--- Huv9899a : flere avisklipp, dokumenter etc.

ang. hjemmeundervisning etc.

- 05.02. 1999, Adresseavisen, s. 7/ kommentar / debatt / Dagens innspill, fredag :
«En feil dom?», av Stein Henriksen og Jørgen Høgetveit, Akademi for Kristen Folkeopplysning.

- 04.02. 1999, Dagen, helside 17 / debatt, torsdag :
«Mosvikdomen - Siste del av to», av Hans Bovim, Oslo. NB!

- 03.02. 1999, Dagen, helside 17 / debatt, onsdag :
«Mosvikdomen - Første del av to», av Hans Bovim, Oslo. NB!

- 14.01. 1999, Dagen, s. 16 / debatt, torsdag :
«Gjeldande rett i Mosvik-saka», av Otto Dyrkolbotn, Vikanes. NB!

- 10.12. 1998, Dagen, hel-side 15 / bakgrunn / Verden i dag, torsdag :
«Verdenserklæringens tilblivelse», av Tore Lindholm, filosof og forsker ved Institutt for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo. NB!

- 08.12. 1998, Dagen, s. :
"Foreldrerett, opplæringsplikt og statsmakt", Åpent brev til kirke  og utdanningsminister Jon Lilletun - fra Per Ola Hovd.
NB - HUN: - DENNE MÅ KORREKTURLESES!

- 04.12. 1998, Dagen, 2:2 s. 6 / nyheter, fredag :
«Stortingsrepresentanter kritiserer Mosvik-dommen», av Svein Villy Sandnes.
 

- 03.12. 1998, Dagen, 2:3 s. 2 / mening / private skoler, torsdag :
"Ap utraderer private skoler", av Bjørn Lende, Nå.

- 01.12. 1998, Dagen, s. 2 / mening / Mosviksaken / synspunkt, tirsdag :
"Lov og ikke lov i Mosviksaken", av Christian W. Beck. NB!

- 18.11. 1998, Dagen, s. 2 / Mosvik / mening, onsdag :
«Mulig falsk vitneforklaring?», av Cato Aarø, Rådgiver i Utdanningsdepartementet.

- 16.11. 1998, Dagen, s. 2 / mening / Mosvik / synspunkt, mandag :
«En feil dom?», av Stein Henriksen.

- 16.11. 1998, Dagen, under SAKSET (på s. 2) :
«Norsk», fra Trønder-Avisa.

- 13.11. 1998, Dagen, forsiden + 2/2 s. 5 / nyheter, fredag :
«Ville ha full frifinnelse i Mosvik-saken / Mindretallet gikk inn for full frifinnelse i Mosvik-saken», av Svein Villy Sandnes.

- 18.08. 1998, Forsiden + s. 7, Trønderbladet, tirsdag :
"Krever 10 mill. / Hjemmeunderviser krever 10 millioner", av Gunn Heidi Nakrem.

- 15.08. 1998, Forsiden + s.7 + Internett, Namdals-Avisa, lørdag :
«Underviser barna heime / Skole på heimebane», av Trond Eivind Nilsen.

- 05.03. 1998, Trønder-Avisa, forsiden + s. 5, torsdag :
«Nekter å vedta bøter på 5.000 kr. / Nå blir det rettssak», og «- Ingen vinnere», av Bjørn Sigurd Larsen
og Olav Malmo (foto).

- 08.01. 1998, Dagen, forsiden + s. 6 / nyheter, torsdag :
«Truer med rettsak», og «Tana kommune krever at barna begynner på skolen: Jan Olsen truer med rettssak», "Som Mosvik", av Svein Villy Sandnes.

---
---

En feil dom?

   SAKEN GJELDER to foreldrepar fra Mosvik kommune i Nord-Trøndelag som driver hjemmeundervisning av sine barn.
   I utredning om «Ny lovgivning og opplæring» utgitt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet 4. juli 1995 står det slik om opplæringsplikt og hjemmeundervisning: «Utgangspunktet for den rettslige reguleringen av privat opplæring er Grunnskoleloven paragraf 13 nr. 1, der det heter: «Born og ungdom har rett og plikt til å gå på grunnskolen, dersom det ikkje på annan måte får tilsvarande undervisning.»

   BESTEMMELSEN bygger på et prinsipp om opplæringsplikt, og ikke skoleplikt. Det blir understreket av paragraf 27 nr. 3, som gir kommunen et tilsynsansvar når det gjelder pliktig opplæring som ikke blir gitt i den kommunale skolen. Kommunen har i den forbindelse rett til å kalle barna inn til særskilt prøve. Hjemmeundervisning er med andre ord en fullt lovlig sak. Når foreldreparene i november i fjor ble stevnet for Inderøy herredsrett og idømt en bot på 5000 kroner hver, subsidiært 15 dagers fengsel, var det ikke på grunnlag av hjemmeundervisningen i seg selv. De ble dømt for forseelse mot Grunnskolelovens paragraf 13 nr. 0, Denne lyder slik: «Er ein elev borte frå den pliktige undervisinga, kan foreldra eller dei som er i staden, straffast med bøter dersom dei er skuld i fråværet. Offentleg påtale blir ikkje reist utan når skolestyret gjer vedtak om det.» Nå skriver rettens flertall under premissene for dommen at «denne saken ikke gjelder spørsmålet om barna har fått tilstrekkelig undervisning.» Det kjenner man seg tydelig sikker på. Det ble det da også fremlagt bevis på under rettssaken, av barnas tilsynslærer høyskolelektor Martha Straume.
   Men når saken ikke gjelder hvorvidt barna har fått tilstrekkelig undervisning, hvordan kan da rettens flertall dømme foreldrene på bakgrunn av paragraf 13 nr. 10, som nettopp er rettet mot barn som er borte fra den pliktige undervisningen? En kan ikke se at det her er rett lovanvendelse.

   DET SAKEN GJELDER etter det flertallet skriver i premissene, er «om kommunen av de tiltalte er gitt adgang til å føre det lovbestemte tilsyn med undervisningen.» Når det gjelder tilsyn, er det først det å si at barna har hatt tilsyn. Det er utført av høyskolelektor Martha Straume, som i de fleste kommunene i landet, der det drives hjemmeundervisning, har valgt som tilsynslærer. Hun må altså sies å ha høy og allment anerkjent kompetanse på området. Hvorfor har ikke Mosvik kommune kunnet godta den tilsynslæreren som foreldrene har gått inn for?
   Kommunen har stått på at det er kommunens sak å oppnevne tilsynslærer, noe rettens flertall tydeligvis har gitt dem medhold i.
   Men en kan ikke se at det ligger implisitt i paragraf 27 punkt 3, som lyder slik: «Skolestyret fører tilsyn med pliktig opplæring for dei som ikkje går inn i den kommunale skolen, og skal, om det er grunn til det, kalle dei inn til særskild prøve." Det skolestyret har plikt og rett til, er å føre tilsyn. Det står ingenting i denne paragrafen om hvem som skal oppnevne tilsynet. En kan derfor ikke se at skolemyndighetenes krav på dette området har basis i loven.

