-- Apens-hjerte.html   --- <----- Index Eventyr ( ekstern )  <----- hunwww.net/ekte-kristendom ( ekstern ) 

---

   The heart of a monkey ( English / Norwegian ) - Bilde 1 - Bilde 2 - Bilde 3 -

---

     Apens hjerte


                                  

   Apens hjerte 
   (Et swahili eventyr)

   For lenge siden i en liten by bestående av en samling med lave hytter i en liten grønn dal ved foten av en klippe. Folk hadde selvfølgelig med stor forsiktighet bygd husene sine utenfor rekkevidde av høyeste tidevannet som kan drives på land av en vestlig vind, men helt i utkanten av byen hadde det dukket opp et tre så stort at halvparten av grenene hang over hyttene og den andre halvdelen over det dype havet rett under klippen, hvor haier elsket å komme og plaske i det klare vannet. Grenene på selve treet var lastet med frukt, og hver dag ved soloppgang kunne en stor grå apekatt bli sett sittende i de øverste grenene og spise sin frokost, og prater tilfreds med seg selv.

   Efter at han hadde spist all frukten på by-siden av treet svingte apekatten seg selv langs grenene til den delen som hang over vannet. Mens han var på utkikk efter et fint skyggefullt sted hvor han kunne sette seg komfortabelt legger han merke til en hai som ser på ham fra nedenfor med grådige øyne.

   "Kan jeg gjøre noe for deg, min venn?" spurte apekatten høflig.

   "Oh! hvis du bare vil kaste ned til meg noen av de deilige tingene, skulle jeg være så takknemlig," svarte haien. "Efter at du har levd på fisk i femti år begynner du å føle at du ønsker en forandring. Og jeg er så veldig, veldig lei av smaken av salt."

   "Vel, jeg liker ikke salt selv," sa apen, "så hvis du vil åpne din munn vil jeg kaste denne vakre saftige kuyu inn i den," og, samtidig som han snakket, trakk han en av grenene rett over hodet hans. Men det var ikke så lett å treffe haiens munn som han trodde, selv når skapningen hadde snudd på ryggen, og den første kuyu bare traff en av hans tenner og rullet ned i vannet. Men andre gang hadde apekatten bedre hell, og frukten falt rett i.

   "Ah, hvor god!" ropte haien. "Send meg en annen, vær så snill du," og apen ble efter hvert lei av å plukke kuyu lenge før haien var lei av å spise dem.

   "Det har begynt å bli sent, og jeg må gå hjem til mine barn," sa han omsider, "men hvis du er her på samme tid i morgen vil jeg gi deg en annen godbit."

   "Takk, takk," sa haien, visende alle sine store skrekkelige tenner i det han gliste av glede, "du kan ikke gjette hvor glad du har gjort meg," og han svømte bort til i skyggen, i håp om å sove bort tiden til apen kom igjen.

   I uker hadde apekatten og haien frokost sammen, og det var et under at treet hadde noe frukt igjen for dem. De ble gode venner, og fortalte hverandre om sine hjem og sine barn, og hvordan å lære dem alt de burde vite. Litt efter litt ble apen heller misfornøyd med sitt grønne hus i en lund av palmer utover byen, og lengtet efter å se de merkelige tingene under havet som han hadde hørt om fra haien. Haien oppfattet dette svært tydelig, og beskrev større underverk, og apekatten som lyttet ble mere og mere dyster.

   Omstendighetene var i denne tilstanden når haien en dag sa: "Jeg vet knapt hvordan å takke deg for all vennligheten din til meg i løpet av disse ukene. Her har jeg ingenting av mitt eget å tilby deg, men hvis du bare ville samtykke i bli med meg hjem, da ville jeg gladelig gi deg alt som kanskje kunne gi deg vellyst."

   "Jeg skulle like ingenting bedre," utbrøt apekatten, hakkende med sine tenner, som alltid når han ble glad og fornøyd. "Men hvordan kunne jeg komme dit? Ikke på vann. Ugh! Det gjør meg syk å tenke på det!"

