HUN / Hjemme Undervisningen i Norge - PRESSE-DOKUMENTASJON
/
Pdx9609.htm / PDNR *.rlh for September 1996 /
---
---
---
01.09. 1996, s.
8-10, Barn & Familie, tidsskriftet, september 1996 :
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)
TEKST OG FOTO: Tor Johannes Jensen
Mens alle andre barn vandrer avsted til skolen i høst med ransel på ryggen og magen full av forventninger til lærer og klassekamerater. får Svanhild (9) og Daniel (8) skolen hjemme, med mor og far som lærere og uten klassekamerater.
De sitter
ved hver sin ende av stuebordet i våningshuset på småbruket
hjemme i Gjerstad. Daniel lærer å skrive løkkeskrift.
Svanhild skriver stil og øver særlig på doble konsonanter.
- Husk stor
bokstav etter punktum, sier mor Aud Nordheim som kikker bortom boken til
Svanhild.
- De er heldigvis
ikke så strenge når de retter, avslører Svanhild som
kikker opp fra innføringsboken.
De skriver
sirlig og pent, de to ungene, som har lært gammeldags løkkeskrift
hos mor og far.
Etterpå har de gjerne en runde med matematikk. Svanhild ligger foran de gamle klassekameratene sine i å lære gangetabeller. I sommerferien kastet hun seg endog over syvgangen på egenhånd. Men i dag blir timeplanen forstyrret av besøkende journalister som skal se hva de har gjort i formingen. Akkurat nå syr de puter på maskin, begge to. Og Daniel henter frem en diger, imponerende lastebil han har laget - med litt hjelp. Svanhild fisker frem en søt tøydukke.
- Vi liker
forming best, forteller de samstemmig.
- Lastebilen
laget Daniel da de var på besøk hos en venn som er snekker,
forteller foreldrene. De utnytter gjerne venner og kjente med anlegg for
ulike slags forming til å lære bort kunstene sine til ungene.
Derfor får de prøvd litt av hvert. Svanhild lagde dukken da
hun besøkte en tante.
- Den naturlige
måten å lære på, er å lære gjennom
arbeid. Når ungene er med meg på kjøkkenet, lærer
de mål og vekt, som desiliter, kilo og gram - foruten at de lærer
matlaging. Hos pappa lærer de blant annet sløyd, forteller
Aud.
Globusen i
stua er sentral i geografiundervisningen. Og O-fag har ungene hele dagen.
Om kveldene leser familien aviser og bøker sammen, Daniel øver
seg i å lese høyt fra Donald eller bøker. De slår
opp i oppslagsbøker og sjekker globusen når de leser om et
land eller et sted. Slik blir hele dagen undervisning.
De bruker både
Bibel og folkeeventyr i undervisningen - Bibelen fordi den er breddfull
av livsvisdom, og eventyrene fordi de er nordisk kulturarv, god språkopplæring,
og spennende lesning.
- Naturfag har vi utenfor stuedøra. Nå tar de med naturfagbøkene sine med ut selv - når som helst på dagen, for å lære å kjenne igjen fugler og planter. Vi føler at nysgjerrigheten har våknet til live hos ungene våre igjen. Da vi tok dem ut av skolen for et halvt år siden, satt de med hendene i fanget de to første dagene og lurte på hva de skulle ta seg til. De var blitt vant til å bli organisert til å leke og lære. Så eksploderte de i å finne på ting selv. Nå utforsker de livet på eget iniativ igjen og lærer gjennom lek. Vi prøver å la ungene løse mest mulig av oppgavene sine selv, forteller Aud og Jens fornøyd.
De prøvde
selv den vanlige oppskriften med begge foreldre ute i full jobb og ungene
i barnehage og skole. Og de opplevde at barna ikke trivdes med det.
- De sa ingenting.
Barn er veldig lojale. "Du må jo jobbe", sa Daniel til
meg da jeg spurte om han ville fortsette i barnehagen. Og slik tenker jo
de fleste voksne også, sier Aud. Nå har hun sagt opp jobben
som kommunefysioterapeut i en nabokommune og driver privat praksis på
halv tid, delvis i et anneks på gården, og delvis ute i hjemmene.