   DESSUTEN, all den stund kompetent tilsyn er oppnevnt og har vært i virksomhet, hvorfor kunne ikke kommunen hatt tillit til dette tilsynet? For å underlegge barna en særskilt prøve, må det foreligge «en grunn til det», noe som ikke finnes. Barna hadde hatt god undervisning og testrapporter fra landets fremste ekspertise forelå, med gode resultater. Kommunen må komme frem med en redegjørelse her.
   På den annen side, hvorfor har foreldrene ikke funnet å kunne underkaste seg det tilsynet skolestyret har oppnevnt? Her er det et par ting å nevne.
   Under premissene for dommen har rettens flertall vedgått at det fra kommunens side ble begått en rekke feil under behandlingen av denne saken. Det samme peker rettens mindretall på. Disse feilene har bidratt til å svekke foreldrenes tillit til de kommunale skolemyndigheter.
   Men det er et annet forhold som har veid tyngre:
   I Grunnskolelovens paragraf 1 står det slik: «Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle allmennkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn. Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.»
   Dette er selve formålsparagrafen som viser hva som er hensikten med grunnskoleopplæringen i Norge.

   HER UNDERSTREKES foreldreretten som går ut på at det er foreldrene som har det fremste ansvaret for barnas oppdragelse og undervisning. Skolen kommer inn som den som hjelper foreldrene, en hjelp som har forståelse overfor foreldrene og samarbeid med dem som sin forutsetning. Under begrepet «forståelse» ligger respekt for foreldrenes livssyn, i dette tilfellet deres kristne tro. Begrepet «samarbeid» trenger vel neppe noen nærmere presisering. Skolemyndighetene i Mosvik har under alle omstendigheter pliktet å samarbeide med foreldrene ved etablering av tilsyn. En kan ikke se at det er gjort, hvorfor de i virkeligheten har fraskrevet seg retten til evt. tilsyn. En er forundret over at rettens flertall ikke har innsett dette. Rettens mindretall har gjort det, og har gått inn for full frifinnelse.
   «Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærar og elevar og mellom skole og heim." Det er skolen og skolemyndighetene som har denne oppgaven. Har skolemyndighetene i Mosvik vist toleranse overfor foreldrene, og har de fremmet gode samarbeidsformer overfor dem? En kan ikke se at det er tilfellet. Men da har skolemyndighetene brutt loven. Det virker som rettens flertall har oversett dette. Hvordan er slikt mulig?
   Skolemyndighetene i Mosvik har satt seg selv utenfor et hvert tilsyn i hjemmeundervisningssaken på grunn av sitt brudd på Grunnskoleloven paragraf 1.
   Tilsynets intensjon er å sikre at elevene får den undervisning de skal ha. Det har barna til hjemmeunderviserne i Mosvik fått.
   På denne bakgrunn har ikke foreldrene gjort noe galt, noe politimesteren i Steinkjer i sin tid også kom frem til.
   På basis av det som er anført ovenfor, kan en ikke se annet enn at den dom som ble felt av rettens flertall, er feil.

   MEN DET MEST alvorlige ved dommen er at den synes å ville fremme myndighetenes rett og makt i undervisning og påvirkning av barn fremfor foreldrenes. Dermed kommer den i strid med foreldreretten, den som er solid forankret ikke bare i Grunnskolelovens paragraf 1, men også, og først og fremst, i Grunnlovens paragraf 2 som klart og tydelig sier « - deres barn» ikke statens. Den samme rett som landets biskoper forsvarte i 1942 overfor de nasjonalsosialistiske myndigheter i bekjennelsesskrivet «Kirkens Grunn".
   Saken i Mosvik påkaller ethvert menneskes årvåkne protest. Det gjelder vår grunnlovsfestede menneskerett - vår gode folkefrihet og orden som ingen bør få ta fra oss uten kamp. Vi er derfor glad for at foreldreparene i Mosvik tar denne harde kampen mot en overmektig motstander. Desto viktigere er det at enhver rettenkende mann og kvinne støtter foreldrene og foreldreretten og det mindretallet som klokt og riktig stemte for full frifinnelse.

***

Mosvikdomen

Første del av to

   2. - 6. november 1998 behandlet Inderøy Herredsrett (Steinkjer) en straffeprosesssak hvor Mosvik kommune hadde begjært offentlig påtale mot to familier som begrunnet i foreldrerett og kristen foreldreforpliktelse - hadde kjent det nødvendig å ta sine barn ut av grunnskolen i Mosvik kommune, for så å gjennomføre Grunnskolelovens undervisningsplikt i lovgyldig Hjemmeundervisning.
 

Foreldreretten i norsk skole

   Det synes ubegripelig at Herredsretten - riktignok med støtte fra skolerettslig kompetanse både i Nord-Trøndelag og departementets grunnskoleavdeling kunne bøtelegge foreldrene etter Grunnskolelovens paragraf 13, 11 - uten å ta juridisk hensyn til Grunnskolelovens paragraf 1 og 13, l, som i høy grad angår dette saksfeltet.

   På anmodning har jeg fått tilsendt den offentlige saksorientering som det var erklært enighet om før rettsforhandlingene startet. Denne saksorientering og avisreferatene (i avisen Dagen), er mine kilder. Disse kilder viser at denne skolesaken slett ikke bare angår Mosvik.
 

Mosviksaken et varselskudd

Relevante lovparagrafer

En situasjonsbeskrivelse

Skoleplikt kontra undervisningsplikt

Hans Bovim,
Oslo

---
FOTO (s/h), med teksten :
Innsenderen skriver om Mosvikksaken: Avisreferatene under rettsforhandlingene, og straffen som ble pådømt foreldrene, vitnet urovekkende om at foreldreretten i norsk skole nå på nytt er sterkt truet.   ILLUSTRASJONSFOTO: DAGEN, ARKIV
---

***

Mosvikdomen

Siste del av to

   Kampen om skolefrihet pågår for tiden intenst og markeres tydelig, - som ovenfor vist - ved utkastene til ny skolelovgivning fra den forrige og den sittende regjering. Forskjellen på skoleplikt - undervisningsplikt må sikres juridisk.
 

