--- Dagboksnotater / DBN -
September 2007,
Rune L. Hansen, Vinberget, Tindeland, N-5568 Vikebygd, Norge:
----------
-- Uke 35, dato: Lørdag 01.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært 6, 2 pluss-grader Celsius.
Overskyet og regn. Mye regn og vått i dag. Maks-temperaturen her ute i dag har vært 15, 9 pluss-grader.
---
Det er deilig og godt å gå og stelle i skråningene og landskapene her på denne flotte og kjære eiendommen! Arbeider meg stadig lengre inn i og ut i landskapene og mulighetene her. Særlig da ved hjelp av rydding og beplantning.
Forsøker også å anvende den fordelen skogbrannen hadde for landskapet her. Nu er jorden på grunn av asken mindre sur og mere avbrent. Og har mindre ugress. Og løvtrær særlig vokser frem, og blir utplantet, som særlig gir løv og fin kvist til komposter, utfylling og markering, etc.
Mange områder her på eiendommen får navn for kanskje, eller antagligvis, første gang. Navn så som: Indianer-plassen, Kvede-plassen, Nord-kløfta, Øst-kløfta, Sol-svingen, Smultringen, Smultring-dalen, Sol-sletta, Sol-borgen, Vest-bredden, Ribbe-dalen, Nakken, Sør-dalen, Halv-øya, osv.!
Forsøker stadig mere bevisst og veloverveid å bruke de forskjellige slags vekster og remedier som en slags tilretteleggere, bearbeidere og innvirkere. For optimal hensynsfull trivsel. Et mildt sagt meget så interessant og viktig tema!
---
Gudmund og noen fortalte nylig at Idun har sluttet Steinerskolen i Haugesund, for heller å begynne på en annen slags skole – ved navn Aurland økologiske landbruks-skole, eller slikt noe lignende navn, i Aurland i Sogn og Fjordane fylke – et godt stykke lenger nord i Norge. Jeg kjenner til også denne skolen, fra mange år tilbake, - og har endog vært der. Et underlig sted, langt nede mellom bratte, høye fjell. I mørket der nede.
Hun kommer knapt til å lære noe som helst der som hun ikke har fått og får langt bedre og rikere her hjemme. Og hun mister og ødelegger naturligvis svært så mye både for seg selv og resten av sin familie med denne sin forvirrede flukt.
Det er i alle fall ikke jeg som har forvirret henne eller sviktet henne. Og ikke de andre som ikke har gjort det heller. Så tvert om.
Men de som har forvirret henne og sviktet henne har dessverre gjort og gjør stor skade.
Jeg har sagt det mange ganger før:
Dumheten og ondskapen er nære og kjære søsken.
---
*****
-- Uke 35, dato: Søndag 02.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært 8, 3 pluss-grader Celsius.
Overskyet. Endel regn også. Maks-temperaturen her ute i dag har vært 18, 6 pluss-grader.
---
Problemer med pc-n.
---
*****
-- Uke 36, dato: Mandag 03.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært 7, 3 pluss-grader Celsius.
Overskyet formiddag, derefter sol. Maks-temperaturen her ute i dag har vært 16, 7 pluss-grader.
---
Nytt nr. av tidsskriftet NIS-info, ifra Senter mot antisemittisme. Dette er nr. 3, 2007, september. (Utkommer 4 ganger årlig. Opplag: 20.000.)
Tema for dette nr. er: ”Om det arabiske folkemordet i Sudan”. Fyldig og godt nummer, sterk kost og viktig lesning! Meget bra særlig ifra redaktør Michal Rachel Suissa. Også billedstoffet. Hun skriver blandt annet, at: ”Krigen mellom Nord- og Sør-Sudan har hittil kostet rundt 3 millioner mennesker livet, mens over 5 millioner er drevet på flukt. (...) Denne groteske krigen mot afrikanerne som araberne fører i Sudan, er like ubegripelig for oss i dag som Holocaust var ubegripelig for mange i sin tid. Begge folkemord kunne ha blitt stanset, men begge ble møtt med passivitet og likegyldighet i forhold til ofrene, men med sympati for forbryterne.”
Temaet omfatter også arabifiseringen av Midtøsten og Nord-Afrika.
Kristendommen kom tidlig og omfattende til landene langs Nilen, og til Nord-Sudan ifra koptiske misjonærer omkring år 100 e. Kr. Senere islamsk herredømme over kopterne resulterte i arabisering og islamisering også av Sudan, - med vold og terror.
---
Muhammed sine korrupte efterfølgere har – likesom korrupte kristne andre steder i verden – forvoldt mye ødeleggelse!
Også kristendom har det tidvis og ofte gått korrupt politikk i!
---
*****
-- Uke 36, dato: Tirsdag 04.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært 6, 2 pluss-grader Celsius.
Sol og finvær. Maks-temperaturen her ute i dag har vært 26, 2 pluss-grader.
---
Jeg, Frøydis og Stauda kjørte til musikk-skole i Ølen i dag. Det er på tirsdager og torsdager nu. Det har enda ikke vært mulig å få til denne kjøringen mere samordnet konsentrert med hensyn til tid og sted.
---
Trude er såpass kvalm at hun sier hun kjenner seg for dårlig til noe møte i morgen. Vi må derfor muligvis i morgen telefonere for enda en gang å få møtet utsatt.
---
Jeg og Trude så i kveld en interessant film om det apokryfe ”Judas-evangeliet”, filmen ”The Gospel Of Judas” ifra 2006, regi James Barrat. Ca. 90 + 46 minutter.
Judas-evangeliet, fra antagligvis omkring år 100 e. Kr., som Ireneus omtaler, er gjenfunnet og i stort monn rekonstruert.
Sviket imot Jesus og menneskers søken efter fakta i de kristne henseender er temaet sentralt i denne filmen. En film som efter nokså bra evne forsøker å være dokumenterende og presenterende på en saklig måte. Filmen gjør det vel kanskje også lett å forstå at hverken dette Judas-evangeliet eller en hel del annet hører hjemme i Bibelen. Og gjør oss sånn sett også enda gladere for at vi har den Bibelen vi omkring fra begynnelsen av faktisk har hatt! Takket være Paulus, Lukas, Johannes, Ireneus og de andre. Det er imponerende og flott å se og å skjønne hvor fint og flott Bibelen med NT oppstod og fremkom ifra Jesus selv og hans nærmeste den gangen og fremefter. Til tross for angrep og forvirring ifra mange hold. Også ifra ny-orienterende og ny-frelste kristne, - som nettopp i større eller mindre grad enda manglet de pålitelige skriftene i den fremvoksende Bibelens NT. Disse tekstene i NT som også på så forskjellig vis selv advarer imot slike farer og snarer. Mange av de ny-frelste manglet enda nok ord ifra Jesu munn, - nok ord ifra Jesu munn - til å kunne makte å forstå hva det hele egentlig gikk ut på! Det er jo vanskeligere å tro på og å forstå den halve Jesus, eller mindre, - enn på den hele Jesus?
Judas-evangeliet fremstiller forræderen Judas som en helt, og er sånn sett selv-avslørende på en interessant og tankevekkende måte. En kunne likså gjerne ha kalt det Svikets eller Svikternes evangelium. Det forholder seg på lignende selv-avslørende vis med flere apokryfe skrifter.
Mange som også i vår tid får slike skrifter i hånden begår den store bevissthets-messige feil at de tror og tenker at et slikt kvantitativt tilfang rett og slett bare presiserer og øker kunnskapen om hva det hele dreier seg om, og dreide seg om! Uten særlig å skjelne mellom løgn og sannhet, - mellom klinten og hveten, mellom giften og næringen.
Men løgn, forvirring og svik fantes også den gangen!
Jesus og hans kjære apostler ønsket ikke løgn eller dårlig litteratur med i Bibelen! Og slik ble det takket være deres innflytelse, anbefalinger og advarsler heller ikke.
---
*****
-- Uke 36, dato: Onsdag 05.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært 7, 1 pluss-grader Celsius.
Nokså overskyet og også vått ute. Maks-temperaturen her ute i dag har vært 16, 8 pluss-grader.
---
Trude telefonerte til Ingeborg Nyland i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune ved 10-tiden i dag, for å si ifra om at vi ikke kan komme i dag og møtet derfor må utsettes. Gudmund, som dro med bussen inn til Haugesund i dag tidlig, skulle igjen gi Vahan og Danielle beskjed.
Ingeborg Nyland snakket så lavt i telefonen at jeg hørte ingenting av hva hun sa, men bare hva Trude sa og efterpå fortalte. Ingeborg Nyland fortalte at hun slutter i jobben sin i midten av september, for å begynne i en ny jobb i Tysvær kommune – en nabo-kommune, hvor hun og hennes familie bor, nærmere Haugesund – mellom kommunene Haugesund og Vindafjord.
Hun spurte også Trude om det er greit at hun fatter et vedtak om at Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune betaler for måneden september for Gudmund til Steinerskolen i Haugesund. Trude svarte med å si omtrent følgende: - ”Dere spurte ikke oss foreldrene da dere de to første gangene fattet vedtak om å gi penger og klær til Gudmund. Vi visste ingenting som helst om det, før i eftertid. Dere burde vel ha snakket med foreldrene, - for å høre hva som foregikk, og for å høre om foreldrene syns det var greit at dere gir Gudmund penger for ikke å reise hjem?” Ingeborg Nyland svarte omtrent: ”Men Gudmund syntes det var ugreit å reise hjem igjen da.” Og Trude sa omtrent: ”Det var ikke det å reise hjem han ikke ville, - men det å ikke være der hvor Gudmund og Idun var. Han hadde kommet hjem igjen til 17. mai og den andre gangen, hvis dere ikke hadde gitt ham penger for å holde seg bort fra hjemme. Enda sier du at det bekymret deg at jeg ikke ble særlig bekymret da han var i Haugesund. Jeg ville egentlig hente ham i Haugesund jeg, men Rune sa vi ikke burde gjøre det, fordi det – som han sa – ville virke imot sin hensikt. Rune ville heller ringe politiet og snakke med de om det. Og det gjorde han. Men dere gir Gudmund penger og klær for at han ikke skal reise hjem, uten det minste å udersøke med eller spørre foreldrene først! ” Ingeborg Nyland svarte omtrent bare: ”Greit. Vi trodde ikke det var ønsket at han kom hjem igjen.” Og Trude sa omtrentlig: ”- Klart vi ville at han skulle komme hjem igjen, og ikke trodde eller ville noe annet. En gutt på nettopp 16 år. Ikke myndig som sine to eldre søsken bosatt i Haugesund.”
Ingeborg Nyland sa iøvrig også at hun skal skrive en ny innkallelse til møte.
---
*****
-- Uke 36, dato: Torsdag 06.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært 12, 6 pluss-grader Celsius.
Overskyet. Maks-temperaturen her ute i dag har vært 21, 7 pluss-grader.
---
Det skal vel være næring i alt en gjør? Også for eksempel i det å begynne på en skole.
Eller er det ikke det?
Den offentlige skolen i Norge utviklet seg til å bli en anstalt hvor foreldre kunne plassere barna sine for å få være i fred for de nesten hver dag, - for at foreldrene kunne jobbe, handle i butikkene, være litt alene, osv. For å tenke på seg selv, og for å slippe å tenke særlig meget på barna. Sett ifra mange voksne nordmenn sin synsvinkel nu for tiden, å betrakte som et nødvendig oppbevaringssted. For andre nordmenn ble den offentlige skolen nærmest å betrakte som et slags nødvendig onde. Og mange hylte og heiet dette nødvendige onde opp i skyene. For andre igjen – og de er kanskje de fleste – er det altså de som knapt har forestillinger om noe bedre eller annet for sine barns barndom og ungdom, enn den offentlige skolen.
En forutsetning for å gå på en skole, må vel være at den som går der får det bedre enn fra før av? Og bedre enn vedkommende fra før av kunne ha hatt det, for hele sin livs-utfoldelse? Og endatil vel, at vedkommende for å trenge eller kunne begynne på en skole - av det blir et bedre og gladere menneske, til nytte og gavn, for seg selv, og for hjem og samfunn? Eller hva? Er vedkommende kanskje glad nok – eller gladere – fra før av, i sin utfoldelse?
---
*****
-- Uke 36, dato: Fredag 07.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært x pluss-grader Celsius.
Maks-temperaturen her ute i dag har vært x pluss-grader.
---
Mye problemer med pc-n her nu!
---
*****
-- Lørdag 08.09. 2007:
---
Ny pc.
---
Gudmund sier han skal på tur mandagen. Fire døgns fjell-tur arrangert av Steinerskolen i Haugesund, for elevene som går videregående klasse-trinn der. Han sier at å være med på turen er obligatorisk.
---
Trude telefonerte og snakket med advokat Sverre Kvilhaug for en ukes tid eller to siden. For å høre hva han sier i forbindelse med møtene på Steinerskolen i Haugesund med Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. Noe svar på klagen til Helsetilsynet var enda ikke kommet.
Et svar-brev ifra Arne Borgemyr ankom for litt siden. Nokså underlig og endret i formuleringen.
Et brev ifra Folkebiblioteket i Haugesund ankom også, med krav om nesten 1.000,- kroner for bøker Gudmund har lånt, men ikke tilbakelevert! Trude ønsker å ta seg av det og ordne opp i den saken, sier hun.
Gudmund har på mange måter endret seg meget og veldig dårlig siden i fjor, helt tydelig for å efterligne Balder og Idun. Samtidig som det har kommet hovmod i ham, blindt hovmod, av enorme dimensjoner.
Jeg kjørte i dag til Haugesund for å kjøpe en ny data-maskin. Gudmund ble også med. Det ble til at jeg denne gangen kjøpte en bærbar en, til omtrent 8.000,- kroner. Med litt nødvendig tilbehør jeg kjøper efter hvert blir det nok omkring 3 eller 4 tusen kroner i tillegg efter hvert, i løpet av en måneds tid eller to.
Data-maskinen jeg bruker blandt annet til å skrive med her hjemme gikk nokså helt i stykker i går. Den har sviktet litt efter litt i de siste måneder. Det har medført noen vanskeligheter og problemer. Den pågående saken med Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune nødvendiggjør litt av hvert med hensyn til beredskap og forholds-regler. Også dyrt og problematisk, - men nødvendig.
---
*****
-- Søndag 09.09. 2007:
Mange småfugler her ute i dag tidlig, både de og fjærfeet her virket skremte, men jeg og hundene oppdaget ikke noe galt.
Dagen i dag har det vært noe jevnt med regn. Jeg har likevel for det meste vært ute og plantet i dag, i Øst-kløften og Smultring-dalen. Vi finner på navn på områdene her på eiendommen, efter hvert som det trengs eller passer slik.
Solborg er særdeles våken, lærenem og aktiv av seg. Og i sin alder nu enormt kromsete! Og forstår meget godt mye. Hun er iøvrig i disse dager nu snørrete og forkjølet. Iøvrig kan hun allerede forlengst si både R og S!
