HUNs Studie Bibliotek, hefte nr. 005:

Rudolf Steiner i 1919 om enhetsskolen og tregreningen

Av Rune L. Hansen,
02.07, 1997.

HUNs Forlag, 1997. Hflogo1.gif


HUNs FRONT-SIDE | THE END |

---

Rudolf Steiner i 1919 om enhetsskolen og tregreningen

          Frihet, likhet og broderskap

          Arbeiderpartiet har som sitt finbruks-motto, i arven fra den beryktede franske revolusjonen, de tre ordene: frihet, likhet og solidaritet. Men de forstår de og praktiserer de på en fascist-marxist-orientert bestialsk måte, som har endret seg litt i årenes løp, men ikke til det bedre. Rudolf Steiner (1861-1925) er inne på dette i det han snakker om de sosiale spørsmål, bl.a. i sitt foredrag i Ulm 26.05. 1919 om «Det sosiale spørsmåls tre aspekter». Gjengitt, sammen med et efterord og et annet foredrag, i boken «Förnyelsekrafter i samhället», fra Balder Förlag 1980, Järna, Sverige. Oversatt efter «Gedankenfreiheit und soziale Kräfte» fra Rudolf Steiner Verlag i Dornach. Herunder har jeg oversatt fra den svenske utgaven.

          Sosiale nødvendigheter

          Her sier han bla.: «Om man gjør seg funderinger om dagens og fremtidens livsnødvendigheter, uten å henfalle til grå teori eller særskilte personlige krav, men derimot ut i fra en virkelig dyptgående erfaring, da må man se det sosiale spørsmål som noe der mange av de krefter som har fremkommet i menneskehetsutviklingen har strømmet sammen og, kan man nok si, på sett og vis ført seg selv nærmere sin egen tilintetgjørelse. Den som overskuer disse livsbetingelser opplever at det sosiale spørsmål har tre aspekter, tar seg en trefoldig gestalt. Det viser seg til dels som et åndslivs- eller kultur-spørsmål. Dels som et rettslivs-spørsmål. Og dels som et næringslivs-spørsmål.»

          Overklassen og underklassen

          Og, fortsetter han: «Nå har 1700-, og fremfor alt 1800-tallet, samt de to tiår som er tilbakelagt av 1900-tallet, medført at man tror seg behøve søke nesten alt som hører til det sosiale spørsmål på det økonomiske området. De årsaker som gjør at man har et så uklart syn på saken, er fremfor alt at man tror, at har man bare funnet seg til rette på det økonomiske området så gjør det andre seg av seg selv.» Videre snakker han om de to sider av proletariatet - oversiden og undersiden, - klasseskille, urettferdighet og slaveri og om oppkomsten av den moderne teknikken og kapitalismen. Om proletariat og ikke-proletariat, om om «den dype, nesten uoverstigelige kløften» mellom disse, hvor den ene siden har slavet for den andre, mens på en måte overklassen har kastet smuler av sin kultur til underklassen. De tekniske fremskritt og det at dette har kunnet skje, sier han, er fordi de brede menneskemasser har vært tvunget til å utføre sitt arbeide for fåtallskulturen. «Nu har disse masser vokst seg til, de har våknet og krever med rette sin andel. Deres krav er samtidig de store, historiske krav i nutiden for hver og en som virkelig forstår sin tid. (...) En eiendommelighet hos de ledende klassene, hvilke jo hadde del i den så ofte lovpriste kulturen, er at de i nyere tid har forsømt nesten hver eneste sjangse til å overbygge kløften mellom seg og proletariatets masser, som fremstod sterkere og sterkere med sine berettigede krav. Akkurat de tanker var savnet som burde ha strømmet inn i det menneskelige sosiale livet for å overbygge denne kløften. Det er en eiendommelighet hos dette så ofte lovpriste åndsliv at det har blitt mer og mer fremmed for det sanne, virkelige livet. Den enkelte omfatter bare det liv han selv kommer i umiddelbar berøring med. For de brede lagene finnes ingen omfattende tanker i vårt åndsliv, i vår skoleoppdragelse.»

