HUNs Studie Bibliotek, hefte nr. 005:
Rudolf Steiner i 1919 om enhetsskolen og tregreningen
Av Rune L. Hansen,
02.07, 1997.
---
Arbeiderpartiet har som sitt finbruks-motto, i arven fra den beryktede franske revolusjonen, de tre ordene: frihet, likhet og solidaritet. Men de forstår de og praktiserer de på en fascist-marxist-orientert bestialsk måte, som har endret seg litt i årenes løp, men ikke til det bedre. Rudolf Steiner (1861-1925) er inne på dette i det han snakker om de sosiale spørsmål, bl.a. i sitt foredrag i Ulm 26.05. 1919 om «Det sosiale spørsmåls tre aspekter». Gjengitt, sammen med et efterord og et annet foredrag, i boken «Förnyelsekrafter i samhället», fra Balder Förlag 1980, Järna, Sverige. Oversatt efter «Gedankenfreiheit und soziale Kräfte» fra Rudolf Steiner Verlag i Dornach. Herunder har jeg oversatt fra den svenske utgaven.
Her sier han bla.: «Om man gjør seg funderinger om dagens og fremtidens livsnødvendigheter, uten å henfalle til grå teori eller særskilte personlige krav, men derimot ut i fra en virkelig dyptgående erfaring, da må man se det sosiale spørsmål som noe der mange av de krefter som har fremkommet i menneskehetsutviklingen har strømmet sammen og, kan man nok si, på sett og vis ført seg selv nærmere sin egen tilintetgjørelse. Den som overskuer disse livsbetingelser opplever at det sosiale spørsmål har tre aspekter, tar seg en trefoldig gestalt. Det viser seg til dels som et åndslivs- eller kultur-spørsmål. Dels som et rettslivs-spørsmål. Og dels som et næringslivs-spørsmål.»
Og, fortsetter han: «Nå har 1700-, og fremfor alt 1800-tallet, samt de to tiår som er tilbakelagt av 1900-tallet, medført at man tror seg behøve søke nesten alt som hører til det sosiale spørsmål på det økonomiske området. De årsaker som gjør at man har et så uklart syn på saken, er fremfor alt at man tror, at har man bare funnet seg til rette på det økonomiske området så gjør det andre seg av seg selv.» Videre snakker han om de to sider av proletariatet - oversiden og undersiden, - klasseskille, urettferdighet og slaveri og om oppkomsten av den moderne teknikken og kapitalismen. Om proletariat og ikke-proletariat, om om «den dype, nesten uoverstigelige kløften» mellom disse, hvor den ene siden har slavet for den andre, mens på en måte overklassen har kastet smuler av sin kultur til underklassen. De tekniske fremskritt og det at dette har kunnet skje, sier han, er fordi de brede menneskemasser har vært tvunget til å utføre sitt arbeide for fåtallskulturen. «Nu har disse masser vokst seg til, de har våknet og krever med rette sin andel. Deres krav er samtidig de store, historiske krav i nutiden for hver og en som virkelig forstår sin tid. (...) En eiendommelighet hos de ledende klassene, hvilke jo hadde del i den så ofte lovpriste kulturen, er at de i nyere tid har forsømt nesten hver eneste sjangse til å overbygge kløften mellom seg og proletariatets masser, som fremstod sterkere og sterkere med sine berettigede krav. Akkurat de tanker var savnet som burde ha strømmet inn i det menneskelige sosiale livet for å overbygge denne kløften. Det er en eiendommelighet hos dette så ofte lovpriste åndsliv at det har blitt mer og mer fremmed for det sanne, virkelige livet. Den enkelte omfatter bare det liv han selv kommer i umiddelbar berøring med. For de brede lagene finnes ingen omfattende tanker i vårt åndsliv, i vår skoleoppdragelse.»
