-- 20091007-utsnitt-dbn-rlh-Trude.html
Nedenstående er et utsnitt fra Rune L. Hansen sine Dagboksnotater ( ekstern ) for onsdag 07.10. 2009:
---
Hva jeg særlig husker ifra sommeren 2008.
Vi gjenopptok gradvis i fjor sommer vårt samliv, jeg og Trude,
efter at hun flyttet til Skoglandsveien i Haugesund.
Hun følte seg presset til det av resten av familien, av meg og
ungene. Og særlig av hva hun i så måte underveis
hadde fortalt til ungene - og noen til, for å lure de til å
tro at hun ville alt vel.
Samtidig følte hun seg
også presset til det motsatte, av Balder, Åse Kristensen,
advokat Trond Hjelde og hele kidnapper-gjengen. Og særlig av hva
hun i så måte underveis hadde fortalt til de og snakket med
de om, som sine egentlige ønsker og forhåpninger.
Hun befant seg midt i et dobbelt-spill i så måte. Ungene og
resten av familien (unntatt Balder) lurte hun til å tro at hun
ville alt vel og bra for hele familien og for vårt ekteskap, men
at Iren K. Hebnes var problemet.
Mens overfor
kidnapper-gjengen sa hun det motsatte og hva hun egentlig ville. Det
var derfor hun så absolutt i det lengste ville holde skjult for
kidnapper-gjengen at vårt samliv til stor glede for resten av
familien var i ferd med å gjen-etableres. Det at hun i det
lengste ville holde det skjult for kidnapper-gjengen sa hun var fordi
ikke Iren K. Hebnes skulle få vite noe - og gav hun uttrykk for
å være livredd for.
Hun befant seg sånn sett i en underlig midt-posisjon!
Hun snakket endel med meg og ungene om hvordan vi efter hvert skulle
fortelle kidnapper-gjengen og andre om hva som var skjedd, om vår
gjen-forening. Men hun ville ikke at de enda skulle få vite noe.
Hverken Åse, Balder eller Ødegård eller Schnabel. Og
ingen som kunne tenkes å fortelle til disse eller Iren K. Hebnes
at vi var sett sammen. Vi måtte først bli trygg på
at Iren K. Hebnes ikke mere kunne gjøre oss noe.
Hun insisterte om og om igjen på at alle ungene og hun selv
måtte bøye seg ned og gjemme seg i bilen når det var
fare for at noen ellers kunne se oss.
Særlig
måtte ikke Åse Kristensen, Ødegård, Scnabel
eller Balder se oss sammen eller enda ane eller forstå noe om hva
som var skjedd!
Hun lot som hun, iallfall enda,
måtte bo i Skoglandsveien sammen med ungene, fordi Iren K. Hebnes
ellers kom til å komme og ta ungene! Og som at ungene også
derfor enda måtte bo i Skoglandsveien, sammen med henne. At faren
ellers ble for stor for at Iren K. Hebnes skulle komme og ta ungene.
Dessuten mente hun og sa hun da, i denne tiden, at det kanskje uansett
var best for oss og for henne at hun bodde et annet sted enn meg,
så hun mere kunne være selvstendig. Iallfall som en
foreløbig løsning og midlertidig tilnærming. At vi
kanskje ikke maktet å løse våre private problemer.
Iallfall ikke på kort sikt eller uten andres delaktighet. Private
problemer som hun sa hun hadde kommet til forståelse av underveis
i Finnskogen.
Jeg så tildels annerledes på
dette. Jeg forstod det slik at farene ved at hun skulle bo i
Skoglandsveien sammen med ungene var større enn om ungene befant
seg hjemme. Og at det uansett ikke var akseptabelt eller rett at ungene
skulle måtte bo i Skoglandsveien og i stort monn og kanskje lang
tid måtte være borte ifra både sin pappa og sitt
hjemsted og sitt liv. At slikt noe ikke er en løsning, men et
kjempe-problem - som først og fremst vi skade ungene
forferdelig, og oss alle. Og at dette både er å
ødelegge ungene og å utsette oss alle for enda mere fare
og risiko. Og at det jo uansett ikke er rett og riktig. At det på
ingen som helst måte er rett og riktig at Iren K. Hebnes skal
få dirigere og bestemme våre liv, bort vekk ifra våre
liv.
Dette bestod vår eneste uenighet da i. Hun
mente det var farligst for ungene og oss alle hjemme, jeg at det var
farligst for ungene og oss alle i Skoglandsveien.
Jeg mente ungenes og våre alle sine ønsker og behov måtte respekteres og ivaretaes.
Trude at Iren K. Hebnes sine krav og ønsker måtte adlydes.
At vi ikke hadde noe valg sånn sett. Fordi Iren K. Hebnes uansett
får det som hun vil. At lov og rett ikke gjelder for oss i
forhold til Iren K. Hebnes. At det hele og alt er bestemt på
forhånd, og at det er jeg som skal taes og ødelegges
fullstendig. Og at hvis Trude lar henne få det som hun vil
så vil Iren K. Hebnes antagligvis la henne og ungene få
være i fred, iallfall efter hvert.
Trude mente at dette var eneste måten å redde ungene på.
Jeg mente vi skulle sette vår lit til åpenhet, lov og rett.
Og at iallfall ikke vi selv skulle ødelegge livet for ungene
eller hverandre.
Jeg mente vi skulle samarbeide, og
ivareta hele familien og hver enkelt i familien sine
nødvendigheter, ønsker og behov, og rettigheter. Og at
det er det som er det viktige.
Trude mente det var for
risikabelt og farlig. Jeg mente at hennes forslag til løsning
var for ødeleggende, risikabelt og farlig.
Trude
var hele veien underveis blitt presset av ungene, og ble det mere og
mere, og ble det også av meg. Hun hadde særlig ungenes
skrikende behov og ønsker imot seg, og fikk også mine krav
og forslag imot seg. Og også Iduns og Gudmunds.
Bare Balder i familien ville noe fullstendig så annet, det visste
vi alle til fulle, og Balder ble derfor hele veien underveis holdt i
uvitenhet om gjenforeningen og samarbeidet. Efter hvert, i løpet
av september og oktober 2008, fikk han dog anelser og fornemmelser av
at han på noe vis ble holdt utenfor og at noe foregikk.
Da han 14. oktober 2008 kom hjem til oss i Vikebygd ble han ikke veldig
overrasket. Han kom for liksom å være sint og advarende,
men ble da også han glad og fornøyd, om enn en smule
skeptisk.
Dagen efter var Trude i møte med sin
advokat Trond Hjelde. Og Gulating lagmannsrett gav beskjed om at at den
midlertidige kjennelsen Trudes advokat Trond Hjelde i frekkhetens navn
hadde tilranet seg ikke mere var gyldig.
Eftermiddagen
onsdag 15. oktober 2008, altså dagen efter Balder sitt
besøk, tok for vårt vedkommende sommeren 2008 slutt!
Mørkets krefter og ugjerninger tok da fastere grep i Trude sitt sinn.
Derefter raste hun fullstendig inn på villveien igjen!
I full fart.
---
RLH