--- Denne side:  Ekteskap-og-skilsmisse-pr.20071107.html    <---- artikler-index.html  ( ekstern )   <---- hunwww.net/ekte-kristendom  ( ekstern )   <---- hunwww.net  ( ekstern)  

Ekteskap og skilsmisse – i det kristne perspektiv

Av Rune L. Hansen, pr. 20.10. 2007 – 07.11. 2007.

De to som blir ett?
Det kristne ekteskapet er meget mere solid, naturlig, betryggende og velfundert enn andre former for ekteskap. Derfor har også store deler av verden i lang tid, gjennom mange århundreder, mere og mere nærmet seg de kristne standarder for ekteskapet, - også tilsynelatende uavhengig av kristendommen.

Men samtidig har på mange områder særlig siden omkring år 1900 og 1950 efter Kristus ifra den vestlige sivilisasjon vært påbegynt en kvantitativ stagnasjon og et tilbaketog i forhold til det kristne, herunder også det kristne ekteskapet. I tiden efter omkring 1950 er det i disse områder av verden mere og mere bortimot ingenting igjen av det kristne ekteskapet, samtidig som skjøgen Babylon og stor-industrien med sine maskiner og den svarte oljen og atom-kjernekraften besetter og skampletter verden mere og mere globalt, - efter først å ha demonstrert de globale ødeleggelses-krefter over Hiroshima og Nagasaki i Japan. Anti-krist sprenger seg selvbevisst i hovmod frem ifra den mørke kjeller-etasjen i tidsånden - og menneskers bevissthet. Alt skal optimalt og tydeligere og større vendes til det motsatte av rett og riktig!

I en bestselger av en norsk bok ifra 1982, ”Ekteskapet – Duett eller duell?” av David Kvebæk, 4. opplag, begynner første kapittel slik:

”Ekteskapet er ute i hardt vær. Tilsynelatende gode ekteskap blir oppløst. Kommer en litt inn på såkalt vellykkede ektepar i seminarer eller i hjemmene, viser de ofte tegn på ganske alvorlige samlivsproblemer. Selv ikke med en del av de ”vellykkede” ekteskapene står det så godt til som man kanskje trodde. Uvær og isvind herjer også langt inn i de kristnes rekker. Det er ikke lenger noen sensasjon at til og med presteekteskap er konfliktfylte og går i oppløsning. / Etter flere tusen timers samtaler med ektepar i krise, sitter en igjen med det inntrykk at det ikke først og fremst er konfliktens karakter som avgjør om det blir skilsmisse, men snarere ektefellenes holdning til ekteskapet som institusjon og sitt troskapsløfte, samt til barnas, familiens og venners reaksjon.”

Denne boken av prest og familie-terapeut David Kvebæk inneholder noen få presise og gode formuleringer , og observasjoner, men er iøvrig, mildt sagt, en overfladisk og elendig bok – sterkt preget av sin samtids forvirring. Den ble forfattet og utkom i den gryende Tøffel-heltenes tid. Eller som han selv (s. 142) sier det: ”Nåtidens ekteskap er preget av den myndige kvinne og den redde mann.”

Den sammenhengen han sier det i, går slik: ”Nåtidens forhold mellom kvinne og mann er radikalt forandret. Få sosiale og politiske endringer i moderne tid kan måle seg med det som har skjedd og skjer i forholdet mellom mann og kvinne. Kvinneåret er ikke årsaken. Det ble bare et lite apropos til det som skjer over den vide jord: kvinnens myndiggjøring. / Litt skjemtsomt kan man si: Nåtidens ekteskap er preget av den myndige kvinne og den redde mann.”

Forfatteren enser iøvrig lite og dårlig at det beskrevne forholdet og den beskrevne situasjonen er sterkt i strid med den kristne lære, slik vi finner den i Bibelen. For eksempel i Ef. 5, 24: ”Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt.” Og i 1. Tim. 2, 11 - 12: "En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg. (12:) Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille.” Ingen steder i Bibelen finner en belegg for noe annet eller motsatt! Bortsett fra at følgende kan sies: Skal hun likevel være overordnet sin mann, så må det være enighet om dette eller avtalt. Og skal hun likevel opptre som lærer, så skal hun dog i alminnelighet være bemyndiget av sin mann og hans tillit.

Kan og bør en kvinne innlate seg på slikt noe? Eller en mann, - om han hadde vært kvinne?!

Her kommer dette med forsiktighet, tillit og kjærlighet inn i bildet! (Det er riktig og viktig å være forsiktig.) Forlovelses-tiden er et forstadium til hva som kan bli til et ekteskap. Et kanskje. Hvor de to parter forsiktig og anstendig nærmer seg hverandre. Hvilket enten blir til et nei eller et ja til ekteskap! Hvis ja, - et ja ifra begge parter – inklusive deres foreldre. Et ja begrunnet i tillit og kjærlighet. Hvor dette med tillit og kjærlighet er meget viktig og vesentlig! Også med hensyn til å vite hva ekteskapet innebærer og medfører. Det er alt det sam-ente i disse ting som særlig styrker, bærer og nærer ekteskapet, familien, slekten og samfunnet. Og kan de to virkelig ha kjærlighet og tillit til hverandre? I enighet, trivsel og glede? Så de to blir ett – og snakker med en stemme? Eller som Jesus sier, hos Matt. 19, 6: ”Så er de ikke lenger to, men ett kjød. Derfor, det Gud har sammenføyd, skal ikke noe menneske skille.”

Det halve skal heles – og det hele fordeles! Vet de vilkårene og betingelsene for og i det kristne ekteskapet? Altså for eksempel at det er mannen som har det siste og avgjørende ordet, - hvis det ikke er enighet om noe annet! Har de sånn sett den nødvendige tillit og kjærlighet til hverandre? (Jeg sa: - hvis det ikke er enighet om noe annet! Virkeligheten er paradoksal, - og lover og regler har unntak. Og menneskene er på sett og vis ikke til for loven!) Kan partene si ja til hverandre, før og for ekteskapet?

I 1. Tess. 4, 3 - 5 blir det iøvrig sagt: ”For dette er Guds vilje - deres helliggjørelse: Dere skal holde dere borte fra hor; (4:) enhver skal vite å vinne seg sin egen hustru i hellighet og ære, (5:) ikke i sanselig begjær som hedningene; de kjenner jo ikke Gud.” Og i 2. Tim. 2, 22: ”Du skal flykte fra ungdommens lyster og jage etter rettferd, troskap og kjærlighet, og etter fred med dem som påkaller Herren av et rent hjerte.”

Hva Gud har sammenføyd, sier Jesus, skal ikke noe menneske skille. Hva Gud har sammenføyd, skal og kan bare Gud skille. Og hvordan Gud om nødvendig vil ha skilsmisse sier Bibelen også klart og tydelig sitt om. Hvilket jeg skal komme tilbake til, - men først: De dypsindige og skjønne ordene – til ektefolk - i 1. Pet. 3, 1 – 7:

”Likeså skal dere gifte kvinner underordne dere under deres menn. Så kan de menn som står Ordet imot, bli vunnet, ikke ved ord, men ved hustruens livsførsel, (2:) når de ser hvordan dere lever i renhet og gudsfrykt. (3:) La ikke ytre stas, frisyrer, gullkjeder og fine klær være det som pryder dere. (4:) Deres smykke skal være det indre, skjulte menneske med sitt milde og rolige sinn, som er uforgjengelig og dyrebart for Gud. (5:) For slik smykket de hellige kvinner seg i tidligere tider, de som satte sin lit til Gud. De underordnet seg sine menn, (6:) likesom Sara var lydig mot Abraham og kalte ham herre. Hennes barn er dere nå blitt, dersom dere gjør hva godt er, og ikke lar dere skremme av noe. (7:) Og nå, dere ektemenn: Vis forståelse i samlivet med hustruen, som er den svakere part; og vis henne ære, for sammen skal dere arve nåden og livet. Gjør dette, så ikke bønnene deres blir hindret.”

