jeg Traff Stauda og Alfredo også, og begge ville hjem igjen, – til deg.

Jeg avbrøt og sa: - Selvfølgelig vil de hjem igjen ja. Og efter alt det forferdelige de har opplevd, - desto mere ønsker de seg hjem igjen. Og nu er de alle veldig ivrige på å komme seg hjem igjen! Ja, kanskje endatil Solborg også! Jeg så jo hvordan de måpte, bleknet og undret, rett foran meg der da jeg var der! – Hvorfor hjelper du oss ikke, pappa! Vi vil være med deg, - vi må få være med deg!

Og jeg ytterst meget fortvilet, - også fordi jeg straks ser at de driver med en slags makaber krigslek med mine barn som verdiløse brikker i et forferdelig krigs-spill! Og bruker de som skjold for hva? – For det store, stygge, trollet! Og det trollet, - det er deres pappa! Og nu kommer det, - og tar dere! Hvis dere ikke blir med på leken så blir både mamma og Margrete, og kanskje Bernt og Balder også, sint på dere! Da får dere heller gå og legge dere allerede! Vel: - jeg gjetter bare omtrentlig rett kanskje?

Fortvilet og forskrekket når jeg ser de fire av barna mine stå der slik måpende og fortvilet og bedende om hjelp! Jeg ser også Trude som nu lurer de og tvinger de. Og at planen er at de har tenkt å få mitt troskyldige og beskjedne besøk til å se ut som en politisak, - hvor jeg er det hysteriske, sinte og hevngjerrige og voldelige trollet! Eller pappa som er blitt gal! Se selv, politiet tar ham med seg! Hissig ektemann må roes ned av politiet! Osv.! Osv.!

Og fortvilet og forskrekket når jeg ser Trude stå der aksepterende og ondsinnet karriære-bevisst! I tillit til Balder! Ikke til sin ektemann, gjennom mere enn 20 år, - ikke til meg. Og derfor vil hun ha meg fjernet, - nærsagt uansett måte! Og nærsagt uansett skade. Og nærsagt uansett hvilken løgnaktighet og falskhet.

Hvilke forskrekkelige metoder i forhold til målet!

Jeg avbrøt deg nu, Gudmund. Det var Trude som holdt de fanget der, med god hjelp av Balder og Margrete. De holdt Stauda og Alfredo fanget der. Og de to minste som satt i bilen, kidnappet de der og da mens jeg var der, bort vekk ifra sin fars bil. Og alle fire vil de tilbake igjen, til sin familie. Og til pappa. De vil ikke være mere til mamma nu, ville kanskje ikke i det heletatt at mamma skulle dra til et slikt forferdelig sted! Hvor de snakker slik stygt om pappa! Hva er det som feiler deg, mamma? Vi vil være med pappa hjem igjen, - så kan heller du bli her på dette fæle stedet! Hvorfor kan ikke pappa komme og hjelpe oss?

Jeg ble visst ivrigere til å fortelle enn deg, Gudmund?

Gudmund smiler forsiktig og sier: - Mamma la ifra seg Dagboksnotatene på bordet, i huset. Men hun leste de ikke mens jeg var der.

Jeg sa: - Håper det blir godt for noe da. Og Trude er hardere presset av tiden nu enn hun ellers bruker å være. Fordi hun har noe som haster på liv og død med å få gjenopprettet, – uten å vente med! Hun er blitt forledet til å gjøre veldig dumme, ubesindige og gale ting nu!

Det var grøsselig veldig dumt og uriktig av Trude å la seg lure med (av Balder og Margrethe) på det som hun nu har gjort! Det skjønner og ser fort enhver og alle. For hverken jeg eller Trude har vel noen som helst slags ekteskapelig konflikt som berettiger eller forsvarer eller unnskylder en slik oppførsel? Det vet vel også bortimot enhver og alle!

Det problemet Trude har nu, - er at hun med hjelp av Margrete og Balder og familiene Island forsøker på en uhyggelig og fullstendig ubesindig måte å true og tvinge meg til å akseptere at Idun og Balder får ha kontakt og samvær med sine søsken!

Det problemet jeg derimot har, er at hun oppfører seg slik nu! Hvilket nærsagt alle og enhver som finner ut av hva denne enkle saken dreier seg om – ikke vil finne forsvarlig eller akseptabelt. Hennes oppførsel i det hun har gjort nu – og det hun har gjort nu – er tvert om veldig dum og uriktig! Når hun oppfører seg slik ondsinnet og farlig så oppnår hun jo bare noe helt annet enn hva hun egentlig hadde tenkt seg, - nemlig konsekvensene av hva hun egentlig nu har gjort og gjør av en udåd.

Gudmund sa: - Det skjedde forresten noe annet også da jeg var der. Mamma fortalte at hun hadde mottatt et brev ifra Sosialkontoret eller noe slikt – antaglig, tror jeg, kanskje ifra damene i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune – et brev med 5.000,- kroner i. Som de ville gi til henne, til mamma. Mamma sa at hun ville ikke engang ha de, - at hun skulle sende de i retur igjen. Og hun sa at det var Margrete som hadde telefonerte og snakket med de, - og så kom pengene ganske så straks i posten efterpå. Mamma sa hele tiden at hun ikke ville ha noen slags slik hjelp av Trude, - men at Margrethe bare hadde gjort det likevel, mot hennes vilje.

Jeg sa: - Ja, - jeg tror ikke det er vanlig at noen så fort og forhastet mottar økonomisk hjelp ifra det offentlige! Endog mot sin vilje. Men de ville kanskje være meget så snar med å belønne Trude for ugjerningen hun har gjort og gjør nu! Og å skynde seg med å få Trude til å bite på agnet!

Gudmund sa: - Stauda spurte mamma om å få bli med meg, - hjem igjen. Mamma sa at det får hun ikke. Og hun sa også: At det er ikke unger på 9 år som bestemmer hva foreldrene skal bestemme. Det er foreldrene som bestemmer hva ungene skal gjøre!

Jeg sa: - Så vil mamma gjøre seg til begge foreldrene i en og samme person nu! Hun lurer ikke Stauda særlig lenge med slikt noe tull og tøys. Forresten så tror jeg at vi, Trude og jeg, i juridisk formell avtale-inngått form har en avtale om at det er jeg som i realiteten har foreldre-avsvaret for våre barn. Uten at jeg skal være for sikker akkurat i øyeblikket. Men jeg syns jeg erindrer noe slikt. Slike avtaler kan bli inngått i forbindelse med ekteskap og diverse annet.

Gudmund sa: - Det virket som at Stauda var veldig ivrig og bestemt på å få komme hjem igjen, ja. Og Alfredo også.

Jeg sa: - Det er klart det. At de alle vil det. Og enda mere særlig nu efter alt det forferdelige de har opplevd! Mamma har et kjempemessig problem allerede akkurat der!

Gudmund sa til meg da vi kom hjem ifra Aksdal og ifra Liv Grete:

- Jeg har noen synder å bekjenne. Som jeg ikke vil skal forbli løgn og falskhet, eller som jeg uansett bør fortelle deg om: Den ene er at jeg ikke i Aksdal gikk til Folkebiblioteket. Den andre er at vi var sammen med Balder, Idun og julenissen – Frøydis og jeg. De kom innom først hos Pål, - da jeg og Frøydis var hos Pål.

Liv Grete ble meget glad for å høre om denne Gudmunds bekjennelse! Hun ble meget imponert over denne Gudmunds åpenhjertige, rene og fine bekjennelse og anger.

Og hun sa: - Det er noen flotte og fine unger dere har Rune! Det er så sikkert og visst! Men du ble ikke sint på Gudmund vel?

Jeg sa: - Kan du skjønne at jeg ikke ble det. Jeg ble glad, og jeg tilgav ham straks. Og sa også at jeg ikke klandrer ham for det, - men at det kanskje tvert om var fint og godt at han gjorde det. Og at det vel uansett er så uskyldig, troskyldig – og kanskje det rette og det riktige. Tror du at det kan gjøre godt også at hun nu får lese Dagboksnotatene, - antagligvis de samme som du har der og har lest?

Hun sa: - Jeg tror ikke hun blir glad for å lese Dagboksnotatene. Kanskje heller mere sint!

Jeg sa: - Uff da!

---

Morfar telefonerte før klokken 23 og vi snakket en liten stund, og jeg gav ham en kortfattet orientering om det som har skjedd og skjer nu. Han ble nok overrasket og fikk nok mye å tenke på, men jeg måtte jo bare si ham det. Han sa han trodde og mente at vi var et kjernesunt ekteskap, med ekstraordinært flotte barn og forhold. Og at jeg jo efter hans inntrykk er så snill og god på alle slags vis. Jeg tror endog ikke han lar seg lure hverken av Balder eller Trude, sin egen kjære datter!

Frøydis da vi kom hjem fortalte at mormor hadde telefonerte, og blandt annet sagt at hun syntes det var stor urett det hennes datter nu gjør. Endog mormor!

Mormor har også fort skjønt bedre og bedre at det er et forferdelig ugunstig sted Trude med fem av ungene nu befinner seg. Selv har jeg vært tilbakeholdende med å fotelle henne noe av det jeg vet om den siden av saken. Jeg vet og har mange ganger erfart at mormor er ivrig undersøkende av seg, og fort finner ut mangt og mye om slikt noe hvis hun prøver! Av oppriktig kjærlighet til oss. Det har hun hele veien i mange år vist om og om igjen, i ord og i handling og i modning – i oppriktig kjærlighet!

---

Jeg må være flidig og iherdig med å nedskrive alt som skjer i alt dette, - for at begivenhetene og hendelsene mest og best mulig lar seg forstå også av andre, og lar seg erindre – og rekonstruere.

---

Politiet har jo en slags bestemmelses-rett. Overfor den kan ikke jeg protestere eller stride.

Når politiet ifra Haugesund ble lurt av Trude og Margrete til å ta en dårlig og feilaktig avgjørelse, så kan ikke jeg sette meg i strid med denne uten å gjøre vondt verre. Slik er det bare. Og jeg respekterer dette helt og fullt ut. Slik må det bare være i en slik situasjon.

Jeg kan bare på en høflig, saklig og ryddig måte beklage at den avgjørelsen de tok var feil og gjorde og gjør situasjonen og problemet verre: - Men jeg kan som sagt ikke sette meg i strid med deres bestemmelses-rett. Og jeg håper inderlig at Stauda og Alfredo og Mariel og Urda også på sett og vis skjønte dette, - for at de ikke skal tro at jeg sviktet de!

---

Det er juleaften, og Trude fikk et galskapens anfall som har fjernet det meste av jule-stemningen. Og juletreet står her grønt og fint, med julegavene under. Det mangler bare, nærsagt, noen til å åpne julegavene! Det er bare de ungene som Trude holder fanget der ved Aksdal hos familiene Island som mangler.

Og Trude har tenkt å gjøre enda mere ondt og urett!

---

Kanskje jeg bør forsøke å få politiet til å beklage den avgjørelsen de tok? Ikke at de skal beklage at de foretok en vurdering og en avgjørelse, - men at de nu efterpå vurderer og betenker om deres avgjørelse nu efterpå bør gjøres annerledes? Med en ny avgjørelse ifra deres side? Den avgjørelsen de først tok var urett, og gav bare uretten blod på tann.

Men det kan de vel ikke klandres for? Jeg kan ikke se at de kan klandres for det. De kom der ved Aksdal i en situasjon hvor de måtte foreta en vurdering og en avgjørelse, og de gjorde som best de kunne med de ressurser de hadde til rådighet. At en avgjørelse i en slik situasjon som den ved Aksdal kan bli feilaktig er beklagelig, - men det viktigste og viktige var dog at en avgjørelse ble tatt der og da. Og politiet der og da hadde veldig begrenset med mulighet for å kunne sette seg særlig godt inn i saken. Jeg hadde inntrykk av at de forsøkte å gjøre som best de kunne.

Men nu trengs det fortsatt og stadig at noen griper inn i saken, og ser hva som er rett og urett i og med den – og hva som bør gjøres, eller om noe videre bør gjøres. Men flere for hastige avgjørelser vil skade og ødelegge for de involverte alvorlig enda mere.

Det beste er vel kanskje at politiet undersøker litt nærmere, og så hastig men ikke forhastet tar en ny avgjørelse?

Saken er egentlig ikke særlig vanskelig, - men blir forsøkt gjort vanskelig av noen av de involverte. Og det er vel i dette problemet ligger. I denne saken er det snakk om at noen har gjort og gjør noe alvorlig som er ubesindig, urett og ødeleggende. Og da må en se hvem som i det heletatt har gjort noe – og hva som er gjort! Og hvorfor. Og om dette hva og hvordan de har gjort er riktig og berettiget. Og hvem saken egentlig angår, - og hvordan og ifra hvem det bør inngripes.

---

Tilgi, ja. Men jeg skal vel kunne elske henne efterpå også? Tilgi henne ja, når hun oppriktig angrer og ber om tilgivelse. Men vil jeg efterpå kunne elske henne så selvfølgelig og glad som før? Et menneske som faktisk er i stand til å gjøre slike makabre og grøsselige ting overfor sin egen mann og sine egne barn?! For 2. gang i vårt mere enn 20 år lange ekteskap! Jeg tilgav henne den første gangen, for bortimot 15 års tid siden, når hun angret. Og hun lovte og bedyret at slikt noe aldri skulle kunne komme til å skje igjen. Og nu skjer det igjen, - enda en gang! Tilgi ja, - både 1 gang og 70 ganger. Men som mormor sa, - at hvis noen stikker en spiker inn i hjertet ditt – og tar den ut igjen, - vil skaden kunne gro og leges? Er den uopprettelig? Det er ikke å tilgi den oppriktig angrende synder som er noe problem, - men konsekvensene og ødeleggelsene ifra og av de onde handlingene, - vil de kunne gjenopprettes?

---

Liv Grethe og Gudmund foreslo og mente at Trude antaglig ville bli fornøyd og glad om jeg samtykket i at Trude kunne få oppsøke Idun og Balder og ha kontakt med de.

Jeg sa: - Men da burde jo Trude heller spørre meg om det da! Og det har hun jo forsåvidt også gjort ved en anledning, for et par-tre måneders tid siden. Og da sa jeg omtrent følgende til Trude: - Det kan du vel selvfølgelig det hvis du vil. Jeg er ikke redd for at du skal ha dårlig eller ødeleggende innflytelse på Balder og Idun. Du er dog også deres mor. - Men da vil jo en slik avgjørelse ifra din side også ha konsekvenser for oss begge og for vårt ekteskap.

Trude sa: - Hvilke konsekvenser det da? At vi må skilles, - at ekteskapet vårt går i skilsmisse?

Jeg sa: - Skilsmisse, hvis jeg ønsker det, eller hvis du ønsker det, - eller hvis vi begge ønsker det. Det er regler for slikt noe også. Enkelt og greit nok. At du tar en avgjørelse overfor meg og deg selv om at du vil ha kontakt med Balder og Idun blir det vel neppe noen skilsmisse ut av? Men dette har vi vel snakket om før? Konsekvensene av en slik avgjørelse ville vel snarere kanskje bli at ekteskapet vårt efterpå blir utrivligere og stusselig og fattigsligere, - at vi kanskje ikke helt mere kan elske hverandre helt. At vi dermed mangler noe nokså vesentlig. Ekteskapet fortsetter, fordi du i din frihets ånd gjorde en slik avgjørelse. Men hva blir konsekvensene vel til efterpå? Et stusselig og fattigslig ekteskap kanskje? Jeg vet ikke. Det kan være vanskelig å si på forhånd. Skaden blir kanskje ikke særlig stor? Kanskje blir skaden forvandlet til en velsignelse? Men vi skal jo ikke gjøre svik, løgn eller ondskap! Slikt noe forsøker vi å avholde oss ifra. Så styrer vi på mange måter unna konsekvensene av slikt usselt. Kanskje apostlene også måtte gjøre slike avgjørelser og bære slike byrder?

Hun sa: - Jeg skjønner ikke helt. Jeg skjønner ikke hvilke konsekvenser du snakker om eller sikter til – for ekteskapet vårt?

Jeg sa: - I beste fall ingen vel? Hvis du vil ha kontakt med Idun og Balder. Jeg hverken kan eller ønsker å hindre deg. Men vanskeligere kan kanskje vårt ekteskap bli efterpå? At vi kanskje får tunge byrder å bære på. Som vi dog vel uansett da kanskje bærer? Vi som forsøker å elske hverandre i gode og vonde dager! Vi som elsker hverandre!