   "Oh! ikke la det fortvile deg," svarte haien, "du må bare sitte på ryggen min og jeg vil passe på at ikke en dråpe vann skal røre deg."

   Slik ble det avtalt, og rett efter frokost neste morgen svømte haien tett opp under treet og apekatten slapp seg pent ned på dens rygg, uten et eneste plask. Efter noen minutter - for i begynnelsen følte han seg litt redd i en slik merkelig posisjon - begynte apen å kose seg veldig, og spurte haien tusen spørsmål om fisk og sjø-ugress og de merkelig formede ting som fløt forbi dem, og da haien alltid ga ham en slags svar, gjettet apen aldri at mange av de tingene de så var likså nye for sin reise-fører som seg selv.

   Solen hadde stått opp og satt seg seks ganger da haien plutselig sa, "Min venn, vi har nu gjennomført halve reisen, og det er på tide at jeg burde fortelle deg noe."

   "Hva er det?" spurte apekatten. "Ingenting ubehagelig, håper jeg, for du høres veldig alvorlig ut?"

   "Oh, nei! Ingenting i det hele tatt. Det er bare at kort tid før vi dro hørte jeg at sultanen av landet mitt er veldig syk, og at det eneste som kan kurere ham er en apekatt sitt hjerte."

   "Stakkars mann, jeg syns veldig synd på ham," svarte apen, "men det var uklokt av deg å ikke fortelle meg før vi dro."

   "Hva mener du?" spurte haien; men apen som nu forsto hele planen, svarte ikke med en gang, for han vurderte hva han skulle si.

   "Hvorfor er du så stille?" spurte haien igjen.

   "Jeg tenkte at så synd det var at du ikke fortalte meg mens jeg fortsatt var på land, og da jeg ville ha brakt mitt hjerte med meg."

   "Hjertet ditt! Hvorfor, er ikke ditt hjerte her?" sa haien, med et forvirret uttrykk.

   "Oh, nei! Selvfølgelig ikke. Er det mulig at du ikke vet at når vi forlater vårt hjem henger vi alltid opp våre hjerter på trær, for å forhindre at de blir plagsomme? Uansett, kanskje du ikke vil tro det, og bare vil tro jeg har funnet på det fordi jeg er redd, så la oss dra videre til landet ditt så fort vi kan, og når vi ankommer kan du se efter hjertet mitt, og hvis du finner det du kan drepe meg."

   Apen snakket på en så rolig, likegyldig måte at haien ble ganske lurt, og begynte å ønske han ikke hadde vært i en slik hast.
 
   "Men det er ingen vits å dra videre hvis ditt hjerte ikke er med deg, sa han omsider. "Vi bør heller vende tilbake til byen, og da kan du hente det."

   Selvfølgelig, dette akkurat hva apen ville, men han var forsiktig for ikke å virke altfor fornøyd.

   "Vel, jeg vet ikke," bemerket han ubekymret, "det er så lang vei; men det kan være du har rett."

   "Jeg er sikker på at jeg har," svarte haien, "og jeg vil svømme så fort jeg kan", og så gjorde han, og efter tre dager fikk de øye på kuyu hengende over vannet.

   Med et sukk av lettelse fikk apekatten tak i nærmeste gren og svingte seg opp.

   "Vent på meg her, ropte han til haien. "Jeg er så sulten jeg må ha litt frokost, så skal jeg gå og se efter mitt hjerte", og han gikk videre og videre inn i grenene, slik at haien ikke kunne se ham. Så han krøllet seg sammen og sovnet.

   "Er du der?" ropte haien, som snart ble lei av å svømme rundt under klippen, og var ivrig efter å dra.

   Apen våknet med et rykk, men svarte ikke.

   "Er du der?" ropte haien igjen, sterkere enn før, og i en veldig krass stemme.

   "Oh, ja. Jeg er her," svarte apen, "men jeg skulle ønske du ikke hadde vekket meg opp. Jeg hadde en slik fin lur."

   "Har du hentet det?" spurt haien. "Det er på tide at vi drar." 