Hvor kommer det fra, det uværet som blåser over ekteskapet? Spør David Kvebæk i sin bok. Og han sier særlig (s. 15) følgende: ”Vi behøver ikke lete lenge etter årsaker. Industrialiseringen har skapt en verden på flukt. Flukten fra natural-husholdningen, flukten fra landsbygda, flukten fra familien, flukten fra samlivs-institusjonene, flukten fra de myke verdier, flukten fra ekteskapet – denne gamle samlivs-institusjonen. Vi har tatt vår tilflukt til pengene, til byene, til forretningene, til institusjonene, til underholdnings-bransjene. Vi flykter og kjøper ømhet, nærhet, lyst-opplevelse, kropps-kontakt og ”kjærlighet” og betaler i beste fall med penger, i verste fall med ødelagt ekteskap, familie og samvittighet. / Samfunns-utviklingen har fjernet bånd som har bundet tidligere generasjoner til armod og slit. Vi er blitt så frie, så frie. Men makter vi å bruke denne friheten til noe godt og oppbyggende? Eller bruker vi friheten til å velge det lettvinte, det glatte og kalde? Vi må innrømme at vi er ufrie midt i vår frihet. / Vi har valgt livsformer som har ført til en av-humanisering av mange sider ved samfunnet.”

Sant nok. Men trenger vi eller skal vi eller bør vi av disse grunner eller andre grunner endre vår holdning til ekteskapet og familien? Og hva er det som i så fall er vår holdning? Og hva er i så fall konsekvensene, også de sosiale og samfunns-messige, av den holdning vi gjør oss til representanter for? Trenger vi eller skal vi eller bør vi av noen som helst grunn eller grunner endre eller forlate den bibelske læren om ekteskapet og familien? Kanskje tvert om, - er den bibelske læren om ekteskapet og familien mere aktuell og viktig enn noensinne før?

Hvordan – og hva – er det kristne ekteskapet slik det fremgår av Bibelen? Hva er det som videre kjennetegner dette forholdet mellom mann og kvinne, og dette forholdet til omgivelsene og samfunnet, og til fortid og fremtid, - og hva er det som gjør det så fordelaktig og så rett og riktig?

Den danske forfatteren Hans Christian Andersen (1805 – 1875) har iøvrig – her vil jeg nu bare ha nevnt - med sitt tankevekkende og nydelige eventyr ”Far har alltid rett” gitt oss et megetsigende bilde som på en meget interessant måte handler om det kristne ekteskapet!

I et kristent ekteskap resulterer ikke så lett krangel om smått eller stort eller ditt og datt i en skilsmisse! Ikke minst også fordi det alltid er enighet om hvem som har det siste og avgjørende ordet.

Og om det ser riktig så ille ut, så resulterer en eventuell skilsmisse også i noe annet og bedre! I hva en kanskje og forhåpningsvis kan kalle en konsolidering eller forsterkelse av kristendommen. Nemlig i fruktene av den eventuelle strid og splittelse som Jesus har gjort oss oppmerksomme på! (Luk. 12, 51 – 53.)

Det blir sagt i GT hos profeten Amos 3, 3: ”Går vel to i følge når de ikke er blitt enige om det?”

Og profeten Malaki 2, 16 sier: ”Jeg vil ikke vite av skilsmisse, sier Herren, Israels Gud, og at noen dekker sin kledning med voldsferd, sier Herren, Allhærs Gud. Så vokt dere vel i sjel og sinn at dere ikke er troløse.”

En familie eller et ekteskap som ligger i strid med seg selv, som er splittet, som ikke er sam-arbeidende, hvor ikke enighet eller fordragelighet råder - kan imidlertid ikke bli stående, sier og uttrykker blandt annet fredsfyrsten Jesus. Og mere til! Matt. 12, 25 forteller oss at: Men Jesus visste hva de tenkte, og sa til dem: "Et rike som ligger i strid med seg selv, blir lagt øde, og en by eller et hjem som er i strid med seg selv, kan ikke bli stående.”

Og hos Luk. 12, 51 – 53 sier Jesus: ”Mener dere jeg er kommet for å gi fred på jorden? Nei, sier jeg dere, ikke fred, men strid. (52:) Om det er fem i et hjem, skal de fra nå av ligge i strid med hverandre: Tre mot to og to mot tre; (53:) far skal stå mot sønn og sønn mot far, mor mot datter og datter mot mor, svigermor mot svigerdatter og svigerdatter mot svigermor.”

Samtidig sier Jesus i Matt. 5, 31 – 32: ”Det er sagt: Den som skiller seg fra sin hustru, skal gi henne skilsmissebrev. (32:) Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, han blir skyld i at det begås ekteskapsbrudd med henne. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, bryter ekteskapet.”” Han sier endog, - som for å understreke at slikt noe skal en ikke kverulere seg bort ifra, hos Matt. 5, 28: ”Men jeg sier dere: Den som ser på en kvinne med begjær etter henne, har allerede begått ekteskapsbrudd med henne i sitt hjerte.”

Jesus sikter her selvfølgelig ikke bare til den seksuelle hor, - som er sex før eller utenfor ekteskapet. At Jesus her, som Han og Bibelen i andre relevante sammenhenger, med hor sikter til hor i vid betydning av ordet trenger ingen å være det minste i tvil om!

Jesus snakker endog også, - om viktigheten av om nødvendig i Jesu navn endog også å forlate sin familie! Hos Lukas 18, 29 – 30, og Matteus 19, 29 . Hvor Jesu ord minst er å forstå i dobbel betydning, når han hos Lukas sier: ”Sannelig sier Jeg dere: Det er ingen som har forlatt hus eller foreldre eller brødre eller hustru eller barn for Guds rikes skyld, (30:) som ikke skal få igjen mange ganger mer i den tiden som er nu, og evig liv i den kommende verden.” Noe nokså lignende sier han, naturlig nok, også i Lukas 14, 26 – 27.

Og Paulus sier i 1. Kor 5, 9 – 13: ”Jeg skrev i brevet til dere at dere ikke skal ha noe å gjøre med folk som lever i hor. (10:) Jeg mente ikke alle i denne verden som driver hor eller som er pengegriske, ransmenn eller avgudsdyrkere. Da måtte dere jo gå ut av verden. (11:) Det jeg mente, var at dere ikke skal omgås en som går for å være en kristen bror, men lever i hor eller er pengegrisk, dyrker avguder, er en spotter, en drukkenbolt eller en ransmann. Et slikt menneske skal dere heller ikke spise sammen med. (12:) Hva har jeg med å dømme dem som står utenfor? Er det ikke de som er innenfor dere skal dømme? (13:) De som står utenfor, skal Gud dømme. Få da den onde bort fra dere!”