Jeg fortsatte: - Dette svært så meget omtrentlig som jeg husker av samtalen med Trude den gangen. Men vi har ikke snakket om dette efterpå eller senere. Og det er ikke det hun snakker om nu heller. Det er som sagt ikke Trude jeg er redd for skal bli smittet av Idun og Balder. Jeg var det iallfall ikke i noen særlig grad da. Men nu snakker hun blandt annet om et krav, - som går ut på at hun vil ha meg til å gå med på at Idun og Balder får ha kontakt og samvær med sine brødre! Hvis ikke så vil hun blandt annet, også med løgn og ondskap, forsøke å tvinge til seg omsorg og foreldre-ansvar for flest mulig av barna og samtidig lage til sin slags makabre form for skilsmisse! Det er jo det hun snakker om i det som skjer nu. Er det ikke det da?

Både Liv Grete og Gudmund sa: - Vi må huske på at hun nu står under et sterkt press og dårlige innflytelser ifra Margrethe. Trude har det veldig vanskelig nu. Og hun elsker deg, og vil leve alle sine dager med deg! Det også sier hun jo.

Jeg sa: - Hun opplever vel prøvelser også hun, særlig nu! Ingen tvil om det. Men hun har enda ikke snudd. Og hva er det vel vi kan gjøre?

Liv Grete og Gudmund sa: - Jeg er sikker på at Trude vil være glad og komme tilbake om du går med på at bare Trude får ha kontakt med Balder og Idun! Helt sikker! At Trude kunne få oppsøke Idun og Balder og ha kontakt med de.

Jeg sa: - Men da burde jo Trude heller spørre meg om det da! Det har hun faktisk ikke gjort. Og det er ikke det hun spør om nu heller.

De sa: - Jeg er helt sikker på at hun går med på det og blir veldig glad!

Jeg sa: - Men det har jeg jo forsåvidt gått med på hele tiden det. Det er vel ikke det det står om vel? Og det er vel ikke det hun spør om vel? Og hvilken løgnaktig, ubesindig, overdreven, egoistisk og ondsinnet makaber måte er det vel hun uhemmet spør med?! Om noe annet, men vel ganske så bestemt? I hva hun nu har gjort og hva hun nu gjør?

Liv Grete og Gudmund var utrolig sikker på at Trude ville gå med på det – hvis jeg gikk med på det.

Jeg sa: - Men det har jeg jo gått med på hele tiden det. Og har jeg jo sagt til både henne, før, og dere nu. Hun trenger og må hverken være løgnaktig eller ondsinnet overfor meg for å oppnå slikt noe mål! Dessuten så tviler jeg enda mere nu på at det er det hun egentlig vil, og om det vil tilfredsstille Balder – som på mange måter tydelig nok står bak det hele under besettelse av Berit Molbosæter i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune, siden under og efter det forskrekkelige møtet med henne i Vikedal mandag 13.03. 2006. De har gjort så mye ondt og løgnaktig nu allerede, at de skjemmes fullstendig og nødig vil snu! Det virker heller slik på meg.

De sa: - Og du vil ikke være sint på henne heller?

Jeg sa: - Nei, jeg vil ikke være det. Og hvorfor skulle jeg vel være det?

De sa: - Jeg er helt sikker på at Trude vil godta dette. Og på at hun vil være kjempeglad for det!

Jeg sa: - Jeg er ikke likså sikker som dere. Men hun har jo underveis nu i det som skjer og har skjedd syntes som å ønske å snu seg bort ifra sin ville og uhemmede berserkgang!

De sa: - Ja, - det er hun der Margrethe som har stoppet henne hver gang og som har så veldig dårlig innflytelse på henne. Hun er så frekk hun der Margrethe at! Det er farlig for Trude og ungene å være der hvor de nu er. Hadde Trude bare kommet seg unna henne! Det er det det står på. Så ville hun nok ha kommet hjem mange ganger allerede. Det vet vi.

Jeg sa: - Ja, jeg vet det jeg også. Men hva skal vi vel gjøre?

De sa: - Snakker med Trude om dette. Da kommer hun straks. Helt sikkert!

---

Også for Idun og Balder har også forholdene og avgjørelsene i slikt noe stor betydning! Både før, nu - og senere i livet.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 51.

Dato: Søndag 24. desember 2006, – juleaften 2006:

Temperaturen her ute i natt omkring 10 plussgrader Celsius, tror jeg.

---

Mormor telefonerte ved 12.30-tiden. Hun var alvorlig fortvilet og bekymret for det urette Trude nu har gjort. Hun sa at da hun hadde snakket med Trude i telefonen i går og sagt til Trude at hun burde tenke seg om, og at det er dumt og veldig urett det Trude nu gjør, - så var Trude blitt meget sint, hissig og usaklig. Og mormor enda mere såret og lei seg. Trude ville ikke høre – og ville ikke tenke seg om. Tvert om!

---

Vi var bortom nabo Wenche Tindeland en tur før jeg kjørte Gudmund til Kjetil Skartland som kjører i lag med ham bort til julestemning i kirken i Vikebygd, hvor korpset skal spille.

Wenche fortalte at Trude hadde vært til henne hele natten efter den kvelden hun forsvant så overraskende og plutselig. Og at Trude hadde virket oppskjørtet og redd. Wenche hadde latt henne få overnatte der, med Solborg, Stauda og Alfredo. Trude hadde kanskje ikke sovet noe om natten, sa Wenche. Da Wenche dro på jobb om morgenen var Trude enda oppskjørtet, og hun var våken. Wenche trodde at hun kanskje ikke hadde sovet. Det var vel slik jeg nu forstod det på Wenche. Hva Trude var oppskjørtet og redd for virket det på meg som om Wenche kanskje var usikker på?

Jeg gikk ned i kjellerstuen nu nettopp og spurte Gudmund og Frøydis om de helt fikk med seg hva Wenche sa hun trodde Trude var oppskjørtet og redd for. Gudmund sa: - Vet ikke om jeg klarte å få med meg helt det jeg heller. Det virket som at Wenche kanskje syntes det var litt innviklet å få med seg hva mamma egentlig var oppskjørtet og redd for. Og at Wenche kanskje nødig ville trekke forhastede slutninger eller si ubetenksomme ting angående dette.

Frøydis oppfattet henne omtrent slik også. Og jeg også. Og vi syntes det var noe underlig og antagligvis interessant. Men vi visste ikke hva og vet ikke enda hva eller hvorfor.

Det virket på meg også som Wenche kanskje særlig la vekt på at Trude virket som meget oppskjørtet. Og Wenche prøvde å formidle til meg hva hun mente med det, - men jeg forstod bare litt av hva hun med dette mente. Kanskje mente hun noe i retning av hysterisk?

---

Har Trude kanskje fått et slags hysterisk og panisk anfall, - utløst av et eller annet? Som den gangen for femten års tid siden?

Det er jo også mildt sagt bemerkelsesverdig hvor likt det som skjer nu er det som skjedde den gangen! Og hvor hun angret så dypt og inderlig efterpå! Alle løgnene, falskheten, ondskapen! Og jeg gråtende måtte tilgi henne.

---

Da Trude gikk herifra på kvelden tirsdag 19. desember, for snart en uke siden. Hun gikk herifra bort til Wenche. Derefter telefonerte Trude meg tre ganger litt kort efter hverandre utpå natten. Det virket på meg som hennes planer kanskje omtrentlig var følgende:

Å fremstille meg som en ubehersket og ubesindig farlig skurk. Farlig for Trude, men også for barna. Å fremstille det slik for å true og tvinge meg til å gå med på at Balder og Idun får ha kontakt med sine søsken. Men også å fremstille det slik for å true med at hun ellers tilrøver seg omsorgen og foreldre-ansvaret for våre barn, alle – eller noen. Og at hun vil gjøre hva som helst, også av løgn og ondskap, for å nå dette målet.

Jeg følte meg nedverdiget og krenket og dypt skuffet over å høre noe slikt. Og det ifra min egen kjære kone! Jeg la på telefon-røret og ville ikke snakke mere med henne.

Telefonen ringte igjen efterpå. Jeg sa:

- Hansen her, Rune.

Det var Trude igjen. Hun sa: - Jeg vil tilbake igjen – og jeg vil snakke med deg igjen. Men jeg er redd for å treffe deg. Jeg tror du er sint på meg.

Jeg sa: - Og hvorfor skulle jeg være sint på deg da? Efter et mere enn 20 års ekteskap? Jeg vet ikke av noen som helst grunn. Har du noe å fortelle meg som du frykter at jeg skal bli sint for å høre? Er det der det ligger? Har du gjort noe galt, som du ikke våger å fortelle om? Men jeg bruker da aldri være hverken farlig eller særlig sint, og det vet da vel alle som kjenner til oss – og som kjenner til ungene her og familien her! Kom hjem her hvor du bor, her hvor også ungene bor – din mann som jeg er og ungenes pappa. Jeg skjønner ikke hva vi skal være sinte på hverandre for? Det har da aldri brukt å være slik? Hverken jeg eller ungene skjønner noe som helst av hva du vil eller hva som har skjedd! Kom hjem, - vær min kone og snakk om det. Snakk om det hvis du har noe å fortelle.

Hun sa: - Balder og Idun. De må få være med hjem de også!

Så la jeg igjen på telefonen mens hun ville snakke mere.

Jeg tror hun telefonerte en tredje gang, og jeg husker bare samtalen i sitt kanskje omtrentlige forløp. Og den var kanskje slik:

- Det er meg igjen. Trude. Jeg vil snakke med deg. Men jeg er redd for at du er sint.

Jeg sa: - Men det er jeg ikke Trude. Og det vet du vel! Jeg vet ikke engang hvorfor jeg bør være sint. Kan du kanskje fortelle meg det?

Hun sa: - Jeg vil ha en tredje person til stede, når vi skal snakke sammen.

Jeg sa: - Hvem det da? Og hvorfor?

Hun sa, tror jeg: - For eksempel kanskje Bernt Skrede. Så kan vi sette oss ned og snakke sammen.

Jeg sa: - Gjør vi ikke alltid det da? Har det skjedd noe nytt eller annerledes? Unntatt noe som du kanskje nu tenker på å gjøre?

Hun sa: - Jeg er redd for at du er sint på meg. Men jeg skal komme hjem til deg.

Jeg sa: - Jeg er ikke sint på deg. Og jeg kommer ikke til å være det heller. Kom heller hjem nu, med det samme. Vi venter på deg. Og ikke vet vi hvorfor du er borte heller? Eller hva som har skjedd?

Derefter la jeg på telefonen, og tenkte at det sannelig vel måtte være nok sagt. Endatil måtte jeg høre på slike krenkelser, - ifra min egen kjære kone!

Jeg tenkte at nu kommer hun vel ganske så fort hjem igjen. Derefter gikk jeg til sengs og sovnet og sov godt.

Slik omtrentlig er det jeg husker ifra disse tre korte telefon-samtalene den første natten hun var borte.

---

Arne telefonerte. Vi snakket litt om det som har skjedd. Så vidt som jeg forstår det på ham så har jeg all skyld hvis det er slik at jeg ikke akspeterer at Balder og Idun får komme og besøke sine søsken. Altså omtrent som farmors tanker om det som nu har skjedd.

Molbo-filosofi, som vel snart er utgått på dato? Jeg sa til Arne at jeg kanskje vel også bør skrive noe mere om akkurat den siden av saken, - og betenke også den siden ved saken mere og bedre.

Mange tror at det er slik!

---

Mormor telefonerte også, igjen. Hun fortalte mere om sin telefonsamtale i går til dithen ved Aksdal. Hun hadde snakket med Idun også.

Mormor telefonerte enda en gang også, senere.

Mormor er nokså særlig bekymret for at Trude ikke lar henne få snakke med de 4 ungene som holdes fanget der i huset ved Aksdal. Hun får ikke snakke med de! Og det nu i julen endatil! Hun som ellers på det nærmeste daglig i telefonen står i kontakt med oss, og kanskje særlig med ungene. Og kanskje enda mere særlig i julen. Bare dette gjør at mormor skjønner at det er noe meget ille fatt med Trude og med ungene.

Jeg sier til mormor: - Vi vet begge hva som foregår. Men hva skal vi vel gjøre med det? Det er en prøvelsenes tid for oss dette. Og også for barna. Vi får forsøke å gjøre det beste vi kan med det. Minst det! Og ikke mindre enn det!

Hun spurte hvordan farmor tar det. Jeg sa: - Hun sier vel omtrent som så: At hvis ikke jeg går med på at Balder og Idun får ha kontakt med sine søsken, - da er jeg skyld i alt, uansett hva det måtte være!

Mormor sier omtrent: - Men hva har det med hverandre å gjøre da?

Jeg sier: - Vi må kanskje endog varsle den offentlige Barnevern-tjenesten?

Hun sier: - Men det kan vi vel ikke gjøre! Vi vet jo begge hvor korrupte de er, - og også hvordan de har behandlet dere!

Jeg sier: - Det er vel endatil de som er skyld i det hele! Men kan de nu vel gjøre det verre enn det er? Her må det vel uansett et drastisk inngrep i saken til? Men du har vel rett i det, og det er vel også det jeg tenker: At de sagtens får vondt verre utav nærsagt alt og hva som helst.

Mormor sier: - Ja da. Ja da. De er jo fæle, og ødelegger hva det skal være. De sitter kanskje og fryder seg over det som skjer nu!

Jeg sier: - Ganske så antagligvis. Berit Molbosæter og kompani, - men også Balder. De syns bare Trude nu har gjort og gjør det rette.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52.

Dato: Mandag 25. desember 2006 – 1. juledag! – Jesu 2000-ende fødselsdag:

Temperaturen her ute i natt helt nede en kort stund i 6 plussgrader Celsius.

Meget tykk tåkete formiddag. Midt på dagen badet i sol!

Solborg Sera!

---

Hun lot ikke så mye som barna via telefon få ta kontakt med oss her hjemme juleaften! Og heller ikke lot hun mormor få snakke med noen av de fengslede barna! Ganske så oppsiktsvekkende drøyt slikt noe her i vår familie!

Trude forsøker nu mere og mere iherdig å skjule hvordan barna har det.

Meget lett å forstå. Men så simpelt og tarvelig!

---

Det er ikke vanskelig å se for seg hvor inderlig Margrethe ønsker at jeg skal forsøke å ta kontakt med Trude eller ungene! For da vil hun meget meget fort og ivrig skynde seg å telefonere Politiet og si at nu må de skynde seg å komme, - for nu har den farlige mannen til Trude brutt den bestemmelsen dere gav ham!

Og desto mere ville de ha trodd henne i alt! Og særlig i farten! Forhastede gjerninger – og forhastede slutninger!

Hun skjønner nu ikke engang såpass at hvis jeg her nu ønsker å formidle en beskjed til henne eller de fangede ungene, - så gjør heller gjerne Gudmund det.

Men hva bør jeg si eller gjøre overfor situasjonen? Noe som helst?

Er det ikke hun og hennes mørke krefter som sier og gjør i alt dette som nu skjer?

Hva kan jeg vel si noe som helst overfor alt dette som nu skjer og har skjedd, - som ikke vil gjøre vondt verre? Er jeg vel ikke kjærlig, sindig og dypsindig og ærlig?

Er det Trude som nu kanskje tror at hun er det?

Med hvilken rett?

Med hvilken ikke for billig rett?

Er det hevn-gjerrigheten sin rett?

Er det kjærligheten sin rett?

Er det vel en mors kjærlighet sin rett?

Det er det vel ikke?

---

Det er mangt og meget i hele denne saken som ikke er vanskelig å tenke seg hvordan går videre! Men det går snevrere for Trude, Balder og Margrethe!

---

Jeg sa også til Arne, - at ekteskapet også er en slags avtale. I den evangelisk-lutherske lære for vårt vedkommende, - i henhold til den norske grunnlovens § 2, som går slik:

”Alle innvånere av riket har fri religionsøvelse. / Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner seg til den er forpliktet til å oppdra deres barn i samme.”

Arne sa: - Jeg trodde ikke du hadde noen sans for lover og myndigheter og slikt noe, men at du er i opposisjon til mangt og mye?

Det er iøvrig ikke alltid Arne sier ting fordi han nødvendigvis mener det han sier, - men også fordi han vil lufte noe eller også for å sette noe på spissen, eller for å sette noe i kontrast!

Jeg svarte tålmodig og i god tro: - Nei, - så tvert om! Jeg og min familie elsker og ærer lovene, - 17. mai, grunnloven, De 10 budene, menneskeretts-konvensjoner og slikt noe! Det er bare en av de mange grunnene til at vi er så opptatt av menneske-vern, felles-menneskelige verdier, osv., osv.! Jeg er ikke i opposisjon eller strid med hverken lovene eller Bibelen. Vi elsker og ærer dypt og inderlig slikt noe stoff!

---

Og Jesus-barnet midt i mørketiden også!

---

Joh 16, 31 – 33: Jesus svarte: "Tror dere nå? 32 Den tid kommer, ja, den er der nå, da dere skal bli spredt og gå hver til sitt og la meg bli igjen alene. Men jeg er ikke alene, for Faderen er med meg. 33 Dette har jeg sagt dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsler. Men vær frimodige, jeg har seiret over verden!"

