(Kopi / avskrift pr. 19.02. 2007: Rune L. Hansen.)

Oppslag, leser-innlegg, side 2:

Barnevern og tvangshenting

Å være alene om omsorgen for barn er tøft, spesielt tøft hvis en må innse at ens barn har arvet det en selv har slitt med oppover, nemlig lese og skrive-vansker. En vil så gjerne hjelpe, men har bare ikke forutsetninger. Men en prøver i alle fall iherdig å skaffe den hjelp en trenger. Det å ha kronisk syke barn eller barn med ulike problemer, medfører en kamp mot systemet. En må grine seg til sine rettigheter på offentlige kontor, en må selv finne ut hvilke rettigheter en har, og er det rart at en blir motlaus og harnisk over dette. Setter en ikke hardt mot hardt klarer en ikke å ivareta barnas beste.

Når det gjelder skole-systemet så fungerer det ikke like bra alle plasser. Rektor som må spare penger og tar i bruk utstrakt bruk av assistenter til å ”passe” på de ”unormale” barna, ja de barna som kanskje mer enn de andre trenger et godt pedagogisk opplegg, med trygge voksne som har erfaring med disse barnas behov. Et godt solid opplegg rundt disse barna knyttet opp med tett foreldre-samarbeid de første skoleåra forhindrer store adferds-vansker opp i klassene. Å sende bekymrings-melding til barnevernet fordi en ikke klarer å gi barnet det skoletilbudet det har krav på er virkelig ille. Det bør få foreldre til å sette spørsmåls-tegn ved skole-ledelsen og se nøye etter på individuelle opplærings-planar om barnet får det som det har krav på etter § 5-1. Har en fått pedagogisk utdannet personell til å ivareta barnas behov, eller har en fått en passe-pike.

Når en alenemor trenger hjelp, enten det er økonomisk eller hjelp til avlastning, så må en gå veien om barnevernet. Da gjelder det å ha rett utdannelse, jobb, kjennskap til rettigheter og et godt språk. Hvis ikke blir en nøye gransket. Og selv hvor mye du enn prøver så finner alltid barnevernet noe. Rapportene som de skriver etter hjemmebesøk er ikke alltid overens med virkeligheten, men her har du ingen makt eller innflytelse. De vet best, de kan, men de glemmer det viktigste. Den som sitter med ekspertisen når det gjelder barna er deres foreldre. Det må en alltid ha i bakhodet.

En kan ikke dømme folk fordi de ikke har sosial status nok, ikke har en utdannelse som er god nok eller en positiv holdning til barnevernet. En kan ikke ta barna med makt ifra en mor som kun trenger hjelp med barnas skolegang og som stanger hodet i veggen mot systemet. En kan ikke viske ut mors eksistens fra hodet til barna og nekte dem kontakt med venner og familie. Nekte dem å få sagt et siste farvel ved graven til oldefar. Hvem er det som tror det er til barnas beste å gjøre dette?

Det kommer en dag da sannheten kommer frem. Da bør de som tok bestemmelsen om å fjerne barna med makt, fjerne dem fra en oppvekst som faktisk var god, med et trygt nabolag med masse venner, en mormor, tanter og onkler. Tenk på hvilke traumatisk lidelser det er for disse små å bli tvangs-hentet. Det vil følge dem for resten av deres liv. Til barnas beste? Barnevernet er rett og slett en trussel mot barn og deres oppvekst.

---

Adresser:

Grannar, avisen,

Pb 84,

N-5591 Etne,

Norge. Tlf. 53 77 11 00.

---