Et ekteskap eller en familie i splittelse, er et ekteskap eller en familie i stor og dyp nød. I neste-kjærlighetens navn ønsker vi å hjelpe i slike tilfeller. Men at det kan være vanskelig, og har vært vanskelig, er det svært så mange vitnesbyrd om. I omtalte David Kvebæk sin bok, er det svært så lite og dårlig hjelp å finne. Og slikt har som oftest og mere og mere vært det typiske mange steder i verden! Jeg kunne ha nevnt svært så mange eksempler, særlig ifra de siste hundre års tid, - hvor særlig to triste faktorer synes som å ha gjort seg sterkt gjeldende. Den ene er lunken kristendom. Den andre er dårlig medmenneskelig og psykologisk forståelse. Begge disse to faktorene henger nært sammen med hverandre, og med samfunnets forhold iøvrig. Jeg skal her bare nevne enda et eksempel, - også en veldig typisk bok. Den norske boken ”Hjelp til hjelp – Veiledning i sjelesorg og hverdagspsykologi”, ifra 1989, av Gunnar Elstad. En groteskt ukristen og dårlig bok, om familie-liv, ekteskap, skilsmisse og forskjellige menneskelige forhold. At boken dog er ment som å være kristen, er egentlig et forunderlig og tankevekkende bedrageri. Når slikt noe skal hjelpe mennesker da må det gå ille dårlig! Og det er nettopp det det jo har gjort.

Det er sikkert og visst at vi trenger fag-kompetanse på området familie-liv, ekteskap og skilsmisse. Men når slik fag-kompetanse eller sak-kyndighet blir forsøkt funnet i flukten bort ifra Guds ord og mennesket, da blir det et forskrekkelig resultat, – og ikke mye ”kristendom” igjen!

Det rette kristne ekteskapet beskytter på optimalt vis imot uenighet, splittelse og skilsmisse, og ivaretar og beskytter barnas interesser på nødvendig vis.

Kanskje er det dog likevel i Guds ord vi finner fag-kompetansen og sak-kyndigheten, - som den har vært der hele tiden? Hvis vi tar Jesu Kristi lære og ord i Bibelen på alvor, og ikke omskriver den i hovmot, hykleri eller undermot!

---

Et ekteskap er også som en slags avtale. Som en slags meget spesiell avtale.

Er vel ekteskapet så noe en forhaster eller forviller seg inn i? Nei! Eller i det heletatt noe en bør eller må inn i?

Jesus sier noe om dette, hos Matt. 19, 9 – 12. Når Jesus sier at: ”Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.” (10:) Da sa disiplene til ham: "Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg." (11:) Men Jesus svarte: "Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. (12:) For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg."

Og også Paulus sier noe om dette, i 1. Kor. 7, 1 – 40. Der sier han følgende:

”Når det gjelder det dere skrev om, så er det godt for en mann ikke å røre en kvinne. [det dere skrev om: Paulus har mottatt et brev fra menigheten med bestemte spørsmål, som han her kommer inn på.] (2:) Men for å unngå hor skal enhver mann ha sin kone og enhver kvinne sin mann. (3:) Både mann og kone skal gi den andre det de skylder hverandre. (4:) Det er ikke konen selv, men mannen som rår over hennes kropp. Like ens rår ikke mannen selv, men konen over hans kropp. (5:) Dere skal ikke nekte hverandre samliv, hvis dere da ikke er blitt enige om det for en tid, for å leve i bønn. Kom så sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere fordi dere ikke makter å leve avholdende. (6:) Dette er ment som en tillatelse, ikke som et påbud. (7:) Jeg skulle ønske at alle var som jeg. Men enhver har sin egen nådegave fra Gud, den ene slik, den andre slik.
(8:) Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg. (9:) Men dersom de ikke kan være avholdende, bør de gifte seg. For det er bedre å gifte seg enn å brenne av begjær. (10:) Til dem som er gift, har jeg dette påbudet, ikke fra meg selv, men fra Herren: En kvinne skal ikke skille seg fra sin mann. (11:) Men hvis hun skiller seg, skal hun leve ugift, eller forlike seg med mannen. Og en mann skal ikke skille seg fra sin kone.
(12:) Til de andre sier jeg - dette er mine egne ord, ikke Herrens: Dersom en kristen bror har en kone som ikke er troende, og hun gjerne vil bli hos ham, skal han ikke skille seg fra henne. (13:) Og dersom en kvinne har en mann som ikke er troende, og han gjerne vil bli hos henne, skal hun ikke skille seg fra mannen. (14:) For den ikke-troende mann blir helliget gjennom sin kone, og den ikke-troende kone blir helliget gjennom den kristne bror. Ellers ville barna deres være urene, men nå er de hellige. (15:) Men hvis den ikke-troende part vil skilles, så la ham eller henne gjøre det. I slike tilfelle er ikke en kristen mann eller kvinne i trelldom. Gud har kalt oss til fred. (16:) Vet du, kvinne, om du kan redde din mann? Og vet du, mann, om du kan redde din kone? (17:) Likevel skal enhver bli på den plass i livet som Herren har tildelt ham, den han hadde da Gud kalte ham. Dette gir jeg pålegg om i alle menighetene. (18:) Om noen ble kalt som omskåren, skal han ikke forandre det. Om noen er blitt kalt som uomskåren, skal han ikke la seg omskjære. (19:) For det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud. (20:) Enhver skal bli på den plass som var hans kall den gang han ble kalt. (21:) Ble du kalt som slave? La ikke det bekymre deg! Men kan du bli fri, så gjør heller bruk av det. (22:) For den som var slave da Herren kalte ham, er Herrens frigitte. På samme måte er den som var fri mann da han ble kalt, blitt Kristi trell. (23:) Dere er kjøpt, og prisen betalt. Så bli ikke treller av mennesker. (24:) Brødre, enhver skal bli på den plass han hadde da han ble kalt, og gjøre det for Gud.
(25:) Om de ugifte har jeg ikke noe bud fra Herren. Men jeg sier min egen mening, og ved Herrens miskunn er det gitt meg å være tro. (26:) På grunn av den nødstid vi lever i, mener jeg det er godt for et menneske at det fortsetter å være ugift. (27:) Er du bundet til en kvinne, så prøv ikke å bli fri. Er du ikke bundet, så finn deg ingen kone. (28:) Om du likevel gifter deg, gjør du ingen synd, og om en ung pike gifter seg, synder hun ikke. Men de gifte vil få vanskeligheter som livet fører med seg, og dette vil jeg gjerne spare dere for.
(29:) Det jeg altså mener, brødre, er dette: Det er kort tid igjen. Fra nå av skal de som har kone, være som om de ingen hadde, (30:) de gråtende som om de ikke gråt, de glade som om de ikke gledet seg, de som kjøper noe, som om de ikke eide det, (31:) og de som bruker verdens goder, som om de ikke brukte dem. For denne verden, slik den nå er, går under.
(32:) Jeg vil at dere skal være fri for bekymringer. Den ugifte har omsorg for det som hører Herren til, hvordan han kan være til behag for Herren. (33:) Men den som er gift, har omsorg for det som hører verden til, hvordan han kan være sin kone til behag.
(34:) Det er også forskjell på en hustru og en jomfru. Den ugifte kvinnen bekymrer seg for det som hører Herren til, at hun kan være hellig både på legeme og ånd. Men hun som er gift bekymrer seg for det som hører verden til, hvordan hun kan være til behag for sin ektemann.
(35:) Og jeg sier dette til deres eget beste, ikke for å sette en felle for dere, men for at dere skal kunne leve sømmelig og holde dere trofast til Herren uten å bli hindret av noe.
(36:) Men om noen mener at han er uansvarlig overfor sin datter som er jomfru, hvis hun har passert gifteferdig alder, og det må være slik, så kan han gjøre det han vil. Han synder ikke om han lar henne gifte seg. (37:) Men den som står fast i sitt forsett, som ikke kjenner seg under noen tvang og har herredømme over sin egen vilje og har bestemt seg til å la piken være som hun er, han gjør vel i det. (38:) Så gjør altså den rett som gifter bort piken sin, og den da som ikke gifter henne bort gjør bedre.
(39:) En kvinne er ved ekteskaps-loven bundet så lenge hennes mann lever. Men dersom hennes mann dør, da er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil, bare det skjer i Herren. (40:) Men hun vil efter min mening kanskje kunne være lykkeligere om hun lever alene. Og jeg mener også da å ha Guds Ånd.” - (Om dette også i Rom. 7, 2 – 3: ”En gift kvinne er etter loven bundet til sin mann så lenge han lever. Men dersom mannen dør, er hun løst fra loven som bandt henne. (3:) Så lenge mannen lever, gjelder hun som ekteskapsbryter hvis hun gifter seg med en annen. Men dersom mannen dør, er hun fri fra loven og bryter ikke ekteskapet om hun gifter seg med en annen.”)

