Stockholm-syndromet-Cecilie-Bedsvaag

-- Stockholm-syndromet-Cecilie-Bedsvaag.html --- BREVENE ( ekstern ) --- Barnets-rettigheter-Index.html ( intern ) ---

RLH pr. 06.06. 2010:

   Mine og andre sine bortførte, fangeholdte og kneblede barn er på så forskjellig vis gjennomgående utsatt for hva noen betegner som Stockholm-syndromet. En kan kanskje kalle det for kidnapper-syndromet også. Dette beskrives på følgende treffende vis av Cecilie Bedsvaag på Internettet:

Bortførte barn og deres foreldre påføres Stockholm-syndromet

   Posted by Cecilie Bedsvaag at 9:27am on May 14th, 2010

   Det vennskaplige forholdet som oppstår mellom gisler og gisseltakere, kalles Stockholmsyndromet. Gislene opplever at livene deres ligger i gisseltakerens hender, og at de er under en viss beskyttelse hos denne personen. Mens det er politi og myndigheter, som nekter å etterkomme forbryterens krav, som setter gislenes sikkerhet på spill.

   Når myndighetene bortfører barn fra foreldrene, blir barna satt i en gisselsituasjon. Foreldrene og deres støttespillere blir satt i politiets rolle og beskyldes for å sette gislenes sikkerhet på spill. Myndighetene søker å skape vennskapelig bånd mellom saksbehandler og barna, og foreldrenes inviteres til et samarbeid med overgriperne. Men dette samarbeidet er selvfølgelig på overgripernes premisser. Foreldrene skal overtales til å akseptere situasjonen. Stilt overfor den brutale overmakten kan det være lett for foreldre å kapitutulere og begynne å betrakte overgriperne som sine hjelpere, for bare de kan skaffe tilgang til barnet. Gisseltagerne har full kontroll over barnet, og tanken deres er at foreldrene skal bli så desperate at de oppgir ethvert håp om å få barna tilbake, bare de kan få lov til å treffe dem noen få timer i året.

   I Stockholmsyndromet oppstår det en forvrengning av virkeligheten, og det kan ta lang tid før gislene innrømmer og erkjenner at det gisseltakeren har gjort; den situasjonen han har utsatt dem for, er gal.

   Sosialmyndighetene forsøker å hjernevaske både barn og foreldre til å akseptere sin bisarrre virkelighetsoppfatning. Løgnene gjentas og gjentas, helt til de synes uangripelige. Det er veldig viktig å være klar over at sosialmyndighetene lyver om årsaken til at barnet ble fjernet. Gisseltagerne vil med styrke gjenta at barnet er skadet og at det var stor grunn til bekymring. I virkeligheten ble barnet skadet først etter at det ble bortført fra foreldrene. Det er nemlig svært traumatiserende for barn å bli bortført og holdt som gisler. Myndighetene mener at barn ikke tar nevneverdig skade av å bli adskilt fra foreldrene. Tissing i buksen og eksem regnes som akseptable symptomer, selv om barnet ikke hadde disse symptomene før det ble tatt.

   All skyld legges på foreldrene. Det er foreldrene som truer barna, ikke gisseltagerne.
   Når barna gråter og sier at de savner foreldrene, så påstås det at det er de såkalte "fosterforeldrene" barna savner. Barna blir nemlig oppmuntret til å kalle fosterpersonene for mamma og pappa, og dermed skapes forvirring om hvem barna sikter til når det sier "mamma". Et gråtende barn som betror seg for tilsynsfører at det savner mamma, blir ikke trodd. Tilsynsføreren skriver i rapporten at det er "fostermoren" barnet savner. Men "fostermoren" er der, barnets mamma er der ikke, for hun får ikke lov til å treffe barnet sitt. Hva er da logisk, at barnet gråter og sier at det savner den personen det ser hver dag eller at det gråter og savner sin egentlige mamma, som det har blitt tvangsfjernet fra?

