HUNs Studie Bibliotek, hefte nr. 002:

Om begrepet Utgard.

Av Rune L. Hansen, 1984.

HUNs Forlag, 1997.

Copyright © Rune L. Hansen.

OM BEGREPET UTGARD

          Begrepet Utgard er en arv fra vår gamle mytologi. Et visdomsbegrep fra den gamle tidens opplevelse av verden - en tid hvor naturligvis opplevelsen av og forholdet til verden var en annen enn idag. Dette at den tidens opplevelse av verden var en helt annen enn idag - dette kan vi se i litteraturen som oppstod utfra den gamle tiden, og da er det Eddaen jeg snakker om nu.
          Eddaen er den første egentlige litteratur som blir til og blir nedskrevet i Norden. Og den er en litterær tradisjon som efter århundreder tar slutt omkring år 1250, altså efter at kristendommen har gjort sitt inntog. En idag forunderlig litterær tradisjon som også reflekterer menneskene og deres forhold til omgivelsene dengang. En litteratur som overlevde og delvis ble nedskrevet og ført videre på Island som ble kolonisert fra Norge omkring år 870 og fremover - hvor manuskriptene ble tatt vare på, men hvor den dog også gikk tapt mentalt sett. Og først senere er altså manuskriptene blitt gjenfunnet ...
          Meget har ikke og meget har skjedd siden kristendommen inntok grunnen i Norden omkring år 1000. Og de gamle nordboeres og Eddaens verden og forhold til tilværelsen står i dag for oss som fjern eller så å si totalt glemt. Det er som en mur av tett mørke står mellom oss og dem.
          Eddaens mennesker hadde sine røtter i den keltiske og den germanske kultur. Derved også i fjernere og andre kulturer som impulserte og dannet disse, og i en fjernere fortid naturligvis også. Snorre Sturlason (1179-1241), forfatteren til den yngste Edda, omtaler i to av sine bøker bakgrunnen for den germanske kulturstrøm - og derved forteller han om as-gudene Odin og Tor med følge som dro fra Troia, Asia og traktene rundt Svartehavet; derfra hen til Norden. Derved trenger den indo-ariske impuls inn gjennom Midteuropa på hva som i hovedsak er kelternes grunn. Snorre beskriver også denne impulsens møte med kelternes guder og den gisselutveksling og det fredsforlik som kommer istand. Vaner (kelternes guder) blir utvekslet med aser, og dette skjedde i disse traktene hvor Snorre også beskriver et forn-Åsgård beliggende - i likhet med det Åsgård med 12 gudeseter som blir opprettet når de ankommer til Sverige. For den tidens mennesker var gudene levende virksomme blandt menneskene på bestemt vis ... Noe vi til fulle ser når vi leser i den gamle mytologien! Den tidens oppfattelse av tilværelsen - mytologien - er i dag vår fortid og våre røtter.
          Vi kunne ikke ha en tanke i dag uten den gamle mytologi! Mennesket uten myten er likså utenkelig som en blomst uten roten, som det er blitt sagt. Men hva betyr det altsammen - dette gamle, at disse våre forfedre hadde en så forunderlig måte å snakke og se tingene på?
          Våre forfedre hevdet å være i besittelse av meget og forundelig slags viten, og det er dette og deres levende forhold til denne viten som går frem av Eddaen og iøvrig all verdens gamle mytologi.
          Omgivelsene, naturen og naturkreftene snakket til dem på en måte som vi i dag har vanskelig for å forstå - i og med at vi i dag heller ikke oppfatter omgivelsene på samme måte. Vårt forhold til omgivelsene har altså definitivt endret seg, om dette er det ingen tvil. Et perspektiv på dette, innlevelse og opplevelse av deres tankebaner, bringer oss hen til en viss forståelse av deres verden, slik de opplevde den med sine øyne og sin forståelse - altså gjennom deres vinduer. Heller ikke må vi forestille oss at dem var så meget dummere enn oss i vår tid sånn uten videre, for det ville være selvhevdende og spekulativt å anta - kanskje er det faktiske forhold snarere tvert om: at dem med sin oppfattelse av virkeligheten visste mere og annet av vesentlig betydning enn vi nu gjør! Kan hende forhold som gjør det nødvendig at vi må endre vår innstilling til tilværelsen ...
          For dem var naturen den synlige ånd - det materielle hvorigjennom ånden og gudene virket og talte til dem, og ånden eller gudene den usynlige natur - som altså dog synliggjorde seg gjennom den fysiske natur og alt som virket såsom krefter og ånd i naturen. Åndskrefter stod bak og virket igjennom naturen og dens mangfold. Og disse åndskrefter kjente de, levde de med og iblandt og forstod i dagliglivet! Sånn sett mente de å være i besittelse av et klarsyn, i forhold til idag - og levde med dette som noe naturlig og gitt i sin bevissthet.
          Klart nok har altså en mental eller bevissthetsmessig forandring (og evolusjon) skjedd siden dengang. Dem så og kjente ikke den fysiske verden og naturen i slike klare konturer som vi nu idag gjør. Dette er hva som umiddelbart sier seg selv når vi leser deres litteratur og idag får et forhold til deres verden. Heller ikke skal vi se bort fra at verden selv, altså ikke bare menneskene og deres bevissthet og mentalitet; har endret seg siden dengang. Et eksempel i så måte kan jo være å henvise til den siste istiden - isen er idag smeltet, forsvunnet, men vi mener dog å vite klart nok at den var der, når den altså var her. Omkring år 13.000 f.Kr. begynte landisen å smelte i Skandinavia, omkring 6.000 f.Kr. fantes det bare ubetydelige rester igjen av isen ... den store fimbulvinter som den betegnes i mytologien.
