--- Denne side: Realistiske-minneord-av-SFT.html  <----- Index-Arbeiderpartiets-vei-til-makten.html  ( ekstern )  
<----- historisk-korrupsjon.html  ( ekstern )
<----- korr-index.html  ( ekstern )  <----- hunwww.net/ekte-kristendom.html  ( ekstern )
---  hunwww.net pr. 27.02. 2008:
 
- Ifra tidsskriftet Sjølbergaren nr. 23 (2 & 3, 2004), ISSN 1503-6510, side 7: 
(Kopi / avskrift pr. 20.02. 2007: Rune L. Hansen.)

Artikkel i 2 deler, ifra side 22 - 24:
---
      Realistiske minneord ved skammens stein – 1 og 2

     Av Synnøve Fjellbak Taftø


     Da jeg tidlig på 1980-tallet representerte Norge i styrings-komiteen for FN`s befolknings-program (UNFPA), ble jeg oppmerksom på en steriliserings-metode som angivelig hadde det fortrinn at man ikke behøvde å opplyse pasienten om at hun ble sterilisert, idet man kunne gjennomføre inngrepet i forbindelse med gynekologiske masse-undersøkelser.
     Metoden var ganske enkel, den besto i å sprøyte syre opp i eggederne. Jeg mente å ha lest noe om at det i Auschwitz hadde foregått medisinske forsøk bl.a. med denne metoden, og tok kontakt med de prosjekt-ansvarlige. De kunne raskt berolige meg, sporene ledet ikke til dr. Mengele og 1940-årene, men til en inntil da for meg ukjent nordmann, dr. Ørnulv Ødegaard. Han hadde utviklet metoden omtrent på den tiden da byggingen av de tyske konsentrasjons-leirene tok til.

     Jeg må innrømme at jeg den gang ikke reflekterte særlig over hvilke kvinner som hadde vært dr. Ødegaards forsøks-kaniner, det skjedde først et snaut tiår senere da jeg oppdaget at Ørnulv Ødegaard gjennom mer enn 50 år hadde vært den internasjonale hjerne-forskningens kontakt-person i Norge, at han var direktør for Gaustad sinnssykehus og at denne norske legen hadde hatt en makt som stilte dr. Mengele og andre tyske konsentrasjons-leir-leger helt i skyggen.

     I mellomkrigsårene var datidens internasjonale organisasjon for nøytralisering av ”samfunns-fiender”, Det internasjonale sunnhets-byrået i Paris, blitt diskreditert på grunn av åpne diskusjoner om rase-hygiene og barmhjertighets-drap.
     Den nye organisasjonen som ble etablert i Geneve etter 2. verdenskrig fikk et vakkert navn og enda vakrere formåls-paragrafer. Men i virkeligheten ble Verdens Helse-organisasjon (WHO) skredder-sydd for å være et lukket forsknings-forum for hensynsløse vitenskaps-menn som benyttet hjelpeløse institusjons-beboere som forsknings-objekter. Hjerne-forskningen, eller psykiatri som virksomheten ble benevnt, fikk høyeste prioritet.
     I Norge var det en trio som la opp forsknings-aktivitetene. Det var helse-direktør Karl Evang, statens overlege i psykiatri Christofer Lohne Knudsen og – ja nettopp – Ørnulv Ødegaard.