Ungene her har plukket mye kantarell og piggsopp de siste ukene.
---
*****
-- Mandag 10.09. 2007:
Temperaturen her ute har de siste døgn vært mellom 11 og 17 grader Celsius.
Endel regn også i dag. Telefonerte en mann hit i dag som vil ha en katt-unge. Vi har hengt opp plakater i noen butikker, om at vi har katt-unger å gi bort.
Trude er enda en hel del kvalm og kaster opp endel. Hun klarer ikke å spise særlig heller. Det meste tåler hun ikke. Tussig og slitsomt og ille for henne. Særlig meget små ufødte og nylig unnfangede beibier vil ha skånsom, mild mat!
Den forskrekkelige overlege Jan Nocon ved sykehuset i Haugesund ville nok ha likt å høre meg si eller skrive noe slikt, - for å forsøke å gjøre noe sykt, ondt eller dårlig ut av det! For trolig har han vel utført aborter?!
Jeg og Trude kjørte til Samfunnshuset i Vikebygd i eftermiddag, for å stemme. Kommune- og fylkes-valg, - samt også ordfører-valg for kommunen. Jeg stemte Kristelig Folkeparti på alle tre. Mitt poeng var ganske enkelt bare å stemme mest mulig imot Arbeiderpartiet og deres nærmeste.
Bevissthets-nivået i det norske folk skal igjen måles, i denne slags selv-angivelse.
Et historisk kompakt vitnesbyrd, ifra molbo-landets storhetstid.
---
*****
-- Tirsdag 11.09. 2007:
Maks-temperaturen her ute har siden sist vært 27, 7 grader Celsius, minimums-temperaturen 10, 7. Det har vært endel regn og overskyet også i dag.
Det er stadig plomme-sorter som modner, og som enda ikke har modnet. Eple-sorter også. Og hageblåbær. Og de aller første pærene. Og snart kirsebær-kornell og gaultheria også.
Fruktene henger der, næringsrike og gode, i gilde farver. Som pyntede juletrær.
Vi steller vekstene når de er små og svake, - derefter steller de oss. De strekker og rekker ut sine grener, sine hender, og sier takk – og vær så god!
Det er tirsdagene og torsdagene ungene her (tre av de) nu har kommunal musikk-skole. Frøydis i Ølen tirsdag, Stauda og Alfredo torsdag.
Vi kjørte til Ølen i dag, jeg og Frøydis – og Stauda ble også med. Efterpå var vi innom Etne, hvor vi i ”kompost-haugen” til Etne Hagesenter i dag også fant endel kurante vekster som kan få et godt liv her hjemme hos oss. I dag flere sypress, thuja og roser, og noe til. De er meget greie Kjell og folkene der, og efter hvert har det blitt en hel del vekster vi har fått derifra.
Jeg rakk å plante litt efter at vi kom hjem. Og også å stelle og å høste. Forskjønner og foredler Vinberget og dets omgivelser stadig mere og mere. Det daglige fremskritt. Både Fader vår og moder jord må hedres og æres, i respekt og gjerning – i Ordet. Våre store foreldre.
Sa jeg våre? Jeg må vel presisere: I våre områder av verden, og nu ganske så globalt og uhyrlig, har folk flest skjøgen Babylon og hennes elsker som sine store foreldre!
---
Russland prøvesprenger nu sin nye ødeleggelses-bombe, som de kaller Alle bombers far. En slags vakum-bombe, omtrent likså kraftig som en atom-bombe, men uten radioaktiv stråling.
USA har en lignende ødeleggelses-bombe, men kanskje bare 25 prosent så kraftig, - som de kaller Alle bombers mor.
Mange mennesker her til lands og i Europa nu for tiden tenker og tror at de ikke mere kommer til å få oppleve mere krig, at disse områder av verden nu har blitt en varig stabil fredstid. Det er imidlertid likevel ikke vanskelig å forutsi at de tar feil, hvis forholdene fortsetter noenlunde som hittil.
Folk flest er seg enda ikke bevisst den alles krig imot alle og Babylons globale okkupasjon, besittelse og besettelse som pågår! Mentaliteten og bevisstheten er på så allehånde vis enda på molbo-stadiet. Folk flest er enda grovt for dumme.
---
Mangt folk flest tenker på som nødvendigheter er egentlig tåpeligheter og dumheter. Også farlige og ødeleggende dumheter.
---
*****
-- Onsdag 12.09. 2007:
Temperaturen i natt her ute har på det laveste vært 10 pluss-grader Celsius.
Maksimum-temperaturen her ute i dag 19, 6 pluss-grader Celsius. Overskyet for det meste.
---
En høne ble i dag funnet død ved Hønsehuset. Den har vært savnet siden søndagen. Det var altså trolig det som skjedde tidlig søndagen. Synes som antaglig å ha vært en rev.
---
Mange kristne mennesker sier forhastet at de misliker okkult litteratur, og ser dermed bort fra at Bibelen absolutt også i beste forstand er en okkult bok.
---
Trude forteller meg i dag at Danielle ansatt i Steinerskolen i Haugesund telefonerte Trude hos Margret, altså i desember, for å råde Trude til å ta kontakt med Krisesenteret for voldtatte og mishandlede kvinner eller eventuelt Foreldre og Barn-senteret i Haugesund! (Sistnevnte er iøvrig den avdeling av Helse Fonna, - hvortil Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune under beleiringen av vårt hjemsted og vår familie i januar ville manøvrere Trude og våre barn. Samme Helse Fonna som også har Psykiatrisk avdeling ved sykehuset i Haugesund, hvortil jeg samtidig ble tvangsendt!)
Dette er helt nytt for meg. Trude sier at hun tidligere har fortalt meg det, men det har hun ikke. Hun lyver antagligvis i så måte. Hun fortalte derimot at hun snakket med både Vahan og Danielle da hun under oppholdet hos Margret dro til arrangementet ved Steinerskolen i Haugesund. Trude gav da heller ikke inntrykk av eller uttrykk for at de da snakket om noe som helst spesielt.
Nu sier Trude at hun også snakket noe med de om vår familie sin situasjon. Jeg spør henne om hun overfor Vahan og Danielle forsøkte å fremstille det som at jeg er voldelig eller mishandlende av meg. Trude sier nei, men at hun sa til de at jeg sparket henne i rompen og at hun var dratt hjemmenfra fordi hun var blitt redd.
Hva Balder (og Idun med ham?) har fortalt eller antydet og sagt til Vahan og Danielle av løgner om hva som har skjedd, undrer meg – og fremkommer forhåpentligvis enda tydeligere efter hvert.
Det undret og overrasket meg i det ene møtet på Steinerskolen at Trude antydet en slags felles ånd eller et slags samarbeide mellom Danielle og Ingeborg Nyland. For jeg visste da ingenting som helst om den telefon-henvendelsen Danielle hadde gjort til Trude hos Margret. Nu når jeg vet det er det lett for meg å forstå Trude sine antydninger i møtet. Trude sier selv at det var derfor hun sa det hun sa til de i møtet.
---
Trude forteller i dag også mere jeg her vil nevne. I forbindelse med noe av det som skjedde den dagen i januar da Barnevern-tjenesten gjorde sitt stor-angrep på vår familie og vårt hjemsted, med politi, psykiatri, etc.
Efter at de da hadde fjernet meg og storstilt beleiret vårt hjemsted, tok Trude med seg Alfredo, Mariel, Urda og Solborg for å skynde seg efter til dr. Kleiven hvor de på sitt forskrekkelige vis hadde bragt meg. Hun hadde telefonert nabo Per Snabel som nokså straks kom i sin bil for å kjøre Trude dithen. Da Per Snabel kom ble han imidlertid av politiet nektet å kjøre bort til husene her og påbudt å kjøre bort, og å holde seg unna vårt hjemsted resten av dagen. Han ble endog påbudt å gå ut av bilen mens politiet snakket til ham. Så Per Snabel måtte kjøre hjem igjen. Da tok Trude med seg de minste ungene og gikk bort til hovedveien ved innkjørselen hit, hvor vi har postkassen vår, for å ta bussen bort til dr. Kleiven i Skjold. Hun visste det nokså straks kom en buss. Det som da skjedde, var at de politi-folkene og de som var her og hadde påbegynt beleiringen av vårt hjemsted telefonerte efter forsterknininger de hadde utplassert stående langs med hovedveien noen hundre meter lengre borte, uten at det herifra var mulig å se de. To politi-biler kom nokså straks kjørende hithen bort til innkjørselen ved hovedveien, for å stoppe Trude. De hadde endog hund i den ene politi-bilen. Da bussen like efterpå kom rakte Trude ut hånden for å stoppe bussen. Og da tok politiet tak i hånden hennes og hindret henne i å stoppe bussen, og bussen kjørte derfor forbi og videre. Trude spurte om de også hadde tenkt å sperre av vår telefon, og fikk til svar at det visste de ikke enda.
Da de som beleiret vårt hjemsted lenge hadde vært her og det var blitt kvelden og mørkt her ute, slukket Trude lysene i huset for at det skulle se ut som at familien gikk til sengs. Ikke lenge efterpå ringte telefonen, og Trude fikk beskjed om at de som beleiret vårt hjemsted skulle kjøre bort og hun kunne roe ned ungene.
Dr. Kleiven blandt annet kom også under beleiringen, og fortalte Trude hvor hen de hadde bragt meg, til Trudes enda mere forskrekkelse. Han gjorde et meget dårlig inntrykk på Trude, og tilbød seg også frekt nok å sørge for at hun kunne få psykiatrisk hjelp.
---
Trude bemerker nu enda en gang – som flere vi kjenner også har gjort – at dr. Kleiven sitt Følge-brev ikke inneholder noe som helst om eller av innholdet i hans samtale med meg eller såkalte undersøkelse av meg, - bortsett fra følgende lille avsnitt:
”Eg har ein lengre samtale med han i kveld. Han gjer greit greie for seg, og går gjennom historia si i korte trekk. Under samtalen sit han heile vegen lett forover, myser og må konsentrere seg sterkt under samtalen.”
Iøvrig er dr. Kleiven sitt Følge-brev fullstappet av Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune sine utrolig forskrekkelige løgner om meg og vår familie, som dr. Kleiven tilsynelatende og ukritisk gjør seg delaktig i!
Det fremgår dessuten også tydelig i hans Følge-brev, at det egentlig er damene i den samme Barnevern-tjenesten som stiller diagnoser – og som foreskriver behandling. Endog ”medisinsk behandling”!
Endog mitt forfatterskap uttaler de – eller kanskje dr. Kleiven - seg om, - på følgende vis:
”Barnevernet har med kopiar av dagboknotat som Hansen skal ha sendt til BV, samt kopi av ein del korrespondanse mellom BV-tenesta og Rune Hansen. Gjennomgåande kaotisk innhald, stort sett med innskutte bisetningar og omnipotente utfall mot BV-tenesta. Vanskeleg å skjøne kva pasienten eigentleg meiner i sine 3 – 6 siders lange, tettskrevne brev.”
Det er tydelig at disse løgner skriver de for at de jo ikke har villet besvare de saklige og lett forståelige brevene ifra meg og Trude. Og videre:
”BV har og kopiert ein del korrespondanse mellom Rune Hansen og Mattilsynet på Haugalandet. Gjennomgåande religiøse førestelningar og omnipotente førestelningar om dyrehold, dyreevolusjon, osv. Vanskeleg å fatte poenget i mange av breva. Mattilsynet skal ha oppfatta pasienten å oppføre seg som om han var ”heva over gjeldande reglar og normer i samfunnet.””
Og disse meget så frekke løgner skriver de altså endog om de samme brever som Mattilsynet gav oss medhold i!
Hele innholdet i dr. Kleiven sitt Følgebrev, som tydelig nok egentlig er skrevet av damene i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune, oser og vrimler fullstappet av meget så frekke løgner og påstander!
Uttrykket ”frekkhetens nådegaver” har kanskje knapt noensinne i virkelighetens verden vært så dekkende som med hensyn til det mangfoldige og bare tilsynelatende sannferdige innholdet i dette Følge-brevet!
Vel, - damene i den samme Barnevern-tjenesten har faktisk og meget så utrolig nok jo også – og på samme måte - dirigert og utformet innholdet i hva som litt efterpå ble skrevet om meg og min familie ifra Psykiatrisk avdeling ved sykehuset i Haugesund under Helse Fonna!
---
Kan vel noen av folk flest her til lands tro at slikt noe grovt løgnaktig og umenneskelig er mulig og altså finner sted og pågår?! Det tror jeg knapt!!
Men det er jo dog meget så lett nok å uomtvistelig bevise!
*****
-- Torsdag 13.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt har på det laveste vært 5, 5 pluss-grader Celsius.
Flott og fint vær i dag. Maks-temperaturen 21, 9 pluss-grader Celsius.
---
Rigmor, som vi tidligere har snakket med, telefonerte i dag og snakket med Trude. Hun vil ha hjemme-undervisning for sine barn og har tatt de ut av den offentlige skolen, og derfor fått problemer med den kommunale Barnevern-tjenesten i Jevnaker. Hun var tydelig forandret og meget dypt fortvilet.
Og jeg telefonerte og snakket i dag med Ingeborg Nyland og også Danielle. Angående møtet i morgen. Vi ville høre om det er ok at vi gjør et lyd-opptak av møtet. Ingeborg Nyland mente det antaglig er beroende på om det er ok for Danielle, og jeg telefonerte derfor henne – som sa at det ville hun ikke gå med på. Jeg forklarte hvorfor vi ønsket det og fordelene med det, og spurte hvorfor hun ikke ville det. Hun sa at for hennes del var det et spørsmål om tillit. At vi burde ha og vise tillit. At det er viktig og en riktig forutsetning.
Hva vet vel hun om hva som har skjedd i denne saken!?
Skuffende å høre henne så umoden og usaklig. Men efter hva Trude i går fortalte så var det vel ikke stort bedre å forvente.
Jeg erindrer nu iøvrig i denne sammenheng, at for 30 års tid siden var jeg og min venn Stein Johansen på noe så spesielt som et utbytterikt antroposofisk seminar over flere dager i Oslo - med temaet tillit. Vi fant temaet så interessant at vi tok toget fra Trondhjem til Oslo i ens ærendet.
Husker blandt annet at jeg ved en passende anledning der – det var idet vi reiste oss opp - sa følgende ord, som vekket spontan oppmerksomhet og glad latter: ”Jeg er den stolte stol, meg kan du sitte - og stole på.”
---
Mange mennesker i forvirring tror at ordet tillit er ensbetydende med å ha et påskudd for å slippe å bry seg og en unnskyldning for å være uansvarlig. Tillit blir sånn sett også ensbetydende med likegyldighet.
---
*****
-- Fredag 14.09. 2007:
Mild, varm vind her ute først i natt. Derefter regn. Temperaturen på det laveste 11, 5 pluss-grader Celsius.
