-- Denne side: 19831124-En-anderledes-vismann.html
<---- artikler-index.html ( ekstern ) <---- hunwww.net/ekte-kristendom ( ekstern ) <---- hunwww.net ( ekstern)
RLH, 01.06. 2008: Jeg mottok nu dette manuskriptet om "En
anderledes vismann" av Øivind R. Jensen (1921 - 24.12. 1992), ifra Ivar B.
Løne. Det har antagligvis ikke vært publisert noengang
før, så jeg skynder meg nu:
---
En anderledes vismann
Av Øivind R. Jensen,
Fredrikstad, 24.11. 1983.
I en by - fjernt mot nord, - bor en anderledes vismann -
en vismann som ikke er all-vis, - og heller ikke statisk og ustoppelig
vis. - En vismann som ikke går rundt og er vis hele tiden, - og
som derfor aldri kjeder hverken seg selv eller andre. -
Denne mann forståes - han eide oldingens strenge
visdom, og barnets lekende dårskap i samme person. Dog var han
aldri dåre og vismann samtidig, - og på den måte - at
visdommen fra hans munn var rikelig blandet med dårskap, slik
tilfelle er med vismenn flest.
Denne vismann var født i en tid - da de fleste
oppfinnelser var gjort, - menneskene visste omtrent alt, - og noen
flere oppdagelser var knapt mulig. -
Å være vismann i en så
høytutviklet og velopplyst verden, - det er som å
være et overflødig redskap - som er like
svær-begripelig, som blindtarmen i den menneskelige organisme. -
For hva har vel en synsk mann å si til de
høykultiverte mennesker - som langt på vei vet alt, - og
dertil kan det aller meste. -
At dette var til sorg for vismannen, forståes lett. -
Av et merkelig feilslått lune, - som av misbalanse i
naturen - var han kommet til verden, - lik en feilpreget vare, som i
tillegg var hele tusen år forsinket.
Hva annet kan en slik vismann gjøre enn det
tidstypiske - det som alle andre gjør, - å vinne innsyn i
verdens himmelhøye fjell av klokskap, - og så langt liv og
helse tåler - tilegne seg den feteste, og aller nyttigste
kunnskap som jordkulturen har. -
Vismannens fordypet seg i studeringen, med den veldige
kraft som bare en utstøtt ånd kan ha. - Han beleste bok
etter bok - saumfor bind etter bind, - studerte seg gjennom mange berg
av bøker, - fra roten av jordens hjerte, - havets dybder, - og
dertil alt som er under den store hvelving - funklende stjerner -
strålende sol - skinnende måne, - og tillike med dem - de navnløse legemeer - langt over himmelens tak. -
Hvor mange dager og måneder ble ødet -
- hvor mange årstider svant hen, - før vismannen
hadde maktet å innmate sitt hode, med det meste av jord-kulturens
tanke og virkelighetsliv?
Tidsbolken som vismannen tæret bort - kan i all sin
utstrekning - måles til et blytungt hode - førti nedslitte
buksebaker, og like mange albu-gnagde jakker. -
Ikke lenge etter at vismannen hadde avsluttet sin
forskning, - ble han i lang tid værende i sin jordhule, - og
fandt stort behag i å nøye gjennomgranske sin
tillærte kunnskapsmengde. -
- Men så en natt, ved den tredje mørketime, -
ble vismannen oppskremt fra sitt leie av et isende tankepust. - Det kan
ikke være sant - det er ingen som tror det, - ropte han - og like
etter, ble han ved å tale til seg selv på et lavt hviskende
vis: -
Det er sant - redselsfullt - sorgfullt sant.
Høykulturen har oppdaget og oppfunnet alt, - men
skapningen har den ikke oppdaget, - mennesket er ennå ikke
oppfunnet.
- Og hva gavner vel det, at jordkulturen er objektiv sann -
xxx oppfinnerne - bare er mytologisk sanne? !
xxx hadde vismannen fremhvisket disse ord, - så kjendte
han seg påny omsust av en isende skremsels-tanke - som talte til
han med høy røst: - "Vismann - vismann - lukk opp ditt
øre, og hør hva "sannhetstanken" sier deg - du er aldeles
ikke kommet til verden tusen år forsent, men hundre år
fortidlig !"