     Først måtte den fulle forsknings-frihet etableres. Okkupasjons-styret, som sannsynligvis hadde hørt rykter om Ødegaards lobotomi-eksperimenter, hadde sendt ut et rundskriv til alle sinnssykehus om at samtykke fra den sinnssykes verge måtte innhentes ved bruk av smertefulle eller farlige behandlings-metoder, så som sjokk-behandling eller lignende. Så snart Karl Evang hadde klart å etablere seg som helse-direktør utenfor all politisk kontroll og styring, inviterte han til ”høring” om disse reglene. Ikke uventet svarte et flertall av sinnssykehus-direktørene at okkupasjons-styrets regler var både unødvendige og ugjennomførlige. Evang og Lohne Knudsen var skjønt enige i at de såkalte ”nye behandlings-metodene” måtte kunne benyttes etter legenes forgodt-befinnende.
     Fylkes- og kommune-leger som kunne tenkes å slå alarm om forholdene for de stakkars pasientene fikk nye instrukser som dels fratok dem inspeksjons-retten, dels fastslo at ved alle inngrep på såkalte ”medisinske indikasjoner” var den behandlende lege suveren. Det gjaldt også – og kanskje særlig – seksual-inngrep så som kastrasjon, sterilisering og abort.
     Men fortsatt hadde forskerne et stort problem, nemlig tilgangen på ressurser, både personer og penger. Dødeligheten var stor, særlig ved de kirurgiske forsøkene. Dessuten var det utilfreds-stillende (og kanskje risikabelt) å basere seg på forsknings-midler utelukkende fra utlandet. I 1949 kom Ørnulv Ødegaards forsknings-imperium i full drift med støtte også fra regjering og storting. Et notat av 21.01. 1949 dannet grunnlaget. Det skulle være ”til samfunns-messig viktig støtte til psykiatrisk forskning er blitt, - hva enten slik støtte gis innen rammen av det ordinære stats-budsjett eller søkes tilveiebragt av andre stats-midler som tippe-penger”. Dessuten gikk det ut rundskriv fra helse-direktoratet om at alle landets sinnssyke skulle registreres, på kartotek-kort utarbeidet av dr. Ødegaard og oppbevart hos ham på Gaustad.

     Sinnslidende som ikke var voldelige eller kriminelle var på den tiden hovedsaklig i privat-pleie, utenfor sykehus-legens makt-område. Dette ble det raskt slutt på. I stedet gikk det ut instruks om å bygge ”sinnssyke-isolater” ved hver liten sykestue og hvert lite lokal-sykehus. Og snart kunne dr. Ødegaard og hans forsknings-assistenter basere seg på en jevn tilgang av nytt ”forsknings-materiale”. Men heller ikke dette var nok. Det var en møysommelig prosess å få en person erklært sinnssyk, og både politi og rettsvesen måtte involveres.

     I 1951 ble Ørnulv Ødegaard oppnevnt som formann i en komitè som skulle lage forslag til ny sinnssyke-lovgivning. Ved kongelig resolusjon fikk denne komiteen instruks. Fra denne instruksen hitsettes: Videre bør komiteen ikke begrense sitt arbeide til de sinnssykes stilling alene. Men være oppmerksom på om det er behov for tilsvarende lov-regler for narkomane, psykopater, alkoholikere og personer med mangelfullt utviklede sjelsevner. Blandt de spørsmål komiteen bør ta standpunkt til nevnes: 1. adgang til å iverksette behandling i sinnssykehus av ikke sinnssyke uten deres samtykke, når den syke har behov for forvaring og behandling. En tenker her særlig på narkomane, alkoholister og svære tilfeller av psykopati.

     Og så videre, i alt 11 punkter. Til slutt sammenfattes mandatet for Ødegaards komitè på følgende måte: ”å fremkomme med forslag til revisjon av lovgivningen på dette felt der hvor det anses nødvendig eller ønskelig.
     Ødegaard fremkom med forslag. Det viktigste var kanskje innføringen i norsk språk av ny-tale-begrepet ”alvorlig sinnslidelse”. Juristene i lov-komiteen mente at dette begrepet burde defineres, men det ble som Ødegaard ville: ”alvorlig sinnslidelse” skulle etter norsk rett være nøyaktig det som undersøkende lege fant for godt å legge i begrepet på undersøkelses-tidspunktet.
     Og slik har det vært siden. Bare en eneste gang i løpet av de førti årene Ørnulv Ødegaards ”Lov om psykisk helsevern” virket, er innholdet av dette begrepet blitt prøvd for domstolene.
     Det skjedde i Juklerød-saken, da dommerne skulle ta stilling til om Arnold Juklerød hadde vært ”alvorlig sinnslidende” da han ble tatt under behandling et par decennier tidligere.
     I den nye psykiatri-loven som trådte i kraft 01.01. 2001 er Ødegaards begreps-apperat videre-ført og faktisk videre-utviklet. Nå risikerer hvem som helst å bli tvangs-innlagt i psykiatriske sykehus og utsatt for psykologiske og medikamentelle bevissthets-endrings-metoder, såfremt en eller annen kommune-lege eller psykiater – eller overvåknings-politiets terrorist-kontroll – mener at vedkommende ”trenger behandling”.