Maks-temperaturen her ute i dag 12, 9 pluss-grader Celsius. For det meste overskyet og regn.
---
Mikka, den ene av de to hundene våre, har vært plassert i Hønsehuset, i bånd, de siste netter, efter at vi fant enda en død høne.
---
Med hensyn til hvor barnet befinner seg så omtaler den norske Barnevern-loven (Lov 1992-07-17 nr. 100: Lov om barneverntjenester) i § 4-15: ”hensynet til barnets egenart og behov for omsorg og opplæring i et stabilt miljø. Det skal også tas tilbørlig hensyn til at det er ønskelig med kontinuitet i barnets oppdragelse, og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.” Og: ”om det er mulig og ønskelig at barnet har samvær og annen kontakt med foreldrene.”
---
Gudmund telefonerte i dag tidlig, spurte om vi kommer til møtet i dag klokken 11. Jeg sa at det gjør vi.
Han kom ned fra fjell-turen med Steinerskolen i går, i Etne, omkring 17-tiden, og tok bussen derifra til Haugesund og har overnattet hos Balder, som nu bor hos en dame som heter Lisa. Gudmund telefonerte i går og snakket med Trude. Det gikk ingen buss hjem hit. Det skulle ikke være noen skoledag for ham i dag.
Balder måtte flytte fra leiligheten Barnevern-tjenesten så ivrig skaffet ham i Haugesund, og fikk efterpå bo hos Lisa, efter hva Gudmund forteller. Barnevern-tjenesten er vel antaglig ikke likså ivrige efter å hjelpe ham nu som da.
Og Idun som bodde i lag med Balder sluttet Steinerskolen, hvor hun ikke likte seg så særlig, for å begynne på landbruks-skolen i Aurland i Sogn og Fjordane fylke, og reiste dit hen.
Det synes iøvrig nu som at Idun kanskje allerede helt har glemt hvorfor hun egentlig flyttet hjemmenfra. Slik vil det antagligvis fort gå for Gudmund sitt vedkommende også.
Det synes mere og mere tydelig hva Gudmund egentlig sikter seg inn på. Og at han ikke er klar over at han også selv ”snart” er far. Og hans egne barn, - hva med de, og Gudmund?
---
Jeg og Trude ble litt heftet da vi kjørte herfra i formiddag og kom derfor 20 minutter for sent til møtet som egentlig begynte klokken 11. Men det gikk greit, og møtet varte i to timer. Et på flere måter interessant møte. (Som jeg selvfølgelig også gjorde lyd-opptak av.) Jeg hadde med mine skriftlige kommentarer til hennes møte-referat fra forrige møtet, og disse ble helt i begynnelsen lest igjennom av blandt annet Ingeborg Nyland. Hun var vel den som da antagligvis fikk med seg mest av det som stod der. Og det virket som at hun fikk med seg en god del av det.
---
Det er mere enn tankevekkende, at Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune sin innblanding i vårt barn Gudmund på 16 år sitt liv synes klart og tydelig som helt ifra begynnelsen av å ha hatt som hensikt å på alle vis sabotere foreldrenes foreldre-ansvar, omsorgs- og tilsyns-plikt.
Og å gjøre ham til en sosial-kontor-klient.
Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune vil ikke barna skal være gavnlige, glade og gode borgere i og for hjem og samfunn, - men et problem og en belastning for seg selv, hjem og samfunn.
De vil helst kanskje ha barna som sine egne, - og tror i hovmod og misunnelse kanskje også at de er deres egne. Og at deres politikk og ideologi er den rette!
---
Ingeborg Nyland – i så måte som typisk representant for Arbeiderparti-ideologien og den offentlige norske Barnevern-tjenesten – bruker den norske såkalte Barne-loven ifra 1981 som godtgjørelse for avkristning og splittelse. Til tross for over-ordnede andre lover og konvensjoner.
---
Ingeborg Nyland sa blandt annet (efter at Trude spurte), at Barnevern-tjenesten nu nokså nylig hadde fått tilsendt det svar-brevet de ventet på ifra den kvinnelige psykologen i Stavanger – som altså på deres oppdrag også skulle bedømme mitt forfatterskap, og som nu vel også kanskje har brukt nokså særdeles lang tid på det!
Og det syns iallfall jeg var artig å høre. Slikt noe kan en vel ikke annet enn le av?!
Om en slik bok-anmeldelse eller bok- og forfatter-omtale av den grunn blir av videre interesse og verdi gjenstår å se! (Slikt noe er jo også, det jeg vet, prøvd tidligere i verden, i forskjellige sammenhenger - uten saklig sett å ha vist seg å være av særlig verdi.) Skolerte eller akademisk utdannede psykologer som prøver seg på slikt noe kommer oftest ikke særlig godt ut av det, men sier og avslører oftest mere om seg selv enn om det de forsøker seg på!
---
Det muligvis mest bemerkelses-verdige Trude sa i møtet, var forslaget om at vi som foreldre vel bare kunne inngå avtale med partene skriftlig og underskrevet, men derefter underveis om nødvendig eller efter behov bryte avtalen! Ikke noe nytt for meg at Trude tenker slik, - men nu snakket og tenkte hun i et møte med flere til stede. Og også de andre reagerte undrende på denne hennes tenke-måte. Den talte ikke til hennes fordel.
Slikt noe har blandt annet med troverdighet og tillit å gjøre. Hun er upålitelig med hensyn til mangt, stort og smått, - særlig i forhold til sitt hovmod og sin egoisme.
En typisk måte for Arbeiderparti-ideologien å tenke på, er å ta utgangspunkt i at et forhold mellom to parter ”i likestillingens navn” er likeverdig og at skyld og slikt noe negativt fordeles femti-femti – 50 prosent på den ene siden og 50 prosent på den andre siden. Samtidig som at sympatier (med for eksempel kvinne-kjønnet) skyver den ene halvpart over på den andre halvpart sin side! Slikt noe betegner de gjerne som rettferdighet, toleranse og likestilling.
I mangel på bevissthet kan jo slikt noe se ut som rettferdighet, toleranse og likestilling. Særdeles hvis slikt noe i et viss monn er normalt eller alminnelighet. Middelmådighetene vil jo gjerne også smykke seg med å kunne ha et ord med i laget, - i likestillingens navn. Også de vil jo gjerne kunne smykke seg med å kunne si at de har bevissthet!
Men Trude gikk vel litt for langt i så måte. Middelmådighetene lever ikke 100 prosent fullstendig i sin egen verden, - endog der er det visse grenser, med hensyn til å være selv-avslørende.
Og naturligvis har også middelmådighetene sitt raffinement. Sin slags standard. Se eller hør for eksempel på norske forfatteren Jostein Gaarder, eller norske sangeren Bjørn Eidsvåg. Raffinert middelmådighet!
---
For mange mennesker i disse tider er kjærlighet ensbetydende med å elske seg selv og sitt. Og ikke stort mere eller annet enn det. Altså noe så innskrenket som bare egoisme. Svikernes kjærlighet.
Men for å karre til seg ros, respekt eller berømmelse, etc., vil de hykle og agere renere kjærlighet. Men ofte samtidig også rakke ned på den renere kjærlighet, i selv-forsvar.
Den egoistiske kjærlighet tilsynelatende koster lite og ofrer lite. Men den lever og opplever i et kortsiktig og innskrenket nu, og er sånn sett blind, hensynsløs, ufølsom og nokså døv. Og hva den egentlig koster er motsatt av hva den tror!
---
Frihet og kjærlighet - på pinne?
Hvem vil vel ikke være på barnas (og ungdommens) side? Den og de som sier seg å være det, eller som det sies det om, får vel et godt ord og rykte på seg. Også kanskje særlig blandt barna og iøvrig umodne?
Men å være det på ekte er kanskje ikke så lett, for umodne eller dumme?
Heller ikke for den dum-snille?
Men med falskhet og hykleri går det kanskje på noe slags tilsynelatende vis, hvis avsløringen ikke kommer for tidlig? Og hvis andre nok kan støtte en, særlig ved selv å gjøre og å si det samme.
Hva er vel for eksempel billigere og lettere enn å gi barna en slikke-pinne med søtsmak, en såkalt ”Kjærlighet på pinne”? I tillegg kanskje også en tåtesmukk, narre-smukk, sutt?
”Kjærlighet på pinne”, - navnet sier vel det meste! En fristelse og forlokkelse. Ment for å friste! En rund kule med farvet, giftig hvit-sukker, på en pinne. Jo egentlig ”Sykdom på pinne”, men sykdommene oppdages først ikke, eller altså kommer ikke før senere! Men søt-smaken er der, som det umiddelbare og forlokkende – og gir straks en slags blidgjørende smak og energi. Senere gir sykdommene seg til kjenne, og de ødelagte tenner. Såpass mye senere, at årsaken blir nokså fjern. Og årsaken kanskje for mange nettopp derfor også uoppdaget?
Iøvrig: Umodne mennesker trenger og skal ha sødme og modning. Likesom ofte sure, umodne frukter. For å bli bedre.
I den norske såkalte Barne-loven ifra 1981, som heller rettelig burde hete Skilsmisse-loven, har Arbeiderparti-ideologien inkorporert en lov-paragraf - ｧ 32 – som kan betegnes som ”Frihet på pinne”! En lov-paragraf som klart og tydelig er i strid med over-ordnede lover og konvensjoner. Men som er et ypperlig middel for Arbeiderparti-ideologien, særlig via den offentlige Barnevern-tjenesten, for avkristning, svik, splittelse og urbanisering – og for å ødelegge muligheter for gode familie-liv og godt samfunns-liv! Via barna og ungdommen. Utformet for å friste, lokke og lure barna og ungdommen bort ifra foreldre, familie og hjemsted – bort ifra det kristne, og bort ifra lov og rett!
Med et kunst-grep snur den opp ned på det naturlige og selvfølgelige, - gir den barna foreldre-myndighet, og umyndig-gjør foreldrene! Samtidig som den utspekulert lurer barna til å tro at gevinsten er stor, - den gevinsten som egentlig ødelegger det meste også for barna!
I sin tilsynelatende troskyldighet er denne lov-paragrafen utrolig så sleip. Det dreier seg om Lov 1981-04-08 nr 07: Lov om barn og foreldre. Den såkalte Barneloven, - som egentlig bør hete Skilsmisse-loven. Ifra BLD (Barne- og likestillings-departementet). Denne loven trådte i kraft 01.01. 1982. Og den angjeldende ｧ 32 har overskriften: ”Utdanning, medlemskap i foreiningar.” Og teksten er slik: ”Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.”
En av Arbeiderparti-ideologiens meget så utspekulerte fristelser overfor barna og ungdommen: Gi barna og ungdommen kjærlighet og frihet – på pinne!
---
*****
-- Lørdag 15.09. 2007:
Endel regn her ute i natt også, og i dag. Og temperaturen lavest 7, 7 pluss-grader Celsius.
Temperaturen her ute på det høyeste i dag 16, 2 pluss-grader.
---
Regningen som ankom fra Helgevold Elektro på mere enn 15.000,- kroner! Omtrent 3 ganger høyere enn de forut anslo og vi regnet med. Slikt noe kan det bli vanskelige tider ut av!
---
Trude får seg ofte til å si de utroligste dumme og krenkende ting! Til og overfor både meg og barna. Sier som unnskyldning at hun ikke ønsker å ta seg selv og hva hun sier særlig høytidelig.
Det verste er dog den nokså fullstendige mangelen på respekt som hun forsøker å skjule overfor oss, men som synes som å ha grunnfestet seg dypt og grundig siden i fjor. Og som har befestet seg i et utrolig enormt stort hovmod.
Hun protesterer og kverulerer veldig ofte til hva jeg sier, fortsatt. Jeg har gang på gang og med veldig tålmodighet og godsnakk håpet på at det var over og at hun var ferdig med denslags, men det fremkommer til stadighet, ofte skjult bak falskhet.
Mangelen på respekt, saklighet og høflighet hos henne var på topp i desember og januar, og flatet seg derefter gradvis ned og ut, - men er der enda i veldig stort monn, særlig i kraft av det selvsikre hovmodet og mangelen på respekt, saklighet og høflighet.
Det ytrer seg særlig også i hvor konsekvent hun motarbeider meg, og protesterer på det meste ved å hevde og påstå det motsatte av hva jeg sier og legger alvor i. Og for meg å samtale med henne fører ofte fort inn i det meningsløse, og i molbo-landet.
---
Tenkte jeg også skulle gjengi noe av hva Christopher Bruun skriver i boken ”Folkelige grundtanker” om barndom, ungdom og trassalder. Han skriver blandt annet følgende:
Fra side 4: ”Saa længe som barnet eier den fulde tillid, saa længe er det helt barn. Men om det ogsaa mister troen til andre mennesker, - faar bare tilliden til far og mor staa urygget, saa er dog endnu ingen afgjørende skade skeet. Thi far og mor er for barnet mere end hele den øvrige verden til sammen. Men en gang lærer jo barnet at se, at ogsaa de er skrøbelige mennesker, de som andre. Det mister troen paa, at de altid har ret, og altid vil dets bedste. Og da lærer barnet snart at dølge for dem, naar det har gjort noget ondt, som lader sig dølge. Det faar et omraade, som skal holdes skjult for forældrenes blik, men som det selv har glæde av at færdes i. Da er barne-sindet ikke længer helt, det splittes; da vokser barnet sig du af barndoms-paradiset. / Saa vidt jeg ser, er det af stor betydning for et menneske-livs sundhed, at det faar beholde sin lyse barndom uforstyrret saa længe som muligt. Den som vokser op i et godt hjem, han blir ”fast i veden”. Den som har et daarligt barndoms-hjem, han lider et skaar i sin udvikling, som aldrig lader sig bøde. – Og enhver som haaber paa en bedre fremtid for vort folk, han maa først og fremst fæste øiet paa ”de tusind hjem”, hvor vor fremtid spirer i løndom.”
Fra side 3: ”Søger vi efter grunden til barndommens lykke, saa ligger det nær først at standse ved det, at barnet er frit for stræv og omsorg. Det strenge arbeide for brødet og den hugsot, som vil følge med det, ligger over menneske-slegten som et frygteligt aag. Utallige blir ved det trykket i støvet. For denne forbandelse er barnet fritaget; dets liv er frihed og leg. Men barnesindets fortrin ligger ikke alene i denne frihed for tryk udenfra. Sin største styrke har det i sig selv. Ikke i sin ”uskyld”, naar man vil tage dette ord bogstaveligt. Thi det er meget let at se, at der findes ondt i det spæde barn. Snarere i sin uvidenhed om det onde uden om dem. Barnet kjender sig omgivet af kjærlighed og godhed, og det tror paa godheden. Særskilt har det en inderlig tro paa, at far og mor er gode, og ikke andet end gode. Og hele tilværelsen staar i grunden som god for dets lyse, troskyldige blik. Derfor er det saa fyldt af tillid. Et barn tror alt hvad det hører; dets indre er saaledes bygget, at det maa tro paa hvert ord som trænger derind. I saa stykke er det ufordærvet og helt. Derfor har det en medfødt ret til at faa høre sandhed, og kun sandhed. Og ligesaa har sandheden en uafviselig ret til alle børn; de hører efter retten den til. Den som siger et barn den første usandhed, som barnet opdager, den som lærer det den kunst at tvivle paa det ord det hører, han river riften i dets fine sjæl. Han aander livets smitte ind i det.”