---

Og hva så med kristendommen?

De mange og forskjellige måter kristne mennesker i Norge har forsøkt å tilpasse seg tidsånden i den fremad-stormende Arbeiderparti-ideologien, med dens og stor-industrialiseringens rovdrift på mennesker og miljø, - er et tankevekkende og interessant studium!

Og også det motsatte: Hvordan Arbeiderparti-ideologien på sin side har forsøkt å tilpasse seg og å innrette seg i forhold til det kristne! Og for å si litt kortfattet om dette sistnevnte først: Den innså fort at den stod i et tydelig motsetnings-forhold til det kristne, - og gikk derfor med nebb og klør inn for å fjerne og å avskaffe det kristne, inklusivt Israel-folkets misjon for moral, lov og rett, menneskeverd, menneskevern, Messias og de åndelige verdier og normer. Men i den kampen kom Arbeiderparti-ideologien efter hvert mere og mere til kort, til tross for at midlene ble simplere og simplere og hissigere og hissigere, - og det kom til det grovkornede punkt at den bestemte seg for å vende sin metode til det motsatte: Til å si, og å påstå, at den selv var blitt kristen, - for slik å kunne utvanne, angripe og fjerne kristendommen ifra innsiden!

I dette forunderlige og forskrekkelige møte – med mange kompromisser og tilpasninger – mellom Arbeiderparti-ideologien og det kristne, på det politiske og kulturelle felt, har mangt og mye av anti-kristelige innflytelser ovenfra og ifra sidelinjene grepet inn i befolkningen og uvirkeliggjort virkeligheten og kristendommen!

Eksemplene som her kunne ha vært nevnt og omtalt er veldig veldig mange. Men er for så vidt ikke mitt formål her nu. Typisk for Arbeiderparti-ideologiens ”kristendom” er å si og å påstå at det som blir sagt og står skrevet i Bibelen, hva det nu enn gjelder, egentlig betyr ganske det motsatte av hva som blir sagt og står skrevet der. Men her skal jeg imidlertid videre heller omtale et nærsagt tilfeldig og mindre betydningsfullt eksempel på den kristne resignasjon, usikkerhet og tilpasning til tidsånden. Mindre betydningsfullt, - men dog av stor betydning og med vidtrekkende og mange alvorlige konsekvenser. Hvis misforstått!

I den norske bok-serien ”Bibel-verket”, som Luther Forlag og Lunde Forlag samarbeidet om utgivelsen av, utkom i 1969 boken ”Fortolkning til Apostelen Paulus sitt første brev til korintierne” av Erling Danbolt. Jeg har et eksemplar ifra 2. opplag, som utkom i 1977. I denne bok blir også følgende ord av Paulus, ifra Kor. 7, 15, som naturligvis ikke på noe vis er i strid med Jesus sine ord, fortolket:

”Men hvis den ikke-troende part vil skilles, så la ham eller henne gjøre det. I slike tilfelle er ikke en kristen mann eller kvinne i trelldom. Gud har kalt oss til fred.”

Med ”den ikke-troende part” mener Paulus her naturligvis også den som eventuelt bedriver hor, i vid betydning av ordet. For eksempel også den som hykler kristendom og bevisst motarbeider den og det kristne. Paulus sikter jo også til ”den ikke-troende part” som eventuelt sier seg å være en kristen, men som likevel ikke hverken er det eller vil være det – men som hykler og lyver, for å motarbeide den og det kristne! Det er mange måter å be om skilsmisse på. Erling Danbolt forstår kanskje ikke dette, og gjør kanskje en underlig forskrudd og tankevekkende fortolkning gjeldende. Som egentlig likevel er veldig så nær ved å skjønne hva det dreier seg om. Eller som faktisk skjønner det?

Erling Danbolt sier, s. 98 – 100:

”Men hvis den hedenske part nekter å fortsette samlivet med den kristne og går sin vei, hva skal da den kristne gjøre? Her svarer Paulus at ansvaret da faller helt på den ikke-troende som oppløser ekteskapet, og den kristne skal ikke kjenne seg trellbundet til et slikt ekteskap. I dette uttrykk ligger det at der er en mulighet for å beholde ektefellen, men det er en mulighet den troende ikke kan gripe til. For den betyr trelldom, den betyr at han mister den fred han er kalt til eller er kalt i. Det kan da ikke bare bety at det går utover husfreden, fordi de stadig vil komme i uoverensstemmelser. Meningen ser vi når vi gjør oss klart at vi her står overfor et hedensk miljø. Når en hedning går med på at ektefellen blir kristen, kan den troende leve sitt kristenliv i sitt hjem, selv om hedningen lever sitt hedenske liv. Og den kristne skal ikke la seg forurolige av det. Men når Paulus nå tar opp spørsmålet om den ikke-troende ektefelle som oppløser ekteskapet fordi ektefellen er blitt en kristen og den kristne ikke kan beholde ham uten å kjenne seg trellbundet – stikk i strid med den fred han er kalt til – da må det gjelde hedninger som krever at den kristne part ikke bare skal godta at han er hedning, men la seg blande inn i hans hedenskap slik at det går på samvittigheten løs. Den hedenske part krever f. eks. at ektefellen skal være til stede ved hedenske familiefester som er preget både av ofringer og orgier. Den fred det her er tale om, er da ikke bare husfreden, men det er den fred med Gud som den kristne er kalt til, 1, 3. Han kan ikke for å beholde sin hedenske ektefell, gå på akkord med sin kristne samvittighet, da trellbindes samvittigheten og han mister freden med Gud. / Her vil sikkert noen svare: Ja, men da har jeg jo ikke lenger noen mulighet for å vinne min ektefelle! Gir jeg etter så kan jeg enda vinne ham, selv om jeg kjenner det som et trykk på min samvittighet. Men hva vet du om det vil lykkes, spør Paulus. Hvordan kan den troende part mene at han skal overbevise den ikke-troende ektefelle om at det viktigste av alt er å få fred med Gud, når han selv er villig til å tape freden med Gud for å beholde sin ektefelle. Fornekter han Kristus for å beholde sin ektefelle, så kan han ikke regne med at det skal få ektefellen til å velge Kristus. NT75 oversetter her: redde sin mann. Fra hva? (…) / Det er bare ekteskap som er inngått før den ene ble en kristen, Paulus her taler om. Men det han sier, viser klart at han ikke kan tenke seg at en kristen vil inngå ekteskap med en ikke-kristen, sml. v. 39 og 2. Kor. 6, 14. (…) / Der hadde Paulus til tross for den sterke understrekning av at den som lever i ekteskap ikke kan forandre stilling og gjøre seg fri fra det, likevel sagt at en kristen som mister sin ektefelle, fordi han ikke vil slå av på sin kristentro for å beholde ham, ikke skal tape sin frimodighet fordi om den hedenske part går fra ham. For den fred Gud har kalt ham inn i må han ikke kaste fra seg, selv om han dermed føres over i nye livsforhold.”

