-- 20100726-Aapent-brev-Justisdepartementet-fra-MR.html        --- BREVENE ( ekstern ) ---- Barnets-rettigheter-Index.html  ( intern ) ---

RLH: Dette brevet fra Marius Reikerås ble offentliggjort på Internettet på følgende adresse:
http://www.facebook.com/notes/marius-reikeras/apent-brev-til-statsmaktene-vedrorende-norges-forhold-til-den-europeiske-mennesk/134964279872900    

---

Fra
Marius Reikerås:

Åpent brev til statsmaktene vedrørende Norges forhold til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Att: Justisdepartementet ved statsråd Knut Storberget

Kopi: Justiskomiteen

Vedr: Norges forhold til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Formålet med dette brevet er tosidig.

For det første, er brevet et varsel til norske myndigheter om et økende fokus på den grove offentlige urett som rammer stadig flere nordmenn.

For det andre, ber jeg, på vegne av de jeg skriver dette brevet for, om svar på hvordan Norge forholder seg til menneskerettighetene i saker som er klaget inn for menneskerettsdomstolen i Strasbourg.

Dette brevet er skrevet på vegne av tre private personer. De tre er Tom Engh, Drøbak, y, Stavanger og z, Oslo.

Tom Engh vil i denne forbindelse stå som talsmann for de øvrige nordsjødykkerne i Nordsjødykkeralliansen, da hans henvendelse berører nordsjødykkerne som gruppe.

Disse tre personene har i utgangspunket ikke noe med hverandre å gjøre, utover at de føler at deres menneskerettigheter er grovt krenket av Den norske stat.

På hvert sitt område, har disse tre personene ligget i langvarige tvister med Den norske stat.
Som følge av de overgrep de er utsatt for, er alle tre blitt 100 % ufør og således sier det seg selv at de har svært begrensede midler til å kjempe for sin rettferd.

På tross av dette, har alle tre maktet å etablere sine saker for EMD i Strasbourg. De har også etablert nettverk som kan hjelpe andre som opplever å bli utsatt for offentlige overgrep.

Men på tross av at de har klart å fremme sine saker for Strasbourg, opplever de at de statlige overgrepene fortsetter.

I y sin sak, har ikke staten ved namsfogden i Stavanger noe problem med å kaste ham og hans familie praktisk talt på gata. Og det på tross av at den samme staten vet at saken hans er etablert i Strasbourg.

Alvoret av utkastelsen, blir ikke det spor mindre når staten ved namsfogden vet at den det gjelder er suicidal.

Når staten overhodet ikke tar hensyn til y sin mentale helse, ble han akutt innlagt på akuttmottaket i Stavanger rett etter utkastelsen. Etter min mening er den måten staten her opererer på, så grunnleggende i strid med menneskerettighetene at det skaper stor bekymring.

For tiden bor y i en bitteliten hytte hvor det ikke engang er tilgang til vann. Han har en samboer og sønn som er født i 2009.

Overgrepene fortsetter, også ved at staten trekker fra trygda til y måned for måned.

Saken til z har flere paralleller med y sin sak. Hun, som har jobbet i det norske skolevesenet i over 30 år, blir også gjort ufør som følge av den behandlingen hun er blitt utsatt for gjennom en årrekke.

På samme måte som hva tilfellet er med y og hans familie, trekker staten i tilnærmet hele hennes trygd, slik at hun i realiteten lever under fattigdomsgrensa.

Også hun har klaget saken sin inn til Strasbourg, men i likhet med y sin sak, stopper ikke det staten fra å trekke henne måned for måned.

Tom Engh er i denne forbindelse talerøret til andre nordsjødykkere. Nordsjødykkersaken er godt kjent og det skal ikke legges skjul på den svært betente konflikt som er mellom dykkerne og staten.

Som deltaker i nordsjødykkernes menneskerettighetssak mot staten, mener Engh at staten ved Statens Innkrevingssentral(SI) og skatteetaten fortsetter konvensjonskrenkelsene dersom tvangsinndrivelser blir iverksatt FØR Strasbourg har sagt sitt om saken.

Selv om kravene som Engh har fått er beskjedene og dreier seg om et par tusenlapper, blir han truet med tvangsutkastelse fra sitt hjem om ikke beløpet innbetales. Også dette skjer vel vitende om at staten er klar over at saken er brakt inn for EMD.

