Er hemmelig forlovelse synd?

                                                       Ifra Martin Luthers liv og lære

 

            Innledende kommentar av Trygve Einar Gjerde: Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at dette lille skrift er hentet fra en biografi om Martin Luther fra 1700-tallet av August Wildenhahn. Avsnittet om denne samtale mellom Luther og Melanchton om emnet: ”Er hemmelig forlovelse synd?”, ble så trykt av Den Evangelisk Lutherske frimenighet av Jarlsberg. Red. TEG anm. 

--- 

Byrådet eller konsistoriet i Wittenberg hadde besluttet at hemmelige forlovelser ikke burde skje; men hvis hemmelig for­lovelse var skjedd, skulle man ikke gjøre skaden større ved å bryte forbindelsen. Dette var Filip Melanchton enig i; men Luther var imot det.

Straks etter at denne beslutning var fattet, bekjente Melanch­tons sønn, som hette Fillip etter sin Far, at han hadde forlovet seg hemmelig. Dette smertet faren dypt, og han vil nå gå til Luther og be om råd og trøst.

Luther går nettopp en tur i hagen for å trekke frisk luft, og Melanchton finner ham sittende under et epletre. Det er hans yndlingssted. Her har han utkjempet mang en hard kamp og kommet til fred med Gud.

”Hva fører deg til mig, Filip?” spurte Luther med nesten tvungen vennlighet, idet han med hånden innbød ham til å sette seg på benken. ”Bringer du mig godt, så vær velkommen både du og din sak; men bringer du mig ondt, så skal du, alene, uten din sak, være velkommen. Slemme ting har jeg allerede nok av. Men si meg først, hvorledes går det med din sønn, han har jo vært syk?”

”Det går ham bedre”, svarte faren. Hans legemssykdom er knekket og beseiret. Han har stått opp igjen”.

”Har da også”, spurte Luther videre: ”Kristus sagt til ham: Vær trøstig, min sønn, dine synder er deg forlatte?”

”Akk, hvis han da hadde sagt det”, sa Melanchton suk­kende. Mitt barns hjerte er ennå bekymret og sørgende, og jeg selv lider med ham. Kjære venn, du husker vel at vi nylig talte med hinannen om hemmelige forlovelser. Jeg kan ikke lenger skjule for deg at min sønn, min stakkars sønn, har gjort sig skyldig i en slik synd; det er årsaken til hans sykdom.”

”Ja”, sa Luther nesten likegyldig, all sykdom kommer av synden. Den som ikke holder Guds åpenbarte Ord, og ikke ærer far og mor, ham kan det ikke gå vel på jorden.”

”Jeg kommer til deg for å få trøst”, sa Melanchton; ”men du dømmer mig.”

”Filip”, svarte Luther, ”der står skrevet: Den som dømmer, seg selv blir ikke dømt. Du var imot mig da jeg fordømte alle hemmelige forlovelser som stor synd mot Gud. Nå, da din egen sønn har gjort seg skyldig i en slik synd, som også brenner ditt eget hjerte og din egen samvittighet, skulle du likevel innse at du farer ille frem hvis du ennå holder med juristene i Byrådet. Hva bryr en jurist sig om at hans råd er imot Guds Bud? Men en teolog skulle aldri tvile på at han bare tør handle etter Guds råd og vilje. Du finner ikke i Den Hellige Skrift noe eksempel på at to barn har forlovet sig med hverandre; men det står alltid skrevet om foreldrene: Gi eders sønner koner og eders døtre menn. Hemmelig forlovelse skal nå og aldri stifte noe ekteskap; det er imot den guddommelige rett. Hvis din sønn har forlovet seg mot din og din kones vitende og vilje, da har han syndet mot Guds bud og rett. Hvorledes kan du da ennå tvile?”

”Det er farens kjærlighet til sitt barn, som ennå tviler”, svarte Melanchton. ”Skal det være så lett for en far å støte sitt barn inn i synden? Min sønn, Filip, har alltid æret oss og vært oss lydig på alle måter. Akk, kjære venn, opphjelp min svakhet! Det står da ikke noe sted skrevet at et barn synder når det sier til sine foreldre: Gi mig deres velsignelse!”

”Hvorledes du strever for i bedra deg selv!” ropte Luther. ”Ekteskapet er en offentlig stand som offentlig skat antas og erkjennes for menigheten; det er en guddommelig rett. Og da er det billig at en slik stand også offentlig besluttes og begyn­nes, det er, med vitner som kan bevise det.  Gud sier: Saken må bli fast etter to eller tre vitners munn.  Men hvor to forlover seg hemmelig med hverandre, kan ingen være viss på enten det er sant eller ei; for mann og kvinne, altså også brudgom og brud, er ett legeme og en munn, hvorfor der ikke kan bygges på en slik bekjennelse og et slikt vitnesbyrd.

Ja, om det enn hadde vært tusen vitner til stede ved en slik hem­melig forlovelse, når den var skjedd uten foreldrenes vitende og vilje, da skulde alle tusen bare regnes for en munn; for de har alle handlet uten at den ordentlige, offentlige makt var til ­stede. Den verdslige, keiserlige rett går her hånd i hånd med den guddommelige rett, etter som den klart forbyr all hemmelig forlovelse. Nå er vi allerede med hensyn til den utvortes vandel forpliktet til å adlyde den verdslige rett.”