Christopher Bruun henviser også på side 3 til hva Jesus hos Matteus 18, 10 sier om barn: ”At deres engle ser hans faders aasyn ufravendt.” Og Christopher Bruun sier: ”Saa stærkt har vel ingen anden talt om barndommens herlighed. Jeg i alle fald skulde visselig ikke af mig selv have dristet mig til det. Men nu, da han har sagt dette, saa tør jeg nok sige, at naar der er tungsind over mig, tungsind, fordi menneske-livets herlighed er saa falmet, da er det kvægende ligesom at sænke sin sjæl i et barne-øies dyb. Jeg faar ved det et levende indtryk af barne-sjælens skjønhed, af at den ubevidst er vendt mod oven, et indtryk som fjernt fra minder mig om dette, at barnets engel ser Gud Faders aasyn ufravendt. – Ja, barnet eier i al sin ringhed dog noget, som den voksne kun kan længes tilbage til som til en svunden herlighed. Og vor barndoms lyse tid staar altid senere for vort minde i en egen glans.”
Videre, på side 5 - 6, sier Christopher Bruun at mellom barndommen og ungdommen ligger en overgangs-tid, som jeg har erfart kan komme med større eller mindre kraft, til forskjellig alder, og på forskjellig vis, beroende på innflytelser utenifra. Han sier om denne overgangs-tid, som andre betegner som pubertet, følgende - at den ”slet ikke udmærker sig ved barnslighed. Naar gutten bliver saa en en 12 – 14 aar gammel, da er gjerne barn det, han mindst af alt vil være. Snarere stræver han af al magt med at være kar, selv om han ikke kan vise karslighed i andet end i at røge tobak og spytte eller i at lege kjæreste. Denne overgangstid, som paa landet kaldes framslængs-aarene og i byerne gjerne slyngel-alderen, tilhører vel mest legemets udvikling. Kroppen skyder til veirs, lang og ulænkelig; det er som ogsaa den tøier sig efter at blive voksen, før den er det. Men den kan ikke rigtig bære sig selv endda. Holdningen bliver ustø, gangen slampet, enhver bevægelse har en egen tilbøielighed til at blive utækkelig. Ogsaa ansigtet har gjerne mindre af vakkert i denne ”uheldige” overgangstid fra barn til ung. Og for sjælelivets vedkommende har denne alder ogsaa et slemt ord paa sig for sin uelskværdighed. Den egentlige aandelige udvikling er ringe, kun vigtigheden og selvraadigheden er stor. Urene billeder fylder indbildningskraften; enhver styg forestilling, som nu er vakt i sjælen, har en svær magt til at sætte sig fast og til at yngle i det utrolige. Ingensinde har liderligt snak den forførende magt over os som i disse aar. Det af godt, som udmærker denne tid, er især en sands for alt, som er karsligt, for kraft og forvovenhed. Ved siden deraf har man gjerne i de aar mere greb end nogensinde ellers paa at lære ethvert legemligt arbeide. Fingernemheden er stor. Den, som ikke lærer at arbeide med sine hænder i de aar, vil gjerne altid blive træhændt. Ligeledes er det med al legemlig idræt. Næsten enhver gut har i den tid en brændende lyst til at eie en bøsse og blive dygtig i at bruge den. Og den som ikke lærer at staa paa ski da, han lærer det neppe nogensinde til gagns. – Alt dette tyder paa, at gutten i disse aar bør lære at bruge sit legeme. Det vil være sundt for enhver da at gaa en ordentlig arbeids-skole, saa legemet og alle dets lyster, og det selvraadige sind med, kunde myges alvorligt under ansigtets sved. Og ligesaa vil det være sundt som kjært for gutten i fritiden at øve sig i al slags idræt i lag med jevnaldrende. Men det som denne tid, saa vidt jeg skjønner, er mindst skikket til, det er netop det den mest blir brugt til, af de lag inden samfundet, som snarest kan indrette livet efter som de selv finder for godt. Næsten alle de lykkeligere stillede lader jo sine sønner tilbringe denne tid paa skolebænken, hvor de da rigtignok ogsaa gjerne viser mest dygtighed til skøierstreger. Som overveiende syssel er læsning og aandsarbeide i denne alder vistnok lige lidet sundt for sjælen og for kroppen. / For det indvortes liv i mennesket er disse framslængs-aarene en vanskelig tid, lidet af godt og meget af ondt. Jeg tror det er ofte, at et menneske i den tid saaledes drukner i styggedom og ondt, at der aldrig mere blir noget du af hans liv. En kan blive en rig mand for det, forstaar sig, kanske anseet med. Men det egentlig menneskelige, det høiere stempel paa livet, som vi alle medbringer anlæg til fra barn af, det bliver ofte da saaledes borte, at manden siden blir en filister al sin dag. Men de, som det ikke blir tilfældet med, vil for det meste maatte tilstaa, at udsigten til det aldrig var større end i disse aar.”
Videre skriver Christopher Bruun om det skifte som gjerne – på godt eller vondt - kan komme når den unge kommer opp omkring 18-års-alderen. Eller vel senere. Men om dette skal jeg her ikke referere eller gå inn på.
Rudolf Steiner, blandt andre, har på betydningsfult og forskjellig vis, også omtalt og beskrevet de samme alders-trinn. Tann-skifte ved 7-års-alderen, puberteten ved 14-års-alderen, den nye alder ved 21-års-alderen, osv. Dette skal jeg her nu heller ikke gå inn på, men bare her i forbifarten ha nevnt.
---
*****
-- Søndag 16.09. 2007:
Temperaturen her ute på det laveste i natt 8, 9 pluss-grader Celsius.
Hele dagen i dag med regn. Maks-temperaturen 16, 2 pluss-grader Celsius.
---
Mere enn 60 mennesker mistet livet i skogbrannene i Grekenland nu. Triste greier. Jeg forstår det som at skogbrannene imidlertid er slukket nu. Og som at de var påsatt av noen?
---
Ingentinger kanskje så vondt at det ikke også er godt for noe?
Virkeligheten er i alle fall paradoksal.
---
Jeg har vært ute og saget samt plantet omtrent hele dagen, mest i ﾘst-kløften. Det blir nu mørkt her ute om kvelden omtrent klokken 20.30.
---
*****
-- Mandag 17.09. 2007:
Sol og nokså bra vær her ute i dag. Maks-temperaturen 19, 2 pluss-grader Celsius.
---
Gudmund kom ikke hjem fra Haugesund i dag. Trude telefonerte ham ved midnatt, han var da hos ﾘrjan og sa han skulle overnatte der og – som mere og mere vanlig - ikke hadde rukket bussen.
Det ble ifra begynnelsen fort mere og mere av slikt noe. Det er tydelig at han syns det er fristende og spennende å være i Haugesund. Han synes som fort å ha tapt det meste av interessen for hjemstedet og lokalitetene her omkring – og for sin familie. Det overrasker ikke meg. Og det er jo også et slikt liv Ingeborg Nyland i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune oppmuntrer ham til, - samtidig som hun også sier det motsatte. Hun sa for eksempel tidligere at hun var bekymret for at Trude ikke var bekymret for at han var alene i Haugesund. Og at det var riktig av meg å være bekymret for at han var alene i Haugesund. Og at hun selv ville ha vært bekymret om hennes egne barn i den alderen hadde vært alene i Haugesund - og altså ikke kommet hjem til rett tid. Samtidig snakket hun i møtet nu sist om at hun og Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune ønsket å gi et månedlig såkalt ”Ungdoms-kort for buss” til Gudmund, - som gjør at han fritt kan ta buss når og hvor som helst i hele Rogaland fylke. Hvilket hun vel regnet som bedre enn det ”Skole-buss-kortet” som Steinerskolen så vidt Trude forstod det har avtale med buss-selskapet om og som han bare kan kjøre frem og tilbake mellom Steinerskolen og sitt hjemsted om lag 45 kilometer unna med. Og da han tidligere var i Haugesund og ikke kom hjem oppmuntret hun ham til å bli i Haugesund og sørget for at han fikk penger og klær av sin Barnevern-tjeneste for å slippe å dra hjem! Osv.!
Vi vet ikke nu for tiden til daglig ikke mere når eller om Gudmund kommer hjem. Hennes poeng synes som å være at Gudmund selv skal bestemme og avgjøre det – og at vi som foreldre i så måte har ingenting som helst å avgjøre, samtidig som at hun også sier at slikt noe er uansvarlig. Altså både og, - begge deler!
Vår foreldre-myndighet og vår tilsynsplikt som foreldre har det med andre ord blitt ingenting som helst igjen av! Fullstendig imot min vilje. Og også egentlig imot Trude sin vilje.
Slikt noe har jeg selv siden jeg var ungdom tenkt på som et forferdelig svik overfor barna! Og jeg ønsker selvfølgelig absolutt ikke at det skal være slik!
Alt dette forskrekkelige på grunn av den såkalte Barne-loven – og Arbeiderparti-ideologien!
---
Vi telefonerte i kveld og snakket med Per Kørner. Jeg har i mange år fulgt med også i hans innsats imot avkristningen av Norge. Men har ikke snakket med ham siden han kom på besøk til oss mens vi bodde i Sveio for omkring 10 års tid siden. Det var Trygve Einar Gjerde som nu nevnte og omtalte ham for litt siden, i forbindelse med at vi snakket om tilsyns-ordninger for hjemme-undervisning.
Per Kørner skulle telefonere Marta Straume og forsøke å få en prat med henne.
---
Trygve Einar Gjerde et innlegg i avisen Dagen også i dag. Om litteratur – og romaner. Tankevekkende.
---
Romaner, filmer og slikt noe bør generelt skildre og beskrive virkeligheten slik den i realiteten bør være, - og ikke slik den i realiteten er!
Ikke slik at den andel av virkeligheten som uvirkeliggjør virkeligheten enda mere uvirkeliggjør virkeligheten!
Hvor er ellers våre drømmer, ønsker, lengsler og mål? Og hvor er ellers vår nød og elendighet? Og hva er ellers vår aksept?
---
*****
-- Tirsdag 18.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt på det laveste 4, 2 pluss-grader Celsius. Og på det høyeste i dag 17, 3 pluss-grader. Ganske så fint vær med sol i dag. Vi glemte alle sammen at Frøydis skulle være på musikk-skole i Ølen, og kom til å tenke på det først ved 14-tiden. Trude telefonerte da og gav beskjed til musikk-skole-lærer Lena. Lena sa: - Vi får skylde på det fine været, og møtes igjen om en uke.
Jeg fikk gjort mye ute i dag, helt til klokken omtrent 20.30 og det begynte å mørkne. Det går bort nokså mye av dagen for meg de dagene som jeg kjører til den kommunale musikk-skolen! Dumt og leit.
Mormor sa i går i telefonen at det er kraftig vind i Trondhjem.
---
Frøydis, Stauda og Alfredo skal overnatte ute i telt i natt. Vinberget.
---
Herunder et dikt jeg nettopp har skrevet:
---
Tjenerskap
Vi er alle datter og sønn, og tjenerskap,
i dette velbehagelige, skjønne landskap,
hvor vi bor, går, sitter og står - vår bønn,
foredler, nyter og sår, i virkelighet skjønn!
En ydmyk og glad familie, i dette ekteskap!
I stor glede og takk, beundring og undring,
vi hedrer og ærer Gud far vår og mor jord,
som oss alle veileder, steller og forteller.
Guds ord er vesentlige, endog i bagateller.
I Gud, alt-omfattende stor, teller hvert ord.
Selve Ordet er det som oss bærer og nærer.
Guds Ord som vi ærer slik - oss belærer.
*
Rune L. Hansen, 18.09. 2007, Vinberget.
***
---
*****
-- Onsdag 19.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt omkring 7 pluss-grader Celsius, stjerneklart, men efter hvert regn.
Maks-temperaturen i dag 14, 2 pluss-grader Celsius, regn, men utpå dagen sol og fint vær.
---
---
-- Torsdag 20.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt på det laveste 9, 4 pluss-grader Celsius.
Maks-temperaturen her ute i dag 13, 2 pluss-grader Celsius.
---
Musikk-skole i Skjold for Stauda og Alfredo i dag eftermiddag.
---
Idun telefonerte i dag og snakket med Trude. Hørtes ut som det var mest småsnakk. En av ungene som tok telefonen og sa det var Idun som ønsket å snakke med Trude. Trude kikket på meg og spurte om hun fikk lov til å snakke med Idun. Jeg giddet ikke bry meg med den frekke måten hun ordla seg på, men sa kortfattet omtrentlig:- Prøv å ordlegge deg kortfattet, og hør efter om det er noe spesielt hun vil. Er ikke det greit da? Hun sa ja.
Telefon-samtalen ble noe langdryg, mens jeg holdt på med noe annet både i kjøkkenet og i stuen. Jeg sa: - Det høres ut som du snakker som om det er ingenting spesielt som har skjedd?
Trude gjentok omtrent hva jeg sa til Idun og avsluttet telefon-samtalen.
---
*****
-- Fredag 21.09. 2007:
Temperaturen 7, 8 pluss-grader Celsius på det laveste i natt.
Formiddag med sol. Temperaturen her ute i dag på det høyeste 17, 6 pluss-grader Celsius.
Det begynte brått å plask-regne imot kvelden, med lyn og torden.
Holgeir kom her på besøk før det, ilag med Torbjørn. Irene var ikke med. (Det er 2 – 3 måneder igjen til fødselen nu. De tenker på å kanskje kalle barnet for Rasmus eller Filip …) De hadde vært her en stund da jeg kom ned ifra Vinberget. Holgeir plukket med seg kantareller før de kjørte igjen. Vi viste dem et sted her hvor det er mye kantareller.
---
Jeg telefonerte både Postbanken og Sparebanken i dag formiddag. Avtalte møte i banken tirsdag klokken 13. Angående et lån på 30.000,- kroner. Og angående at Solborg, antagligvis og beklageligvis, har tatt, og rotet bort, kode-kalkulatoren som jeg bruker for å betale de månedlige regninger. De skulle sende en ny, hvilket tar 8 – 10 dager, ble det sagt.
---
*****
-- Lørdag 22.09. 2007:
Temperaturen her ute i natt omkring 11 pluss-grader Celsius.
Overskyet formiddag, men regnet har gitt seg noe her ute. Utpå dagen og kvelden i går plasket det virkelig meget ned ifra himmelen!
---
Vi plukket inn nyper igjen i går, som ble til god, næringsrik og forfriskende saft og marmelade i dag.