Joh 17, 1: {JESUS BER FOR ALLE SINE}

Da Jesus hadde sagt dette, løftet han blikket mot himmelen og sa:

”Far, timen er kommet. La din Sønn bli forhærliget, - så Sønnen kan forhærlige Deg.”

---

Nå tror de, - men hvordan vil det gå når troen blir satt på prøve? Jesus har et trøstens ord til dem. De skulle ikke stole på sin egen tro, men på Hans seier.

Les selv mere i Johannes-evangeliet i Bibelens Nye Testament. Johannes-evangeliet i kapitlene 16 og 17!

---

Johannes-evangeliets mysterier, profetier og skjønnhet er overdådige perler med skattkamre!

Johannes i Ordet er en utrolig til kar!

---

Jeg har selv vært jordmor for alle disse mine 9 barn, og har tatt imot de i kjærlighet og ifra kjærlighet med mine egne hender og øyne.

Har du også gjort det?

---

Margrethe holder nok også Trude der også bare av den grunn å få høre mere ifra Trudes eksotiske verden!

Hvem har mest problemer av de to? Mergrethe eller Trude?

Og hvilken interesse har dette forholdet i henseender mellom disse to?

Og angjeldende denne saken?

---

Har ikke Jesus Kristus Ordet mirakel-kraft, kjærlighet og visdom?

Han som er veien, sannheten og livet!

Hva tror du?

Hva vet du?

Hva skal vi gjøre?

Vet vi ikke hva vi skal gjøre?

Og hva vi må gjøre?

---

Det er vel bare Ordet som virkelig kan hjelpe?

---

Gudmund fortalte at Trude hadde sagt om de plutselige pengene ifra Berit Molbosæters klan, som de og Margrethe forsøker å prakke på henne - at hun kom til å telefonere de og si at hun ikke vil ha de og at hun derfor sender de tilbake igjen. Og si til dem at hvis jeg trenger hjelp ifra dere så kommer jeg til å telefonere dere! Og at hun ikke har bedt om noen slik hjelp.

---

Hadde de kommet hjem nu, så hadde jeg kanskje sagt: - Tenn opp i Ildhuset! La de som trenger det få vaske av seg skitten!

---

Det er både Frøydis og Gud sin fødselsdag i dag!

---

Tykk tett tåke enda mere også resten av dagen i dag.

---

Kampen om sjelene pågår sannelig om enda! Og det er ikke vanskelig å se at mange av de går tapt!

---

Jeg tenkte på å kjøre til Haugesund, og nu har jeg nettopp kommet hjem derfra. Jeg gråt sterkt og mye underveis. En bristestund. Usikker på om jeg skulle kjøre til politiet for å anmode de om å se nærmere på saken for kanskje heller å ta en annen og bedre avgjørelse.

Trude telefonerte før jeg kjørte til Haugesund. Hun ville snakke med meg, hvis jeg ville? For, det er jo julen.

Jeg tenkte: - Og derfor kommer du i hu å snakke om det nu i dag. Og som om ingenting har hendt i det heletatt. Det var en plutselig og brå innstilling til noe nytt. Og mormor har telefonert deg og klaget på at hun i det heletatt ikke får snakke med ungene? Og sagt at ikke engang vi her hjemme får snakke med ungene, heller ikke i julen. For at du ikke tør å la de fortelle hva som har skjedd! For at du er meget usikker på om du med Margreths og Balders hjelp (og mange av de andre i familiene Island) har fått de til å glemme det hele enda! Derfor har du tenkt gjennom et og annet, og funnet ut at det hele kan bli avslørt på en flau måte hvis ikke du nu efter hvert og fort tilsynelatende lar barna få ha kontakt med sin familie!

Jeg sa, at det er klart jeg er det. Og jeg sa: - Er det en god gave som ringer og vil snakke, - eller er det en dårlig eller tom en?

Men jeg skal heller fortelle om hennes telefonsamtale med meg underveis efter hvert som jeg forteller også om alt det andre. Men hun angret ikke det spor. Men det virket som at hun har begynt å forstå at det hun har gjort er forferdelig ille, løgnaktig, falskt og ondsinnet, - men at hun ikke vil angre det likevel, - men bare fortsette uansett hva hun finner det for godt å gjøre mere. Det er hennes offer. Hennes byrde eller skjebne å bære, også å gjøre løgn og ondskap for å tjene og å elske dypt og inderlig sine egne barn. Endog også å svikte sin egen kjæreste mann, grundig. Kanskje Balder og Idun ser da hva jeg er med på for å stoppe opp under deres kjærlighet? Og de andre ungene også? For å gi de medhold i at de må få treffe sine søsken – også Balder og Idun kunne få treffe sine søsken.

Jeg sa: - Men du ser selv nu den løgnaktighet, falskhet og ondskap du og Balder har gjort nu for å nå dette målet?

Hun sa: - Jeg vet det. Ingenting får hjelpe før du sier at også Balder og Idun får ha kontakt med sine søsken.

Jeg sa: - Det beror jo på om Idun og Balder kommer til meg og angrer og vil ha tilgivelse og velsignelse ifra meg. Men kommer Balder til å angre? Kommer Idun til å angre?

Hun sa: - Jeg, kommer til å angre. Men jeg er redd for at du vil finne det for vanskelig å tilgi meg?! Jeg tror ikke du klarer å kunne tilgi meg alt det onde som jeg nu har gjort!

Jeg sa: - Kom hjem. Så prøver vi. Vil du det? Kommer du nu? Vil du snu? Har du snudd?

Hun sa: - Ikke før du har sagt at Balder og Idun kan få ha kontakt med sine søsken.

Jeg sa: - Men se på de ugjerningene du nu begår og har begått siden tirsdags kvelden 19. desember – da du gikk hjemmenfra. Bruk din selvbeherskelse. Tenk deg om.

Jeg hørte at hun måpende tenkte seg om og ble forskrekket – og ble som i måpende transe en liten stund. Jeg tenkte imens kanskje på at hun i dagene før alt dette skjedde hadde lest boken ”Profesor Hieronimus” av norske forfatteren Amalie Skram. Om hun derifra hadde latt seg rive med av noe kanskje? Eller vel kanskje ikke?

Jeg ventet på et svar ifra henne. Det var helt måpende og forskrekket stille ifra henne. Jeg avbrøt hennes tanker med å si: - Jeg skjønner at du har tenkt deg om. Da er det hysteriske anfallet du fikk for snart en uke siden kanskje noe dempet?

Hun sa: - Rune, - jeg tror ikke at du klarer å tilgi meg for alt det vonde jeg nu har gjort!

Jeg sa: - Jeg gjør det – og jeg klarer det, hvis du bare kommer nu straks, nu ganske så straks – hjem igjen? Da vil jeg kunne tilgi deg – og også være veldig glad. Bare vi holder løgnene, falskhet og ondskap på bra nok avstand.

Hun sa: - Jeg er ikke redd for deg nu mere, - for at du skal være eller bli sint på meg for alt det onde jeg nu har gjort. Jeg vet at du ikke vil være det, for du er min kjærete snille og dypt elskede mann Rune. Men jeg angrer ikke.

Jeg sa: - La oss finne ut av det, sammen. Kom hjem igjen, nu med det samme?

Hun sa: - Jeg må gi Balder og Idun medhold så det blir sånn at Balder og Idun kan få ha kontakt og samvær med de andre barna våre! Det må jeg bare! Du skjønner: Det er ikke av egoisme jeg gjør dette her. Det er ikke meg det dreier seg om. Det dreier seg om at ungene skal få være sammen og hele familien skal få være samlet. Det er i kjærlighet til de og det at jeg vil dette nu. Jeg er en sann kristen. Det er derfor!

Jeg sa: - Men da gjør vi vel ikke løgn, falskhet og ondskap? Da gjør vi vel ikke det?

Hun sa: - Jeg må gjøre det som jeg må gjøre.

Jeg sa: - Det som Balder og Idun og mange andre som holder med de vil at du skal gjøre? Det er vel helst det det dreier seg om? Og at dere bruker løgn, falskhet og ondskap for å forsøke å true og å tvinge meg til å gå med på hensikten og målet. Og at alternativet for dere bare er at barna forblir samlet, under din omorg og under ditt alene foreldre-ansvar - som dermed muliggjør målet: At også Balder og Idun skal ha mulighet for å kunne ha kontakt og samvær med sine søsken. Rune må uansett trues og tvinges til å akseptere dette kravet! Samme med hvilken metode, - om vi så må ødelegge alt for både han, ungene og Trude! Balders beslutning er den riktige og kristne, - og vi følger ham i det!

Hun sa: - Det er vel slik det er. Men hva så? Det er det som er kravet.

Jeg sa: - Dine krav ble fort større og større, - og det er i dette punktet du nu fastholder ditt krav?

Hun sa: - Ja. Og hva gjør du med det?

Jeg sa: - Jeg kan ikke annet enn å forsøke å gjøre mitt beste, - i det jeg forholder meg som best jeg kan til det som skjær. Men du vet jo at jeg er dypt skuffet og forferdet, - og undrer på hvordan dette skal ende opp? – Har du tenkt noe på det, - hvordan alt dette vil komme til å ende opp?

Hun sa: - Det får bli som det blir.

Jeg sa: - Det er som du vinker adjø til meg, for alltid, når du sier det der? Er jeg ikke din mann da? Og det endatil din kjære og høyt elskede mann?

Hun sa: - Ungene kan iallfall ikke si at jeg sviktet de da!

Jeg sa: - Men kanskje noen andre vil komme til å si det. At du sviktet både din mann, deg selv og ungene – og mere til?

---

Jeg sa: - Dem dumsnille og den forhastede og den ubesindige gjør seg vel kanskje til svikere underveis?

---

Jeg sa til Idun: - Trude må ikke være den siste som gråter over hva Balder har gjort. Heller vel den første?

---

Og hun snakket veldig stygt om sin mormor, og sa at hun var ikke noe bedre hun heller – det må jeg bare tro! At mormor er svikefull og falsk både overfor meg og henne, i et dobbelspill.

---

At mormor til henne har sagt, at - du Trude, bør få beholde ungene. - Så du må bare ikke tro hun er noen engel hun heller! Eller at hun snakker sant til deg! Det gjør hun ikke. Det er bare dobbelspill og falskhet alt det hun sier! Jeg sa: - Men i så fall kommer det vel tydeligere frem for dagen, efter hvert. Jeg tror ikke det kommer til å bli igjen en eneste liten løgn i alt dette som nu skjer.

Trude var iøvrig åpningsvis en hel del opptatt av en spesifikk detalj: - Benekter jeg at jeg sparket henne? Er det ikke løgn hvis jeg sier at jeg ikke sparket henne?

Jeg sa: - Både du og jeg vet, Trude, - at om jeg sier at jeg sparket deg så vil det være en løgn. Men om det så var sant at jeg sparket deg, så måtte jeg for ikke å lyve si at jeg ikke gjorde det, - ikke sant? For det at du sier det betyr jo at du har tenkt å fremstille meg som en ubesindig og voldelig ektemann? Og det ville ha vært løgn det! Og om jeg likevel hadde sagt ja, - hvem ville ha spurt deg om du slo først?

---

Jeg må nok bare nødt til å forsøke, å være fortsatt flittig og iherdig for å forsøke å få med her alt det mye som skjer i denne dype mørketiden.

Jeg er kommet hjem fra Haugesund nu. Jeg var usikker på om jeg skulle gå til Politiet i Haugesund med en høflig liten henvendelse og anmodning, eller vente ytterligere! Jeg tok beslutningen om at det kanskje er håp i å vente enda litt mere, til henimot i morgen. Jeg tenkte heller å kjøre til Holgeir og Irene, - si til de noe slikt som at: - Jeg er i dyp nød. Jeg vet ikke om dere kan hjelpe? Men jeg vil be om hjelp ifra dere likevel.

Holgeir og Irene var ikke hjemme. Jeg kjørte hjemover. Jeg stoppet og fylte diesel på bilen i Aksdal. Jeg kikket samtidig om jeg så Gudmund. Han ville være med når jeg skulle til Haugesund, - men bare være med til Aksdal. For igjen å levere Trude de siste av mine Dagboksnotater – og for å undersøke forholdene der en stund. Til før midnatt eller i morgen ved middagstid. Så kommer han hjem igjen. Jeg sa det var ok, - og at jeg kjørte hjemover igjen ifra Haugesund om en times tid eller to. Og at jeg da stoppet for å se om han var der for så å kjøre videre igjen. Han var der ikke. Så jeg kjørte hjem igjen. Gudmund var nok der hvor de holder ungene, sør for Aksdal, enda. Han var ikke hjemme enda da jeg kom hjem. Men Frøydis var her jo. Hun sa at både mormor og mamma hadde telefonert og snakket med henne.

---

Jeg telefonerte farmor, ca. kl. 19. Hun sviktet meg, Trude og vår familie den gangen for 15 års tid siden. Og nu når det gjelder omtrent akkurat det samme, sviktet hun igjen. Jeg ville fortelle henne om dette, hvor trist og tungt det er.

Hun begynte å snakke om dette at skylden er min hvis ikke jeg går med på at Balder og Idun kan ha kontakt med sine søsken. Og hun begynte å snakke om en spesifikk spissfindighet: - At Trude har sagt at jeg sparket henne, så hun fikk et blåmerke.

- Hva har noe av det der med saken å gjøre i det heletatt? sa jeg.

Jeg vet ikke om hun fikk noe å tenke på.

---

Trude telefonerte også efter at jeg kom hjem, en times tid efter min samtale med farmor. Hun sa at farmor hadde telefonert og sagt at Rune hadde beskyldt henne for å ha sviktet, - og at farmor ble så forferdet at hun kanskje får et drypp og dør. Det er løgn Rune. Det er ikke sant. Det er ikke slik nu som forrige gangen!

- Jeg sa: - Jo, - det er akkurat nettopp hva det er. Og det veldig veldig meget også. Og Margrethe og Balder nu er som Hans Jacop og Conny den gangen!

Telefonen hun ringte ifra, antagligvis en mobil, begynte å skurre samtidig som jeg syntes å høre stemmen til Margrethe i bakgrunnen. Hun står jo på tå hev for Trude og hennes allierte nu. På tå hev oppvartende begivenhetenes sentrum. Skurring i telefonen, og så ble samtalen brutt. Av hvem eller hva vet jeg ikke.

Margrethe stå der hele tiden i bakgrunnen når Trude snakker i telefonen, har jeg fått mange inntrykk av. Hun har vakt-skifte bare med Balder, tror jeg.

Skurring – og telefon-samtalen ble brutt, - akkurat i det jeg skulle til å si noe i retning av følgende:

- Hvorfra kommer all denne galskapen fra nu da? Kanskje jeg nesten har gitt deg opp nu, Trude! Kanskje du nesten bristet for meg nu? Kanskje du taper alt, absolutt alt. Også din sjel.

Telefon-samtalen med Trude tidligere i dag, før jeg kjørte til Haugesund, da hun ringte, ble av varighet kanskje omkring et kvarters tid. Da sa hun meget som tydet på at hun hverken angret eller noe som helst. Det virker derimot som hun underveis har angret, og også ha hatt flere lavere krav. Ifra begynnelsen, tirsdags kvelden og fremefter.

---

Frøydis forteller at Idun skrøt av at de har lært Urda at Urda ikke vil hjem igjen til pappa!

På så kort tid har de klart å lære Urda så meget. Imponerende hvor fort ting kan gå! Det er de minste som er lettest å omvende. Neste gang får vi vel regne med at de har lært Mariel det samme. Og efter det igjen Alfredo. Og så Stauda. Stauda blir vel vanskeligst! Men vi ser jo hvor fort det gikk med Urda! De forberedes sin nye fødsel og sin nye tilværelse, - etsteds med bare mamma og Balder og alle de hjernevaskede fangene!

Frøydis fikk snakke litt med Stauda også. Stauda hadde virket noe mutt, men Stauda sa at hun ville hjem igjen til pappa og at pappa burde hente henne. Og at hun hadde villet hjem igjen hele tiden.

Var det Trude som skrøt i sin telefon-samtale med meg i dag, - om at Stauda i går hadde sagt at hun ikke vil hjem til pappa igjen?

Syns jeg hører den skadefro fnisingen til Balder i bakgrunnen idet det ble sagt, - men husker ikke helt om den rent konkret var der også da?

Frøydis snakket litt med Balder også i dag.

Balder rakk bare å si dette – med skadefro fnising - til meg i telefonen, da Trude gav han den og før jeg rakk å gi den til Frøydis: - Hvis Frøydis får lov til å snakke med de andre da?