Da tar hun gjerne med ungene, så de får treffe forskjellige
slags mennesker.
Daniel og
Svanhild har begge fått prøve hvordan det var å gå
på skolen. Daniel likte seg ikke. Da foreldrene stilte dem overfor
muligheten til hjemmeundervisning, valgte barna det selv.
- Jeg likte
meg på skolen, men jeg liker å få hjemmeundervisning
også, forteller Svanhild.
- Vi vil evaluere
dette fra år til år, og ungene skal få begynne på
skolen igjen om de selv ønsker det. Vi vil ikke tvinge dem, understreker
foreldrene.
Nå
har de to søsknene ikke mer enn en times effektiv undervisning i
norsk og matematikk fra morgenen av. De startet med to, men nå får
de i stedet oppgaver de skal løse selv i matematikk og norsk i løpet
av dagen. Men undervisningen er til gjengjeld konsentrert. Ungene må
stå opp om morgenen og sitte stille, og foreldrene krever disiplin
den stunden det varer. Så er de i full gang med lek og moro. Utover
dagen får de være med mor på jobb og prøve ut
datamaskinen hennes, og de får praktiske oppgaver i huset og på
gården.
Svanhild og
Daniel har medansvar for geitene og hesten, og de holder kaniner og kje
som de tjener noen sparepenger på. De viser mer enn gjerne rundt
på gården, demonstrerer trampolinen som moren bruker i fysioterapibehandlingen,
før de samler geitene og hesten og tar med litt ekstra kraftfôr
til dem.
Familien
Nordheim er engasjerte kristne, frelst og fri, men de foretrekker kontakten
med ikke-kristne fremfor å være typiske møtegjengere.
Vanlige møter kan bli åndsfattige, synes de.
De protesterer
iherdig mot påstandene fra stortingsrepresentant Marit Nybakk (Arbeiderpartiet)
om at det først og fremst er ekstreme kristne som tar barna ut av
skolen. De hevder å ha et helt allment grunnlag for å drive
hjemmeundervisning:
- Skolen er
blitt et oppbevaringssted. Det er utrolig mye dødtid i løpet
av dagen. Når ungene tilbringer så mye tid som de gjør
der, er det mer for å være tilpasset foreldrenes arbeidstid
enn for at de trenger det for å lære, mener foreldrene. De
synes barna fikk fryktelig lange dager på skolen og kom uopplagte
og slitne hjem.
- Vi var i utgangspunktet positive og åpne til skolen. Men noen møter med systemet, i spørsmål der Svanhild hadde stilt spørsmål ved noen rutiner, forandret mye. Man føler seg veldig alene som foreldre overfor en lærerstab som "vet best". Og vi så tydelig at den generelle livskvaliteten til ungene og for familien ikke ble bedre av barnehage og skole. De ble trøtte og grinete, og vi syntes rett og slett at de stagnerte. De våget ikke lengre å si hva de mente, de ble redde for å skille seg ut. Det finnes mange gode lærere, men skolen makter ikke å behandle ungene individuelt. Vi ville bare ikke ha det slik i ni år. Vi orket ikke å være med på et slikt kjør, slår de fast.
Nå
ser de at ungene har fått overskuddet tilbake. De er mer opplagt
til lek enn kameratene om ettermiddagen.
Og kamerater
ser de nok av. Foreldrene var engstelige før de tok barna ut av
skolen. De fryktet at de ville bli isolert, men synes heller det motsatte
har skjedd:
- Vi tok spranget
ut i løse luften - og opplevde at frykten var ubegrunnet. Folk tar
kontakt med oss. Ungene våre drar på besøk til andre.
Klassekameratene kommer innom fra skolebussen, og ungene våre har
aldri hørt noe vondt fra andre elever. Til tider er det så
mange at det kan bli i meste laget, forteller de. Og mens vi snakker, ringer
en av Daniels kamerater for å spørre om han kan komme oppom.