   "Drar hvor?" spurte apekatten.

   "Hvor, til mitt land, selvfølgelig, med hjertet ditt. Du kan ikke ha glemt!"

   "Min kjære venn," svarte apen, med en latter, "jeg tror du må være litt gal. Tar du meg for en vasker-manns esel?"

   "Ikke snakk tull," utbrøt haien, som ikke likte å bli ledd av. "Hva mener du med en vasker-manns esel? Og jeg skulle ønske du ville skynde deg, ellers kan vi bli for sene til å redde sultan.

   "Har du virkelig aldri hørt om vasker-mannens esel?" spurte apen, som nøt seg selv storlig. "Hvorfor, han er dyret som ikke har noe hjerte. Og eftersom jeg ikke føler meg særlig vel, og er redd for å starte mens solen er så høy at jeg kan få solstikk, hvis du vil, vil jeg komme litt nærmere og fortelle deg hans historie."

   "Veldig bra, sa haien mutt," hvis du ikke vil komme, antar jeg at jeg likså godt kan lytte til det som å gjøre ingenting."


   Så begynte apekatten.
   "Det bodde en gang  en vasker-mann i den store skogen på den andre siden av byen, og han hadde et esel for å holde seg med selskap og for å bære ham hvor han ville gå. For en tid gikk det meget bra, men litt efter litt ble eselet lat og utakknemlig for husbonden sin godhet, og løp bort flere miles inn i hjertet av skogen, hvor hun gjorde ingenting annet enn å spise og å spise, til hun vokste så feit at hun knapt kunne bevege seg.

   En dag som hun smake en ganske ny type gress og lurte på om det var så godt som det hun hadde hatt til middag dagen før, løp en hare forbi.

   "Vel, det er en feit skapning," tenkte hun, og løp ut av banen sin for å fortelle nyheten til en løve som var en venn av henne. Nu hadde løven vært svært syk, og var ikke sterk nok til å gå på jakt for seg selv, og da haren kom og fortalte ham at et veldig fett esel var å finne bare noen få hundre meter borte, kom tårer av skuffelse og svakhet i hans øyne.

   "Hva er det gode med å fortelle meg det?" spurte han, i en gråtende stemme; "du vet jeg kan ikke engang gå så langt som den palmen der."

   "Gjør ikke noe," svarte haren raskt. "Hvis du ikke kan gå til middagen din skal middagen komme til deg", og nikkende et farvel til løven vendte hun tilbake til eselet.

   "God morgen," sa hun, bukkende høflig til eselet, som løftet hodet i overraskelse. "Unnskyld hvis jeg forstyrrer deg, men jeg har kommet i et svært viktig ærend."

   "Virkelig," svarte eselet, "det er omtenksomt av deg å ta deg bryet. Kan jeg spørre i hvilket ærend det er?"

   "Gjerne", svarte haren. "Det er min venn løven som har hørt så mye om din sjarm og dine gode kvaliteter som har sendt meg for å be om at du vil gi ham din pote i ekteskapet. Han beklager dypt at han ikke er i stand til å gjøre forespørselen personlig, men han har vært syk og er for svak til å bevege seg."

   "Stakkar! Så trist!" sa eselet. "Men du må fortelle ham at jeg føler meg beæret av hans forslag, og vil gjerne samtykke i å bli Dronningen av Dyrene."

   "Vil du ikke komme og fortelle ham det selv?" spurte haren.

   Side ved side gikk de nedover veien som førte til løvens hus. Det tok lang stund, for eselet var så feit av bare å spise at hun bare kunne gå veldig sakte, og haren, som kunne ha løpt hele veien på omtrent fem minutter, ble nødt til å krype langsmed til hun nesten falt om i tretthet over ikke å kunne gå i sitt eget tempo. Da de endelig ankom satt løven oppe ved inngangen, synlig veldig blek og tynn. Eselet ble plutselig sjenert og hang med hodet, men løven fremviste sine beste manerer og inviterte begge sine besøkende til å komme inn og å gjøre seg selv komfortable.