”Du vet”, innvendte Melanchton, ”at den pavelige rett, som hittil har gjeldt i hele kristenheten, nettopp i dette stykke har forsonet foreldrenes og barnas samvittighet med Guds Bud. For paven forbyr vel ennå i dag at det skjer noen hemmelig forlovelse; men hvis den er skjedd, da vil han ikke at synden skal bli ennå større ved det at løftet brytes, men at det skal gjelde og holdes.”

”Ja”, sa Luther mørk og kald, ”det er således riktig pavens art. Han belønner ulydighetens synd med gleder, således at de ulydige har deres velbehag ved det, og gjør at de får deres vilje frem med ulydighetens synd. Det kaller du rett - og ærlig? Skulle da vi, kristne være verre enn hedningene? Har du ikke i Euripides, den greske poet, som du da bedre kjenner enn jeg, har du ikke lest hvorledes sønnen taler: Min far har å sørge for mitt ekteskap, det tilkommer ikke meg å handle da? Vet du ikke at disse hedenske ord behaget den hellige Ambro­sius så mye at han la dem på alle kristnes hjerter? Naturlig rett er også fra Gud, og ekteskapet er en naturlig rett. Hvor også den særegne guddommelige rett kommer til en slik natur­lig rett, der skulde du da bøye deg.”

”Jeg bøyer meg gjerne”, sa Melanchton. ”Men tenk da over hvor tungt det: blir for et faderhjerte å stille et elsket barn under syndens straff.”

Luther svarte hurtig og hissig: ”Men når det elskede barn har syndet, da tror du vel at det er kristenplikt at faren på grunn av kjærligheten til sitt barn deler synden med barnet? Min Filip, jeg rår deg til heller å ta saken på din samvittighet enn på ditt hjerte, da vil det straks se annerledes ut. Hvis jeg hadde villet være folks gode barn, og Byrådets gunst og nåde hadde vært meg mere maktpåliggende enn Guds nåde, da hadde jeg kunnet spare mig for mye uleilighet og ergrelse. Men jeg er, en sjelesørger i kirken, og min samvittighet er fan­gen i Guds Ord, og hvorfor jeg motsetter meg så vel deg som Byrådet, skjer på grunn av mitt embete. Sannelig, Fillip, jeg er blitt gammel nok til å se at jeg med mine prekener og skrifter aldri kan fordrive løgnen, meneden og alle slags syn­dige handlinger. må Gud forbarme seg, jeg har innsett at man på denne tid ikke kan komme til sin rett uten med mye urett og synd, og at det ikke blir noen ende på å gå i rette for rettens skyld. Det er jo nesten blitt umulig å være en from jurist. 

Når Asmus Spiegel og Kilian Goldstein og de andre jurister i Byrådet vil trenge deres verdslige rett inn i Kristi kirke, da gjør. de det nettopp fordi de er jurister; men at enda den tro og fromme Pommeranus (Bugenhagen) i slike ting går hånd i hånd med disse jurister, det går over all min tålmodighet. Må ikke en slik dom, som godkjenner den, hemmelige forlovelses synd, og som da Guds ord og bud ikke tillater eller tåler, må ikke dette bringe forvirring blant samvittighetene? Har man da ikke allerede opplevd nok av uhyggelighet og jammer som er kommet av de hemmelige forlovelser? Si mig, Filip, kan da hemmelige forlovelser tillates? Eller gis der da ingen annen riktigere, sikrere og guddommeligere vei, som ekteskap kan stiftes på?”

”Jo, visselig", svarte Melanchton ettertenksomt.

”Nu”, fortsatte Luther ivrig, ”hvorfor er du da ennå imot mig og Guds Ord?  Se da på grunnen og hvor hen en slik ting sikter. Den hemmelige forlovelse, likesom også Byrådets

dom, er intet annet enn djevelens vev og verk. Det hele er rettet på det at paven med sin ødeleggelse og sine gruelig­heter mot vår kirke igjen kan komme til å sitte rett fast, og at det til sist kan bli ennå verre enn før innen han blir drevet ut. Da jeg merket det, da var det på tide for meg å våkne opp og se til. Jeg vil ikke tro at vårt Byråd har visst hva det med hensyn til de hemmelige forlovelser har gjort, ellers hadde de kjære herrer vel vist sig annerledes, og fordømt den hemme­lige forlovelse, og de hadde aldeles ikke latt denne sak bli aktuell. De hadde langt mindre avsagt dom i den anledning, med hvilken dom de likesom med et djevelens verk har stadfestet vår stakkars ungdom i et ondt eksempel. Predik bare at hemmelige forlovelser kan tillates og ikke er noen synd mot Guds Bud, da vil den onde djevel glede sig i sitt helvete over at en av de støtter som Kristi kirke står på, på ny er revet ned, og alle unge folk vil slutte seg til deg av glede over at de ikke lender behøver å adlyde deres foreldre.”

Da Melanchton her ettertenksomt tidde stille, fortsatte Luther: ”Det gjør deg ondt, kjære Filip, at jeg taler så alvorlig med deg, og at jeg ikke vil la den kjærlighet gjelde, som du unnskylder din sønn med fordi han ellers har æret og elsket deg så høyt og vært deg så lydig. Nå skjuler vel kjær­ligheten en mangfoldighet av synder; men det er Guds sak, ikke vår sak; og hvis jeg bare kan elske når jeg ikke akter på syn­den så gidder jeg aldeles ikke å elske.”

