--- Denne side: Noen_ord_om_den_og_de_bortkomne.html
--- Ifra Rune L. Hansen sine Dagboks-notater ( ekstern ) for mandag 11. februar 2008: ( ekstern):
Noen ord om den og de bortkomne
Barnevern-tjenesten og deres alt annet enn "sak-kyndige" psykiater
(Kirsten Westly), har hengt seg veldig opp i at jeg i mine
Dagboks-notater, ( ekstern ), som de har hatt tilgang til, referer titt og ofte til
Bibelen og kristendom. Hvilket jo i deres øyne er et forferdelig
sykdoms-tegn! Interessant nok i og for seg. Altså at landet Norge i
Arbeiderparti-ideologiens navn har sunket så dypt ned i simpelhet,
intoleranse, ondskap og av-kristning!
At de altså har et så
fullstendig hatsk og blindt forhold til kristendommen. Og også til
jødedommen. Til både det Nye og det Gamle Testamentet i Bibelboken. Og
til det faktum at Jesus var "jøde"! De skjønner og vet nærmest
instinktivt at uten Davids ætt og profetene og Israel-folket så ble det
ingen Jesus! Og de "vet" at GT nærsagt er som svangerskapet til NT og
Jesu fødsel og kristendommen! Og at de to henger sammen omtrentlig som
natt og dag henger sammen!
Adolf Hitler med sitt
"Nasjonal-sosialistiske Arbeiderparti" hadde også det samme hatske og
fanatiske forholdet til jødedommen og Israel-folket og kristendommen!
Det samme hatske forholdet som Arbeiderpartiet i Norge nu har til
staten Israel, til det tilnærmet eneste nokså demokratiske samfunn i
Midt-Østen. Og som gjør at de ivrig og fanatisk selv nærsagt med alle
midler støtter araber-terrorister som med alle midler ønsker å
tilintetgjøre landet Israel, - så som for eksempel Yasser Arafat.
Det samme hatske forholdet som Arbeiderparti-ideologien og alt hva den
har gjennomsyret også har til kristendommen! Og som gjør at de vil
fjerne og omskrive og utestenge og innesperre og forvrenge alt som
smaker av kristendom. Den samme kristendom som er grunnlovsfestet basis
og erkjennelse og retning for vårt folk og vårt land! Og som endog også
gav vårt land og vårt folk skoler og opplæring, velferd og dypere
respekt for lov og rett!
Barnevern-tjenesten henger seg som
sagt opp i mine referanser og henvisninger til Bibelen og kristendom i
mine Dagboks-notater, og fremstiller det som var det Fanden selv!
Altså i og for seg interessant nok.
Og jeg har ikke noe som helst jeg burde skamme meg for i så måte.
Men fakta i det hele kan jo også være av en viss enda mere tankevekkende interesse!
Vår eldste sønn Balder og hele vår familie ble i møtet med Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune, i Vikedal mandag 13. mars 2006, ( ekstern
), ca. to uker efter at vår datter Solborg ble født, uhyrlig grovt
trakassert, hånet og krenket. Han ble grundig skremt av det hele og
mistet nokså fullstendig tilliten og troen på sin far og sin mor og sin
familie, - fordi han trodde at det kanskje kunne være noe som helst
sant i det hva de sa i møtet.
Jeg ba ham i bilen efter møtet
inderlig om ikke å tro på noe som helst av hva de hadde sagt. Men det
hjalp ikke. Tvil, skepsis, forvirring og løgner var på uhyrlig vis sådd
i hans uskyldige sinn. Og jeg så straks og umiddelbart hva som var
skjedd. Se herom i mine Dagboks-notater for den dagen og den tiden. ( ekstern ).