          De åndelige realiteter og krefter som talte til og i dem gjennom naturen ble betegnet som guder med forskjellige navn alt efter deres virkemåte og vesen. Jotnene var en type vesner, asene en annen - av flere arter kan nevnes dvergene, norner, alfer, vaner, osv. Ord som sier folk flest idag lite eller absolutt ingenting. Disse guder og åndelige vesner ble igjen avgrenset og adskilt ved deres hjemsteder og områder - f.eks. hadde asene sitt himmelske og jordiske hov i Åsgård med sine 12 hovedgudeborger, jotnene derimot holdt til i Jotunheimene, vanene i Vanaheim, svartalfene - de onde alfene - i Svartalfaheim, lysalfene - de gode alfene i Lysalfaheim, osv. I alt 9 slike hovedheimer som igjen har sine områder og seter. Mønsteret går igjen i all verdens religions mysterier og i myter: ordene og betegnelsene i de enkelte sprog er forskjellige, men forholdene og mønsteret er overalt det samme i disse hovedlinjer. Det geografiske, sproglige, etc. er forskjellig - men hovedlinjene er de samme, og vitner om at ikke bare våre nordiske forfedre hadde en helt annen (og klarsynt) opplevelse av tilværelsen, men også de andre kulturers forfedre!
          Vår egen Odin eller Voden (med de mange navn også i Eddaen) f.eks. er den samme som det tyske folks Woda / Wodan / Wuoden / Ote / Godan / Gondin, og som frisernes Weda, de slaviske venders Voda / Vodha, letternes Vub, de finske karelers Voden, arabernes Vudd / Vodd / Vodda / Oboda, persernes Bud eller Bud-asp, indernes Bodha / Boda / Budha / Buddam / Poden / Adin / Yodin, birmesernes Godama, cochinkinesernes But, tibetanernes Vod / Wod, japanernes Buds / Budsa, kinesernes Fo, den gammelfrankiske Uodan, schwabernes Vodanus, egypternes Thot, romernes Merkur, grekernes Hermes, osv.
          Slike sammenhenger er hva en klart nok ved perspektiv vil finne i det store og hele, imidlertid er det meget som i de enkelte og forskjellige kulturer må sees utfra det indre av deres mytologi for at sammenhengene og også forskjellene kommer i sin rette sammenheng. Men likesom as-guden Odin er knyttet til planetsfæren Merkur og Tor til planeten Mars og de 12 hoved-aser med sine borger til dyrekretsen i himmelen og et jordisk plan, er hele mytologien anknyttet til den konkrete virkelighet og ånden som på forskjellig vis er virksom i den. I Eddaen går slike store sammenhenger på mangfoldig vis klart nok frem, selv om det ikke bare er enkelt å utrede i de bruddstykker som vi har overlevert og med vår nutidige forståelse, selv om disse bruddstykker må sies å være storslagne ...
          Våre forfedres guder var nettopp slike åndelige naturkrefter som var virksomme i den hele natur, som både synliggjorde og manifesterte sine krefter, men som også på mange sett og vis virket mere i det skjulte. Iallfall sett med våre øyne idag.
          Skal vi forsøke å forstå begrepet Utgard, så må vi først forsøke å forstå begrepet Midtgard. Midtgard oppstår med utgangspunkt i ur-jotnen Ymir. Ymir eller Forn-jotun er den samme som vi fra den hebraiske tradisjon kjenner som Adam Kadmon; ikke den "lille" Adam, men det makrokosmiske menneske, d.e. summen av urbilder som ligger tilgrunn for det fysiske tilvære. Ymir oppstår mellom ytterpunktene Muspelheim og Nifelheim (to av de 9 hovedverdener) - i syd befinner varmens og ildens verden seg, Muspelheim, og i nord kuldens og tåkens verden Nifelheim med kilden Hvergelmer hvorfra utgår 12 iskalde floder. Mellom disse to verdener er det svelgende dyp Ginnungagap eller kaos - her oppstod ur-jotnen Ymir samt kuen Audhumla. Ymer ernærte seg fra de 4 melkefloder som strømmet fra dens spener, og kuen på sin side slikket de salte, rimslåtte stener og derfra kom et menneskelig vesen tilsyne - han het Bure, og Bure fikk en sønn som het Borr som ble gift med Bestla (datter av jotnen Bøltorn); deres 3 sønner er asene Odin, Vile og Ve. Audhumla som nærer det organiske liv bærer nye former frem gjennom Bure (den bærende fader) og Borr (den fødte sønn), som igjen blir far til treenigheten Odin, Vile og Ve.
          Mytologiens fortelling om tilblivelsen er mere omfattende - dette bare nevnt sammenfattende i noen korte trekk som ikke kan utdypes her. Det er historien om den indre naturs (og ytres) tilblivelse og dens kilder - en historie som er den samme og som gjensidig utdypes i mytologiene og religionens mysterier. Odin, Vile og Ve drepte Ymer og førte ham midt ut i Ginnungagap - hvor de skapte jorden av ham. Hans blod ble til havet, kjødet til det faste land, knoklene til klipper, tennene og de knuste bensplinter ble til sten og ur, hans hår til trær og skog. Men hans hjerneskalle tok de og dannet himmelen av og hvelvet den over jorden. Den har 4 hjørner og under hvert av dem satte de en dverg: Østre, Vestre, Nordre og Søndre. Gudene satte planetene på deres plasser. Av Ymers øyenbryn gjorde de Midtgard, menneskenes bolig. Til seg selv bygget de Åsgård. Tid og rom oppstår gjennom gudenes råd om rett og orden, osv. Den midterste del av jorden er det egentlige Midtgard - men utenom dette er Utgard eller Jotunheimene, som er kjempenes bolig, idet en av Ymers efterkommere, Bergelmer, var unnsluppet dertil. For da Ymes ætt hadde formert seg til en utrolig mengde drepte Bors sønner ham, og i hans blod druknet alle jotnene - unntagen Bergelme som med sin kone reddet seg i en båt - asene fikk således ikke gjort ende på jotunslekten og Bergelmers ætt formerte seg sterkt. Av Ymes legeme dannet Bors sønner som sagt jorden, himmelen og havet - hjernen ble skyene, og ormene i Ymes legeme ble til dvergene som bodde under jorden og i stener, nærmere jotnene kanskje enn asene. Av gnister fra Muspelheim var det at de lysende himmellegemer ble dannet. Jeg henviser til Eddaen for det nøyaktige forløp. Bors sønner skapte også menneskene - av to trestokker.
          Som nevnt ble Midtgard skapt av Ymers øyenbryn. Øyenbrynene viser hen på mannaheimen og midtpunktet over neseroten på jeg-senteret, samtidig også på den synlige verden eller øynene under brynene - det er som om Gud sier til mennesket: jeg har anbragt deg midt i verden forat du bedre kan iaktta alt som finnes i den ... De gamle nordboere gav ikke Gud noe navn - hvorfor skulle de det? han åpenbarte seg jo gjennom dem og overalt som den største selvfølgelighet - men de gav ham underordnede navn i og med de vesner som talte til dem.