Overbeviste familiers fortsatte kamp

Vitneutsagn av Cato Aarø

Åpenbar feilorientering av Cato Aarø

Mosviktragediens årsak

Rettens innledning

Hans Bovim,
Oslo

***
 

---

Gjeldande rett i Mosvik-saka

     Cato Aarø, som er rådgjevar i KUF, og førsteamanuensis Christian W. Beck har med utgangspunkt i Mosvik-saka hatt ein debatt gåande i Dagen mellom anna om kva som er «gjeldande rett» for heimeundervisning.
Dei er samde om at heimeundervisning er lovleg, og at det ikkje trengst nokon søknad eller løyve for å byrja med slik undervisning. Dei tykkjest også å vera samde om at dersom denne undervisninga ikkje oppfyller visse minstekrav, kan kommunen gripa inn. Usemja gjeld kor sterk styring kommunen skal ha med undervisninga, og kva som skal til for at kommunen skal kunna stempla ho som utilfredstillande og dermed kunna krevja at barnet skal tilbake til offentleg skole.
     Dersom Aarø har rett i sitt syn, vil kommunen i praksis kunna gripa inn utan omsyn til kvaliteten på undervisninga, og utan at det i det heile vert vurdert kva som er til det beste for barnet saka gjeld.  Reiskapen han vil nytta er det lovpålagde tilsynet kommunen skal ha med heimeundervisninga. Aarø sitt standpunkt inneber at dersom heimeundervisaren ikkje vil godta den tilsynslæraren og den tilsynsordninga kommunen vil ha, vert heimeundervisninga automatisk ulovleg utan omsyn til innhaldet i ho. Dette gjev kommunane og det offentlege eit sterkt styringsinstrument fordi det i praksis vil vera lett å foreslå ordningar som heimeundervisarane ikkje kan godta, til dømes ved å utpeike tilsynslærar som foreldra ikkje har tiltru til, slik det skjedde i Mosvik-saka.
     Ein slik rett for kommunen til å diktera tilsyn ubunde av kva foreldra mener, vil bryta radikalt med prinsippet om at undervisninga skal skje i «forståing og samarbeid med heimen».  Slik «rett» har også særs alvorlege verknader ut over det reint pedagogiske, m.a. at det offentlege då kan tiltvinga seg tilgenge til heimane til folk med tilhøyrande innsyn i personlege tilhøve på eit grunnlag som elles er uhøyrt i lovgjevinga. Til samanlikning gjev lovgjevinga elles til vern om barnets rettar, berre rett for det offentlege til å gripa inn i personlege tilhøve når det ligg føre velgrunna mistanke om at noko er gale.
     Også etter Beck sitt syn på gjeldande rett kan kommunen gripa inn, men fyrst etter at det ligg føre indikasjonar på at innhaldet i undervisninga ikkje held mål.  Det er ikkje noko slik indikasjon at foreldra krev at tilsynet skal organiserast i samarbeid og samråd med dei. Kan dei visa til ein rimeleg velkvalifisert person som utan særleg ekstra kostnader for det offentlege kan vera tilsynslærar, og opnar for at denne personen kan rapportera til kommunen, er deira plikt til å samarbeida om tilsynet oppfylt.
     For dei fleste som har tenkt gjennom saka, vil det nok stå som nokså sjølvsagt at det er Beck som har rett i sitt syn på kva som er «gjeldande rett». Problemet er berre at Mosvik-saka ikkje primært gjeld kva som er gjeldande rett, men kva som skal bli det.
     Omgrepet «gjeldande rett» er ein fiksjon, ein rettstilstand som Aarø pretenderer alt eksisterer, men som i røynda er den rettstilstanden han og store deler av forvaltninga, truleg også organisasjonane, ynskjer skal bli utfallet av Mosvik-saka. Dette er sjølvsagt eit politisk spørsmål, men ved denne fiksjonen står det fram som eit rettsleg probem som Storting og regjering ikkje kan blanda seg opp i Korkje Jon Lilletun eller Grete Knudsen tør uttala seg.
     At domstolar og forvaltning skaper rett, er ikkje noko nytt.  Jamnast har dette hatt karakter av kodifisering eller synleggjering av rettskjensle som har utvikla seg over lang tid hos folk flest, og som ofte styrkjer den rettslege stillingen til svake, men talrike grupper. Dette har endra seg. Fiksjonen «gjeldande rett» brukt i ein slik samanheng, gjer at også innhaldet i rettsreglane meir og meir vert ein funksjon av ressurstilgang og konkurransekraft.
     Her er det fritt fram for interessegrupper i og utanfor den offentlege forvaltning. Dei nyttar seg også av denne opninga for å driva politikk utan at folk flest skjønar at det er politikk dei driv.
     Til no har dei som etter vårt samfunnssystem i fyrste rekkje skal forvalta demokratiet, regjering, storting og domstolane, vendt det blinde auget til denne utviklinga. Kan henda er det også innan desse organa interessegrupper som gjerne vil driva politikk utan å måtta fylgja dei speleregler som er dregne opp i eit demokrati som vårt?
     Det er ikkje slik som Beck seier i sitt innlegg i Dagen 23. desember, at «Loven er fremdeles lik for alle».  Lova er idag vesentleg «likare» for dei sterke i samfunnet enn for andre.
     Det er i dette perspektivet ein bør vurdera Mosvik-saka, og då er det ikkje visst at det soin ved ettertanke skulle vera nokså sjølvsagt vinn fram. Nokon vil nok prøva å unngå at dei sidene ved saka som kan vekka til ettertanke, i det heile vert kjende, og endå meir hindra at folk får innsyn i dei samfunnsmekanismane som verkar i denne saka.
     Beck og Dagen har ei vanskeleg oppgåva framføre seg.  Lukke til.

Otto Dyrkolbotn,
Vikanes

---

FOTO (s/h) med tekst :
Forfattaren skriv: Problemet er berre at Mosvik-saka ikkje primært gjeld kva som er gjeldande  rett, men  kva som skal bli det.  ILLUSTRASJONSFOTO: DAGEN - ARKIV
---

***

Verdenserklæringens tilblivelse

OSLO: Verdenserklæringen om menneskerettighetene ble vedtatt  av FNs hovedforsamling tre år etter at Annen verdenskrig tok slutt. Lange historiske utviklingslinjer i religion og moral, politikk og rett løper sammen i dette vedtaket. Likevel representerer Erklæringen noe radikalt nytt i menneskehistorien: den innevarsler en ny, global menneskeretts-æra. Et verdensomspennende politisk program om å forplikte alle samfunn  til å sikre hvert menneske et minstemål av like rettigheter ville ikke vært mulig uten den felles erfaringen av Annen verdenskrig som en uhyrlig moralsk katastrofe. Uten alvoret bak etterkrigsparolen «Aldri mer!" ville ikke den globale oppslutning om universelle menneskerettigheter vært mulig.
   De historiske utgangspunktene for moderne menneskerettsordninger finner vi i spenningssfeltene mellom, på den ene siden, sosiale aspirasjoner og politiske krav som får økende oppslutning i samfunn underveis mot moderne forhold (stikkord: industrialisering, urbanisering, bygging av nasjonalstater, markedsøkonomisk dynamikk, globalisering) og, på den andre siden, samfunnsskapte barrierer og trusler mot realiseringen av disse nyskapte, moderne mulighetene. Klassiske uttrykk for de nye kravene og aspirasjonene - eller verdiene - finner vi bl.a. i revolusjonens Nord-Amerika og Frankrike for drøyt 200 år siden: «uavhendelige rettigheter» til «frihet, likhet og brorskap», eller i mer oppdaterte formuleringer: frihet, likeverd, og sikring av kår som tillater et menneskeverdig liv for alle mennesker.
   "Alle" har, fra aller først bare å omfatte Englands adel (magna carta 1215), blitt utvidet til å omfatte klassen av mannlige, eiendomsbesittende borgere (1700tallets amerikanske og franske rettighetsdokumenter) til å inkludere ethvert samtidig medlem av menneskeslekten (Verdenserklæringen som FNs menneskerettsprogram). Historiske omstendigheter som har vært opplevd som trusler mot det vi kaller menneskerettslige verdier har vært:

(a) levninger av føydal undertrykking, livegenskap og stavnsbinding

(b) grusomheter, ødeleggelser og vold som følge av religionskrig og etnonasjonal strid

(c) umyndiggjøring og undertrykking fra enevoldskonger og overmektige statsapparat

(d) moderne slavehandel og slavehold (Sørstatene i USA før borgerkrigen)

(e) moralske vilkårligheter skapt, eller synliggjort, av en utøylet markedsøkonomi

(f) erobringer, utbytting og ydmykelser som følge av kolonisering og imperialisme

(g) folkemord, terror og ensretting under totalitære regimer (Hitler Stalin)

(h) overgrep fra majoriteter mot minoriteters religion, språk, kultur eller livsform

(i) vilkårlig forskjellsbehandling av mennesker p. g. a. deres rase, kjønn, tro e. lign.

