HUN / Hjemme Undervisningen i Norge -      Hun9710a.htm

Oversikt -

- PS: Se evt. også NYHETER.

- 01.10. 1997 - Dagen, s. 16 / debatt, onsdag :
"Kontantstøtte for naturlig omsorg", av Lisbeth Fjell Leithe, Misvær.

- 06.10. 1997, HUN www / rlh :
"Norge, - kjempers fedreland?", av Rune L. Hansen.

- 10.10. 1997, HUN www / Fra Samfunnsliv, nr. 15, 1997, s. 7 :
Fra Kvekeren, nr. 2, 1997 : "I kamp for det enkle livet - En hjertets revolusjon", kortfattet erklæring fra de forberedene åpningsavdelingene av "the second Luddite Congress", 13.-15.april 1996.

- 18.10. 1997, Dagen, s. 2 / mening / politiske usannheter / synspunkt, lørdag :
"Om etikk, homofili og abort", av Av Peder A. Tyvand, professor i fysikk ved Norges Landbrukshøgskole.

- 19.10. 1997, HUN www / rlh, søndag :
"Rosen, liljen og tistelen", av Rune L. Hansen, 1988. 
Pluss et lite efterord 19.10. 1997.

- 25.10. 1997, HUN www / hun, lørdag :
"Obligatorisk hva for noe?", av Rune L. Hansen, Sveio.

-

- 01.10. 1997 - Dagen, s. 16 / debatt, onsdag :
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Kontantstøtte for naturlig omsorg

Av Lisbeth Fjell Leithe, Misvær

          Vi kvinner har så lett for å la oss skremme til å underkaste oss i ulike sammenhenger. Tenk bare på hva som skjedde da legene overtok kvinnenes fødsler: Av frykt for de mange eventuelle komplikasjoner la vi oss villig på rygg med føttene i kalde metallbøyler og gjorde det som vi ble bedt om. Da dette førte til enda flere komplikasjoner, ble legene bare mer overbevist om sin viktige rolle, og kvinnene ble mer og mer redde for å føde naturlig.
          Heldigvis var det noen kvinner som etter hvert våget å protestere, og vi har i dag en helt annen holdning til fødsler, også blandt helsepersonell flest.
          Nå gjentar det samme fenomenet seg når det gjelder omsorgen for barnet etter fødselen. Vi kvinner er blitt fortalt at vi snarest mulig bør overlate ansvaret for barna til kompetente pedagoger. Dette skal i alle fall ikke være skadelig på noen måte, og så sikrer man alle barn en like bra (= like dårlig) oppvekst fra begynnelsen.
          Det at barn helt ned i to-årsalderen har klare stress-symptomer, og at utearbeidende småbarnsmødre er de kvinner som er oftest syke, får de samme pedagogene til å føle seg mer verdifulle. Da har de noen beviselige problemer å jobbe videre med, og de får flere familier å henvise til BUP og PPT.
          Kvinner i vår tid er i ferd med å våge å protestere mot denne unaturlige omsorgsovergivelsen av barna allerede i ettårsalderen. Vi krever kontantstøtte for å greie å leve på en inntekt mens barna er små.
          Dersom kontantstøtteordningen går igjennom i det nye Stortinget, så er det ikke "Gubbeveldet i KrF" som får det som de vil, slik en mann uttalte i Nordlandsposten for noen dager siden.
          Det er derimot en kvinneprotest som etter mange års arbeid har greid å slå igjennom. Vi er kvinner som vet at vi er i stand til å føde barn på naturlig vis, og vi vet at vi er de beste til å gi barna våre omsorg etter fødselen.
          Endelig skal flere få muligheten til å velge naturlig omsorg for egne barn.

***

- 06.10. 1997, HUN www / rlh :

Norge, - kjempers fedreland?

Av Rune L. Hansen

---
Jesus, i Matteus 5,10:
Salige er de som blir forfulgt for rettferdighets skyld, for himmelriket er deres.
---

          Problemene til tre-fire små mennesker, til noen få mennesker, til en familie eller to, eller mange, her og der, hist og pist, er for ingenting å regne og i realiteten å forsvare i den babylonske verden - i den babylonske mentaliteten. Annet enn evt. som - ved passende anledninger - brukbar reklame og lokkemiddel for egoisme.
          Egoisten og den overfladiske er sin egen lykkes smed og tenker lite på ofrene for urett, terror, trakassering, tortur, miljøskader, forfølgelser og umenneskelighet, - disse ofrene er jo bortjagede, bortgjemte, ødelagte eller døde, langt eller lagt unna i en annen verden, og ikke her eller i egoistens nærhet! De er usynlige, borte vekke, finnes ikke! Annet enn evt. som skremselspropaganda. De er nærsagt bare "levende" så lenge de ikke er døde eller bortgjemte.

          For egoisten og den overfladiske eksisterer ikke så meget lov og rett og menneskeverdet og Ordet, - men risiko.
          Personlig risiko, personlig karriere - og å overleve i dødsriket til de levende, på tross av alt, - også på tross av seg selv og morgendagen.
          Derfor er egoistene og de overfladiske på noen måter så seiglivede av seg.
          De gjør både dødsriket større, og gjør overtrampende mange ut av seg.

          Når og hvor den innskrenkede eller organiserte egoismen er stor og fordommene er mange trekkes det vilt ivei forhastede slutninger, og korrupsjon yrer. Den korrupsjon som mest av alt avler kriminalitet, vold og ødeleggelser.

          Merkbarheten av lidelser, nød og smerte er annerledes nu enn i tidligere tider. Omfanget av massemediaen, teknologien og kommunikasjonen i vårt Ordets globale århundrede gjør at lidelsene og nøden fra mange kanter av verden strømmer inn over oss. Dermed blir vi på en måte små mennesker. Krympet oss på en måte mere sammen. Også i avmakt.
          Kunnskapsrike og spirituelle, norske, høyrevridde Henrik Groth, sier et sted - i essayet "Den uskyldige sadisme og det intelligente mord", i sin bok "Rop i ørkenen. Essays og kommentarer", i utvalg og med forord av Steinar Wiik, J.W. Cappelen forlag A/S, 1980 - ISBN 82-02-04738-2 (hf.) & ISBN 82-02-04739-0 (ib.) - at: "Bildet er totalt forandret: Vi blir ikke skånet for kunnskapen om medmenneskers elendighet, men et stigende antall lidelser er idag iverksatt av aktive og endog navngitte personer i politisk og administrativ ledelse, eller innenfor terrorgrupper."
          Han sier litt efterpå: "Med vårt nedkjølede intellekt kunne det allikevel ha interesse å innringe enkelte fenomener, som ikke er blitt skikkelig behandlet: Jeg tenker f.eks. på det intelligente mord, den formålsløse grusomhet, og på torturister som går straff-fri i alle land, til tross for at disse land ofte ville ha direkte politiske fordeler av en mer human behandling av politiske motstandere. Det er", sier han videre, "forresten ikke gitt noen almengyldig forklaring på at et lands politi aldri blir trukket til ansvar for ugjerninger, hverken i verden eller i det troskyldige Norge, hvor denslags forekommer i mikro-format, men ellers symptomatisk nok, jfr. domstolenes uvilje mot å dømme politi-overgrep. Det er vanskelig å forestille seg ansvarshavende med innsikt og fantasi som identifiserer seg med ofrenes smerte og politiets handlinger. Heller ikke får vi vite hvordan de dommere ser ut inni, som slår folk ihjel efter politisk instruks. Det heter f.eks. at Vysjinsky var en fremragende jurist, men dette var ham ikke til noen nytte mens han i 10 år var ansvarlig for de blodige Moskva-prosessene - uten sidestykke i verdenshistorien. Han må ha vært fraværende da generelle rettsregler ble forelest ved universitetet. Noe lignende gjelder de opptredende jurister i 100 lands domstoler idag. Det må være noe i veien med disse juristers utdannelse, eller med juristene selv. Allikevel kan de med sin snakkesalighet forsinke anklagedes fysiske utslettelse, hvorfor man som i Argentina - lar synderne omkomme i navnløs ensomhet."

          Hans poeng er at hva han bl.a. betegner som "det intelligente mord, den målbevisste likvidering", trakassering og terror, - også ifra Forvaltningen, "er iferd med å oppnå en de facto legitimering. Torturen er industrialisert."
          Henrik Groth synes imidlertid ikke å være oppmerksom på - eller villig til å innrømme eller utsi - at problemet er enda mere omfattende også her til lands, i Norge. Og at det særlig har hatt sin store og totalitære fremvekst ifra Arbeiderpartiets maktposisjoner, i mange tiår nu.
          Smiskingen for hva som har vært og er typisk Arbeiderpartiet - og flere av de politiske partiene - og frykten for å ta et skikkelig og grundig oppgjør med de (og uhyggelige skyggesider i oss selv - i mange av oss) - opprettholder og viderefører svært så mye korrupsjon og kriminalitet i Norge. Denne frykten i våre kjelleretasjer har riktig nok vært velbegrunnet og alvorlig nok, men har likevel ikke vært forsvarlig.

Noen ord om det å være i eksil

          Flyktninger blir ofte omtalt i massemediaen, og også ofte snakket stygt om og behandlet dårlig ifra mange i samfunnet. Frykten for flyktninger kan være naturlig nok. I et land som mottar for mange flyktninger kan f.eks. landets opprinneligere befolkning komme til å bli en minoritet. Kanskje en urbefolkningsminoritet i sitt eget land. Som bekjent - av mange - har mange land og samfunn i historiens forløp blitt kolonialiserte med katastrofalt forløp. En erfaringsmessig kjensgjerning. Urbefolkningen kan bli flyktninger, hybrider, eller overtrampede og ødelagte i sitt eget land. Slike farer stikker dypt i menneskesjelen, og bør tilsvarende stå klart og uten fordommer for oss i bevisstheten.
          Langt mindre - og oftest ikke omtrent i det heletatt - blir landets egne, interne og eksterne, flyktninger omtalt eller nevnt. Disse blir oftest effektivt fortiet, - og forfulgt eller ødelagt. Det er mange måter - for den Forvaltningen eller de som ønsker det - å underkue på, og å henrette på.

