Brev om uretten i og for familien Hansen, fra pappa og barna
Samtlige av mine 10 barn er i ferd med å bli ødelagt og
utplyndret av Iren K. Hebnes og hennes medhjelpere. Av kriminelle som forsøker å unnskylde og å bagatellisere sin kriminelle galskap med hva? Se selv! ---
Og en barnas liksom mor, som tror det er dukker hun leker med,
som har gjort seg mere og mere delaktig i det kriminelle!
Og hun sier det er sine barn, og jeg sier det er mine barn. Dette
er altså en tvist. Og hvem har rett? Og hva er løsningen?
Det skal vi selvfølgelig finne ut av. Hvilket hun
altså ikke vil. Hun kidnappet og fangeholdt i steden barna,
fullstendig mot deres vilje. Om og om igjen. Så løy hun
til politiet, retten og andre for å få de til å tro
at det alene er hennes barn. Hun fortalte de at barna ikke har godt av
å være hos sin far og at barna ikke trenger sin far og at
de heller ikke trenger sitt hjemsted, sin skole, sin integritet eller
identitet. Og at hun kan gi de nytt og annet slikt noe. Og at det at
far og barna protesterer ikke er noe å bry seg om.
Barna sier at de er både fars og mors barn. Og at de bor
hjemme i Vikebygd hos far, mor også om hun ønsker det. At
det er der de har sitt hjemsted, sin trivsel, integritet og identitet.
Og far har hele tiden sagt og sier det samme som barna. Men det har
altså ikke mor. Far og barna sier at om mor
ønsker å bo et annet sted så kan barna være
hos henne halvparten av tiden. Da mister barna, far og mor og familien
minst mulig og det blir mest rettferdig og best mulig på den
måten om altså mor absolutt vil finne seg et annet
hjemsted. På det viset må en derfor
forsøke å få det til å bli best mulig levelig
for alle, sier barna og far. Så får far og mor gjøre
som best de kan. Men mor vil altså noe annet.
Og mor kidnapper og fangeholder derfor barna, for at far og barna skal
miste hverandre. Far sier at den urett mor dermed har
gjort både overfor barna og far og samfunnet og lov og rett
må hun stå til ansvar for. For at uretten kan gjenopprette
rettferdighet, lov og rett og våre liv. Far
sier at det er slik både barna og far vil det skal være og
Menneskerettsloven bestemmer at det skal være og at det er det
beste for alle. Den urett mor har begått kan vi
lett nok tilgi henne for hvis og når hun forstår at det
skal være slik. Særlig fordi vi vet at det var et
fælt menneske ved navn Iren K. Hebnes som med løgner og
trusler fikk mor til å gjøre uretten, og mor trodde at det
var det eneste hun kunne gjøre for å redde barna fra en
enda verre skjebne. Når vi til retten forteller dette og om
alt det fæle Iren K. Hebnes har sagt og gjort så
håper vi retten vil forstå hvem som er den egentlige
skyldige, Iren K. Hebnes. Og at retten da og derfor vil dømme
mor mildt. Bare på det viset er det enda mulig at uretten gjenopprettes i rettferdighet. Og bare på det viset kan vi unngå enda mere og videre utplyndringer, ødeleggelser og urett. Vil ikke retten forstå det så er den urett. Og vil eller gjør mor noe annet så gjør hun seg skyld i enda mere urett. ---