          Alt værende innebærer et fall, en dualitet. Uten var ikke verden til. Allting har i virkeligheten minst to sider. Et forhold, en relasjon - dette er verdens største selvfølgelighet! Og idag verdens mest bortglemte selvfølgelighet! Forståelig nok: på skolene idag lærer en ingenting om virkeligheten, men meget om de store bortforklaringer, dessverre. Med dualiteten er også den 3. faktor gitt - så å si født av, hvilket er en likså stor selvfølgelighet. Den 3. faktor er det mellomliggende, grensen - kall det hva en vil og eftersom: nemlig dette hva som har minst to sider. Derved har jeg pekt på treenighetens selvfølgelighet i virkeligheten. I mitt foredrag skal jeg videreføre dette efter selvfølgelighetens prinsipp i overensstemmelse med virkeligheten.
          Enhver mytologi og religion kjenner til det nevnte fall, den nevnte dualitet. Mest kjent er vel den vestlige kristne tradisjon som forteller om Lucifers/Lysbringerens fall. Lucifer, den lysende, en av de høyeste englene, forelsket seg i det lys som strålte ut fra Gud, han ble selvbevisst, reflekterte det varme guddommelige lyset mot seg selv for å nyte det; ingen varme strømmet mere ut fra ham, han ble "mørk". "Non serviam" - jeg tjener ikke, ble hans valgsprog. Lucifer begynte nu å lengte efter at andre vesen skulle la sin beundring og kjærlighet strømme til ham; han besteg Guds trone for å speile seg i skapelsens beundrende øyne. Se meg! Da sendte Gud Mika, den sterke engelen, til å nedstyrte Lucifer. Tre ganger omgjorde seg Mika innen han lyktes utstøte Lucifer, også kalt Satanael, fra himmelen. I 9 døgn falt Lucifer og med ham alle hans tilhengerskarer gjennom de 9 himlene til de nådde jorden og ble oppslukt av dens indre. Englenes vinger ble spisse dragevinger, deres hender klør. Mika, den sterke engelen, skjenktes nu rangen av "-el", herre, som ble fratatt Satanael. Slik oppstod det onde, som et fall fra Universum som er Guds kjærlighet - gjennom at det guddommelige, kjærlighetsvarme utstrålende lyset vendtes mot det egne jeget, egoismens fødsel. Lucifer-Satan, nu forvandlet til en orm eller drage, lyktes med sine kunster forlokke mennesket ned i sansenes materielle verden fra den åndelige eksistensen i Paradiset.
          Materien er fortettet lys, fortettet visdom. Sannheten bak den materielle verden er den åndelige verden. Materiedannelsen, mineraliseringen, skjer via elementene. Materie er sprengt form, åndens ruin. Materien utbrer seg i de tre romdimensjoner. Slik kan det som et apropos åndsvitenskaplig uttrykkes sammenfattet. (Sånn sett er 7 tidens tall, 5 rommets tall). I alle genuine myter belyses disse ting i billedlig form. Den greske kulturs misjon bestod bl.a. i å forvandle den mytiske billedbevissthet til gjenstandsbevissthet. Feredykes fra Syros, en innviet i de fønikiske mysterier, forvandlet mytens bilder til begreper: Kronos blir til tid, Zeus til rom-eter og Chton til materie. Filosofisk tenkning (Chrysaor) og kunstnerisk fantasi (Pegasus) er en forvandling av den opprinnelige, mytiske billedbevissthet. (Henviser til W. Buzzi). Vi lever i mineralriket. Den oversanselige verden er okkult tilstede i sanseverdenen, men ikke alt i den manifesterer seg sanselig - den har sin egen fylde og vesensvirkelighet. De største hemmeligheter finnes innenfor våre egne "fire vegger", sier W. Buzzi. Hele mineralverdenen tilhørte en levende, geokosmisk organisme, og den mineralske verden - som vi bor i - er den opprinnelige livsverdens avsondrede lik. (Om man finner et avbleket skjelett av et menneske i ørkenen, vil ingen si at det er et produkt av ørkensanden og vinden, men selvfølgelig tilbakeføre det på en levende organisme, som jo har frembragt skjelettformen i en levende formprosess - og det har sogar tilhørt et menneske, som bodde i denne organisme. Symptomatisk er at naturvitenskapen idag tror at det levende har oppstått av det døde ... for den har livsutviklingen begynt i en mineralsk "ursuppe" og Big Bang - dogmet: liv=fysikk+kjemi - av W. Buzzi karakterisert som "Frankenstein-filosofi", rådende i skoleundervisningen, den populære atmossfære vi ånder i, toneangivende i presse, radio og fjernsyn: Har virkelig naturens riker, skatter og hemmeligheter utgått fra en gigantisk uforestillbar "atomeksplosjon"?! Det er kanskje visse ting som tyder på det - idag ser vi jo helt tydelig at man i kulturutviklingen og det politiske liv forbereder atomeksplosjoner i kjernevåpenkrigsperspektiv; men av en slik sivilisasjonskatastrofe vil nok bare død og ruiner oppstå!). Menneskehetens mål er bl.a. å forvandle mineralriket til et kunstverk. Så langt er dette bare ment som et apropos ...
          Lucifer tilsvarer i den nordiske mytologi Loke. Loke er av jotunætt (hans far er jotnen Fårbaute, hans mor jotnen Lauvøy / Nål), men likevel blandet han blod med Odin i tidenes morgen, ble Odins fosterbror og opptatt i asenes tall. Loke var den egentlige opphavsmann til Balders død og vil ved verdens ende komme som en av jotnenes førere, og hans forfærdelige barn vil volde stor skade. Med gygen Angerboda i Jotunheim hadde han tre barn: Fenris, Midtgardsormen og Hel.
          Midtgardsormen ble efter oppfostring i Jotunheimen av asene kastet ned i det dype verdenshav - og den vokste og ble så stor at den kan legge seg i en ring om jorden og bite seg i sin egen hale. Derfor kalles den Midtgardsormen; den spenner omkring hele Midtgard. Med de to andre barna gikk det annerledes. Midtgardsormens opprinnelige navn var Jormungand og betyr "den veldige stav". Loke representerer Lucifer-slangen eller Midtgardsormen - Fenrisulven representerer Loke i et dypere aspekt som Utgard-Loke - og dødsgudinnen Hel representerer Utgard-Loke i et enda dypere aspekt, nemlig som Surt. Bak Loke, Utgard-Loke og Surt i den nordiske mytologi står de tre motstandsvesner som man i åndsvitenskaplig tradisjon kaller Lucifer, Ahriman og Asuras. Slik sett:

          Lucifer / Loke = Midtgardsslangen
          Ahriman / Utgard-Loke = Fenrisulven
          Asuras / Surt = Hel

          Midtgard er altså på et vis jorden. På og i det jordiske landskapet er menneskets sfære slik vi nu kjenner den. Landskapet har sånn sett en underside og en overside: under fotnivå elementene vann og jord, over flaten elementene luft og ild/varme. Regnet fra himmelen og ned blir rekkefølgen i den enkle elementære verden: ild, luft - og her imellom er altså menneskets sfære, Midtgardplanet - vann, jord. Midtgardsormen representerer sånn sett det jordiske landskapet, livseterens sfære. Planet under jordens overflate peker på en underjordisk verden: det var der dvergene, svartalfene, trollene, etc. holdt til, ned mot Hels rike. Det overjordiske plan peker på himmelens riker, på den mere gode verden. Sånn sett representerer Midtgardsormen en grense, med en dualitet på hver side. De gode guder over dette plan, Lucifer og mørkemaktene under.
          La oss før vi går videre holde fast ved denne grense og dens dualitet; i erindringen - jeg kommer tilbake til den. Tegningen under her viser hen på hva jeg har sagt. De lette elementer ild og luft er symbolisert ved oppoverpekende trekanter, de tyngre elementer vann og jord med nedoverpekende trekanter: --- Fig. 1:

          ild ------------
          luft -----------
<<<< Midtgard - Midtgardsormen - landskapet >>>>
          vann -----------
          jord -----------