  Med en spissformulering: menneskerettighetene kan oppfattes som moralsk funderte rettslige mottiltak mot historisk erfarte blokkeringer av, eller trusler mot, menneskeverdige livskår for «alle». Menneskeverdige livskår står her for de betingelser et samfunn må sikre hvert samfunnsmedlem for å tilfredsstille prinsippet om «alles» frihet og likeverd, som er menneskerettighetenes verdigrunnlag. Og virkemidlet er å skape rettslig bindende allmenne rettigheter som i første rekke skal vernes av staten.
   Det politiske prosjektet om å få grunnleggende menneskerettigheter sikret «overalt i verden» går tilbake til januar 1941, da den amerikanske president F. D. Roosevelt holdt sin berømte kongress-tale om de «fire friheter", noe som senere inngikk i de alliertes krigsplattform i kampen mot Nazi-Tyskland og det keiserlige Japan.
 

Innholdet

1 Likhet i rettigheter for alle mennesker uten diskriminering (V2, Ø2, Ø3, S2, S3)

2 Liv (V3, S6)

3 Personlig frihet og sikkerhet (V3, S9)

4 Beskyttelse mot slaveri (V4, S8)

5 Beskyttelse mot tortur, grusom eller umenneskelig straff (V5, S7)

6 Anerkjennelse som person overfor loven (V6, S16)

7 Lik beskyttelse av loven (V7, S14 ,S26)

8 Tilgang til rettsmidler mot krenkelse av rettigheter (V8, S2)

9 Beskyttelse mot vilkårlig arrest og varetekt (V9, S9)

10 Framstilling for en uavhengig og upartisk domstol (V10, S14)

11 Bli ansett uskyldig inntil det motsatte er bevist (V11, S14)

12 Beskyttelse mot tilbakevirkende lover (V11, S15)

13 Beskyttelse av privatliv, familie og hjem (V12, S17)

14 Fritt kunne bevege seg og velge oppholdssted (V13, S12)

15 Frihet til å søke asyl mot forfølgelse (V14)

16 Statsborgerskap (V15)

17 Kunne gifte seg og stifte familie (V16, S10, Ø23)

18 Ha eiendom (V17)

19 Tanke-, samvittighets- og religionsfrihet (V18, S18)

20 Menings-, uttrykks- og pressefrihet (V19, S19)

21 Forsamlings- og foreningsfrihet (V20, S21, S22)

22 Politisk deltaking som ledd i retten til demokratisk selvbestemmelse for alle folk (V21, S25)

23 Sosial trygghet (V22, Ø9)

24 Arbeid under anstendige vilkår (V23, Ø6, Ø7)

25 Frie fagforeninger (V23, Ø8, S22)

26 Hvile og fritid (V24, Ø7)

27 Mat, klær og bolig (V25, Ø11)

28 Helsestell og sosial omsorg (V25, Ø12)

29 Utdanning (V26, Øl3, Ø14)

30 Deltakelse i kulturelt liv (V27, Ø15)

31 En sosial og internasjonal orden som er slik at rettigheter kan bli realisert (V28)

32 Selvbestemmelse for folk (= felleskap av de jure statsborgere; Øl, Sl; sml. nr. 22 ovenfor)

33 Human behandling under frihetsberøvelse eller fengsling (S10)

34 Beskyttelse mot gjeldsfengsel (S11)

35 Beskyttelse mot vilkårlig utvisning av utlendinger (S13; sml. nr. 15 ovenfor)

36 Beskyttelse av minoriteters kultur, språk og religion (S27)
 

Verdigrunnlaget

---
FOTO (s/h) med tekst :

FN: Tre år etter at den andre verdenskrig sluttet, ble Verdenserklætingen om menneskerettighetene vedtatt av FNs hovedforsamling i New York. Erklæringen representerte noe radikalt nytt i menneskehistorien, en ny global menneskeretts-æra.  FOTO: DAGEN-ARKIV.

---

***

Foreldrerett, opplæringsplikt og statsmakt

Åpent brev til kirke  og utdanningsminister Jon Lilletun

Som urettmessig anmeldt, stevnet og dømt i den såkalte Mosvik saken, ønsker jeg å redegjøre for situasjonen på grasrotplan.
     Dette blant annet på bakgrunn av kirke  , utdanning  og forskningsdepartementes (KUFs) rådgiver Cato Aarø sitt innlegg i Dagen den 18.11.
     Vi ble av vår kommune anmeldt for å ha holdt barna borte fra pliktig undervisning ved de lokale skoler. Dette etter sterkt påtrykk og regi fra utdanningsdirek tøren samt byråkrater i KUF departementet. Men problemet for blant annet Aarø er at det aldri har vært skoleplikt i Norge, men kun opplæringsplikt. Hele saken, fra anmeldelse til dom er derfor bygd på et falsum.
     I Norge er det foreldrene som avgjør om opplæringsplikten skal skje i egen regi, om den skal delegeres til den offentlige skolen eller til private skoler. Og når som helst kan foreldrene uten begrunnelse trekke tilbake den delegerte fullmakten.
     Når da både Cato Aarø og aktor (der sistnevnte er en Bondevik utnevnt statsadvokat) i retten sier at det er skoleplikt i Norge, er dette klart i strid med både gjeldende lov og den nye opplæringsloven.
     For ordens skyld kan nevnes at skoleplikt brukes i totalitære, sosialistiske eller nasjonalsosialistiske regimer som vil forme sine innbyggere i statens bilde med tvang. Opplæringsplikt brukes i bibelsk funderte styresett, med fritt folkestyre, som gir vern om individ, og familienes Gudgitte rettigheter blandt annet på opplæringens område. Her er staten til for folket, ikke omvendt.
     Når da KUFs rådgiver Aarø i retten videre uttalte at skoleplikt og opplæringsplikt er det samme, og at den nye opplæringsloven fastholder at det er skoleplikt i Norge, mener vi dette er sterkt misvisende i forhold til Stortingets vedtak, som på vesentlige punkter ble styrket i forhold til arbeidsdokumentet, Odelstingsproposisjon nr. 46. Derfor er etter vår mening Dagens overskrift den 7.11 med «Mulig falsk vitneforklaring i retten?» dekkende.
Etter en så sterk opplevelse av urett, dukker det uvilkårlig opp noen ubehagelige spørsmål.
     Er det offentlige utviklet til å bli en stor vernet arbeidsplass for byråkrater med «de rette» holdninger?
     I motsatt fall, hvordan kan statsråden og retten akseptere at en offentlig tjenestemann omgår sannheten på en så lettvint måte, som etter min mening gir et helt feilaktig bilde av både gjeldende grunnskolelov samt den nye opplæringsloven, og dette foran en domstol der ed er avlagt på at sannheten skal fram?
     Er dette hverdagskost i systemet? Slike ting kan bare forega i stater som er på vei inn i det byråkratiske tyranni, der «den gode stat» og dens håndlangere aldri gjør noe straffbart. Husker statsråden hvordan KUF behandlet Arnold Juklerød?
     Her blir frihet og tvang det samme, styrt etter APs sosialdemokratiske fasit. DDR stjal som kjent også demokratibegrepet.
F or sosialisme og demokrati
Gudgitte rettigheter blant annet Pr  ,om ild og vann.

