--- Denne side: fuglesangen.html    <----- barnas-side-index.html  ( ekstern )  <----- hunwww.net/ekte-kristendom.html ( ekstern )


Fugle-sang og fugler


Fugle-sang og fugler

Av Knut Hagberg,
ifra boken "Kunsten å leve i dag. Hvorledes livet får mening og innhold",
Stabenfeldt forlag, Stavanger 1945, s. 182 - 187. Ifra hans bidrag i denne boken, artikkelen
"Bøkene og naturen". Kopi / avskrift: Rune L. Hansen, pr. 09.02. 2008.


Kjærligheten til fuglene

   I en avhandling om fugletrekket, Migrationes avium, publisert i 1757, skriver Carl von Linne:

   "Til alt det gode som den allmektige Skaper har skjenket menneskene på vår jord så vel til nytte som til glede, hører også fuglene. Disse har i høyeste grad tiltalt min skjønnhets-sans, og deres ytre er så vakkert at det efter min mening ikke finnes noe som i høyere grad virker til å glede menneske-slekten. Hva kan vel kappes med kolibriens lysende skjønnhet? Hva kan vel i prakt overgå påfuglens fargerike hale? Disse er enda ikke de eneste kunstverk i naturen som fortjener vår oppmerksomhet: Enhver fugl vil, om vi bare betrakter den tilstrekkelig oppmerksomt, meget lett la oss finne nok å beundre. Vi vil få se dem alle lyse i de mest skiftende farger, som på den kunstferdigste måte følger hverandre i innbyrdes kappestrid - ja, jeg tror knapt at den dyktigste maler kan blande sine farger slik at han på dette område fullt ut klarer å gjengi naturen.

   Om vi betrakter fuglenes fjærer og deres makeløse bygning, vil vi få se med all klarhet at det ikke finnes en fjær som ikke viser seg å være sammenføyd av den store Kunstneren med slik dyktighet, at hele vårt korte livsløp ikke strekker til for å utforske og gi en riktig tydning av dens mekanisme samt å begrunne selve visheten i den."

   Det er ganske så mange blandt oss som er rede til å erklære seg enige med Linne i dette. Her er ikke så få som er glad i fuglene. Men det burde være mange flere. Studiet av fuglene behøver ikke kreve noen større utgifter eller besvær. En som bor i utkanten av en by kan lære seg atskillig om fuglene selv innenfor sitt hage-gjerde.

Fuglesangen

   Våren og dermed fugle-sangen tar til på forskjellig tid i de forskjellige deler av Norge og ikke på samme tid hvert år. Drar man en mars-dag med Sørlandsbanen fra Oslo, reiser en gjennom et vinter-kledd landskap mil efter mil. Men mot landets sørvestre hjørne minker sne og is, og på Jæren lyser sneklokker og krokus i hagene, mens lune groper pryder seg med de første hestehov og vårkål som strekker sine gule hoder mot solen. Oppunder himmel-hvelvet triller lerkenes jublende fanfare, og over eng og lyngmark suser det av raske vingeslag der vibene under iltre skrik driver sin vårlek. Drar man derimot en april-morgen, mens bokfinken slår i parkene og de første blomstene hilser vårsolen over engen, fra hovedstaden innover i landet, kan en lenge før kveld være midt i et snekledd vinter-landskap.

   Til det sørvestlige Norge kommer lerken i siste halvdel av februar, undertiden tidligere; til landets nordligste fylker kommer den i siste halvdel av april. Lengst sør i Norge trekker fjellgåsen fra midten av mars, til Sør-Varanger kommer den i første uke av mai. Men det er ikke bare i retningen sør-nord en finner slike ulike ankomst-tider for flytte-fuglene. I lav-landet ved vest-kysten er stær og linerle tidligere på plassen enn de er i fjell-strøkene litt lenger inne i landet.

   Det bilde som en gjennom en år-rekke har dannet seg av trekk-fuglenes ankomst-tider på et sted, har altså gyldighet bare for et begrenset område. Men i det store og hele kan en si at fugle-sangens tid i det sørlige Norge varer fra Vårfrumess til Jonsok, altså fra 25. mars til 24. juni, tre måneder.