Balder ble i dagene og ukene efter dette møtet gradvis men fort til
noe annet enn han før hadde vært. Han ble fort og gradvis mere og mere
lik den og det som hadde trakassert ham og vår familie! Han mistet seg
selv og sin uskyld nokså fort og nokså fullstendig, uten at han selv
var i stand til å registrere hva som skjedde med seg! Han befant seg
plutselig i hva noen kaller "trass-alderen" og andre kaller
"pubertets-tiden" og andre igjen kaller "det babylonske fangenskapet",
etc. Fenomenet er velkjent i verdenslitteraturen, ifra flere tusen år
tilbake - og ifra de forskjelligste kulturer. Det er også velkjent at
når slikt noe skjer så er veldig mye i hva som videre skjer beroende på
omgivelsene og på deres innflytelser. For barnet vil da flere
avgjørende momenter og vurderinger ha betydning for hvordan det ender
opp videre. Disse avgjørende momenter og vurderinger handler først og
fremst om følgende faktorer:
Tillit. Kontra tvil. Hvem har rett
og hvem tar feil? I hvilken verden hører jeg hjemme? Hvilken verden og
virkelighets-forståelse er den rette? Den hjemlige sfære, eller en
annen sfære? Dette er det ene punktet, eller altså den ene faktoren.
Og punkt to: Dette at barnet og vi mennesker hermer.
Og punkt tre: Hva sier de andre menneskene i omkretsene omkring barnet
om hva som er det rette og riktige? Hvordan er makt-balansen og
styrke-forholdet i virkelighetens verden? Hvor er den egentlige
virkelighet hen? Hvem er sterkest, og hvem og hva er størst, og hvem er
rettest og riktigst?
I et sunt og godt samfunn, i sunnne og
gode omgivelser, ville problemet ha vært fort forbigående og overstått.
Men her nu snakker vi konkret om Balder og hans situasjon, omgivelser,
innflytelser og valg.
Hvem og hva hadde innflytelser på ham i denne hans meget så utsatte posisjon?
Og disse hvem og hva, - hva ville de fortelle Balder?
Ville de fortelle Balder at han skulle ha tillit til sine foreldre og sin familie?
Eller ville de fortelle ham konkret noe annet?
Og hva var det i realiteten disse andre og omgivelsene fortalte Balder
angående disse tingene og det som ble sagt til ham og vår familie i
møtet?
At det var mye rett og riktig i det som ble sagt i møtet!
Dette fikk Balder såvel indirekte som direkte nok høre ifra mennesker
som vi hadde vennskapelige forhold til. Ifra Per og Mona Snabel, ifra
Ødegård, ifra Jens Tveit og hans familie, ifra de mange som gjør og har
gjort tingene på sin måte - på den alminnelige måte efter
Arbeiderparti-ideologiens mønster. I et mønster og en metode som ikke
fungerer, - men som disse menneskene og innflytelsene er selvtilfredse
med, fordi den har vært og er som de fleste andre sin! Som det
alminnelige. Som det alminnelige som aldri har vært bra nok eller
nødvendig for vår familie. Fordi vi har så meget bedre kvaliteter og
muligheter å fare med. Generasjons-kløft, splittelse i familien,
uenighet, krangel, selvstendighet i hovmot, likestilling i
null-stilling, likegyldighet og uansvarlighet, resignasjon og slikt noe
er det alminnelige for mange her til lands nu. Og dette at barna og
ungdommen skal eller bør skynde seg å sikre seg jobb, penger og
alminnelig "stemplet og godkjent" utdannelse, og deltagelse i de
dionysiske og paniske utskeielser, i umoralens og uanstendighetens
sosiale liv, - for liksom derigjennom å være og å bli "frie" og
"selvstendige"! Hvilke uverdige og unødvendige og lavtstående verdier
og ulykkelige forhold er vel ikke slikt noe for vår familie?! Uten at
vi av den grunn rakker ned på andre mennesker og familier. Vi viser
derimot andre mennesker i praksis og i gjerning og frukter hva vi
holder på med, - og hva som gjør våre måter og metoder så vellykkede og
fortreffelige! Og misunnelses-verdige! Det er ikke vi som misunner de
andre som får til så lite og dårlig at hvem som helst kan forsimple seg
dithen!
Hva hadde vi å være stolte og glade for om vi selv
skulle ha gjort det på de så mislykkede måtene? Og hvem og hva ville da
ha respektert og æret og velsignet oss? Vi ville ha mistet alt som
betyr mest for oss! Og vi ville ha frarøvet de andre og mislykkede
håpet og troen på at det i all enkelhet meget så godt og lett lar seg
gjøre å få til så mye mere og bedre, til gavn og velsignelse for enhver
og alle!