***
Del 2 av 2:

     Frem til 8. mai 1945 var Norge et lokal-styrt samfunn der kommunene sørget for felles-oppgavene og den enkelte for øvrig styrte seg selv. Med den allierte besettelsen kom det en ny-ordning av revolusjonær karakter. Det er nærliggende å anta at ny-ordningen av Norge fra britisk side var et eksperiment, for å teste ut hvordan makten kunne beholdes og styrkes i britiske oversjøiske områder, for imperiet hadde knaket faretruende i sammenføyningene allerede før 2. verdens-krig.
     De nye makthaverne i Norge hadde to grunnpilarer å bygge på. For det første en samling ”provisoriske anordninger” som de fortalte var ”blitt vedtatt av London-regjeringen, men ikke kjent i Norge”. Og for det andre, en liten sammensveiset klikk agenter som hadde fått opplæring i Stor-britania og USA, blandt dem Karl Evang og Jens Christian Hauge. De allierte propaganda-makerne kunne sine ting. Orwells roman ”1984” er egentlig en samtids-beretning fra 1948 der begrepet ”ny-tale” står sentralt. Sommeren 1945 skiftet viktige norske ord mening. Sabotasje og illegalitet ble positive begreper, kriminelle overgrep fra selv-utnevnte stats-funksjonærer ble kalt ”retts-oppgjør” og forsøk på å bevare norsk samfunns-ordning, medlemskap i det politiske partiet Nasjonal Samling og humanitært arbeid i Røde Kors ble kalt ”lands-svik”.

     I denne artikkelen skal vi se hvordan de allierte propaganda-makerne og deres norske lakeier skapte ut-gruppen ”krigs-barn” og la grunnlaget for en traumatisering som savner sidestykke i vårt land.
     Allerede i juli 1945 sendte sosial-departementet ut et rundskriv til fattig-styrene i alle landets kommuner. I rundskrivet ble det bedt opplyst hvordan stemningen mot barn av tyske soldater og norske mødre var i kommunen, samt anmodet om forslag til tiltak.
     Hensikten var naturligvis å få kontakt med potensielle samarbeids-partnere som ikke allerede var lokalisert, samt å legge et formelt grunnlag for ”svar” fra systemets egne agenter, bl.a. en ”preste-komitè” på Lillehammer, og Gaustad-direktøren Ørnulv Ødegaard.

     Hvor mange av fattig-styrene som svarte på henvendelsen fra sosial-departementet er ikke kjent, for etter at artikkel-forfatteren fikk kopi av den da offentlige ”Innstilling fra krigs-barn-utvalget”, er hele materialet blitt klausulert på 80 år i Riksarkivet. Men selve Innstillingen slik den foreligger med Ørnulv Ødegaards beregninger av ånds-svake, sinns-syke og psykopater blandt de 0 – 5 år gamle barna, samt Jens Christian Hauges hånd-skrevne rettinger, er nå blitt advokat-mat i en erstatnings-sak for Oslo Byrett, anlagt av en gruppe krigs-barn mot den norske Staten.