Erling Danbolt skriver også, s. 98, at: ”Den kristne skal hverken anse den hedenske ektefelle eller barna som farlige for hans hellighet, for den er sterk nok til å verge ham og hellige dem. Forbudet mot skilsmisse gjelder altså for den kristne også når han er gift med en hedning, når denne samtykker i å fortsette i ekteskapet. I dette samtykke ligger også at den kristne har frihet til å leve som en kristen.”

Han sier altså: ” Forbudet mot skilsmisse gjelder altså for den kristne også når han er gift med en hedning, når denne samtykker i å fortsette i ekteskapet.” Hva Erling Danbolt og Paulus kanskje ikke presiserer tilstrekkelig, og som mange fort og lett har misforstått, er at det jo naturligvis absolutt også kan være snakk om at den hedenske part med munnen eller stundom sier seg å ikke ville ha skilsmisse, men i handling og gjerning eller diverse sammenhenger forsøker å ødelegge den og det kristne!

---

Både i og utenfor ekteskapet skal en oppføre seg rett og anstendig, hvilket Bibelen mange steder handler om. Ikke bare Salomos Ordsprog i GT! Det er imidlertid tidvis og ofte populært ifra de anti-kristelige krefter å si at Bibelen og Jesu lære sier det motsatte av hva den egentlig sier. La meg derfor herunder referere noen typiske lærdommer ifra Jesu lære i Bibelen, - som gir en smakebit på hva det hele dreier seg om, med hensyn til forskjellen på rett og galt, det moralske.

Her skal jeg først referere et typisk avsnitt, ifra NT, Kol. 3, 5 – 25:

”Så la da det jordiske i dere dø: hor, urenhet, lidenskaper, ondt begjær og pengejag, som ikke er annet enn avgudsdyrkelse. (6:) Det er slikt som gjør at Guds vrede rammer de ulydige. (7:) Til dem hørte også dere den gang dere levde i disse syndene. (8:) Men nå må dere legge av alt slikt: sinne, hissighet, ondskap, spott og rått snakk. (9:) Og lyv ikke for hverandre! For dere har lagt av det gamle menneske og dets gjerninger (10:) og kledd dere i det nye menneske, det som stadig fornyes etter sin skapers bilde og lærer ham å kjenne. (11:) Her er ikke greker eller jøde, omskåret eller uomskåret, utlending, skyter, slave eller fri; her er Kristus alt og i alle. (12:) Dere er Guds utvalgte, helliget og elsket av ham. Kle dere derfor i inderlig medfølelse, godhet og ydmykhet. Ta dere ikke selv til rette, men strekk dere langt, (13:) så dere bærer over med hverandre og tilgir hverandre, hvis den ene har noe å bebreide den andre. Som Herren har tilgitt dere, skal dere tilgi hverandre. (14:) Og over alt dette, kle dere i kjærlighet, som er det bånd som binder sammen og fullender. (15:) La Kristi fred råde i hjertene, for til det ble dere kalt da dere ble ett legeme. Og vær takknemlige! (16:) La Kristi ord få rikelig plass hos dere, så dere med visdom kan lære og rettlede hverandre, med salmer, hymner og åndelige sanger; syng for Gud av et takknemlig hjerte. (17:) Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud Fader ved ham.
(18:) Dere hustruer skal underordne dere under deres menn, som det sømmer seg for kristne. (19:) Dere menn skal elske deres hustruer og ikke være harde mot dem. (20:) Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres i alle ting, for det er Herrens gode vilje. (21:) Dere fedre skal ikke behandle barna slik at de blir forbitret og mister motet. (22:) Dere slaver skal adlyde deres jordiske herrer i alle ting. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men adlyd dem av et oppriktig hjerte og i frykt for Herren. (23:) Alt dere gjør, skal dere gjøre villig, som for Herren og ikke for mennesker. (24:) For dere vet at Herren skal gi dere sin arv som lønn. Kristus skal være den herre dere tjener. (25:) Men den som gjør urett, skal få lønn som fortjent, her er det ikke forskjell på folk.”

Og ifra 1. Tess. 4, 11 – 12:

”Dere skal sette deres ære i å føre et stillferdig liv, passe deres egne plikter og arbeide med hendene, slik vi har pålagt dere. (12:) Da kan dere leve som det sømmer seg i forholdet til dem som står utenfor, og ikke trenge hjelp av noen.”

Her tar jeg også med noen ord ifra 1. Tim. 5, 1 – 6:

”Du skal ikke tale hardt til en gammel mann. Når du formaner ham, så tal til ham som til en far. Yngre menn skal du behandle som brødre, (2:) eldre kvinner som mødre og yngre kvinner som søstre, i renhet. (3:) Enker skal du hedre og støtte, de som virkelig er enker. (4:) Men har en enke barn eller barnebarn, er det de som først må lære å vise sin gudsfrykt i sin egen familie og gjøre gjengjeld mot de gamle. For dette er etter Guds vilje. (5:) Den som da virkelig er enke og står alene, hun har satt sitt håp til Gud og lever i bønn og påkallelse natt og dag. (6:) Men den som bare vil nyte livet, hun er levende død.”

Og 1. Tim. 2, 8 – 15:

”Og nå vil jeg at mennene på ethvert sted der de holder bønn, skal løfte rene hender, uten sinne og strid. (9:) Likeså vil jeg at kvinnene skal ha en fin fremtreden; de skal ikke pynte seg utfordrende, men sømmelig, ikke med flotte frisyrer, gullsmykker, perler eller dyre klær. (10:) Deres pryd skal være gode gjerninger, slik det passer seg for kvinner som vil leve gudfryktig. (11:) En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg. (12:) Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille. (13:) For Adam ble skapt først og så Eva. (14:) Og Adam ble ikke forført, men kvinnen lot seg forføre og brøt budet. (15:) Men hun skal bli frelst, igjennom sin barnefødsel, så sant hun holder fast ved tro, kjærlighet og helliggjørelse og lever som det sømmer seg.”

Og ifra Hebr. 13, 4: ”Ekteskapet skal holdes i ære av alle, og samlivet må ikke skitnes til. For Gud vil dømme dem som driver hor eller bryter ekteskapet.”

Og ifra 1. Kor. 6, 9 – 10:

”Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Ta ikke feil! Hverken de som lever i hor, avgudsdyrkere, ekteskapsbrytere eller menn som ligger med menn eller lar seg bruke til dette, (10:) hverken tyver, pengegriske, drukkenbolter, spottere eller ransmenn skal arve Guds rike.”

Og ifra Tit. 2, 1 – 8:

”Men du skal tale i samsvar med den sunne lære: (2:) De eldre mennene skal være edruelige, opptre verdig og viselig og være sunne både i tro, kjærlighet og tålmodig håp. (3:) Likeså skal de eldre kvinnene oppføre seg som det sømmer seg for hellige. De skal ikke fare med sladder eller ligge under for drikk, men være lærere i det gode, (4:) så de kan lære de unge kvinnene å elske mann og barn, (5:) leve sømmelig og rent, være gode husmødre og underordne seg sine menn, slik at Guds ord ikke blir spottet. (6:) De unge mennene skal du formane til å være støe i all sin ferd. (7:) Vær selv et eksempel for dem i gode gjerninger! La læren være uforfalsket og båret fram med alvor. (8:) Da blir din forkynnelse sunn og uangripelig, og enhver motstander blir til skamme fordi han ikke har noe vondt å si om oss.”