Og jeg slaktet en moskusand i går, som ble servert til middag i dag efter at Trude ribbet og gjorde den klar for ovnen. Holgeir, som også har meget sans for kokekunst, foreslo 2 timer og 30 minutter i stekeovnen på 150 grader, - og det ble meget vellykket. Bare inngnidd med salt og pepper. Servert med ris til. (Frøydis og Stauda ville ikke ha. Fjærfeet her er jo også våre nære bekjente.) Risen la jeg i vann i går kveld, ble i dag tidlig tilsatt litt ringblomst, persille og olivenolje – og fikk et rolig oppkok, og derefter stå å godgjøre seg en times tid eller to. Uten at lokket på gryten ble løftet opp.
---
Jeg har drukket endel kaffe i de siste uker, med butikk-kjøpt usunn kake til. Usunn på grunn av det hvite ødelagte sukkeret som enda her i Norge dessverre er i alminnelig bruk. Folkefiende nr. 1 når det gjelder kostholdet her til lands – og i mange andre land. Ansvarlig for så mye sykdom og elendighet at det er svært så meget forskrekkelig, - og meget så utrolig at slikt noe enda kan pågå!
Det hvite ”sukkeret” – som jo egentlig er ødelagt sukker – er en gift som ikke bare veldig meget ødelegger tenner, og for indre organer, og som svekker immun-forsvar, men også svekker og ødelegger helse og hygiene i munn og svelg. Det er via kjemikalier og prosesser på ”raffinert vis” blitt gjort dødt og fremmed og ugunstig for økologien i naturen, - men gunstig for den u-naturen som tiltrekker seg ugunstige og skadelige bakterier.
Den varme kaffen hemmer og svekker heldigvis de skadelige bakterier litt.
---
De to viktigste fagområder i vår hjemmeskole, og vel egentlig for ethvert menneske, er Ordet, først og fremst, - og dernest også medisin.
To fagområder som de offentlige skoler i Norge og Babylon iøvrig vel må kunne sies å være ganske så tomme i forhold til!
---
Det er mildt sagt meget tankevekkende hvor effektivt korrupsjon og forhastede slutninger i det politiske liv forplanter seg i byråkrati og samfunn og saboterer mental, erkjennelsesmessig, fysisk, sosial og miljømessig helse!
Og hvor effektivt den gode medsin som for eksempel arbeidene og metodene til sveitsiske Alfred Vogen og danske M. Hindhede forties og motarbeides! For ikke å nevne Bill Mollison, Masanobu Fukuoka, Ken Fern, Rudolf Steiner, osv.!
De beste av oss blir, slik det nu enda er, sabotert, fortiet og i stort monn gjort til folkefiender!
Dummingene og værstingene premieres og berømmes heller!
Trenger det å få lov til å fortsette slik? Nei.
ﾅ dyrke, forbedre og foredle kvalitets-normer, er meget viktigere enn meget mye annet!
---
Gudmund kom ikke hjem i går, og heller ikke i dag. Trude snakket med ham i telefonen i går, og bad ham om å komme hjem, men han ville ikke høre efter, og han brukte Idun som unnskyldning for ikke å komme hjem. Idun ankom til Haugesund i går, ifra Aurland. Jeg snakket så vidt også med ham, da han telefonerte. Han sa han ville snakke med Trude, - som satt ved siden av meg her i stuen. Jeg sa han kunne si hva det gjelder til meg og jeg viderebringe det til Trude. Han tolket det med hensikt feilaktig som at han ikke fikk snakke med Trude, og bare la på telefonen. Trude telefonerte ham en times tid senere, ved midnatt, og snakket da bare litt med ham. Han sa hva han ville, og hun sa at det kunne han vel også ha sagt til meg. Han sa at pappa ikke bryr seg, og at det var derfor han ville snakke med henne. Stort mere ble ikke da sagt. Gudmund vet utmerket godt at jeg bryr meg, - så det han sa i så måte var løgnaktig – og sagt som et påskudd for å være der i Haugesund.
Han og Idun var først hos Henriette, dernest hos Ørjan – hvor Trude forstod det som at han hadde tenkt å overnatte. Vi vet iøvrig lite om hvem Henriette og Ørjan er, - hvilket jo for så vidt også har liten betydning.
Det er Babylon avdeling Haugesund, og lignende, han – og også Balder og Idun - har ”forelsket” seg i – og er fiksert og besatt av. Jeg forutså det presist ifra begynnelsen av, og sa det også til Trude – som ikke ville tro det, men som protesterte. Og det er heller ikke vanskelig å forutse hvordan det videre omtrentlig vil gå, og hvordan det som allerede har skjedd vil forsterke seg i lang tid fremover – om ikke de som har stimulert de til villfarelsen grundig besinner seg. Alt annet er temmelig så nytteløst. At Trude også er og har vært nokså villfaren i så måte gjør ikke saken bedre, - men jo verre.
Hovedansvaret for det ødeleggende som har skjedd og fortsatt videre skjer har dog entydig og klart nok de dumme, uansvarlige og farlige damene i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. Alle tre.
Mange kvinner i Norge, Europa og USA i disse tider har vanskelig for å ta til seg konstruktiv kritikk på en god måte, og kjenner seg fort og heller angrepet. Og har selv gjerne som underbevisst motto, at angrep er det beste forsvar. Ingen har lært de at ansvar er det beste og rette forsvar. Tvert om.
Hva de gjorde imot vår familie er så kriminelt og grovt umenneskelig at det er skremmende forskrekkelig, og klart og tydelig nok kvalifiserer for lange fengsel-straffer. At det iøvrig ikke gikk helt som de ville og hadde tenkt og planlagt er bare beroende på visse bestemte forhold som de absolutt ikke hadde regnet med.
---
Jeg kjøpte en interessant bok hos Fretex i Haugesund forleden dag da vi var der. Boken utkom på Indremisjonsforlaget A.S. i Oslo i 1946, men innholdet er skrevet under 2. verdenskrig. Boken heter ”Kristent ansvar”og er redigert over dette temaet av H. E. Wisløff, med 17 bidrags-ytere.
En av bidrags-yterne var ekspedisjonssjef Kristian Hansson, som (side 66 – 80) skriver om ”Den kristne og retten”. Han skriver blandt annet om De 10 budene ifra Bibelen, og skriver blandt annet (side 77), at:
”Budet om å hedre far og mor legger bestemte bånd på rettsordenen, når det gjelder forholdet mellom foreldre og barn. Et rettsbud som ville løse barna fra lydighetsplikten mot foreldrene og dermed oppheve foreldrenes myndighet over barna, f. eks. når det gjelder oppdragelsen, ville være i strid med Guds lov.”
Selvfølgelig samtidig også med den norske Grunnlovens ｧ 2. Han påpeker og uttrykker kortfattet og presis med andre ord hva jeg selv har påpekt viktigheten av og sagt i så måte.
Mindre enn 40 år efter at han skrev dette fremkommer likevel, i 1981, ifra Arbeiderparti-ideologien den klart lovstridige ｧ 32 i den såkalte Barne-loven (som egentlig bør hete Skilsmisse-loven).
Den utvilsomt mest interessante og beste artikkel i boken er redaktør, teolog og biskop Hans Edvard Wisløff sin egen, som står som den første i boken (side 9 – 20). Her skulle jeg gjerne ha gjengitt hele hans artikkel – ”Kristent ansvar”, som er både meget dypsindig, vesentlig og viktig, – men … Vel, jeg får vel bare gjøre det. Den går i sin helhet slik:
”Ansvaret er menneskets adelsmerke.
Da Gud Herren i tidenes morgen skapte mennesket, utrustet han det med ansvar og satte det med dette på hedersplassen over all skapningen. Det var ansvaret som gav mennesket dets særstilling, som hevet det over alt det annet som Gud skapte.
Ansvaret er derfor en Guds gave, en av de største av dem alle. Det er ansvaret som slår dørene opp inn til de store muligheter, og som fyller livet med rikdom og innhold. Det er ansvaret som hvelver en himmel over et menneskes liv. Men det er også ansvaret som kan stenge en inne bak stengende murer og fylle en med fattigdom og angst. Det er forholdet til ansvaret som avgjør dypest sett om livet lykkes eller om det forfeiles.
Mange ser derfor i ansvaret bare noe dystert. Selve ordet bærer bud om tunge byrder som det er umulig å få rystet av seg. Ansvaret er for dem et moderskjød for bekymringer og angst. I dets følge går slit og møye, våkne nattetimer og mørke kvalfulle stunder mettet med selvbebreidelser og tårer.
Ansvar kan knuge. Jo mer man prøver å gå inn under ansvaret, jo mer kan man oppleve det. En står der og ser på egne krefter og evner på den ene side og ansvaret på den annen, og føler på at de to ting aldri vil dekke hverandre. En kommer så ynkelig til kort. Mange valte derfor å gjøre som mannen i lignelsen der hadde fått den ene talent, han gikk bort og grov den ned. Hans herres strenge krav og den lille formue han hadde fått å forvalte, kunne ikke dekke hverandre. Det nyttet ikke så likevel. Men om han fikk gravet talentet ned, fikk han aldri begravet ansvaret. Det var der like fullt.
For ansvaret kan en aldri løpe fra. Det følger et menneske som en skygge. Den blinde kan ikke se skyggen som følger ham, men den er der likevel. Den lettsindige kan heller ikke se sitt ansvar – vil heller ikke se det. – Men det er der like meget for det.
Fra Guds side var ikke ansvaret tenkt som en knugende byrde, men som en gave. Det beror også her – som alltid ellers når det gjelder Guds gaver – på hvordan vi tar det. Bærer vi det rett, er det intet som fostrer oss som det. Det beriker vårt liv som neppe noe annet.
De som har vært i India, forteller hvorledes man der uvilkårlig legger merke til kvinnenes ranke holdning og smidige gang. De bærer sitt hode stolt som en dronning. Hva kommer det av? Jo, hemmeligheten ligger i det at det er kvinnenene derute som bærer de tyngste byrder, og alltid bærer de dem på hodet. Men måten de bærer dem på, gir dem den ranke og stolte holdning.
Slik var også ansvaret tenkt. Bæres det rett, gir det den som bærer det, den sterke rygg og det løftede hode. Ansvar fostrer, skaper personligheter, fyller livet med rikdom og opplevelser. Ta det bort fra et menneske, og det er ikke menneske mer. Muligheten for et liv i rikdom og lykke er borte. Uten ansvar, intet åndens liv – alt synker ned på den umælende skapnings nivå.
Ansvar er en Guds gave som er gitt alle. Ikke alle fikk like meget. I lignelsen om talentene forteller Jesus hvorledes det forholder seg med det. En fikk fem, en annen to og en tredje en talent. Alle fikk de noe, og for det de fikk, skulle de stå til ansvar. Den hvem meget er gitt, av ham kreves meget. Omfanget av ansvaret svarer til det vi fikk. Det det gjelder, er troskap mot det Gud gav. Han er ikke en streng herre som vil høste hvor han ikke sådde, og kreve hvor han ikke gav. Ansvaret følger gavene.
I ansvaret møtes tid og evighet.
Ansvar er nemlig det jeg skal svare for på regnskapsdagen. For det kommer en dag da det skal lyde til hvert menneske som har levet: ”Gjør regnskap for din husholdning!” Den dag kommer ingen utenom, om man aldri så gjerne vil.
Himlenes rike er likt en konge som ville holde regnskap med sine tjenere, sier Jesus (Matt. 18, 23). Den konge er Gud selv. Alt hva du har, er betrodd gods. Intet er ditt – alt er hans. Du er ikke seleier, men husholder, og en husholder står under ansvar for sin herre. En dag lyder det: ”Gjør regnskap!”
Dette regnskap går vi imot alle – uten unntagelse. Bøkene skal åpnes, alt skal fram i lyset. Intet er skjult uten at det skal åpenbares, heller ikke blir noe dulgt uten for å komme for dagen. (Mark. 4, 22.)
Dette regnskapsoppgjør fører til en dom, en dom som avgjør vår evighet. Og den dom som da avsies, felles ikke av noen underrett. Det er den guddommelige høyesterett som avsier den. Derfor er den inappelabel. Og dommeren er den evige, rettferdige Gud selv, han hvis øyne er som ildsluer, han som ser i lønndom og som kjenner alle ting. Han tar aldri feil. Han ser de dypeste motiver og kjenner de skjulte tanker og råd.
Det er for Gud vi til syvende og sist skal stå til regnskap. Det er ham vårt ansvar gjelder. Det er det som fyller livet med det dypeste alvor.
For ham skal vi stå til ansvar for det hele menneskeliv. Intet er unndratt det ansvar. For hvert unyttig ord skal det svares regnskap (Matt. 12, 36), for alt hva vi tenkte, sa og gjorde. Ja, sier Guds ord: for det vi lot ligge, det som vi gikk forbi, men som Gud ventet vi skulle ta opp, skal vi kreves til ansvar. Vi skal med andre ord kreves til regnskap også for det forsømte. Vi minnes lignelsen om den barmhjertige samaritan (Luk. 10, 25 ff.). Presten og levitten skal stå til ansvar for det de gjorde. De slo ikke den arme mannen som var falt blandt røvere, tok ikke fra ham en øre, kastet ham ikke ut av veien eller spyttet på ham. De gjorde intet, men nettopp det at de lot ham ligge uten å gjøre noe for å hjelpe ham, nedkalte Guds dom over dem.
På samme måte skal det på den store oppgjørsdag komme fram for Gud en del mennesker som får sin dom fordi de intet gjorde. Deres store synd var deres forsømmelser. "Jeg var hungrig og I gav meg ikke å ete, jeg var tørst og I gav meg ikke å drikke, jeg var fremmed og I tok ikke imot meg, jeg var naken og I kledte meg ikke, jeg var syk og i fengsel og I så ikke til meg. Da skal de svare ham og si: Herre! Når så vi deg hungrig eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel og tjente deg ikke? Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg eder: Hva I ikke gjorde mot en av disse mine minste, det har I heller ikke gjort mot meg.” (Matt. 25, 42 ff.)
Slike ord lar oss ane noe av høyden og lengden og bredden og dybden i vårt ansvar. De roper til enhver av oss og sier: Du lettsindige menneske som tar det så lett med det du gjør, og enda lettere med det du forsømmer, stans dog og tenk på ditt evige ansvar!
Først når man får det rette syn på evigheten, får man også det rette syn på ansvaret. Den som lever med evighet over sitt liv, vil leve rett ansvarsbevisst. Først den som i sin samvittighet har stått ansikt til ansikt med Gud og kjent hans suverenitet og hellighet overvelde seg, vil ane hva ansvar egentlig er. Den største lettsindighet som finnes, er den som lukker sine øyne for evighetens alvor og oppgjør.