          Også mennesket representerer en lignende dualitet. Mennesket har på den ene side en fysisk kropp, noe mineralsk konkret - på den annen side noe sjelelig, levende åndelig. Mao: de to ytterpunktene kropp / stoff og ånd, sitt jeg ("jeg er meg"). Fysisk legeme på den ene side - jeget på den annen side. Sjelen levendegjør legemet - ånden levendegjør jeget: eller jeget levendegjør ånden, sjelen og legemet ... Livsvarmen gjennomtrenger legemet, muliggjør livets vei ...
          Overalt i den materielle verden finner vi slike ytterpunkter, og grenser. Efter syndefallet. I Loke/Lucifer så de gamle nordboere ildens element på et vis. Ånden manifesterer seg ; faller gjennom eterens og ildens element til den uttrykker seg i det materielle så som fast, fortettet varme. I dypet av elementenes verden er livets floder - ilden, varmen gjennomtrenger de tre andre elementer vi finner i den elementære verden. Syndefallet er et fall ned i elementenes verden ...
          Gud er verdensaltets skaper, begynnelsen, hvorfra alt har sitt utspring på samme måte som ethvert tall er oppbygget av 1-tallet. Følgelig blir 1-tallet et symbol på Gud, og som sådan er det et "godt" tall ... Men idet Gud skaper verden, skiller han en del ut og gir det frihet til å forholde seg harmonisk eller disharmonisk i forhold til seg selv. Så lenge det således adskilte vedblir å leve adskilt er verden dualistisk, og denne dualisme uttrykkes symbolsk ved tallet 2. Derfor er 2-tallet og alle de like tall "onde" tall ... Men det som har fått sin frihet ved adskillelse, kan benytte sin frihet til å leve i overensstemmelse med Guds plan - derved er den onde dualisme kompensert ved hjelp av et tredje, nemlig bindeleddet mellom de to. Dobbeltheten er nu blitt forenet til en tredobbelthet, og derfor er 3- tallet og alle ulike tall symbolske uttrykk for det gode i tilværelsen, tilværelsens krefter ... Det guddommelige er på den ene side en sammenhengende enhet som bevares og forplantes i naturens og åndens verden uten å opphøre med å være seg selv. Men samtidig opptrer det alltid på denne tredobbelte måte i sin skapervirksomhet ... (Henviser til Thorstein Wereide.)
          Ifølge mytologien har vi våre røtter i himmelen og ned i jorden, utfra himmelen og utfra jorden. I og med syndefallet, dualitetens oppståen - og derved nødvendigvis det mellomliggendes, grensens, det adskillendes oppståen. Den enhetlige Gud er blitt en treenig og derved skapende kraft, efter at dualiteten medførte den 3. faktor. Jotnen Loke / Lucifer muliggjorde Midtgardsormen (som nevnt en av hans tre barn). Ild-ånd falt ned, ble røvet. Efter syndefallet kan vi snakke om en over- og en under-jordisk verden, en åndelig og en materiell verden. Himmelen har likesom sin bunn ved jordens overflate, ved landskapet, imellom de lette og tunge elementer - og sin skygge under overflaten, i det skapte. Men derved kan tales om en himmelens to ytterpunkter også, som derved nødvendigvis må innebære en 3. faktor! Likeså under himmelen. Mao: skaperkraften er i virksomhet, og sammenhengene er ikke brutt. I dette ligger den meget vesentlige og idag så meget oversette tregreningsnøkkel.
          Åndsvitenskaplig har himmelens 3 gitte regioner fått navn, i overensstemmelse med det gamle mytologiske klarsyn og religionenes hemmeligheter: En taler om et øverste, 1. hierarki, et nedre 3. hierarki og et mellomliggende 2. hierarki, i overensstemmelse med selvfølgelighetens prinsipper, og likeledes om deres virkninger og skygge i så å si den underjordiske himmel, i det underjordiske plan. Øverst oppe er 1. hierarki, en region som bærer lysets kraft utad fra solen (lysets bærere) - som i den nordiske mytologien tilsvarer fra Muspelheimen på en viss måte. Hierarkiet som helhet er altså 3-delt, og hver region igjen 3-delt! hvilket gir den naturlige hierarkistiske struktur 3 x 3 = 9.
          Det øverste, 1. hierarkis, vesenskrefter har (i overensstemmelse med tradisjonen naturligvis) følgende benevnelse: og det 2. og 3. hierarki nevner jeg her også: --- Fig. 2:

          1. Serafim           innenfra & ut
          2. Cherubim        bærer lysets kraft utad fra solen
          3. Troner (viljens ånder) ----------------------------------------------------------------------
          4. Kyriotetes (visdommens ånder)
          5. Dynamis (bevegelsens ånder)
          6. Exusiai (formens ånder) ----------------------------------------------------------------------
          7. Archai (urkrefter / tidsånder)
          8. Archangeloi (folkeånder / ildånder / erkeengler)
          9. Angeloi (demringens ånder / engler) ----------------------------------------------------------------------

          Dernest kommer mennesket og naturrikene slik vi nu kjenner det i landskapet. Som vesner på en måte under englene / angeloi. Alle disse hierarkier er gjennomstrømmet av den treenige Gud, er så å si hans manifestasjon i Universum, og igjennom dem strømmer på en viss måte også deres dualitet i og med syndefallet.
          I den nordiske mytologi kjenner vi angeloi som lysalfer (deres motsetning er døkkalfene eller svartalfene) - Tor var opprinnelig en slik alf (ikke å forveksle med alvene, som er lavere slags vesner, elementarvesner). Likeså tilsvarer as-gudene (som f.eks. Odin og Tor) erkeengler, og Odin er en mektig sådan. Vanene, som var kelternes / druidenes guder, tilsvarer derimot archai (til eks. var Njord / Nerthus slike guder, og den mektige as Tor har anleggene for å bli, heve seg til en sådan - hvilket er av allerstørste betydning ...).
          Og 1. hierarki er også virksomme (har fått sitt sete) i jordens indre, såsom et uttrykk for den jordiske planetånden - idet jorden som en levende organisme beveger seg omkring solen. 2. hierarki er mere virksomme i jordens landskap som helhet betraktet, i naturen. 3. hierarki derimot er mest knyttet til det menneskelige og naturrikene på bestemt vis, efter de samme selvfølgelighetens prinsipper naturligvis.
          Vi kan forestille oss det 3. hierarkis virkninger symbolsk i form av en sirkel som representerer et vilkårlig landskap på jorden, og kan da se: --- Fig. 3:

          Archangeloi (asene, Åsgard - som Snorre også klart nok sammenstiller med zoodiakus / dyrekretsen) virker fortrinnsvis med utgangspunkt i omkretsen. Archai / vanene igjennom mennesket selv - her vist som et midtpunkt / Midtgard, med omkretsen / horisonten til alle sider. Angeloi / alfene virker som bindeleddet mellom omkrets og sentrum - og dette gjelder såvel i den ytre som i den indre, såvel i den iboende som omkringliggende, natur.
          Men vi kan se det hele i et helt annet perspektiv: Nu ved en sirkel som representerer en annen synsvinkel - hvor midtpunktet / - sentrum representerer mikrokosmos (og naturen i naturen), og hvor omkretsen (Midtgardsormen / Lucifer- Lokeslangen) representerer grenselinjen mellom makrokosmos og geokosmos (mellom himmelen og jorden). Da får vi følgende bilde, med 1. hierarki i midtpunktet/dybden - 2. hierarki som det geokosmiske landskap - og 3. hierarki virkende ifra omkretsen, ifra himmelen, såvel den ytre som den indre himmel (når vi altså snakker om naturen i naturen): --- Fig. 4: --- Ps: Som et apropos, se Jesaja 40,22 i Bibelens GT: "Herren troner over jordens krets ..." ---