Det, er ikke dette som beveger mig sa. meget", svarte Melanchton, men at du sier at hemmelig forlovelse er djeve­lens verk.”

”Ja, djevelens verk og forretning”, gjentok Luther. ”Især når det tillates og bekreftes med verdslig makt eller pavens rett. Vet du ikke hvorledes Daniel spår om gudsfienden og Sjelemorderen, at han vil sette sig over og mot Gud og gruelig forstyrre - all Guds, orden? Hva annet gjør paven når han tillater og godkjenner den hemmelige forlovelse, enn at han opphever all Guds orden, nemlig kirkeregimentet, det verdslige regiments og husregimentet? Har ikke Byrådet, som i dette stykke igjen arbeider paven i hendene opphevet det fjerde bud, og ikke bare, tillatt, men. endog lært barna, å være ulydige mot foreldre, stjele, og røve fra foreldrene ved en hemmelig for­lovelse, hvorved da den ære og makt som foreldrene har fått over deres barn og gods, tilintetgjøres.

Er det ikke: Djevelsk at en så gruelig synd mot Gud og foreldrene endatil roses og­ belønnes som en kostelig gjerning?  Filip”, fortsatte Luther hjerteligere, du har nylig beklaget deg for meg - og sagt at din svigersønn, Sabinus, så skammelig har stjålet ikke bare din

datter Anna, men endog hennes barn fra deg, at hun skal komme så langt som mulig bort fra deg og ikke mere se ditt ansikt. Du har nesten gremmet. deg i hjel over det, så jeg neppe visste hvordan jeg skulle trøste deg, og nå vil du rolig se på hvorledes også din sønn blir stjålet fra deg?”

Melanchton blev svært bedrøvet og så stille hen for sig.

Da fortsatte Luther: ”Magister Filip, hvis ikke Guds hell­bringende ord sa deg at hemmelig forlovelse er djevelens verk og en skjendig ulydighet mot Gud, så skulde ditt faderhjerte si deg det. Du vokter ditt bus for tyver og røvere og lukker dørene igjen; men slike store tyver og røvere som hemmelige forlovelser er, og som ikke bare så skammelig stjeler og røver og frariver deg ikke bare dine penger og ditt gods, men også ditt kjæreste klenodiet på jorden, ditt barn, din sønn, og myrder foreldrenes velsignelse, - slike store tyver lar du stige inn i ditt hus og hjerte?  Barna gjør dessuten flere slike synder enn det er Gud og foreldrene kjært, og nu skal det endatil være barna tillatt? En tyv som stjeler 10 eller 20 gylden fra meg, henger man, og denne tyv som stjeler mitt barn fra mig og piner meg i hjel, skal jeg enda fetere (holde fest for) og rose som en velgjører og helgen, innsette ham i mitt gods, som jeg surt har skaffet til veie? Filip, vil du da også med slike papistiske jurister igjen bryte ned hva vi bygger opp, og igjen bygge opp hva vi har brutt ned?”

”Må Gud forbarme seg over meg!” ropte Melanchton. ”Jeg føler den synd som min egen sønn har gjort mot meg, og vil likevel ikke synde mot min kjærlighet til ham. Min sønn har allerede bøtt så hardt, og vi med ham; og når han nå kommer og ber mig om min velsignelse, skal jeg da nekte ham den, da jeg forøvrig ikke har noe imot ham? Skulle det, kjære doktor, virkelig være mot Guds Ord ved foreldrenes velsignelse, å styrke og hellige et løfte, som likevel for Gud binder sjel til sjel? Ja, gjør jeg ikke ved dette, så vidt det er meg stakkars menneske mulig, min sønns synd god igjen? Har ikke min stakkars sønn så inderlig bønnfalt meg om det, så det sønder­river mitt hjerte hvis jeg nekter å oppfylle hans bønn? Herren sier selv: Hvor er den far som gir sin sønn en stein, når han ber ham om brød, eller en slange, når han ber ham om en fisk? Men er nå nektelsen av foreldrenes velsignelse, hvor ellers intet annet foreligger mot barna, ennå hardere og tyngre enn stein og stange?”              

”Filip, Filip”, sa Luther alvorlig. ”Se til at du ikke av unaturlig, falsk kjærlighet mistyder og mestrer Guds Ord. Ikke noe fromt menneske kan innvilge i djevelens verk mot Gud, og hvis han uvitende gjorde det, måtte han, når han blev belært om noe bedre, tilbakekalle det og gjøre bot for det”.

”Du sa meg, kjære doktor”, innvendte Melanchton på ny, ”at det er et råttent, uvisst jaord, når en far gir etter for sitt barns bønner, når det hemmelig har forlovet seg. Men når jeg sier deg at jeg av ganske hjerte innvilger i min sønns bønn, da jeg vet at min sønn ikke av ondskap, men på grunn av om­stendighetenes trang hemmelig har forlovet sig, og at han straks etter dypt og alvorlig har angret sin synd, skal jeg da avslå hans bønn? Og når jeg avslår den, hva annet er da det, enn at jeg ikke vil tilgi ham hans synd, men beholde den?”