Og ifra 1. Tim. 3, 1 – 13, om menighetens ledere:

”Dette er et troverdig ord: Om noen vil ha et tilsynsembete, så er det en verdifull gjerning han ønsker seg. (2:) Derfor må en tilsynsmann være uklanderlig, én kvinnes mann, nøktern, besindig, høvisk, gjestfri, dyktig til å lære andre, (3:) ikke drikkfeldig eller voldsom, men overbærende, ikke kranglevoren eller pengekjær. (4:) Han skal kunne lede sitt eget hus på en god måte, så hans barn viser lydighet og respekt. (5:) Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet? (6:) Han må ikke være nyomvendt, for da kan han bli innbilsk og komme under samme dom som djevelen. (7:) Han må ha godt ord på seg blant de utenforstående, så han ikke utsettes for spott og faller i djevelens snare. (8:) Likeså skal diakonene være aktede menn, som står ved sitt ord, ikke ligger under for drikk og ikke er ute etter skammelig vinning. (9:) De skal eie troens hemmelighet i en ren samvittighet. (10:) Men også de skal først prøves, og dersom det ikke er noe å utsette på dem, skal de settes til tjenesten. (11:) Likeså med kvinnene; de skal være vel ansett, ikke fare med sladder, men være edruelige og pålitelige i alt. (12:) En diakon skal være én kvinnes mann, og han skal lede barn og familie på en god måte. (13:) For diakoner som har utført sin tjeneste godt, vinner seg en aktet stilling og får stor frimodighet i troen på Kristus Jesus.”

Og ifra Ef. 5, 21 – 33, og 6, 1 – 9, om hjem og familie:

”Underordne dere under hverandre i ærefrykt for Kristus! (22:) De gifte kvinner skal underordne seg under mennene sine som under Herren selv. (23:) For mannen er kvinnens hode, slik Kristus er kirkens hode; han er frelser for sitt legeme. (24:) Likesom kirken underordner seg under Kristus, skal en kvinne underordne seg under sin mann i alt. (25:) Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den (26:) for å hellige den og rense den med badet i vann i kraft av et ord. (27:) Slik ville han stille den fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt; hellig og uten feil skulle den være. (28:) På samme måte skal altså mennene elske sine hustruer som sitt eget legeme. Den som elsker sin hustru, elsker seg selv. (29:) Ingen har noen gang hatet sin egen kropp, tvert om gir en den næring og pleier den på samme måte som Kristus gjør med kirken. (30:) For vi er lemmer på hans legeme. (31:) Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. (32:) Dette er et stort mysterium; jeg tenker på forholdet mellom Kristus og kirken. (33:) Men det gjelder også dere: Hver og en skal elske sin hustru som seg selv, og hun skal ha respekt for sin mann.
Ef. 6, 1 – 9: Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett. (2:) Du skal hedre din far og din mor, det er det første av budene som har et løfte: (3:) så det kan gå deg godt og du kan leve lenge i landet. (4:) Dere fedre, vekk ikke sinne og trass hos barna, men gi dem den oppdragelse og rettledning som er etter Herrens vilje. (5:) Dere slaver skal være lydige mot deres jordiske herrer, med frykt og respekt og av et oppriktig hjerte, likesom mot Kristus selv. (6:) Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere, som helhjertet gjør Guds vilje. (7:) Gjør tjenesten med iver, som for Herren og ikke for mennesker. (8:) Dere vet at enhver skal få lønn av Herren for det gode han gjør, enten han er fri eller slave. (9:) Dere herrer skal behandle slavene på samme måte. Bruk ikke trusler! Dere vet at både de og dere har samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk.”

Og ifra 1. Kor. 11, 2 – 16:

”Dere skal ha ros for at dere husker på meg i alle ting og holder fast på de overleveringer jeg har gitt videre til dere. (3:) Jeg vil dere skal vite at Kristus er enhver manns hode, mannen er kvinnens hode, og Kristi hode er Gud. (4:) En mann som ber eller taler profetisk med noe på hodet, fører skam over sitt hode. (5:) Men en kvinne fører skam over sitt hode når hun ber eller taler profetisk uten å ha noe på hodet. Det er jo det samme som om hun var snauklipt. (6:) Hvis hun ikke vil ha noe på hodet, kan hun like godt klippe av seg håret! Men når det nå er en skam for en kvinne å klippe eller barbere av seg håret, da må hun ha noe på hodet. (7:) Mannen må ikke dekke hodet, for han er Guds bilde og ære. Men kvinnen er mannens ære. (8:) For mannen ble ikke til av kvinnen, men kvinnen av mannen. (9:) Mannen ble heller ikke skapt for kvinnens skyld, men kvinnen for mannens. (10:) Derfor må kvinnen for englenes skyld ha noe på hodet, som et myndighetstegn. (11:) Men i Herren er ikke kvinnen noe uten mannen, og mannen er heller ikke noe uten kvinnen. (12:) For som kvinnen ble til av mannen, blir jo mannen født av en kvinne, men alt er fra Gud. (13:) Døm selv! Sømmer det seg for en kvinne å be til Gud uten å ha noe på hodet? (14:) Lærer ikke naturen selv at det er en skam for en mann å ha langt hår, (15:) mens det for kvinnen er en ære? For håret er gitt henne som slør. (16:) Hvis nå noen vil lage strid, så skal han vite at vi ikke har en skikk som denne, og heller ikke Guds menigheter.”

---

Kanskje aller mest kjent og anerkjent ifra Bibelen er De 10 budene, som Gud overgav Moses på Sinai-fjellet på to sten-tavler ifra grunnfjellet for mere enn tre tusen år siden, dvs. mere enn 1200 år før Jesus Kristus Messias. Siden kjent og anerkjent, uforandret, som menneskehetens best og mest fortettede moralske og etiske lover og leveregler, stadig likså elementære og aktuelle!

Disse 10 budene går slik:

          1 - Jeg er Herren din Gud, som førte deg ut av Egypt, ut fra trellhuset. Du skal ikke ha andre guder enn meg.
          2 - Du skal ikke lage deg noe gudebilde eller noen bilder av det som er oppe i himmelen eller nede på jorden eller i vannet under jorden for å tilbe eller dyrke! For jeg, Herren din Gud, er en ærekjær gud. Jeg lar straffen for fedrenes synd komme over barna både i tredje og fjerde ledd, når det trengs, men jeg viser også godhet i tusen ledd for dem som elsker meg og holder mine bud.
          3 - Du skal ikke misbruke Herren din Guds navn, for Herren lar ikke den som bruker hans navn til skadeverk være skyldfri.
          4 - Du skal helligholde hviledagen. Seks dager kan du arbeide og gjøre din gjerning, men den syvende dagen er sabbat for Herren din Gud; da skal du ikke gjøre noe arbeide, hverken du selv eller din sønn eller din datter eller tjeneren eller tjenestekvinnen eller feet eller innflytteren i dine byer. For på seks dager skapte Herren himmelen, jorden og havet og alt som er i dem, og den syvende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren hviledagen og lyste den hellig.
          5 - Du skal hedre og ære din far og din mor, så du får leve lenge i det landet som Herren din Gud har gitt deg.
          6 - Du skal ikke slå ihjel.
          7 – Du skal ikke drive hor. Du skal ikke bryte noen manns ekteskap.
          8 - Du skal ikke stjele.
          9 - Du skal ikke vitne falskt overfor eller mot din neste.
          10 - Du skal ikke begjære din nestes hus; du skal hverken begjære hans hustru, hans tjener eller tjenestekvinne, hans okse eller esel eller noe annet som hører din neste til.