          Flyktninger er de som kom seg unna i tide, eller som ikke ble drept, eller som forsøker å komme seg unna, - for ikke å bli drept, mishandlet eller ødelagt.

          Jeg har selv med min familie her nu høsten 1997, vært flyktning, i indre eksil, i mere enn to år nu, - og før denne videreføringen ble vi terrorisert og trakassert konstant siden høsten 1992. Grovt umenneskelig og kriminelt. I vårt tilfelle uten at vi hadde gjort eller har gjort noe som helst galt eller ulovlig.
          Vi kom oss unna, gang efter gang. Og her sitter vi fast, i en helt annen kant av landet. Svært så takknemlige for at vi helt selvfølgelig ble mottatt som mennesker, på like linje med andre. Det var som å komme rett fra Helvete til Himmelen. Selv om vi ikke har vår Himmel eller våre røtter her. Vi er flyktninger i eksil. Som her straks og selvfølgelig fikk tilflukt, fred og ro.

          Hvilken rett har de til å ødelegge vårt liv og vår fremtid?
          Målet for flyktninger er: Hjemreise, eller evt. integrasjon, eller evt. flyttefot.
          Beroende på omstendighetene. Hvor er det en har sine røtter, og hva og hvem måtte en forlate? Og hvorfor?
          Ens slekt, venner og foreldre som igjennom mange år ifra barndommen tilrettelegger for ens fremtid? Den åker en har harvet og luket i siden barndommen? De hager en har ryddet og plantet frukttrær og skog i og har sitt apotek og familiens fremtid, frihet og trivsel i?
          Det dypt menneskelige og personlige, og de spesielle omstendigheter, er naturligvis også - og sterkt - med i saken. Fortvilelsen kan være umåtelig dyp og stor.
          For vårt vedkommende måtte vi f.eks. bl.a. forlate et kjempestort, unikt spesialbibliotek og arkiv, bygd opp med nitidig flid og iherdighet over flere tiår - for å forløse seg i vår fremtid. Der ligger mine manuskripter og mitt hjerteblods mest inderlige og viktige arbeider, der ligger vår brevkorrespondanse, våre fotoalbumer, mange av barnas utsiktssteder, stier og hvilesteder, notater, skatter ifra fjern og nær, osv.! Det av det som ble reddet unna før den endelige flukten, kom i midlertidige oppholdsrom - som efter at vi forsvant tæres sterkt og fort på av tidens tann. Det er og blir for vårt vedkommende som et skrekkinngytende bokbål, som er påtent - og hvor efter hvert bare aske og brent jord blir å se.
          Og så mye annet og mere vi måtte forlate, som betød og betyr så svært mye for oss!
          For de som ikke har noe slikt, eller som kan velge annerledes, kan integrering og trivsel på det nye stedet være en mulighet. Med større eller mindre tap, eller til fordel. For alle oss andre - og de fleste - er det en forfærdelig situasjon å være i eksil. Ingen løsning, men en midlertidig nødløsning. En midlertidig nødløsning som også kan være preget av mye uro og utrygghet. En på mange måter fortærende nødløsning. Men en nødløsning.
          Hvis en skal komme ut av det er det bare ett å gjøre: jobbe med saken.
          Jo mere og bedre en arbeider aktivt med saken dess bedre er håpet om å komme ut av eksilet, og fortere å komme ut av det. Derfor arbeider jeg svært så mye og konstant med saken. Så det går ut over mye annet. Bl.a. helsen. Familiens barn får ingen gammel far.

          Det var Arbeiderpartiets kriminelle og umenneskelige skolepolitikk og forvaltningspraksis som jaget meg og familie i indre landflyktighet. Utløst og pisket opp overfor oss av enkeltmennesker i kommuneadministrasjonen hvor vi bodde. De brukte vår lovlig valgte hjemmeundervisning som et påskudd til å videreføre sin terror. Med så til de grader forkvaklede og usanne påstander om at hjemmeundervisning for barna som alternativ til den offentlige grunnskolen er forbudt.

Arbeiderpartiets kriminelle politikk og hjemmeundervisning

          I den overnevnte boken av Henrik Groth befinner seg "tilfeldigvis" et autointervju med Henrik Groth, som gjennom et langt liv har fulgt skolens utvikling i Norge på nært hold, bl.a. og særlig som skolebok-forlegger - under overskriften "Skolen på skolebenken?" (Fra "Norsk Skoleblad", 1. september 1973). Her får han bl.a. spørsmålet: "- Og hva mener De da om den rent pedagogiske situasjon?" Til dette svarer han: "- Hele den pedagogiske filosofi er kommet på avveier. De ustanselige skolereformer har gjennom 40 år båret preg av edel godvilje, teoretisk betukling, banal motetenkning og kvasivitenskapelig eksperimentering." Litt efterpå blir han spurt: "- De er ikke, til all overflod, motstander av enhetsskolen?" Til dette svarer han:
          - Jo, dessverre. Jeg er nok det. Før i tiden og i mange land tilhørte barna Gud og foreldrene. Nå eies de av Staten med hud og hår, iallfall i Norge, Sovjet, Sverige og Kina. Leseplaner, skolesystem, pensa, mål og konfesjoner er identiske for hele landet, bestemt diktatorisk i hver minste detalj. Så uhyggelig praktisk! Tenk hvilket rot som ville oppstå om man forstyrret noe i denne pedagogiske pølsefabrikk - det være seg pølsenes lengde, tykkelse, smak eller innhold! Tenk om barna gjennom forskjellige metoder, mål og verdisystemer ble ført frem, ikke til like-artethet, men målbevisst forskjellighet! Det ville legge grunnlaget for åndelige brytninger i folket, for oppøving i omgang med annerledestenkende, større toleranse, mindre av vår nåværende intetanende provisialisme, en frydefull oppløsning av vår kvelende konformisme. Det ville bli morsommere å leve, men også mere risikabelt. Men nå bestemmer Staten eneveldig hva en halv million norske barn skal lære. Jeg forklarte i sin tid Sir Stanley Unwin - verdens dengang berømteste forlegger av opplysnings-litteratur - det norske system med bundne leseplaner for hele landet, og censur (godkjenning) av lærebøkene. Han utbrøt forferdet: But this is no free country! Nei, naturligvis ikke. Jeg ser nok at der i den pedagogisk-vitenskapelige tungetale ytres tvil om sentralismen nå er drevet for langt. Men det er ufarlige talemåter. Vi får kanskje en desentralisering, ledet fra sentrum.
          - Og den obligatoriske ungdomsskolen?
          - Betrakter jeg som en pedagogisk konsentrasjonsleir. Å innesperre lesefiendtlige unge og la skolen være uten maktmidler til å løslate eller utvise dem, er farlig for hele skolemiljøet. Ellers er jo ungdomsskolen vår mest utsatte prøveklut for dilettantiske eksperimenter.
          - Nå er vel ikke den pedagogiske tenkning og utvikling noen norsk oppfinnelse. Den er vel i høy grad internasjonal?
          - Ikke i høy grad, men i forskjellige grader. Sverige går foran og gjør de aller største dumheter først, slik at Norge kan velge de nest dummeste. Danmark har vært fornuftig, mens Frankrike har verdens strengeste og mest intellektuelle bok-skole (...)"
          Han sier også at: "Jeg leser med ondskapsfull fryd pedagogiske avhandlinger. På samme måte som det meste av tysk vitenskap ville forsvinne, om man oversatte den til engelsk, vil denne pedagogiske buktale bli borte om den ble overført til begripelig norsk språk."

          Henrik Groth er en av de få i Norge som med håp om å overleve våger å si noe slikt. Foreldre flest som sa noe slikt og evt. gjorde konsekvenser av det, i omsorg for barna, risikerer bl.a. at barn og foreldre med statlig, kriminell tvangspolitikk blir fratatt hverandre! Eller å bli fengslet, eller satt i psykiatrisk galehus, trakassert, forfulgt og terrorisert ifra Forvaltningen, den statsstøttede massemediaen, osv. Under påskudd av at det skal være "til barnas beste", "barnevern", "omsorgsovertakelse", psykiatriske stempler, etc.
          Det marxist-fascistiske Arbeiderpartiet og den internassjonale arbeiderbevegelsen har satt sine dype spor i vårt århundrede, såvisst også i Norge. Med sin forfærdelige ideologi om industrialisering og rovdrift. Med skolering og undervisning efter burhøns- og kraftfór-prinsippet. Med frihet, tilfredshet og underholdning i burene. Med seksifisering, homofisering, sodomi, ateisme, familieoppløsning, generasjonsmotsetninger, klassekamp, undertrykkelse av iniativ, osv. Hvor barna mentalt uniformeres, tingliggjøres, fremmedgjøres, lærer seg kjedsomhet, frekkhet, Jantelov, forakt for etikk, filosofi, visdom, kunnskap, foreldre, fortid, osv.