”Hvilken flink mester i Skriften du er. Hvilken stor mester i dialektikken", sa Luther smilende. Hvorledes din sønn kan bli fri for sin synd hos Gud, det er hans sorg; men det er din om­sorg at du ikke kaller din sønns synd god. La din sønn be eller true deg at du skal innvilge i hans hemmelige forlovelse, det rettferdiggjør ikke deg selv. Ditt ja er allikevel avtvunget. Du gir det fordi saken nå ikke kan forandres. Hvis din sønn ved sin synd bar truffet et godt valg, da er det en stor lykke; men det gir deg ingen rett til å sanksjonere en synd mot Guds Bud. En avtvungen ed er Gud imot - dermed blir det.”

”En avtvungen ed?” svarte, Melanchton, likevel mere smerte­lig klagende enn tvilende og spørrende.

”Ja, visselig, avtvungen ed”. forsikret Luther og blev alvorligere enn før. ”Når foreldrene kommer etterpå og barna i forveien, da er det imot Guds orden. Hvis du som far sier ja, etter at din sønn allerede har sagt ja, da er det bakvendt, og du sier det, bare fordi du er tvunget til det.  Enten kjær­ligheten til ditt barn tvinger deg til det, eller den skam og skjensel som du ikke vil utsette ditt barn for, det er ett og det samme. Du gjør det tvungent. For før din sønn var, var du.”

”Så tror du altså”, innvendte Melanchton, at barna aldeles ikke skal ha noe fritt valg, og at foreldrene skal befale og si: Sønn, det er din kone?”

”Filip” ropte Luther nesten ergerlig. ”Så slår du deg altså også til dem som springer fra den ene en de til den annen og aldri kan komme på den rette vei? Likesom din filosofi ellers i mange ting har forført deg, så du dermed har villet unnvike Guds Ord, vil nå din naturlige kjærlighet her spille deg den samme strek. Fordi jeg har sagt hvor stor foreldrenes makt er, nemlig at et barn ikke skal forlove sig uten sine foreldres innvilgning, og du vel innser at det fjerde Bud ikke kan skjæres ut av din katekismus, farer du om på den andre side og gjør foreldrene til tyranner.

Det er noe ganske annet å forhindre et ekteskap enn å tvinge eller nøde til et ekteskap. Og selv om foreldrene har makt til det første, følger det ikke av det at de også har makt til det andre. For det kan likevel tåles bedre at den kjærlighet som to har til hverandre, skilles og forhindres, enn at, to drives sammen, når de hverken har lyst eller kjærlighet til hverandre, idet smerten i første tilfelle bare varer en kort tid; mens man i siste tilfelle kan frykte for at et evig helvete og all ulykke kan oppstå for hele livet. Nå sier jo også Paulus at enda den aller høyeste makt, nemlig å preke Evangelist og regjere sjelene, ikke er innsatt av Gud for å forderve, men mye mer bare for å forbedre. All foreldremakt må derfor ikke strekke seg videre enn til å avvende fordervelse fra barnets sjel. Når nå en far tvinger sitt barn til ekteskap når det ikke har lyst eller kjærlighet, da overskrider han sin myndighet, og faren blir til en tyrann.”

”Det innrømmer jeg deg gjerne”, sa Melanchton. ”Men når nå en far ved slik å misbruke sin makt, ville handle tyrannisk mot sitt barn, så var likevel ikke barnet pliktig til å tåle en slik vold og urett for ikke i synde, mot det fjerde Bud? Befaler ikke Kristus selv med klare, tørre ord: Jeg sier eder, at I skal ikke sette eder imot det onde; men dersom noe gir deg et slag på ditt høyre kinnben, vend ham det annet også til, og dersom noen vil gå i rette med deg og ta din kjortel, la ham beholde kappen, og dersom noen tvinger deg til å gå en mil gå to med ham? Kjære doktor”, tilføyde Melanchton be­dende, da ban så hvor mørkt denne så på ham på grunn av hans tale, ha tålmodighet med min svakhet. Hvis du kunne måle den pine som går gjennom mitt faderhjerte, så ville du føle hva jeg lider.”

”Kjære Filip”, svarte Luther vennlig, ”på den ting kan der snart rådes bot, når det forhandles mellom rette kristne. En sann kristen, som følger Evangeliet fordi han er villig til å li urett og vold, enten det treffer legeme, gods og ære, enten det varer kort, eller evig, som Gud vil, han ville riktignok ikke vegre seg ved å anta et slikt påtvunget ekteskap. Og på det har vi et fortreffelig eksempel i den hellige stamfar, Jakob, som blev påtvunget Lea med all urettferdighet og mot hans vilje. Men hvor er slike kristne? Den som ikke kan dette, han bekjenne sin svakhet for Gud og be om nåde og hjelp, lik den som frykter for å då eller li noe annet for Guds skyld, hvilket han da som kristen er forpliktet til å li, men føler seg for svak til selv å fullføre det. Det blir likevel ikke annerledes, Kristi Ord må stå fast: Vær velvillig mot din motstander mens du er med ham på veien.”

”Men hvis det nå”, svarte Melanchton, ”av et slikt påtvunget ekteskap oppstod hat, misunnelse, ja mord og all ulykke truet med å komme ut av det?”