Jeg tenkte omtrent følgende: At trolig har mormor igjen telefonert Trude for å si at hun føler seg dypt skuffet over at hun ikke får snakke med ungene. Og dypt skuffet over at heller ikke pappa og de andre får snakke med ungene! Ikke engang når det er julen og juleaften! Hva er det dere prøver å skjule der i huset Trude? Jeg er både mistenksom og dypt rystet. Vi vet da alle at ungene vil hjem igjen til sitt hjemsted og til pappa. Og at de er svært glad i sin far, - og han i dem. Alle vet da det! Ikke minst jeg også.

---

Tenkelige vridninger som dagsavisene fort kan komme til å gjøre:

- Kona på rømmen med ungene, - fordi -

- Kona tok med seg de 5 minste ungene og stakk hjemmefra fordi mannen ikke vil akseptere at de to eldste på 21 og 19 år ikke får ha kontakt med sine søsken! Pappaen sier at alle barna helt ifra begynnelsen har villet hjem igjen til pappa. Men mammaen tviholder på de. Minst to av de kidnappet hun samtidig med at mannen forsøkte å hjelpe de to andre. Mannen er fortvilet over situasjonen, men har vært sindig og rolig underveis i begivenhetene. Han undres på om kanskje også kona er holdt fanget der inne. Han sier: - Kanskje blir hun holdt fanget der inne. Det er flere som tror det. Holdt fanget, - både med sin vilje og mot sin vilje, og forsøkt hjernevasket. Ungene slipper ikke ut til sitt hjem og sin familie. (På grunn av at Balder vil la pappa kjenne hvordan det kjennes å bli utestengt ifra sin egen familie.) Kan noen finne ut av hvordan forhold som råder? sier en bekymret far til 9 barn. Far til barna aner enda mere uhygge.

-

- Vet ikke om jeg her nu eller efter hvert vil gidde å nedskrive mere om slikt!

---

Jeg telefonerte mormor ved 22-tiden. Og gjenfortalte for mormor litt av hva Trude hadde sagt til meg om mormor. Mormor sa at det var bare løgn ifra Trude det hele og alt.

---

Mormor telefonerte igjen, og sa liketil: - Ja, hva skal du gjøre da i morgen?

Jeg sa: - Du tenker med hensyn til at Trude ikke kommer hjem igjen?

Hun sa: - Ja. Hva du skal gjøre i morgen ja?

Jeg sa: - Det er ikke jeg som gjør i denne saken, og ikke har jeg gjort noe som helst heller. Det er Trude som gjør. Jeg forholder meg rolig, kjærlig og håpefull i det som skjer – samtidig som at jeg så iherdig og flidig forsøker å skrive ned det som skjer. Jeg er iøvrig ganske så maktesløs med hensyn til å kunne gjøre noe som helst også. For hva kan jeg vel gjøre? Bortimot ingenting. Det er som sagt ikke jeg som gjør i denne saken.

Jeg fortsatte: - Noe må klart nok gjøres. Men hva? Og av hvem? Og for ikke å gjøre vondt enda verre? Det er skremmende lite å for meg kunne gjøre enda, - syns jeg. Det er jo Trude og hennes allierte som enda gjør noe. Hva skal vi vel gjøre da? Og hva kan vi vel gjøre? Jeg fordøyer enda på det, - og gjør ikke stort annet. Men Trude har vel skjønt at det blir ikke slik som hun ønsker at det skal bli. For eksempel så gjør hun nu selv det som hun ikke aksepterer at jeg gjør: - Hun lar ikke de barna hun har kidnappet få kome til sin far og sine søsken her hjemme nu! I tillegg til alt det andre hun så konkret gjør!

Mormor sa: - Det er hun der Margrethe som får Trude til å gjøre alt det her! Hadde jeg bare kunnet gjøre noe med det!

Jeg sa: - Margrethe og Balder. De to - og slike krefter.

Hun sa: - Hva skal du gjøre med det i morgen?

Jeg sa: - Trude påstod at du er veldig løgnaktig og svikefull og driver regelrett dobbelspill. At du svikter og bedrar oss begge med falskhet i fulle mugger.

Mormor: - Det er ikke sant. Det er helt forferdelig at Trude kan si slikt noe.

Jeg sa: - Kanskje sier hun slikt noe bare for å forlede oppmerksomheten bort ifra ungene og hvordan de har det og har opplevd det som skjer? Og for å spre forvirring? Men at hun sier det bør vel uansett bety at jeg er mere tilbakeholden i hva jeg sier til deg, og at vi forsøker å undersøke det og å finne ut av det. Kanskje er det bare ment for å spre forvirring og for å få oss til å tenke på noe annet? Vi har ikke noe behov for å trekke forhastede slutninger av slikt noe! Og hva vi sier og gjør sier jo også mye. Ofte det meste kanskje?

Jeg tenkte samtidig blandt annet: At hvis det er dobbelspill og falskhet hun leker, så bør jeg vel være tilbakeholden med hva jeg sier.

Hun sa: - Men hva har du tenkt å gjøre i morgen?

Jeg sa: - Ingenting ubesindig selvfølgelig og forhåpentligvis. Og jeg har selvfølgelig ikke tenkt å ta kontakt med de eller oppsøke områdene hvor det hele skjer. Men noe må vel gjøres nokså snart. Av noen? Jeg får fordøye på det – og fortsatt forsøke å gjøre mitt beste! Og helst bare enda bedre!

---

Gudmund kom hjem ikke så lenge før midnatt. Han sa han hadde med noen. Det var Idun han hadde med. Fordi både han og Idun ville snakke med meg om noe – også mens Frøydis var til stede. Jeg sa: - Du får hente henne med inn da.

Idun kom efterpå inn og hun ble her et par timers tid. Og jeg tror vi alle fikk snakket ifra oss en hel del. Da Idun gikk vel omkring 3-tiden på natten så visste hun enda ikke sikkert hvor til hun skulle gå. Men antagligvis til ved Aksdal, hvor Trude og de 5 ungene er. Gudmund og Frøydis fulgte henne et stykke på vei og kom hjem igjen sent på natten.

Idun sa at hun iallfall ikke angret.

Iøvrig snakket vi om forskjellig.

Men jeg har vel annet som skal nedskrives også? Har jeg ikke det da?

---

Hvis vi har stående en gift-flaske i medisin-skapet eller et annet skap, og vi har merket det med gift-merke – og lærer barna at det er farlige saker, - da kjenner vi oss vel trygge da. Likesom hvis det vokser giftige vekster i hagen vår, - når vi bare har lært barna godt og grundig om at de ikke må spise av de giftige vekstene. Likeså også for eksempel hvis det er et farlig stup i nærheten – eller en farlig vei-strekning.

Hvis barna eller noen likevel spiser av de giftige vekstene, - så får det derav mere eller mindre uunngåelige konsekvenser!

Slik er det for eksempel også når det gjelder om ikke å bryte det 5. av De 10 budene, - eller også de andre av De 10 budene!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52.

Dato: Tirsdag 26. desember 2006 – 2. juledag:

Temperaturen her ute i natt helt nede en kort stund i 3, 2 plussgrader Celsius.

Meget tett og grå tåke også i dag. Rugende.

---

Mormor har telefonert. Klokken er 14.30 nu. Hun har på forskjellig vis forsøkt å komme i kontakt med Trude, men har ikke lyktes. Hun tenkte derfor i dag å forsøke å telefonere Margrethe, - for ganske enkelt og sindig å spørre Margrethe om hvor lenge Trude og ungene har tenkt å være der hvor de nu er. Og eventuelt (om mormor ikke får noe svar på det), bare for kanskje også å si at hun er bekymret – og hvorfor!

Mormor sa at hun alt nettopp har prøvd å nå frem til Margrethes telefoner, - men at hun ikke får noe svar der. Hun vil imidlertid prøve å nå frem flere ganger, fordi hun er så bekymret – og forskrekket.

Hun spurte både meg og Gudmund om vi syntes det hørtes rimelig og rett ut at hun telefonerte og spurte Margrethe og de der om dette? Og vi sa begge at det ville ha vært verre om hun ikke gjorde det.

---

Klokken er omkring 15. Trude telefonerte og sa at hun kommer hjem nu. At vi kan komme og hente henne og ungene i Aksdal klokken 20. Vi kan vente på henne i opptil en halvtime hvis hun blir forsinket. Hun skulle prøve å gå en times tid før for ikke å komme for sent! Jeg sa at hvis hun ikke var kommet da så tror vi at det var enda et slikt lureri og bare falskhet nu igjen.

Hun sa at hun helt sikkert kommer. Og at hun har lovt Alfredo dette også. Men at det ikke er sant mye av det som hun har kikket litt på i Dagboksnotatene, - blandt annet at ungene ikke fikk komme hjem igjen. - Til og med Alfredo nu i går sa at han ikke vil hjem igjen, - men at han vil være til Balder heller. Hun skyndte seg å tilføye: Men vi skal komme hjem likevel altså! Det er helt bestemt.

Jeg sa til Trude at vi er så glad for det alle sammen her. Og at jeg håper hun ikke lureri og falskhet nu igjen! Og at det er det jeg er nu er så forferdelig redd for! Jeg har blitt flere ganger lurt underveis med det samme!

Hun sa at det er ikke lureri

---

Vi kjørte herfra til Aksdal ved 18.30-tiden, jeg og Gudmund. Frøydis ble igjen her, for å passe på her. Jeg gråt hele veien dithen, av glede og for at det var så trist, og av stor frykt for at det var noe lureri igjen – enda en gang! Gudmund gråt kanskje også en del, også da. Det har vært mye trist også for ham – og for Frøydis.

De er alle her hjemme nu!

Marerittet over? Jeg tror det. Men Trude virker noe underlig? Det virker ikke som det er anger som preger henne. Hun gråt også før vi kom frem hit, og i bilen efterpå. Hun var lei seg, sa hun. Jeg trodde fordi hun angret og har innsett hva hun faktisk har gjort, med det forskrekkelige hekserittet til Bloksberg hun har vært ute på. Men det virker mest og mere som hun var lei seg for Balder, - for at deres ønsker om å ødelegge meg og familien til fordel for Balders ønsker ikke lyktes! Jeg ble nok forfjamset ja, over at det kanskje er i de baner hun enda tenker! Hvis det da er så? Hun ryddet en times tid da hun kom hjem og gikk til sengs efterpå. Jeg var og ble nokså urolig slik som hun virket, - så jeg spurte: - Du har vel ikke tenkt å finne på mere tull og tøys nu? Du skjønner at jeg er engstelig for at du skal finne på mere enda? Men hun sa og gav uttrykk for nei. Og det beroliget meg. Jeg kunne enda mere og bedre glede meg over deres hjemkomst. Men også enda urolig for hennes ve og vel. Men så er det da også litt av et hekseritt av et mareritt hun har vært ute på! Hun virket svært så sliten.

Er det vel noe rart? Hennes svik har vært grundig dypt, omfattende og stort! Overfor oss alle, - også seg selv. Er det i det heletatt mulig å synke stort dypere?

En mors kjærlighet? Å være dumsnill? Å være blind? Å være løgnaktig og falsk? Å være ondsinnet? Å svikte?

Trude har vel – uten selv å vite det enda? – med det hun har gjort nu, grundig dokumentert det forskrekkelige med denslags ugjerning! Hvordan det allerede ifra begynnelsen bar galt av sted, - og hvordan dumhet, løgn og ondskap ballet på seg og ballet på seg!

Og hva med anger? Og hva med samvittighet? Og hva med skam-følelse? Og hva med mord? Og hva med enda et mord? Kanskje på et sovende barn? Og hva med enda et mord? Og hva med flukt? Og hva med å være avslørt? Og hva med enda å gå i sviket, i lag med løgnene? Og hva med anger og bekjennelse? Og hva med konsekvensene?

Trude var i den andre telefonsamtalen forleden undrende og tvilende på om det for meg gikk an å tilgi henne alt det forferdelige hun nu har gjort. Svært så måpende, undrende, tvilende – om det i det heletatt gikk an å tilgi slikt? Da jeg efterpå svarte henne, fikk jeg straks og også senere, en fornemmelse, av at hun ikke riktig helt våget å tro at mine ord var sanne!

Efter at hun kom i bilen og vi kjørte fra Aksdal, virket hun (likesom også i telefon-samtalen) svært så opptatt av at jeg ikke måtte tro og skrive feil om Margrethe og familiene Island. Svært så opptatt av det.

Hun sa også, noe som jeg ikke helt hørte om det var det hva hun sa: - Og det der med Wenche, det er ikke sant det heller.

Strekningen Aksdal til Skjold var det lett og jevn nedbør i mørket. Ifra Skjold var det en smule tåke med lett slik nedbør, mere henimot Vikebygd hvor tåken var mere tilstedeværende, dvelende og rugende og tett og fyldig. Og det var mindre og mindre fuktig langsmed bakken. Men henimot Årvik-skiltet lysnet det opp i mørket, med klar, fin luft – og tørt.

Jeg hørte Trude gråt på strekningen ved Skjold til vi kom frem også. Da jeg spurte henne i bilen efterpå, fordi hun gråt da, sa hun at hun var lei seg. Og hun sa at jeg bare kunne gå bort. Ungene er kommet hjem nu, sa hun. Og hun sa: - Du kan bare gå inn du. Så kommer jeg efterpå. Derefter for hun ut av bilen og ble borte vekke i mørket.

Hun kom inn her efter en stund. Da begynte hun å rydde. Hun sa ikke stort.

Men hun sa blandt annet, ivrig til Gudmund: - Har du på opptak på MP3-opptageren din? Har du den der? Står den på opptak?

Gudmund sa: - Her er den. Den står ikke på opptak enda nei. Litt for dårlig batteri her.

Hun sa: - Står den ikke på opptak enda? Men du skulle jo sette den på opptak!

Jeg hjalp Gudmund med nytt batteri til MP3-opptageren, og han satte den her på bordet, på opptak. Jeg satte i tillegg opp to forskjellige andre MP3-opptagere på opptak. Så kan de kanskje stå der lenge på opptak.

Det kan jo enda også skje uforutsette ting. Beredskap, at en er forut-seende eller profetisk, på Herrens rette vei, - ydmyket og i ydmykhet, det kommer vel i ærlighet godt med?

Trudes motiv for å ville gjøre opptak?

---

Litt efter at vi var hjemkommet telefonerte Balder, som ville få snakke med mamma. Jeg sa ikke stort mere enn: - Du syns ikke du har gjort nok skade og ødeleggelse enda! Før jeg la på telefonen.

Mormor telefonerte også. Jeg fortalte at de er hjemkommet nu, men at jeg er noe usikker på Trude enda – at det kanskje sitter i henne enda? Men de er nettopp hjemkommet og jeg vil helst ikke snakke så mye i telefonen enda. Vi ble enige om å ta kontakt i morgen eller efter hvert med det første.

Trude telefonerte mormor litt efterpå. Trude sa hun tenkte gjøre det fordi hun så vidt hørte at jeg snakket med mormor. Trude hadde en samtale med sin mor, og jeg hørte mest det som Trude sa. Men syns også jeg såvidt hørte mormor snakke til Trude på følgende vis: - Du har ødelagt for forholdet mellom meg og ungene, barnebarna. Du tror vel ikke jeg kommer til å få ha kontakt med ungene nu mere?

Trude svarte noe i retning av: - Jo, jeg tror det. At det går i orden og at du får ha kontakt med ungene fortsatt.

Men jeg hørte nokså utydelig og tilfeldig hva mormor kanskje sa.

Betyr denne informasjon at mormor faktisk har vært falsk og svikefull og med dobbelspill, som Trude fortalte og påstod? Og at hun nu er redd sannheten fremkommer og medfører konsekvenser?

---

Det har vært en slitsom dag og en slitsom uke! Jeg tror vi knapt har spist noe mat i denne uken, jeg, Gudmund og Frøydis. Særlig jeg. Men Gudmund og Frøydis har nok også spist nokså lite.

Da Trude telefonerte og sa at hun skulle komme hjem, forløp noe av samtalen omtrent noe slikt:

- Jeg skal komme hjem. Om noen dager kanskje. Jeg trives her og har det bare fint. Ungene har det bare bra også. Og det er ikke sant at de ikke har fått komme hjem. Og det er ikke sant at de ikke har fått ta kontakt med dere. Og det er ikke sant at mormor ikke har fått ta kontakt med ungene. Hun snakket til og med med Stauda i går.

- Du må komme hjem nu. Det har vært rikelig nok av galskap nu.

- Men jeg kan komme hjem i morgen eller en annen dag. Vi trives og har det bare bra her. Men jeg skal komme hjem. Margrethe tenkte alt på det før i dag, - kanskje mest da hun leste i Dagboksnotatene. Hun er ikke slik som Hans Jacop og Conny, som du skriver om! Og hun sa at hun vil ikke at det skal gå slik med oss som det gikk med henne og X! (En av de tidligere ektemennene antagligvis.) Så der tar du feil av henne.