   Det er også innlysende nok at fugle-livet i samme strøk kan variere sterkt fra år til annet. De lange og kalde efter-vintrene årene 1940, 1941 og 1942 var årsak til betydelige forsinkelser i tids-tabellen for de nordiske trekk-fuglene. I mange lands-deler var det disse år ennå midt i april full vinter i steden for vår. Den første lerken hørtes en måned seinere enn vanlig, og de trekk-fuglene som lettsindig nok kom hit til vanlig tid, fikk li nød som aldri før. På Jæren lå våren 1940 tusenvis av viber som var sultet og frosset ihjel i mars - april. Vi får håpe at disse fimbul-vintrene ikke vil gjenta seg for snart. I hvert fall behøver en neppe regne med dem som normale foreteelser.

   Alt mens vinteren ennå rår, kan en høre fugle-sang. På sol-klare februar-dager kan en høre kjøttmeis og blåmeis spille og spettmeisen fløyte sin kvasse strofe, hvor kaldt det så er. I skogene synger korsnebbene, og skulle det tilfeldigvis bli tin-vær en eftermiddag, er det ikke usedvanlig at svarttrosten slår noen tvilrådige slag. Jeg har hørt den synge allerede 4. januar. Men alt dette er bare preludier; først ved Vårfrumess begynner det store orkesteret.

   Den som vil lytte til fugle-sangen får finne seg i enten å stå opp svært tidlig eller legge seg svært seint. Det er nemlig i timene like efter sol-oppgang sangen lyder sterkest og renest. For en nybegynner er det kanskje ikke alltid så lett å holde ut fra hverandre de forskjellige stemmene i koret. En bør derfor helst vite på forhånd hvilke fugler en kan vente å få høre når en åpner vinduet sitt ved daggry. I store strøk av Sør-Norge får en om våren høre stort sett samme sang i en hage, der det er hengt opp ruge-kasser i trærne, og det finnes busker og kratt og er lett å finne vann. Men sangen skifter betydelig i løpet av våren. Visse stemmer tystner efter en tid, andre trer inn i stedet.

   En fugl er særlig iherdig fra Vårfrumess til Jonsok, ja enda til et stykke inn i juli, den fornemste sangeren av dem alle, svarttrosten. Han synger om formiddagen og han synger om eftermiddagen, men den riktige fyldigheten og kraften i hans melodier har en ikke lært å kjenne før en hører ham i daggry-timen. Svarttrostens sang er lede-motivet gjennom april, mai og juni. Men det er også den eneste faste stemmen.

   Bokfinken og rødstrupen pleier være tilbake ved ruge-stedene sine i slutten av mars og begynnelsen av april. Bokfinken hører man best om formiddagen. Rødstrupen derimot synger aldri klarere og mere vedholdende enn i skumringen og ved daggry. Meget tidlig om morgenen begynner også meisene å kvitre: Kjøttmeisens sagende, blåmeisens trillende tone. Disse låtene utgjør i april et hele, som utmerket harmonerer med årstiden. Den samlede sangen er ennå sprø og fin, liksom det spirende grønne. Rødstrupens melodier passer også best før trærne spretter for alvor.

   I slutten av april eller først i mai tar rødstrupen seg en pause inntil videre. Og kjøttmeis og blåmeis høres sjeldnere og mindre iherdig. De er opptatt av reir og ruging. I stedet kommer nu fluesnapperne, rødstjerten og de forskjellige sangerne. Aldri er fugle-sangen så sterk som i slutten av mai, en times tid efter sol-oppgang. Og den har et annet preg, en annen klang enn april-sangen. Allerede før daggry synger rødstjerten, ikke så melodiøst som rødstrupen, men med kraftigere toner. Når så hagesangeren, lauvsangeren, mølleren, tornesangeren, munken, fluesnapperne og grønnfinken sam-stemmig akkompagnerer svarttrosten, blir musikken utrolig rik, meget fyldigere, men ikke like lys og ren som april-sangen.

