---

Øst for Eden – rastløshetens land

Av Paul Otto Brunstad,

ifra side 13 i avisen Dagen, tirsdag 13.11. 2007:

For mange er lykke og det gode liv et annet sted enn der vi for øyeblikket befinner oss. Det positive ved denne lengselen er at vi settes i bevegelse. Reisen og oppbruddet blir et forsøk på å nå dette lykkens sted. Samtidig tror vi at dess raskere vi reiser og beveger oss, jo fortere vil vi kunne realisere det gode liv. Det hurtige, effektive, kjappe og tidsbesparende er derfor et gode.

Tidens hurtighet er svanger med rastløshet. Den som aldri kan raste underveis, blir nettopp rastløs. Denne alltid tvilende, søkende og aldri hvilende livsstilen driver oss ustanselig til nye oppbrudd. Som nomader er vi alltid på farten, alltid på vei til et annet sted, et annet forhold, en annen jobb, en annen sammenheng, en annen glede. Vi kunne ikke bli lenger.

Vi lever alle Øst for Eden, i landet Nod, i rastløshetens land. Det var til det landet Kain dro etter drapet på sin bror Abel. Som Kains barn bærer vi alle et håp om en dag, bak neste sving, bak neste bakketopp, i neste forhold, i neste jobb, på neste sted å endelig finne tilbake til vårt livs Eden. For at dette ikke skal ta for lang tid, skulle det ha skjedd i går, eller i alle fall nå, nå med en gang.

Hvorfor er gleden ved å gjøre ting langsomt forsvunnet i hastighetens tidsalder? Spør den tsjekkiske forfatteren Milan Kundera i romanen "Langsomheten". Det virker som om vi ikke lenger våger det langsomme, det ettertenksomme og det kontemplative. Vi våger rett og slett ikke sette ned farten av frykt for å misse noe eller gå glipp av et eller annet som vi ikke helt vet hva er.

Vi oppdager dermed ikke at det er livet i seg selv vi er i ferd med å miste. Det fremtidige livet finnes bare i våre egne tanker, uten noen garanti for at det noen gang skal bli virkelighet. Det eneste vi har er livet her og nå, det livet som leves mens disse linjer leses. Det er dette livet, de verdiene og gavene som vi alt har fått, som vi er i ferd med å glemme. Milan Kundera minner oss om at glemselen øker proporsjonalt med hurtigheten. Med andre ord, dess fortere det går, dess mer glemmer vi. Vi må stoppe opp, sier han. Langsomheten hjelper oss til å huske hva vi har, hvem vi er og hvor vi er på vei. Det å vite dette er av grunnleggende betydning for et hvert menneske, en hver kultur. På gresk uttrykkes sannhet med ordparet "ikke-glemsel". Det å leve i sannheten handler da om det å kunne huske. Å leve i sannheten er å minnes sin egen og sitt folks historie og røtter, sin familie og sine venner, sin skaper, opprettholder og forløser.

Er det kanskje da slik at det til syvende og sist er barna, de gamle, de syke, munkene og nonnene, de trege, de langsomme og ineffektive som i dag holder verden sammen og som også holder minnet om det sanne livet levende? Og da slik at det er vi andre, vi effektive, raske og hurtige som på en underlig måte virkelig representerer en trussel mot livet, mot det sanne, det gode og det skjønne? Tiden er derfor inn til å vise mer respekt og ydmykhet for langsomheten og de langsomme blandt oss.

***

---

ADRESSER:

-- Dagen, avisen, PB 2394, Solheimsviken, N-5824 Bergen, Norge. Tlf. Sentralbord 55 55 97 00, Nyhets-tips 55 55 97 25, telefaks 55 55 97 40, E-post: / redaksjonen@dagen.no & sjef-redaktør Odd Sverre Hove odd.sverre.hove@dagen.no & redaktør Johannes Kleppa johannes.kleppa@dagen.no & nyhetsleder John Solsvik john.solsvik@dagen.no -

---