- Vi kunne liksom ikke forestille oss et liv uten skolen. Men skolen er ikke A og Å. Hvis ungene mistrives på skolen, kan foreldre trygt prøve hjemmeundervisning. Men ta familie og venner med på tankene. Selv brukte vi et halvt år på tenkeprosessen, men de rundt oss fikk sjokk da vi endelig tok ut ungene - og noen av dem tror fortsatt vi er noen merkelige einstøinger, sier Jens.
Forholdet
til skolen er rimelig greit i dag, selv om en del lærere ble støtt
over beslutningen til familien Nordheim. I vår besøkte Svanhild
og Daniel på eget iniativ de gamle klassene sine på skolen
for en dag. Da de kom hjem, hadde de hatt det greit, men ville ikke begynne
fast på skolen igjen. Familien har fått skolebøkene
de trengte, men savner veiledningsbøker. Noe veiledning får
de fra tilsynslæreren, lektor Marta Straume fra Bergen, som kommer
et par ganger i året. Hun er også tilsynslærer for en
rekke andre hjemmeundervisningsfamilier rundt i landet.
- Det gjelder
å ikke se på skolen som en motpart - men stå på
rettighetene deres som foreldre, oppfordrer Aud og Jens. De understreker
at det er foreldrene som er skolens arbeidsgiver.
De er sikre
i sin sak på at det har vært til det beste for hele familien
å ta ungene ut av skolen:
- Vi opplever
en annen måte å leve på enn før. Vi har fått
mer tid sammen og opplever at ungene utvikler seg trygge og harmoniske.
Selv om ungene er hjemme hver dag, ønsker de mange ganger å
være bare sammen med mamma og pappa, forteller Aud.
Svanhild, som
står med en kattunge i armene, nikker.
Aud og Jens
Nordheim tror tanken på hjemmeundervisning kan være løsningen
for mange, særlig i grisgrendte strøk der det er lang skolevei
og som et alternativ til skolestart for seksåringer.
Men for
noen familier er det ikke uten videre mulig å passe dette inn i arbeidssituasjonen.
De tror at besteforeldregenerasjonen kunne komme på banen for i hvertfall
noen familier del.
- Det ligger
i dagens kultur at foreldre skal være utearbeidende. Vi er redd samfunnet
er i ferd med å utradere familien. Jeg driver en del svangerskapsveiledning
og ser vordende mødre som nærmest unnskylder seg for at de
har tenkt å være hjemme med barnet. Vi må snu på
disse forestillingene, sier Aud. De mener at foreldresamværet er
en mangelvare i dag, og at det går utover barnas livskvalitet.
- Det er først
og fremst foreldrene barna trenger, understreker hun.
Selv om
familien Nordheim er privilegert med en herlig gård og delvis hjemmearbeidende
mor, mener de at hjemmeundervisning tross alt er innen rekkevidde for alminnelige
mennesker - hvis man er villig til å satse på det.
- Skal man
få det til, må man leve annerledes - gå ned på
kravene til levestandard og prøve å kvitte seg med gjeld.
Livskvalitet handler tross alt ikke om penger, det handler om samvær.
Spør dere selv hva som er best for barna. Plutselig er barna ute
av redet - og hvor mye tid fikk dere egentlig sammen?
--- --- ---
ANBEFALER DISSE BØKENE
---
Etter et
halvt år med hjemmeundervisning, har Aud og Jens Nordheim funnet
frem til disse bøkene som godt supplement til skoleverkets egne
bøker i O-fag og kristendom:
* Cappelens
naturhåndbøker.
* Gyldendal:
Mine første faktabøker, med temaer om dyr, menneskekroppen,
berømte steder, teknikk, himmel og jord, dagligliv, livet i vannet,
vær og vind, insekter, verden, og andre kulturer.