”Da vil”, falt Luther hurtig inn, Kristus snart svare: La mig sørge for det! Hvorfor har du ikke tillit til mig! Hvis du, adlyder mitt Bud, da kan jeg nok gjøre det således at intet

kommer av det du frykter, men all lykke og alt hell. Vil du for den uvisse fremtidige lykke overtrede mitt visse, lykksalige­ Bud? Og om en viss ulykke var i vente eller allerede til stede, skulde du derfor overtrede mitt Bud, da du likevel er pliktig til å sette legeme å sjel, timelig og evig på spill for min skyld?”

”Jeg bad om trøst”, svarte Melanchton her dypt, bedrøvet, ”og du har øket min uro og angst.  Akk, kjære doktor, jeg bekjenner min svakhet for deg. Likeså vel som jeg aldri i henhold til det fjerde Bud kunne tvinge mitt barn til ekteskap, like­så lite formår jeg på grunn av min faderlige makt å løsrive mitt barn fra et hjerte som det har utvalgt seg.”

”Dine ord behager mig ille”, sa Luther. ”Du har oppdratt din sønn med så mange omkostninger og så mye møye, sorg ­og fare, flid og arbeide, du har så mange år våget ditt liv med legeme og gods, og nå skal din sønn ikke være bedre forvart enn et lam som forviller sig i skogen og som ulven sporer opp og oppsluker? Du lar din sønn stå der så fritt at enhver tøs, som ikke er kjent for deg, eller kanskje enda til er din fiende, får makt over og en fri adgang til din sønn, så hun hemmelig stjeler ham fra deg uten ditt vitende og mot din vilje? Det finnes likevel ingen som vil la sine penger og sitt gods stå så fritt og åpent at den som først kom dit, kunne ta det. Men nå tar tøsen ikke bare dine penger og ditt gods, men også din sønn, ditt barn, som er blitt deg så sur å oppdra, og hun tar også dine penger og ditt gods med sønnen. Du må altså belønne piken, og for det onde som hun har gjort mot deg, må du enda la henne bli din arving.  Det kalles riktig å belønne ondskap med ære, å lukke port og dører opp og gi rom for ondt og skade. Ser du da ikke at fornuften og naturlig billighet alene forbyr slikt?”

Da Melanchton, fylt opp av pinlige tanker, tidde og så ube­stemt frem for sig, fortsatte Luther med en meget alvorlig mine: ”Magister Filip, tro kun at det fjerde Bud er en meget mektig støtte i verdens orden og i alle menneskelige ting. Av det fjerde Bud avhenger ikke bare all tukt og ærbarhet i huset, men også i menigheten og i hele folket. Når du frigjør barna, fra lydighet mot foreldrene, da gjør du dem også frie fra lydig­heten mot Guds Bud, frie fra lydigheten mot øvrigheten. Et barn som slutter å akte å ære sin far og mor, det barn vil snart tilsidesette all ære, tukt og skam, og det vil ikke hvile for det har trådt alle Guds ti Bud under føttene. Faller det fjerde Bud, faller hele Loven.”

”Min Gud, hva skal jeg gjøre?” Ropte Melanchton i en trøstesløs tone.

”Å Sønderrive hva som er imot Guds Bud", svarte Luther ganske rolig. Om piken enn var en engel som hadde forlovet seg med din sønn hun har allikevel stjålet ditt barn. Og hvis du, kjære Filip, stadfester og velsigner den hemmelige for­lovelse, så stadfester du en synd mot Guds Bud, så tillater du ulydigheten mot foreldrene, og enten forlovelsen bringer din sønn lykke og gode dager eller ikke, det kommer ikke an på det, den hemmelige forlovelse er i og for seg en syndig gjerning. Og den som gjør ondt eller godkjenner det onde, eller den som. lar det onde bli ustraffet i det håp at det vil oppstå godt av det, hans fordømmelse, sier Paulus, er ganske rettferdig. Hvis det var nok å være ulydig, så at noen sier at han ikke kan eller vil gi slipp på hva han elsker, så ville det vel snart ikke ­lenger være noen lydighet til hverken i himmelen eller på jorden. Abraham hadde også sin sønn Isak kjær, men tross det måtte han gi slipp på ham og våge det av lydighet mot Guds Bud. Ditt barn tilhører ikke hare deg, men den hele menighet, og du skal ikke alene sørge for ditt barns tukt og ære, men også for hele menighets nytte og forbedring.  Den faderlige makt er heller ikke skapt av Gud for at vi skal begå forbrytelser med, den, men for at vi først og fremst skal tjene barna med råd og, hjelp, og at enhver skal, tillikemed sine barn, av all makt og med all flid fremme og søke menighetens forbedring. Der har du min mening! Om den behager deg, magister Filip, vet jeg ikke; men jeg ønsker at den måtte behage deg for freden i kir­kens skyld. Den behager ikke de herværende jurister og paven.

Nå, det må jeg tåle. Men jeg vil ikke tåle eller ha på min samvittighet at de i den kirke som er mig anbefalt, og hvor de hverken har rett eller befaling til det fra Gud, skal av deres hellige, pavelige bok avsi en dom og sette deres avgud, paven, i min kirke. Det skal de la være. Jeg er også glad over at jeg nå har kjent trærne på deres frukter, nå kan jeg med godt samvittighet skille mig fra dem og la dem fare dit de hører hjemme. De behøver jo heller ikke”, tilføyde han og smilte bit­tert, ”meg og min lære; for de har store herrer som kjører med dem, især paven. Han vil nok vite og trøste dem. Men det vil jeg ha vitnet for Gud og verden at jeg ikke vil dra med dem eller innvilge i deres fart. En slik samvittighet vil jeg ikke ta med meg i min henfart, og jeg vil være uskyldig i deres fordømmelse, eller som de roser seg av, deres salighet; og jeg vil ikke være delaktig i deres himmerike, og tenke at der vel har fart større folk enn de er til helvete. 