   Forandring fryder, lyder det gamle ordet, variatio delectat. Året har sin bestemte rytme, men livet ute i marken skifter både fra år til år og fra dag til dag.

Ruging

   Å lytte til fuglesangen er behagelig og oppløftende, men det er likeså underholdende å følge med i rugingen. Det bør bare skje med den største forsiktighet. Fugler som bygger sitt reir i bortgjemte kroker eller langt inne mellom mørke greiner, gjør det med hensikt og for å få være i fred, og da skal en heller ikke forstyrre dem. Det er lett gjort å skremme den rugende hunnen slik at den forlater reiret for godt. Skulle en legge merke til at hunnen - og også hannen - for en stund er borte fra reir og egg, så bør en likevel ikke i utrengsmål gå avsted og underkaste det en nærmere inspeksjon. Om en ikke gjør annet galt, så brekker en kvister og bøyer tilside lauv, og dermed viser en vei for egg-plyndrende kråker og skjærer. I fugle-reir som mennesket har vært borte og fingret med eller vist nær-gående interesse, mislykkes ofte hekkingen. Eggene går til grunne eller ungene forsvinner før de er utvokst. En bør alltid gå varsomt fram ute i marken, men mest i ruge-tiden.

   Men ikke alle fugler er like sky. Blåmeiser, fluesnappere og stær, som velger sine reir-plasser helt innpå menneskenes boliger, tåler også ganske godt å bli iakttatt. Våren 1943 hekket et par blåmeiser helt innpå husveggen min, og at jeg derfor både lenge og ofte oppholdt meg i deres umiddelbare nærhet, syntes ikke på noen måte å forstyrre dem. Våren var mild og rugingen fant sted forholdsvis tidlig. Allerede natten til den 14. juni fløy de ferdige ungene ut fra kassen. At de vokste fort hang sammen med at det var så godt om larver og insekter i hagen det året. Han og hun kunne finne mat nok på de nærmeste greinene på eiken som sto like ved ruge-kassen.
   En tid noterte jeg hvor ofte blåmeisene fløy inn gjennom reir-hullet med føde til ungene. Det skjedde slett ikke med regel-messige mellomrom. Til visse tider kunne de komme tilbake hvert tiende eller tolvte sekund. Men når ungene hadde ett seg mette og var sovnet, kunne det i timevis selv midt på dagen være tyst og stille i reiret. Kanskje bør en legge vekten på ordene midt på dagen, for nettopp i middags-timene kunne det gå lang tid før en igjen fikk se blåmeisen smyge seg ut av eller inn i kassen sin. I middags-timen er det like rolig i blåmeis-heimen som om natten. Matingen foregår med størst iver i morgentimene.

   Den svarte og hvite fluesnapperen flyr ikke så ofte som blåmeisen ut og inn av reir-hullet, fordi den ikke har så mange unger å forsørge. Likevel bærer den, som en lett kan regne ut, insekter til reir og unger et par hundre ganger om dagen. Først når en blir oppmerksom på slikt, får man en riktig forestilling om hva et rugende fuglepar i en hage kan bety som hjelp i våre anstrengelser for å holde skade-insektene tilbake.

   Eftersom juni går blir fugle-sangen mindre full-tonende, mer sporadisk. Stadig flere fugler blir helt opptatt av unge-stellet. Men hagesangeren fortsetter å synge, selv midt på dagen når høysommer-solen brenner, og svarttrosten slutter - som sagt - ikke å fløyte før et stykke inn i juli.

   Kort før midt-sommer har stærene og kaiene samlet seg i store flokker - voksne og unge fugler - og slår seg ned i trærne. De er velkomne, for deres ivrige insekt-fangst bringer velsignelse og deres rop og pludder er hyggelig om enn lite musikalsk. Det er visselig en god tid, markene bugner av blomster, og med glede og takknemlighet i hjertet kan en synge sommerens pris. Men en legger også merke til at han-fuglenes fjær-drakt begynner å bleikne. Andrikkene i tjernet ser allerede grå ut. Sommeren er nettopp begynt, men leikens og sangens tid er forbi.

---

***


---