Sosialismen bygger på tvang, mens demokratiet bygger på frihet.
Med demokratiet som inngangsport har sosialistene i Norge ved bølger av reformer gjennomført sin ateistiske revolusjon av samfunn og sinn. Avkristningen av lovverket, den evangelisk lutherske lære som statens fundament, samt omveltninger i skoleverket, har stått sentralt i angrepet. I stedet for et kristendomsfag med begrenset fritaksrett.
Hedensk statsmakt står mot den kristne og naturrettslige foreldrerett. Det er på sin plass at du våkner Lilletun, og finner tilbake til Grunnlovens og Bibelens prinsipper om foreldrerett kontra statsmakt.
For det som skjer i dag, er den samme kampen om barna som landets biskoper, prester, lærere og foreldre så høylydt protesterte mot da nasjonalsosialistene ville innføre tvungen ungdomstieneste i 1942. Fra «Kirkens
Grunn» av 1942 siterer jeg: «For om staten vil tvinge og binde sjelene i overbevisningens saker, da kommer derav ikke annet enn samvittighetsnød, urett og forfølgelse. Da blir dommen i Guds ord aktuell; at hvor statens makt skiller lag med retten, der blir staten ikke Guds redskap, men en demonisk makt. jfr. Luk 4:6   Joh 14:13   Ap 12 13.»
Dagens sosialister gar derfor på velkjente totalitære stier.
Som kristne ønsker vi ikke å gi barna våre steiner for brød. Vi velger Guds ord framfor hedensk livsanskuelse. Joh 3:16: «For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Hvor mye kristendomsforfølgelse av prester og foreldre kan du og KrF makte å være med på? For det Ap ikke turde, det gjør KrF.

Per Ola Hovd,
Mosvik

---
FOTO (
Forfatteren poengterer:  I Norge er det foreldrene som avgjør om opplæringsplikten skal skje i egen regi, om den skal delegeres til den offentlige skolen eller til private skoler.  FOTO: DAGEN   ILLUSTRASJON
---

***

---

Stortingsrepresentanter kritiserer Mosvik-dommen

Av SVEIN VILLY SANDNES

TRONDHEIM: - Det hele begynte med en reell uenighet mellom foreldre og skolemyndigheter. Så valgte foreldrene å ta barna ut av skolen til fordel for å ta opplæringen selv. Deretter snudde skolemyndighetene saken helt på hodet, og lot saken dreie seg om kommunens tilsynsplikt med den opplæring foreldrene drev. I stedet for å finne en fleksibel løsning for det tilsynet som faktisk foreligger og er mulig, går man til en løsning som kan føre til at uønskede personer skal trenge seg på i private hjem, sier Ursula Evje.
 

Overordnet prinsipp

Ulogisk

***

Ap utraderer private skoler

   Arbeiderpartiet har i sitt alternative forslag til statsbudsjett, kuttet støtten til private skoler med 210 millioner kroner. Dette er en oppfølging av tidligere forslag om å redusere statsstøtten for livssynsskoler fra 85 til 50 prosent av tilskuddsgrunnlaget. Støttesatsen på 85 prosent er hjemlet i privatskoleloven, så forslaget krever en forandring av loven. Det er ikke vanskelig å forstå at dette får katastrofale følger for driften av kristne friskoler.
   Det er viktig å presisere at forslaget ikke kan begrunnes ut fra et ønske om å redusere de offentlige utgifter. Tilskuddsgrunnlaget er regnet ut på grunnlag av utgifter i tilsvarende offentlig skole, i dette inngår ikke utgifter til bygninger og inventar. De offentlige utgiftene per elevplass er langt mindre for private skoler enn for tilsvarende offentlige.
   Arbeiderpartiets forslag kan bare forstås ut fra et ideologisk synspunkt. Dette blir ytterligere understreket av det skille som settes mellom skoler med pedagogiske alternativ (eks. Steinerskolen) som de ønsker å beholde, og livssynsskoler som de ser på som uinteressante og unyttige.
   Denne uviljen mot private skoler er ikke av ny dato. Arbeiderpartiet har alltid arbeidet for et offentlig skolemonopol. Partiets tidligere nestformann og ideolog, Edv. Bull, uttalte midt i 20-årene: «Hele skolen må gjennomsyres av sosialistisk tankegang. Den eneste måten vi kan nå dette på, er så vidt jeg kan se, at det bare ansettes sosialistiske lærere. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærere som skal gjøre dem til det».
   En totalitær stat vil alltid sørge for å få kontroll med skolen. I 1942 ville Nasjonal Samling tvinge lærerne til å undervise etter nazistiske retningslinjer i lydighet mot føreren. Ideologisk ensretting av skolen er like alvorlig selv om det skjer med demokratiske virkemiddel. En forutsetning for demokrati og frihet er at mindretallets rettigheter blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte.
   Internasjonale menneskerettigheter slår fast foreldrenes rett til selv å velge undervisningsform og - innhold for sine barn. Denne retten innbefatter også retten til å velge andre undervisningsinstitusjoner enn de som opprettholdes av de offentlige myndigheter, når disse oppfyller de minstekrav til undervisning som er fastsatt eller godkjent. Skal denne retten være reell, forutsetter det at alternativene gis tilfredsstillende økonomiske betingelser.
   Det er heldigvis ingen fare for at Arbeiderpartiets forslag vil få flertall i det sittende Storting. Det er likevel et kraftig varsko om hva som kan bli konsekvensen med et rent arbeiderpartiflertall på Stortinget. Partiet er villig til å sette elementære menneskerettigheter til side for å sikre at alle barn tvinges inn i et offentlig skolemonopol dominert av egen ideologi.