- Jeg håper det, sa jeg. Og det er fint om hun er bedre!

- Hun vil at vi skal komme hjem nå. Iallfall var det hun som først begynte å snakke om det. (Var det mon tro det Trude sa?)

- Men du må komme hjem nu, med det samme.

- Jeg skal komme hjem. Men jeg trenger ikke skynde meg. Jeg har ting å pakke sammen og å ordne med også. Og Solborg. Vi har det egentlig bare fint her.

Jeg sa: - I dag, nu.

Hun sa: - Senere, i kveld kanskje. Det haster ikke noe. Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg hjem heller.

Jeg sa: - Vi kan hente dere med bilen, - men vi kan ikke komme nærmere enn nærmest til Aksdal. Der kan vi komme og hente dere. I kveld. Når tid? Nu, om litt.

Hun sa: - Om kanskje fem timer.

Jeg syntes underveis i samtalen jeg mere og mere hørte Margrethes stemme i bakgrunnen. Men jeg hørte ikke i bakgrunnen hva hun snakket til trude om.

Jeg sa til Trude: - Om kanskje fem timer, - og det blir klokken?

Trude: - Det blir klokken 20. Men hva hvis vi blir forsinket da? Jeg kan jo bli forsinket også. Og når jeg kommer hjem kan det godt tenkes at jeg bare har lyst til å gå og legge meg. Du skjønner det?

Jeg sa: - Jeg skjønner selvfølgelig det. Men først: Så blir det i Aksdal, klokken 20. Vi kan vente på dere i opptil en halv time, hvis dere blir forsinket.

Osv.

---

Urda spesielt kikket måpende og glad på meg helt overveldet glad. Og som om hun tenkte: - Er det virkelig pappa?! Endelig! Er det virkelig pappa? Endelig! Så glad jeg er for å se deg igjen pappa! Er det virkelig deg, pappa?! Endelig! Er det deg? Er det virkelig deg?! Endelig!

De andre og hadde sine måter å gjøre det på.

Meget glade alle sammen.

Stauda også. Alfredo også. Mariel også. Hver på sin måte i forhold til begivenhetenes gang.

Trude også?

---

Sannheten skal frigjøre dere!

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52.

Dato: Onsdag 27. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt omkring 8 plussgrader Celsius, tror jeg.

---

Trude sa også underveis i bilen vår hjemover fra Aksdal i går: - Ja, nå kjenner du Rune, hvordan det er å kjenne smerte!

Jeg sa: - Hadde jeg ikke hatt en del erfaring med det, - så ville vel aldri dette ditt hysteriske anfall og din berserk-gang ha endt tilsvarende godt.

---

Bernt kom kjørende med Trude og ungene til Aksdal. Da familien nesten var lastet av bad han om forsoning og drøftelse, meg med ham angående innholdet innholdet i Dagboksnotatene vedrørende familiene Island. At vi kan snakke om det nu efter hvert.

Da jeg og Gudmund ankom Aksdal ble det en stund å vente, - men vi hadde nok å tenke på og var triste, håpefulle og årvåkne. Vi så Idun også, sitte i en buss som hadde litt stopp der i Aksdal. Gudmund sprang bort til bussen for å se om det var hun, og det var det, og hun sa hun var på vei til Hogganvik. Trude telefonerte og sa at hun ikke kunne komme før klokken 20, til ved bensinstasjonen i Aksdal. Hun sa også: - Noen kommer hit klokken 19.50, som da skal kjøre meg til Aksdal.

Vi hadde fra først av avtalt at hun skulle gå til fots med ungene til Aksdal. Men den turen fikk hun altså ikke med seg. Den turen ville ha vært temmelig så risikabel i trafikken der også, slik som veien der er av beskaffenhet. (Vi ville ha måttet kjøre de i møte.)

---

Stauda og de andre av ungene fortalte i går diverse om sitt ufrivillige opphold der. En av de fortalte at det var Trude som hadde kidnappet Mariel og Urda over til den andre bilen, til den svarte personbilen som hastig forsvant med de!

---

Klokken er 8. Jeg tror Trude har sovet hele tiden.

Kanskje tvistes hun med skammen, og med tvilen?

Har hun allerede vel erkjent seg selv fullstendig avslørt?

Eller kanskje vil hun fastholde sitt døds-prosjekt?

Vil hun gå den tunge veien eller den lette veien?

Jeg lar henne være i fred og ro.

Og jeg undres hvordan det videre skal gå!

Hvor mye enklere ville det ikke være om hun hørte efter sin mann. Om hun på ekte elsket sin mann!

---

Hvis den og det som er deg kjærest og nærmest ikke kan hjelpe deg, hvem og hva så?

Fortapelsen?

---

3. Joh. 1, 8:

Derfor er det vi som må ta oss av dem, så vi kan være medarbeidere for sannheten.

---

2 Joh 1,4-6 {SANNHET OG KJÆRLIGHET}

Det var en stor glede for meg å se at noen av dine barn lever i sannheten, slik Faderen har befalt oss.

5: Og det jeg nå ber deg om, frue, er ikke et nytt bud jeg kommer med. Det er det budet vi har hatt fra begynnelsen: Vi skal elske hverandre.

6: Og dette er kjærligheten: at vi lever etter hans bud. Dette budet har dere hørt fra begynnelsen, og det skal dere følge.

---

1. Joh. 2, 21:

Det er ikke fordi dere ikke kjenner sannheten jeg skriver, men fordi dere kjenner den og vet at ingen løgn kommer fra sannheten.

---

1. Joh. 1, 6:

Sier vi at vi har samfunn med Ham, men vandrer i mørket, da lyver vi og følger ikke sannheten.

---

Mormor telfonerte klokken litt før klokken 13. Hun åpnet med å si:

- Hallo, dette er meg dette. Jeg ser at du har ikke sendt meg pengene for desember.

Jeg sier: - Javel.

Hun sier: - Jeg må tilbaketrekke all hjelp til dere hvis det er sånn.

Jeg måper forfjamset og sier: - Du vet at det foregår mye annet nu. I disse dagene og nu. Hvorfor vil du at vi skal tenke på rare ting som det der nu? Er det fordi du er redd for at du helt er avslørt? At Trude har avslørt alt og at alt nu kommer frem for dagen?

Hun sa: - Nei. Avslørt hva da? Jeg vil ha pengene mine nu.

Jeg sa: - Jeg foreslår at vi konsentrerer oss en smule om det som skjer heller nu?

Hun sa: - Skjer det noe da?

Dette bare meget omtrentlig telefon-samtalens forløp. (Men det står 3 MP3-opptagere her i stuen på opptak av det som her blir sagt.) Mormor virket temmelig så desperat.

Hun vekket meg iøvrig også, mens jeg lå og sov. Men jo og på tide å stå opp! Jeg gikk opp for å se om Trude fortsatt ligger til sengs. Det gjorde hun. Jeg sa til henne:

- Mormor telefonerte nettopp. Desperat redd for at du skal ha avslørt henne og hun ikke skal få treffe ungene igjen noe mere.

Trude sa: - Men hun får da det. Får hun ikke det da?

Jeg sa: - Jo. Hun får da vel det. Men hun virket skikkelig som redd. Redd for at du har sagt alt. Redd for at hele sannheten ligger på bordet. Vil du at vi skal snakke omm det hele nu kanskje?

Trude: - Det er ikke noe hastverk vel?

Jeg sa: - Din mor synes som å tro det. Kanskje redd for at det skal bli en politi-sak også. Og det er det jo kanskje også på sett og vis, - iallfall kan det vel fort bli det om mormor oppfører seg slik, i frykt for sannheten?

Trude: - Det virker som at du er sint på meg. Er du ikke det?

Jeg: - Nei, jeg er ikke det. Selv om jeg vet hva du har gjort. Vet hva du har gjort overfor meg også. I politiet sine øyne kanskje, hvis de ser på saken, - bortimot jevngodt med å forsøke å drepe sin egen mann og lemleste sine egne barn? Men jeg er ikke den minste smule sint på deg.

Trude: - Hvorfor ikke?

Jeg: - Også vel jo fordi jeg vet at sinne er ubesindig og ikke det rette – og bare oppnår å gjøre vondt verre. Men din mor er tydeligvis desperat. Vil du at vi skal snakke om alt dette som har skjedd nu?

- Nei. Jeg vet ikke enda.

Jeg sa: - Det kanskje haster, - kanskje burde vi snakke om det nu? Uten å være den minste smule som helst redd for sannheten?

Trude sa: - Er du sint på meg. Kan vi ha MP3-opptagere på opptak hvis vi skal snakke mere?

Jeg sa: - Det står 3 MP3-opptagere på opptak nede i stuen. Vi kan gå dit ned og snakke om det hvis du vil?

Trude sa: - Jeg kommer ned efterpå, så får vi se.

---

Klokken er 14.15. Trude kom ned og vi har fått snakket litt, med MP3-opptagerne på opptak. Trude ønsker foreløbig hverken å angre eller å fortelle den hele og fulle sannheten. Jeg er en stakkar, sier hun. Det er mye annet hun også sier. Troverdigheten i hva hun sier? Og hensikten med å si hva hun sier?

Hun sier vel omtrent som så: - Hun og ungene er forulempet av at jeg er en så dårlig ektemann og far. Først og fremst fordi jeg er voldelig av meg. Og dette er noe Balder kan fortelle nærmere om. Og som også hun har fortalt til politiet. (Da jeg kom for å hente Stauda og Alfredo i Aksdal.)

Jeg bør vel si til henne: - At jeg vel bør fremlegge mine Dagboksnotater for Politiet uansett.

Det er vel ikke det mormor er redd for?

---

Klokken er snart 15, og vi har snakket litt mere, Trude og jeg.

Mormor har telefonert flere ganger, fortsatt nokså desperat.

Tror likevel kanskje at hun roet seg. Da jeg sa henne at jeg ikke tror på det Trude sier om at hun har sviktet oss begge, jeg vet ikke hva jeg skal tro med hensyn til det, - men at mormors desperasjon nu (og nu når vi er så glad) gjør meg forfjamset og undrende med hensyn til det.

Trude er en hissigpropp, og hun sier ofte og gjerne dumme og ubetenksomme ting, som hun angrer og ber om unnskyldning for efterpå ofte også.

---

Klokken er omkring 17. Vi har snakket mere, også ungene. MP3-opptagerne står naturligvis fortsatt på opptak.

Jeg tror og har inntrykk av at Trude nødig vil lese Dagboksnotatene, men helst vil utsette det inn i det lengste. Av frykt for at hun vil ”sprekke”, som for bortimot 15 års tid siden, når hun leser det hele.

Hun utsetter det i det lengste som for å manne seg opp til det.

Det er iallfall hva jeg tror.

Jeg sier også til Trude at vi forsøker å bearbeide angeren, frykten og skamvettet, så redselen for sannheten bakenfor løgnene slipper taket.

---

Det var en ting som forundret meg da de ble hentet på Aksdal i går. Trude hadde med en enorm mengde med gaver til oss alle ifra Margrete. Klær, leker, bøker, sko, - jeg vet ikke alt, men det synes som å være flere hundrede –eller iallfall hundrede. I et så stort antall at hele oppholdet der for Trude og ungene må ha vært en stadig gave-orgie! Margrethe har svært så meget tydelig nok oversvømmet de med gaver, og stått på tå hev for Trude.

Idun da hun kom her ilag med Gudmund, hadde også med en julegave til oss her hjemme, ifra Margrethe. En stor og flott bok.

Trude må mildt sagt ha følt seg meget velkommen og hjemme, oppvartet og elsket, der hos Margrethe!

Jeg bare ville nevne også dette.

---

Urda fortalte meg nettopp på kjøkkenet at hun også var vantro redd for at jeg skulle være det trollet som de sa at jeg var der hvor hun har vært, da jeg kom og hentet de på Aksdal. Men at hennes frykt, undring og uro forsvant umiddelbart i glede da hun så meg. Hun hadde ikke trodd det, og hun trodde det ikke nu da jeg kom til Aksdal heller! Så tvert om.

De hadde ikke riktig nådd å lære henne leksen og frykten godt nok! Men så er jo Urda også mye mere dypsindig og skarpsindig av seg enn en skulle tro mulig for et slikt lite barn.

---

Det fremgår vel at jeg har vanskelig for å forstå desperasjonen nu ifra mormor.

Men jeg tror det kanskje kan være hennes måte å si ifra på, om at hun også ønsker å være med i angre-prosessen. På sett og vis.

Eller er det kanskje andre som har kastet seg over mormor i misnøye med Trudes beslutning om å dra hjem igjen med ungene? Jeg fortsatt bare spekulerer nu, men: Kanskje Balder?

Jeg tror det var mormor som fortalte meg at Balder ikke skulle være ”hjem” i en viss periode? Og at han skulle komme ”hjem” igjen i går kveld? Betød ”hjem”, hjem til Trude og familiene Island? Ble Trudes (og Margrethes) beslutning tatt nettopp når Balder ikke var ”hjemme”? Var det kanskje bare da den kunne bli tatt?

---

Av ungene så tror jeg det er verst for Gudmund det som skjer. Han vil så gjerne vise at han er glad i oss begge foreldre, og i Balder og Idun. Han vil så gjerne også vise at han hverken holder med pappa eller mamma. At han er glad i de begge.

Og han er under innflytelse av de begge, - og av Balder og Idun.

---

Det var Bernt som kjørte Trude med Solborg og Stauda og Alfredo til Margrethe, forteller Stauda. Det er ikke sikkert at Margrethe visste om dette enda. At Trude hadde forsøkt å få tak i henne, men bare fikk tak i Bernt? Stauda og Alfredo forteller også at Trude ifra Wenche telefonerte Bernt – og Per. Og at Per også kom dit hen. Stauda sier at han kanskje ikke syntes det var så interessant, - så Per kjørte igjen.

---

Trude sier og innrømmer overfor meg at hun har løyet og vært falsk i lang tid før dette skjedde for en uke side. Hun innrømmer og sier dette straks efter at hun har fått høre at Gudmund og Idun har vært og snakket med meg om det, - for at de ikke vil være falske og løgnaktige overfor meg. (Selv om mamma altså synes det er ok.)

Trude lurte meg til å tro at hun aksepterte mitt ønske om at Balder og Idun ikke får ha kontakt og samvær med sine søsken her hjemme. Hun sa til meg at hun aksepterte det fordi hun måtte velge mellom det og det at jeg ellers ønsket skilsmisse. Men det var altså også bare lureri og falskhet. Hun arrangerte i steden bak min rygg at Balder og Idun fikk ha samvær med sine søsken her hjemme. Og instruerte ungene om å lyve?

Hvis jeg forstår dette saksforholdet rett? Hvis jeg forstod Gudmund og Idun rett? Og hvis jeg nu forstod Trude rett? Men det er vel mulig jeg har misforstått dette?

Nu ville ikke Gudmund (vel særlig) – og Idun – at disse løgnene skulle fortsette mere! Det var også slik jeg forstod det på de. Men, som jeg altså kan ha misforstått?

---

Klokken er omlag 19. Jeg telefonerte til Per og Mona. Bare Mona var hjemme. Jeg snakket en liten smule med henne, for å høre om Per kanskje vil kunne snakke med meg eller oss om det som har skjedd?

Hun skal snakke med Per om det når han kommer hjem i kveld.

Jeg undrer egentlig mest hva han kanskje råder til.

---

Jeg sjekket nu ved 19.40-tiden MP3-opptagerne. Gudmunds står her ikke mere, har han vel hentet. De to andre var stoppet, den ene for at batteriet var utgått – og jeg satte i nytt, og satte den tilbake litt nær ved telefonen. Den andre stoppet vel opptaket fordi batteriet var så svakt? Jeg skal holde et øye med den og sette i nytt batteri efterpå.

Jeg burde vel ha gått med en MP3-opptager (pluss film-kamera) rundt halsen alltid og hele tiden de siste mere enn tyve års tid!? For å dokumentere hva som faktisk er sant, - for å kunne forsvare oss imot Trudes løgn-korstog. Kanskje bortimot en nødvendighet for slike som meg, og oss?

---

Noen vil kanskje tenke at jeg har mere å fortelle?

---

Jeg prøvde å forestille meg Trude skrive nu noen av sine inderlighets visdoms-ord. Det blir til følgende:

Trude velger fritt hele veien om hun vil være i eller utenfor et slikt ekteskap. Og da får det briste eller bære.

---

Trude har antagligvis sine kommentarer til disse ordene, - men det vet jeg ikke.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52.

Dato: Torsdag 28. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt omkring lavest 6 plussgrader Celsius, tror jeg.

---

Per kom og banket på døren her på kvelden.

