En vakker vårdag satt katten ved et tre og lurte på hvordan den skulle få tak i gåsungene. Den ble ivrig når den satt og tenkte på det, så den gikk bort til treet, et løvtre, og kvesset klørne sine oppover nedover stammen på treet. Dette likte ikke treet. Treet nesten hylte da det ble såret av de kvasse katte-klørne!

   Så sa treet til katten, at katten ikke måtte gjøre slik. Ikke kvesse klørne sine på treet. – Det gjør jeg vel som jeg vil om, sa katten. Og katten klorte enda mere.

   Så sa treet: - Hvis du slutter med det der så skal jeg hjelpe deg.

   - Hjelpe meg! sa katten, - jeg trenger vel ikke hjelp med noe!

   Treet sa: - Jo, jeg kan hjelpe deg med å få tak i gåsungene, som du er så sulten efter! Hvis du lar meg være i fred, for klørne dine!

   Katten ble noe interessert og lyttet, og sa: - Hvordan kan du hjelpe meg med å få tak i gåsungene?

   Treet sa: - Jeg får til det hvis jeg vil. Vent du og se! Hvis du ikke klorer meg mere?

   Katten sa: - Mja, mjau. Jeg kan vel prøve deg. Hvis du vet hvordan?

   Og treet sa: - Se så mange og lange og fine kvister jeg har. Jeg kan piske gåsen og gassen og gåsungene til døde om du vil! Hver kveld kommer de nemlig her, rett ved min fot, for å legge seg til å sove om natten. Når dagen gryr, før de går til vannet igjen, kan jeg piske de hardt til døde, - så du kan komme og spise de.

   Katten mjauet, glad og tilfreds, og sa: - De to store, foreldrene, kan du piske til døde. Men ikke gåsungene, de vil jeg selv leke litt med, før jeg dreper de – og spiser de. Det er slik jeg bruker å gjøre det, nemlig. Mjaau.

   Treet sa: - Men jeg må vel drepe gåsungene også, - for hvis ikke spinger de vel bare forskremt og fort bort til vannet, hvor du som er katt vel ikke får tak i de?

   - Mja, sa katten. Jeg må vel sitte i nærheten, så jeg kan rekke å ta de før de når ned til vannet.

   - Men da ser de deg, og kommer seg unna før du rekker å gjøre noe som helst. Det går ikke. Her er ikke noen plass nært nok hvor du kan gjemme deg hen!

   - Mjo, sa katten. Jeg kan jo klatre opp i kronen din, i grenene dine, og gjemme meg der. Og når du har pisket pappaen og mammaen til døde, da kan jeg hoppe ned og hastig fange og leke med gåsungene, før jeg spiser de opp! Mjau. Mjau.

   Treet sa: - Klatre opp i kronen min, på grenene mine! Det tror jeg nok ikke. Med de kvasse og farlige klørne dine! Det går nok ikke.

   Katten sa: - Mine poter er ikke farlige, - når jeg selv ikke vil at de skal være det. Kjenn her, hvor myke og gode de er, - når jeg holder klørne inne. Kjenner du?

   - Nja, - sa treet noe overrasket og en smule bekymret.

   Katten sprang hastig og lett opp i treet og ut på en gren, samtidig som den sa: - Det der merket du vel ikke? Fikk du vel ingenting vondt av?

   Treet sa: - Sannelig om. Det der bare kilet litt, og var ellers bare ømt og behagelig! Jo, sa treet, - det der vil nok gå bra. Men så kan du vel bli sittende der nu, til over natten og det blir ny dag og morgengry. Og så kan du hoppe ned og ta gåsungene. Men spring gjerne opp igjen enda en gang nu hvis du vil. Det var bare ømt og behagelig.

   Katten hoppet ned, og sprang opp igjen, og treet smilte fornøyd og sa: - Men så må du love å ikke klore meg igjen eller mere?

   - Mja, jo da, ja, - sa katten og la seg til rette på grenen, så det ikke var lett å få øye på den.

   Da det ble kvelden en gang kom gassen og gåsen og gåsungene, og la seg til rette og koste seg godt ved treets fot. Katten så de ingenting til.

   Men da det ble morgengry og småfugler allerede kvitret imot skyfri himmel på morgen-kvister, i andre trær, da gjorde treet som det hadde sagt, og pisket ihjel både gåsen og gassen, men ikke gåsungene. Og katten hoppet ned ifra treet, og fanget fort og brutalt de små gåsungene som i forskrekket forfjamselse prøvde å springe bort.

   Og hvordan gikk det nu, tror du?

   Trist. Veldig trist og leit. Katten drepte gåsungene, og spiste de opp, så bare restene av de ble liggende igjen.

   Stort mere er kanskje ikke å fortelle. Alt dette skjedde en påske-morgen for lenge siden. Før det egentlig var noen påske-tid. Men Gud Jesus Kristus, som også døde i påsken, så hva som skjedde og var ikke glad for det, og sa at slikt noe må det bli slutt på! For å irettesette treet og katten, sa han:

   - Fra nu av skal dette treet, som jeg benevner pile-treet, hvert år på denne tiden blomstre med katte-poter. Katte-poter uten klør. Side om side med blomstrende gåsunger.

   - Men i tiden før treet blomstrer, skal det komme mennesker bort til treet, for å skjære av så mange av treets grener og kvister som de synes de har bruk for. For nu skal treets pisker, kvistene til treet, hvert år heller komme til å kunne være til nytte og glede i verden! Menneskene skal kunne bruke de til å lage kurver og gjerder og slikt noe nyttig av. 

   - Klørne til dette treet skal avvepnes! 

   Og slik ble det til. Snipp, snapp og snute. For her nu er dette eventyret ute, og kan fortelles videre og siden igjen.

*

Rune L. Hansen,

Vikebygd 07.04. 2007.

***

---