Som et eksempel nevner han bl.a. en undersøkelse fra 1800-tallets midte, som ble gjort av et engelsk gruveselskap på oppdrag fra den engelske regjeringen. Så sier han: «Om de mennesker, som i vel oppvarmede rom snakket om den menneskelige tilværelsen, hadde levnet noen oppmerksomhet til resultatet av undersøkelsen, som de hadde for hånden, så hadde de fått rede på ved hvilket kull de snakket om menneskelig godhet. Da hadde de fått rede på at dette kull, innved hvilket de snakket om sin progressive moral, sitt progressive åndsliv, at dette kull ble tatt opp fra gruvesjakter hvor 9-, 11-, og 13-åringer ble sendt ned før daggry, som siden ikke kom opp igjen før det var blitt natt, så at disse stakkarer nesten aldri så solens lys. Det gikk bra å snakke om menneskelig godhet og nestekjærlighet i varmen fra det kull som på dette vis ble bragt frem i dagen. Man skulle kunne telle opp en mengde slike eksempel. Og man må stille seg spørsmålet: Har slike hendelser gitt menneskehetens ledende kretser anledning til å virkelig inngripe i det sosiale livet? Mange vil hevde at mye har blitt bedre. Men jeg påstår da: Det som har blitt bedre, har ikke blitt bedre gjennom de ledende klassenes omsorg, men gjennom den strie kamp de har ført som har vært lidende under disse forhold.»
Videre sier R. Steiner: «Det er slike saker man må betrakte i dag: at arbeideren, som står i sin fabrikk fra morgen til kveld, i beste fall ser våre høyskoler og gymnasier utenfra, om han tilfeldigvis har sine veier forbi. Han kjenner jo bare til det som bedrives i folkeskolen, dvs. det i folkeskolen som han har mulighet til å oppleve. Han vet ikke på hvilket sett folkeskolens mål bestemmes ovenfra. (...) Her fremtrer det sosiale spørsmål i sin første gestalt. Vi har tross alle lovprisninger av vårt åndsliv ikke et åndsliv som er i stand til å løse tidens store problem.»
Videre:
«La oss betrakte næringslivet. Når den sosiale bevegelsen
tilkom hørte man ofte hvordan de ledende kretsene avfeide denne
bevegelsen med følgende ord: - De vil dele. Men hva blir resultatet
av delingen? Hver og en får veldig lite. - Senere hørte man
ikke denne innvendingen like ofte. Den er jo på den ene siden meget
sann - og på den andre siden meget dum. I den senere tid har man
igjen hørt den oftere og oftere. Men det er ikke disse ting det
kommer an på. Den som i dag har et innblikk i næringslivets
spesielle struktur, vet at den fysiske og sjelelige elendighet som proletariatets
brede masser har utstått har helt andre årsaker. Han vet at
en utilstrekkelig oppdragelse av åndslivet ikke har forstått
å gi næringslivets mere og mere teknifiserte virksomheter en
slik gestalt at hvert menneske skulle kunne føre en menneskeverdig
tilværelse.
Visst, har
man ofte påpekt - og med rette - at den moderne sosiale bevegelsen
har oppkommet pga. den moderne teknikken, maskinene og den sjelsdrepende
kapitalismen. Men man har glemt at alt dette som har tilkommet på
dette vis, ikke kunne beherskes av åndslivet slik dette utviklet
seg. Hvorfor ble det så? Samtidig med maskinen, med industrialismen
og kapitalismen har det i menneskeheten oppstått en viss streben,
som gir seg uttrykk i det at man ser et fremskritt i å la staten
suge til seg hele åndslivet. Statliggjøringen av åndslivet
ble ansett som et stort fremskritt.»
«Og
enda i dag», sier Rudolf Steiner videre, «møter man
de skarpeste fordommer om man gjør en aldri så forsiktig innvending
mot statliggjøringen av åndslivet. De som med sine sympatier
står inne i dette nuværende åndsliv, henviser med et
viss hovmod til at man er kommet mye lengre med ånden enn i den gamle
mørke middelalderen. Naturligvis vil vi ikke ha tilbake middelalderen.