          I stuevarmen

          Som et eksempel nevner han bl.a. en undersøkelse fra 1800-tallets midte, som ble gjort av et engelsk gruveselskap på oppdrag fra den engelske regjeringen. Så sier han: «Om de mennesker, som i vel oppvarmede rom snakket om den menneskelige tilværelsen, hadde levnet noen oppmerksomhet til resultatet av undersøkelsen, som de hadde for hånden, så hadde de fått rede på ved hvilket kull de snakket om menneskelig godhet. Da hadde de fått rede på at dette kull, innved hvilket de snakket om sin progressive moral, sitt progressive åndsliv, at dette kull ble tatt opp fra gruvesjakter hvor 9-, 11-, og 13-åringer ble sendt ned før daggry, som siden ikke kom opp igjen før det var blitt natt, så at disse stakkarer nesten aldri så solens lys. Det gikk bra å snakke om menneskelig godhet og nestekjærlighet i varmen fra det kull som på dette vis ble bragt frem i dagen. Man skulle kunne telle opp en mengde slike eksempel. Og man må stille seg spørsmålet: Har slike hendelser gitt menneskehetens ledende kretser anledning til å virkelig inngripe i det sosiale livet? Mange vil hevde at mye har blitt bedre. Men jeg påstår da: Det som har blitt bedre, har ikke blitt bedre gjennom de ledende klassenes omsorg, men gjennom den strie kamp de har ført som har vært lidende under disse forhold.»

          Folkeskolen

          Videre sier R. Steiner: «Det er slike saker man må betrakte i dag: at arbeideren, som står i sin fabrikk fra morgen til kveld, i beste fall ser våre høyskoler og gymnasier utenfra, om han tilfeldigvis har sine veier forbi. Han kjenner jo bare til det som bedrives i folkeskolen, dvs. det i folkeskolen som han har mulighet til å oppleve. Han vet ikke på hvilket sett folkeskolens mål bestemmes ovenfra. (...) Her fremtrer det sosiale spørsmål i sin første gestalt. Vi har tross alle lovprisninger av vårt åndsliv ikke et åndsliv som er i stand til å løse tidens store problem.»

          Næringslivet

          Videre: «La oss betrakte næringslivet. Når den sosiale bevegelsen tilkom hørte man ofte hvordan de ledende kretsene avfeide denne bevegelsen med følgende ord: - De vil dele. Men hva blir resultatet av delingen? Hver og en får veldig lite. - Senere hørte man ikke denne innvendingen like ofte. Den er jo på den ene siden meget sann - og på den andre siden meget dum. I den senere tid har man igjen hørt den oftere og oftere. Men det er ikke disse ting det kommer an på. Den som i dag har et innblikk i næringslivets spesielle struktur, vet at den fysiske og sjelelige elendighet som proletariatets brede masser har utstått har helt andre årsaker. Han vet at en utilstrekkelig oppdragelse av åndslivet ikke har forstått å gi næringslivets mere og mere teknifiserte virksomheter en slik gestalt at hvert menneske skulle kunne føre en menneskeverdig tilværelse.
          Visst, har man ofte påpekt - og med rette - at den moderne sosiale bevegelsen har oppkommet pga. den moderne teknikken, maskinene og den sjelsdrepende kapitalismen. Men man har glemt at alt dette som har tilkommet på dette vis, ikke kunne beherskes av åndslivet slik dette utviklet seg. Hvorfor ble det så? Samtidig med maskinen, med industrialismen og kapitalismen har det i menneskeheten oppstått en viss streben, som gir seg uttrykk i det at man ser et fremskritt i å la staten suge til seg hele åndslivet. Statliggjøringen av åndslivet ble ansett som et stort fremskritt.»