Mig arme synder”, sluttet Luther, ”er Guds Ord betrodd og befalt å preke; av det kan jeg med god samvittighet rose mig og må forsvare det. Juristene er ikke befalt å preke, men som det står skrevet: Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Derved vil jeg bli, og de skal bli ved det uten deres takk. Det og intet annet. Og vær dermed Gud befalet, min Filip.”

Luther stod opp og gikk sin vei med et sorgfullt ansikt, men Melanchton satt ennå en stund under epletreet, utvortes stille, men i sitt hjerte pint og plaget.

”Gud, min Gud, Hellig Ånd, opplys meg”, sa han, endelig og gikk langsomt hjemover.

 --- 

 Melanchton sitter i sitt studiekammer. Han er mere ned­bøyet enn noensinne før. Hans bløte gemytt, hans ubegren­sede kjærlighet til de barn som Gud har gitt ham, og da han ikke var i stand til å tilløye sine barn noe ondt, selv om den faderlige tukt befalte det, hans hjertes tilbøyelighet til å utlegge alt til det beste og holde fred med enhver, enda med, oppofrelsen av sin egen fred - men på den andre side hans dype, rene gudsfrykt, den fullkomne underkastelse under Guds råd og vilje, hans overordentlig store samvittighetsangst når, en eller annen bebreidelse, en eller annen anklage trykket ham, - alt dette hadde rystet og forstyrret hele hans indre menneske og brakt ham i uenighet med seg selv.

”Martin, Martin!” ropte han. ”Å, kunne jeg slå til med, din jernhammer! Kunne jeg gå ut av meg selv som du, for bare å være Guds redskap, - kunne jeg som du, veldige, mann, rolig og trøstig skride bort over ruinene av min huslige lykke når bare Herrens hus står fast, - kunne jeg som du, ikke se på kone og barn i striden for Guds Ord og stå på frelsens klippe med den seirende tros fane i hånden og syngende halleluja, mens mine kjæres hjerter forblødde rundt omkring ­kunne jeg det! Og, akk, jeg kan det ikke!”

Melanchton falt på kne ved en stol, som var dekket med bøker. ”Jeg arme mann” sa han. ”At jeg ikke engang tør be! Opplys meg, Herre, med ditt lys. Jeg vet jo hva jeg skal gjøre! Jeg bekjenner din vilje, du store, allmektige, hellige Gud! Det er ikke natt omkring meg, - jeg ser deg i din her­lighet -, men jeg mangler kraft til å gjøre din vilje. Herre, forbarm deg over mig, la din kraft være mektig i den svake!"

Den Hellige Skrift lå oppslått på, stolen foran ham, men under noen andre bøker så bare noen vers var synlige. Hans blikk festet sig ved disse vers, og han leste: Den som elsker far og mor mer enn mig, er mig ikke verd. Og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke verd. Og den som ikke tar sitt kors og følger etter meg, er mig ikke verd. Den som finner sitt liv, skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.”

Da han hadde lest dette, begynte hans sjel å beve av frykt og Herrens tilbedelse.  Takknemlighetens, gledens, den saliggjørende ydmykhets tårer fylte hans øyne. Han reiste seg hurtig og sa: ”Vidunderlige, veldige Gud! Jeg er ikke verd at du er gått inn under mitt tak og har rakt meg hånden, like­som Peder, for at jeg ikke skal synke ned i min vantros og svak­hets hav.  Akk, Herre, selv om jeg aldri er deg verd, vil jeg - likevel gjerne, gjerne ta dette mitt kors på meg og etterfølge deg.”

Og således styrket ved Guds Ord, som han ikke hadde vært på lang tid, gikk han modig og trøstet inn i sin families værelse, hvor han fant sin hustru og sønnen Filip.

”Kjære far”, sa sønnen, ”Gud har, styrt ditt hjerte således at du vil gjøre meg lykkelig?”

”Ja”, svarte Melanchton alvorlig og høytidelig”, Gud har styrt mitt hjerte. Ham være takk, Israels vokter, som våker når vårt stakkars hjerte sover i sin sikkerhet. Min sønn, min gode, kjære kone, bøy dere med mig, takk den barmhjertige, Gud og Far med mig, Han som ikke vil noen skal gå tapt; men at alle skal, komme til sannhets erkjennelse. Min sønn, det band som du har knyttet imot Guds Bud, imot din fars og din mors vidende og vilje, - med denne min hånd sønderriver jeg det hermed. Du vil ikke se piken mer.”

Både sønnen og moren forsøkte nå å få Melanchton til å endre sin beslutning. Sønnen erklærte at han ikke kunne leve, hans hjerte ville briste av sorg. Men Melanchton var fast og forklarte sønnen at han nå også hadde overtrådt det første Bud, idet han hadde elsket piken høyere enn Gud.

Etter en lang samtale, sa endelig hustruen til sin mann: ”Jeg har syndet med, uten at jeg visste det. Vil du tilgi mig hva jeg av svakhet og moderlig kjærlighet har talt imot deg?”

