HUN / Hjemme Undervisningen i Norge - Urt1k.htm
---
---
---
--- Kattost-slekten / Malvaceae :
Av Rune L. Hansen
Kattost-slekten eller malveslekten som den også kalles, er en nokså stor planteslekt med mange arter og familier, selv om det ikke finns så mange viltvoksende av dem representert i Norge og Norden. Men det er en mild planteslekt med mange pene og nyttige planter som kan dyrkes og få vokse i hele landet. Slektsnavnet, malve, kommer av greske malakos, som betyr myk eller bløt.
Slekten er spredd over nesten hele jorden. Den ofte gulblomstrende bomullsplanten, i familien Gossypium, er den kanskje mest kjente. Hibiscusfamilien hører også med til slekten, men er i likhet med bomullsplanten mere sydlig og tropisk av seg. I Australia spiser man hibiscus og bruker blomstene til te. Derimot er det først og fremst apotekerkattost og legestokkrose, og planter nærmest beslektet disse, jeg tenker på.
Om apotekerkattosten sier Maurice Mességue, at: "Det er blomster av uendelig blidhet, likesom det er blomster som er grusomme eller bitre. Hvis malurt er innbegrepet av bitterhet, hvis de giftige urter (skarntyde, stormhatt, osv.) er grusomme, så er kattost innbegrepet av blidhet." Og sammen med sin søster, alminnelig kattost, er legestokkrose den mildeste av alle planter, sier han.
Disse plantene kan brukes i matlagingen, medisinsk og på mangfoldig slags vis. Det måtte skrives mange bøker om dem skulle en få med alt!
Begge er først og fremst både matplanter og medisinsk virksomme på forskjellig vis. Legestokkrosen / Althaea offisinalis er størst og virker kanskje sterkest medisinsk. På grunn av sin sterke legekraft kaltes den tidligere Bismalva, dvs. dobbelt så virksom som Malva (kattost). Den er også omtrent dobbelt så stor, kompakt og buskaktig som sin søster. Dens latinske navn Althaea betyr jeg lindrer, og kommer fra greske altho / althaino som betyr å helbrede.
Men apotekerkattosten har også fått sitt betegnende navn riktig med rette. Altså forstavelsen i sitt norske navn. Og dens latinske navn er Malva sylvestris. Sylvestris betyr skog og sikter til at den mange steder er viltvoksende i og ved skog.
Legestokkrosen og dens slektninger har vært brukt fra riktig gammelt av, i Kina, Egypt og mange steder. Pythagoréerne satte umåtelig pris på de. I den greskromerske gamle tid er de nevnt av Pythagorea, Platon, Virgil, Hesiod, Horats og mange andre, og i store deler av Europa har de vært rost og brukt på samme vis som andre steder. Da også apotekerkattosten. Horats synger om å spise oliven, sikori og kattost, i samme sentens. Og Hesiod gjorde narr av "de tosker som ikke vet hvilke rikdommer som gjemmer seg i kattost."
Den vakre legestokkrosen som blomstrer overdådig hele eftersommeren med sine litt roselignende blomsterkroner, er på ingen måte noen bekjent giftig. Selv frøbegeret med innhold, "kattosten", kan spises når det er rent, som "oster" rett fra planten eller spredt som nøtter i en salatbolle. Likeså blomsten og de unge bladene. Men vær obs på at frøkransen er kjent som et kjønnsdriftvekkende middel, særlig for kvinner. Bladene kan dampkokes og serveres som en grønnsak, eller brukes som suppegrønnsak. Roten, som kan bli en kraftig rotstokk med kraftige utløpere, kan evt. kokes myk først, og efterpå stekes sammen med løk f.eks. Kokevannet trenger en ikke kaste bort: - det ser ut som rå eggehvite når det kjølner, og kan f.eks. vispes stivt akkurat som eggehvite, og anvendes på samme måte i bakverk, etc. Planten smaker ellers svakt søtaktig og slimig.
Dens nærmeste familie, hagestokkrosen / Althea rosea, den store, hårete rosenkattost / Malva alcea, den sterkt duftende myskmalve eller moskuskattost / Malva moschata med sine flikete blader, og flere kan anvendes på samme vis. Legestokkrose og de her nevnte er alle flerårige, altså stauder eller perenner, også apotekerkattosten, men det finns også ettårige og toårige blandt dem. De forskjellige sortene og variantene i familien har en blomsterfarve som varierer mellom hvit eller lys rød, blek rød over i purpur.
Jeg snakker aldri om F1-hybrider. Og ikke om bioteknologisk beskadiget liv, som f.eks. mere eller mindre tuklede kloner, etc. Slikt er farlig vold for naturen og verden, forbrytervirksomhet rett og slett. Jeg snakker alltid om liv i, på og med naturens betingelser, om alkemi. Efter annen verdenskrig har Babylon, skrekk og gru, endog begynt produksjon og oppal av mennesker i reagensrør. Barn som fra frysebokser og reagensrør kommer ut på gatene, i virkeligheten mellom våre store foreldre! Skjøgen er mildt sagt forfærdelig farlig.