   Veldig snart reiste haren seg og sa: "Vel, eftersom jeg har noe annet å gjøre vil jeg forlate deg så du kan gjøre bekjentskap med din fremtidige ektemann," og blunket til løven idet hun sprang vekk.

   Eselet forventet at så snart de ble efterlatt alene ville løven begynne å snakke om deres ekteskap, og hvor de skulle leve, men samtidig som hun sa ingenting kikket hun så opp. Til hennes overraskelse og redsel så hun ham på huk i hjørnet, med øynene grelle med et rødt lys, og med et høyt brøl sprang han mot henne. Men i det øyeblikket hadde eselet hatt tid til å forberede seg, og hoppet og sparket på den ene siden og tildelte løven så hardt spark at han hylte av smerte. Igjen og igjen slo han klørne efter henne, men eselet kunne bite fra seg også, ikke bare løven, som var meget svak efter sin sykdom, og til slutt et godt plantet spark slo ham rett over ende, og han rullet på gulvet, stønnet av smerte. Eselet ventet ikke på at han skulle komme seg opp, men stakk av så fort hun kunne og ble borte i skogen.

   Nu hadde haren, som visste ganske godt hva som ville skje, ikke gått for å gjøre noe ærend, men gjemte seg i buskene bak hulen, hvor hun kunne høre helt tydelig lydene av kampen. Når alt var stille igjen krøp hun forsiktig ut, og listet seg rundt hjørnet.

   "Vel, løve, har du drept henne?" spurte hun, springende raskt oppover stien.

   "Drept henne, virkelig!" svarte løven mutt, "det er hun som nesten har drept meg. Jeg visste aldri et esel kan sparke som det der, men jeg sørget for at hun måtte bære med seg merkene av mine klør."

   "Kjære meg! Utrolig at en slik stor feit skapning klarer å kunne kjempe," sa haren. "Men ikke hiss opp deg selv. Bare ligg rolig, og dine sår skal snart leges", og hun bød venninnen adjø, og vendte tilbake til sin familien.

   To eller tre uker gikk, og bare nakne steder på eselets bakpart viste hvor løvens klør hadde vært, mens på sin side, hadde løven kommet seg fra sykdommen sin, og var nu like sterk som før. Han begynte å tenke at det var nesten tid for ham å begynne å jakte igjen, da en morgen en rasling ble hørt i krattet utenfor, og harens hode kikket gjennom.

   "Ah! Det er ingen nødvendighet å spørre hvordan du har det," sa hun. "Likevel må du ikke over-anstrenge deg, vet du. Skal jeg gå og hente til deg din middag?"

   "Hvis du vil bringe meg det eselet jeg vil rive det i to," brølte løven brutalt, og haren lo og nikket og gikk hennes ærend.

   Denne gangen var eselet mye lenger bort enn før, og det tok lengre tid å finne henne. Endelig fikk haren øye på fire klover i luften, og løp mot dem. Eselet lå på en myk kjølig seng av mose nær en bekk, rullende seg bakover og forover i glede.

   "God morgen," sa haren høflig, og eselet reiste seg sakte på bena, og kikket for å se hvem hennes besøkende kunne være.

   "Oh, det er deg, er det?" utbrøt hun. "Kom inn og ta en prat. Hva nyheter har du?"

   "Jeg må ikke bli," svarte haren, "men jeg lovet løven å tigge deg til å gjøre ham et besøk, fordi han er ikke bra nok til å kalle på deg."

   "Vel, jeg vet ikke," svarte eselet dystert, "den siste gangen vi dro klødde han meg veldig dårlig, og egentlig var jeg ganske redd."

   "Han prøvde bare å kysse deg," sa haren, "og du bet ham, og selvfølgelig det gjorde ham krass."

   "Hvis jeg var sikker på det" nølte eselet.

   "Oh, du kan være ganske sikker," lo haren. "Jeg har et stort bekjentskap blant løver. Men la oss være kvikke", og noe motvillig ble eselet med ut.