          Åndslivet

          «Og enda i dag», sier Rudolf Steiner videre, «møter man de skarpeste fordommer om man gjør en aldri så forsiktig innvending mot statliggjøringen av åndslivet. De som med sine sympatier står inne i dette nuværende åndsliv, henviser med et viss hovmod til at man er kommet mye lengre med ånden enn i den gamle mørke middelalderen. Naturligvis vil vi ikke ha tilbake middelalderen. Ikke bakover, men fremover vil vi gå. (...) Er man i stand til å fatte indre impulser, ikke ifra noen som helst fordommer, men ifra livsnødvendigheter, ifra virkeligheten, da kommer man - alle tidens fordommer til tross - til å si: Åndslivet kan bare få kraft om det igjen frigjøres fra statsmakten og stilles helt på seg selv. Det som lever i åndslivets forvaltning, fremfor alt skolevesenet, må overlates til sin egen selvforvaltning. Fra den øverste toppen i åndslivets forvaltning til læreren på laveste skoletrinn. I forvaltningen av åndslivet får ingenting annet være avgjørende enn dette åndslivets egne krefter. De som er virksomme i dette åndsliv, og som i sitt indre medopplever det, må ifra seg selv fremdra det organ som forvalter åndslivet og gjør det selvstendig.
          Dette er det første punktet i det som her kalles den sunne sosiale organismens tregrening. Et slikt åndsliv kommer til å ha et helt annet forhold til livet enn det asosiale åndsliv vi i dag har havnet i.
          (...) Tiden krever et åndsliv som på et sosialt sett omfatter alle. Men det kan bare oppstå om de som skal være delaktige deri med hele sitt fornemmelsesliv, med alle sine sosiale impulser, skaper en enhet med dem som frembringer dette åndsliv: om man ikke kaster til dem biter, men i steden arbeider enhetlig åndelig gjennom hele folkemassen. Men for at det skal være mulig må åndslivet befries fra den statlige og kapitalistiske tvangen.
          Det går naturligvis ikke i et kort foredrag å legge frem alt det - ikke en gang alt det som står i min bok om kjernepunktene i det sosiale spørsmål - som burde sies om nødvendigheten i å løsgjøre dette åndsliv, fremfor alt skolevesenet, fra stats- og næringslivet og stille det på egne ben. Men det er det første kravet for den sosiale organismens tregrening: et åndsliv som utvikler seg ifra seg selv.»

          Enhetsskolen

          Videre sier Rudolf Steiner: «Man behøver ikke være redd for et slikt åndsliv. Man behøver ikke være redd for at mennesker kommer til å falle tilbake i en tilstand av analfabetisme eller lignende, når det står foreldrene fritt å sende sine barn til skolen eller ikke, uten statlig tvang. Nei, nettopp proletariatet kommer til å bedre og bedre kjenne til hva det har skoleoppdragelsen å takke for. Og man kommer ikke til å la være å sende sine barn til skolen, selv om man ikke blir tvunget, men må gjøre det av fri vilje. Særskilt de som bekjenner seg til enhetsskolen behøver ikke frykte at skolen skulle forstyrres av et fritt åndsliv. Det kommer ikke til å kunne oppstå noenting annet enn en enhetsskole, om det frie åndslivet fremmes.
          Dette om hva som må sies om løsgjøringen av åndslivet fra stats- og næringslivet.»