* Lunde: Kenneth
N. Taylor: Min første reise gjennom Bibelen.
--- --- ---
HUN, rlh:
Reportasjen
er illustrert med bilder, bl.a. av familien Nordheim. Iøvrig har
forfatteren, Tor Johannes Jensen, et oppsett ved siden av i Barn
& Familie, i forbindelse med at dette nummeret av tidsskriftet har
skolestoff og hjemmeundervisnings-reportasje på hele sidene 8 til
13, og i intro-oppsettet har han overskriften: SKOLESTART FOR HELE FAMILIEN.
Videre går dette oppsettet slik:
* Hun knuger
mors trygge hånd der hun går de første usikre skrittene
mot den voksnes verden. Litt etter litt skal hun møte nye krav,
løsrive seg, finne en livsvei.
* Det er ikke
bare hennes skolestart. Foreldrene har ansvaret for at ungene skal lære.
* For de fleste
betyr det foreldremøter, dugnader, leksehjelp, og ikke minst oppmuntring
og moralsk støtte til en liten student. Det betyr også at
vi foreldre skal gjøre noen viktige valg for barna våre. Vi
skal velge mer enn en ergonomisk ransel og arbeidsplass til leksene.
* Vi har en
offentlig grunnskole som har tatt seg av barna våre. Vi har privatskoler
som lokker med trygge miljøer, kreativ pedagogikk, eller klar kristen
profil på undervisningen. Vi har en liten, men svært selvbevisst
gruppe foreldre som foretrekker å ta skjeen i egne hender for å
lære ungene det de trenger frem til grunnskoleeksamen.
* Reportasjene
i dette bladet utfordrer selvfølgeligheten i det å sende ungene
av gårde og håpe at de kommer best mulig gjennom systemet,
og til engasjement for barnas læring, enten det skjer i den offentlige
skolen, en privatskole eller hjemme.
Les mer på sidene 8 - 13
--- DISSE HAR I DETTE NR. AV TIDSSKRIFTET FØLGENDE INNHOLD:
Side 8-10:
"Skolen tilbake i
hjemmet" (ovenstående), reportasje fra familien Nordheim
i Gjerstad om hjemmeundervisning, av Tor Johannes Jensen.
Side 10-11:
"- Gi barndommen
tilbake til familien", intervju med Christian W. Beck av Tor Johannes
Jensen. Og "Det er lov å
ta barna hjem", av Christian W. Beck.
Side 12-13:
"Barna lærer best med foreldre som bryr seg", intervju
med Monica Vestå og Bernt Nordang i Det nasjonale Foreldreutvalget
for Grunnskolen / FUG. Og "Slik kan barnet ditt få en god skolestart".
--- --- ---
*
01.09. 1996, s.
10-11, Barn & Familie, tidsskriftet, september 1996 :
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)
TEKST OG FOTO: Tor Johannes Jensen
- Foreldrene må ta foreldreautoriteten tilbake fra Staten. Den gode barndom er i familien, ikke i statlige institusjoner. Hjemmeundervisning er et skritt mot å gi ungene en normal barndom igjen.
Christian W. Beck er førsteamanuensis på Pedagogisk forskningsinstitutt ved universitetet i Oslo, og den ideologiske og teoretiske frontfiguren for hjemmeundervisningsbevegelsen i Norge. Han forteller en historie som kan overraske de fleste som tror at hjemmeundervisning er en beskjeftigelse for ultra- konservative kristne særlinger.
- Jeg studerte selv pedagogikk i 70-årene, da den moderne pedagogikken ble formet. Noe av det sentrale i moderne pedagogikk er å ta hele barnelivet under pedagogisk kontroll. Man tror at det alminnelige, kjærlighetsfulle hverdagslivet i familien blir så mye bedre hvis man får gjort det til en pedagogisk praksis bygd på vitenskapelige teorier. Jeg har selv vært ganske involvert i denne måten å tenke på i faget, forteller Beck.