Ikke bakover, men fremover vil vi gå. (...) Er man i stand til å
fatte indre impulser, ikke ifra noen som helst fordommer, men ifra livsnødvendigheter,
ifra virkeligheten, da kommer man - alle tidens fordommer til tross - til
å si: Åndslivet kan bare få kraft om det igjen frigjøres
fra statsmakten og stilles helt på seg selv. Det som lever i åndslivets
forvaltning, fremfor alt skolevesenet, må overlates til sin egen
selvforvaltning. Fra den øverste toppen i åndslivets forvaltning
til læreren på laveste skoletrinn. I forvaltningen av åndslivet
får ingenting annet være avgjørende enn dette åndslivets
egne krefter. De som er virksomme i dette åndsliv, og som i sitt
indre medopplever det, må ifra seg selv fremdra det organ som forvalter
åndslivet og gjør det selvstendig.
Dette er det
første punktet i det som her kalles den sunne sosiale organismens
tregrening. Et slikt åndsliv kommer til å ha et helt annet
forhold til livet enn det asosiale åndsliv vi i dag har havnet i.
(...) Tiden
krever et åndsliv som på et sosialt sett omfatter alle. Men
det kan bare oppstå om de som skal være delaktige deri med
hele sitt fornemmelsesliv, med alle sine sosiale impulser, skaper en enhet
med dem som frembringer dette åndsliv: om man ikke kaster til dem
biter, men i steden arbeider enhetlig åndelig gjennom hele folkemassen.
Men for at det skal være mulig må åndslivet befries fra
den statlige og kapitalistiske tvangen.
Det går
naturligvis ikke i et kort foredrag å legge frem alt det - ikke en
gang alt det som står i min bok om kjernepunktene i det sosiale spørsmål
- som burde sies om nødvendigheten i å løsgjøre
dette åndsliv, fremfor alt skolevesenet, fra stats- og næringslivet
og stille det på egne ben. Men det er det første kravet for
den sosiale organismens tregrening: et åndsliv som utvikler seg ifra
seg selv.»
Videre sier
Rudolf Steiner: «Man behøver ikke være redd for et slikt
åndsliv. Man behøver ikke være redd for at mennesker
kommer til å falle tilbake i en tilstand av analfabetisme eller lignende,
når det står foreldrene fritt å sende sine barn til skolen
eller ikke, uten statlig tvang. Nei, nettopp proletariatet kommer til å
bedre og bedre kjenne til hva det har skoleoppdragelsen å takke for.
Og man kommer ikke til å la være å sende sine barn til
skolen, selv om man ikke blir tvunget, men må gjøre det av
fri vilje. Særskilt de som bekjenner seg til enhetsskolen behøver
ikke frykte at skolen skulle forstyrres av et fritt åndsliv. Det
kommer ikke til å kunne oppstå noenting annet enn en enhetsskole,
om det frie åndslivet fremmes.
Dette om hva
som må sies om løsgjøringen av åndslivet fra
stats- og næringslivet.»
Rudolf Steiner
sier på slutten av sitt foredrag: «Den som har ærlige
hensikter med vår tid kommer i dag til å stilles fremfor spørsmålet:
Hvordan finner jeg veien til legedom for det som jeg møter som sosiale
skadevirkninger? Og man skulle ønske, at flere og flere mennesker
går inn på den veien, innen det er for sent. Og det kan ganske
snart være for sent.»
Mht. den veien
han sikter til sier han i foredraget: «I den tregrenede sosiale organismen
kommer frihet, likhet og broderskap til å råde, derfor at den
har tre deler: frihet på åndslivets grunn, likhet på
rettslivets demokratiske grunn, broderskap på næringslivets
grunn.»
Og han forteller
bl.a.: «I Bern fikk jeg nylig svaret av en meget klok herre (jeg
vil aldri forbise folks klokhet) - : «Jeg kan ikke tenke meg at det
kommer frem noe spesielt i en tregrening, alt må jo være en
enhet. Retten kan vel ikke bare oppstå på det politiske planet,»
osv.
