Trollskogen ved Stavene Barnehjem og Feriekoloni.

En fortelling ifra virkeligheten i virkeligheten,
eller et makabert eventyr for store barn,

av Rune L. Hansen, 1994.

Der lå Trollskogen. Og der i nærheten ville de bygge noe slags sted for noen slags barn. Og kalle det for en Feriekoloni, eller et Barnehjem. Det ble så det fikk navnet Stavene Barnehjem og Feriekoloni.

Der lå altså også Trollskogen. En skog i en liten rar dal der. Med en elv strykende forbi like i nærheten.
Noen sa elven het Nidelven, andre sa den het Vidaros, efter navnet på byen som den strøk igjennom.

Trollskogen og Stavene Barnehjem og Feriekoloni, var - og er kanskje enda - beliggende i utkanten av den byen som noen kalte Åndhjem, og som andre kalte Ondhjem, men som mange også kalte Vidaros.
Noen var det som kalte byen med navnet Trymheim også. Kanskje efter det Trymheim som er sentrum i Jotunheimen?
Eller Babylon, avdeling Trondhjem.
Nok om byen der i nærheten. Dens nærhet til tross.

Alt kan ha flere navn; men hvilket som er det viktigste og riktigste er ikke alltid like lett å si og å angi.
Ofte kan det være, at mange mennesker heller ikke kjenner til eller har hørt om de forskjellige slags navnene et sted eller noe annet kan ha, av forskjellige slags grunner.

I nærheten av Trollskogen var en impregnert motorvei, hvor hvor fjertende motor-vogner hastet forbi i stor fart.
Motorveien riktig skummel og farlig å komme i nærheten av. Særlig for barn.

Farlig også jernbane-linjen, også i nærheten, - hvor togene hastet og lynte forbi.
Selv om det er et netting-gjerde, i jern-tråd på jern-stolper, der, som strekker seg bortefter i det uendelige, tilsynelatende, bortefter jernbane-linjen. På begge sider av den.

Et rustent og slitt netting-gjerde, med tre rader farlig pigg-tråd øverst.
Langsmed jernbane-linjen og det doble netting-gjerdet, vokste et villniss bortefter med mørk og blass grønn malurt, tistler og litt av hvert.
Sølvgrå blad-undersider lot seg se, og gult ifra reinfann og engsoleie. Fiolette børster noen steder her og der, i borretistlenes borrer og ifra andre tistler, og ifra tyrihjelmen, - den tyrihjelmen som mange kaller stormhatt, som er så farlig giftig. Da jeg var i Trollheimen, et fjell-område annet sted i landet, en sommer, så jeg enda mere mye stormhatt.

Dessuten var det to skumle og farlige broer i nærheten, for å nevne noe mere av alt det værste. Iøvrig faktisk to kirkegårder også, med gravplasser, ikke langt ifra.

Hvis en går litt bortefter jernbane-linjen, slik jeg selv noen ganger har gjort, så kan en finne små ripsbær-busker og solbær-busker, som bar litt bær.
Lyst røde ripsbær og mørke, sødmefulle solbær.
Jeg var der i ærend og oppdrag for Poesihaugen Plantebedrift, og fant flere busker av slike bær-busker. Små og litt større, som jeg tok med noen av for omplanting, for å se hvordan jeg fikk de til å utfolde seg, til bedre jord, hvor de kunne få stell.
Da jeg gikk der og fant de der buskene og litt av hvert annet, gjorde jeg meg mange slags tanker.
I og med at undring kunne være på sin plass, og jeg et forholdsvis lærd og enkelt menneskelig menneske. Som forsøker å erkjenne også ved å gjennomskue, og ved å oppleve.

Hvor kom for eksempel bær-buskene ifra, med rips og solbær?
Hadde noen reist med toget og hatt med seg mat-pakke med syltetøy? Den der ripsbær-busken, - var den da havnet her på jernbane-linjen ved Trollskogen? Da noen som befant seg på toget gikk og satte seg på dassen i toget? Hvis du skjønner? - Frøene kom ut sammen med bæsjen; og spirte og vokste i den gjødningen.
Ferdig gjødslet fra den reisende.
En reisende som kanskje var en kolaboratør på vei fra A til B, eller en jovial husmor på vei inn til byen med toget for å handle medisin til sin meget syke ektemann?

Og den rose-busken der, - hvor kom den ifra? Ifra det gamle Persia, eller ifra en bondefamilie i Bulgaria? - Eller ifra Sørlandet eller Nord-Møre eller Romsdalen, eller ifra en dal ved Saltfjellet?
Spørsmålene kunne være mange og undringen mangeartet.

Midt i Trollskogen lå en stor, skummel eng.
Skummel og farlig av flere grunner.
I den ene enden og langt innover, var et stort og dirrende myrhull med kvikkleire omkring. Hullene så ut til å være bunnløse og sugende, og huse både Nøkken og Draugen i ly av mørket, - hvor de ruget og fordøyde på fæle greier.

Omkring engen, omkransende engen, vokste et villniss av en heggetre-skog, med giftig bjørnekjeks, fiolettblå stormhatter, smygende nattskygger, vivendel og caprifol, pjuskete og spinkel rødhyll, og mye annet giftig. Men også med underlig slags velduft, farver og frodighet.
Og inne i heggetre-skogen var giftige, røde fluesopper med hvit underside og hvit stilk, og med hvite prikker og flekker. Og andre slags fluesopper.
Rødhyll-trærne hadde det beklemmende trangt om plassen. Det kunne se ut som om det hadde vært en bekk der inn mot engen i Trollskogen, - en gjengrodd bekk, eller kloakk av noe slag.
Kan hende hadde det engang vært et skog-tjern med nøkkeroser der?