          Kelterne studerte særlig det som er månenatur i jorden, det hva som ifølge sakens natur bevirkes av månen i naturen; dvs. jotnenes (disse vesners) virksomhet. Jotnene er beslektet med Nifelheimkulden, det Nifelheim jeg nevnte i forbindelse med verdens tilblivelse ifra urjotnen Ymir (den levende Ymir/Adam Kadmon) som Muspelheimens motsetning - likesom sol og måne er motsetning, eller hjerte og hjerne. Solen er det livgivende lys/varme - månen det hvilket reflekterer. Kelterne var oppmerksomme på at solen og månen på en viss måte var utgått (trukket seg ut fra) jorden - at varmen bragte ild/ånd, og månen bevirket materiedannelse utfra form, det fysiske i naturen. Jotunheimen var sånn sett et bilde på månen og dens krefter i naturen. Jotnene er falne engler tilhørende det 2. hierarki, er underjordiske krefter - som står i motsetning på mangfoldig vis til asene og gudene. Jotnene er virksomme krefter i naturen, i naturen, som naturkrefter - hvor de virker imellom de 4 elementer oppad og nedad, som krefter. Hvilket kelterne særlig studerte i planteriket - blomsterrøttene, hvordan de tilsynelatende blir til blader og blomster etc. Det heter seg i Vavtrudnesmål i den eldre Edda (vers 14 og 15), hvor jotnen Vavtrudne tevles med Odin i visdom og spør Odin om hva den elven heter som deler av grunnen mellom jotner og guder - Odin svarer: "Iving heter den elven som skifter grunnen mellom jotner og guder: åpen den alle æver skal gå, aldri kommer is på elven." Mao: Naturkreftene dør ikke, fryser ikke til is - de skal i følge den allvise Odin i evighet gjennomstrømme naturen.
          Vi kan et øyeblikk forestille oss en streng. For lenge siden forsøkte Pythagoras å sette denne streng i vibrasjon, samtidig som han forsøkte å dele opp denne strengen i forskjellige lengder - derved fant han tonene og toneskalaen nærsagt slik vi i dag kjenner og bruker den, at de enkelte toner er uttrykk for proporsjoner / forhold til strengen som helhet, er likesom lovmessigheter i naturen og bundet til bestemte forhold, hvorved toner og harmonier kan flyte inn i tilværelsen. Hvis vi mao sammenstiller bildet av strengen med elven Iving, så er naturkreftene ikke et bruddstykke som strengen ... men gjennomstrømmende, med jotunkrefter og gudekrefter.
          Det er stadig kamp mellom jotnene og as-gudene. Jotnene er potenser av Midtgardsormen / Luciferslangen. Særlig Tor med sin hammer er i stadig kamp med jotunkreftene; forsoning og kamp preger forholdet til jotnene. Tor er jeg-kraft, hans hammer symboliserer hjerteslagene, pulsen, i mennesket. Midtgardsormen har en guddommelig og en demonisk side - og det gjelder å holde den og mørkemaktene, naturkreftene, i sjakk, under kontroll.
          Alle geometriske figurer kan være symboler både på det gode og onde. Sirkelens symbolikk har å gjøre med sirkelens vesen. Når man betrakter omkretsen, periferien, består sirkelens vesen i at den gjennomtrenger seg selv. Derfor er den blitt symbolet på det altgjennomtrengende, evige og uendelige, for den begynner ingensteds og slutter ingensteds, men gjennomtrenger seg selv i all uendelighet og evighet. Derfor er sirkelen realsymbolet på jeget. Og hva er jegets kjennetegn? Det er nettopp det samme som ligger i sirkelens idé: å gjennomtrenge seg selv. I sirkelens symbolikk ligger slangen som finner seg selv, som biter seg selv i halen og danner en sluttet krets. Men slangen kan også, symbolsk talt, fortære seg selv! Dette svarer til en bevegelse fra periferien mot sentrum: slangen som fortærer seg selv blir mindre og mindre inntil den svinner hen i et nullpunkt! I dette perspektiv blir slangen symbolet på egoismen, selvviskheten. Når jeget "finner seg selv" oppstår selvviskheten, som er grunnen for selvviskheten - men det er det lavere selv. Selvviskheten er begjærets kilde og grunn. - Skal mennesket finne sitt høyere selv, må det forvandle sitt lavere selv, overvinne egoismen, selvviskheten - og her har vi igjen sirkelen som bildet på jeget: Slik som sirkelen gjennomtrenger seg selv - slik gjennomtrenger det høyere jeg det lavere selv eller selvviskheten, for å forvandle dette i det guddommelig-godes lys! Midtgardslangen er en "verdensslange" med to sider - den guddommelig-gode og den demonisk-onde. Tor, Midtgardsormens motstander, har en hammer - og hammeren har to funksjoner: den er kamphammer og den er kulthammer. Kamphammeren tilsvarer Midtgardsormens demoniske side, kulthammeren tilsvarer Midtgardsormens guddommelige side. Ordet jotun hører sammen med ordet "ete". (Deres enorme matlyst plasserer dem i den sfære hvor man lever for å spise, ikke spise for å leve). De representerer mikrokosmisk stoffdriftene, som strømmer med næringen i blodbanen fra leveren til hodet. Jotnene er her stoffdriftene i næringsforløpet, som binder mennesket til materiens hjul, det hjul som får sin drivkraft fra blodets ild. Dette må Tor motvirke - han må med hammeren holde jotnene i sjakk så de ikke strømmer inn i hoderegionen og bedøver bevisstheten. Jotnene skulle - om de overskred sine grenser - forhindre jegbevisstheten og umuliggjøre tenkningens frihetsrom. Tor forsvarer den menneskelige frihet, og det er først ut fra friheten at mennesket kan bli åndelig produktiv. (Henviser til W. Buzzi.)
          I middelalderen hadde man et bilde man kalte Divinia gratia (den guddommelige sirkel) som angår vårt tema. Men også den demoniske treenighet kan oppstilles i en slik sirkel, har en slik sirkel. Og jeg viser dem begge herunder: --- Fig. 5:

Altså:

Sentrum - Faderen ------------------ Asuras / Surt
Perspektiv - Den hellige ånd ------- Lucifer / Loke
Horisont - Sønnen ------------------- Ahriman / Utgard-Loke

          Skaperkraften manifesterer seg der hvor tid blir rom. Når sønnen skilles fra moderen blir han til faderen. Diameteren symboliserer naturen eller det kvinnelige (romlige) prinsipp. Diameteren er også Jehovah. Diameteren forholder seg til omkretsen av sirkelen som 1 til 3,14 (pi). I vedatradisjonen kalles den store, "uoverstigelige" sirkel dhyanipasha (englenes rep) - (og tallet 31415 er sånn sett (pi) både sirkelens og svastikas tall, og tillike elohims tall). 3,1415 (pi) er syntesen (hærskaren) forenet i Logos og punktet, og representeres av Michael (ansiktets engel). Det integrale og numeriske forhold mellom en sirkels diameter og dens omkrets er forholdet 20612 til 6561 og representerer lyset. Jehovah representeres ved forholdet 355 til 113. Og Gud / Alohim ved forholdet 31415 til 1. Pi- tallet er i vedisk tradisjon de forskjellige klasser av Dhyan-Chohaners eller den indre, avgrensede verdens numeriske hierarki, dvs. 31415.
          Mørkemaktene må balanseres i forhold til det gode. Motvekten mot Ahriman er visdom, motvekten mot Lucifer kjærlighet og motvekten mot Azuras er selvbeherskelse. (Azuras / Surt kalles også "denne verdens fyrste" og tilsvarer soldemonen Sorath). Dragen (slangen) er en representant for Lucifer og Ahriman - og bare Michaels målestokk kan motvirke dem på en riktig måte!
          Den frodige jotnedatteren Gerd / Gjerd representerer i den nordiske mytologien de fysiske kreftene ved jordens tilblivelse - det var henne Frei forbandt seg med, inngikk ekteskap med (hvilket viser hen på en overgang fra Nerthus / Njord til Frei ...). Til Jotunheimen hører hva som ble utviklet utfra jordkroppen.
          Tilslutt et siste perspektiv med hensyn til sirkelen / Midtgard (og dermed Utgard):
          Mennesket befinner seg på jorden i et jordisk landskap.La oss tegne enda en sirkel. La denne sirkel forestille et avgrenset landskap, altså i naturens store (runde, jordiske) landskap. Både i og utenfor sirkelen er natur, både innenfor og utenfor. Vi må altså forestille oss natur både innenfor og utenfor sirkelen (evt. en iboende og en omkringliggende natur som tidligere nevnt). Sirkelen selv er her altså en grense, og innenfor kan vi tenke oss et menneske, en bygd eller by, et samfunn. Et samfunn som har denne sirkelen felles, som befinner seg og lever og bor innenfor denne omkrets. Naturen stopper ikke opp ved deres grense, ved deres samfunn og dets mere eller mindre synlige omkrets. Naturen er også levende innenfor, i deres samfunn. Uunngåelig har de også et forhold til denne innenforliggende natur, altså landskapsmessig sett. Det er to måter menneskene her kan forholde seg til sin innenfor- liggende natur på, og en tredje som først skal nevnes: De kan forholde seg i naturlig pakt med den omkringliggende natur. Eller, og det er saken - de kan på den ene side foredle naturen i landskapet, på den annen side kan de ødelegge eller virke ødeleggende på naturen i sitt innenforliggende landskap. Og dette er de to vesentlige ytterpunkter: på den ene side kan de foredle og virke stimulerende på landskapet med utgangspunkt i sitt sentrum, altså innenfor sitt rom - på den annen side kan de virke ødeleggende, endog voldta naturen innenfor sitt landskap! Dette er de 2 måter et samfunn kan forholde seg til naturen og det jordiske på. --- Fig. 6:

          Naturrikene er på sirkelens begge sider (dvs. mineralriket, planteriket, dyreriket, og menneskene, og naturligvis natur- kreftene selv). Og mennesket har nødvendigvis og uunngåelig et forhold til begge disse landskaper, men altså med utgangspunkt i sitt innenforliggende område.
          Her i Trondhjem - hvordan forholder vi oss her til vårt innenforliggende landskap? Enhver og ethvert som åpner sine øyne i Trondhjem, ser på denne byen i et hvilket som helst perspektiv - ser at vi forholder oss på den ødeleggende måten til naturen, at vi sånn sett ødelegger og ikke virker stimulerende inn på vårt landskap. Derfor er da også Trondhjem Babylon (dvs. dragen). Vi forholder oss ikke riktig til vårt innenforliggende område, i vår Midtgard - og derved blir vårt Midtgard et Utgard! Et Utgard (en drage) som med sin utemmede natur virker som jotunkrefter og ødeleggende inn på den omkringliggende natur. Det er ikke slik det burde være. Allting, det hele - er snudd på hodet. Dette er iøvrig dypt meditasjonsstoff ... verdt mang en tanke.
          Hva er så Utgard? For å vite det må vi vite hvor Utgard er! Og Utgard er Ahrimans / Utgard-Lokes rike. Loke, Utgard-Loke og Surt, disse mørkemaktene, står i spissen for jotunkreftene - og det er disse som i det jordiske, klobale perspektiv, leder oss hen mot RAGNAROKK. Helvetesveien begynner ved tærne, og vi har enda ikke lært oss å vite hva vesentlige selvfølgeligheter og selvfølgelige vesentligheter er for noe i virkelighetens verden. Det er hva som idag er av betydning i så måte. Idag burde vi virkelig betenke at Helvetesveien begynner ved tærne ...
          Sett i nødvendighetens perspektiv, med oss selv som utgangspunkt for godhets krefter - er dette vårt innenforliggende område Midtgard, og det utenforliggende Utgard.
          Men sett i virkelighetens perspektiv - er dette vårt innenforliggende område Utgard, Utgard-Lokes / Ahrimans rike. Det er hva Trondhjem nu er ... Sånn sett lever vi idag i en uvirkelighetens sfære!
          Nødvendighetens perspektiv er hva som må realiseres.

DETTE HEFTE trykkes i forbindelse med et foredrag som Rune L. Hansen (fra Trondhjem) avholdt 20. mai 1984 i Avant Garden i Trondhjem i forbindelse med det nordiske arrangementet UTGARD. Forfatteren ønsker å påpeke at det er et selvstendig hefte, uavhengig av det lengre og direkte foredraget.

          Illustrasjon 1: Idyllisk stund av fredfull sødme en sommerstund i trivsel, barbent, lent inn til en vegg med et strå av noe slag i munnviken. ---

          Illustrasjon 2: Norrøn rune-utsmykning på Ramsundsberget i Södermanland i Sverige, som antas å være laget i tiden hen mot 1050 e.Kr. Rune-inskripsjonen tolkes visstnok til å være en slags sedvanlig minneinnskrift. Runene er hugget i et slangebånd, som viser seg å være Fafner, som gjennombores av Sigurd. Og flere bilder i tilknytning til dette viser andre scener ifra heltens biografi. Man ser ham sitte og steke Fafners hjerte over bålet og han stikker fingeren i munnen, og ved siden av ham står Grane bundet til treet med fuglene, som Sigurd lytter til og forstår. Og ytterst til venstre ligger den halshuggede Regin, kjennelig på sitt smed-verktøy, hammer og tang, blåsebelg og ambolt. ---

          Illustrasjon 3: Forsiden, laget av Guttorm A. Nordø, som og besørget bl.a. trykkingen av heftet. --- (Se herunder.)

LITTERATURHENVISNING:

"Edda-kvede," omsett av Ivar Mortensson-Egnund, norsk 1974, Det norske samlaget.
"Edda dikt," oversatt av Ludvig Holm-Olsen, norsk 1975, Cappelen forlag.
"Den yngre Edda," Snorre Sturlason, Det norske samlaget 1978.
"Snorres kongesagaer," norsk 1975, Gyldendal Forlag.
"Solhjorten og Nordens mytos," norsk 1965, Kopernikus förlag i Sverige, forfatteren er Willy Buzzi.
"Studiebrever i kategorilæren, brev 1-7," av Willy Buzzi, norsk, u.å.
"Evigheten og timeglasset," av Willy Buzzi, norsk 1984, Regulus forlag.
"Folksjälers mission," av Rudolf Steiner, (foredragssyklus fra Oslo 1910) svensk utgivelse 1978, Antroposofiska bokförlaget.
"Mysteriesamfund," av Thorstein Wereide (Scarabeus), oversatt fra norsk til dansk, trykt på Strubes forlag i Danmark 1983.
"Edda i antroposofiens lys," av Johannes Hohlenberg (efter foredragsserie Oslo 1928), trykt på norske Antropos forlag 1981.
"Norrøne Gude- og Heltesagn," av P.A. Munch, norsk 1922.
"Nordens demring," av Niels Chr. Brøgger, norsk 1962.
"Guder og helte i Norden," av Anders Bæksted, dansk 1978, Politiken forlag.
"Dante och det kvalitative universum," artikkel av Hans Möller, trykt i det svenske tidsskriftet Antropos nov. 1971.
"Den hemmelige lære," av Helena Petrovska Blavatsky, bind 1- 4, dansk, 1980, Strubes forlag.
"Pythagoras og de tonende tall," av Ove Kr. Sandberg, norsk 1980, forlaget Tanum.
"Esoterisk Bulletin i Norden / EBN," nr. 1-18 (1982-1984), utgis i Trondhjem.
"Da kristendommen blev skapt," av Wilhelm Schencke, Gyldendal boghandel Nordisk Forlag 1914.

I det vesentlige henvises til (og anbefales) Willy Buzzis bøker.

Dette hefte,
"Om begrepet Utgard", foredragshefte av Rune L. Hansen, 20.05.1984,
ble første gang utgitt på trykk i mai 1984,
dernest av HUNs Forlag som HSB-002 utgitt (i digitalt format) 29.03.1995,
derefter av HUNs Forlag i herværende digitale versjon (Hsb002.htm) i februar 1997.