I ansvaret møtes tid og evighet. Det er en sammenheng her som ingen kan bortforklare. Man kan nekte det, og prøve å tro at døden er det store punktum. Men det forandrer ikke det faktum at det er en evighet med et oppgjør for alle. Det blir for mange den forferdelige overraskelse. Fritenkeren og den lettsindige drømmer, den iskalde egoist og jordens lenkebundne arbeidstrell, den pliktoppfyllende borger og det ærbare menneske – alle skal fram for å stå til ansvar for livet de levet. Alle skal de møte Gud. For over alle himler og himmelhøyt hevet over alle menneskers tanker og meninger står en hvis ord er sanndrue, og som den siste skal han tre fram på støvet. Han har det siste ord, og når han har talt, må mennesker tie. Hver munn skal tilstoppes, og hver tunge måtte bekjenne at han er Gud. Når hans siste ord er talt, da er det evighet.
I ansvaret møtes tid og evighet. En svensk tenker har engang sagt at ”evigheten er livets ekko”. Evigheten vil altså være ekkoet av det svar du gav da Gud stillet seg overfor ditt ansvar, og det ekko vil lyde med et eget alvor fordi det rommer din egen stemme.
Ikke underlig at tanken på den dag fyller et ærlig menneske med angst. ”Dersom du, o Gud, går i rette med misgjerning, hvem kan da bli stående?” (Salme 130, 3.) Det skal den dag lyde et angstens nødrop fra de mange, mange som lekte gjemsel med sitt ansvar: ”Fjell fall over oss, og hauger skjul oss!” (Luk. 23, 30.) Men det er intet sted å skjule seg. Det skal gjøres regnskap for alt.
Det er ansvar.
Salig er den som har gjort seg rede til den dag!
Hva er det da vi har ansvar for?
Det er Guds ord som her må gi svaret, for det er etter det vi skal dømmes. Guds ord er Guds lov. I det åpenbares hans vilje, og den er gitt oss, ikke for at vi skal diskutere den eller veie den på vår forstands hårfine vektskål, men for at vi skal bøye oss for den. Guds vilje må enten adlydes eller forkastes. Enten må man gå inn under den helt, eller også stille seg utenfor den. Det alvorlige er at vi kan ikke etter vårt eget forgodtbefinnende velge ut noe som vi vil adlyde, og forkaste resten. Den som har syndet mot det ene bud, har krenket hele loven. (Jak. 2, 10.)
Hva sier da Guds ord at vi skal stå til ansvar for?
For alt! Uten unntagelse alt.
Skulle vi for oversiktens skyld løse det litt opp, kunne vi si at ansvaret vender seg både innad mot vårt eget sjelsliv og utad mot den verden som omgir oss.
Du har ansvaret først og fremst for din egen sjel.
Søk først Guds rike og hans rettferdighet. Først! Det er begynnelsen. Ja, så viktig er denne begynnelse at dersom den ikke er i orden, blir alt det andre galt, hvor velment og pliktoppfyllende det enn var gjort. Om man på alle andre punkter lever ansvarsbevisst og rettsindig, men svikter på dette punkt, da gagner det intet. Dommen vil uvegerlig ramme det menneske. Her står vi ved kristendommens kardinalpunkt – det uomtvistelige først.
Ditt ansvar begynner derfor med ansvaret for din egen sjel. Det er ganske utrolig hvor lettsindig mange mennesker er her. Ellers kan de være aktverdige og helt igjennom respektable mennesker som lever et ansvarsbevisst liv i denne verden, men de lukker sine øyne ganske for denne avgjørende sannhet.
Det er dette som er det store alvor – evighetsalvoret. Og det er det alvor så mange mangler. De har aldri bøyd seg for den absolutte, suverene Gud selv. De har aldri opplevd hva det vil si at ”synderen skalv for den hellige dommer”. Frykten for Gud kjenner de ikke. Deres gudsbegrep er selvlaget, idet de laget seg en gud etter sitt eget hode, etter sine tanker og meninger. Men en sådan gud hadde intet å gi, og en dag vil de forferdes, når de møter ham som de ikke ville bøye seg for.
Det skal mot til å bli stående for ham og se alt sitt eget i hans lys. Det blir laser og filler av alt i det øyeblikk. Men i de selvprøvelsens stunder fødes ansvarsfølelsen. Da våkner man og ser sin sanne stilling. Men det skal mot til å ville gni den søvn ut av øynene.
Krigsårene vi har gjennomlevd, har åpenbaret meget mot. Vi har vært stolte av alle dem av våre landsmenn sonm uforferdet og uredde våget alt for Norge. Det har ikke vært så lite alvor over mange mennesker i denne tiden. Men det største mot – det å stå for Gud uten utkledning og påhengt stas – har det kanskje ikke vært så meget av. Det alvor at jeg har ansvar for den levende, hellige Gud for hvordan jeg steller med sjelslivet mitt, savnet vi dessverre så titt.
Se, her begynner ditt ansvar. La det stå fast: det gjelder et ”først!” – et uomgjengelig først. Du har ansvar for din sjel, en dag skal den kreves av deg. Slik taler evighetsordet, det som blir når alt annet smuldrer.
Slik legger kristendommen ansvaret inn over den enkelte. Den stiller individet ansikt til ansikt med den levende Gud. Det blir de to – alene. Inn gjennom den trange port må et menneske gå alene, og sitt liv med Gud må det leve som et personlig liv. Ingen har som Jesus hatt syn for den enkelte personlighets rett og ansvar. Hva gagner det et menneske om han vinner den hele verden, men tar skade på sin sjel?
Men dette er bare den ene side av det kristne ansvar. Det er også en annen side ved det som framholdes like tydelig i Guds ord, det er ansvaret utad, ansvaret som den enkelte har for den verden som omgir ham.
En kristen har ikke lov til å mure seg inne og betrakte det hele som en privatsak. Evangeliet er ikke en privat hemmelighet som jeg kan gjøre med som jeg vil. Med all ønskelig tydelighet framholder Guds ord den kristnes ansvar utad. Det viser et kristent menneske dets plass i Guds store husholdning og legger inn over ham ansvaret for de andre.
Et menneske som har vært for Guds ansikt, har fått et opplatt øye for den nød som omgir det, og har fått se hva Gud venter av det nettopp der. Selv ynkedes Jesus over skarene da han så dem hjelpeløse og ille medfarne. Han gråt over Jerusalem og følte dens nød som sin egen. Han glemte seg selv og levde for andre. Han gav inntil den siste blodsdråpe for andre. Han lette etter det fortapte, han hørte den nødstiltes bønn, han stilte den sviende smerte og legte det blødende sår. Ingen nød var ham uvedkommende, og intet menneske ham likegyldig. Og som han var, vil han vi skal være. Følg meg, sa han til sine disipler. Han etterlot oss et eksempel for at vi skulle vandre i hans fotspor, sier hans apostel (1. Pet. 2, 21).
Mange ønsker ikke å la seg forstyrre av tanken på andres nød. De ruller gardinene ned, og stenger dørene med slå og bom for at ikke ropet ute fra skal nå inn til dem, og nøden omkring dem ikke skal plage dem. Selv sitter de der inne og nyter sin fred og sin egen lykke.
Den idyll vil Gud forstyrre. Bak de nedrullede gardiner og bak de gjenstengte dører er ikke Jesu etterfølgeres plass. Har de selv fått sin sjel frelst hos Gud, sender han dem ut til en verden som ligger i det onde, med nådens evangelium.
Disse to sider ved det kristne ansvar finner vi som en rød tråd der fletter seg uløselig sammen i den hellige skrift, både i det gamle og i det nye testamente.
Det største og første bud i loven er dette: ”Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte.” Her er det Gud og den enkelte. Men det er et annet bud som er likeså stort: ”Du skal elske din neste som deg selv.” Her er det den kristne og de andre.
I bergprekenen peker Jesus på disse to sider. Først taler han i saligprisningene om den enkeltes forhold til Gud. De er fattige i ånden, rene av hjertet, de hungrer og tørster etter rettferdighet. Men han fortsetter med å tale om at disse mennesker som han slik priser salige, er verdens lys og jordens salt. Lyset som er tent, skal ikke gjemmes, men settes i staken så det lyser for alle i huset. ”La således eders lys skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders far i himmelen,” sier han.
I 1. Pet. 2, 9 taler apostelen om Guds menighet og sier: ”I er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørket til sitt underfulle lys.” Legg merke til: I er … for at … I skal. Der er igjen de to sider nevnt.
Og slik kunne vi fortsette.
Den som selv har fått oppleve å se hva Gud har gjort for oss, har i og med den opplevelse fått et ansvar overfor de andre som han ikke kan komme bort i fra. Her er det intet som heter: ”Er jeg min brors vokter.” Ja, sier Guds ord, du er fra en side sett det. Hør hvilke alvorlige og selvprøvende ord Gud taler i sitt ord om den sak. ”Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg. Når jeg sier til den ugudelige: Du ugudelige, du skal visselig dø, og du ikke taler og advarer den ugudelige for hans ferd, da skal han, den ugudelige, dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advaret den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, men han ikke vender om fra sin ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel.” (Esek. 33, 7 – 9.)
Igjen møter vi den samme tanke. Det er den enkeltes ansvar for sin egen sjel, og det er hans ansvar for sin neste. Og her er disse to ting knyttet enda tettere sammen, idet Guds ord sier at du vil redde din egen sjel, må du gå inn under ansvaret for de andre, - her for den ugudelige som du omgås. Vi kunne også i denne forbindelse minne om hva vi ovenfor nevnte om våre forsømmelser. ﾅ kapsle seg inn i seg selv er synd mot Gud. Det er å leve ansvarsløst. Vi er Guds munn som skal tale hans budskap til de andre (Esek. 33, 7). Vi er den hånden som skal gi den tørste et beger kaldt vann, den foten som skal gå til den som er syk eller som sitter i fengsel osv. (Matt. 25, 42 f.)
Pilatus tok vann og vasket sine hender da han hadde domfelt den Herre Jesus. Han ville vaske ansvaret – det personlige ansvar av seg – og velte det hele over på dem som hadde forlangt at han skulle handle som han gjorde. Men det var intet vann som kunne vaske det ansvar bort.
Vi er døpt inn under dette ansvar, og vi er frelst inn i det. Måtte vi alle vekkes opp til å se dette rett.
Men ikke bare dette heller. Dette ansvar har vi sammen med hele Kristi menighet. Den dag Kristus fikk eie oss helt, lukket han oss inn i et samfunn med alle sine troende på jorden. Dette samfunn kaller han sin menighet. Ingen som vil være en sann kristen, kan isolere seg fra menigheten. Der bor Gud selv med alle sine gaver og med hele sin nådes fylde. Der har han et hjem for sine. Hans barn skal ikke leve et åndelig ”hybelliv” hvor enhver skal stelle seg selv. Kristendom er samfunn. Samfunn med Gud og samfunn med hans venner. En kristen kan ikke gjøre med samfunnet som han vil. Han frelses inn i det. Der skal han leve, og der skal han finne sin plass. Der skal han selv hjelpes og varmes, men der skal han også selv kjempe og lide med. Ja, det er et kjennetegn på at han er gått over fra døden til livet at han elsker brødrene. (1. Joh. 3, 14.)
I dette hellige samfunn som kalles hans menighet, har Gud selv også lagt ansvaret for den verden som vi lever i. Og dette ansvar deler alle menighetens lemmer. Gud har villet det slik. Denne menighet er lyset i staken, saltet som ikke må tape sin kraft, surdeigen som skal gjennomsyre hele deigen.
Det er dessverre ikke alle som har sett dette ansvar i hele sin tyngde. De overlater det til noen enkelte og vasker selv sine hender og isolerer seg.
Det har vært vår bønn og vårt håp at nærværende bok skulle være en røst av en som roper: Du Kristi menighet, våkn opp og se ditt ansvar! Og du som er lem i denne menighet, våkn opp og se ditt medansvar her!
Det vil etter dette være klart at dette ansvar for den verden vi lever i, omfatter hele samfunnslivet. Intet er unndratt det kristne ansvar.
Den innvending har vært gjort: behøver Guds menighet å blande seg bort i alt? Staten f. eks. har sitt ansvar for hvordan den steller seg, og kirken behøver ikke blande seg bort i det. Hold dere til det som er deres gebet, og la staten få arbeide i fred og etter sine prinsipper, sies det. Vi fikk f. eks. fra Kirkedepartementet under naziregimet i vår kirke nå under krigen en skrivelse til alle landets prester, hvor man påla oss bare å befatte oss med det å forkynne evangeliets evighetsside og overlate til staten å stelle med det andre. Det var politikk, ble det sagt, hvis kirken i sin forkynnelse og gjennom sine organer sa fra om det som var urett og synd i tidens statsstyre. Og det var nok de som mente at kirken ikke behøvde å tale som den gjorde. Men kirken måtte si fra. Ansvaret gjorde det til en absolutt nødvendighet. ”Til vekter har jeg satt deg for Israels hus, og når du hører et ord av min munn, skal du advare dem fra meg.” Kristi menighet ville ha sviktet sin herre og flyktet fra sitt ansvar om den hadde tidd. Den ville ha vært en vekter som sov på murene.
Eller vi kunne nevne det ansvar kirken og skolen og foreldrene følte når det gjaldt den tvangspåvirkning våre barn og våre unge skulle utsettes for. Man kunne ikke tie. Ansvaret forbød det. Det ville igjen føles som en flukt. ”Dere befatter dere med politikk,” ble det sagt. ”Nei, vi føler oss ansvarsforpliktet til å handle som vi gjør,” svarte den kristne menighet. Så fikk man heller gå i fengsel og tåle forfølgelse. Man hadde dog reddet sin sjel. Det er ikke rådelig å handle mot sin samvittighet. Det er dog såre meget bedre å tåle lidelse med en reddet sjel enn å bli spart for legemlig lidelse, men gå med en såret og syk samvittighet fordi man sviktet.
Slik har det vært så lenge Kristi menighet har vært her på jorden, og slik vil det alltid bli. Vi tenker på apostlene som ikke kunne tie, til tross for trusler og mishandling. Vi minnes de kristne martyrers frimodige vitnesbyrd i ord og handling. Vi minnes en Johan Huss, en Martin Luther, en Hans Nielsen Hauge og mange andre.
Det var svake tider i kirkens historie da Guds menighet tiet og bøyde seg av frykt for sverdet. Det var såtid og grotid da den så sitt ansvar og handlet.
Foran oss ligger sikkert veldige oppgaver. Det lys som ble renset nå i trengselstiden, skal skinne også inn over samfunnslivet i Norge i de tider som ligger foran. Mon kanskje noe av det vi har lært som menighet i denne tid, har vært det å besinne oss på vårt kristne ansvar som verdens lys og jordens salt! Mange har fått øynene opp for kristendommens samfunnsside, for vårt ansvar utad. Og mange er de øyne som nå rettes mot Kristi kirke. Man venter noe av den.
En rett kristen er den beste samfunnsborger, har vært noe av haugianismens bærende ide. Måtte det også stå klart for oss alle i de tider som ligger foran.