Han tilhører
den såkalte 68-generasjonen. Selv om han mener at denne generasjonens
opprør førte med seg mye bra, har han vanskelig for å
tilgi den det det gjorde mot familien:
- Det ble et
kaos. Vi studerte, giftet oss, skilte oss og giftet oss igjen. Vi fikk
disse kompliserte forholdene med "mine barn og dine barn", forteller
Christian W. Beck. Også på dette feltet vet han hva han snakker
om, gift og skilt tre ganger som han er.
- Den moderne pedagogikken ble et ideologisk forsvarsverk for familieoppløsningen i 68-ernes livsstil. Det endte opp med en ny referanseramme for hvordan vi moderne mennesker skal oppfatte tilværelsen. Og det som forsvant var enkeltmennesket, familien, kjærligheten og religionen. Du har fått en forståelse av barnet der man bygger på at den beste barndom er den man får i statlige institusjoner av profesjonelle pedagoger, hevder han.
Og derfra
mener han at mye av lærevanskene hos dagens barn skriver seg:
- I utgangspunktet
har alle barn lyst til å lære. Kunnskap er ikke noe annet enn
livsopplysning - som alle barn naturlig søker og får gjennom
foreldre og familie. Det ligger egentlig utenfor skoleverkets fangarmer.
Men foreldrene forledes til å ta toåringen sin til barnehagen,
mens barnehjertet er fullt av det ene store spørsmålet "Hvor
ble det av mamma?". Det er ikke rart at en slik kolossal skuffelse
går utover lærelysten. Så oppdager man noen år
senere at barnet har fått lærevansker. Og så forsøker
de å bøte på det med nye pedagogiske programmer, og
vil ha flere lærere per elev. Det blir en ond sirkel. Moderniteten
trekker flere og flere funksjoner ut av hjemmet og familien. Systemet gir
staten en makt som er hinsides alt, og det godtar foreldre flest, mener
Beck.
- Barna som har fått hjemmeundervisning i Norge, gjør det faglig bedre eller like bra som de som har gått i vanlig skole. De taper ingenting på det, selv om foreldrene ikke har pedagogisk utdannelse eller særlig annen utdannelse. Det er ikke det som teller, men lærelysten og undervisningslysten, påpeker Beck, som understreker at dette også stemmer med veldokumenterte forskningsresultater fra USA, der hjemmeundervisningen har vokst som en bølge helt siden 60-tallet.
- Så er det dem som innvender at ungene går glipp av sosiale ferdigheter og kontakt med jevnaldrende. Men det går igjen i mine erfaringer med hjemmeundervisningsfamilier i Norge, såvel som forskningsresultater fra USA, at disse ungene får noe som nettopp unger flest mangler - nemlig nok tid hjemme med mor og far. På det utvikler de en livsplattform de kan bygge videre på. De utvikler en form for gammeldags sunnhet som andre har for lite av. Og disse hjemmeundervisningsfamiliene er alminnelige mennesker som har normal kontakt med andre, forteller Beck.
De siste
årene har han truffet på andre pedagogiske outsidere som har
fått øye for disse problemene.
- I 1993 satt
vi noen sammen og snakket om at foreldrene måtte gjenerobre sin foreldre-autoritet
og ta ungene ut av skolen. Da oppdaget vi at det sto i avisene om familier
som faktisk hadde gjort dette. Vi tok kontakt med dem, og så kom
det for alvor frem i offentligheten, forteller han. I sommer møttes
en god del av dem til en konferanse om hjemmeundervisning for å utveksle
erfaringer og arbeide for å utvikle pedagogiske alternativer til
den statlige enhetsskolen.
Her møttes
antroposofer, gamle hippier, kristne og helt vanlige mennesker med én
felles interesse: Sine barns beste. Og kanskje ligger det en spire til
fornyelse av skoleverket i hjemmeundervisnings bevegelsen, slik Christian
W. Beck tror.
Eller kanskje
vil hjemmeundervisning i fremtiden fortsatt være forbeholdt en bevegelse
av pedagogiske outsidere. Det er uansett ikke lett å dokumentere
at barna har tapt på det til nå.