   Løven så dem komme og gjemte seg bak et stort tre. Da eselet gikk forbi, fulgt av haren, sprang han ut, og med ett slag av labben hans strakte det stakkars dumme dyret seg død foran ham.

   "Ta dette kjøtt og flå det og stek det," sa han til haren, "men min appetitt er ikke så god som den var, og den eneste delen jeg ønsker for meg selv er hjertet. Resten kan du enten spise selv eller gi bort til dine venner."

   "Takk," svarte haren, balanserte eselet på ryggen så godt hun kunne, og selv om beina slepte langs bakken klarte hun å dra det til en åpen plass et stykke bortenfor, hvor hun gjorde et bål og stekte den. Så snart det ble kokt tok haren ut hjertet og hadde akkurat spist det når løven, som var lei av å vente, dukket opp.

   "Jeg er sulten," sa han. "Bring meg dyrets hjerte; det er akkurat det jeg vil ha til kvelds-mat."

   "Men det er ikke noe hjerte," svarte haren, kikkende opp på løven med et forundret ansikt.

   "For noe tøv!" sa løven. "Som om ikke alle dyr hadde fått et hjerte. Hva mener du?"

   "Dette er en vasker-manns esel," svarte haren alvorlig.

   "Vel, og hva så?"

   "Oh, fy!" utbrøt haren. "Du en løve og en voksen person, og stiller spørsmål som det. Hvis eselet hadde hatt et hjerte ville hun være her nu? Første gang hun kom visste hun at du prøvde å drepe henne, og løp bort. Likevel kom hun tilbake en annen gang. Vel, hvis hun hadde hatt et hjerte ville hun da ha kommet tilbake en annen gang? Nu, ville hun?"

   Og løven svarte langsomt, "Nei, det ville hun ikke."


   "Så du tror jeg er en vasker-manns esel?" sa apekatten til haien, da historien ble avsluttet. "Du tar feil, jeg er ikke. Og som solen blir lav på himmelen, er det på tide for deg å starte hjemreisen. Du vil ha en fin og sval reise, og jeg håper du finner at sultan er bedre. Farvel!" Og apekatten forsvant blant de grønne grenene, og ble borte.

   * * *
   Fra "Swahili Tales" (1871) av Edward Steere (1828–82) , misjonær og biskop i Central Africa. Her oversatt til norsk av Rune L. Hansen, fra Andrew Lang (1844-1912) sin bok "The Lilac Fairy Book" (1910).

---
Bilde 2 av 3:
                                 




---
--- In English:


   The heart of a monkey

   A long time ago a little town made up of a collection of low huts stood in a tiny green valley at the foot of a cliff. Of course the people had taken great care to build their houses out of reach of the highest tide which might be driven on shore by a west wind, but on the very edge of the town there had sprung up a tree so large that half its boughs hung over the huts and the other half over the deep sea right under the cliff, where sharks loved to come and splash in the clear water. The branches of the tree itself were laden with fruit, and every day at sunrise a big grey monkey might have been seen sitting in the topmost branches having his breakfast, and chattering to himself with delight.

   After he had eaten all the fruit on the town side of the tree the monkey swung himself along the branches to the part which hung over the water. While he was looking out for a nice shady place where he might perch comfortably he noticed a shark watching him from below with greedy eyes.

   'Can I do anything for you, my friend?' asked the monkey politely.

   'Oh! if you only would throw me down some of those delicious things, I should be so grateful,' answered the shark. 'After you have lived on fish for fifty years you begin to feel you would like a change. And I am so very, very tired of the taste of salt.'

   'Well, I don't like salt myself,' said the monkey; 'so if you will open your mouth I will throw this beautiful juicy kuyu into it,' and, as he spoke, he pulled one off the branch just over his head. But it was not so easy to hit the shark's mouth as he supposed, even when the creature had turned on his back, and the first kuyu only struck one of his teeth and rolled into the water. However, the second time the monkey had better luck, and the fruit fell right in.

   'Ah, how good!' cried the shark. 'Send me another, please,' and the monkey grew tired of picking the kuyu long before the shark was tired of eating them.

