Oversikt -

- 01.06. 1996 - leserbrev til avisen Dagen, som ikke kom på trykk der:
"Noen tanker om inkompetanse og maktmisbruk ifra Forvaltningen", av Rune L. Hansen. Leserbrev til avisen Dagen, som ikke kom på trykk, men som siden kom på trykk i tidsskriftet Alternativt Samfunn (nr. 4, 1996, desember.

Dette leserbrev fra 01.06. 1996 kom ikke på trykk i Dagen, men kom siden på trykk i tidsskriftet Alternativt Samfunn (nr. 4, 1996, desember):

INNLEGG TIL AVISEN DAGEN ///

Noen tanker om inkompetanse og maktmisbruk ifra Forvaltningen

Verden er stappfull av katastrofer, krig, konflikter, rovdrift, utrygghet og ufred nu. "Aldri" har det vært så mye krig, ufred, umenneskelighet, lidelse og smerte i verden som efter 2. verdenskrig, - og dette megetsigende faktum til tross er enda knapt nok pågående 3. verdenskrig erkjent som det den er blandt folk flest ... Snakk om erkjennelsens proletariat! De stadig færre og skrøpeligere idyllene i den "siviliserte" del av verden, må ta sin del av skylden for dette. Her er det mennesker som Grøss og gru Harem Brunstland, Margaret Thatcher, Hirohitho, Lenin, Herman Kahn, og mange andre i egoismens ulveflokk som undertrykker og uniformerer mentalt. Skjøgens flokk. Endog skarpe iakttagere og mennesker som f.eks. tyske Hans Magnus Enzensberger har ikke helt klart å erkjenne dette så altfor katastrofalt nærliggende. Han indigneres f.eks. over at den tyske selvbesinnelsen, over at "det tyske folk" (som det heter i regjeringserklæringene) slår seg på brystet, som han sier, "når så mye selvprøving og omvendelse ikke engang kan bevege denne regjering til å fjerne nazistene fra deres offentlige stillinger i partiene, i administrasjonen, i arméen, i overvåkingstjenesten og i politiet?"

Han sier bl.a. også, at: "Ingen vil noensinne glemme eller tilgi det som skjedde i tilintetgjørelses leirene. Jeg kan ikke holde det statlig forordnede massemord i industriell målestokk for tyskernes nasjonale problem. Det ble begått av tyskere. Dette synes å bekymre og beskjeftige mange mennesker mer enn den oppdagelse at mennesket er i stand til å gjøre hva som helst. Denne oppdagelse bagatelliseres av dem som vil gjøre Auschwitz til en tysk spesialitet, til et produkt av en hypotetisk tysk folkesjel."

Han har også et annet lite tankekors. Han sier: "Foran meg har jeg et lite kart. Det bærer overskriften: Befolkningstap i Annen verdenskrig. På kartet ser jeg kors: ett kors står for en millon drepte. Jeg ser fem kors i Tyskland, fem kors i Polen og ett i Jugoslavia. Tyve slike kors finner jeg ved ordet: Sovjetunionen. I et lite museum i Leningrad så jeg et stykke inntørket brød, på størrelse med en tommelfinger. I vintermånedene under den tyske beleiring av denne byen, var dette innbyggernes dagsrasjon. Den var mindre enn en fangerasjon i Buchenwald." Jeg har, sier Hans Magnus Enzensberger videre, "ikke det inntrykk at noen som helst i Forbundsrepublikken forsøker "å gjøre opp med" denne fortiden. Her ville heller ikke det vanlige ritual egne seg."