”Anklag deg ikke, ”Katharina”, sa mannen. ”Det var en tid i mitt liv da jeg dårlig trodde at alle de synder som kjær­ligheten gjorde, ville kanskje uten vår bønn bli tilgitt av Gud. Og likesom jeg var svak av kjærlighet til dere, av medlidenhet med menneskene, svak av kjærlighet til fred, så trodde jeg kanskje til og med at min svakhet var en dyd. Jeg stakkars dåre! Herren taler, ikke om det naturlige hjertes kjærlighet, men om kjærligheten til ham selv, om kjærlighet til Gud. Og når Johannes sier: Den som elsker, synder ikke, når kjærlighe­ten til Gud ikke er annet enn å sky synden for Guds og Kristi skyld, når Gud Herren kun er den nådig og barmhjertig som av kjærlighet til Ham tvinger sin egenvilje, dreper kjødets lyster, gjenfødes i daglig anger og bot og for Frelserens skyld lir skjensel og spott, trengsel og angst i denne verden, -- når jeg erkjente og overveide alt dette, da så jeg at den kjærlighet som jeg syndet av, ikke rettferdiggjorde mig, men anklaget mig. Synden tilgis ikke for den naturlige kjærlighets skyld, som den er sprunget ut av, men for den kjærlighets skyld som driver hjertet i tro og bot til Gud.”

”Du bad mig om tilgivelse for din synd imot mig”, hen­vendte han seg nå til sin sønn, ”og som tegn på min tilgivelse vil du at jeg skal samtykke i forlovelsen. Det eneste tegn, hvorav man kan se at du erkjenner din synd og har oppriktig ­anger og bot, er det offer som du skulle bringe, at du tvin­ger din vilje for å gjøre Guds vilje. Og likevel vegrer du deg ved dette offer? Du har syndet mot Guds Bud ved å inngå ­hemmelig forlovelse; skal jeg nå selv synde med, idet jeg anerkjenner og godkjenner din synd? Når tyven synder mot det syvende Bud, tør da øvrigheten si at han ikke bare har fått til­givelse, fordi han bad om det, men at han også skal beholde hva han har stjålet? Er nu ikke dette tilfellet med deg? Filip, du kan ikke telle alle de bønner jeg har bedt og de tårer jeg har felt for denne synds skyld. Du aner ikke de kamper jeg har utkjempet mellom min faderlige kjærlighet til deg og ydmyk underkastelse under Guds vilje. Jeg har søkt tusen utveier som kunde redde mig ut av min nød; men Gud har vist meg at jeg ­bare kan redde deg og meg fra denne brøde ved det, at vi begge ­bøyer oss under Hans Lov, når vi begge bringer det offer som ­Gud fordrer av oss. Jeg ofrer min kjærlighet til deg, som, Gud ved det, gjør det så tungt og surt å avslå din bønn, og du ofrer din kjærlighet til denne pike.

Innvend ikke mer”, ble Melanchton ved, da han så sønnen gjorde mine til å motsi ham. ”Jeg befaler deg, Filip, med den makt som er mig gitt over deg, og i kraft av det ansvar jeg for din skyld har for Gud, at du fra i dag av, fra denne time av, sønderriver det bånd som mot Guds og menneskenes orden, binder deg til denne pike. Det er bedre at hjertet lir pine enn samvittigheten. Tenk over hva som er den søteste trøst for det fromme hjerte, men derimot en skrekk for den ulydige og falske, nemlig å falle i den levende­ Guds hender. La meg av dette første offer som du bringer Gud, se at du elsker Gud av ganske hjerte, av ganske sjel, av gan­ske sinn og av alle dine krefter. Min sønn, for din arme sjels skyld, for din Guds og frelsers skyld, - vil du bøye deg under ­Guds befaling og Lov?”

Sønnen ventet noen øyeblikk, men sa deretter under hete tarer: ”Jeg vil bøye meg, far.”

”Gud hjelpe deg og væte deg nådig”, sa Melanchton dypt beveget. ”Fatt mot, min sønn! Allting tjener dem tilgode som elsker Gud. Du vil snart erkjenne at du har valgt den bedre del.  Med denne første seier over deg selv har du vunnet mye og stort. Av den fred som du vil få, vil du styrke deg til alle videre kamper mot verden og dens lyst.”

Melanchton vendte nu tilbake tit sitt studerkammer og lå lenge på kne i stille bønn. Der etter reiste han sig hurtig og sa: ”Nå bort til doktor Martin! Han skal være den første som deler min glede.”

 

Luther hadde sendt bud etter sin venn og skriftefar dr. Bugenhagen. De talte lenge sammen om kirkens tilstand og utsiktene for fremtiden.

”Mitt håp vil bli gjort til skamme”, sa Luther i en trøstes­løs tone. ”Av mine kjære venner og medkjempere går den ene etter den andre ned i graven, hvorfor skal da jeg bli alene igjen? Min trofaste Hausmann er borte, min kjære, trofaste Spalatin likeså; hva skal jeg ennå gjøre her?  Gjør ikke enda til Filip livet surt og svært for mig?  Han ser daglig med mig hvorledes kirketukten her i Wittenberg forfaller, og hvorledes våre studenter hverken ved bønner eller trusler og straff kan bringes til en kristelig livs vandel. Hva hjelper det mig at jeg høyt og

offentlig preker mot de hemmelige forlovelser som er Satans oppfinnelse. Byrådet er imot meg, ja enda til kurfyrsten har ikke mot til å stanse en slik ukristelig gjerning. Filip sitter med sin egen sønn i en slik samvittighetsnød. Han kunne og skulle statuere et eksempel og bryte sin sønns hemmelige forlovelse; men han gjør det ikke. Hva skal jeg ennå her? Alle er imot meg. Mine venner forlater meg. Timen er der, da jeg skal dra bort likesom Lot.”