Vårt ansvar er intet mindre enn dette at kristent livssyn og Guds lov skal gjennomsyre hele vårt samfunnsliv. Derfor vil den kristne menighet føle seg ansvarsforpliktet til å fortsette åpen kamp mot alt det som er uforenlig med Guds åpenbarede vilje. Som de gamle profeter i Israel fordum var vektere på Sions murer og skulle være folkets våkne samvittighet, således skal den kristne kirke stå hellig vardevakt i tiden.
Men dens oppgave er ikke bare den negative å stå som en kritisk tilskuer til samfunnslivets mange oppgaver, og si fra når det kommer noe som strir mot det kristne livssyn. Kritikk skal øves. Som Kristus selv kritiserte og refset sin samtid, skal hans etterfølgere gjøre det. En rett saklig kritikk har sin store berettigelse. En sann kritiker som øver sin gjerning ut fra de rette motiver, er en nyttig tjener.
Men den kristne menighet er ikke bare satt her i verden for å være passive kritikere, den har ansvar for det kristne initiativ. Det kreves positiv innsats – handling. Her har vi ofte forsømt oss, og må sårt bære fruktene av disse våre forsømmelser.
Og dog har man også her mer fått øynene opp. Den kristne menighet i Norge har her mer enn i mange andre land grepet initiativet. Man har bygd kristne lærerskoler for å skaffe barneskolen kristne lærere. Man har bygd ungdomsskoler, jordbruksskole, handelsskole, husmorskoler, gymnasium, ja endog presteskole – alt for å gi positivt den kristne opplæring som det kristne ansvar krever. Det er da vel heller ikke noen gitt å måle den velsignelse som gjennom dette positivt byggende arbeid har tilflytt vårt folk og vår kirke.
Men det er enda mange felter hvor vi må trenge videre fram. Vi tenker på de mange oppgaver som ligger og venter på sin løsning. Tenk f. eks. på oppgaver i forbindelse med kristen presse og litteratur. Også her har det før vært gjort positive framstøt, og vi takker Gud for det som allerede er gjort. Men vi må lenger fram. Det er enda meget igjen av landet å innta.
Men skal vi nå lenger fram, må vi som kristent folk våkne og se vårt ansvar. Vi må se hva det vil si dette at vi er verdens lys og jordens salt. Vi må se menighetens samfunnsbyggende oppgave.
Ut av trangen til å vekke denne ansvarsfølelse er denne boken sprunget. Vi tror at de tider som ligger foran oss, har spesielle muligheter og veldige krav til den kristne menighets initiativ. Det blir i enda høyere grad enn tidligere en byggende tid. Så meget er ramlet i grus, så mange så sine illusjoner briste. De står og famler og ser etter holdepunkter, etter det evige i tidens ragnarokk. Og vi har det! For vi kjenner Gud.
Derfor blir ansvaret dobbelt stort nettopp nå. Måtte Norges kristne kjenne sin besøkelsestid. Måtte vår Herre finne oss som ansvarsbevisste mennesker, som var på plass når han krevde handling.
Men dette ansvar skal ikke knuge oss som tunge byrder. Det skal drive oss inn til Gud og der fostre oss til et handledyktig og sterkt folk som kun kjenner en frykt – den nemlig at vi skulle svikte Gud når han kaller oss til arbeid og legger oppgavene til rette for oss.
Til vektere har han satt sin menighet på jorden. Vi må tenne varden og holde hellig vakt om flammen i en levende følelse av kristent ansvar.
***
---
Henrik Ibsen sier et sted i ”Kjærlighetens komedie”: Dikter er hver den ”i skolestue, tingsal eller kirke, som øiner idealet bak sitt virke”.
Herom skriver Christopher Bruun i ”Folkelige grunntanker”, at: ”ﾅ være dikter er ikke å skrive poesi, det er å leve poesi. (…) Digter i denne tydning av ordet kan da enhver mann være, som ikke bryter sammenhengen med sin ungdom. Og dette ibsens ord gir til like navn på de tre hoved-retninger, som den åndelige virksomhet i menneskelivet kløver seg i. Kun må man ikke fatte hans ”skolestue” for trang, men la den utvide seg til å omfatte universitet, videnskapen, bok-avlen og alt som står i opplysningens tjeneste. Like så må ”tingsalen” taes som navn på alt det, som har med politikk å gjøre. I statens, skolens eller kirkens tjeneste finner man rom for den manndommens virksomhet, som vokser frem av ungdommens ideale syn. (…) Det er her i landet det sjeldne at se et liv, som ut igjennom manndommens virksomhet bevarer sammenhengen med sin ungdoms drøm. Derfor er her så lite av åndens liv iblandt oss; derfor kan åndsløsheten gjøre seg så bred både i de dannedes og de udannedes tankegang. Derfor er her så tungt å trekke pusten for hver den, som elsker ånd over alt annet i livet.”
---
*****
-- Søndag 23.09. 2007:
Temperaturen i natt her ute på det laveste 9, 5 pluss-grader Celsius.
Og på det høyeste her ute i dag 16, 5 pluss-grader. Bare plaskende regnvær.
---
Gudmund kom hjem sent i kveld. Per Snabel kjørte ham hjem. Tror han har vært hos familien Snabel siden i går. Trude telefonerte til Gudmund sin mobil-telefon i kveld, men det var Idun som svarte – hun hadde lånt Gudmund sin telefon, og hun sa at Gudmund dro til familien Snabel i går og at hun trodde at han forlengst var hjemme. Trude telefonerte derefter Snabel, og snakket med Per, far til Pål, og sa at Gudmund må komme hjem, og at hun ikke trengte å snakke med Gudmund.
Jeg sa til Gudmund da han kom hjem at det var dumt av ham å bli borte slik, og at det vanskeliggjør ytterligere den mulige avtalen vi snakket om i møtet i Steinerskolen sist. Han sa at han ikke kunne forstå at de to tingene har noe med hverandre å gjøre, - og at for ham dreide det seg om ett og det samme. Og han sa andre dumme ting, - uten at jeg viste noen interesse for en slik samtale.
Det er tydelig at han er fiksert på krig og konflikt, inspirert og oppmuntret av sin mor, av Per Snabel og minst en av sine eldre søsken. Per Snabel sier trolig enda til Gudmund og sine omgivelser at Gudmund og hans yngre søsken har lovfestet rett til kontakt med sine eldre søsken og at hans far er verdiløs som far og ektemann hvis han ikke ønsker eller aksepterer noe slikt!
Han fremholder at det for ham først og fremst dreier seg om at Balder og Idun skal ønskes velkomne her hjemme. Dette sier Trude også på forskjellige fordekte vis, samtidig som hun gang på gang sier det motsatte – at hun har gitt seg i så måte. Samtidig som hun også sier at hun bare ikke klarer det likevel. Samtidig som hun fortsatt sier at hun ikke vil ha noen skilsmisse. Samtidig som hun på dette vis fortsatt ødelegger mere og mere for oss alle sammen!
---
Jeg ber Trude om å være med for å avtale mekling for skilsmisse i morgen formiddag.
Hun beslagla og fortiet som tidligere nevnt svar-brevet (datert 07.06. 2007) ifra Fylkesmannen i Rogaland vedrørende min ansøkning om seperasjon for skilsmisse. Nytt brev – datert 12.09. 2007 – angående det samme ankom ifra Fylkesmannen, hvor det står: ”Vi gjør oppmerksom på at dersom vi ikke hører fra deg innen 3 uker etter dette brevets dato, vil søknaden bli avvist.”
---
*****
-- Mandag 24.09.2007:
Temperaturen her ute i natt på det laveste 15, 7 pluss-grader Celsius.
Regnfull formiddag. Maks-temperaturen her ute i dag 17, 9 pluss-grader.
---
Den tilsendte liste (vedlagt brevet) ifra Fylkesmannen inneholder bare to av Fylkesmannen godkjente meklere noenlunde i nærheten, - begge i Haugesund. Den ene er Familievernkontoret i Haugesund, den andre en advokat i Haugesund. Jeg telefonerte ved 11.30-tiden Familievern-kontoret og sa hva det gjaldt. Fikk beskjed om å telefonere tilbake mellom klokken 12 og 13.
Og det gjorde jeg, ca. klokken 12.05. De fikk de opplysninger de ba om, og de skulle snarlig ta kontakt igjen.
---
Jeg telefonerte efterpå også Arne J. Borgemyr og snakket med ham, angående hans brev-svar datert 03.09. 2007. Angående et møte. Vi ble enige om at dette møtet ikke skal være et ordinært tilsyns-møte, men et møte om og vedrørende tilsyn. Og at jeg og Trude samtidig gir en orientering om vår hjemme-undervisning. Og vi ble enige om dato fredag 05.10. 2007, klokken 12 til omkring 14.30.
---
Herunder et dikt igjen fra min side:
---
Svik og grådig egoisme
Svik og grådig egoisme
kaller de kjærlighet!
Slik er nådig turisme
hva de har av hærlighet!
Kjærlighetens snyltere og tapere.
Besværlighetens skapere!
*
Rune L. Hansen, 24.09. 2007, Vinberget.
***
---
-- Tirsdag 25.09. 2007:
Laveste temperaturen her ute i natt 11, 3 pluss-grader Celsius.
Overskyet hele dagen, og endel regn. Maks-temperaturen 17 pluss-grader.
---
Jeg har vært i banken i dag, og det gikk helt bra. Jeg og Frøydis kjørte herfra ved 13-tiden.
Jarle telefonerte i kveld, men vi fikk ikke snakket stort med ham, - vi var alle her for travelt opptatt med å lage til en tønne med surkål, hvilket vi holdt på med til omkring midnatt. Surkål, - eller gladkål, som vi her i familien helst kaller det. Melkesyregjæret strimlet hodekål, med tilsatt raspet pastinakk, gulrot, karve, kvann, søtpotet, etc. (Gjærer uten tilgang på luft, med press og vann-lås.)
---
Gudmund kom ikke hjem i dag heller. Trude telefonerte og snakket med ham på kvelden. Jeg forstod det som at både han og Idun var hjemme hos ﾘrjan, og at Gudmund ikke ville komme hjem igjen nu fordi han heller vil være sammen med Idun. Han tok med seg vår mobil-telefon da han dro hjemmenfra med buss i dag tidlig, - og har i det heletatt blitt mere og mere frekk også.
Trude blir tydelig mere og mere fortvilet. Og hun ser vel også at det faktisk har gått og går mere og mere slik som jeg har forutsagt overfor henne, med Gudmund. Jeg sier til henne at hun må bare ikke tro at jeg triumferer i så måte, - og at jeg naturligvis også er lei meg og absolutt ikke ønsker at det skal gå slik. Det er bare det at det har vært, og er, så forutsigbart.
Og det er jo iøvrig en kamp fullstendig umulig å vinne Gudmund holder på med nu. Meningsløst og meget meget dumt og ødeleggende det han nu gjør.
---
Er jeg en kristen? Ja da, - såpass er lett nok og greit nok å si. Men det både kan og bør sies og besvares på mange andre måter også.
For eksempel den erkjennelses-rikdom som Bibelen og dens innhold står for og omhandler, har det for mitt vedkommende mere og mere siden ungdommen vært uproblematisk å erkjenne riktigheten av og storheten i.
Er jeg en konservativ kristen, eller en radikal kristen?
Samtidig jo begge deler. Pluss mere til.
Og er jeg en buddhist?
Jo det også. Og mere til.
Osv.
Men jeg sier ikke ja til hva det bør sies nei til. Og omvendt.
---
*****
-- Onsdag 26.09. 2007:
Temperaturen på det laveste 9 pluss-grader Celsius her ute i natt.
I dag her ute bare sol og finvær, og temperaturen på det høyeste 20 pluss-grader.
---
Jeg fikk gjort unna mye planting her ute i dag. Nydelig vær. Vi tok oss også anledning til å sitte og godgjøre oss i solen utpå dagen, på dingle-benk. Hundene og kattene også, i gresset. Og ungene lekte, hoppet og sprang, også på trampolinen nedved Kolonihagen.
Jeg var for det meste i høydene i Vinberget her. En flott dag.
Vi har hundrevis med forskjellige hage-rom og stier i den flotte store hagen vår, her på eiendommen. Jeg rekker ikke å føre opp alt jeg utplanter i loggboken (Utplantet.doc), men forsøker å få med det viktigste – og det jeg rekker.
---
Gudmund kom hjem på kvelden.
---
*****
-- Torsdag 27.09. 2007:
Stjerneklart og fullmåne i natt, temperaturen på det laveste 6, 6 pluss-grader Celsius.
Bare sol og finvær. Maks-temperaturen her ute i dag 24 pluss-grader Celsius.
---
Rigmor telefonerte igjen i formiddag, og snakket med Trude.
Den offentlige skolen anmeldte henne til den kommunale Barnevern-tjenesten. Sier at barna har et faglig hull på 3 – 4 måneder, mens de har vært hjemme, - mens hun selv sier at de har et faglig hull på 3 – 4 år mens de har vært i den offentlige skolen.
---
Mange i disse tider har vanskelig for å innrømme – og også for å skjønne – at den offentlige skolen er en nødløsning, - en nødløsning til hjelp for foreldre og foresatte som ikke klarer bedre. Og at den offentlige skolen også sånn sett er gammeldags, i moderne betydning, - og foreldet. Mens hjemmeskolen har fremtiden for seg, og er det kommende.
---
Har forsøkt å telefonere Per Kørner igjen, men når ikke frem.
---
Jeg var innom Ødegård i eftermiddag mens Stauda og Alfredo var i musikk-skole i Skjold. Snakket litt med deres musikk-lærer efterpå, før vi kjørte til Haugesund. Hun gjorde et artig godt inntrykk. Vi kom hjem nokså sent. Holgeir og Irene var ikke hjemme.
---
*****
-- Fredag 28.09. 2007:
5, 4 pluss-grader Celsius på det laveste her ute i natt.
Sol og finvær. Maks-temperaturen 20, 4 pluss-grader her i dag.
Stadig mere høst-farver på løvtrærne her omkring i disse dager.
---
Gudmund står opp og drar med bussen inn til Haugesund omkring 7-tiden nu til daglig, - når han altså er hjemme. Jeg sitter ofte enda da og skriver eller gjør forskjellig kontor-arbeide, og går derefter til sengs for en stund eller noen timer.
---
Solnedgang her i dag ved Kolonihagen klokken 16.30. Ved å sage ned mere furu i Vinberget kan vi ha solen lengre, ved Kolonihagen nu omtrent 30 minutter lengre. Områdene her på eiendommen hvor husene befinner seg og hvor omkring vi hittil har de fleste av våre bevegelser og aktiviteter, er på eiendommens øst-vendte side. Storparten av eiendommen er sør-vendt, og det er også en vest-vendt side, mens omtrent ingenting er nord-vendt.
Vinberget er også et navn på hele denne eiendommen vår her. Og på Vinberget her. Det er ingen egentlig motsetning.
Vinbergets øvre side strekker seg fra eiendommens nord-vestre hjørne et stykke imot sør.