   Barna som tas som gisler av sosialmyndighetene har absolutt ingen å betro seg til. De er fullstendig alene og overlatt til gisseltagerne. For å overleve, vil barnet søke å tilpasse seg situasjonen ved å vise vennlighet mot gisseltagerne. Dette er eneste måten barnet kan sikre seg at det vil få omsorg fra omgivelsen. Men resultatet blir at barnet må legge lokk på sine naturlige følelser. Barnet blir ikke hørt når det gråter og sier det vil hjem til mamma.

   Norske myndigheter påfører både barn og foreldre Stockholmssyndromet med vitende og vilje. I motsetning til gisselsituasjonen på Norrmalmstorg i 1973, som varte i fem døgn, vil en gisselsituasjon hvor barn plasseres i såkalt fosterhjem mot egen og foreldrenes vilje, kunne vare i åresvis. Forskning viser at slik adskillelse av barn og foreldre er meget skadelig. Likevel er dette sosialmyndighetenes foretrukne tiltak, og tusener av barn må leve i en gisselsituasjon hele barndommen.

   Cecilie Bedsvaag wrote at 9:13am on June 3rd, 2010:
   Det er min erfaring at barnets følelser overhodet ikke blir hensynstatt, heller ikke barnets menneskerettigheter, for også barn har rett til et familieliv. Barnet blir i praksis redusert til pengeku for de nye "fosterforeldrene".

   Ole Sigurd Jakobsen wrote at 3:36am on June 3rd, 2010:
   hei cecilie. enda en takk for utdypning av stockholms syndromet,det er meget interesant. jeg spør meg. hva med barnets følelser og menneskerettigheter, tror ikke det bryr dem så mye. problememet for b.v er og se framover, og se resultatene av deres handlinger. takk igjen for ditt engasjement, barn i norge trenger slike som deg og arild holta, advokat thiis m flere, for en dag å slippe å leve i frykt i norge som jeg tror mange familier gjør. ha en fin dag. mvh . ole sigurd jakobsen.

   Cecilie Bedsvaag wrote at 11:02am on June 2nd, 2010:
   Hei Ole Sigurd, Takk for ros! :) / Identifikasjon med aggressor, som Stockholm-syndromet også kalles, er utbredt blant de som er utsatt for overgrep, enten det dreier seg om barn som blir tvunget til å leve adskilt fra foreldrene eller personer som lever sammen med psykopater eller andre som utøver psykisk eller fysisk vold mot dem. Det er derfor man kan oppleve at tidligere "barnevernsbarn" roser "barnevernet" for at det grep inn og "reddet dem" mens de bryter kontakten med foreldrene. Det som er spesielt er at ofrene tvinges til kontakt med overgriperne. Det kan synes som om sympati lettere utvikler seg om gisselet mangler klare forestillinger som hva som er rett og urett i den spesielle situasjonen. Det er derfor det er så viktig å opplyse barna om at det de blir utsatt for, er galt. Dette gjør "barnevernet" alt for å forhindre, for det ønsker at barnas (og foreldrenes) virkelighetsoppfatning skal forstyrres og fordreies. På en helt konkret og aktiv måte kan gislene begynne å samarbeide med gisseltakeren mot befrierne. Etter en tid i fangenskap, ser det ut til at takknemmeligheten for fortsatt å få mulighet til å få leve, og fremfor alt å kunne leve et forbedret liv, gir en opplevelse av å få en ny sjanse, nesten som å bli født på ny. Barna kan si, "det var jo alltid meningen at jeg skulle bo her". Slik forsøker barnet å skape mening ut av det som har skjedd. Takknemmeligheten for dette rettes mot den som har latt en få leve. Det er en forståelig, men irrasjonell takknemmelighet. Foreldrene på sin side forsøkes overbevist om at det var gode grunner til at barnet ble tvangsfjernet. Hvis foreldrene går med på dette, vil de bli belønnet med mer samvær med barna. I motsatt fall, vil alt samvær kunne bli stanset. Dette vil i sin tur føre til at barna føler ytterligere fortvilelse og avmakt fordi de nå er totalt avskåret fra kontakt med foreldrene. Angsten og terroren kan bli overveldende, og barnet vil søke til gisseltakerne for trøst. Det er verdt å merke seg at Stockholm-syndromet ikke utvikles overfor gisseltakere som i alvorlig grad mishandler gislene. Derfor forsøker sosialmyndighetene å gi barnet gode opplevelser, som feriereiser etc.