          Henrik Groth sier i avslutningen i sitt autointervju følgende:
          "Intellektuelt går hele verden baklengs, vi kan måle det på at nesten alle mennesker idag uten frykt og skam fremsier de mest utslitte banaliteter. Før var dette et privilegium for politikere, men nå gjelder det både forskere og pedagogiske medisin-menn. De går alle i dekning bak meningsløse fremmedord, formet og ordnet som tibetanske bønneformularer, og uten noen fornuftig mening.
          - Men har De ikke litt trøst å gi Dem selv og andre?
          - Jo, når jeg søker å samle alt til ett bilde, skimter jeg et gåtefullt halv-lys, som min forstand nekter å erkjenne. Men det er der, likefullt: Har ikke hele den sivilisatoriske prosess i de siste hundre år ustanselig, men lavmælt, ropt på noe som kan bremse den ned? Det vil bli tale om en ubevisst prosess, et hemmelighetsfullt spill bak de imponerende kulisser. Hvordan skal vi kunne nedtrappe utviklingen? Angsten sniker seg inn på oss på så mange felter: hav, land og luft forgiftes, folkemengden fordobles, fra kunnskapens tre rystes kart og frukt samvittighetsløst ned: kan sivilisasjonen, når vi ikke selv greier å styre den, i blinde finne sin egen medisin? Hvordan vil skolen, som nå oppløser både klasserommet, læreboken og lærerens autoritet, kunne bidra til dette? Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg svare: Ved å gjeninnføre uvitenheten. Det er denne oppgave vår moderne skole nå ruster seg til å løse.

          PS: Jeg vil i denne sammenheng henvise til en noe dyptgående artikkel - om den lærde uvitenhet - som jeg skrev ca. 10 år efter disse ordene ifra Henrik Groth, en artikkel som senere ble publisert i HUNs Studie Bibliotek, som hefte nr. 003: "Vismannen og den lærde uvidenhet, - om Nicolaus Cusanus (1401-64)," av Rune L. Hansen, ca. 1982.

Men uslest er den

          Mange nordmenn er tvunget i eksil og i asyl. Både indre og ytre eksil. Hvis de ikke ble drept eller ødelagt før de kom så langt. De fleste kom ikke særlig langt. Bare de særdeles sterke eller heldige har overlevd trykket ifra vrangsiden av Forvaltningen, eller blir efterpå i stand til å heve sin stemme. En av de som opplevde å være i indre eksil i Norge, var forfatteren Kristen Gundelach. Forordet i boken "Den rå fred. Sonetter i harnisk" av Kristen Gundelach, Oslo 1951, er en gjengivelse og gjendiktning av noen ord ifra Dante:

Skyld får, som vanlig, det parti som taper
ifølge skriket, men gjengjeldelsen
vil vidne om den sanne rettferds skaper.

Bort må du dra og må la bli igjen
alt du har kjærest, for eksilet sårer
med mangen pil, og først i rekken den.

Du får føle hvor salt smak av tårer
har andres brød, og hvor det røiner på
gå trappe op og ned i andres gårder.

*

Samvittighet som flekkes,
enten av egen eller andres skam,
vil saktens ved de krasse ord forskrekkes.

Men likefullt, - hold du for folket fram
ditt hele syn, korrekt og uforløiet,
har noen skabb, så la det klø i ham, -

for om din tale svir som salt i øiet
i første omgang, vil den sidenhen
gi livet næring, når den blir fordøiet.

Fra Dantes "Den guddommelige komedie", Paradiso, 17. sang, vers 52 - 60 og 124 - 32.

***

          Denne Kristen Gundelachs bok er antagligvis sjelden og trykt i et begreset opplag. Jeg fant den forleden på en loppemarked-lignende butikk i Haugesund, antagligvis kommet dit ifra et eller annet dødsbo. Det står ikke noe forlagsnavn på boken, og typografien og lay-out på sidene er ifra en alminnelig skrivemaskin anno den tid. Jeg hadde fra før av noen av hans bøker, og fant denne av interesse. Den viste seg på sett og vis å være et lite mesterstykke. Blandt de aller beste diktsamlinger - og samfunnsdokumentasjoner - her til lands. Den handler om rettsoppgjøret i vårt land efter 2. verdenskrig. Det er en krass bok, med tildels mesterlig diktning, preget av den tidens følelser, tanker og forvirring. Det er meg derfor en stor glede her nu å kunne presentere for et videre publikum smakebiter fra denne hans bok. For å bidra til å redde den og det som skjedde ifra Glemmeboken.
           I en randbemerkning til en av sonettene (nr. 35) i boken gjengir Kristen Gundelach noen ord av Axel Ullmann i Dagbladet, som sier (om Wilhelm Rasmussen): "Han og hans verk kan vi bare glemme." Den samme skjebne ble mildt sagt Kristen Gundelachs diktning til del.
           De fleste av hans bøker ble i sine opplag eller restopplag av departementet beordret sendt til bokbål. Bl.a. hele opplaget av hans oversettelse og gjendiktning av Goethes hovedverk "Faust" - bind 1 og 2.
           Men i den førstnevnte av hans bøker - der går en sonette - nr. 43 - f.eks. slik:

Nr. 43 :

De lumret loppene i sengehalmen
til Wehrmacht var trådt av og alt var trygt,
så krøp de frem i dagen uten frykt
og svinget morderisk med seierspalmen.

Mens prester intonerte takkesalmen,
og kristent opgylp flommet, fett og tykt,
blev liket av en løve sparket stygt,
av esler av den rette norske malmen.

Krigen var slutt, så nu var tiden kommen
til tapperhet: i hast kom knyttneven
ut av sitt trygge ly i bukselommen ...

Og de beviste under lurveleven,
at gode nordmenn er et verre folk
enn det de hånlig kalte herrefolk.

***
          Og videre:

Nr. 50 :

Filip den tredje, Spanias drott, satt from
og følte en forbannet kristenplikt,
og i hans hjerne som var ellers tom,
fødtes no´ djevelsk, skjønt så "nåderikt".

Han laget et berømmelig edikt,
til glede for den edle kristendom,
(ingen før ham har pønsket ut no´ slikt,
og efter ham først da hr. Solem kom!)

"Moriskerne har jo forbrutt sitt liv,
såvel for landssvik som for kjetteri,
men i vår nåde gir vi amnesti,

de skal blott jages bort med barn og viv,
fra alt sitt gods og sine gode hjem, -
og hver god kristen skal forfølge dem!

***

Nr. 51 :

"Vis skånselløshet! hørtes pressen skråle,
og bisp og presteskap tok ivrig del,
"de er blitt grepet i et heil og sæl
og all slags plager må de derfor tåle."

"Nesa mot veggen!, siden skal de "åle"!
Spark dem i lysken! - slå dem helst ihjel!
Trå på dem, trå på dem med jernskodd hæl, -
stripet er den som trår med gummisåle!"

"Gi disse protestanter ingen fred,
de er satt utenfor vår kristenhet,
de satans huguenotter, - hugg dem ned!"

"Fra den slags utskudd kan vi straff-fritt stjele,
herj hus og hjem, knus lykken og det hele!
Selv deres spebarn har befengte sjele!"

***

Nr. 13 :

Pøbelen myldret frem av sin kloakk,
grep maktens tøiler i de første dager.
Vi fant den trygge trøst i våre plager:
når kongen kommer, blir det bra. Men akk,

det blev fra aske og i ild, - fra pakk
til dommere: en skamløs rettsbedrager
hadde forsynt dem med et våbenlager
av skurkejuss og rettslig galmannssnakk.

Hva "tjuefronten" hadde efterlatt,
blev nu av staten som "erstatning" tatt,
hjemmene ribbedes til siste møbel.

Nu så vi Norges ansikt, og med skrekk
forstod vi av de rå og skumle trekk
at nu var selve STATEN blitt en pøbel.

***

Nr. 27 :

Demokraturets tid! - ensformig sludder,
ensrettet råskap, enig uforstand,
ensfarvet smussgrå masse knapt en mann
som løfter hodet over tidens mudder!

Rettssalen gate og Justitia ludder,
godhet foraktet, sannhet lyst i bann!
De fleste med litt ånd i dette land
forsiktig pludrer med i massens pludder.

Fordi de har forrådt sin bedre viden
de hodet i juridisk bokstøv gjemmer,
slik som i ørkensand den redde struts.

Men skjendigst kirken er i denne tiden,
fordi ukristelig og feig den skjemmer
foruten Norges navn tillike Guds.