I ett svarbrev til Tom Engh fra Statens Innkrevingssentral svares det:

” I det videre vil det redegjøres for innholdet i tvistemålslovens § 19-5, og hvorfor klagesaker for den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) ikke anses som bruk av ordinære rettsmidler. Det at en avgjørelse angripes med rettsmidler innebærer i hovedsak at avgjørelsen er rettskraftig når den ikke kan angripes gjennom anke eller begjæring om oppfriskning. Dette betyr at de fleste avgjørelser blir rettskraftig når ankefristen går ut, foruten avgjørelser i Høyesterett som blir rettskraftige straks etter avgjørelsen er fattet.

EMD har i henhold til den europeiske menneskerettighetsdomstolen av 1950 (EMK) og artikkel 34 kompetanse til å behandle klager som private rettssubjekter retter mot en stat. Det følger videre av artikkel 46 at domstolen avgjørelser er bindene for staten dersom det kontanteres krenkelse. Det er imidlertid en folkerettslig bundethet det her er tale om, ikke rettskraft i prosessuell forstand. Av samme grunn kan en si at en klage til EMD ikke kan karakteriseres som bruk av et ordinært rettsmiddel.
På bakgrunn av dette finner SI det klart at du er forpliktet til å betale nevnte saksomkostninger selv om avgjørelsen som ligger til grunn for omkostningskravet er påanket til EMD”

Dersom dette er statens generelle syn, altså at EMD ikke skal anses for å være et rettsmiddel i menneskerettighetssaker, vil formålet med Menneskerettsloven miste mye av sin betydning.

Stort sett er det vanlig norske borgere med begrensede økonomiske ressurser, som reiser saker mot staten. Hvis det skal være slik at Den norske stat ikke vil respektere Strasbourg som endelig ankeinstans i menneskerettighetssaker, vil den muligheten som Strasbourgdomstolen gir for beskyttelse og overvåkning av menneskerettighetene, bli dramatisk innsnevret og nærmest forbli teoretisk og illusorisk.
Dersom det skal være slik at vanlige nordmenn i realiteten ikke har råd til å fremme sine saker som følge av en truende og aggressiv adferd fra statens egne organer, ref Statens Innkrevningssentral og Namsfogden, så har ikke menneskerettighetssaker noen plass i det norske samfunnsliv.

Dette er etter min mening en grunnleggende feil tolkning.

Staten kan ikke igangsette tvangstiltak eller konkludere med en rettskraftig dom før EMD har konkludert med hvorvidt saken slippes gjennom, jf. EMK art. 35.
Og her kommer paradokset. De tre som jeg her henvender meg på vegne av, er alle nordmenn som i høyeste grad har bidratt til det norske samfunn.
Argumentet som de møter, er at EMD ikke er et ordinært rettsmiddel og at staten dermed kan gjøre som det passer den.
Men i Mulla Krekar saken, brukes det motsatte argument. Nemlig at det ikke vil være mulig å utlevere ham, nettopp fordi det KAN være i strid med menneskerettighetene å gjøre dette før det foreligger en avgjørelse fra EMD.
Det virker således provoserende at Mulla Krekar åpenbart er langt sterkere beskyttet enn hva tilfellet er for de tre det her gjelder.

Det vi ønsker svar på fra statsråden er derfor følgende:
1. Er det er slik at den norske stat ikke anerkjenner Den europeiske menneskerettighetsdomstol som nasjonalt rettsmiddel?

2. Hvis svaret på dette er nei, hva var da formålet med å inkorporere menneskerettsloven i 1999?
I denne forbindelse er det på sin plass å minne om hva formålet med loven var:
§ 1. Lovens formål er å styrke menneskerettighetenes stilling i norsk rett.

Den norske grunnlovens kapittel om menneskerettigheter er høyst mangelfull. I fravær av et effektivt grunnlovsvern er det av desto større betydning at menneskerettsloven av 1999 bestemmer at de konvensjoner som er inntatt i loven skal ha fortrinnsrett fremfor annen norsk lovgivning. Dette ble ansett som det definitive gjennombrudd for de internasjonale menneskerettighetene i norsk rett.
Skjønt definitivt?
Når jeg ser hvordan vanlige folk blir behandlet av Den norske stat, er heller mitt inn trykk at vernet om menneskerettighetene gradvis svekkes.
Vi håper på snarest mulig svar.



Bergen den ......


Marius Reikerås



---