Balder lot seg forlede og lokke til å tro på noe
som er noe fullstendig annerledes og laverestående enn de verdier,
realiteter og muligheter som vår familie så vellykket har stått for og
står for! På grunn av den uhyrlige frekke og skamløse og hånlige
trakasseringen han ble utsatt for i møtet med Barnevern-tjenesten i
Vindafjord kommune. Og på grunn av de ugunstige innflytelsene og rådene
og veiledningene han ifra flere hold efterpå mottok. Ifra mennesker og
innflytelser som ikke visste og skjønte hva det egentlig var snakk om!
Greit nok. Vi stod som foreldre maktesløse overfor dette. Vi gjorde og
sa hva vi kunne, - men vi stod maktesløse overfor det, fordi Balder
gjennom trakasseringen han og vår familie ble utsatt for mistet
tilliten til oss, og mistet seg selv og sin uskyld, ærlighet og
virkelighet.
Han ble så lik de som trakasserte ham at han selv
begynte å trakassere sin egen familie! Hvilket det ble stadig mere
irritasjon og ufred og uro av i vårt hjemsted. Å snakke med ham eller
til ham om det hjalp ingenting som helst. Han hadde mistet seg selv.
Det sproget som nu kom ifra ham var kverulering, tåpeligheter og
usammenhengende og ulogisk svada. Han hadde mistet selve sitt sprog.
Vi var overbærende og tålmodig med ham, og forsøkte om og om igjen å
snakke med ham om det. Det nådde ikke frem og prellet av som vann på
gåsa. Jeg maktet til slutt å komme frem til forståelse og enighet med
ham om at det ikke kunne fortsette slik, og at han vel heller får prøve
seg på egen hånd i samfunnet, at han heller kan flytte og heller komme
hjem igjen når og hvis han blir seg selv igjen eller kan te seg
akseptabelt. Men ikke før. At han nu trenger å komme for seg selv. Så
han bedre kan vurdere og finne ut av hva som er rett og riktig, og i
hva han egentlig vil. Og han var inneforstått med at det ifra min side
var ment som et fortvilet og nødvendig forsøk på å verne om husfreden,
familien og resten av barna. Dette sa han at han forstod og at han
aksepterte, samtidig som han sa at han egentlig selv i en viss tid
hadde mere og mere vært inne på tanken om å flytte hjemmefra og å finne
på noe å gjøre andre steder i samfunnet. Det får du gjøre, sa jeg. Så
får du heller komme tilbake igjen når du tror at jeg kan finne det
akseptabelt. Og husk, Balder: Du er min eldste sønn, - og både jeg og
din mor er glad i deg av hele vårt hjerte.
Dagen efter kjørte
jeg ham dithen hvor han helst ville at jeg skulle kjøre ham. Han ville
til Ølen. Han skulle forsøke å finne frem til Arbeids-kontor der, for
derigjennom å forsøke å få seg jobb. Vi fikk i efterhånd høre at han
nokså direkte hadde havnet hos de samme som hadde trakassert ham. Og de
var særdeles så glade for at han kom.
I efterhånd ble Trude
sint på meg fordi jeg hadde sagt til Balder at han først kunne komme
hjem igjen når han ikke skaper ufred i familien. Og da jeg sa til henne
at det i verste fall kan ta sin tid. Men at vi nu må gi Balder den
frihet og tid han trenger, og at han nok vil vende tilbake igjen efter
hvert når han finner ut av tingene - og også forhåpentligvis gjenfinner
seg selv igjen. Hvis vi lar ham få løpe linen ut nu og han skjønner og
forstår at han ikke kan ødelegge for oss her hjemme, så vil det kanskje
ikke ta så lang tid. Balder vil være sint og skuffet nu fremover, men
vi må la ham få rase ifra seg - og i glede ønske ham velkommen igjen
når han får rast ifra seg, og også bedre skjønner og forstår hva han
egentlig har vært i ferd med å forlate. Vi må for all del ikke springe
efter ham for å forsøke å hente ham tilbake igjen. Det vil i så fall
sikkert nok virke helt imot sin hensikt, og også rasere trivselen,
harmonien og gleden her i familien. Husk: Det er bare kjærlighetens
bånd som holder oss sammen. Og tillit. Vi må nu vise Balder den tillit
at vi lar ham få bruke den frihet han har. For bedre å kunne finne ut
av tingene. Uten at vi forsøker å stoppe ham. Det er den beste hjelp vi
kan gi ham. For at han skal kunne finne tilbake ikke bare til seg selv
igjen, - men også til familien.