***
Det er en
lang tradisjon i norsk grunnskolelov som gir foreldrene hovedansvaret for
barnas opplæring. Skolen er et supplement til hjemmet. I utgangspunktet
er det tre lovlige måter å gi barn grunnskoleutdannelse på
i Norge: Ved å la dem gå i offentlig skole, ved å sende
dem til privatskole, og ved å undervise dem selv. Foreldrenes rett
til å velge undervisning for sine barn er også fastslått
i internasjonal rett.
Det er imidlertid
forskjellig fra kommune til kommune hvor lett skolekontoret "gir slipp
på" barna.
Slik gjør du for å undervise barna selv:
1. Send
melding - ikke søknad - til skolesjefen i kommunen om at dere vil
drive hjemmeundervisning for deres barn, i henhold til paragraf 13.1 -
om tilsvarende undervisning - i Grunnskoleloven.
2. Kommunen
har lovpålagt ansvar for at alle barn i kommunen får "høveleg
opplæring". Derfor må kommune og familie få etablert
en tilsynsordning for barna. En avtale om tilsynsordning kan for eksempel
inneholde disse punktene, som er utarbeidet i samarbeid mellom skolesjefen
i Sveio og familier som driver hjemmeundervisning der:
* Tilsynslærer
skal se til at hjemmeundervisningen har en viss grad av struktur.
* Tilsynslærer
skal se til at det er en viss grad av plan i hjemmeundervisningen.
* Tilsynslærer
skal se til at undervisningen omfatter de mest sentrale emnene for klassetrinnet
i kjernefagene.
* Tilsynslærer
skal se til at vilkårene for hjemmeundervisning er tilstede.
* Tilsynslærer
har ikke rettledningsansvar. Dette er ikke til hinder for at tilsynslærer
på fritt grunnlag kan rettlede foreldrene i deres arbeid.
* Tilbakemelding
skal skje skriftlig til skolesjefen i etterkant av hvert tilsynsbesøk.
Tilbakemeldingen skal være en kort oppsummering av ovennevnte punkt.
Kommunen kan
for øvrig også avgjøre om det er grunn til å
kalle inn barna til særskilt prøve.
3. Man trenger
ikke formell lærerutdanning for å drive hjemmeundervisning.
Det er nok med tilstrekkelig realkompetanse. Departementet har gått
god for at realkompetanse dokumenteres gjennom resultatene barna oppnår
ved hjemmeundervisning.
4. Man kan
få skolemateriell av kommunen dersom man ønsker det.
5. Økonomisk
kompensasjon for å drive hjemmeundervisning er en "varm potet".
Til nå har to familier søkt om en kompensasjon på 27.800
kroner per barn per år, og mye taler for at spørsmålet
må avgjøres gjennom en rettssak.
--- --- ---
*
Kom på trykk i avisen
Dagen, fredag
13.09. 1996, s. 28, under "Kort og godt" - rubrikken Skolepolitikk
:
LESER-BIDRAG TIL AVISEN DAGEN /// oversendes pr. telefax 04.09. 1996 ///
Kristelig
Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, avviser en ordning der skolepengene
følger eleven, står det i Dagen i dag (04.09. 1996) under
overskriften "- Skolevalg skal ikke motiveres av økonomien"
av Thor Chr. Skavlem og Runar Mulelid. Der sier hun: "- Det er viktig
at det ikke blir økonomiske motiver som ligger til grunn for at
foreldre velger å ta sine barn ut av skolen."
Det høres
ut til å kunne være et fornuftig argument for ikke å
la skolepengene følge eleven. Men ved litt eftertanke fremkommer
tankene fort:
Hvis skolepengene
ikke følger eleven, men går til den kommunale skolen, ved
hjemmeundervisning, slik ordningen er pr. i dag, da blir og er det samtidig
økonomisk fordelaktig å sende barna til den kommunale skolen,
bort fra hjemmet og familien. Dermed utarmes hjemmet og familien, og barnets
muligheter innskrenkes. Hjemmeskolens fortreffeligheter og overlegenhet
i utgangspunktet ofte kommer dermed vanskeligere barna og samfunnet til
gode.