***

           Som sagt: sterke følelser, fordommer, forvirring, korrupsjon og mental uniformering preget tiden, og gjør det, naturlig nok, enda. Ingenting av vesentlig betydning er sånn sett siden dengang endret.
           Overmaktens korrupte vil rett og slett ikke endringer, innsyn eller avsløringer. Ofte er stillinger i makteliten forutsatt mennesker villige til de værste ugjerninger, som støttespillere for onde sirkler og som papir-forbrytere. Ofte - i et babylonisert samfunn - forutsetter karriere i byråkrati, forvaltning, næringsliv, rettsvesenet, politikk og maktelite, korrupsjon og umenneskelighet av værste sort. Også i Norge har det vært og er det enda slik. Uten at noen vil eller kan gjøre noe med det?
           Hvor ofte har vi f.eks. hatt riksadvokater som ikke har vært grovt korrupte og kriminelle? Og hva hjelper det om vi har en Offentlighetslov og en Fri rettshjelp-ordning - som i realiteten bortimot ingen som helst praktisk betydning har? Og en massemedia fremstimulert og støttet av Arbeiderpartiet og kompani som bare tidvis i underholdningsøyemed har særlig interesse for menneskeverdet? Og et embedsverk og byråkrati m.m. som nærsagt totalitært er kontrollert av det samme Arbeiderpartiet og kompani? Og når vi har den holdning ifra Arbeiderpartiet og kompani at Forvaltningen og dens ansatte skal være hevet over og bort ifra lov og rett, med mindre det ifra samme høyeste hold blir sagt noe annet? Osv.!
           En første forutsetning for å kunne eller ville gjøre noe med det, er å kunne eller ville erkjenne at det faktisk kan være slik det forholder seg. Hva skolene og massemediaen til Arbeiderpartiet og kompani sier og prøver å få en til å tro til tross! Dette er altså også et spørsmål om å våge. De som selv har opplevd det, at det faktisk er slik det enda er og har vært, blir fort og lett forhånet, borte vekke og ødelagt - tidlig i prosessen. De få som overlever hånes, blir ikke trodd og kommer ikke til med sin egen stemme, og holdes gjerne i sjakk med diverse slags trakasseringer, press og greier. Selv om de prøver aldri så mye. Efter flere tiår med hardt arbeide og kamp for lov og rett i Norge skriver f.eks. Toralv Fanebust i 1969, i sin bok "Jeg anklager Høyesterett. Jeg anklager påtalemyndigheten", 2. opplag, 1969, at: "Den videre oppklaring av forholdene er ikke min sak som ruinert, justismyrdet og helsesvekket 71-åring."
           En annen betydningsfull norsk åndspersonlighet, opptatt av slike forhold, som efter hvert fikk gjennomgå mere og mere, Bertram Dybwad Brochmann, skrev i boken "Folk spør" (Det Frie Samfunds Forlag A.S, Bergen, 1930), under overskriften "Det personlige ansvar maa vækkes og det upersonlige trænges tilbake" (s. 82-) bl.a. at: "Sandheten er at vor tid utrydder alt personlig ansvar baade hos presten og redaktøren, politimesteren og statsmanden, kreditoren og debitoren. Vor tid organiserer menneskene til kollektive enheter og gjør dem til viljeløse kreaturer og lægger ansvaret i selskaper, fagforeninger og alle andre slags institusjoner som hverken har hjerte eller forstand. Overalt gaar utviklingen i de proletarfilosofiske land bort fra det personlige ansvar til det upersonlige. Ingen redaktør eller prest er mere en uavhængig, ansvarlig mand. Og det store publikum har ingen magt mere. Paa stemmesedler og selvangivelser, i bankbøker og medlemskontigenter utleverer vi alle vor personlige magt og indflydelse. (...) Jeg gjentar at den kollektive synd er tusinde ganger værre og farligere end den individuelle last, og i dette grundsyn har jeg Verdens Frelser, Jesus Kristus, paa min side. Naar det i aviserne staar til overskrift: "En sørgelig ulykke" eller "Et skrækkelig drama", "Et rædselsfuldt mord" o.s.v., saa er der ingen av dem som sætter disse overskrifter og eksporterer telegrammerne som kurant sensationsstof, som mener noget med det. Det er nøiaktig som naar et konditori averterer "nybakte kaker" eller en delikatesseforretning hænger ut et skilt med: "Friske østers." Ungdommen føler godt at aviserne forstiller sig med sin beklagelse som bare skal være til at dække over at aviserne i grunden nyder at ha ny sensation at servere som menneskesamfundets "sjælefór". Det er jo sensation man skal leve av. Hele den norske presse synes at være faldt som offer for den særligt fra Amerika indførte sensationssmitte, og i Statens kirkedepartement sitter ingen "sjælelivets statsfysikus" og vaaker over at psykiske smittestoffer og smittekilder tilstoppes."
           Bertram Dybwad Brochmann indignerer seg naturlig nok i samme åndedrett over massemediaens sensasjonshunger. I denne er det hverken etikk, trivsel eller menneskeverdet som står i fokus eller på sidelinjen. Der blir det trangt om plassen både for intuisjon, inspirasjon og imaginasjon, og for Ordet.
           I sonette nr. 29, sier Kristen Gundelach at: "Av folk fins to slags, skammelige skurker og uslinger, som feigt lar skjensler skje." Og om stemmekveget bl.a. sier han:

Nr. 25 :

I Rom ble ting av særskilt viktighet
ei avgjort av en mann med gode gaver, -
nei, offerkveget førtes frem i klaver
for seremonielt å slaktes ned.

Augurerne med megen kyndighet
gransket de sære tegn i kvegets maver
og leste disse blodige bokstaver
som var det selve Jupiters beskjed.

Tiderne har ei endret sig så meget:
nu fører man til urnen stemmekveget
og gransker ivrig det papir de slapp.

Men om man gransker stemmeurnens innhold,
eller man gransker offerkvegets innvold
synes mig noenlunde hipp som happ.

***

           Og i bokens kanskje beste og vesentligste - "Men uslest er den" - sier han:

Nr. 14 :

Ussel den bakholdsmorder som ved natt
i ofrets rygg lot sin revolver spytte.
Men ett slags mot må til. Hvem kan beskytte
mot lovens tunge sverd, hvis han blir tatt?

Mer ussel han som rolig hjemme satt
og sendte gift i posten til sitt bytte.
Men mot må til, tross alt. Hva kan det nytte
med fiffig list, når Sherlock Holmes tar fatt?

Men uslest, feigest og mest nederdrektig
er han, den almenaktede forbryder,
som på sitt dommersete brer sig mektig

og myrder ved en lumsk fortolkningskunst
ved hjelp av loven, trygg fordi han nyder
statsmaktens, bladenes og gatens gunst.

***

           Både sorg og smerte, glede og sødme, og mere, kan inspirere til stor kunst. Særlig hvis talentet, viljen og mulighetene er der. Nødvendigheten kan være der i det ene såvel som det annet. Både smerten og gleden sprenger seg vei imot freden og fryd for menneskeverdet. Uten bruk av sverdet. Bare med det åndelige sverd, bevisstheten. Ikke i hevn, men streben hen imot rettferd, sannhet, medmenneskelighet. Men i mennesker som forflates og avskjæres kontakten i sitt indre med sin uskyld og sine røtter, forflates også mulighetene for stor kunst. Menneskene blir døende og små.
           Mangt og mye har dramatisk, overtrampende, i ukontrollert villskap forandret seg i Norge i løpet av de siste hundre år. Unge i dag ser ikke denne fortiden, - og absolutt ikke via den offentlige skoleundervisningen, for den er her ikke mere, annet enn som i dype kilder og savn hist og pist. Den er temmelig så usynlig, bærende oss selv på sine sterke skuldre.
           Et aldri så lite innblikk i noe av denne fortiden kan en f.eks. få igjennom kunsten (og da snakker jeg ikke om tøve-kunsten!), tradisjonen og visdommen. Jeg erindrer f.eks. her nu en fortelling av norske forfatteren Johan Falkberget; en fortelling han kalte "I Trondhjemsveien", som står gjengitt i hans bok "Runer i fjellveggen. Sagn og fortellinger", Aschehoug forlag, Oslo 1944. Der forteller han om fjellbonden Johannes Trøen, kjørende med hest og vogn oppover Gauldalen med ferdalass fra Trondhjem. Og om den kjærligheten han finner i taterjenta Ida, som dør bort fra ham i barselseng. Slektningene hans rådde ham til å gifte seg på nytt - for det var mangen gild fjelljente som ville ha Johannes Trøen. "Nei," forteller Johan Falkberget, "Johannes Trøen ville ikke gifte seg på nytt. Han ville ikke at noen skulle ta alle de vakre minnene om Ida fra ham - og så kunne de kanskje ikke gi ham noen minner igjen. Nei, det ville han ikke ... ikke for alt i verden. Han hadde aldri vært glad i noen annen enn Ida. Hun var den solen som hadde skinnet varmt og lyst en liten stund innover hans slitsomme liv. I ferdaveien fra Trondhjem om sommeren var det som han traff Ida igjen. Hun gikk ved siden av vognen og pratet og lo og smøg seg tett inn til ham. Han kjente igjen hennes åndedrett mot sitt ansikt - det lå i vinden. Han var igjen ung - en gutt på noen og tredve ... Hun var like vakker nå som den gangen ... nesten vakrere også. Han hørte hennes latter i skogen. Han ble varm ved den ... den sang gjennom hans sinn ... den gjorde ham ør og tullet. Han kunne gå lange stunder og tro for fullt alvor at Ida gikk lys levende på veien og snakket til ham. Hvert år var byturen blitt en stor høgtid for Johannes Trøen. Han gledet seg lenge i forveien til den dagen hesten sto forspent tohjulskjerren, og han nykledd i svarte vadmelsklær og med kvitt nystrøket kalvekryss satte seg opp på høisekkene og fikk ta på å kjøre nordover Kongsveien. Vårherre var så urimelig god som lot ham få oppleve dette år etter år. Han kunne aldri fulltakke." Dette året var Johannes Trøen 83 år gammel. Sterk og kraftig. Da han på veien i ert ærend som fortellingen handler om var innom presten i Holtålen, og efterpå dro derfra, mumlet presten for annen gang, som da han kom: "- Tre og åtti. Ja jeg må si det er kjemper i fjellene ennå." Derefter avslutter Johan Falkberget fortellingen slik:
           Johannes Trøen gikk stram og staut ved siden av lasset. Hans ansikt var lyst og sterkt. Nå gikk liksom Ida tettere inntil ham enn noengang før. Hun kviskret og lo og var stolt og lykkelig. - Nei du Johannes, syntes han hun sa. Nå var du sannelig gild. Ingen er som du. Ingen i hele verden.
           Nå så han det blånet av fjellene - det blåste godt og svalt fra snøfonnene deroppe, og Johannes Trøen kunne ikke minnes han hadde hatt en slik gild bytur siden Ida levde. Han kjente seg ung og sprek som aldri før.
           - Ø! Gamp!
           Han tok oppunder vognen med begge hender og skjøv så fort og kraftig på ferdalasset at Gråen holdt på snuble oppe i bratteste bakken.

