--- Denne side:  Solbaerbusken.html   

<----- Index Eventyr ( ekstern )   <----- hunwww.net/ekte-kristendom ( ekstern ) 

---

--- Eventyr for barn: 


Solbærbusken

   Det var en gang en familie som bodde i utkanten av skogen. De var fattige og syke fordi det var uår i hele landet. Det var mørkt og kaldt og uvær, en heks spredte frykt i landet og skremte alt levende.
   Da heksen kom til deres lille hus, sa hun som hun sa til alle hun kom til:
   - Elle, melle, dere skal gå en til øst, og en til vest, en til nord og en til sør, og finne hver deres skatt! Hvis ikke skal jeg gi dere mere sykdom, som seigpiner dere ned i jorden, til dødsriket!
   Så flirte heksen så fælt at det datt fugler ned fra trærne og døde.
   Da sa far:
   - Jeg går ikke fra en eneste av dere.
   Og mor sa det samme. Og gutten sa det samme. Og jenta sa det samme.
   - Vi lar oss ikke skremme eller friste. Vi går ikke bort fra det vi har kjært, for noe kjærere finner vi ingen andre steder. Den største skatten har vi her, når hver av oss står sammen.
   Da hylte og skrek heksen verre og verre. Og da hun så hvor kjære de var hverandre sprakk hun så fillene føyk.
   Det ble for mye for henne.
   Solen kom frem, for første gang på lenge. En engel slo sine vinger ut og jaget bort mørket. Familien gråt i glede.
   Engelen sa:
   - Dere var de første som jaget bort mørket. Derfor blir skrekkens dag til gledens dag. Og dere gies derfor en ny urt, for deres seier og mot. Men dere må lukke øynene når jeg gir dere den og hver deres smakebit av dens frukt.
   De lukket sine øyne.
   Engelen kastet med sin høyre hånds pekefinger til Guds eget apotek der de stod den kvist som straks slo rot.
   Og strakte frem sin venstre hånd med den frukt de fikk smake.
   Og engelen sa:
   - Lukk enda ikke opp deres øyne. Si først det navn dere gir denne frukt og urt. Du først far.
   Da sier far:
   - Uten å åpne øynene kjenner jeg at min kone og våre barn og jeg selv forfriskes og at Gud verner om oss i vår kjærlighet. Solbær kaller jeg denne frukt og urt.
   - Jeg sier ikke noe annet, sa hans kone.
   Det sa hver av barna også. Barna klarte ikke å holde sine øyne lukket mere, og de lekte og lo glade i øynene da de så Guds visdoms mektige engel godgjøre dagen og far og mor åpnet øynene.

   Her ender dette eventyret. Men eventyret fortsetter i virkeligheten hvis den er virkelig nok.
   Denne familien spredte mye glede i sine dager. Og også solbær delte de med sine medmennesker.
   Slik var det solbærbusken fikk sitt navn.
   Og slik var det den kom til verden.
   En skrekkens dag, som ble til en gledens dag.

*

   Stauda Sofie og Rune L. Hansen,
   02.06. 2009.


***
---