Og hvis skolepengene
ikke følger eleven, for-urettes da dermed de familiene som driver
med eller ønsker å velge hjemmeundervisning?
På den
annen side, som leder for Stortingets Kirke-, utdannings- og forskningskomite,
Jon Lilletun (KrF), sier i samme oppslaget i Dagen, er det en fare for
at grendaskoler kan få problemer dersom pengene skal følge
elevene. Han viser til at ved en del slike skoler er elevtallet allerede
svært lavt, og sier at ved fritt skolevalg (og lavere elevtall) kan
situasjonen bli uholdbar. Et problem, i følge ham, altså å
ta til efterretning.
Hjemmeundervisningsfamilier
ønsker iøvrig ofte gjerne også samarbeidsordninger
med den kommunale skolen, - hvilket er ganske så uproblematisk slik
ordningene er i dag. (Den kommunale skolen er for øvrig lovpålagt
(gsl. formålsparagraf) imøtekommenhet og samarbeidsvilje med
foreldrene eller de foresatte, også i hjemmeundervisningstilfellene.)
Hvis skolepengene følger eleven isteden for den kommunale skolen,
blir spørsmålet kanskje også hvor langt de dermed får
midler til å strekke samarbeidsmulighetene - hvorvidt disse i så
fall innskrenkes?
Jon Lilletun
sier, at dersom pengene følger eleven (fritt skolevalg) kan det
medføre en viss ghetto fisering av en del byskoler. Og at det er
fare for at de ressurssterke elevene trekker bort fra en del skoler. At
resultatet kan bli såkalte "ghettoer" hvor miljøet
blir hardt og undervisningssituasjonen vanskelig.
Han peker altså
særlig på to problemområder i dette saksforholdet. Er
den beste løsningen i saks forholdet virkelig den at skolepengene
ikke følger eleven? Eller finnes det andre og bedre løsninger
eller muligheter?
Jeg ønsker
her å forsøke å presisere spørsmålene og
å efterspørre svar eller mere optimale løsninger. Kan
noen hjelpe meg - og alle oss andre?
Rune L. Hansen,
Sveio 04.09. 1996.
*
---
26.09. 1996,
s. 9 / nytt, Dagen, torsdag :
(Kopi/avskrift: HUN, rlh.)
Av ODD SVERRE HOVE
Sveio (Dagen): - Det såkalte "Pettersen-utvalget" gikk i fjor inn for et "utvidet" kristendomsfag i skolen. Men mange trekk i det bildet utvalget tegnet av kristendomsfaget, passer bedre til betegnel sen "avkristnet kristendomsfag", sier sokneprest Stein Henriksen.
På
vegne av Akademi for Kristen Folkeopplysning har sokneprest Henriksen skrevet
en kommentar til kristendomsfagets utvikling og særlig til Pettersenutvalgets
innstilling, som kom i fjor. Under AKFs bibel seminar i Sveio nylig holdt
Stein Henriksen et lengere foredrag med et omfattende oppgjør med
Pettersenutvalgets innstilling "Identitet og dialog".
- Når
utvalget taler om å utvikle barnas "identitet", finner
de hjelpemiddelet til det i en blanding av kristendom og humanisme, sier
Stein Henriksen. - Utvalget sier mye positivt om den bibelske åpenbarings
betydning for å utvikle barnas identitet og å forstå
meningen med tilværelsen. Men det er i praksis likevel et forfalsket
kristendomsbegrep en møter, en menneskesentrert i stedenfor en gudssentrert
kristendomsforståelse. I praksis brukes dessuten humanismen som nøkkel
til å fortolke hva kristendom er.
- Blandt annet
betoner utvalget sterkt at skolen skal utvikle toleranse. Men da sikter
man ikke til den personlige toleransen, som så utvilsomt er et gode,
men man sikter til forestillingen om at alle overbevisninger og livssyn
er like bra.