Apotekerkattosten er spinklere, annerledes og mindre enn legestokkrosen. Sistnevnte blir gjerne mere buskaktig med høyere planter, og har mere roseaktige blomster. Apotekerkattosten blir ikke stort mere enn fra halvmeteren opp mot meteren, mens de andre nevnte gjerne blir mere buskaktige og fra meteren oppmot to meter. Her nu kan imidlertid bare gjøres en vag beskrivelse av alle disse plantene og også av hele slekten. Meningen er ellers å gå inn på de hver for seg i egne rubrikker ved anledning.
En kan inndele malveslekten i hibiscusfamilien, kattostfamilien, stokkrosefamilien, etc., men overgangen mellom stokkrosene med legestokkrose i spissen og kattostene med apotekerkattost i spissen er myk.
Apotekerkattosten har mest av de to vært brukt i matlagingen. Maurice Mességue forteller at i gamle dager gikk man på kattostjakt når man skulle lage suppe. "Man bar den hjem i store kurver og kokte hele gryter fulle av de vakre blomster. Det således fremstilte brygg ble især anbefalt barn og gamle. Kattostbladene ble dessuten brukt i matlaging som pynt omkring kjøttretter, som kokt salat eller som spinat."
Bladene er klebrige, og best egnet til suppe. De er friskt grønne nesten hele året, men egner seg best å plukke i sommermånedene når de er lyse og elastiske som tynn gelatin. I de arabiske land danner en omtrent identisk art basis i en visstnok delig suppe, "melokhia". Melokhia er en av Egypts nasjonalretter, en gammeldags bondesuppe, meget gammel og velbrukt hverdagsmat og arbeidskost. Den lages av de unge kattostbladene som finhakkes efter at stilkene er fjernet, f.eks. ca. 1/2 kg som så kokes i ca. 1/2 liter kyllingsuppe eller annen kraft omkring 10 minutter. Så knuses to fedd hvitløk som blandes med litt olivenolje og surres gyldne - tilsettes en barneskje knust koriander, et dryss cayennepepper og salt: dette blandes i den varme pannen og helles derefter i suppen som så småkoker under lokk etpar minutter mens det røres litt i for å hindre det grønne å synke til bunns. Serveres som den er, evt. med kokt ris, evt. tilsatt grønnsaker og små stykker kokt kjøtt. Kattostbladene gir suppen en litt klistret konsistens.
Det skulle ikke være noe problem å dyrke disse plantene i haven i hele landet, hvis en gir de ly og passende jordforhold. De liker best å vokse i sol, uten for mye gress under å konkurrere med, i næringsrik, mineralrik jord med organisk kalk. Se ikke bort fra at mange av de med utgangspunkt i kjærlig stell pø om pø vil kunne la seg forville. Å bistå ved vekstenes forvillelse, utbredelse og mangfold er blant kjærlighetens velgjerninger.
Mht. den medisinske bruken og virkningene, både utvortes og innvortes på forskjellig vis, og mangfoldig annen praktisk bruk av dem, skal jeg komme inn på det i egne rubrikker om disse plantene ved anledning. Derigjennom vil en kunne bli langt bedre kjent med dem. Det samme hva angår deres fysiske og ytre, etc. Alle vekster bør en nærme seg forsiktig, vennlig og følsomt. Og forstandig.
Legene i det 16. århundrede hadde stor tillit til kattosten. Så stor tillit til dens gode egenskaper at en av dem ganske overdrevent erklærte: "Den som hver dag inntar en drikk av kattost, er garantert mot ethvert sykdomsanfall hele dagen." Han tok det kanskje fra Plinius, den romerske admiral som skrev at den som inntar en skje malvesaft på fastende mave blir uimottagelig for alle sykdommer den dagen."
Tro, overtro og viten i forbindelse med slikt er på mange måter en prossess eller vei, en erkjennelseskamp og livsfølelse, for tradisjonene, kulturene og mennesker. Og skiftende former for og grader av virkelighetsnærvær. Selv kan jeg heller ikke gå god for alt jeg kanskje drister meg til å fortelle om slikt, men mere og mere. Dessuten har hverken jeg eller andre rukket å prøve eller forstå alt som er å prøve og å forstå enda. Uansett må dét innledningsvis sies, at hovmodet og arrogansen fra Skjøgens farlige "legevitenskap" i vår tid, er fullstendig uberettiget og dåraktig.
---
Overstående ble skrevet til dagsavisen "Framtid i Nord" i Troms ca. 1988, som nr. 9 i serien "Vekster og mennesker" av Rune L. Hansen. Lesere som finner frem hit nu oppfordres også til gjerne å gi respons med spørsmål, kommentarer, tilføyelser, eller annet noe ...
---
***
---
---