***

Lov og ikke lov i Mosviksaken

   Cato Aare - rådgiver i Utdanningsdepartementet, har i et innlegg i Dagen 18/11 1998 forsvart seg vedrørende sitt vitnemål i hjemmeundervisningssaken, også kalt «Mosviksaken». I innlegget blir det også henvist til hva jeg har uttalt til Dagen, referert på trykk i avisen 7/11 1998. Her er det påkrevet med både oppklaring og feilretting:
   1. Cato Aare viser til hva jeg skal ha sagt om hans vitnemål i retten i mitt eget vitnemål. I mitt vitnemål refererte jeg overhodet ikke til Cato Aare eller hva han skulle ha sagt i sitt vitnemål. Det er heller ikke noe i Dagens intervju med meg som skulle bekrefte noe sånt.
   2. Jeg refererte kun hva som står av betydning om hjemmeundervisning i gjeldende grunnskolelov, i de to Ot.prop. - 36, 1996-97 og 46, 1997-98 og i den nye opplæringsloven som ble vedtatt av Stortinget i juni 1998, og som skal gjelde fra en eller annen dato i 1999.
   Etter at jeg hadde vitnet ferdig, ble jeg av flere sentrale personer i saken gjort oppmerksom på at Aare hadde referert både til Ot.prop. 36 og 46 som gjeldende rett, og at han sa det var skoleplikt i Norge med hjemmeundervisning som et unntak fra denne plikten. Statsadvokaten henviste til de samme to proposisjonene i sin prosedyre, og prøvde å si at opplæringsplikt og skoleplikt bare var språklig forskjellige uttrykk for samme prinsipp, nemlig skoleplikten.
   3. Gjeldende rett er Grunnskoleloven av 1969 med justeringer. Her er det opplæringsplikt (undervisningsplikt) og ikke skoleplikt. Dette er flere ganger de senere år blitt presisert av Utd.dep.s politiske ledelse. Ot.prop. 36 og 46 er bare arbeidsdokumenter i arbeidet med ny lov, og ikke gjeldende rett.
   4. I begge Ot.prop. (36 og 46) er det oppsiktsvekkende gjort forsøk på forandringer når det gjelder opplæringsplikten i grunnskoleloven. Den nye par. 2-1 er blitt vridd til skoleplikt med hjemmeundervisning som et unntak. Det er her likegyldig om man refererer til 36 46 da de er like på dette punktet (og stort sett ellers)!
   Dette ble imidlertid forandret av stortingsflertallet, slik at ordlyden i den nye opplæringslovens paragraf 2-1, vedtatt av Stortinget, ble:
   «Barn og ungdom har plikt til grunnskoleopplæring, og rett til offentlig grunnskoleopplæring i samsvar med denne lova og tilhøyrande forskrifter. Plikten kan ivaretakast gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom anna tilsvarande opplæring». Tilsvarende opplæring kan være hjemmeundervisning.
   Klarere kan det ikke sies at det er opplæringsplikt og ikke skoleplikt i Norge, og at hjemmeundervisning er likestilt med offentlige skoler som måte å få grunnskoleopplæring på; uansett hva Cato Aare skal ha sagt og ikke sagt i retten og andre steder.
   Dette er også helt i tråd med stortingsflertallets politiske vilje i saken. At det i par. 14-2 i den nye loven står at barna skal gå i skole hvis hjemmeundervisningen ikke er i samsvar med loven, rokker ikke ved dette. Det er likhet for loven. Å drive med hjemmeundervisning er en rett for alle foreldre.

---
BILDE (lite, s/h) med teksten :
«Christian W. Beck er 1.amanuensis i pedagogikk ved UiO.»
---

***

Mulig falsk vitneforklaring?

   Jeg viser til oppslag i Dagen 07.11. 98, som har overskriften «Mulig falsk vitneforklaring i retten». Av oppslaget framgår det at førsteamanuensis Christian Beck i sin vitneforklaring for retten i Mosvik saken skal ha hevdet at jeg i min vitneforklaring i samme sak har villedet retten. Det framgår ikke direkte om han også mener at jeg har gjort noe slikt bevisst, men man får fort slike assosiasjoner når man også leser overskriften. I den anledning vil jeg gjøre oppmerksom på følgende:
   I oppslaget står det bl.a.: «I forbindelse med sin argumentasjon vedrørende den nye opplæringsloven siterte Cato Aarø flere ganger Ot. prop. nr. 36 1996/97. Beck hevdet at dette ikke var sitater fra den nye opplæringsloven, men sitater fra Arbeiderpartiets forslag til opplæringslov som ble lagt fram av Jagland-regjeringen. Han sa det alvorligste med dette var at det er stor forskjell mellom dette forslaget og den loven som ble vedtatt, både når det gjelder tilsyn i forbindelse med hjemmeundervisningen og når det gjelder hjemmeundervisningen».
   Beskyldningen fra Beck er helt uten grunn. Jeg siterte ikke en eneste gang fra Ot prp nr 36 (1996-97) fra den forrige regjeringen, og jeg hadde den heller ikke med meg i retten. Derimot siterte jeg fra Ot prp nr 46 (1997-98) fra den nåværende regjeringen, slik at retten kunne få se at utkastet til ny opplæringslov på de relevante punktene - betingelsene for at hjemme-opplæring er tillatt, og konsekvensene av at betingelsene ikke er oppfylt - bare viderefører det som departementet legger til grunn som gjeldende rett. Jeg sa likevel at utkastet til opplæringslov fikk fram enda mer eksplisitt det som er gjeldende rett i dag.
   Rettens formann gav for øvrig den klare føring for mitt vitneprov at poenget med det bare var å få belyst hva som er gjeldende rett i dag, og ikke hva som måtte bli gjeldende rett i fremtiden når den nye opplæringsloven trer i kraft. Når jeg siterte fra Ot prp 46, var det således bare for å belyse gjeldende rett.
   Jeg kommenterte ikke særskilt Stortingets behandling av den nye opplæringsloven, noe som heller ikke var nødvendig fordi Stortinget vedtok identiske bestemmelser med dem som var foreslått i Ot prp 46 når det gjelder betingelsene for at hjemmeopplæring er tillatt og konsekvensene av at betingelsene ikke er oppfylt (opplæringsloven §§ 2-13 og 14-2).
   Noe annet er at Stortinget vedtok en noe annen ordlyd i opplæringsloven § 2-1 første ledd enn det forslaget til lovtekst som stod i Ot prp 46, slik at det skulle komme klarere fram at annen tilsvarende opplæring er likestilt med offentlig grunnskoleopplæring. Men heller ikke dette medfører noen forandring av rettstilstanden i forhold til det som er gjeldende rett, fordi Stortinget også vedtok bestemmelsene i §§ 2-13 og 14-2 som medfører at det fortsatt foreligger skoleplikt dersom betingelsene for hjemmeopplæring ikke er oppfylt.
   Til slutt vil jeg påpeke at selv om Christian Beck har kommet med en påstand i retten, fritar ikke dette Dagen fra å kontrollere holdbarheten av påstanden før man trykker et slikt oppslag som det man her har gjort. Dagen har ikke kontaktet meg før oppslaget ble skrevet, og det ville dessuten vært mulig å kontrollere påstanden langt på vei ved ganske enkelt å ta en titt på hva som står i Ot prp nr 46 og Stortingets endelige lovvedtak.

