Skill aldri livets vårnatur
   fra lære-hjemmets tanke, -
   og hvelv ditt tak og høyn din mur
   som vern, men ei som skranke! 

   Dette meget flotte diktet av Henrik Ibsen, som presist og fint beskriver mange av oss sin hjemmeskole og sitt hjemsted og liv, går i sin helhet slik:

  Skolehuset

   Mens lien gulner, og skogens flor 

   for løvfalls-stakken må vike, 

   her vier inn vi en urtegård 

   for åndens evige rike. 

   Den ligger høyt på klippegrunn, 

   den står med mure trygge; - 

   Gud signe mildt fra denne stund 

   det verk vi her fikk bygge! 

   Vi fjellets sønner, vi vet så vel 

   at urt kan artes på heien, 

   at tallens topp, der den gror på fjell, 

   mot himlen kjekt finner veien; - 

   vi vet at strå bak bergets ur 

   kan aksets krongull bære; - 

   så trives og bak skolens mur 

   den grøderike lære! 

   Ti Gud vil sende sitt godvær ned 

   til urtegården her inne, 

   så tankens spirer, så åndens sæd 

   seg frem til modning kan vinne; 

   han skjenke frimarks luftning mild, 

   og lys fra livets vidder; 

   ti friluft trenger tanken til, 

   som våren fuglekvidder. – 

   Så vær da viet til sjelerøkt, 

   du åndens fredlyste have! 

   Det frø her legges, det spire trygt 

   utover slektenes grave! 

   Skill aldri livets vårnatur 

   fra lære-hjemmets tanke, - 

   og hvelv ditt tak og høyn din mur 

   som vern, men ei som skranke! 

                  ***

---