---

Og hva så med skilsmisse?

Og om det tross all omtenksomhet likevel skulle bli til skilsmisse, - hvordan bør en slik i så fall finne sted? I krangel, bråk og spetakkel? Eller veloverveid, saklig, ryddig og ordnet på kristelig vis? I den kristne ånd!

I et ekteskap kan det hendelsesvis, særlig i kompakte babylonske omgivelser, skje små konflikter eller noe, - som ofte blir blåst opp til noe stort. Uforholsmessig meget stort ofte, i mange ekteskap og familier. Mange tenker dermed altfor fort på skilsmisse! Og ikke på ekteskapet, og å verne om verdiene. Også – og kanskje særlig? – utenfor-stående! De tenker veldig ofte på hvilken av partene de skal holde med og å ta parti for, og på splittelse, adskillelse og skilsmisse!

Liten tue (eller liten flue, - eller liten frue?) kan også sånn sett velte stort lass! Små ting egentlig som uheldigvis skjer i et ekteskap kan få enormt store og urimelige – og dumme eller unødvendige – konsekvenser! Ofte fordi utenfor-stående på noe slags sett og vis involverer seg partisk, frenetisk eller fiksert i saken. En liten ubesindighet, en krangel, en uenighet – kan lede galt avsted, – og lede inn i allianser som leder enda galere avsted!

Det oppriktig kristne ekteskapet, og familien – med den veiledning som gies igjennom Bibelen og den kristne ånd – har, i forhold til vel alt annet tilsvarende, mange fordeler og fortrinn! Den veiledning som i det hele derigjennom gies er storslagen! Og styrker og gleder ekteskapet og familien overdådig meget! Også forut for ekteskapet og det seksuelle, og forut for forlovelsen.

Babylon skjønner iøvrig lite av hva som på så allehånde vis er så forferdelig og galt med sex før eller utenfor ekteskapet! Skjøgen skjønner veldig veldig lite av de der tingene! Og av ekteskapet også!

Hva er det som er så galt med sex før eller utenfor ekteskapet? Hva er det som er så galt med hor? Hvorfor advarer Jesus Kristus så sterkt imot dette? Og hvorfor går horemor Babylon, mor til all verdens styggedom, og hennes allierte inn for hor, - også med hensyn til det seksuelle? Begge spørsmålene er interessante og viktige – og har mange viktige og interessante svar! Mange viktige og interessante svar, i mange aspekter.

Tidsånden nu sitt kvinne-ideal er ganske så temmelig motsatt av Bibelens. Det samme gjelder mannen. Det samme gjelder mangt og mye vesentlig egentlig.

Bibelen er imidlertid, i flerfoldig betydning, ikke minst også å oppfatte som en lærebok i samlivskunst.

---

Jesus i Matt 19, 1 - 12 (og Mark 10, 1 – 12) – om ekteskap, skilsmisse og enslig stand:

” Da Jesus hadde sagt dette, drog han fra Galilea til Judea-landet på østsiden av Jordan. (2:) En mengde mennesker fulgte ham, og han helbredet dem der. (3:) Noen fariseere kom for å sette ham på prøve, og de spurte: "Har en mann lov til å skille seg fra sin hustru av en hvilken som helst grunn?" (4:) Han svarte: "Har dere ikke lest at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne (5:) og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. [ett: tidligere oversatt "ett kjød".] (6:) Så er de ikke lenger to; deres liv er ett. Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille." [deres liv er ett: tidligere oversatt "de er ett kjød".] (7:) De spurte ham: "Hvorfor har da Moses bestemt at mannen skal gi hustruen skilsmissebrev, og så kan han skille seg fra henne?" (8:) Han svarte: "Fordi dere har så harde hjerter, gav Moses dere lov å skilles fra hustruen. Men fra begynnelsen av var det ikke slik. (9:) Jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd." (10:) Disiplene sa da til ham: "Er det slik mellom mann og kvinne, er det bedre ikke å gifte seg." (11:) Men han svarte: "Dette er noe ikke alle kan ta til seg, men bare de som det er gitt. (12:) For det finnes noen som lever ugift fordi de er født uskikket til ekteskap, andre fordi mennesker har gjort dem uskikket til det; men det er også noen som selv har gjort seg uskikket til ekteskap for himmelrikets skyld. Den som kan, la ham ta det til seg."

---

5. Mos. 24, 1, om ekteskap og skilsmisse: ”Når en mann har tatt en kvinne til ekte, og han ikke bryr seg om henne lenger, fordi han har funnet noe ved henne som byr ham imot, kan han skrive et skilsmissebrev og gi henne og så sende henne bort fra sitt hus.”

3. Mos. 20, 10: ”Når en mann driver hor med en gift kvinne, skal de begge dø, både mannen og kvinnen som har brutt ekteskapet.”

3. Mos. 21, 14: ”En enke eller en fraskilt eller en vanæret kvinne eller en skjøge - noen slik må han ikke gifte seg med. Bare en jomfru av sitt folk skal han ta til hustru.”

3. Mos. 21, 7: ”En skjøge eller en kvinne som er vanæret, skal de ikke ta til ekte. Heller ikke en kvinne som hennes mann har skilt seg fra. For presten er hellig for sin Gud.”

Ordsp. 6, 32: ”Tankeløs er den som driver hor med en kvinne; den som gjør slikt, ødelegger seg selv.”

Ordsp. 6, 27 – 29: ”Kan noen sanke glør i sitt fang uten at klærne begynner å brenne? (28:) Eller kan noen gå på glør uten at føttene blir svidd? (29:) Slik går det også med den som har omgang med sin nestes kone. Ingen som rører ved henne, kommer ustraffet fra det.”

Ordsp 5, 18: ”La din kilde være velsignet. Gled deg i din ungdoms hustru.”

---

Jesus i Luk. 16, 16 – 18:

”Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike, og Guds rike stormes med makt. (17:) Før skal himmel og jord forgå, før en eneste tøddel i loven faller bort. (18:) Den som skiller seg fra sin hustru og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd. Og den som gifter seg med en fraskilt kvinne, han bryter ekteskapet.”

Forstå også disse Hans ord rett!

---

Derfor skal de to være ett, sier Jesus om ekteskapet. (Matt. 19, 5 og 6). Som Han også er en fornyer av. Er det mulig? Og hvordan er det mulig?

Kanskje ikke på annen måte enn Jesu Krist og Bibelen sin måte?!

Og hvorfor bør det være mulig? Kanskje også av hensyn til barna?
---

1 + 1 = 1, 2 og 3, og mere til!

---

Fork. 4, 9 – 12, om at det er bedre å være to enn en:

”Det er bedre å være to enn én;
de får god lønn for sitt strev. (10:) For om de faller, kan den ene
hjelpe den andre opp.
Men stakkars den som er alene!
Når han faller, har han ingen
til å reise seg opp. (11:) Når to ligger sammen, blir de varme,
men hvordan kan den enslige bli varm? (12:) Om noen vinner over den som er alene,
vil to kunne stå seg mot ham.
En tretvinnet tråd
kan ikke så lett slites av.”

---

Og hva så med barna?