     Med basis i ”forslag” fra Krigs-barn-utvalget ble det satt i gang en rekke trakasserings-tiltak. Etter datidens lov-givning kunne barn født utenfor ekteskap få farens etter-navn når farskapet var erkjent eller rettslig fastslått. Ved rundskriv fra justis-departementet til landets folke-register-førere, som på den tiden var sogne-prestene, ble disse pålagt å skifte etter-navn på alle krigs-barn som hadde fått farens etter-navn. Men ikke nok med det; - dersom faren eller noen i farens familie var oppkalt, skulle også for-navnet skiftes ut. Nidkjære prester sørget for at ikke bare Heinz og Adolf fikk nye navn, men også Herman og Grethe. Hvilke traumer dette medførte for barn som ofte ikke stiftet bekjentskap med sitt nye navn før de begynte på skolen, er det øyensynlig ingen som har brydd seg om å undersøke.
     Et annet statlig tiltak var å konfiskere alle penge-bidrag fra barne-faren eller barnets tyske familie – og gi kommunene beskjed om at dersom barne-mødrene ikke maktet oppfostringen av krigs-barn uten offentlig støtte, kunne barna overføres til statlig ”omsorg”, noe som i et mer realistisk språk betød at de ble overført til Ørnulv Ødegaards forsknings-stasjoner for psykologiske og psykiatriske eksperimenter.
     Ved en skjebnens ironi ble disse institusjonene for en stor del finansiert av den Barne-trygden som Quisling-styret innførte i Norge under den tyske okkupasjonen. Ordningen var arbeidsgiver-finansiert og hadde i den korte tiden den virket gitt et betydelig overskudd, særlig fordi utbetalingene ble stanset øyeblikkelig i mai 1945 mens innbetalingene fra arbeids-giverne fortsatte enda en tid.
     Nå ble disse pengene tatt for å bygge institusjoner, bl.a. Bakkebø, der normalt begavede krigs-barn ble plassert sammen med ånds-svake og forsøkt innbildt at de var idioter.

     Et annet grusomt barne-forsøk foregikk ved at allierte militære mannskaper hentet krigs-barn fra beste-foreldre eller adoptiv-foreldre i Tyskland og transporterte dem til Norge der de ble satt på ”barne-hjem” og straffet med de mest utspekulerte metoder dersom de snakket tysk eller gav uttrykk for hjem-lengsel. Det er lite å undres over at et flertall av disse barna endte som psykiatriske kasus.
     Men alt for den vitenskapelige forskning. Resultatene fra de grusomme norske barne-forsøkene ble lagt frem på et WHO-seminar om ”Mental Health of the subnormal child” som ble holdt på Holmenkollen hotell i 1957 med det norske Helse-direktoratet som arrangør. I WHOs informasjons-materiale er det opplyst at dette seminaret ikke dreier seg om barn som i utgangs-punktet var undermåls, men om barn som er blitt ”underachievers” på grunn av oppvekst-forholdene. Seminaret var hermetisk lukket for andre enn de 36 deltagerne og noen observatører som var hånd-plukket av Karl Evang og hans ”høyre hånd” Christofer Lohne Knudsen. Intet av det materiale som ble diskutert under seminaret kan gjenfinnes i Helse-direktoratets arkiver.

     Men Riksarkivet mangler mer. De mangler også journalene fra Helse-direktoratets psykiatri-kontor for årene 1955 – 1960, - altså de årene da krigs-barn født i perioden 1941 – 1946 gikk over i ”de voksnes rekker”. I journalen føres som kjent all inngående korrespondanse til et offentlig kontor med anmerkning om hvordan saken er blitt behandlet.
     Er disse journalene blitt fjernet av Helse-direktoratets eller Sosial-departementets tjenestemenn før avlevering til Riksarkivet, eller sitter det en påpasselig system-vokter i kjelleren ved Sognsvann og ruger på disse viktige bevis-midlene for den største ugjerning som offentlige myndigheter har begått i vårt land?

***
---
Tidsskriftet Sjølbergaren red. anmerker:

-- ”Skammens stein” henviser til en minnestein ved Ris Kirkegård i Oslo, over tatre og lobotomi-ofre.
-- I tillegg til Ørnulv Ødegaard kan her nevnes enda en av bødlene: ”hjerne-forsker” Carl Wilhelm Sem Jacobsen. (Henviser til avisen Dagbladet for 23.11. 2000, samt 19. og 20.03. 1999.) Han opererte inn elektroder i hjernene på pasienter i et forsøk på å kontrollere folks adferd, finansiert av CIA.
-- Artikkelen har tidligere stått på trykk i tidsskriftet Alternativt Samfunn nr. 4 for 2001, side 34 – 35. Da under logoen ”Hva skjuler Gaustads massegrav”. Og i tidsskriftet Samfunnsliv.
---
***