Han ville sette seg ned og snakke med oss begge to, og det gjorde vi. Gudmund fikk fortrinnsvis lyttende være til stede sammen med oss, - resten av ungene fikk være til stede i rommet ved siden av, sånn at de kunne få høre på derifra hvis de ville (og det tror jeg nok de alle meget nysgjerrige og undrende ville!), men selv ikke kunne si noe. Frøydis sjef for ungene der inne på kjøkkenet – og Gudmund deres eventuelle forbindelse med oss andre her inne på stuen. Gudmund og ungene skulle fortrinnsvis kun snakke hvis og når de ble bedt om det av sin far og av sin mor. Og deres mor, Trude, skulle begynne – og hadde ingen tidsbegrensning før vi alle syntes vi hadde kommet gledelig langt!

Trude fortalte nokså uforstyrret sin versjon av hva som har skjedd, når ifra begynnelsen – og til Per nu kom. Og vi alle hørte på henne.

Stort mere enn det skjedde vel ikke før vi syntes vi var kommet veldig langt. Jeg fikk også fortalt min opplevelse av noen av episodene i det som har skjedd.

Vi takket alle Per. Han var til god hjelp for oss nu. Det ble nokså sent på kvelden også. Per måtte telefonere sin kone for å fortelle at dette kan ta tid og han derfor kommer sent hjem. Men vi fikk ved hjelp av dette sammen løst en hel del mysterier og kjente alle sammen at dette var til god hjelp.

Jeg og Trude snakket sammen en times tid eller to efterpå også.

Hun har sin prøvelsenes tid nu.

---

Hun ble grepet av frykt og handlet i et slags panisk anfall. Og gjorde ting hun absolutt ikke burde ha gjort. Hvilket hun selv også sier og mere og mere erkjenner.

Vi har alle og enhver av oss, ting å ruge på i alt det som nu skjer.

---

Jeg tror jeg og Trude også delvis ble enige om å fordøye på det som har skjedd, for ikke å unnlate å vie oss til ungene – og for at det trengs og gjør godt.

---

Fint solvær i dag.

---

Det er blitt kvelden. Eirik og Hege kom på besøk. De måtte videre igjen i dag. Og også de er blitt antydet og blitt fortalt at noe er skjedd. Det var godt å se hvor godt det stod til med Birk og Rein! De ble her en stund. Og dro så videre hjemover.

Trude virket litt skremt og en hel del med skamvett da de kom, - men syntes som nokså fort å bli mere bråkjekk?

---

Mormor telefonerte ved 22-tiden. Hun snakket mest med Stauda, og de sang julesanger og snakket om julegaver.

---

Det virker som at det er de to minste av barna som det som har skjedd har gått mest skadelig ut over. Urda har opplevd skremmende ting. At noen har forsøkt å lure henne til å tro at pappa er farlig, på så forskjellig vis.

---

Jeg sier til Gudmund, at jeg undrer på om han vet eller aner noe om verdien av trygghet – for eksempel i en familie så som vårs?

Han sier: - Ja, jeg gjør vel det.

Jeg sier: - Når slikt noe som nu har skjedd så kan en vel også lettere forstå å verdsette verdien av trygghet?

Gudmund sier: - Ja.

Jeg sier: - Tenk for eksempel om en av de større barna i en familie, bestemmer seg for å ødelegge resten av sin familie. Står familien da maktesløs?

---

Det fremgikk en hel del nytt av det Trude i går og i natt hadde å fortelle. Kanskje også spesielt at Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune veldig kjapt og solid bet på agnet! Gudenes lokkemat for å få frem nettopp slikt noe og mere til?

Dette jeg nu skal referere er hva jeg lørdagen 23.12. 2006 skrev i Dagboksnotatene:

”Gudmund sa: - Det skjedde forresten noe annet også da jeg var der. Mamma fortalte at hun hadde mottatt et brev ifra Sosialkontoret eller noe slikt – antaglig, tror jeg, kanskje ifra damene i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune – et brev med 5.000,- kroner i. Som de ville gi til henne, til mamma. Mamma sa at hun ville ikke engang ha de, - at hun skulle sende de i retur igjen. Og hun sa at det var Margrete som hadde telefonerte og snakket med de, - og så kom pengene ganske så straks efterpå. Mamma sa hele tiden at hun ikke ville ha noen slags slik hjelp av Barnevern-tjenesten, - men at Margrethe bare hadde gjort det likevel, mot hennes vilje.

Jeg sa: - Ja, - jeg tror ikke det er vanlig at noen så fort og forhastet mottar økonomisk hjelp ifra det offentlige! Endog mot sin vilje. Men de ville kanskje være meget så snar med å belønne Trude for ugjerningen hun har gjort og gjør nu! Og å skynde seg med å få Trude til å bite på agnet!

Dette var hva Gudmund fortalte meg på lørdagen. Hva Trude fortalte i gårkveld da Per var her var en noe annerledes og mere fyldig versjon:

Hun sa nu at hun ble kontaktet på telefonen hjemme hos Margrethe – av Ingeborg Nyland i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. At Ingeborg Nyborg absolutt ville sende henne penger, selv om Trude sa nei. Ingeborg Nyland sa blandt annet at de vet at Trude er en ressursperson for sine barn, – og at hun ikke ville virke påtrengende. Trude hadde sagt at hun ikke trengte hjelp ifra de, men at hvis hun skulle trenge det så ville hun ta kontakt med de. Efterpå hadde Ingeborg Nyland igjen telefonert Trude. Og igjen ville råde og overtale henne til å ta imot penge-hjelp. Trude sa igjen nei. Da hadde Ingeborg Nyborg iallfall sagt noe slikt som: - Vi kan sende deg pengene via Sosialkontoret? Da blir det ikke penger ifra noe som helst som har med Barnevern-tjenesten å gjøre, - men ifra Sosialkontoret. Kan vi ikke gjøre det slik da?

Og Trude svarte omtrent slik: - Jeg vet ikke om det er rett av meg og om jeg gjør det som er rett av meg, - men kanskje. Jeg må tenke litt på saken. Dere skjønner vel at jeg er trøtt og klar av alt som har skjedd, og at jeg er redd – og at jeg er sliten, og trenger å hvile meg?

Så kommer en ny telefon til Trude, ifra Sosialkontoret i Vindafjord kommune – ifra en dame der. Damen sier at hun er blitt bedt om å kunne få sende penger til Trude. Damen spør om Trude kan oppgi en konto hun kan overføre pengene til. Trude sier:

- Vent litt, så skal jeg se efter om jeg har noen bank-konto her.

Trude vender seg til Margrethe og Bernt eller noen. Disse har skjønt hva det hele dreide seg om – og prøver nu kanskje enda å overtale Trude til å ta imot pengene. Margrethe foreslår at pengene overføres til sin bank-konto. Trude oppgir Margrethes bank-konto, og de blir enige om at pengene skal overføres dit.

Derefter ankommer det enda en telefon til Trude, ifra samme Sosialkontoret. En dame, som heter Katrine, forteller Trude at de har oppdaget at bank-kontoen tilhører Margrethe – og at de derfor ikke kan overføre pengene dit. Om Trude så har et annet bank-konto-nummer eller noe pengene kune overføres til.

Så har damen sagt til Trude noe slikt: - Jeg bor i Haugesund jeg. Er ikke du på Aksdal da? Jeg kjører forbi der i bilen min om en liten stund. Jeg kan stoppe der og ha med pengene – og gi deg pengene personlig, om en liten stund?

Hun damen og Trude, og Margrethe og noen av de andre ble enige om å møtes på Aksdal litt efterpå. De kjørte dit og Trude traff damen. Damen gav Trude en konvolutt – nedi den var det 5.000,- kroner i kontanter, og et brev-skriv. I brev-skrivet står det at pengene er ifra Sosialkontoret – som gir de på vegne av Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. Og det står at de skal ta kontakt over nyttår. Trude sier hun ikke vil motta slike penger og sier at hun ikke vil ha noe med Barnevern-tjenesten å gjøre. De andre forsøker å overtale Trude til å ta imot pengene. Og Trude lar seg overtale til å ta imot pengene.

Trude sier at det var en annen dame ifra Barnevern-tjenesten der på besøk hos Margrethe dagen og kvelden før. Og at denne damen, Hilde, dagen efter hadde varslet Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune, - som så – Ingeborg Nyborg, telefonerte Trude hos Margrethe.

Nokså fort efterpå hadde de avtalt at Trude skulle treffe Ingeborg Nyborg ifra Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. Treffe henne ved bensin-stasjonen på Aksdal.

Da Trude blandt annet i lag med Bernt og Margrethe ankom bensin-stasjonen, var damen der. Hun gav Trude en konvolutt. I konvolutten var 5.000,- kroner i kontanter, og et skriv om at pengene er gitt av Sosial-kontoret i Vindafjord kommune via Barnevern-tjenesten.

Trude hadde reagert negativt på at pengene skulle ha noe som helst med Barnevern-tjenesten å gjøre – og sa at hun ikke ville ha de. Men at hun av Margrethe og Bernt var blitt overtalt til likevel å ta imot pengene.

---

Gudmund, og også jeg, er forferdet og forskrekket over at det er dette som – bevisst eller underbevisst – synes som å ha vært og fortsatt enda nu er planen til Trude!

Såvidt som jeg ser det en plan som synes som bevisst å ha vært til stede hos Trude kanskje allerede fra før jeg hjemkom ifra Haugesund og hun straks var så forunderlig innbitt sint, fresende og bister! En plan som hun allerede da hadde i samråd med noen, eller som hun involverte flere i underveis?

I så fall eller uansett så har hun jo fulgt planen på alle slags sett og vis til punkt og prikke nøyaktig helt presis efter oppskriften i Svarteboken til Arbeiderparti-ideologien! Den kunne vel ifra begynnelsen knapt ha vært fulgt bedre og mere omhyggelig!

Det var derfor hun var så fresende og bister da jeg kom hjem, - for å forsøke å frem-provosere noe som helst som kunne brukes som en slags forklaring på at hun gjorde som hun gjorde! - Han var sint, han snakket høyt til meg, han har sparket og slått meg tidligere – bare spør Balder! Han har sparket og slått Balder også, - og Balder vet om det, alt sammen. Det er riktig som Balder sier: Rune er gal. Han er farlig! Det er bare på utsiden at han er snill, sindig og ærlig! Beskytt meg! Beskytt meg og ungene! Hjelp meg! Jomfru i nød! Hjelp! Jeg er forfulgt! Osv., osv.!

En velprøvd og bortimot mere enn 100% fungerende oppskrift, - prøvd og gjennomført av mange kvinner i Norge! Vanntett! Skuddsikker! Kanskje var det på lignende måte Arnold Juklerød ble sviktet? Og så mange, mange, mange andre! Men jeg skal vel ikke her nu skrive om det mangedoble justismordet på Arnold Juklerød? Eller mere om denne blandt kvinner så velprøvde og velkjente, i Norge gjennom mange år?

Det var jo mest derfor jeg kjente meg både dypt krenket og skuffet da hun telefonerte tre ganger utpå natten, ifra Wenche. Allerede da var det meget lett for meg å skjønne hva hun tenkte på å gjøre! Hun krenket og skuffet på så forskjellig vis. At jeg derfor også avbrøt telefon-samtalen nokså straks.

Først nylig nu kom jeg i tanker at det kanskje trolig allerede var planlagt før jeg hjemkom ifra Haugesund den kvelden. Det virker heller ikke usannsynlig. At Trude har planlagt det i lag med Balder, og Balder igjen kanskje i lag med Berit Molbosæter og kompani (uten at Trude trolig i så fall vet akkurat det). Kanskje har også Trude og Balder planlagt det hele i lag med Bernt og Margrethe? Nærliggende spekulasjoner ifra min side.

At Trude derfor nu både gruer seg og gleder seg til forventet besøk ifra Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune! Gruer seg – i tilfelle det likevel ikke kommer til å gå slik som hun håper! Og gleder seg – hvis hun ikke har nådd sin hensikt og har klart å true og tvinge meg til å akseptere at Balder og Idun får ha kontakt med sine søsken! I tillit til at hun får støtte ifra den samlede Arbeiderparti-ideologien – og dens avdelinger!

Hennes bedrageri er ikke småtterier!

En mors svikefulle og blinde kjærlighet? Kjærlighet? Nei. Hysteri? Ja.

Hvilket ord en enn bruker om det: Slikt noe er uakseptabelt.

Men hva skal jeg vel gjøre med det?

---

Jeg og Gudmund gikk opp til henne litt efter midnatt og sa vårt ærend.

Jeg sa først til Gudmund: - Kanskje mamma ikke vil snakke med oss nu, - hun hørte vel på kjøkkenet i sted hva jeg ønsket å snakke noen ord med henne om? Ja, - jeg tror nok sikkert det ja. Hun gikk stille og rolig til sengs da, uten å si noe som helst. Vi prøver å gå opp til henne sammen for å høre om hun vil snakke noen ord med oss, om dette. Vi fant Trude i sengen.

Jeg sa: - Både jeg og Gudmund er alvorlig forferdet og forskrekket over den onde planen du handler i og som du enda nu er i ferd med å videreføre. Vil du snakke med oss om det?

Hun sa: - Jeg vil bare sove nu.

Gudmund og jeg trakk oss stille og rolig tilbake.

---

Jeg spør Gudmund: - Hvordan skal vi kunne hjelpe henne?

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52.

Dato: Fredag 29. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt omkring lavest 3, 4 plussgrader Celsius, tror jeg.

---

Jeg er bare vitnet. Som ikke bærer falskt vitnemål.

---

Hun så naken og avkledd ut. I overført betydning. Der på kjøkkenet. Men enda løgnaktig, falsk, ondsinnet og hovmodig!

Nu ikke skamfull. Mere som hun undret seg hvordan komme seg ut av dette uten å svikte Margrethe og Balder.

Hun ble trett og ville sove og være for seg selv.

---

Ved flere anledninger har hun brukt ordet hjem, som om hos Margrethe er hennes hjem. Som for eksempel når hun jevnt over forteller om at de ”kjørte hjem igjen”. Men det var jo det du ikke gjorde! tenker jeg.

---

Hva skal jeg gjøre?

Rømme huset og levere disse Dagboksnotatene samt MP3-opptakene til politi og barnevern annet sted i Norge? Si at Gudmund må forsøke å være sjef imens?

Sånn at offentlighet og myndigheter imens kan forsøke å rydde opp i saken?

Og hva skal jeg i så fall si til ungene?

At mamma endog har tenkt å overlate de til Barnevern-tjenesen i Vindafjord kommune?!

At hun fortsatt har tenkt å gjøre hva som helst som står i hennes makt for at jeg skal si til henne at jeg aksepterer at Balder og Idun får ha kontakt med sine søsken her hjemme!

Deriblandt særlig å si til Politi og offentlig Barnevern-tjeneste at jeg er en ubesindig, voldelig og farlig mann – som hun og ungene trenger beskyttelse imot!

Sånn at hun ved falskt vitnemål i lag med Balder kan si at hun alene bør ha omsorg og foreldre-myndighet over barna! Mens de samtidig ytterligere forsøker å få barna til å tro, ved hjelp av hjernevask, at jeg er et stygt og fælt troll og farlig!

Og forsøke å sole seg som best hun makter det i solskinnet ifra alle de som holder med henne, - og som vil det samme!

Falskhet, løgn og ondskap! For uhemmet å nå sine mål og hensikter, - koste hva det koste vil!

---

Er å kjøre herifra kanskje det beste?

For å avvente at noen griper inn i saken?

Og for at jeg bedre derifra kan forsøke å få offentlighet og myndigheter til å gripe inn?

Trude er jo tydeligvis troendes til å gjøre hva det skal være! Hvor ondt det enn måtte være!

Og hun har enda ikke tenkt å stoppe, - før hun og Balder har nådd sitt mål!

Selvbesinnelse? Perspektiv på hva hun selv foretar seg? Sindighet? Saklighet? Ærlighet? Vennlighet? Høflighet? Kjærlighet? Fullstendig helt fraværende!

---

Gudmund (eller var det Trude?) snakket i går kveld om at Liv Grete hadde snakket til Trude i telefonen om at jeg engang hadde snakket om å begå selv-mord! Jeg vet ikke om Liv Grete faktisk kan ha fått seg til å si noe slikt, - men tull og tøys er det i alle fall.

Selvmord er en stygg ugjerning, - likesom andre slags mord!

---

Hva annet eller i steden kan jeg gjøre? Eller i tillegg? Enn å kjøre herifra?

Gudmund vil forhåpentligvis i så fall forsøke å takle det hele efter beste evne! Verre enn efter Trudes fattigslige evne kan det vel knapt bli?!

I denne saken foregår det tydeligvis mangt og meget over hodet til Trude!

Og over hodene våre!

Det var kanskje dette Synnøve mente med vinter-begivenhetene?

Det er kanskje dette som er Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune og allierte sin hemmelige plan?

---

Alt det som står over her – hit – av mine Dagboksnotater, ble liggende igjen hjemme som et slags brev til Trude da jeg dro bort vekk ifra hjem i dag.