Matt. 19, 16 – 19, om Jesus og den rike unge mannen:

”Det kom en mann til ham og spurte: "Mester, hva godt skal jeg gjøre for å få det evige liv?" (17:) Men Jesus svarte: "Hvorfor spør du meg om det gode? Det er bare én som er god. Men vil du gå inn til livet, så hold budene!" (18:) "Hvilke?" spurte han. Jesus svarte: "Du skal ikke slå i hjel, du skal ikke bryte ekteskapet, du skal ikke stjele, du skal ikke vitne falskt, (19:) du skal hedre far og mor, og du skal elske din neste som deg selv."

Den unge mannen kjente fra før av til budene. Budene var likevel det første Jesus ville gjøre ham oppmerksom på. Det 5. av De 10 budene er det budet som særlig omhandler barna og familien. Det budet som går slik:

”Du skal hedre og ære din far og din mor, så du får leve lenge i det landet som Herren din Gud har gitt deg.”

Et bud som inneholder et løfte og som handler om barne-vern, og familie-vern. Og menneske-vern og samfunn.

Da Moses måtte innskjerpe De 10 budene overfor Israel-folket ble det meget så harde lover, som skulle tydeliggjøre alvoret og viktigheten av hva det dreide seg om. Vedrørende det 5. av De 10 budene kan vi for eksempel i 5. Mos. 21, 18 – 21 lese følgende:

”Når en mann har en ustyrlig og trassig sønn, som ikke vil høre på sin far og mor, og ikke adlyder dem selv om de tukter ham, (19:) da skal foreldrene ta og føre ham til byporten, til de eldste i byen (20:) og si til dem: "Denne sønnen vår er ustyrlig og trassig og vil ikke høre på det vi sier. Ødsel og drikkfeldig er han også." (21:) Da skal alle mennene i byen steine ham i hjel. Slik skal du rydde ut det onde hos deg. Hele Israel skal høre om det og gripes av frykt.”

Meget så harde bud! Men siden så kommer Messias Jesus Kristus og belærer og utdyper det hele, og fornyer den gamle pakten. Med forståelsen av den rette sort medisin og moral. Angeren og tilgivelsen. Jeg henviser til Jesus sin lignelse i NT, Luk. 15, 11 – 32 – om den villfarne sønnen. Om den villfarne sønnen som lærer leksen sin. Som utdyper og forklarer det 5. av De 10 budene på storslagent genialt og lettforståelig vis!

Jesus sier ikke at en skal være likegyldig eller dumsnill i forhold til det 5. av De 10 budene! Hvilket Han utdyper og forklarer hos Matt. 15, 4 – 9, hvor Han sier:

”For Gud har befalt og sagt: ”Hedre din far og din mor.” Og: ”Den som forbanner far eller mor, skal sannelig dø.” (5:) Men dere sier: Den som sier til sin far eller mor: Den hjelpen dere skulle ha fått av meg, er en tempel-gave og derigjennom en gave til Gud, (6:) så trenger en ikke å ære sin far eller mor. Slik har dere satt Guds bud ut av kraft med deres egne forskrifter. (7:) Hyklere! Jesaja profeterte rett om dere da han sa: (8:) ”Dette folket kommer nær Meg med sin munns tale og ærer Meg med sine lepper, men deres hjerte er langt borte fra Meg. Og forgjeves tilber de Meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære.””

Jesus snakker dypsindig når Han i Joh. 8, 35 sier: ”En trell blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid.” Likeså når han i Joh. 10, 37 sier: ”Hvis jeg ikke gjør min Fars gjerninger, så tro ikke på meg.”

Mennesket er skapt i Guds bilde, og viderefører i sitt forhold til sin far og mor forholdet til sine store foreldre: Fader vår og moder jord.

Disiplene og apostlene var ikke i tvil om hva Jesus uttrykte. Når det for eksempel hos Paulus i Ef. 6, 1 sies så tydelig: ”Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres for Herrens skyld, for det er rett.” Og i Kol. 3, 2: ”Dere barn skal være lydige mot foreldrene deres i alle ting, for det er Herrens gode vilje.” Og hva med en far? Herom blir det i 1. Tim. 3, 4 – 5 sagt, likså klart og tydelig: ”Han skal kunne lede sitt eget hus på en god måte, så hans barn viser lydighet og respekt. (5:) Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?”

Hvordan vil det vel gå hvis det motsatte blir gjeldende: At foreldrene og de eldre forpliktes til lydighet overfor barna og de unge?

I Ordsp. 29, 21 blir det sagt: ”Når en skjemmer bort trellen fra ungdommen av, blir han stridig og ulydig til sist.” Gjelder dette også andre og egne barn? Hvis en skjemmer de bort med likegyldighet og dumsnillhet? Med uansvarlighet? Er kanskje utakk, svik og hovmod, og uberettiget mistenksomhet, verdens takk? Hva så med tillit, trygghet og ekte trivsel?

Men hva vil fremtiden bringe? I Paulus sitt 2. Tim. 3, 1 – 5 finner vi for eksempel følgende profeti og advarsel:

”Men dette skal du vite, at i de siste dager skal det komme vanskelige tider. (2:) For menneskene skal da være egenkjærlige, pengekjære, skrytende, overmodige, spottende, ulydige mot foreldre, utakknemlige, uten aktelse for det hellige, (3:) uten naturlig kjærlighet, uforsonlige, baktalende, umåtelige, voldsomme, uten kjærlighet til det gode, (4:) svikefulle, oppfarende, oppblåste, slike som elsker sine lyster høyere enn Gud. (5:) De har skinn av gudsfrykt, men fornekter dens kraft. Slike skal du vende deg fra.”

---

Slik går de aller siste ordene i Bibelens GT, - ord om Elias og fedre og barn, av profeten Malaki 3, 16 – 4, 6:

”Da talte de med hverandre, de som frykter Herren. Og Herren lyttet og hørte det. For hans åsyn ble det skrevet en minnebok for dem som frykter Herren og høyakter hans navn. (3, 17:) De skal være mine, sier Herren, hærskarenes Gud, min eiendom, den dag jeg gjør mitt verk. Og jeg vil være mild mot dem, likesom en mann er mild mot sin sønn som tjener ham. (3, 18:) Da skal dere igjen se forskjell mellom den rettferdige og den ugudelige, mellom den som tjener Gud og den som ikke tjener ham. (4, 1:) For se, dagen kommer! Den brenner som en ovn. Da skal alle overmodige og hver den som gjør ondt, være som halm, og dagen som kommer skal sette dem i brann, sier Herren, hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller gren. (4, 2:) Men for dere som frykter mitt navn, skal rettferdighetens sol gå opp med legedom under sine vinger. Og dere skal gå ut og springe som kalver når de slipper ut fra fjøset. (4, 3:) Da skal dere tråkke ned de ugudelige. De skal være som aske under fotsålene deres på den dag jeg skaper, sier Herren, hærskarenes Gud. (4, 4:) Kom i hu Mose lov, min tjeners lov, den jeg gav ham på Horeb for hele Israel, både lover og bud! (4, 5:) Se, jeg sender dere Elias, profeten, før Herrens dag kommer, den store og forferdelige. (4, 6:) Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann.”

Det er vel bare en eneste måte eller forutsetning, som gjør at denne Malaki sin profeti om fedrene og barna kan gå i oppfyllelse på?

Eller hva?

---
Sal. 127, 3 – 5:

”Se, barn er en gave fra Herren, livsfrukt er en lønn fra ham. (4:) Som piler i en krigers hånd er sønner en får i sin ungdom. (5:) Sæl er den mann som fyller sitt pilekogger med dem. Han trenger ikke skamme seg når han taler mot fiender på tinget.”

---

***

Med hilsen ifra

Rune L. Hansen,
Tindeland,
N-5568 Vikebygd, Norge.
Tlf. 53 76 76 87.

---