- Utvalget
betoner også kristendommens betydning som kulturdannende aspekt i
Norge gjennom tusen år. Også det er det lett å være
enig i. Men det bidrar hos dette utvalget igjen bare til en rent menneskesentrert
og dennesidig kristendomsoppfatning. Evighetsperspektivet er blitt ganske
borte.
Også
det andre nøkkelbegrepet i Pettersen-utvalgets innstilling, "dialog",
stiller Stein Henriksen seg skeptisk til. - Dialog oppfattes som en metode
til å finne sannheten med. Barna skal lære å samtale
ved å dele synsmåter og erfaringer. Men utvalget opererer i
utgangspunktet bare med muligheten for å erkjenne subjektiv sannhet,
ikke objektiv sannhet. Derfor vil også dette aspektet bidra til å
skape forvirring.
Når
det gjelder Grunnskolen, strever Pettersen-utvalget hardt med å komme
bort fra at Grunnskoleloven "forankrer" kristendomsfaget i evangelisk-luthersk
konfesjon.
- Her griper
man til språklige krumspring, sier Henriksen. - Man sier at "forankring"
ikke er det samme som "binding". Men det er jo ikke riktig. Ordet
"forankre" tegner et bilde fra maritimt språkbruk; ankeret
"binder" skipet til havbunnen. Derfor betyr "forankre"
nettopp å "binde". Og kristendomsfaget er ifølge
Grunnskoleloven nettopp konfesjonelt bundet, og ikke noe åpent kulturfag.
Stein Henriksen
betoner sterkt den skolehistoriske sammenhengen som den nye kristendomsfag
debatten hører sammen med. Tidlig i vårt århundrede
krevde Arbeiderpartiet kristendommen ut av norsk skole, men dette programmet
brente man seg straks på, og skrinla. Etter krigen tok man imidlertid
i bruk en annen strategi som især er knyttet til Trygve Bulls navn.
Den består i at man gradvis og over lang tid skal utvanne kristendomsfaget
ved å uthule og liberalisere dets innhold og redusere dets omfang
og timetall.
- Denne siste
linjen har vist seg vellykket. Man har i alle etterkrigsårene arbeidet
for å fornekte kristendommen som objektiv sannhet i faget og dessuten
for å utvanne og forfalske selve kristendomsforståelsen. Typisk
er den tette sammenkoblingen med humanismen - som i praksis brukes som
en tolkningsnøkkel overfor kristendommen.
Henriksen
stiller seg meget kritisk til opphevelsen av fritaksretten i kristendomsfaget.
I det spørsmålet setter han store forhåpninger til tung
argumentasjon hentet fra internasjonal folkerett, som det såkalte
"Smith-utvalget" har lagt frem.
Henriksen peker
på at arkitektene bak det nye kristendomsfaget i skolen i grunnen
bare synes å ha ikke-kristne foreldres rettigheter for øye
når det gjelder å "slippe" forkynnende kristendomsundervisning.
Internasjonal folkerett gir imidlertid samme rett også tl kristne
foreldre. De har en like selvsagt rett til nettopp å få forkynnende
og u-utvannet kristendomsundervisning til barna sine.
Henriksen henleder
ellers også oppmerksomheten på forsøkene som gjøres
på å få skiftet lovens så kalte "undervisningsplikt"
ut med "skoleplikt". Også dette tror han vil bli stanset
av Smith-utvalgets materiale. Men han utfordrer alle foreldre til å
følge våkent med i det som skjer, og å forsvare retten
skoleloven gir foreldre som ønsker det, til å velge "hjemmeundervisning".
*
FOTO, stort, s/h, med følgende tekst under: På vegne av Akademi for Kristen Folkeopplysning har sokneprest Stein Henriksen skrevet en kommentar til kristendomsfagets utvikling og særlig til Pettersenutvalgets innstilling, som kom i fjor.
FOTO: DAGEN ARKIV
***
---
Denne
side er fra (This page is from):
HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: runehan@sn.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww/index.htm