           Denne Johan Falkbergets fortelling ifra det okkulte tenkte jeg kunne passe godt mot slutten på min artikkel her nå. En tanke slår meg dog enda her: Hvilken flatklemt ramp ville Johannes Trøen ha blitt i dagens offentlige grunnskole?!
           Eller hva med f.eks. en Vilhelm Moberg (svensk forfatter), som i sin barndom og ungdom hadde en ganske så annerledes skolering, med 4 måneder skolegang årlig i 7 år. (Han beretter om dette i sin selvbiografi "Beretninger fra mitt liv / Berättelser ur min levnad" fra 1968, norsk utgave Cappelen forlag 1969. I kapitlet "Skolen i skogen". Hvilket iøvrig var mangedobbelt av hva hans foreldre fikk. Hans far hadde bare gått 6 uker på skole hjemme i bygda.
           Deres skole var på ingen måte ideell. Likevel fikk de antagligvis en bedre skole og hjemmeundervisning, - også langt mere i pakt med den norske grunnskolelovens formålsparagraf. Som går slik:

         Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
          Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.

         Men jeg lar Kristen Gundelach avslutte denne min artikkel nå, med følgende dikt:

Nr. 19 :

(Til deltagerne i et familiekomplott
som drev dikteren fra hans odel og ribbet ham for arv.)

Jeg henfalt ei til gråt og hendervriden,
men eders ondskap mot mig har jeg brukt
som gunstig motbør til en opadflukt,
på versets vinger steg jeg ut av tiden.

Over den støvsky, hvirvlet op av striden,
flyver mitt navn, hvis stjerne ei er slukt,
frem mot en fremtid, hvor mitt verk bær frukt,
og disse onder er blitt lenge siden.

Og I små nidinger som stjal min arv,
drev mig fra odel, ribbet mig som ravne
og prøvde knuse mig og ta min marv,

I skal bli med på flukten, eders skam
skal lenge leve, eders usle navne
skal følge mitt som lus i ørnens ham.

***

***

- Fra Samfunnsliv, nr. 15, 1997, s. 7 :
(Kopi / avskrift: HUN / tms & rlh.)

FRA: KVEKEREN 2/97:

I kamp for det enkle livet:
En hjertets revolusjon

Kortfattet erklæring fra de forberedene åpningsavdelingene av "the second Luddite Congress", 13.-15.april 1996.

          Vi samlet oss til åpningsavdelingene av den andre luddiske kongressen. Vi kom med mange slags synspunkter, og delte likevel fellles uro omkring moderne teknologi, som vi tror er ute av kontroll. Vi frykter en oppløsning av våre sammfunn.
          Vi er enige om at vi står ansikt til ansikt med en økologisk, sosial, og åndelig krise som er skapt av teknologi, og som ikke kan bli løst ved de maskiner som nå blir brukt til et økende tap av arter og til å ødelegge naturverdenen.
          Vi respekterer de mønster for "lokalt liv" som finns i kulturer, både historiske og nåværende, og plassert overalt i verden, medreknet Amish* og de ikke vestlige innfødte folkene. Disse kulturene har ofte møtt teknologien med skepsis, og forkastet menneskelige forsøk på å bøye verden etter vår vilje, eller på å utvikle teknologi på inhumane eller usunne måter.
          Vi husker deres verdier, men vi ønsker ikke å vurdere andre som fiende.Vi søker å bygge bruer, å arbeide sammen. Det er mange sympatiske mennesker som arbeider innen maskinverdenen.
          Vi ser det som vesentlig å leve i samfunn, både som middel og mål. Samfunnet omfatter ikke bare mennesker, men hele skapningen. Det er viktig å ikke stå alene. Det som gjør oss lykkelige er å være sammen med andre folk, å tjene andre, og å arbeide sammen. Altfor mange mennesker føler seg alene og tenker at ingen andre deler deres uro omkring teknologien.
          I stedet for å leve for oss selv, ønsker vi å leve for andre, å komme forbi det selvsentrerte livet.
          Vi erkjenner viktigheten av hviledagen: tid til å slappe av, å holde seg borte fra produksjon og forbruk, tid brukt i ensomhet, til å lytte og vente.

          Vi ser det som vesentlig å leve i samfunn, både som middel og mål. Samfunnet omfatter ikke bare mennesker, men hele skapningen .... Det som gjør oss lykkelig er å være sammen med andre folk, å tjene andre, og å arbeide sammen.

          Til tross for at vi respekterer angsten hos de første ludditene, så forkaster vi deres voldelige middel. Vi tror at alle våre handlinger i dag må være ikke-voldelige. Vi ønsker å bygge en kultur med både en personlig og en offentlig side, til motstand mot unødvendig teknologi. Dette må bli et handlingssett med rot i hjertet og med grunnlag i selve samfunnet. Vi setter pris på verdien av personlig eksempel. Vi ser på brødbaking som en håpefull og åndelig handling.
          Vi oppfordrer folk til å ta de første skritt de kan, om de også er små. Vi trenger ikke bli fullkomne over natten. Det er ikke så mye hvor du er som er viktig, men hvor du er kommet fra og hvorhen du går.
          Vi inviterer alle til å motta som gave den frigjørende enkelhet. Vi finner grenser basert ikke bare på naturens grenser, men også på grunnen under våre verdier. Vi kan velge å gi oss selv et valg. Dette vil kreve mye tanke, bønn, meditasjon, og refleksjon. Uten disse ting vil vi få vansker med å oppnå den personlige disiplin som vi vet er nødvendig.
          Vi oppfordrer til utvikling av levevis fri fra allmenn kontroll. For å oppnå det må vi hjelpe hverandre til å leve bærekraftige liv, hjelpe til med å lære hverandre og oss selv hvordan vi kan være tilstrekkelige, hvordan vi kan leve lokalt, hvordan vi kan lage alt vi er i stand til selv, hvordan vi virkelig kan leve. Utvikling av samfunns-baserte økonomiske systemer vil føre til samfunnsbygging og en bærekraftig kultur.
          Vi gir disse spesielle anbefalingene:
          * Hver av oss kan ha tilsyn med noe jord, om så bare en blomsterpotte.
          * Vi kan avstå fra våre fjernsyn.
          * Vi kan bile mindre eller slett ikke.
          * Vi kan spise lokalt produsert mat, koke våre egne måltider, og ta naboene inn til middag.
          * Vi kan slå ned farten på veiene i nabolaget.
          * Vi kan ta barns interesser, omtanker og fantasi som retningslinje. Hjemmeundervisning er et viktig middel til å frigjøre våre familier fra forbrukersamfunnet. Vi føler en plikt overfor alle unge mennesker og deres framtid.
          * Vi oppfordrer til å støtte lokale biblioteker, for bibliotekene er noen av de få steder tilbake i samfunnet som vi i sannhet har sammen. Vi synes ikke bøker er gammeldags. Bøker bør selvsagt leses med måte, men de er en nøkkel til å utvikle det tilstrekkelige.
          Vi er takknemlig for alle de tegn på håp som vi ser omkring oss. Vi ønsker å leve og handle med håp, ikke ut fra desperasjon.
          Vi setter pris på den variasjon vi finner iblandt oss og oppfordrer hverandre til å vurdere balanserte og sunne måter å leve på. Vi ser at det finns en variasjon og balanse i det skapte, finner oppmuntring i dette guddommelige eksempel, og håper å bli bedre opplært.
          Til oppsummering: Vi vet at det mest effektive middel til å oppnå virkelig forandring ikke er gjennom å ødelegge eiendom. Det store vi kan hjelpe til å oppnå vil skje bare når vi når folks hjerter. Når vi lever ut våre prinsipper, vil det vi gjør bli sett av en såret verden.

Det store vi kan hjelpe til å
oppnå vil skje bare når vi når folks
hjerter. Når vi lever ut
våre prinsipper, vil det vi gjør
bli sett av en såret verden.

***

          Alle som er enige i disse påstandene - halvferdige og ufullkomne som de kan være - skulle se seg selv som deltakere i det pågående arbeid i Den andre luddiske kongressen. De blir tilkjent ansvar for å handle i kongressens navn, til den tid i framtiden da denne kongressen er avsluttet.
          Friends Journal, august 1996.

---

* Amish, religiøst samfunn i USA, står for pasifisme og enkelhet, til dels gjennom motstand mot bruk av moderne teknologi. De er generelt sett mer radikale enn kvekerne er.

***

- 18.10. 1997, Dagen, s. 2 / mening / politiske usannheter / synspunkt, lørdag :

Om etikk, homofili og abort

Av Peder A. Tyvand
Peder A. Tyvand er professor i fysikk ved Norges Landbrukshøgskole.

    I vårt samfunn hyller man den politiske korrekthet, som blir utlagt som fordomsfrie og gjerne vitenskapelige innsikter. Jeg formulerer her den første av fire lister over usanne eller halvsanne påstander som enten er blitt akseptert eller er i ferd med å bli akseptert blandt mange ressurssterke og velutdannede mennesker i vårt samfunn. Særdeles pussig er det at man er en opprører eller i det minste et fritt tenkende menneske når man slavisk følger de politisk korrekte dogmer som er plantet av et lite antall meningsdannere.