          Rettslivet

          Rudolf Steiner sier på slutten av sitt foredrag: «Den som har ærlige hensikter med vår tid kommer i dag til å stilles fremfor spørsmålet: Hvordan finner jeg veien til legedom for det som jeg møter som sosiale skadevirkninger? Og man skulle ønske, at flere og flere mennesker går inn på den veien, innen det er for sent. Og det kan ganske snart være for sent.»
          Mht. den veien han sikter til sier han i foredraget: «I den tregrenede sosiale organismen kommer frihet, likhet og broderskap til å råde, derfor at den har tre deler: frihet på åndslivets grunn, likhet på rettslivets demokratiske grunn, broderskap på næringslivets grunn.»
          Og han forteller bl.a.: «I Bern fikk jeg nylig svaret av en meget klok herre (jeg vil aldri forbise folks klokhet) - : «Jeg kan ikke tenke meg at det kommer frem noe spesielt i en tregrening, alt må jo være en enhet. Retten kan vel ikke bare oppstå på det politiske planet,» osv.
          - Det er helt enkelt nødvendig at retten utvikles på rettsområdet, - da har også næringslivet retten, da har også åndslivet retten! Og om man sier at den sosiale organismens enhet skjæres sund, da hevder jeg: Det er ikke det det gjelder for min del! Det dreier seg ikke om å skjære sund hestkreket, det dreier seg om å stille hestkreket på sine fire ben. Det gjelder ikke å skjære sund den sosiale organismen. Hva det gjelder er å stille den på sine tre friske ben, - på et sunt rettsliv, et sunt næringsliv og et sunt åndsliv. Da kommer nok den enhet til å utvikles, som man i dag tilber som en avgud i form av enhetsstaten. Men man må straks forlate enhetsstaten om man vil sosialismen.»
          (...) «Om blå og rød farve kan man tale med alle som har friske øyne. Om rettsbevissthet, om den rett som tilkommer alle mennesker derfor at de er mennesker, kan man tale med hver våken menneskesjel. Og med våkne menneskesjeler, med mere og mere våkne menneskesjeler, har man å gjøre hos det moderne proletariatet.»
          Mht. det sosiale spørsmålets andre gestalt, rettsspørsmålet, sier og gjør Rudolf Steiner bl.a. og særlig oppmerksom på, at: «To saker har trengt inn i næringslivet som ganske enkelt ikke hører til der. Det er kapitalen og den menneskelige arbeidskraften.»
          Til dette bemerker han bl.a.: «Tross den nyere tidens alle fremskritt, tross all såkalt frihet i ny tapning, er proletaren dømt til å la sin arbeidskraft kjøpes og selges på arbeidsmarkedet som en vare. Dette ledet til kravet: De tider er forbi, da mennesket kan la en del av seg selv kjøpes eller selges. Sin følelse, som han kanskje ikke alltid kunne uttrykke i ord, fikk proletaren fra gamle tider, fra livegenskapets tider. Det er jo ingenting annet enn dette som ligger i lønnsforholdene. Da sa proletaren: Til varemarkedet hører varer. Varene føres til torgs, selges, og med beholdningen går man hjem igjen. Jeg må selge min arbeidskraft til arbeidsgiveren, men jeg kan ikke gå til ham og si: her har du min arbeidskraft for en eller annen sum, og siden går jeg min vei: jeg må utelate meg selv! - Dere ser, som menneske må man følge med sin arbeidskraft. Det er det som proletaren fornemmer som en ikke menneskeverdig tilværelse.
          Da oppstår det store spørsmålet: Hva er det som må skje, så at arbeidskraften i fremtiden ikke lengre kan være en handelsvare? (...) Hva det dreier seg om er ganske enkelt at den menneskelige arbeidskraften ikke kan sidestilles med noen som helst vares pris: at den menneskelige arbeidskraften er noenting helt annet enn en vare. Denne menneskelige arbeidskraft må ut av den økonomiske prosessen. Og den kommer ikke ut på noe annet vis, enn at man betrakter næringslivet som en del av den sosiale organismen, avgrenset fra den egentlige retts- eller statsorganismen, fra den politiske organismen.»
          (...) Vi må akseptere naturkreftene - de er noe som eksisterer ved siden av næringslivet. På den andre siden må næringslivet begrenses av rettslivet, - dvs. like lite som naturkreftene er beroende av varemarkedets konjunkturer, like lite får den menneskelige arbeidskraften være beroende av disse konjunkturer. På samme sett som naturkraften må den menneskelige arbeidskraften taes ut av næringslivet. Den må stilles på rettens grunn. Stilles den vel på en rettslig grunnvoll, så kan alt det utvikle seg - der det ene mennesket er lik det andre - der bare menneskelige rettigheter utvikler seg, og der også arbeidsretten kan utvikles.
          (...) Man kan si så mye positivt som helst om arbeidskontrakt. Så lenge det er en lønnskontrakt kommer det alltid bare å lede til at arbeideren blir utilfredsstilt. Først når man ikke lengre kan gjøre avtale om arbeidskraften, men bare om arbeidslederens og kroppsarbeiderens felles produksjon, om det felles produktet, først det kommer til å lede til en for alle parter menneskeverdig tilværelse. Da kommer arbeideren til i arbeidslederen å se en fri kompanjong, og det er dette som arbeideren egentlig strever efter, selv om det i dag enda ikke riktig finns tydelige forestillinger om dette. Det er det som ligger i proletariatets egentlige økonomiske spørsmål og krav: å befri arbeidskraften fra det økonomiske kretsløpet, å faststille arbeidskraftens rett innen den tregrenede sosiale organismens rettsdel.
          (...) Noen sier: Det er nødvendig å sosialisere produksjonsmidlene. Det sier jeg også. Men dessuten sier jeg: Det er nødvendig å kjenne til veien man må gå.»