Litt oppe i dal-skråningene vokste noen bøke-trær. Med mørke, mektige kroner og tykke, faste, harde, gråsvarte stammer. Og giftige gullregn-trær med gul blomstring og nedfalne skolmer, som inneholdt farlige, små erte-frø i lange baner.

Her og der og hist og pist vokste ifra mulden og marken firblad-planter, som i løpet av sommeren strakte seg frem oppad med sitt blåsvarte bær som lå der i blomstringens død og så ut som en forunderlig slags edelsten.
En farlig giftig edelsten.

Og krossved viburnum, som kunne se ut som en års-gammel staude av noe slag. Som bar frem bær-frukt som lignet meget på oransje nyper.
Og trollbær og tysbast, landøyda, giftkjeks, liljekonvall, barlind og mye annet farlig.

Men det står et majestetisk lønne-tre der et sted også, med en utrolig vid og mektig stamme.
Et nesten makeløst stort lønnetre! Dog vet jeg det er enda et sted i byen vidstrakt omkring, at det vokser et omtrent makent kjempestort lønne-tre. I den andre enden av byen, i hagen til det offentlige Østmarka psykiatriske sykehus. Et annet rart sted.
Men disse to lønnetrærne er uansett begge meget interessante skattkamre!
Jeg ville nevne det bare. Lønne-trærne er flotte, fine trær de.

Men hvordan hadde det kommet så mange farlige og giftige vekster der i Trollskogen?
Innimellom, her og der, var det noe som ikke var giftig også.
Men altså, mildt sagt svært mye alvorlig skummelt og livs-farlig!

Opp igjennom heggetre-krattet var det flere steder nesten u-gjennomtrengelig. Også orekratt noen steder. Og noen steder søppel-fylling med mange slags farlig søppel, nedefter kratt-skogen og åpninger i den.
Giftige avfalls-stoffer ifra skjøgen, feite Babylon.
Stadig feitere.
Ifra fabrikker, dødsbo og alt mulig rart.

En dyster krigskirkegård, og et kapell, befant seg også i omgivelsene i nærheten.
Med unge, døde, engelske krigs-flygere ifra 2. verdenskrig.
Jeg fant noen rose-busker der, med ganske svarte nyper hengende på. Med farlig bjørnekjeks og giftkjeks omkring.
Og en giftig gravmyrt som smøg seg bortefter grav-støtter og innunder en sten-mur.
Jeg har vandret litt der i omgivelsene for å se, og for å undre.

De skjønne svanene jeg i et glimt fikk se ved elven, gjorde inntrykk. Men det var altfor farlig skummelt å gå helt bort til elven. Så jeg fikk ikke sett de særlig skikkelig. Det torde jeg ikke, i og med at elvebredden der var så altfor leirete og farefull.

Trollskogen lå der. Strakk seg i flere retninger med sin mørke og underlige atmosfære.
Da jeg var der for å se og å fornemme, fikk jeg uhyggelige fornemmelser angående Trollskogens metamorfoser.

Der hadde mangt og meget på underlige måter skjedd.
Kan hende bodde det mange slags særlige, spesielle troll i den dystre og dunkle Trollskogen?
Troll er som bekjent usynlige.
Og i lyset ifra erkjennelsens bevissthet spraker og sprekker de som lysskye gnistre!

Stavene Barnehjem og Feriekoloni ble anlagt der, nært ved Trollskogen.
Eller hva kom først? Barnehjemmet, eller Trollskogen?

Solfryd Barnehjem heter et annet slags sted, hvor jeg også har vært og kikket. Men det er en annen historie, som jeg ikke skal fortelle her nu. Annet enn bemerke, at der var en annen slags men dog lignende trollskog.
Underlig? Eller hva?

Barn ble bortført dithen, til de begge Barnehjemmene. Det pågikk i flere tiår.
Mange av de overlevde med nød og neppe de uhyggelige forholdene i husene der, efter hva jeg er blitt fortalt.
Enda barna gjerne ble fortalt at de skulle til et Ferieparadis!
Det var altså ikke sant! Det var gift i de hjerter, øyne og munner som lurte barna med det.

Landskapet der lar seg lese som en åpen bok.
Trollskogen.
Med Stavene Barnehjem og Feriekoloni nært inntil.

Som en meget skummel, tykk og omfattende bok.
Det vil jeg si om denne boken.
Den heter: "Boken om trollskogen ved Stavene Barnehjem og Feriekoloni."
Men denne boken også, kan ha flere navn, og det er lignende bøker andre steder ... i andre landskaper, i de forskjelligste slags virkelighetsrom.

Er boken også innskrevet i underbevissthetens tavle?
Eller i hvilkne slags tavler?

Kan vi lese deres mentale sider? Likså naturlig og liketil som løvtrærne om høsten kaster sine blader imot moderjorden?
Jeg undres. Jeg undres ofte.
Det er bøker, historier og fortellinger i alt.

Snipp snapp snute. Historien er beliggende der ute.

Hysj, hør!
Hvem der ute, er det som banker på vår rute?

Er det kanskje snuten til Pan?
Snipp snapp, snyt snut og snute.
Virkeligheten er ille ute!

Makabert kan det også være.
Det er i det heletatt viktig og riktig å være forsiktig.
Ikke alle vet eller visste det.

* * *

Rune L. Hansen, oktober 1994.

--- KOMMENTARER, ETC. :

* Et oppsett av overstående eventyr, "Trollskogen ved Stavene Barnehjem og Feriekoloni", ble blandt annet offentliggjort i HUNs tidsskrift Familie Posten, nr. 1, 1995, s. 21.

---

***