    Mange vanlige folk kan og vil prøve å opponere for en tid. Men erfaring har vist at det gjerne tar mindre enn ti år fra et politisk korrekt dogme blir stuerent og etablert i alle asnerkjente media til det blir en del av vanlige folks dagligdagse måte å tenke på. I mellomtida kan da folket være blitt utsatt for såkalt nøytral håndheving av disse dogmene via lovverket og byråkratiet, statlige "informasjonskampanjer" og tidsåndelig røkelsesduft.
    Akademikere flest blir i denne prosessen parkert på sidelinjen som konformister og makt-etterplaprere istedenfor å være kreative korrektiver i samfunnet. Et fåtall av akademikerne befinner seg blandt primær-meningsdannerne. Resten samler seg oftest blandt de mest tilpasningsdyktige og minst selvtenkende overfor den til enhver tid rådende politiske korrekthet. Man finner trolig en sunnere anti-konformisme i forhold til politisk korrekthet hos en gjennomsnittlig drosjesjåfør enn hos en gjennomsnittlig akademiker.
    Nedenfor vil jeg røyke ut viktige holdninger i klartekst. Man vil derfor finne en god del påstander som neppe er uttalt offentlig. Disse hører til den uuttalte fellesarv som alle er enige i på den måten at de knapt ofres en bevisst tanke blandt konformistene. Det er altså en del av disse politisk korrekte tankene som taper troverdighet ved å bli uttalt, og som best blir trodd ved å bli kamuflert innenfor en kollektivt ubevisst sfære. Ved mine klare eksplisitte formuleringer søker jeg å vise at mange av disse "selvinnlysende" påstandene er i innbyrdes strid med hverandre.
    Denne første listen over politisk korrekte usannheter / halvsannheter omhandler etikk, homofili og abort.
    1. Objektivt sett finnes det intet absolutt etisk rett eller absolutt etisk galt.
    2. Det er absolutt galt å hevde eviggyldige og absolutte etiske normer.
    3. Det er absolutt etisk galt å avvise homofilt samliv.
    4. Det er absolutt etisk galt å være mot selvbestemt abort.
    5. Det er absolutt etisk galt å avlive søte selunger i isødet slik at blod blir synlig.
    6. Det er absolutt etisk rett å velge samboerskap for kjærlighetens skyld.
    7. Det er absolutt etisk rett å velge skilsmisse når man er vokst fra hverandre og man kan skilles som gode venner uten uttalt skyldfølelse. '
    8. Det er absolutt etisk galt å holde sammen av hensyn til barna når man opplever at kjærligheten er død.
    9. Det er et nødvendig faktum at det finnes noen barn som media får løfte fram så de kan fortelle rørende om Den Lykkelige Skilsmissen.
    10. Kristen etikk er verdifull i den grad den stemmer med min fornuft.
    11. Kristen forkynnelse er verdifull i den grad den ikke gir folk skyldfølelse.
    12. Homofili er medfødt.
    13. Da det passer meg at det finnes et gen som disponerer for homofili, er det et nødvendig faktum at et slikt homofili-gen må eksistere.
    14. Genterapi på homofiligenet med den hensikt å "behandle" homofili ville være absolutt etisk forkastelig.
    15. Ubegrenset selvbestemt abort er en nødvendig nødløsning, og kan gjøres av en hvilken som helst grunn bare man ikke gjør denne grunnen kjent.
    16. Det forkastelige ved å ta livet av et foster på grunn av dets kjønn, ligger i å si det høyt.
    17. Det vil under enhver omstendighet være forkastelig å ta abort fordi et foster har et gen som disponerer for homofili.
    18. Det er et overgrep å prøve å behandle homofili, dessuten er det selvfølgelig umulig.
    19. Homofilt samliv er på alle måter like naturlig og normalt som heterofilt samliv.
    20. Homofile personer er gjennomsnittlig like monogamt organisert som heterofile personer.
    21. Heterofilt samliv innebærer like store helsefarer som homofilt samliv.
    22. Homofile personer kan selvfølgelig oppdra barn like godt som heterofile personer.
    23. Homofili medfører egentlig ikke noen økt fare for å få AIDS i et idealsamfunn hvor homofili er fullt ut akseptert.
    24. Homofiles overhyppighet av helseproblemer skyldes utelukkende at de har vært forfulgt og marginalisert i samfunnet.
    25. Det problematiske med homofili er fordommene mot homofili ("homofobi").
    26. Det problematiske med homofili er personene som er imot homofili.
    27. Det finnes ikke ett eneste fornuftig argument mot homofilt samliv. (Vi nekter å høre ett eneste ord om at følsomme blodkar og slimhinner skades, eller at bakterier og virus overføres på en unormal måte.)
    28. Når man avviser homofilt samliv, hetser man de homofile.
    29. Enhver motstand mot homofil kjærlighet er mobbing.
    30. Det er ikke mulig å finne harde nok ord når vi skal refse ukjærligheten hos de menneskene som avviser homofilt samliv på såkalt etisk grunnlag.
    31. Ytringsfrihet er underordnet når samfunnet må gripe inn for å forhindre trakassering av homofil kjærlighet og livsstil.
    32. Disse sannhetene er helt overveldende selvinnlysende. Det ville være et umodenhetstrekk å spørre om dokumentasjon. Ingen person med et minimum av intellektuell selvrespekt ville gjøre det.
    33. Utviklingen i samfunnet har gjort at disse sannhetene har etablert seg ved sin egen tyngde.
    34. Enhver som ikke godtar disse selvinnlysende sannhetene er en psykopatisk fundamentalist.
    35. Enhver person som offentlig prøver å så tvil om disse etablerte sannhetene opptrer belærende og ikke-kommuniserende.

***

Rosen, liljen og tistelen

Av Rune L. Hansen, 1988. 
Pluss et lite efterord 19.10. 1997.

    Fra gammelt av var rosen og liljen sett på som enslags motsetning; en motsetning som samlet i seg alle vekstene i planteriket. Vi kan gjenfinne en slik forståelse særs mange steder i verdenslitteraturen og poesien. Den har dype røtter.

    Motsetningen har sin analogi i motsetningen mellom Livets tre og kunnskapens eller Erkjennelsens tre.

    Men først noen ord om liljen:
    Den er en vårens blomst, et bilde på naturens krefter som bryter frem oppad med sverdlignende grønne blader, kanskje med lysende gule pollenbærere i sin hvite blomst. Det finnes mange varianter av den i naturen. Treffende ligner navnet et annet ord: viljen. Alltid har liljen vært regnet som blomstenes konge, og også som et bilde på den ubesmittede renhet og kraft. Den står for oss som et bilde på vårens frembrudd.

    Jomfruen, åndelig sett, symboliseres ved liljen: det rene og fruktbare menneske. På gamle bilder som forestiller Maria bebudelse holder erkeengelen Gabriel en liljestengel i hånden, som peker hen på renhet og fruktbare muligheter. Liljen har vært og er et sinnbilde på den guddommelige naturens renhet og muligheter.

    Det fortelles i gresk mytologi hvordan liljene ble til. Alkemene måtte skjule sitt barn Herakles, sønn av Zeus, efter fødselen, i frykt for at gudinnen Hera skulle finne barnet. Hera fant likevel Herakles, og la barnet til sitt bryst - men Heraklesbarnet som hadde en anelse om striden mellom sin mor og Hera, bet Hera i brystet så melken strømmet ut: - en del av denne ble til Melkeveien, men en del dråper falt til jorden, og her vokste hvite liljer opp.
    Romersk mytologi beretter omtrent tilsvarende.

    Iris var grekernes navn på liljevekstene; og for dem var Iris også regnbuens gudinne. Vår nordiske mytologis´ Idun, den fjerde nornen, evighetens gudinne, tilsvarer på bestemt vis Iris.

    Rosen er derimot regnet som blomstenes dronning. Og den er en høstens, fagre, skjønne blomst.

    Likesom våren og høsten er en motsetning, eller som naturen og kulturen er en motsetning, er liljen og rosen det.

    Ser vi for oss rosen, tenker vi også gjerne på dens skjønnhet og duft, og på dens frukt, og høstens grøde. Som bringer tankene hen til hva som dekkes i begrepet kultur: naturen modnet, erkjent og bearbeidet, stimulert og foredlet, forskjønnet.

    Når rosen smykker seg selv, smykker den også haven, blir det sagt. Rosenhaven er et sinnbilde på kultur; det foredlede, på haven i seg selv, og også på idyll. På kulturens muligheter. Tenker vi på rosenkransen; den sammenføyde snoren med rosenknopper, er den opprinnelig bønn eller andakt for forløsning. Epletreet og de fleste av fruktslagene våre, regnes enda i dagens botanikk som tilhørende roseslekten.

    Motsetningen mellom liljen og rosen er klar og enkel nok, men også paradoksal: likesom en sirkel usynlig bærer sitt midtpunkt naturlig i seg bærer også rosen liljen i seg: - likesom våren er en forutsetning for høsten, stilken for blomsten, eller som tid og bevegelse er forutsetning for å kunne oppfatte rom og form.
    Astri Frisak er inne på noe riktig når hun i sin bok "Plantene i Bibelen" sier at, "Ordet rose i Bibelen synes å ha vært en fellesbetegnelse for blomster med vakre farver og edel form ..."

    Jeg nevnte Erkjennelsens og Livets tre. Og siktet da til det Erkjennelsens tre som Adam og Eva tok frukten av og åt. Livets tre kan vi se for oss i midten av Paradisets have. Erkjennelsens tre som omkringliggende, men også som frukter av det samme mangfoldige tre. I nordiske mytologien har vi tilsvarende verdenstreet Yggdrasil. Det makrokosmiske verdenstre Yggdrasil representerer rom og Erkjennelsens tre, mens det mikrokosmiske "jegtre" Yggdrasil representerer tid og Livets tre. Yggdrasil er verdenstre og jegtre, representerer makrokosmos og mikrokosmos - mens gudebroen, regnbuebroen Bifrost forener og forbinder makrokosmos og mikrokosmos, er relasjonen.

    Et gammelt sagn forteller om Lucifer, at da han ble styrtet ned fra himmelen forsøkte han å komme seg opp igjen ved å gripe tak i en rosebusk som hadde lange, opprette grener og var besatt med torner; - grenene tjente som leider og tornene som trinn i leideren. Han skjøv seg oppover ved å skyve leideren foran seg; men Herren forstod hva Lucifer pønsket på og bøyde grenene ned igjen. Da ble Lucifer arg og bøyde også tornene nedover. Siden har tornene på rosebusken vært bøyd nedover, og huker seg fast i alt som kommer nær den.