          Rudolf Steiner har sagt mangt og meget om alt dette som er tankevekkende, og nødvendig.
          Det har andre også. Men Rudolf Steiner er mere omfattende, presis og treffsikker.
          En sunn tregrening av den sosiale organisme forutsetter bl.a. en «de-kapitalisering», og at systemet med renter på kapital fjernes. Hvem her i Norge var det som lyttet da norske Bertram Dybwad Brochmann (1881 - 1956) snakket og skrev om dette for mere enn femti år siden? Det norske folk valgte ham inn på Stortinget, men han ble likevel kneblet, svertet og fortiet.
          Vennerød var det vel som for noen få år siden utgav en bok om «Retten til fri arbeidsledighet», som inneholdt mye selvfølgelig stoff, som bare er blitt mere og mere dysset ned.
          Og om den selvfølgelige og konstruktive retten til eksistenstrygd eller eksistenslønn har mange, bl.a. Husmorforbundet, snakket og skrevet om i mere enn ti års tid nå, uten særlig meget å bli hørt i det heletatt blandt «de ledende klassene»!
          Å privatisere eller kommersialisere el-kraft-verkene og de basale behov de representerer er et typisk eksempel på hvordan gå feil veier. Likeledes ville f.eks. erkjennelsen av at atomkraftverk er menneskeretts-stridige vel fort gjøre seg gjeldende i et samfunn med en sunn og frisk sosial tregrening. Likesom lakseoppdrett f.eks. også er det - men dog ikke tilsvarende globalt katastrofalt. (Hvem skal betale den uunngåelige regningen for våre og jordens mere og mere ødelagte vassdrag og laksestammer? Osv. Gro Harlem Brundtland? Hvem?) «Fremskrittets pris» er ikke ødeleggelser og hærjinger. Tvert om!
          Kåre Willock med flere som fortreffelig snakker og skriver om «grønn beskatning» på miljø-forurensning dysses ned i bortforklaringer og babbel.
          «Arbeiderpartiet» og de fleste av de ledende klassene har i organisert egoisme kjempet med nebb og klør for å fortie og å sverte og undertrykke slike tanker!
          I takt med at bevisstheten om menneskerettighetene og menneskeverdet forsterkes i det norske folk vil Arbeiderpartiet & kompani sin kriminelle adferd og sine raseringer avsløres og avfeies. De har vært og er kriminelle i forhold til de internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter som Norge har ratifisert, og i forhold til den norske grunnloven, samt grunnskoleloven med mere, og synes som ivrigst å holde seg til Janteloven på et dypt plan!
          Det norske folk, og verden iøvrig, trenger sårt til at erkjennelsens proletariat opplyses i ansvar og frihet og at lidelsens proletariat får trøst og forløsning.

***


HUNs FRONT-SIDE | TIL TOPS |


Denne side er fra (This page is from):

HUNs Forlag, februar 1997 -
HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: runehan@sn.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww/index.htm
Hunl001.gif