   Ole Sigurd Jakobsen wrote at 5:13am on May 27th, 2010:
   takk for opplysningen om stockholm syndromet, takk også for alt engasjment. jeg viste det er slik men kunne ikke finne noe navn på det takk, takk, kampen for våre barn går videre. mvh og takk ole sigurd jakobsen

---
---

PS, 06.06. 2010, fra pappa angående Stockholm-syndromet eller kidnapper-syndromet:

Interessant og tankevekkende å lese om dette. Å få satt ord på tingene. Jeg har ti barn. Det var de syv minste som ble kidnappet.
Hva gjelder Balder, Idun og Gudmund, de tre eldste barna, var og er situsjonenen annerledes. De ble ikke kidnappet. Balder (født mars 1986) var 22 år da, altså i april 2008. Idun (født januar 1988) var 20 år da. Gudmund (født mai 1991) var omtrent 17 år da. Disse tre eldste barna måtte forholde seg annerledes til det som skjedde. Balder ble allerede fra begynnelsen kjøpt opp av kidnapperne, altså av gissel-tagerne. På noe annerledes vis da også barnas mormor. Begge forut for selve kidnappingen. De ble fristet og truet til å få barnas mor med på kidnappingen. Med beskjed om at ellers ville barna bli fullstendig borte vekke, men at de premieres om de heller deltar i kidnappingen og klarer å få mor med på kidnappingen.
Dette skulle så Balder og mormor og mor fremføre som trusselen og fristelsen overfor Idun, Gudmund og resten av barna. Mens farmor og de fleste andre fullstendig ble holdt utenfor skulle og måtte de også forsøke å få med seg andre på kidnappingen, altså for at og hvis barna ikke skulle bli fullstendig borte vekke. Gudmund ble mere og mere trukket med i det under innflytelse av Balder og mere og mere efter hvert også av sin mor. Idun kom også under Balders og sin mors innflytelse, men mere motstrebende og forvirret enn Gudmund. De syv minste barna protesterte hele veien og klarte å komme seg hjem igjen, flere ganger, men ble om og om igjen kidnappet, fangeholdt og kneblet - av Balder og Gudmund og sin mor, fortsatt truet og fristet til samarbeide med de egentlige kidnapperne.
Og slik gikk det altså videre, og samtlige av barna ble mere og mere intenst utsatt for det såkalte Stockholm-syndromet. Dets virkninger har underveis - efter ufattelig med terror, trusler, trakassering, isolering og knebling - begynt å gjøre seg gjeldende også overfor Frøydis (eldst av de syv) og tildels overfor Stauda (nest eldst av de syv) og resten av barna.

Særlig Balder vil jo efter hvert i sitt liv få store problemer med dette. Med det at han splittet familien og gjorde seg delaktig og medskyldig i slikt noe. Ingen med noenlunde forutsetninger kan leve et helt liv med slikt noe på samvittigheten. Det heller ikke aksepteres av andre. Like så Gudmund, og tildels med Idun, som dog i mindre grad og med mere forvirring, fortvilelse, hjelpeløshet og oppgitthet gjorde seg medskyldig. Deres mor og Balder levde seg efter hvert helt fullstendig inn i fristelsenes verden. Mormor i utgangspunktet også. Og mere og mere Gudmund, - dog underveis med mange betenkeligheter, resignasjon og mere og mere iblandet forvirring.

Og slik omtrent er nu, juni 2010, situasjonen. Samtlige av de syv barna vil fortsatt bare hjem igjen, men fangeholdes, trakasseres, trues og knebles og fristes på kryss og tvers. Intenst utsatt for Stockholm-syndromet.

---
---