    I den egyptiske tradisjon er Isis´ blomst visdommens mystiske rose, som i sitt innerste gjemmer kjærligheten, og fremstilles ved lotusblomsten.

    Rosen heter omtrent det samme i de fleste sprog som i vårt; men på persisk "Gul", som betyr "den allmektige Gud". Den opprinnelige og tilkommende rosen er Paradiset, lysets og kjærlighetens himmel, som f.eks. hos Dante (1265 - 1321) i Den guddommelige komedien, som ender opp i inderlig skuen av englehierarkiet eller den sødmefulle hvite rosen, Paradiset.
    Eller hos den tyske mystikeren Jakob Böhme, skomakeren i Görlitz (1575 - 1624) med sitt skrift "Porten til Paradisets rosenhave". Han hadde dualismen, motsetningers enhet, som grunntanke på særlig vis.
    Hos den storslagne profeten Jesaja 35,1 i Bibelens GT sies det i forbindelse med den hellige vei: "Ørken og villmark skal glede seg, og den øde mark skal fryde seg og blomstre som en rose."

    I sitt eventyr "Fugl Phønix" fremstiller H.C. Andersen (1805-75) Phønixfuglen som Poesien; og sier om den at den ble født under Erkjennelsens tre i Paradisets have, hvor den fløy ut fra den første rose.
    Slik forteller han: "Men da Eva brøt kunnskapens frukt, da hun og Adam ble jaget ut fra Paradisets have, falt fra straffeengelens flammesverd en gnist i fuglens rede og antente den. Fuglen døde i flammene, men fra det røde egg fløy en ny, den eneste, den alltid eneste fugl Phønix (...) I Paradisets have, da du ble født under Kunnskapstreet, i den første rose, kysset Vårherre deg og gav deg ditt rette navn - poesien!"
    Rosen var dens rede.

    Men hva med tistelen?

    Tistlene blir ofte slått sammen med alt ugress og ukrutt. Selv om de kan være både nyttige og vakre. Som f.eks. gullris / solidago virgaurea som vokser vilt over hele landet og regnes til tistelfamilien. Men når vi tenker på tistelen ser vi for oss noe som er blitt betraktet som ukrutt og ugress, voksende overalt nærsagt, ikke minst ved avfallssteder kanskje. Og vi ser for oss den som vekster med stikkende torner. Den har vært et sinnbilde på det forkastede, det golde, fattigdom, lidelsens proletariat og erkjennelsens proletariat.

    I likhet med rosen besitter tistelen torner. Men tistelen, som enhver vekst, er fremkommet av liljens kraft og av det hva liljens kraft betyr. Men tistelen har på en måte vært den blomst som ikke slipper inn i haven, som blir stående utenfor dens gjerde; - som f.eks. i H.C. Andersens eventyr "Hva tistelen opplevde". Hvor det nettopp var dette den opplevde.
    Sånn sett er rosen og tistelen en motsetning, to ytterpunkter, ennskjønt de begge har torner. Liljens kraft har mulighet for såvel rose som tistel.

    I tre små aforistiske vers fra Den kjerubinske vandringsmann av den store tyske dikteren Angelus Silesius (1624-77), sies det på rim:

    Din sjel vil motta alt guddommelig som kommer?
    Så lukk deg opp for Ham som rosen i en sommer.

    Kun det som jorden har av roser, har du plukket?
    Da vil de stikke deg. Av torner ble du stukket!

    All skjønnhet elsker jeg. Men jeg kan bare fatte
    det skjønne hvis jeg ser dets bakgrunn: tornekrattet.

    Tornene er et bilde på smerten og lidelsen. F.eks. ble Kristus Jesus forfulgt, forkastet og behandlet som en tistel av offentligheten, og tornekronet på veien til Golgatha og korsfestelsen. Han; - som ofte i tradisjonen fremstilles og betegnes som den yndigste og deiligste rose.
    Skjøgen tornekronet ham og naglet ham til korset, dermed ble han enda mere representerende lidelsens proletariat.
    Tornekronen er et sinnbilde på det smertende, lidelsen satt i system På Babylon. Som Han beseirer.

    Hva med tornekrattet og tornebusken?
    I Bibelens GT, 2. Mosebok 3,2 heter det om Moses: "Der viste Herrens engel seg for ham i en flammende tornebusk. Med ett fikk han se at busken stod i lys lue, men den brant ikke opp ..."
    Tornebusken viser hen til jødenes lidelse i Egypt. Moses mottar åpenbaring og beskjed fra Gud om å føre israelittene ut av faraos´ land Egypt. Hvilken Gud kan en jo forresten spørre? - som Moses også spurte. Og da sa Gud Jahve til ham: "Jeg er den jeg er. Slik skal du svare israelittene: JEG ER har sendt meg til dere (...) Dette skal være mitt navn til evig tid, og det skal de kalle meg fra slekt til slekt."

    Engelen som åpenbarte seg gjennom tornebusken for Moses, på et mysteriested, er et sinnbilde på det åndelige som taler gjennom nevnte lidelse.

    Hvordan det går ad andre veier enn ad Herrens vei, urveien, det sier Jesaja noe om f.eks. i forbindelse med dommen over Edom (34,13): "I slottene vokser det tornekratt, i borgene nesle og tistel. Landet blir et hjem for sjakaler og tilholdssted for strutser."
    Sann diktning blir det først når virkeligheten forvandles til symbol, sier danske Johannes Jørgensen (1866 - 1956) treffende.
    Og Jesaja sier i 9,18:
    "Ugudelighet brenner som ild og fortærer torn og tistel ..."

    Norske J.S. Welhaven (1807 - 1873) sier om det tornede tre: Ynder du treet, da må du ikke hate den hvasse torn mellom blomster og blader (...) en torn er en kvist som har tatt skade (...) Blandt all den glede en vår utfolder er tornen et savn som planten beholder. Den sier i vekstenes stumme sprog: "Jeg sårer, men akk, jeg gjemmer dog en større smerte enn jeg forvolder."

    Poesien, verdenslitteraturen og tradisjonene er gjennomvevet av slike eksempler: - fordi det har vært innsikt i motsetningenes lov eller Erkjennelsesnøkkelen, og også fordi det har vært søkende inderlighet og oppriktighets krefter til i verden.

    I gammel tid ble man innviet i mysteriene, gjennom templene, visdomsstedene, ordenssamfunnene, akademiene, osv.; og kunne derigjennom bli opplyst om sammenhengene i tilværelsen. Det ble som oftest gjort slik i de tider.

    Også uinnviede som søker vil i kraft av inderlighet og kjærlighet kunne trenge frem til visdommen og ursammenhenger; hvilket ofte har skjedd i mere eller mindre klar opplysning, for "unntaksmenneskene" som har vandret eller streifet kjærlighetens vei.
    Og det trengs; men i allmenne former.

    Som tistelen er et sinnbilde på det lavere menneske, den uinnviede eller tilsidesatte, er rosen et sinnbilde på det høyere menneske, den innviede, det mere bevisste menneske.

    Ikke et ondt ord sagt om tistelen; lidelsens og erkjennelsens proletariat! Medmenneskelighet og kjærlighet vil la den folde seg ut i rosens navn, den rette veien.

    Aasmund Brynildsen (1917-74) sier i en av sine bøker:
    "Rosevinduet er den gotiske helligdoms forma essendi - materien gjennomtrengt av lys, lysets potenser åpenbart ved materien."
    Og et annet sted:
    "For også naturen, og mennesket i alt sitt virke, vidner om det samme - om materien gjennomtrengt av Guds lys." De ting mennesket skaper er også dypest sett skapt av Gud. Dette kan være noe av stemningen når vi ser for oss rosevinduet, "tempelets øye".

    I eventyrene heter det om regnbuen, at der hvor den ender er en skatt å finne. Og dette er sant! Likså sant som at lyset er usynlig - lyset er usynlig, dog synliggjør lyset.

    Skatten er å finne for den som ser at regnbuen ender i landskapet, to steder i det horisontale, uten å glemme regnbuen selv som forener - og skatten er Erkjennelsesnøkkelen eller altså tregreningsnøkkelen.

    Dermed er den hemmelighet sub rosa gjort åpenbar. Ser du?

    Erkjennelsesnøkkelen gir oss skrittet fra Midtgardsirkelen til Balders Breidablikk, og åpner det trefoldige øyet, hvorunder de tre skjebnenornene Urd, Verdande og Skuld, dvs. fortid, nutid og fremtid, er virksomme.

    For å gå enda et skritt videre kan jeg gi et konkretiserende eksempel på den gamle tradisjonens anvendelse av symboler og sinnbilder:

    Vi kan tenke oss en naturens sirkel eller en midtgardsirkel med et landskap eller samfunn innenfor. Ikke et bestemt landskap eller samfunn, men to ytterligheter, motsetninger - som vi for lettvinthets skyld karakteriserer med de to bokstavene A og B:

    Babylon innenfor sirkelen gjør den til en tornekrone. For å symbolisere dette setter vi altså en B inni sirkelen.

    Et samfunn i kjærlighet og harmoni, grunnet på visdom innenfor sirkelen, gjør den til en rosenhave, til en rosenkrans. Denne tilstrebelse symboliserer vi igjen ved å sette en A i sirkelen. Den står da for det alternative samfunn, alternativene, begynnelsen og enden. Da dannes alfa-omega- seglet: første og siste bokstav i det greske alfabet, et alfabet som iøvrig opprinnelig fremkom i lys fra mysterienes visdom.
    Alfa-omega har i tradisjonen fra gammelt av vært Kristi segl, og har bemerkelsesverdig nok i de senere årtier vært et kjennemerke for den fremspirende anarkismen.

