--- Denne side:  vilhelm-moberg.html   <----- fortid-skole.html  ( ekstern )

 <----- temaer-hjemmeskole.html  ( ekstern )  <----- hjemmeskole-index.html  ( ekstern )  <----- hunwww.net/ekte-kristendom  ( ekstern )  

---

Svenske forfatteren Vilhelm Moberg (1898 - ) forteller om skolegang,
ifra sin bok "Berättelser ur min levnad" ifra 1968,
som på norsk utkom 1969: "Beretninger fra mitt liv".
Han skriver, side 40:
 
   "Min første skoledag var den 1. mars 1906, min siste den 10. juni 1912, da jeg hentet avgangs-vitnebyrdet mitt. Hele skolegangen i min barndom omfattet altså sammenlagt bare to år og fire måneder, bortsett fra fredags-overhøringene. Min skolegang var imidlertid mangedobbelt lenger enn mine foreldres. Efter hva far selv oppgav, hadde han bare gått seks uker på skole hjemme i bygda. Sine egentlige kunnskaper i lesning, skrivning og regning hadde han fått i den skolen for rekrutter som han gjennomgikk da han vervet seg som soldat. Mor hadde fått sin undervisning i et kammers på nabo-gården, av en omvandrende skole-mester. På papiret skulle det jo i Sverige være innført obligatorisk folkeskole helt fra 1842, men skole-kretsen i min hjembygd fikk altså ikke eget skolehus før i slutten av 1870-årene. Min mor var født i 1864, og i hennes barndom var skolen hjemløs eller uten fast tilholds-sted." Og side 52 - 53: "Skolen vår der ute i skogen var i første rekke en lære-anstalt der vårt samfunns offisielle moral og kristelige dyder skulle innprentes i oss. Jeg skulle først og fremst lære lydighet mot Gud Fader og ærbødighet for konge og øvrighet, lærere, foreldre, foresatte og overordnede, ifølge Luthers bud i hans katekismus. I de siste skoleårene hos frøken Maja svarte jeg ikke til hennes krav om lydighet, og det fikk den selvsagte konsekvens for oppdragelses-karakteren. Og hun klaget til mine foreldre: Gutten trosser meg! Far og mor sørget over meg, og fryktet at de hadde satt et vanartet barn til verden. / Til slutt hatet jeg skolegangen og talte dagene jeg hadde igjen av den. Jeg syntes jeg kastet bort livet ved å bli gående på denne skolen, der jeg ikke fikk lære det jeg virkelig ville lære, men mest ting som kjedet meg gørr. Og jeg klarte ikke å forsone meg med tvangen, skole-disiplinen. Derfor ble de siste skole-årene preget av opprør, av reaksjon mot omgivelsene - det ble barnets revolt mot eldre mennesker. / Det forekommer jo barn som trives med å gå på skolen. Jeg tror at de mangler noe av det opprørs-instinkt som er naturlig for mennesker i oppvekst-årene. / Nå ble jeg til slutt en av de slemme skole-guttene, en av dem som fikk lærerinnen til å gråte. Vi var tre slike opprørere som holdt sammen, Kløverbladet ble vi kalt. Jeg får ennå et stikk i samvittigheten når jeg husker hvordan frøken Maja gråt over min ulydighet og tross, over min og de to kameratenes ondskap i sin alminnelighet: Hvordan ville det gå med oss når vi kom ut i livet? For ikke å snakke om vår skjebne i livet efter dette ..." 

***
---