   'It is getting late, and I must be going home to my children,' he said at length, 'but if you are here at the same time to-morrow I will give you another treat.'

   'Thank you, thank you,' said the shark, showing all his great ugly teeth as he grinned with delight; 'you can't guess how happy you have made me,' and he swam away into the shadow, hoping to sleep away the time till the monkey came again.

   For weeks the monkey and the shark breakfasted together, and it was a wonder that the tree had any fruit left for them. They became fast friends, and told each other about their homes and their children, and how to teach them all they ought to know. By and bye the monkey became rather discontented with his green house in a grove of palms beyond the town, and longed to see the strange things under the sea which he had heard of from the shark. The shark perceived this very clearly, and described greater marvels, and the monkey as he listened grew more and more gloomy.

   Matters were in this state when one day the shark said: 'I really hardly know how to thank you for all your kindness to me during these weeks. Here I have nothing of my own to offer you, but if you would only consent to come home with me, how gladly would I give you anything that might happen to take your fancy.'

   'I should like nothing better,' cried the monkey, his teeth chattering, as they always did when he was pleased. 'But how could I get there? Not by water. Ugh! It makes me ill to think of it!'

   'Oh! don't let that trouble you,' replied the shark, 'you have only to sit on my back and I will undertake that not a drop of water shall touch you.'

   So it was arranged, and directly after breakfast next morning the shark swam close up under the tree and the monkey dropped neatly on his back, without even a splash. After a few minutes—for at first he felt a little frightened at his strange position — the monkey began to enjoy himself vastly, and asked the shark a thousand questions about the fish and the sea-weeds and the oddly-shaped things that floated past them, and as the shark always gave him some sort of answer, the monkey never guessed that many of the objects they saw were as new to his guide as to himself.

   The sun had risen and set six times when the shark suddenly said, 'My friend, we have now performed half our journey, and it is time that I should tell you something.'

   'What is it?' asked the monkey. 'Nothing unpleasant, I hope, for you sound rather grave?'

   'Oh, no! Nothing at all. It is only that shortly before we left I heard that the sultan of my country is very ill, and that the only thing to cure him is a monkey's heart.'

   'Poor man, I am very sorry for him,' replied the monkey; 'but you were unwise not to tell me till we had started.'

   'What do you mean?' asked the shark; but the monkey, who now understood the whole plot, did not answer at once, for he was considering what he should say.

   'Why are you so silent?' inquired the shark again.

   'I was thinking what a pity it was you did not tell me while I was still on land, and then I would have brought my heart with me.'

   'Your heart! Why, isn't your heart here?' said the shark, with a puzzled expression.

   'Oh, no! Of course not. Is it possible you don't know that when we leave home we always hang up our hearts on trees, to prevent their being troublesome? However, perhaps you won't believe that, and will just think I have invented it because I am afraid, so let us go on to your country as fast as we can, and when we arrive you can look for my heart, and if you find it you can kill me.'

   The monkey spoke in such a calm, indifferent way that the shark was quite deceived, and began to wish he had not been in such a hurry.

   'But there is no use going on if your heart is not with you,' he said at last. 'We had better turn back to the town, and then you can fetch it.'

   Of course, this was just what the monkey wanted, but he was careful not to seem too pleased.

   'Well, I don't know,' he remarked carelessly, 'it is such a long way; but you may be right.'

   'I am sure I am,' answered the shark, 'and I will swim as quickly as I can,' and so he did, and in three days they caught sight of the kuyu tree hanging over the water.

   With a sigh of relief the monkey caught hold of the nearest branch and swung himself up.

   'Wait for me here,' he called out to the shark. 'I am so hungry I must have a little breakfast, and then I will go and look for my heart,' and he went further and further into the branches so that the shark could not see him. Then he curled himself up and went to sleep.

   'Are you there?' cried the shark, who was soon tired of swimming about under the cliff, and was in haste to be gone.

   The monkey awoke with a start, but did not answer.

   'Are you there?' called the shark again, louder than before, and in a very cross voice.