- Det er helt
enkelt nødvendig at retten utvikles på rettsområdet,
- da har også næringslivet retten, da har også åndslivet
retten! Og om man sier at den sosiale organismens enhet skjæres sund,
da hevder jeg: Det er ikke det det gjelder for min del! Det dreier seg
ikke om å skjære sund hestkreket, det dreier seg om å
stille hestkreket på sine fire ben. Det gjelder ikke å skjære
sund den sosiale organismen. Hva det gjelder er å stille den på
sine tre friske ben, - på et sunt rettsliv, et sunt næringsliv
og et sunt åndsliv. Da kommer nok den enhet til å utvikles,
som man i dag tilber som en avgud i form av enhetsstaten. Men man må
straks forlate enhetsstaten om man vil sosialismen.»
(...) «Om
blå og rød farve kan man tale med alle som har friske øyne.
Om rettsbevissthet, om den rett som tilkommer alle mennesker derfor at
de er mennesker, kan man tale med hver våken menneskesjel. Og med
våkne menneskesjeler, med mere og mere våkne menneskesjeler,
har man å gjøre hos det moderne proletariatet.»
Mht. det sosiale
spørsmålets andre gestalt, rettsspørsmålet, sier
og gjør Rudolf Steiner bl.a. og særlig oppmerksom på,
at: «To saker har trengt inn i næringslivet som ganske enkelt
ikke hører til der. Det er kapitalen og den menneskelige arbeidskraften.»
Til dette bemerker
han bl.a.: «Tross den nyere tidens alle fremskritt, tross all såkalt
frihet i ny tapning, er proletaren dømt til å la sin arbeidskraft
kjøpes og selges på arbeidsmarkedet som en vare. Dette ledet
til kravet: De tider er forbi, da mennesket kan la en del av seg selv kjøpes
eller selges. Sin følelse, som han kanskje ikke alltid kunne uttrykke
i ord, fikk proletaren fra gamle tider, fra livegenskapets tider. Det er
jo ingenting annet enn dette som ligger i lønnsforholdene. Da sa
proletaren: Til varemarkedet hører varer. Varene føres til
torgs, selges, og med beholdningen går man hjem igjen. Jeg må
selge min arbeidskraft til arbeidsgiveren, men jeg kan ikke gå til
ham og si: her har du min arbeidskraft for en eller annen sum, og siden
går jeg min vei: jeg må utelate meg selv! - Dere ser, som menneske
må man følge med sin arbeidskraft. Det er det som proletaren
fornemmer som en ikke menneskeverdig tilværelse.
Da oppstår
det store spørsmålet: Hva er det som må skje, så
at arbeidskraften i fremtiden ikke lengre kan være en handelsvare?
(...) Hva det dreier seg om er ganske enkelt at den menneskelige arbeidskraften
ikke kan sidestilles med noen som helst vares pris: at den menneskelige
arbeidskraften er noenting helt annet enn en vare. Denne menneskelige arbeidskraft
må ut av den økonomiske prosessen. Og den kommer ikke ut på
noe annet vis, enn at man betrakter næringslivet som en del
av den sosiale organismen, avgrenset fra den egentlige retts- eller statsorganismen,
fra den politiske organismen.»
(...) Vi må
akseptere naturkreftene - de er noe som eksisterer ved siden av næringslivet.
På den andre siden må næringslivet begrenses av rettslivet,
- dvs. like lite som naturkreftene er beroende av varemarkedets konjunkturer,
like lite får den menneskelige arbeidskraften være beroende
av disse konjunkturer. På samme sett som naturkraften må den
menneskelige arbeidskraften taes ut av næringslivet. Den må
stilles på rettens grunn. Stilles den vel på en rettslig grunnvoll,
så kan alt det utvikle seg - der det ene mennesket er lik det andre
- der bare menneskelige rettigheter utvikler seg, og der også arbeidsretten
kan utvikles.