Men jeg snakket med både Gudmund (naturligvis) og Trude før jeg reiste bort vekk for en stund. Fortalte og forklarte både kortfattet, grundig og enkelt, særlig til Gudmund, hvorfor jeg måtte gjøre det slik. Fortalte også at både Trude og jeg nu har noe å alvorlig å tenke på, hver for oss, - at noe avstand nu synes som å være det eneste som forhåpentligvis og trolig ikke gjør vondt verre. Og at Trude i verste eller beste fall avslører seg selv og sine gjerninger ytterligere. At hva som skjer hele veien er selv-avslørende!

Trude ble en smule hysterisk da jeg fortalte at jeg nu hadde besluttet å reise bort for en stund, at jeg ikke så annen utvei. Hun ville ikke at jeg skulle reise noen steds og sa at det virket ubesindig og dumt nu som alt kunne bli så bra igjen. Hun hadde lyst til å telefonere både politiet og mere til for å få hjelp til å stoppe meg, - og jeg tok derfor med meg telefonenen, for å kunne dra hjemmenfra i fred og ro. Sa at jeg kunne legge igjen telefonen borti veien, - at hun da når jeg var dratt et stykke langt bort vekk kunne telefonere og gjøre hva hun ønsket.

---

Så nu er jeg et helt annet sted. Ikke hjemme.

Langt unna.

---

Trude virket blindt fast og bestemt på å ha kommet hjem for å forsøke å tiltvinge seg en avtale med meg som hun når som helst kunne og ville bryte og endre efter forgodtbefinnende, - med det som trumf-kort i lag med Margrethe og Balder at jeg ellers er ubesindig, voldelig og farlig for henne og for ungene og antagligvis også gal. Den der oppskriften, - den alminnelige i Norge, - som hun med hjelp av Conni og Olav Høstad fulgte for oppmot 15 års tid siden og som hun kjenner til bunns.

Til punkt og prikke efter planen, helt ifra begynnelsen!

Kanskje endog planen var så utspekulert at da Balder og Idun kom hjem til oss ilag med en julenisse, - så var nettopp det signalet om at planen straks skulle iverksettes!?

Eller var planen annerledes? Eller ble det bare slik som det ble, av flere slags grunner?

Skulle jeg provoseres? Ble jeg provosert? Ble hun redd?

Det kan absolutt virke som at jeg skulle provoseres! Straks jeg kom hjem og inn døren her ifra Haugesund. Men jeg ble ikke provosert, - jeg er vant med mye slags ubesindighet og dum oppførsel ifra hennes side. Da hun stod utenfor efterpå med Solborg på armen og jeg, efter at jeg så julegave-pakken på utsiden ved døren, spurte henne: - Har du snakket med Idun og Balder i dag? Og hun sa: - Bare litt.

Jeg sa noe mere også, - men var ikke provosert eller sint, - om enn jeg hevet stemmen litt. Jeg sa vel omtrent som så: - Du hadde kanskje ikke tenkt å fortelle det? Du hadde klanskje tenkt å drive med mere lureri, løgn og falskhet? Sier til meg at du aksepterer min avgjørelse som vår avgjørelse, - fordi jeg ellers vil ha skilsmisse. Og at du resignerer på dette fordi du ikke vil ha noen skilsmisse. Men så mener du i virkeligheten bare løgn og lureri med dette, - og tror at vi kan ha et ekteskap med løgn, falskhet og lureri. Skjønner du ikke, - at vi ikke kan invitere løgn og falskhet til vårt ekteskap og vår familie? Skjønner du ikke det så er du enda mere en løgn-fan! Skjønner du?

Var det dette hun egentlig ble redd for?

Hvis hun altså ble redd for noe som helst?

---

Antagligvis også gal, sa jeg. Med hensyn til oppskriften, og det som har skjedd. Trude har siden i vår fortløpende lest Saks-dokumentasjonen og mine Dagboksnotater, både med interesse og kommentarer. Nu – siden hun så plutselig og overraskende forsvant kvelden tirsdag 19. desember, har hun flere ganger gitt uttrykk for at hun har mistet interessen for å lese disse Dagboksnotatene ifra min side, som hun før leste med stor iver og interesse.

Hun tok meget brått skrittet i motsatt retning i så måte! (For meg er hun i dette tydelig nok inspirert og influert av Balder.)

Mine Dagboksnotater inneholder en del av mine (og Trudes) refleksjoner og tanker underveis, i tilknytning til hva som skjer. Også i forbindelse med Bibelen og det kristne.

Men hvem er vel interessert i og opptatt av slikt her til lands nu for tiden? Bortimot ingen, tilsynelatende! Bortsett fra hyklere og fanatikere her og der! Bortsett fra dumminger og galinger!

Bibelen og det kristne er nokså noe annet enn den vanlige og normale verden, - vet vel bortimot enhver som er rett navlet!

Hvis mine Dagboksnotater gir inntrykk av og uttrykk for at jeg er opptatt av også slikt, - vel, da må jeg vel (underforstått) nødvendigvis være nokså unormal og gal!

Si, si!

Det gjelder om å være på den rette siden av normalen! Og om å ha de rette og nødvendige allierte!

Trude har nok hatt veiledning underveis i dette som nu har skjedd.

Og det ikke så lite heller!

---

Hun har ved to anledninger efter at hun kom hjem sagt at grunnen til at hun kom hjem var at hun syntes synd på meg.

Slike ord skulle vel også si sitt. Men hun tror selv at når hun sier dette at hun er lur og klok, og ikke avslører seg selv og sin allianse.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52.

Dato: Fredag 29. desember 2006:

Temperaturen her ute i natt omkring lavest 3, 4 plussgrader Celsius, tror jeg.

---

Jeg er bare vitnet. Som ikke bærer falskt vitnemål.

---

Hun så naken og avkledd ut. I overført betydning. Der på kjøkkenet. Men enda løgnaktig, falsk, ondsinnet og hovmodig!

Nu ikke skamfull. Mere som hun undret seg hvordan komme seg ut av dette uten å svikte Margrethe og Balder.

Hun ble trett og ville sove og være for seg selv.

---

Ved flere anledninger har hun brukt ordet hjem, som om hos Margrethe er hennes hjem. Som for eksempel når hun jevnt over forteller om at de ”kjørte hjem igjen”. Men det var jo det du ikke gjorde! tenker jeg.

---

Hva skal jeg gjøre?

Rømme huset og levere disse Dagboksnotatene samt MP3-opptakene til politi og barnevern annet sted i Norge? Si at Gudmund må forsøke å være sjef imens?

Sånn at offentlighet og myndigheter imens kan forsøke å rydde opp i saken?

Og hva skal jeg i så fall si til ungene?

At mamma endog har tenkt å overlate de til Barnevern-tjenesen i Vindafjord kommune?!

At hun fortsatt har tenkt å gjøre hva som helst som står i hennes makt for at jeg skal si til henne at jeg aksepterer at Balder og Idun får ha kontakt med sine søsken her hjemme!

Deriblandt særlig å si til Politi og offentlig Barnevern-tjeneste at jeg er en ubesindig, voldelig og farlig mann – som hun og ungene trenger beskyttelse imot!

Sånn at hun ved falskt vitnemål i lag med Balder kan si at hun alene bør ha omsorg og foreldre-myndighet over barna! Mens de samtidig ytterligere forsøker å få barna til å tro, ved hjelp av hjernevask, at jeg er et stygt og fælt troll og farlig!

Og forsøke å sole seg som best hun makter det i solskinnet ifra alle de som holder med henne, - og som vil det samme!

Falskhet, løgn og ondskap! For uhemmet å nå sine mål og hensikter, - koste hva det koste vil!

---

Er å kjøre herifra kanskje det beste?

For å avvente at noen griper inn i saken?

Og for at jeg bedre derifra kan forsøke å få offentlighet og myndigheter til å gripe inn?

Trude er jo tydeligvis troendes til å gjøre hva det skal være! Hvor ondt det enn måtte være!

Og hun har enda ikke tenkt å stoppe, - før hun og Balder har nådd sitt mål!

Selvbesinnelse? Perspektiv på hva hun selv foretar seg? Sindighet? Saklighet? Ærlighet? Vennlighet? Høflighet? Kjærlighet? Fullstendig helt fraværende!

---

Gudmund (eller var det Trude?) snakket i går kveld om at Liv Grete hadde snakket til Trude i telefonen om at jeg engang hadde snakket om å begå selv-mord! Jeg vet ikke om Liv Grete faktisk kan ha fått seg til å si noe slikt, - men tull og tøys er det i alle fall.

Selvmord er en stygg ugjerning, - likesom andre slags mord!

---

Hva annet eller i steden kan jeg gjøre? Eller i tillegg? Enn å kjøre herifra?

Gudmund vil forhåpentligvis i så fall forsøke å takle det hele efter beste evne! Verre enn efter Trudes fattigslige evne kan det vel knapt bli?!

I denne saken foregår det tydeligvis mangt og meget over hodet til Trude!

Og over hodene våre!

Det var kanskje dette Synnøve mente med vinter-begivenhetene?

Det er kanskje dette som er Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune og allierte sin hemmelige plan?

---

Alt det som står over her – hit – av mine Dagboksnotater, ble liggende igjen hjemme som et slags brev til Trude da jeg dro bort vekk ifra hjem i dag.

Men jeg snakket med både Gudmund (naturligvis) og Trude før jeg reiste bort vekk for en stund. Fortalte og forklarte både kortfattet, grundig og enkelt, særlig til Gudmund, hvorfor jeg måtte gjøre det slik. Fortalte også at både Trude og jeg nu har noe å alvorlig å tenke på, hver for oss, - at noe avstand nu synes som å være det eneste som forhåpentligvis og trolig ikke gjør vondt verre. Og at Trude i verste eller beste fall avslører seg selv og sine gjerninger ytterligere. At hva som skjer hele veien er selv-avslørende!

Trude ble en smule hysterisk da jeg fortalte at jeg nu hadde besluttet å reise bort for en stund, at jeg ikke så annen utvei. Hun ville ikke at jeg skulle reise noen steds og sa at det virket ubesindig og dumt nu som alt kunne bli så bra igjen. Hun hadde lyst til å telefonere både politiet og mere til for å få hjelp til å stoppe meg, - og jeg tok derfor med meg telefonenen, for å kunne dra hjemmenfra i fred og ro. Sa at jeg kunne legge igjen telefonen borti veien, - at hun da når jeg var dratt et stykke langt bort vekk kunne telefonere og gjøre hva hun ønsket.

---

Så nu er jeg et helt annet sted. Ikke hjemme.

Langt unna.

---

Trude virket blindt fast og bestemt på å ha kommet hjem for å forsøke å tiltvinge seg en avtale med meg som hun når som helst kunne og ville bryte og endre efter forgodtbefinnende, - med det som trumf-kort i lag med Margrethe og Balder at jeg ellers er ubesindig, voldelig og farlig for henne og for ungene og antagligvis også gal. Den der oppskriften, - den alminnelige i Norge, - som hun med hjelp av Conni og Olav Høstad fulgte for oppmot 15 års tid siden og som hun kjenner til bunns.

Til punkt og prikke efter planen, helt ifra begynnelsen!

Kanskje endog planen var så utspekulert at da Balder og Idun kom hjem til oss ilag med en julenisse, - så var nettopp det signalet om at planen straks skulle iverksettes!?

Eller var planen annerledes? Eller ble det bare slik som det ble, av flere slags grunner?

Skulle jeg provoseres? Ble jeg provosert? Ble hun redd?

Det kan absolutt virke som at jeg skulle provoseres! Straks jeg kom hjem og inn døren her ifra Haugesund. Men jeg ble ikke provosert, - jeg er vant med mye slags ubesindighet og dum oppførsel ifra hennes side. Da hun stod utenfor efterpå med Solborg på armen og jeg, efter at jeg så julegave-pakken på utsiden ved døren, spurte henne: - Har du snakket med Idun og Balder i dag? Og hun sa: - Bare litt.

Jeg sa noe mere også, - men var ikke provosert eller sint, - om enn jeg hevet stemmen litt. Jeg sa vel omtrent som så: - Du hadde kanskje ikke tenkt å fortelle det? Du hadde klanskje tenkt å drive med mere lureri, løgn og falskhet? Sier til meg at du aksepterer min avgjørelse som vår avgjørelse, - fordi jeg ellers vil ha skilsmisse. Og at du resignerer på dette fordi du ikke vil ha noen skilsmisse. Men så mener du i virkeligheten bare løgn og lureri med dette, - og tror at vi kan ha et ekteskap med løgn, falskhet og lureri. Skjønner du ikke, - at vi ikke kan invitere løgn og falskhet til vårt ekteskap og vår familie? Skjønner du ikke det så er du enda mere en løgn-fan! Skjønner du?

Var det dette hun egentlig ble redd for?

Hvis hun altså ble redd for noe som helst?

---

Antagligvis også gal, sa jeg. Med hensyn til oppskriften, og det som har skjedd. Trude har siden i vår fortløpende lest Saks-dokumentasjonen og mine Dagboksnotater, både med interesse og kommentarer. Nu – siden hun så plutselig og overraskende forsvant kvelden tirsdag 19. desember, har hun flere ganger gitt uttrykk for at hun har mistet interessen for å lese disse Dagboksnotatene ifra min side, som hun før leste med stor iver og interesse.

Hun tok meget brått skrittet i motsatt retning i så måte! (For meg er hun i dette tydelig nok inspirert og influert av Balder.)

Mine Dagboksnotater inneholder en del av mine (og Trudes) refleksjoner og tanker underveis, i tilknytning til hva som skjer. Også i forbindelse med Bibelen og det kristne.

Men hvem er vel interessert i og opptatt av slikt her til lands nu for tiden? Bortimot ingen, tilsynelatende! Bortsett fra hyklere og fanatikere her og der! Bortsett fra dumminger og galinger!

Bibelen og det kristne er nokså noe annet enn den vanlige og normale verden, - vet vel bortimot enhver som er rett navlet!

Hvis mine Dagboksnotater gir inntrykk av og uttrykk for at jeg er opptatt av også slikt, - vel, da må jeg vel (underforstått) nødvendigvis være nokså unormal og gal!

Si, si!

Det gjelder om å være på den rette siden av normalen! Og om å ha de rette og nødvendige allierte!

Trude har nok hatt veiledning underveis i dette som nu har skjedd.

Og det ikke så lite heller!

---

Hun har ved to anledninger efter at hun kom hjem sagt at grunnen til at hun kom hjem var at hun syntes synd på meg.

Slike ord skulle vel også si sitt. Men hun tror selv at når hun sier dette at hun er lur og klok, og ikke avslører seg selv og sin allianse.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52, dato: Lørdag 30. desember 2006:

---

Hva tenkte jeg å gjøre da jeg kjørte bort vekk ifra hjem for en stund i går?

Bortsett fra i beste fall å gjøre Trude spakere? Om så kunne skje!

Fremlegge saken og situasjonen for politi, for massemediene, for andre? Med full tyngde, via mange hold?

Og å gjøre disse Dagboksnotatene mine enda mere og bedre offentlig tilgjengelige? I en eneste stor og kompakt jafs?

Hvordan kunne jeg rå over det så fort som nødvendig, - før Trude gikk lenger inn i galskap og ondskap?

Kort med tid til rådighet. Problematisk kort tid til rådighet. Før Trude blind og vettløs gjør seg selv og barna til et offer for Barnevern-tjenester og tarvelig, billig ondskap!

Og hva med politi, aviser og slikt? Deres evne og vilje på kort sikt? Og deres inngreps-muligheter?

Hva for valg hadde jeg? Hadde jeg noe annet valg?

Står jeg ikke nu fullstendig maktesløs overfor hva Trude og hennes allierte driver med og synker dypere og dypere ned i?

Hva kan vel noen stille opp med overfor slikt? På kort sikt?!

På lengre sikt ikke noe problem! Men hva er i mellomtiden ødelagt temmelig så fullstendig, og tapt?!

---

Jeg ble kjørende i bilen hjemmefra mere usikker i visse henseender. Skulle jeg likevel ikke kontakte Politiet i Haugesund, - likevel ikke enda fremlegge saken for dem? Og det andre og de andre jeg hadde i tankene?

Jeg tenkte videre at jeg bør optimalt være sindig – og kraftfull, og kjærlig!

Det ble til at jeg da jeg kom til Aksdal hadde bestemt meg for å svinge sørover, å kjøre med bilen og med ferje-båt over til Stavanger. Derefter kanskje eller antagligvis å kjøre til Oslo, finne meg og innrette meg en base der. Også for fortsatt å gjøre ingenting i og omkring begivenhetenes sentrum, - for fortsatt å overlate gjøringen til Trude og hennes allierte! For å ha god avstand bort vekk ifra den der slags gjøringen!