   'Oh, yes. I am here,' replied the monkey; 'but I wish you had not wakened me up. I was having such a nice nap.'

   'Have you got it?' asked the shark. 'It is time we were going.'

   'Going where?' inquired the monkey.

   'Why, to my country, of course, with your heart. You can't have forgotten!'

   'My dear friend,' answered the monkey, with a chuckle, 'I think you must be going a little mad. Do you take me for a washerman's donkey?'

   'Don't talk nonsense,' exclaimed the shark, who did not like being laughed at. 'What do you mean about a washerman's donkey? And I wish you would be quick, or we may be too late to save the sultan.'

   'Did you really never hear of the washerman's donkey?' asked the monkey, who was enjoying himself immensely. 'Why, he is the beast who has no heart. And as I am not feeling very well, and am afraid to start while the sun is so high lest I should get a sunstroke, if you like, I will come a little nearer and tell you his story.'

   'Very well,' said the shark sulkily, 'if you won't come, I suppose I may as well listen to that as do nothing.'


   So the monkey began.

   'A washerman once lived in the great forest on the other side of the town, and he had a donkey to keep him company and to carry him wherever he wanted to go. For a time they got on very well, but by and bye the donkey grew lazy and ungrateful for her master's kindness, and ran away several miles into the heart of the forest, where she did nothing but eat and eat and eat, till she grew so fat she could hardly move.

   'One day as she was tasting quite a new kind of grass and wondering if it was as good as what she had had for dinner the day before, a hare happened to pass by.

   '"Well, that is a fat creature," thought she, and turned out of her path to tell the news to a lion who was a friend of hers. Now the lion had been very ill, and was not strong enough to go hunting for himself, and when the hare came and told him that a very fat donkey was to be found only a few hundred yards off, tears of disappointment and weakness filled his eyes.

   '"What is the good of telling me that?" he asked, in a weepy voice; "you know I cannot even walk as far as that palm."

   '"Never mind," answered the hare briskly. "If you can't go to your dinner your dinner shall come to you," and nodding a farewell to the lion she went back to the donkey.

   '"Good morning," said she, bowing politely to the donkey, who lifted her head in surprise. "Excuse my interrupting you, but I have come on very important business."

   '"Indeed," answered the donkey, "it is most kind of you to take the trouble. May I inquire what the business is?"

   '"Certainly," replied the hare. "It is my friend the lion who has heard so much of your charms and good qualities that he has sent me to beg that you will give him your paw in marriage. He regrets deeply that he is unable to make the request in person, but he has been ill and is too weak to move."

   '"Poor fellow! How sad!" said the donkey. "But you must tell him that I feel honoured by his proposal, and will gladly consent to be Queen of the Beasts."

   '"Will you not come and tell him so yourself?" asked the hare.

   'Side by side they went down the road which led to the lion's house. It took a long while, for the donkey was so fat with eating she could only walk very slowly, and the hare, who could have run the distance in about five minutes, was obliged to creep along till she almost dropped with fatigue at not being able to go at her own pace. When at last they arrived the lion was sitting up at the entrance, looking very pale and thin. The donkey suddenly grew shy and hung her head, but the lion put on his best manners and invited both his visitors to come in and make themselves comfortable.

   'Very soon the hare got up and said, "Well, as I have another engagement I will leave you to make acquaintance with your future husband," and winking at the lion she bounded away.

   'The donkey expected that as soon as they were left alone the lion would begin to speak of their marriage, and where they should live, but as he said nothing she looked up. To her surprise and terror she saw him crouching in the corner, his eyes glaring with a red light, and with a loud roar he sprang towards her. But in that moment the donkey had had time to prepare herself, and jumping on one side dealt the lion such a hard kick that he shrieked with the pain. Again and again he struck at her with his claws, but the donkey could bite too, as well as the lion, who was very weak after his illness, and at last a well-planted kick knocked him right over, and he rolled on the floor, groaning with pain. The donkey did not wait for him to get up, but ran away as fast as she could and was lost in the forest.