(...) Man kan
si så mye positivt som helst om arbeidskontrakt. Så lenge det
er en lønnskontrakt kommer det alltid bare å lede til at arbeideren
blir utilfredsstilt. Først når man ikke lengre kan gjøre
avtale om arbeidskraften, men bare om arbeidslederens og kroppsarbeiderens
felles produksjon, om det felles produktet, først det kommer til
å lede til en for alle parter menneskeverdig tilværelse. Da
kommer arbeideren til i arbeidslederen å se en fri kompanjong, og
det er dette som arbeideren egentlig strever efter, selv om det i dag enda
ikke riktig finns tydelige forestillinger om dette. Det er det som ligger
i proletariatets egentlige økonomiske spørsmål og krav:
å befri arbeidskraften fra det økonomiske kretsløpet,
å faststille arbeidskraftens rett innen den tregrenede sosiale organismens
rettsdel.
(...) Noen
sier: Det er nødvendig å sosialisere produksjonsmidlene. Det
sier jeg også. Men dessuten sier jeg: Det er nødvendig å
kjenne til veien man må gå.»
Rudolf Steiner
har sagt mangt og meget om alt dette som er tankevekkende, og nødvendig.
Det har andre
også. Men Rudolf Steiner er mere omfattende, presis og treffsikker.
En sunn tregrening
av den sosiale organisme forutsetter bl.a. en «de-kapitalisering»,
og at systemet med renter på kapital fjernes. Hvem her i Norge var
det som lyttet da norske Bertram Dybwad Brochmann (1881 - 1956) snakket
og skrev om dette for mere enn femti år siden? Det norske folk valgte
ham inn på Stortinget, men han ble likevel kneblet, svertet og fortiet.
Vennerød
var det vel som for noen få år siden utgav en bok om «Retten
til fri arbeidsledighet», som inneholdt mye selvfølgelig stoff,
som bare er blitt mere og mere dysset ned.
Og om den selvfølgelige
og konstruktive retten til eksistenstrygd eller eksistenslønn har
mange, bl.a. Husmorforbundet, snakket og skrevet om i mere enn ti års
tid nå, uten særlig meget å bli hørt i det heletatt
blandt «de ledende klassene»!
Å privatisere
eller kommersialisere el-kraft-verkene og de basale behov de representerer
er et typisk eksempel på hvordan gå feil veier. Likeledes ville
f.eks. erkjennelsen av at atomkraftverk er menneskeretts-stridige vel fort
gjøre seg gjeldende i et samfunn med en sunn og frisk sosial tregrening.
Likesom lakseoppdrett f.eks. også er det - men dog ikke tilsvarende
globalt katastrofalt. (Hvem skal betale den uunngåelige regningen
for våre og jordens mere og mere ødelagte vassdrag og laksestammer?
Osv. Gro Harlem Brundtland? Hvem?) «Fremskrittets pris» er
ikke ødeleggelser og hærjinger. Tvert om!
Kåre
Willock med flere som fortreffelig snakker og skriver om «grønn
beskatning» på miljø-forurensning dysses ned i bortforklaringer
og babbel.
«Arbeiderpartiet»
og de fleste av de ledende klassene har i organisert egoisme kjempet med
nebb og klør for å fortie og å sverte og undertrykke
slike tanker!
I takt med
at bevisstheten om menneskerettighetene og menneskeverdet forsterkes i
det norske folk vil Arbeiderpartiet & kompani sin kriminelle adferd
og sine raseringer avsløres og avfeies. De har vært og er
kriminelle i forhold til de internasjonale konvensjoner om menneskerettigheter
som Norge har ratifisert, og i forhold til den norske grunnloven, samt
grunnskoleloven med mere, og synes som ivrigst å holde seg til Janteloven
på et dypt plan!
Det norske
folk, og verden iøvrig, trenger sårt til at erkjennelsens
proletariat opplyses i ansvar og frihet og at lidelsens proletariat får
trøst og forløsning.
***