Hans Magnus Enzensberger var iøvrig med rette også særlig opptatt med spørsmålet om hvem som egentlig er de egentlige forbrytere! Han skriver f.eks. (i 1964): "Forbryteren i ordets tradisjonelle betydning, slik han ennå forekommer i rettspraksisen, tilhører nåtidens mytologiske grunnforråd. Han har forlengst antatt skikkelse av en kunstfigur. I vår fantasi inntar han en plass som ikke lenger er forenlig med hans egen eller hans gjerningers faktiske betydning, og som ikke lenger lar seg forklare utfra hans virkelige eksistens. (...) I dag, da selv fascismen ikke lenger er tidsmessig, da atombomben stiller selv en Eichmanns muligheter i skyggen, virker selv den mest avanserte bande av kriminelle som et minne om gamle dager, og det er urettferdig når atomstrategiens skolastikere, forfattere som Morgenstern, Brodie, Kahn og deres sovjetiske partnere, (...) når deres kalkyler langt overstiger en forbryters fantasi" ...

Dette - hvem er de egentlige forbrytere? - er den ene eller én side av saken. Når jeg bl.a. tenker på Gro Harlem Brundtland som stod i spissen for å innføre "selvbestemt abort" i 1974, og Ludvig Nessa og Børre Knudsen og noen til i rettssalen i Oslo forleden dager, - så er dette også interessant. (Iøvrig jo også f.eks. hennes forsøk på å koble seg til tanker om og strategi for en en bærekraftig utvikling. Samtidig som hun gjør heltene og de som vil noe i så måte nærsagt til fiender, og samtidig som hun ivrig kolaborerer med Babylon på nærsagt ethvert og alle områder, både eksternt og internt.) Spørsmålet om hvorvidt dagens kolaboratører i morgen engang eller snarlig vil bli erkjent som forbrytere er interessant! Og - i et viss monn: omvendt! Kortsiktig egoisme, løgn og ugjerninger har begrenset holdbarhet og varighet.

Som Enzensberger etsteds sier, i det han skriver om en slags "tømmenes politikk": "Men den tømmenes politikk som han setter sin lit til, er ikke bare simpel. Den er dum. Den beror på uvitenhet. Den er kortsiktig og forblindet. Derfor, og ikke fordi den setter vår sjels frelse i fare, må den forkastes. Den kan erstattes, ikke med filantropi, men med en politikk som bygger på kunnskaper, og som greier å skille mellom de rike lands kortsiktige og langsiktige interesser. De første er ikke forenlige med de siste. Den som ikke lar de første fare, setter seg en galgenfrist og forspiller sin fremtid." Selv hadde jeg håpet at "retten" overfor Ludvig Nessa og Børre Knudsen og co. iallfall kanskje ville kunne erklære seg inkompetent, ... Enzensberger gir (i 1964) et eksempel på noe slikt, idet han skriver om våre tenkemåters og sprog vaners avmektighet vis à vis den kjernefysiske situasjon: "Velment men absurd," sier han, "er den klage som en amerikansk borger for noen år siden reiste for høyesteretten i Washington mot fortsettelsen av atomprøvene. Retten erklærte seg inkompetent." Også sier Enzensberger (i 1968), at det "finnes noe slikt som et personlig ansvar for det som ens eget land foretar seg mot resten av verden. Tyskerne har måttet venne seg til denne tanken etter to tapte kriger."

Hva så, spør jeg - og kan en spørre, med det personlige ansvar for det som forvaltningen i ens eget land foretar seg mot landets egne mennesker? Også Norge har en svart samvittighet i så måte! F.eks. når det gjelder tatrene, eller de lobotomiserte, eller mht. hva som fremkommer via Lund-komitéens rapport, eller en Arnold Juklerød, osv.! Og spørsmålet er nærliggende: Er det de uansvarlige som bakstreversk forsøker eller klarer i en viss tid å unndra seg ansvaret for sine misgjerninger som fortsatt og videre skal få holde de forurettede nede, og som skal være rettesnoren?! Hva om de forurettede skulle forbli forurettede, og de uansvarlige ansvarlige for makt-misbruk og urett forbli beskyttet eller fortiet, - hvilken betydning har da rettsfølelse, lov og rett, videre? Skal de uansvarlige være hevet over lov og rett?

---

-

---

----