-- 20100402-ps.html
--- BREVENE ( ekstern ) ---
---
Det er de "smartingene" som sier til meg at jeg skal bare
oppgi det hele, innse at jeg har tapt, og for ikke å gå tapt begynne livet på
nytt igjen. Finne gleden igjen, et nytt liv. Og at barna bør forsøke å gjøre det
samme.
Sykt! Fullstendig absolutt sykt!
Skal jeg finne meg i at
barna og jeg er fratatt det meste, akseptere det, for liksom å gå 25 eller 30
eller 4 år tilbake i tid og begynne på nytt igjen?! Eller altså begynne på nytt
igjen her og nu, og både svikte og glemme mine egne barn og vårt liv?!
Sykt! Fullstendig absolutt sykt! Jeg sier: Prøv det eller gjør
det heller selv! Og jeg og mine barn har mere å miste enn de fleste, - det har
kanskje ikke du?
Skjønner de ikke selv hvor uhyrlig pervers, svikefull og
kriminell en slik tanke er?! Skjønner de det ikke? Skjønner vedkommende det
ikke, - fordi det ikke er vedkommende selv det gjelder?! I ubetenksomhet? I
selvgodhet? Eller fordi vedkommende selv har gitt opp? Og hva sier slikt noe til
våre barn?! Og om vårt samfunn?! Og om oss selv?!
Dog har jeg selv også
vært inne på tanken, for å ha den luftet og med sine eventuelle muligheter, og
som flukt og som nødvendighet for i det heletatt å overleve ... Og for
derigjennom å kunne fornye og forlenge livet. Fristende, i og med at
alternativet er så alt annet enn fristende. Men dog - hvordan en enn snur og
vender på det - umulig.
Hva mere eller annet kan og bør sies om dette?
Jeg er fradømt livets rett, dømt til døden, og tortur, for kjetteri. Og mine
barn, og flere til, fradømt livets rettigheter. Vi alle uberettiget - i
inkvisisjonens kjetter-domstol.
Hva mere er å si? Mye! Veldig mye!
---