   'Now the hare, who knew quite well what would happen, had not gone to do her business, but hid herself in some bushes behind the cave, where she could hear quite clearly the sounds of the battle. When all was quiet again she crept gently out, and stole round the corner.

   '"Well, lion, have you killed her?" asked she, running swiftly up the path.

   '"Killed her, indeed!" answered the lion sulkily, "it is she who has nearly killed me. I never knew a donkey could kick like that, though I took care she should carry away the marks of my claws."

   '"Dear me! Fancy such a great fat creature being able to fight," cried the hare. "But don't vex yourself. Just lie still, and your wounds will soon heal," and she bade her friend good bye, and returned to her family.

   'Two or three weeks passed, and only bare places on the donkey's back showed where the lion's claws had been, while, on his side, the lion had recovered from his illness and was now as strong as ever. He was beginning to think that it was almost time for him to begin hunting again, when one morning a rustle was heard in the creepers outside, and the hare's head peeped through.

   '"Ah! there is no need to ask how you are," she said. "Still you mustn't overtire yourself, you know. Shall I go and bring you your dinner?"

   '"If you will bring me that donkey I will tear it in two," cried the lion savagely, and the hare laughed and nodded and went on her errand.

   'This time the donkey was much further than before, and it took longer to find her. At last the hare caught sight of four hoofs in the air, and ran towards them. The donkey was lying on a soft cool bed of moss near a stream, rolling herself backwards and forwards from pleasure.

   '"Good morning," said the hare politely, and the donkey got slowly on to her legs, and looked to see who her visitor could be.

   '"Oh, it is you, is it?" she exclaimed. "Come in and have a chat. What news have you got?"

   '"I mustn't stay," answered the hare; "but I promised the lion to beg you to pay him a visit, as he is not well enough to call on you."

   '"Well, I don't know," replied the donkey gloomily, "the last time we went he scratched me very badly, and really I was quite afraid."

   '"He was only trying to kiss you," said the hare, "and you bit him, and of course that made him cross."

   '"If I were sure of that," hesitated the donkey.

   '"Oh, you may be quite sure," laughed the hare. "I have a large acquaintance among lions. But let us be quick," and rather unwillingly the donkey set out.

   'The lion saw them coming and hid himself behind a large tree. As the donkey went past, followed by the hare, he sprang out, and with one blow of his paw stretched the poor foolish creature dead before him.

   '"Take this meat and skin it and roast it," he said to the hare; "but my appetite is not so good as it was, and the only part I want for myself is the heart. The rest you can either eat for yourself or give away to your friends."

   '"Thank you," replied the hare, balancing the donkey on her back as well as she was able, and though the legs trailed along the ground she managed to drag it to an open space some distance off, where she made a fire and roasted it. As soon as it was cooked the hare took out the heart and had just finished eating it when the lion, who was tired of waiting, came up.

   '"I am hungry," said he. "Bring me the creature's heart; it is just what I want for supper."

   '"But there is no heart," answered the hare, looking up at the lion with a puzzled face.

   '"What nonsense!" said the lion. "As if every beast had not got a heart. What do you mean?"

   '"This is a washerman's donkey," replied the hare gravely.

   '"Well, and suppose it is?"

   '"Oh, fie!" exclaimed the hare. "You a lion and a grown-up person, and ask questions like that. If the donkey had had a heart would she be here now? The first time she came she knew you were trying to kill her, and ran away. Yet she came back a second time. Well, if she had had a heart would she have come back a second time? Now would she?"

   'And the lion answered slowly, "No, she would not."


   'So you think I am a washerman's donkey?' said the monkey to the shark, when the story was ended. 'You are wrong; I am not. And as the sun is getting low in the sky, it is time for you to begin your homeward journey. You will have a nice cool voyage, and I hope you will find the sultan better. Farewell!' And the monkey disappeared among the green branches, and was gone.


   * * *

   From 'Swahili Tales,' by Edward Steere (1828–82). Here from the book "The Lilac Fairy Book" (1910) by Andrew Lang (1844-1912).


---

Bilde 3 av 3:

                                      

---