    På den ene side et samfunn som gjør vold på økologien. Kortsiktig tenkning, egoisme eller blindhet kan være årsaken, men årsakene skal vi her nu ikke utdype. Det kan f.eks. også være en feilaktig anskuelse av hva som er nødvendighet. På den annen side et samfunn som lever med naturen og stimulerer økologien og naturen i pakt med naturen.
    Den mellomliggende måte å forholde seg til landskapet og naturen på, med likegyldighet eller uten videre interesse i den ene eller annen retning, trenger jeg ikke her gå videre inn på.

    Hva sier Jens Bjørneboe (1920-76) i sin bok Frihetens øyeblikk: "Vi har jo paradiset ferdig. Dette har mennesket laget til et helvede. Det opptar meg."
    Vi har forsåvidt paradiset ferdig, hvis vi forstår at det er snakk om to retninger å bevege seg i.

    Som mulighet for økologisk tenkning og handling er Naturens sirkel, som er et aspekt av det perspektivets øye som tilsvarer Breidablikk, et frø som i vår tids avgrunn er i ferd med å vokse frem i opposisjon for å gi opplysning og absolutt nødvendig forløsning.
    Naturens sirkel gir ikke minst et perspektiv på hva som trengs av nedbygging og oppbygging.
    Babylon må fjernes, nedbygges, konsekvent, i pakt med at virkelig god, sann kultur oppbygges, ord for ord, sten for sten ...

    Midtgardsirkelen er forsåvidt i det heletatt ikke til å forbigå.

    Svenske mesteren Poul Bjerre (1876 - 1964) sier i en av sine vakre og megetsigende bøker, Død og fornyelse (fra 1919), under kapitlet Morgen i rosenhaven:

    "Visste menneskene hva de gjorde, da de ribbet alle grenene for roser og ikke sparte et eneste blad? Visste de hva de gjorde, da de flettet sammen de tørre tornekvister til en krans og gjorde kransen til livets symbol? Ante de hvilken tvingende makt symbolene har, og at menneskene formes efter deres urbilde? - Hvorfor gjorde de livets rosenhave til en tornekrone? Hvorfor satte de lidelsen på salighetens plass?"

    Og om naturens lengsel sier han inntagende:

    Det dufter av bristeferdige knopper, og når knoppene springer ut, er det som om jordens salighet sprenger sitt fengsel med makt. Se grenene som bugner av hvite rosenklaser taler til meg: - "er ikke jordens uskyld mere strålende enn noen kvinnes dyd?"

*
Efterord 19.10. 1997 :
    Denne min ovenstående artikkel om "Rosen, liljen og tistelen" stod første gang på trykk i dagsavisen "Framtid i Nord" i Troms, hvor jeg da arbeidet. Av plasshensyn og av redaksjonen ble artikkelen oppdelt i to, og kom på trykk 16. og 20. desember 1988. Den inngikk i serien "Vekster og mennesker", som jeg hadde på fast plass der i avisen, som nr. 4. Illustrasjonen til artikkelen 20.12. 1988 var dessverre ombyttet med en illustrasjon som skulle være til en helt annen artikkel jeg skrev, om Jesusbarnet, som redaktør Torstein W. Tengelsen tenkte å trykke til juleaften-utgaven. (Det gjorde han også.) Det var endel rot med slikt der i avisen, - som i så mange andre dagsaviser. 
    Bare for nu å ha fått dette nevnt.
    Her nu i den ovenstående gjengivelsen anvender jeg andre illustrasjoner. (Jeg husker ikke de fra den gangen; - jeg tror de ble rotet bort, av noen i redaksjonen.) Iøvrig er artikkelen her nu gjengitt nøyaktig slik jeg skrev den og den stod på trykk i "Framtid i Nord" i 1988.
    Meningen var også at den skulle være med som et kapittel i min bok "Perspektivets øye", skrevet i årene før 1988. Men i og med at jeg og min familie nå er i indre landflyktighet og eksil i Norge, og så svært mye har gått tapt for oss og fortsatt går tapt for oss, så vet jeg pr. idag enda ikke hvorvidt, blandt så mye annet, om også det enda ikke offentliggjorte manuskriptet til denne boken vil bli borte vekke, eller ikke. Hvilket jeg også er svært så lei meg og trist for.
    Det har for mange i Norge vært vanskelig å leve under Arbeiderpartiets regjeringstid. Deres regjeringstid opphører - takk og pris! - nu i disse dager, - og det synes som at en vårløsning kan være og er på gang ... 
    Mye synes dog i så henseende enda å være beroende på hvorvidt det vil bli avholdt et skikkelig oppgjør med Arbeiderpartiet, og en avstandtagen til Arbeiderpartiets tid i befolkningen og i offentligheten.

***

- 25.10. 1997, HUN www / hun :

Obligatorisk hva for noe?

Av Rune L. Hansen, Sveio

Vi har ingen obligatorisk skole i Norge - men en obligatorisk undervisning.
Og denne obligatoriske undervisning er friere enn Arbeiderpartiet liker.
De vil helst ha obligatorisk skole, tvang, ensretting og mental uniformering.
Noen som helst rett til å vedta noe slikt har dog Arbeiderpartiet absolutt ikke.
Den enhetsskolen de tilstreber har vært og er bærebjelken i den norske omsorgssvikten.
Den er rett og slett ikke noe annet enn dårlig begrunnet men omfattende utbrodert fascisme.
*
Hjemmeundervisning eller andre former for undervisning - f.eks. via private skoler eller fjernundervisning - som i realiteten gir "tilsvarende undervisning" - vil kanskje oftest være et bedre alternativ enn den offentlige grunnskolen, - særlig mht. den Arbeiderpartiets burhøns-skole som i disse tider er den offentlige grunnskolen. Å uten videre sende barna til denne offentlige skolen kan i værste fall bl.a. være grov omsorgssvikt. Men også f.eks. bl.a. mental uniformering.
Selvfølgelig.
*
Uttrykket "tilsvarende undervisning" defineres og avgrenses først og fremst av den norske Grunnskolelovens formålsparagraf (§ 1), - og ikke av hverken Mønsterplanen eller av L 97.
Selvfølgelig.
*
Det er foreldrene som definitivt og absolutt har hovedansvaret for barnas oppdragelse og undervisning, - og hverken f.eks. staten eller Arbeiderpartiet. Men faktisk og definitivt også våre Store foreldre, slik disse kommer til uttrykk gjennom Bibelen og det kristne evangeliums lære om Ordet. (Både i henhold til vårt lands kristne Grunnlov og i henhold til den norske Grunnskolelovens formålsparagraf.)
Selvfølgelig.
*
Dette er realitetene.
*
Det er et lite knippe med nasjonale og internasjonale lovparagrafer som er kjernepunkter eller spesielt viktige og sentrale mht. en forståelse av dette saksområdet. I tillegg til disse er det flere lovers og konvensjoners paragrafer som sier omtrent det samme, men som her ikke skal nevnes av den enkle grunn at jeg her i det følgende har villet innskrenke til de mest sentrale, avgrensende og definerende - og i tillegg bare har medtatt slike som evt. kan forekomme å være gjenstand for strid. I tillegg til dette kunne f.eks. også særlig De 10 budene i Bibelen og Bibelens evangelium vært tatt med - men er her likevel ikke tatt med, av forskjellige grunner jeg ikke skal gå nærmere inn på her.
Jeg skal her nevne hele det lille nevnte sentrale knippe en for en:

          1 - Den første og kanskje mest sentrale av de alle er den norske Grunnskoleloven sin formålsparagraf - § 1 - som i sin helhet går slik:
          "Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
          Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og leggje vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim."

          2 - Dernest følgende formulering i samme norsk Grunnskolelov, § 13:1:
          "Barn og ungdom har rett og plikt til å gå i grunnskolen, dersom dei ikke på annan måte får tilsvarande undervisning."

          3 - I den norske Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr 7, Barnelova, § 30, blir det sagt at:
          "Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad."

          4 - I FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene, fra 1948, Artikkel 18 sies det, at:
          "Enhver har rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet; denne rett innbefatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet, til enten alene eller i fellesskap med andre offentlig eller privat, å utøve sin religion eller tro gjennom undervisning, praksis, andakt og sedvane."

          5 - Og i samme FNs internasjonale konvensjoner om menneskerettighetene, fra 1948, Artikkel 26:
          "1. Alle har rett til undervisning (education). Undervisning skal være fri, i det minste i de elementære og fundamentale faser. Elementær undervisning skal være obligatorisk. Teknisk og profesjonell undervisning skal være gjort alminnelig tilgjengelig og høyere undervisning skal være likt tilgjengelig for alle på grunnlag av fortjeneste. 2. Undervisning skal være rettet mot den fulle utvikling av den menneskelige personlighet og mot styrkelsen av respekt for menneskelige rettigheter og fundamental frihet. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap iblandt alle nasjoner, raser eller religiøse grupper, og skal videreføre FNs aktiviteter for understøttelsen av fred. 3. Foreldre har en fortrinnsrett til å velge den art av undervisning som deres barn skal gies."

          6 - Og i Den europeiske menneskerettskonvensjon, tilleggsprotokoll nr. 1 (1952), Art. 2:
          "Ingen skal nektes retten til utdannelse. Når staten utøver funksjoner som den påtar seg på oppdragelsens og undervisningens område, skal den respektere foreldrenes rett til å sørge for slik oppdragelse og undervisning i samsvar med deres egen religiøse oppfatning og livsanskuelse. "

***

---

Denne side er fra (This page is from):

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: hunwww@online.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww

-