Trude tok derefter i efterhånd
kontakt med Balder og sa at hun savnet ham, og ønsket ham hjem igjen,
og at det ville hun selv om jeg ikke kunne akseptere det. Hun sa til
ham at han hører jo til familien han også, og at han selvfølgelig
derfor må få komme hjem igjen når og hvis han vil. At noe annet må jo
være fullstendig galt.
Jeg sa til Trude at nu må vi la Balder
få være i fred, og han oss få være i fred. Så får vi håpe at alt går
seg til bra igjen efter hvert. Og at jeg også savner Balder, - selv om
han oppførte seg dårlig også. Men at det er viktig at vi nu ikke
springer efter Balder. At det da også vil komme til å ta lengre tid før
han finner ut av tingene. Og at det endog kanskje vil lure ham til å
tro at vi ikke bryr oss, - til å tro at vi er likegyldige eller
aksepterende til hva som har skjedd med ham. At det derfor er viktig nu
at vi ikke svikter ham, men i det stille inderlig lever i håpet - og
ser frem til den gledens dag han hjemkommer!
Trude ble nokså
rasende og ville ikke akseptere dette. Og jeg sa at for meg er det
umulig å akseptere det hva hun ønsker. At jeg da ville ha sviktet både
Balder og resten av familien, og også Trude. Og det hverken vil jeg
eller kan jeg gjøre. Det er det ingen som helst sjangse eller mulighet
for at jeg kan gjøre. Ingen av mine barn skal noensinne kunne si at jeg
sviktet de, hverken for dumhet, penger eller noe som helst annet. Og
ikke min kone heller at jeg sviktet henne. Hvis du insisterer på at jeg
skal svikte min egen familie så ber du samtidig om å skilles ifra meg.
Hvis det er realiteten, så vil jeg og må jeg heller ha skilsmisse enn å
leve i svik. Og dette som jeg nu sier det mener jeg absolutt og til
fulle. Det er ingen trussel ifra min side, men et faktum. Og jeg er
ikke det minste som helst i tvil om at det er slik.
Dette jeg
sa ble også nedskrevet, og Trude hørte hva jeg enkelt, klart og tydelig
sa. Likevel forsøkte hun om og om igjen i tiden efterpå på å få meg til
å endre innstilling, og ville ikke ta meg på alvor. Med alle slags usle
og simple måter og metoder forsøkte hun å få meg til å endre
innstilling. Og jeg ble i hennes forestilling mere og mere hennes
fiende. Efter hvert kastet hun fullstendig og definitivt vrak på meg,
og bestemte seg for å fjerne meg, sin ektemann og barnas far, ifra
familien. Med bortimot hvilkne som helst usle metoder og midler. Men
skilsmisse på papiret sa hun at hun ikke ville ha. Og skilsmisse agerte
hun også i det videre som at hun ikke ville ha. Men sin vilje om at
Balder må få komme hjem selv om jeg ikke aksepterer det ville hun
absolutt ikke gi seg på. Og å ta meg på alvor ville hun ikke.
Og hva gjorde så jeg i mellomtiden? Brukte utrolig meget av min tid og
mine krefter på å nedskrive for henne og enhver interessert hvorfor det
for mitt vedkommende så selvfølgelig og enkelt er som det er. Jeg
kjempet og arbeidet skriftlig for at hun skulle forstå riktigheten i
min innstilling og galskapen, sviket og konsekvensene i hennes. Og
gjorde henne oppmerksom på at jeg jo vet at hennes innstilling er nokså
alminnelig, men dog gal og katastrofalt dum. Jeg skulle så gjerne ha
ønsket at den var rett og riktig, hennes innstilling, - men den hverken
var det eller er det.