Jeg kom i tanker om Sigve Saker og Data-Bibelen, - at de holder til i Stavanger. Jeg bestemte meg for først å kjøre dithen. Og det gjorde jeg. Der fikk jeg en times tid eller to samtale med Sigve Saker. Han var imidlertid ganske så opptatt med andre saker, - tidsfrister og slikt i forbindelse med overgangen til nytt år.

Han fortalte at han hadde lest Saks-dokumentasjonen jeg oversendte ham for en tid siden. Han hadde endog, fortalte han, efterpå telefonert Synnøve på Karmøy, og sagt til henne at han for sin del ikke anså at hun burde bekymre seg for Dagboksnotatene.

Han hadde og sendt meg en e-post. Som jeg sa til ham ikke var kommet frem. Og at det nu er lenge siden jeg har kunnet motta noen slags form for e-post. På grunn av spam, data-virus, og slikt så forskjellig.

Derefter kjørte jeg nærsagt på instinkt til Runar, noen mil utenfor Stavanger.

Jeg ble godt mottatt hos Runar. Han hadde invitert mange venner og kjente til en sammenkomst hos seg. De første av gjestene ankom en times tid efter at jeg kom.

Vi fikk likevel også snakket en del. Iøvrig mest av alt bare trivlig.

---

*****

--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

--- Uke 52, dato: Søndag 31. desember 2006 – Nyttårs-aften:

---

Jeg overnattet hos Runar. Er her enda.

---

Da Eirik og Hege kom på besøk hos oss hjemme og Trude nølende og skamfull kom ned trappen og ikke riktig visste om hun skulle våge å vise seg frem for de.

Hun sa da at hun var så skamfull og angret, og spurte om de kunne tilgi henne. Eirik tok til min skuffelse svært så lett på det og viftet det nærmest bort som noe ubetydelig. Han sa at han tilgir henne og at det ikke var eller er noe problem. Uten å vite hva hun har gjort og hva hun angrer!

Jeg tenkte at han heller burde ha spurt henne om hva hun har gjort og hva hun angrer, og hva konkret hun vil at han og andre skal tilgi henne for. Det gjorde han ikke. Og Trude syntes for meg som å bli mere og mere brå-kjekk efterpå.

---

Runar ville jeg skulle se en storslagen kvalitets-film ifra Korea. Tenkte tydelig at den ville gi meg verdier i forbindelse med alt hva som i og omkring juledagene har skjedd. Og det hadde han rett i. En dypsindig og knall god film ifra følsomme og dypsindige mennesker i Korea. Den heter ”A Time To Remember”.

Og med mange paraleller til meg og Trude!

Den mannlige hovedrollen fikk meg iøvrig på mange måter til å tenke på Gudmund.

Filmen handlet blandt mye annet også om tilgivelse.

En av personene i filmen sa i en forbindelse noe slikt som at: Å tilgi er som å gi hatet et rom i hjertet.

Det ble vel på det nærmeste snakket om tilgivelse uten anger. Uten forsoningen og lutringen mellom tilgivelsen og angeren.

Jeg kommer vel tilbake til dette efter hvert.

---

Ekteskapet og familien handler mye om tillit, trygghet og trivsel. Absolutt ikke minst om tillit!

---

Jeg spurte Runar om han hadde papir jeg kunne skrive på. Han sa han visste ikke helt om han hadde noe. Jeg kikket meg litt omkring og syntes jeg så noe hvitt papir nederst i esken med ved og opptenningspapir ved ved-ovnen. Ganske så riktig, - baksidene kunne brukes, og jeg la de på stuebordet for å høre om jeg kunne bruke de. – Hvor fant du disse hen? spurte Runar. Jeg fortalte ham hvorhen. Han sa: - Disse papirene skulle ikke ligge i ved-esken i det heletatt. Det var bra du fant dem. De ville ha blitt brent opp ellers. Jeg skal finne i noe annet papir til deg.

Jeg sa: - Jeg fant, jeg fant! sa Askeladden. Den Askeladden som kongen, prinsessen og alt kunne målbinde!

Vi lo begge.

---

Den Hod (eller Hød) som til slutt bringer Balder opp ifra dødsriket er vel erindringen, så vidt jeg husker?

---

Runar forteller at Sigmund ble svært så meget positivt overrasket da han kom hjem til oss. Og at han likte seg så godt hos oss. Og at han også trodde at Runar ville kjenne det samme om han tar turen hjem til oss.

Håper at Runar ikke unnlater å sende Sigmund et eksemplar av boken!

---

Da hun kom hjem: For å bevise at hun var redd der hos Wenche vil hun ha rettet opp følgende:

Jeg sa: - Jeg er en voldelig mann, en dødsmaskin av en farlig mår, - er det ikke dette du prøver å si? At jeg er farlig, og voldelig av meg – og også nu har vært det? Er det det du prøver å si? Og at du er redd og må hjelpes og beskyttes? Jomfru i nød!? Hjelp!? Og hvorfor er det slik du sier at du oppfatter meg? Fordi jeg sier at Balder og Idun ikke kan komme og besøke sine søsken, - at jeg ikke aksepterer det og heller både kommer til å flytte til langt unna i verden, eller vil ha en skilsmisse med deg? Er det derfor jeg liksom er så farlig da? Fordi jeg er så sindig og saklig? Fordi du er uenig?

Trude vil ha rettet opp, så det kommer med at jeg sa jeg var en farlig dødsmaskin.

Trude vil ha rettet opp for å få sagt at hun var redd, - faktisk redd.

Trude hjemkommet: - Selv om jeg skjønner jo nu at jeg tok feil, - at det ifra din side var ironisk ment. Men det skjønte jeg ikke da!

---

Hvilken måte å vise kjærlighet på er det du har gjort, Trude? Tenk deg om!

---

Jeg skal telefonere Trude i dag, og (som jeg sier til Runar) spørre henne om hun har noe å fortelle eller å si.

---

Jeg telefonerte tre ganger omkring klokken 8.30, til hjem. Ingen tok telefonen.

Og en gang ved 9-tiden. Ingen tok telefonen.

---

Jeg har ventet så lenge med å telefonere, - fordi jeg vet at en ikke kan klemme egget ut av fuglen!

---

Jeg telefonerte igjen ved 9.30-tiden. Ingen hjemme? Sover?

---

Jeg har tenkt på, at hvis Trude vil at jeg straks skal komme hjem igjen – så kan jeg lufte et tre-delt vilkår for henne:

- At du går inn for at jeg fortsatt skal ha det avgjørende og siste ordet.

- At du ikke sier stygge eller løgnaktige ting om meg, som kan misbrukes eller brukes imot meg.

- At hvis du ønsker reglene forandret så spør meg om det er greit for meg og om jeg går med på det. Og hvis vi ikke kommer til ny enighet – at en skilsmisse, saklig og enkelt heller blir løsningen eller konsekvensen heller enn løgn, ubesindigheter og falskhet og lureri.

---

Gud er kjærlighet, i sannhet!

---

Jeg telefonerte mormor omkring klokken 11.30. Fordi ingen tok telefonen hjemme. Mormor sier at det er fordi de ikke har nolen telefon der hjemme nu. Og at Trude telefonerte mormor i går, ifra en mobil-telefon med dårlig kontakt og mye skurring.

Hun sier at Trude sa til henne at jeg var dratt hjemmenfra. Men at det var så å si det eneste Trude hadde fått fortalt fra den dårlige telefon-forbindelsen.

Mormor skal forsøke å telefonere vår nabo Wenche, - for å få Wenche til å ta turen bortom hjemme hos oss – og hjelpe Trude til å få tilgang til en telefon. For å kunne telefonere til min mobil-telefon.

Mormor spurte hvor jeg er, og jeg sa bare at jeg er langt unna.

Mormor telefonerte litt efterpå tilbake igjen til min mobil-telefon. Hun hadde snakket med Wenche. Wenche skulle ta turen bortom der. Mormor fortalte også at Wenche sa at hun hadde snakket med Trude i går, og at det virket som at det går bare bra der hjemme. Hva som ligger i de ordene er ikke godt å si, tenker jeg.

Klokken er nu omkring 12.

---

Klokken er omkring 13.30.

Jeg er redd batteriet på mobil-telefonen min her skal utlades, og undrer på om jeg skal telefonere Wenche for å høre hvordan det går?

---

Jeg og Balder blir enige om at han skal flytte hjemmenfra, - fordi jeg finner hans oppførsel svært så medget uakseptabel.

Efterpå vil han nærsagt flytte hjem til oss, for å få ha kontakt med sine søsken. Hvilket jeg før han dro hjemmenfra sa både en og flere ganger ikke kom til å bli aktuelt.

Og årsaken til at jeg spurte ham om vi kunne komme til enighet om at han flytter hjemmenfra – var nettopp hans ille og ugunstige innflytelse på barna, sine søsken, og trivselen i familien! Hvilket vi begge snakket om og forstod godt.

---

Trude syntes ikke der hjemme da hun kom hjem som å ville ha skilsmisse. Det sa hun også at hun ikke ville, og har hun sagt og tydeliggjort ved flere anledninger underveis. Men jeg og Gudmund forstod det på henne som at hun antaglig vil velge å akseptere at bare hun får ha kontakt med Balder og Idun. Og det går jeg med på, sier jeg også til Trude og Gudmund. Det har jeg alltid og hele veien vært med på, selvfølgelig, sier jeg. Samtidig som jeg sier at hvis en av oss vil ha skilsmisse efterpå, så ordnes det saklig, redelig og enkelt.

Jeg tror det er en slik løsning hun vil gå inn for, og jeg også – som sagt. At hun vil gå inn for dette, hvis hun bare lar det meste av løgnene, falskheten og galskapen fare.

Men, så virker det dog som hun fortsatt ønsker å ha noe å true meg med – for å kunne endre på reglene og alt når hun selv måtte ønske det! At reglene og vilkårene – og deres eventuelle unntak - for ekteskapet med andre ord ikke fastsettes i og med enighet, tillit og kjærlighet, - men ikke skal gjelde, - likeså heller ikke for skilsmisse! At også det og alt skal være bare lureri.

---

Det er tillit, trygghet og trivsel som skal nære og nøre kjærlighetens ild, varmen og gløden i ekteskapet og familien.

---

Trude har i noe lang tid nu alvorlige problemer med en tann i overkjeven, og det gjør nok mye vondt også. Men det er ikke så lenge til hun efter avtale skal være hos tannlegen. Jeg skal gjøre mitt beste for at det skal bli bra og gå godt.

---

Trude har røkt tobakk litt innimellom mere enn en måneds tid nu. Jeg forsøker innimellom i all beskjedenhet å fraråde henne det.

---

Efter at Trude var kommet hjem var tydelig nok ikke alt som det burde være imellom oss. For eksempel så ville ingen av oss komme hverandre for nær.

Men da hun ved en anledning satt ved vinduet og snudde seg for å kikke ut en stund, da ble det altfor fristende å smyge meg innpå og kjenne efter på midjen hennes over hoftene. På hver side og litt foran. Bare en meget kort stund. Det gledet meg og også henne. Vi smilte begge glade. Jeg sa at jeg bare litt ville kjenne efter hvor jeg likte så godt å kjenne, og kanskje efter hennes brynje og belte. Men hentydning til ord av Paulus, - ord som hun de siste måneder flere ganger har sagt at hun liker særlig så godt. Enskjønt det for meg ikke har syntes som at hun har skjønt særlig meget av hans ord, - heller ikke om dette. Men hun er ofte snar til hovmod og hissighet. Tydelig nok også for å krige og konkurere imot meg. Hun protesterer veldig veldig ofte på det meste av alt jeg sier. Iallfall meget periodevis, - og hun faller fort og lett inn i slike perioder.

---

Ef. 5, 21 - 33 {HJEM OG FAMILIE}

Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus! 22 De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv. 23 For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sitt legeme. 24 Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt. 25 Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den 26 for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord. 27 Slik ville han stille den fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den være. 28 På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. 29 Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. 30 For vi er lemmer på hans legeme. 31 Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. 32 Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken. 33 Men det gjelder også dere: Hver og en skal elske sin hustru som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.

Ef. 6, 1 – 19: Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett. 2 Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte: 3 så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. 4 Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er efter Herrens vilje. 5 Dere slaver skal være lydige mot deres jordiske herrer, med frykt og respekt og av et oppriktig hjerte, likesom mot Kristus selv. 6 Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere, som helhjertet gjør Guds vilje. 7 Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker. 8 Dere vet at enhver skal få lønn av Herren for det gode han gjør, enten han er fri eller slave. 9 Dere herrer skal behandle slavene på samme måte. Bruk ikke trusler! Dere vet at både de og dere har samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk.

10 {GUDS FULLE RUSTNING}

Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! 11 Ta på Guds fulle rustning, så dere kan holde stand mot djevelens lumske angrep. 12 For vi har ikke en kamp mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. 13 Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående efter å ha overvunnet alt. 14 Stå da klar med sannheten som belte om livet og med rettferd som brynje, 15 og ha som sko på føttene den beredskap som fredens evangelium gir. 16 Grip framfor alt troens skjold; med det kan dere slokke alle den ondes brennende piler. 17 Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds ord. 18 Gjør dette i bønn, og legg alt fram for Gud! Be til enhver tid, i Ånden! Våk og hold ut i bønn for alle de hellige, 19 også for meg. Be om at de rette ord må bli gitt meg når jeg skal tale, så jeg frimodig kan forkynne evangeliets hemmelighet.

---

1. Tess. 5, 8: Men vi som hører dagen til, la oss være våkne, ha tro og kjærlighet som brynje og håpet om frelse som hjelm.

---

Jeg telefonerer til Wenche. Det er Trude som tar telefonen. Jeg spør henne om hun har noe å fortelle eller å si. Det virker på henne som det er lite eller ingenting det, - bortsett fra hat og avsky overfor meg og alt som bringer tankene hen på meg. Hun var bare tilfeldigvis innom Wencke for å hente noe, sier hun.

Hun forteller også at Wencke har lånt henne en telefon hjemme, og at det nu går an å telefonere dertil og derfra.

Og at hun også har bragt Balder og Idun hjem til oss, - og at de nu har det så bra alle sammen.

Før jeg reiste hjemmefra sa jeg overfor Gudmund og Trude, at det absolutt ikke skulle forundre meg det minste om det var det hun kom til å gjøre. Å sende bud efter Balder og Idun. Hun fnyste og sa da at det kom hun selvfølgelig ikke til å gjøre.

Jeg spør henne om hun vil snakke om hvordan vi skal gjøre det videre. Hun sier at hun er ikke særlig interessert i det, - og at hun efter at jeg dro har ombestemt seg og igjen vil at alle søsknene skal være samlet!

Hun gir uttrykk for at hun og alle nu har det så bra at hun egentlig ikke har tid eller interesse for å snakke med meg. Hun må også skynde seg tilbake igjen, sier hun.

---

Jeg snakker med Runar om saken. En hel del, en lengre samtale.

Jeg sønderknuses grundig på sett og vis i løpet av denne samtalen, med Runars inderlige og levende beskrivelser og sammenligninger.

Gud tar med ett tak i føtterne mine, røsker og slenger meg langt opp i været og røsker og slenger meg likså brutalt og brått ned imot jorden igjen, hele tiden med et fast grep i mine føtter, – og tar meg så i sin hånd, som var jeg en liten dukke, og retter min front og mitt ansikt imot seg, og sier fast og strengt omtrent som så: - Se meg i øynene! Du er i ferd med å gjøre noe galt! Det der går ikke. Du må snu nu, - du må vende om! Du var i ferd med å gjøre noe forferdelig galt!

Og jeg skjønner. Gud slipper meg. Jeg er irettesatt. Grundig!

En skremmende opplevelse, - om så kan sies! Skremt mest av alt av meg selv, og hva jeg var i ferd med å gjøre. Jeg var i ferd med å gjøre urett. Jeg var uten å vite det i ferd med å gjøre vondt verre!

---

Jeg telefonerer omkring klokken 15.10 til Per i Vikebygd. Runar syns også jeg skal gjøre det.

---

Jeg fulgte Per sine anvisninger og råd til punkt og prikke. Det var ikke vanskelig.

Derefter telefonerte jeg Trude. Jeg sa at jeg nu aksepterer hennes betingelse om at Balder og Idun skal få kunne ha kontakt med sine søsken.

Trude ble straks meget glad, jeg også, og Balder. Jeg tror også Balder, - for det var hva han sa.

Jeg sa at jeg kommer hjem nu, og Trude var meget glad. Hun spurte og om det er noe lureri med det. Jeg sa at det er ingenting som helst lureri med det. Selvfølgelig ikke. Og hun ble enda mere glad.

Jeg sa at jeg kler på meg og kommer hjem nu. Begge var vi meget glad. Også Balder fikk jeg snakke noen ord med. Han sa at han var overrasket, - at det hadde han aldri trodd mulig, men at han er glad for det.

---

*****