- Da begynte den aldrende vismannen å gråte
høyt - han gråt slik som barnet i ham ville, - for han
visste så vel, at den som er kommet til verden hundre år
fortidlig, - vandrer den største lidelse imøte. - - -
Sorgen bandt vismannen til sengeleiet i to dager og to
netter, - men tidlig tredje dags morgen - steg han opp derfra, - og i
stor hast - hellet han velluktende olje over sitt hode, og badet sine
føtter i vin, - og mens solskiven steg mot middags-høyden
i øst - vandret vismannen til møte med sin egen
fødeby i vest. -
Hva er det vismannen vil ? - Har han et budskap med
til sitt folk ? Nei ! Nei ! - Vismannen
har sluttet å være vis ! -
Forstå meg rett - vismannen er en storforbruker av
visdom, - og det er på en måte som mennesker ytterst
sjelden er. - Følgelig - vismannen er aldeles lens på
visdom - han har oppbrukt hele sin kvote, - og har ikke annet enn det
tomme navn. -
Vismannen som vandrer frem på veien i hast, - han er
dumheten - dårskapen - han er et ynkelig forsvarsløst
barn. - Og hva er det så han vil ? - Han vil
erobre visdommen tilbake, - en utvidet - ny og bedre visdom. - Og
det vil med tydelige ord si, - at her gjelder det ikke først
å være vis, - men å erobre rett forutsetning til
å være det. - Det er forutsetningen det gjelder, -
makter ikke vismannen å erobre grunnlaget for den utvidede visdom
- da kan han heller ikke gripe selve visdommen, - men må i
all evighet fortsette med å være dum. - Av dette
fattes klart - at vismannen som skynder seg frem på veien til
møte med sin egen by, - han vil ha del og innsyn i en ny
og hemmelig visdom, d.v.s. han må oppsake, og dertil gjennomleve
det hemmelige liv som den nye visdom hviler på. - -
Mange synes vel at den oppgave som ligger foran det menneske som
jeg her har tegnet bilde av, - er altfor stor for et så
svakt og verdiløst individ. - Jeg er fullstendig
uenig - det omvendte er tilfelle. Er det forresten noen som mener
seg å være et menneske av litt større visdoms verdi,
- og således bedre egnet ? - - I så fall
- er det selve "visdommens merverdi" som utgjør hindringen
for å løse oppgaven, - og her angir jeg i korthet en
vektig grunn: -
Den som er vis i gammel betydning, - kan aldri fatte
noen ny visdom, - men bare forlengelsen av den gamle.
Vismannen som jeg taler om - har ikke den umulighet
å overvinne, - adgangen for han til å nå hva han
søker, står åpen, - han er i dårskapen, og
søker visdom - er svakheten, - som søker styrke, er i
mørke, - og søker lyset. - - Han er i seg selv -
den absolutte motsetningen, og kontrasten til alt hva han leter etter.
- Men nettopp ved å være denne kontrast, - er han
istand til å verdi-bestemme den nye visdom, såfremt han
makter å forløse den. -
xxx xxx
Straks vismannen var nådd frem til veiens ende, - og
stod der i hjertet av sin egen by, - ble han fanget av et fjernt og
halvglemt bilde, - et bilde som tydelig minnet om at han reiste bort
fra sin egen fødeby - den gang han var i stemmeskifte, - nu var
han kommet tilbake - og var han i visdoms-skifte. -
Hensatt i voksende angst og harme - undret vismannen seg
lenge - hvorfor nådens Gud har villet det slik - at stemme-skifte
skal være så leende lett, - og visdoms-skifte så
gråtende vondt ? -
O - Gud - hvilken ufattbar og underlig forstand Du har, -
når din vilje er, - at visdoms-skifte - det skal fullbyrdes
på mitt eget hjemsted - midt i det blodtørste Babylon. -
Ikke før hadde vismannen dvelt ved denne
skremsels-tanke - så var den første dag av hans syv
års lange lidelsesliv begynt. - Den begynte når vismannen
nedsatte verdien av seg selv til det helt verdiløse, - og gav
samtidig avkall på alle rettigheter som "Statens Lover" gir, - og
bekjendte seg kun til "Lovens plikter". -
Allerede etter første år av sitt byrdefulle
fangeliv - var vismannen blitt så lav-verdig og ringeaktet, at
han var kjent av mange. - Man talte spøkefullt om han
på byens torg, - på veier og drikkesteder, og sa: -
"Hva er nu dette for slags menneske ?
- Han taler sjeldent - ler aldri - drikker ikke vin - rører
ingen kvinne, men bare arbeider ?" -
Det sies - at han sjelden får lønn for strev,
- hva enten han skjøter vingårder - er fåregjeter
eller svinerøkter, var det en som ytret. - Det er vel
knapt å vente i våre dager, at en vingårdseier skal
utbetale den avtalte daglønn, når ikke arbeideren - med
retten i sin hånd - krever det, svarte en annen. Men det menneske
vi taler om - mente den tredje - er ikke han å ligne med et
umælende trelldyr, - villig til å tjene andre, - og
dog aldeles ute av stand til å beskytte seg selv ? - Hva
skal vi mene om en slik skapning - tilføyet den fjerde,
når han tillater enhver å stjele fra seg det lille han
eier, og krever intet tilbake ? !
Vi som er vanlige borgere av vår by, - kan da ikke
lastes for en kropp som er så tankesløvet at han ikke vet
å holde seg til de gode mennesker på dette sted, -
istedenfor de dårlige !
Jeg skal ikke berette så meget mer om denne vismann,
- kan bare tillegge at han sonet tilende sine syv års fangeliv i
"Babylon", - og forløste på det vis - sin nye visdom.
Men det måtte være synd å avslutte dette lille
eventyr, - uten å nevne det selsomme, at vismannen ble dobbelt
vis - straks han tok sin nye visdom i eie. - Han eide -
sant å si - to visdommer, - den gamle visdom, som døde
før visdoms-skifte, - og den nye visdom, som ble levende, -
etter visdoms-skifte. -
På den måte - ble vismannen istand til
å tenke i kontrast. - Han inntok "ståsted" i den
gamle døde visdom - når han ville bestemme livs-verdien i
den sanne visdom, som var levende og ny. - Likeledes inntok han
"ståsted" i den nye levende visdom, - når han ville
bestemme døds-verdien av den visdom som var gammel og
død. -
Følgelig - vismannen var vis - både i "svart
og hvitt" - på både "løgn" og "sannhet" "Liv"
og "død", -
***
---
---
---