Vel, - dette er også en beretning i kort
versjon om hva som skjedde. Men det var egentlig noe annet og bestemt
jeg her nu ville frem til. Og dithen at det kan sies har jeg vel kommet
nu:
Jeg forsøkte om og om igjen skriftlig å fortelle og å
forklare for henne min innstilling. På kryss og tvers. Og naturligvis
også ikke minst ved å gjengi for henne hva Bibelen og
verdenslitteraturen sier om slikt noe, og om hva som er riktig og galt
i slikt noe. I mine Dagboks-notater, ( ekstern
), som hun kunne lese - og som hun også - og enhver annen - når tid som
helst i eftertid vil kunne lese. Alt og det hele prellet av som vann på
gåsa på henne. Men dog er det nedskrevet - og tilgjengelig offentlig
også for enhver og alle det måtte angå eller interessere. Disse mine
skriverier, som også i stort monn er relaterte til Bibelen og hva som
er kristendom, har et stykke på vei også Barnevern-tjenesten i
Vindafjord kommune forholdt seg til og med en viss iver og interesse
kommentert og gjort påstander, forvridninger, fordømmelser og
krenkelser ut av. Og i den forbindelsen er det endel bemerkelsesverdige
forskrudde ting som blir sagt ifra Barnevern-tjenesten og
Arbeiderparti-ideologien sin side.
Så som for eksempel at mitt
ønske om å opprettholde fred og ro i familien og om ikke å la Balder få
en slags makaber posisjon i familien, altså om å verne resten av
familien, blir omtalt som å skulle ha noe som helst med Bibelen å
gjøre! Men det har det da faktisk ikke. Annet enn det faktum at jo også
Bibelen omhandler slikt noe og slike omstendigheter og på konkret vis
omhandler hva som er rett og galt. Så når jeg i forhold til hva min
kone og vår eldste sønn gjør også refererer - og det også grundig - til
hva Bibelen (og verdenslitteraturen) sier om disse tingene og slikt noe
så er min holdning og innstilling med hensyn til å verne om ekteskapet
og familien dog ikke fremkommet på grunn av at Bibelen "tilfeldigvis" i
klar tale uttrykker det samme som meg. Men forholdet har vært og er
kanskje snarere omvendt! At min kone og Arbeiderparti-ideologien både
får høre hva jeg sier om disse tingene og om hva Bibelen i sin helhet
sier. Både jeg, Bibelen og verdenslitteraturen advarer klart og tydelig
imot Arbeiderparti-ideologiens eller molbolandets holdning til disse
tingene og forholdene!
Det er fakta. Jeg trenger ikke Bibelen
for å fortelle meg at den alminnelige molboland-ideologien er feil og
gal! Det sier statistikk, avis-oppslag, forholdene i de tusener hjem,
historiske erfaringer, verdenslitteraturen og så forskjellig meget så
klart og tydelig. Det er ofrene for molboland-ideologien og
Arbeiderparti-ideologien som trenger både hva jeg og mitt hjerte,
Bibelen og slikt noe sier, for å kunne komme seg til anstendighet og
rett og riktig igjen. Bibelen sier ikke noe annet enn meg. Og jeg sier
ikke noe annet enn Bibelen. Alt hva som på ekte er æret og respektert
høyt i verden sier heller ikke noe annet. Dette er ting og forhold som
de felles-menneskelige erfaringer og tradisjoner har stått sammen om.
Til tross for at terror, diktatorer og korrupsjon har forsøkt å få til
noe annet. Bibelen og Jesus og apostlene sin lære er ikke på det lavmål
som Arbeiderparti-ideologien og Molbolandet står for.
Det er
ikke de mentale analfabeter, de indoktrinerte, de sviktede svikefulle,
de og det mislykkede, de og det groteske, - det er ikke tåpeligheten og
de forhastede slutninger som bør råde og veilede våre liv og vårt
samfunn!
---
---