***

En feil dom?

Saken gjelder to foreldrepar fra Mosvik kommune i Nord-Trøndelag som driver hjemmeundervisning av sine barn.
      I utredning om «NY LOVGIVNING OM OPPLÆRING» utgitt av Kirke- Utdannings- og Forskningsdepartementet 4. juli 1995 står det under 34.2. Opplæringsplikt om hjemmeundervisning.
      Utgangspunktet for den rettslige regulering av privat opplæring er grunnskoleloven paragraf 13 nr. 1, der det heter:
      «Born og ungdom har rett og plikt til å gå i grunnskolen, dersom dei ikkje på annan måte får tilsvarande undervisning.»
      Bestemmelsen bygger på et prinsipp om opplæringsplikt og ikke skoleplikt. Det blir understreket av paragraf 27 nr. 3, som gir kommunen et tilsynsansvar når det gjelder pliktig opplæring som ikke blir gitt i den kommunale skolen. Kommunen har i den forbindelse rett til å kalle barna inn til særskilt prøve.
      Hjemmeundervisning er med andre ord en fullt lovlig sak.
      Når foreldreparene den 2. november 1998 ble stevnet for Inderøy herredsrett og den 10. november ble idømt en bot på kr. 5.000,- hver, subsidiært 15 dagers fengsel, var det ikke på grunnlag av hjemmeundervisningen i seg selv.
      De ble dømt for forseelse mot grunnskoleloven paragraf 13 nr. 10. Denne lyder slik: «Er ein elev borte frå den pliktige undervisninga, kan foreldra eller dei som er i staden, straffast med bøter dersom dei er skuld i fråveret. Offentlig påtale blir ikkje reist utan når skolestyret gjer vedtak om det.»
      Nå skriver rettens flertall under premissene for dommen at «denne saken ikke gjelder spørsmålet om barna har fått tilstrekkelig undervisning». Det kjenner man seg tydeligvis sikker på. Det ble det da også fremlagt bevis på under rettssaken av barnas tilsynslærer, høyskolelektor Marta Straume.
      Men når saken ikke gjelder hvorvidt barna har fått tilstrekkelig undervisning, hvordan kan da rettens flertall dømme foreldrene på bakgrunn av paragraf 13 nr. 10, som nettopp er rettet mot barn som er borte fra den pliktige undervisningen? En kan ikke se at det her er rett lovanvendelse.
      Det saken gjelder etter det flertallet skriver i premissene, er «om kommunen av de tiltalte er gitt adgang til å føre det lovbestemte tilsyn med undervisningen».
      Når det gjelder tilsyn, er det først det å si, som ovenfor nevnt, at barna har rett til tilsyn. Det er utført av høyskolelektor Marta Straume, som de fleste kommunene i landet, der det drives hjemmeundervisning, har valgt som tilsynslærer. Hun må altså sies å ha høy og allment anerkjent kompetanse på området. Hvorfor har ikke Mosvik kommune kunnet godta den tilsynslæreren som foreldrene har gått inn for?
      Kommunen har stått på at det er kommunens sak å oppnevne tilsynslærer, noe rettens flertall tydeligvis har gitt dem medhold i.
      Men en kan ikke se at det ligger implisitt i paragraf 27 punkt 3, som lyder slik: «Skolestyret fører tilsyn med pliktig opplæring for dei som ikkje går inn i den kommunale skolen, og skal, om det er grunn til det, kalle dei inn til særskild prøve.» Det står ingenting i denne paragrafen om hvem som skal oppnevne tilsynet. En kan derfor ikke se at skolemyndighetenes krav på dette området har basis i loven.
      Dessuten, all den stund kompetent tilsyn er oppnevnt og har vært i virksomhet, hvorfor har ikke kommunen hatt tillit til dette tilsynet? En mener kommunen må komme frem med en redegjørelse her.
      På den annen side. Hvorfor har foreldrene ikke funnet å kunne underkaste seg det tilsynet skolestyret oppnevnte? Her er det et par ting å nevne:
      Under premissene for dommen har rettens flertall vedgått at det fra kommunens side ble begått en rekke feil under behandlingen av denne saken. Det samme peker rettens mindretall, meddommer Odd Ivar Eide på. Disse feilene har bidratt til å svekke foreldrenes tillit til de kommunale skolemyndigheter.
      Men det er et annet forhold som har veid tyngre;
      I Grunnskolelovens paragraf 1 står det slik:
      «Grunnskolen skal i forståing og samarbeid med heimen hjelpe til med å gje elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle deira evner, åndeleg og kroppsleg, og gje dei god allmenkunnskap så dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn.
      Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarer og elevar og mellom skole og heim.»
      Dette er selve formålsparagrafen, som viser hva som er hensikten med grunnskoleopplæringen i Norge.
      Her understrekes foreldreretten som går ut på at det er foreldrene som har det fremste ansvaret for barnas oppdragelse og undervisning. Skolen kommer inn som den som hjelper foreldrene, en hjelp som har forståelse overfor foreldrene og samarbeid med dem som sin forutsetning. Under begrepet «forståelse» ligger respekt for foreldrenes livssyn, i dette tilfellet deres kristne tro. Begrepet «samarbeid» trenger vel neppe noen nærmere presisering. Skolemyndighetene i Mosvik har under alle omstendigheter pliktet å samarbeide med foreldrene ved etablering av tilsyn. En kan ikke se at det er gjort, hvorfor de i virkeligheten har fraskrevet seg retten til å øve tilsyn. En er forundret over at rettens flertall ikke har innsett dette. Rettens mindretall, meddommer rektor Odd Ivar Eide, har gjort det, og har gått inn for full frifinnelse.
      «Skolen skal fremje åndsfridom og toleranse, og legge vinn på å skape gode samarbeidsformer mellom lærarar og elevar og mellom skole og heim.» Det er skolen og skolemyndighetene som har denne oppgaven. Har skolemyndighetene i Mosvik vist toleranse overfor foreldrene, og har de fremmet gode samarbeidsformer overfor dem? En kan ikke se at det er tilfellet. Men da har skolemyndighetene brutt loven. Det virker som rettens flertall har oversett dette. Hvordan er slikt mulig?
      Skolemyndighetene i Mosvik har satt seg selv utenfor et hvert tilsyn i hjemmeundervisningssaken på grunn av sitt brudd på Grunnskolelovens paragraf 1.
      Tilsynets intensjon er å sikre at eleven får den undervisning de skal ha. Det har barna til hjemmeunderviserne i Mosvik fått.
      På denne bakgrunn har ikke foreldrene gjort noe galt, noe politimesteren i sin tid også kom frem til.
      På basis av det som er anført ovenfor, kan en ikke se annet enn at den dom som ble felt av rettens flertall, er feil.
      Men det mest alvorlige ved dommen er at den synes å ville fremme myndighetenes rett i undervisning og påvirkning av barn fremfor foreldrenes. Dermed kommer den i strid med foreldreretten, den som er solid forankret ikke bare i Grunnskolelovens paragraf 1, men også og først og fremst i Grunnlovens paragraf 2. Den samme rett som landets biskoper forsvarte i 1942 overfor de nasjonalsosialistiske myndigheter.