”Det kan ikke være ditt alvor”, svarte Bugenhagen. ”Hva, skulle der bli av oss, av vårt Wittenberg, hvis du forlot oss? Dessuten, kjære doktor, ser du saken sortere enn den virkelig er. Henger vi ikke alle ved deg med hjertelig, kjærlighet? Har ikke kurfyrsten så sent som i går sendt bud til deg for å erfare hvorledes det står til? Har ikke magister Filip i morges tildelt studentene en kjærlig, faderlig straffende formaning på grunn av deres lettferdige liv og advart og truet med din vrede?”

”Men sin egen sønn lar han leve i skam og synd!” Ropte Luther ergerlig. ”Hvis Filip bare denne ene gang ville vise at han for Guds Ords skyld kunde la barn og gods fare, og lik Abraham som ofret sin Isak, adlyde Gud mere enn menneskene, og at Filip en gang ville hugge med sverdet inn i denne ung­dommens syndige ferd hos oss, da var der likevel medarbeidere. Men således skal den gamle Luther, alene være ulven, som om all ting var min sak, min ære, min lære, mitt verk. De kan ikke vente til gamle Luther er død, så at de ikke lenger skal ha noen som tukter dem med Guds Ord. De er trette av troen og om­vendelsen. 

Jeg har for, lenge siden forutsett og forutsagt det, folk er trette og kjede, av Evangeliet, de vil ikke ha det lenger.  Djevelen vinner sitt spill; hva han ikke med sverdet har kunnet drive ut ved papistene, det driver han nå ut ved de evangeliske selv ­med lathet. Nå vel, jeg har gjort mitt og ofte nok trolig adva­rt.  Men ikke noe vil hjelpe. Der er alle ting til stede, så Evangeliet altfor tidlig blir tatt fra oss igjen.  Wittenberg vil gjøre det første fall. Derfor vil jeg nå dra ut som Lot, og om det enn bare var for å finne et sted hvor jeg kan dø i fred.”

De to venner skiltes. Bugenhagen var bekymret og eng­stelig. Luther forlot snart etter byen for ikke mer å komme tilbake.

Luthers avreise hadde fylt hele byen med angst og skrekk. Universitetet, Byrådet, borgerne og især Bugenhagen og Melanchton var nesten dødelig forskrekket. Kurfyrsten selv sør­get av hjertet over Luthers voldsomme skritt.

Da kurfyrsten fikk rede på at Luther oppholdt seg hos biskop Amsdorf av Nauenburg, sendte han sin livlege, Dr. Ratzenberger, til Luther med bønn om at han for kirkens skyld ville komme tilbake. Ratzenberger får endelig ved Amsdorfs hjelp brakt det dertil at Luther samtykker i å bli med ham tilbake til Wittenberg. Kurfyrsten lover da at han vil være behjelpelig med å få forandret det som hadde vært årsak til Luthers for­tvilelse.

Luther mottok fyrstens løfter ydmyk og takknemlig, men hans sinn var fremdeles mørkt og bedrøvet.

En deputasjon fra universitetet kom for å uttrykke sin glede over hans tilbakekomst.  Professorene trådte inn med Melanchton i spissen.

Hvor hjertelig enn disse menn rakte ham hånden til vel­kommen og uttalte deres uhyklede glede, var hans sinn likevel fremdeles kjølnet.

”Magister Filip”, sa Luther til Melanchton, idet denne som den siste av professorene ville forlate værelset. ”Hvorledes står det til med din sønn?”

”Godt”, svarte Melanchton. ”Den samme dag da du såle­des uten avskjed forlot oss, bøyde han seg for Guds vilje. Den hemmelige forlovelse er oppløst. Min sønn er fri, og den barmhjertige Gud har gitt meg forstand på Hans Ord, og Han har gitt meg kraft til å gjøre Hans gode og nådige vilje. Du skulle være den første, doktor Martin, som jeg ville meddele denne Guds nåde mot meg. Du skulle dele min glede; men da jeg trådte inn i ditt hus, hadde du nettopp forlatt det. Akk, hvor det bedrøvet meg, da jeg visste hvorledes du også hadde ergret deg over meg.”

Da Luther hørte dette, klarnet hans ansikt med en gang. Han rakte den trofaste venn hånden og sa: ”Filip, dette budskap er meg kjærere enn all den ære og gunst som hittil er blitt bevist meg. Gud velsigne deg for disse ord og denne gjerning!”

”Så har du altså igjen håp til oss og vir sak?” spurte Melanchton.

       Luther blev alvorlig igjen, vendte øynene opp og sa: ”Filip, med vår makt er intet gjort! Det er kun ett som kan trøste meg og deg: Kast ditt anliggende på Herren, Han sørger for deg! Vi vil vente på hva Gud vil gjøre.”

--- 

***