Sør-siden er meget fin og spennende, likesom øst-siden, men også vest-siden.
Har så vidt begynt å bearbeide eiendommens sør-side og vest-side, og kommer stadig nærmere inn på disse sider, – samtidig som at helheten klarere og tydeligere bevissthets-messig fremtrer for meg og lettere kan bearbeides, og bearbeides, i takt med at hvordan og det påbegynte forenkles og forbedres.
Skjønnheten og mulighetene fremtrer mere og mere – og forbedres og foredles.
Viktigheten av dypsindig, grundig, ekte og alvorlig å ære og hedre moder jord og naturen er vesentlig. I kjærlighet til Fader vår, medmennesket - og virkeligheten i virkeligheten. Samfunn, mennesker og kulturer som oppdager eller gjenoppdager dette forbedres og foredles meget!
Rudolf Steiner – blandt flere andre - har også viktige og interessante tanker i så måte. For eksempel når han snakker og forteller om hvordan kriminalitet kan reduseres ved god arkitektur og godt og riktig stell av landskapene. Det er egentlig ikke vanskelig å finne ut av at han har rett i så måte, og at slikt noe er meget viktig.
---
Jeg telefonerte foreldrene til Hilde i kveld, - og fikk snakke med hennes pappa.
Jeg telefonerte og snakket også med Trygve Einar Gjerde, nettopp hjemkommet fra Italia, og efterpå også med Per Kørner. Per Kørner har vært uten vanlig hus-telefon i de siste dager, på grunn av enda ikke fungerende omlegging til bredbånd, - men jeg nådde ham på hans mobil-telefon.
Frøydis og Stauda var hos Hilde utpå dagen i dag. Frøydis telefonerte hjem og snakket med Trude, spurte henne om hun fikk overnatte hos Hilde. Trude sa ganske enkelt nei. Efter at Frøydis og Stauda kom hjem noe senere, fortalte Stauda at Frøydis hadde sagt at Hilde hadde sagt til Frøydis - at foreldrene til Frøydis er kjipe. Altså billige eller dårlige, tarvelige - cheap-e. Av det engelske ordet cheap – billig, dårlig. Fordi Frøydis ikke får overnatte hos henne.
Da Stauda fortalte meg hva Hilde hadde sagt til Frøydis, og spurte meg hva det betød, sa jeg også straks til Frøydis at hun ikke får være sammen med Hilde mere. Trude syntes som å ikke skjønne hvorfor, og som å ville klandre meg overfor Frøydis og resten av familien. Dum og hovmodig som vanlig. Frøydis ble tydelig nok lei seg. Jeg fortalte derfor også hvorfor. At, for det første, Hilde med slike ord hånet Frøydis sin familie, og for det andre, med slike ord forsøkte å splitte Frøydis ifra sin familie. Altså hån – og splittelse. Om vi forholder oss likegyldige til slikt noe – som kanskje og antagligvis ikke engang er vondt ment – så går det kanskje og meget muligvis ikke lang tid før også Frøydis håner sine foreldre, og sine søsken. Fordi hun da uten å vite eller forstå det hermer - og blir fiksert på noe. Noe som antagligvis også i en viss grad har skjedd for Hilde sitt vedkommende. Og slikt noe blir det fort og lett onde sirkler ut av! Troskyldig liten flue kan velte stort lass!
Det var på sett og vis nettopp det samme som skjedde med Balder, Idun og Gudmund. Og det gikk fort. Og se på de nu, - bortimot ugjenkjennelige, avsondrede og fremmedgjorte!
Jeg sa straks også til Frøydis at jeg selvfølgelig straks skal telefonere og snakke med Hilde sine foreldre om det, så de eventuelt kan reagere på det overfor Hilde. Og at det ikke er stort mere vi kan gjøre med det. Og at hvis vi forholder oss likegyldige til det så går antagligvis kanskje Hilde fort videre den veien som hun med slike ord staker seg ut videre for fremtiden, og blir derav et dårlig menneske. Hvis vi derimot uredd, åpenhjertig, høflig, saklig og straks reagerer på det på riktig måte så gjør vi vårt beste for det beste. Hvilket alle og enhver som er glad i Frøydis, og også Hilde og medmennesker, selvfølgelig egentlig vil gjøre. Om de bare skjønner alvoret av slikt noe. Og det er det dessverre ikke alle og enhver som gjør.
Jeg telefonerte Hilde sine foreldre, og fikk snakke med hennes far. Jeg rakk ikke å si så mye før han straks og umiddelbart tok det meget alvorlig og var takknemlig og glad for at jeg reagerte og telefonerte, - hvilket straks også gledet meg. Han sa at slikt noe ifra Hilde naturligvis ikke var akseptabelt, og ikke ville ha vært det motsatt vei heller, og at han skulle snakke med henne om det. Han sa han tror ikke at det var vondt ment ifra Hilde sin side. Og han regnet med at det nok derfor, når han fikk snakket med henne, ville ordne seg.
Det virket straks efterpå som at også Frøydis ble glad for å høre dette, og at hun derfor likevel videre får være sammen med Hilde. Så får vi se om slikt noe videre eller igjen skjer. Jeg sa til Frøydis at hun uredd, selvfølgelig og straks må si ifra til meg om Hilde mere eller videre sier slikt noe eller annet som kan virke underlig eller rart. Og at det er meget viktig at hun gjør det. At liten flue ellers, uten at noen egentlig vil det, kan velte store lass – og i det skjulte gjøre stor fare og ødeleggelse!
---
Trude krenker sin mann og sine barn nærsagt ofte daglig, siden det som skjedde med Balder i fjor.
Det at hun blir gjort oppmerksom på det eller konstruktiv kritikk takler hun særdeles dårlig, og tar hun ivrig og konsekvent til seg som et angrep på seg selv! Og besvarer hun med krigerske angrep! Og hun ofte ønske-husker, påstår og lyver i vilden vei efter forgodtbefinnende.
Irettesettelse av de eldste av barna våre forholder hun seg ofte også underlig og dårlig til. Hun tøffer seg da ved å gi de medhold og å snakke imot sin ektemann. Tydelig nok også fordi hun kjenner seg mere med hensyn til modenhet (umodenhet) på lignende nivå, og vil virke snill, ansvarlig og moden overfor de – ved å gi de, eller rettere oppmuntre de til, et slags medhold. Hun vil virke autorativ og kameratslig overfor de.
---
Matt 12, 36 – 37:
Jesus sier: ”Det sier jeg dere: Hvert unyttig ord menneskene sier, skal de svare for på dommens dag. / Ja, etter dine ord skal du kjennes rettferdig, og etter dine ord skal du dømmes skyldig."
---
*****
-- Lørdag 29.09. 2007:
Temperaturen 2, 9 pluss-grader Celsius på det laveste her ute i natt.
Og på det høyeste i dag 11, 2 pluss-grader. Bare tungt overskyet.
---
17. juli 2001 kom nedbør (i 14 dager) som virket ugunstig endrende, forteller en mann i radio-programmet Friluftsmagasinet (NRK P1) i dag tidlig.
I samme radio-program også interessant om villsvin og den norske fauna.
---
Det kom et brev i postkassen med en slags litt uforbeholden unnskyldning ifra Hilde. Hun skriver følgende:
”Hei … / Fekk veta av pappa at du hadde ringt. Om det der med ”kjipe foreldre”. / Pliis ikkje slutt å les! Eg ville bare sei unnskuld! Det var egentleg bare meint så ein liten spøk! Joda, ein slemme spøk, men eg spøke med alle om alt. Og eg sa unnskuld te Frøydis, og at det var ein dom spøk! Ja, eg trur ivertfall det! Hvis ikkje seie eg unnskuld nå i vertfall! / Eg håpe du godtar unnskuldningen. Med vennlig Hilsen Hilde (efternavn), Frøydis` venninne.”
---
*****
-- Søndag 30.09. 2007:
Temperaturen her ute på det laveste i natt 8, 6 pluss-grader Celsius.
Og på det høyeste her ute i dag 24, 4 pluss-grader Celsius. Overskyet formiddag, derefter sol og finvær.
---
I radio-programmet ”Naturens verden” (NRK, P1) i dag tidlig blandt annet om forskjellige sorter rips og solbær.
Straks efterpå radio-programmet ”Mellom himmel og jord”, i dag med sangeren Sigvart Dagsland – som snakker norsk Arbeiderparti-ideologi, - moderne og typisk om ”kristendom”. Kristendom uten kristendom. Slik det nu i de siste 30 års tid mere og mere blir snakket og forstått ifra nærsagt alle som har gått i de offentlig godkjente skoler, og som har vokst opp i Arbeiderparti-ideologiens storhetstid også på området massemedia og underholdnings-industri. Enormt lenger og lenger bort ifra – og motsatt - Bibelen og Jesu ord!
Kristen dom over slikt noe!
---
Jeg telefonerte og snakket litt med Christian W. Beck i dag, og derefter med Aud Signy Jacobsen. Trude snakket litt med henne også efterpå.
Christian W. Beck har iøvrig slik jeg har forstått det ikke særlig sans for kristendom.
---
Kjell Anker og hans kone, Tore sine foreldre, kom her på besøk i dag, efter at jeg og ungene her (unntatt Gudmund) kom hjem fra andre siden av vannet hvor vi kikket efter vill-epler. Frøydis og Stauda var forresten i bekken og fanget fisk. De kom hjem med fire fine ørreter.
Begge Anker ble med til Solsvingen, Østkløften og Smultringdalen hvor vi vel ble en times tid eller mere, og nøt turen og utsikten og snakket. De, og jeg og Trude, - og flere av de minste barna våre lekte i nærheten, særlig i en gammel krok-furu.
Vi snakket særlig også om vår familie sin situasjon. De var utrolig så lettlurte med hensyn til Trude sitt troskyldige utseende. Altså overfladiske og lettlurte. Men særlig fordi de tydelig forfektet den rådende Arbeiderparti-ideologiens oppskrift med hensyn til ekteskap, mann, kvinne og barn!
---
Hadde min mor og far, eller en av de, sagt at de ikke ønsket meg på besøk hos de – for eksempel på grunn av min oppførsel – så hadde jeg selvfølgelig uansett respektert deres ønske?
Hvem hadde vel ikke det? Og de er ikke engang kristne.
Straks endel folk tror noe har noe med kristendom å gjøre så blir de helt ville!
Også endel kristne, - livredde for å bli tatt for altfor kristne!
Hysteriet ligger hos kanskje folk flest i Norgre – og andre land - på så forskjellig forståelig vis nært ved i diverse sammenhenger, - som kanskje særlig har med frykt og svik å gjøre.
---
Tøffelheltene vrimler mere og mere og verre og verre i vårt land. Og de kristne på Arbeiderparti-ideologiens premisser også, - det vil si kristendom uten kristendom. Eller kristendom med litt kristendom.
Lik lov for løven, lammet og trollet, - Arbeiderparti-ideologiens ”likestilling” og ”feminisme”! Dumme og blinde sin ”rettferdighet”. Som alt annet som blir feil nok så blir det motsatt av rett!
Tøffelheltene som det vrimler slik av er vel et nokså bra bilde nu på molbo-situasjonen og ukulturen som i så mange rådende og rådgivende sammenhenger i galskap og hovmod oppmuntrer tidsånden til kollaps.
Tøffel-helten som i egne og de andres øyne er tøff og helt fordi han holder seg under sin kones hake og til stadighet henter tøflene og på underdanig vis tjener sin kommanderende og truende kones innfall og utfall!
Svake, svikefulle og hovmodige kvinnfolk!
Når det gjelder ekteskapet, mann, kvinne og barn i familien, så er det mildt sagt utrolig hvor direkte motsatt Bibelen og det kristne nu for tiden mange kristne klarer å lese Bibelen!
---
Mangt og meget, mildt sagt, har endret seg i Norge i de siste 100 års tid! Og særlig i de siste 50 års tid!
I 1901 ble for eksempel også følgende ord i det gamle vielses-ritualet sløyfet: ”Til ham skal din attraa staa, og han skal herske over dig.”
I en bok leser jeg iøvrig følgende ord: ”I begynnelsen av 1870-årene begynte diskusjonen om den gifte kvinnens juridiske stilling. Da fikk hustruen adgang til å kreve særeie, rett til å hindre at mannen gav bort, pantsatte eller solgte noen av de verdier hun hadde bragt inn i ekteskapet. Det var så vidt at en paragraf om at hustruen skulle adlyde sin mann i alle felles anliggender ble nedstemt. Men hun fikk selv rå over det hun tjente ved eget arbeid, en bestemmelse som var særlig viktig for arbeider-hustruene.”
Den samme boken gjengir også, ifra en bok ifra 1828, 21 korte regler for hvordan en hustru skal bevare sin manns kjærlighet. Og sier om disse, at: ”Det syn på kvinnen som kom til uttrykk i slike leveregler danner bakgrunnen for Camilla Colletts og Aasta Hansteens virksomhet.”
De 21 reglene går i sin helhet slik:
1. Overskrid aldrig blufærdighedens grenser.
2. Moderer din ømhed imod din mand.
3. Søg at give dine kjærtegn for din mand nogen afvexling.
4. Beklag dig aldrig over din mands virkelige eller indbildte kulde.
5. Fald ikke din mand til nogetsomhelst besvær.
6. Plag ei din mand med jalousi.
7. Vær forsiktig i omgang med fremmede mandfolk.
8. Giv ei din mand nogen anledning til jalousi.
9. Søg at gjøre din mand sit eget huus behageligt.
10. Behandle din mand, ligesom han endnu var din elsker.
11. Vær omhyggelig for din sjæls-dannelse.
12. Bevar din tækkelighed, din sundhed og din legemlige skjønhed.
13. Tag øm og kjærlig deel i alt, hvad der angaar din mand.
14. Bland dig aldrig i din mands handlinger.
15. Forstyr ikke din mands gladere øieblik.
16. Vis dig ikke kold og ligegyldig, naar din mand søger at gjøre dig en fornøielse.
17. Besvær ei din mand med unyttig tale eller sladder.
18. Mildne din hastighed.
19. Skjend ei med bitterhed over din mands feil.
20. Søg at rette dig efter din mands favorit-ønsker.
21. Opdrag dine børn vel.
---
Ansvars-bevisste mennesker til alle tider tenderer sterkt imot folkeopplysning.
---
Misforståelser, egoisme, forhastede slutninger, frykt og diverse annet smått og stort kan få usolide mennesker til å te seg grassalt umenneskelig og forskrekkelig!
---
Gamaliel i Ap.gj. 5, 39:
”Vokt dere, så dere ikke finner dere i strid imot Gud.”
---
Jarle, Trudes biologiske far, telefonerte sent i kveld, og snakket en stund med meg. Det er en stund siden sist jeg snakket med ham nu. Han ble først nu informert om den skilsmisse-prosessen som er påbegynt, og bakgrunnen for den.
Han har iøvrig vært to måneders tid hos sin mor i nord i sommer, i juli og august.
---
*****