***

Norsk

Trønder-Avisa

***

FORSIDEN (med farvebilde) :
 

Ville ha full frifinnelse i Mosvik-saken

SIDE 5 :
 

Mindretallet gikk inn for full frifinnelse

i Mosvik-saken

Av SVEIN VILLY SANDNES

TRONDHEIM: Rektor Odd Ivar Eide ved Mære landbruksskole utgjorde mindretallet og ville ha full frifinnelse i rettssaken mellom Mosvik kommune og to foreldrepar som står tiltalt for å ha gitt barna sine hjemmeundervisning. Sorenskriver Bård Olav Røsæg og lekdommer Kari Jølle Dahl utgjorde flertallet.
      - Mindretallet er helt klart i sin vurdering av saken: Kommunen selv har spilt seg ut over sidelinjen i saken ved ikke helt i starten å samråde seg med foreldrene om hvem som bør være tilsynslærer. Dissensen er tindrende klar. Dette er et godt utgangspunkt for en ny runde, denne gang i lagmannsretten, sier høyskolelektor Marta Straume.
      Under sitt vitnemål i retten avslørte førsteamanuensis Christian W. Beck at en førstekonsulent i Utdanningsdepartementet holdt opplysninger tilbake slik at retten kunne få inntrykk av at Arbeiderpartiets forslag til ny opplæringslov var den nye opplæringsloven. Dette førte til betydelig turbulens i retten.
      Det er ikke sikkert at turbulensen i Inderøy herredsrett er slutt med dette. Per Ola Hovd, en av de fire foreldrene som nå er dømt, sier at selv om saken blir anket er det ikke sikkert at saken kommer opp for Frostating lagmannsrett på ettervinteren. Lekdommer Kari Jølle Dahl kan bli erklært inhabil i saken. I verste fall for påtalemyndighetene og skolemyndighetene i Mosvik kan dermed saken bli sendt tilbake til Inderøy herredsrett for ny behandling i retten, da med helt nye dommere.
 

Mindretallets begrunnelse

***

Forsiden, under headingen I DAG :
 

Krever 10 mill.

Side 7 :
 

Hjemmeunderviser krever 10 millioner

Av Gunn Heidi Nakrem

Familien Hansen hevder at de var nødt til å flykte fra Skaun fordi krefter der motarbeidet deres planer om hjemmeundervisning. Men lengselen etter Skaun har vært der hele tida, og familien ønsker å flytte tilbake for å komme nærmere familien som er fra Trøndelag. Både Rune (42) og kona Trude (30) er fra Trondheim, og Rune opplyser på sin hjemmeside at han tilbragte sitt livs første sommer i Skaun. Familien kjøpte et småbruk i Skaun i 1990, og bodde der til i 1995.
   Fem barn har ekteparet Rune L. og Trude Skjærvik fått. Barna er i alderen 1-12 år, og Rune har selv tatt imot alle barna. Fire av barna er født hjemme, og den femte på «et tilfeldig sted». Rune har i tillegg enda et barn som han ble far til da han var 17 år gammel, og er blitt bestefar. Barna betyr svært mye for Rune, og han har hele tida ment at barna skal undervises hjemme. ‘
   Det var i 1993 familien fikk varsel om at sønnen Balder skulle begynne på Jåren / Råbygda skole i Skaun. Men i et brev til skolekontoret opplyste Rune L. Hansen at «våre barn kommer noensinne aldri til å ha skolegang ved Jåren / Råbygda skole», og han uttalte at skoletilbudet ikke var godt nok. Kommunen slo imidlertid fast at barna hadde plikt til å gå på skolen. Gjentatte purringer og rettslig oppfølging førte ikke fram.
   Da familien ble pålagt å sende sønnen på skolen, ga de ved skolestart i 1995 melding om at de flyttet til Åmli. Noen dager senere var de å finne i Rindal kommune. Der var de heller ikke så lenge, og de flyttet til Sveio der de fortsatt bor.
   Til Sveio kommune har de opplyst at de var nødt til å flykte fra Skaun og oppgi den økologiske drifta på gården på Poesihaugen. Gården er nå solgt. Mens de bodde i Skaun skyldte de tusenvis av kroner til for, og de ble nødt til å slakte dyrene. Det kom også fram at døde dyr var blitt liggende rett utenfor fjøset. Senere har de fått krav om tilbakebetaling av tilskudd til gårdsdrifta, og de har gitt melding om at de ønsker utsettelse på planene om økologisk drift.
   Betydelig antall dokumenter fra familiens kamp for det de tror på, er lagt ut på Hansenss hjemmeside. Også dokumenter som er merket konfidensielle fra avsenderens side er med. Det er blandt annet lagt ut beviser i rettssak, brev fra skolekontoret og sosialkontoret i Skaun, pressemeldinger, omtale av mulig erstatningskrav mot Avisa Sør-Trøndelag, brev fra advokater, invitasjon til deres eget bryllup, flyttemelding og begjæring av primærpsykiatrisk undersøkelse av Rune Hansen. Mange av brevene ville i kommunens egen journal være merket «unntatt offentligheten». Videre er hans bokmanus lagt ut, og han har overfor Sveio kommune opplyst at han har jobbet som forfatter.
   Oppsiktsvekkende er det at selv en rapport fra Sveio kommune basert på en bekymringsmelding til barnevernet er lagt ut. I rapporten konkluderes det med at barna virker å være sunne og friske, og meldinga er derfor henlagt.
   Bakgrunnen for bekymringsmeldinga var at barna var dårlig kledd og at de ikke fikk leke med andre barn. Selv ikke bursdagsselskap fikk de gå i. Foreldrene benekter ikke dette, men argumenterer med at dersom gutter og jenter leker sammen er de å betrakte som kjærester. Barna forteller at de har egne bed der de dyrker blomster, urter og grønnsaker. Data er et sentralt element i undervisning. De fleste av barna karakteriseres i rapporten som glade og med evnen til å ta kontakt. Hjemme bor de trangt, men barna vet hvor de har tingene sine.
   Hjemmesida med alle de utlagte dokumentene er kalt Skaun skole saken / Olav Høstad-saken. Dessuten henviser Hansen til sine «bokverk» som ifølge forfatteren teller fire bind. Bindene skriver den uføretrygdede «som gjerne kan leses som kriminal- og skrekkroman», og bokverket inneholder omtale av det som har skjedd siden 1993 med tildels karakteristikker av ansatte i Skaun kommune, og andre som har vært i befatning med saken. Dessuten forteller han litt om seg selv.
   På hjemesida skriver han også at 10 millioner kroner vil være riktig erstatning for det familien skal ha lidd. Han vil at familien skal flytte tilbake til Skaun når erstatningssaken er over, men foreløpig føler han ikke at han har krefter til å føre saken. Hansen har også stiftet egen forening kalt HUN / Hjemmeundervisning i Norge, og han har vært i kontakt med andre som driver hjemmeundervisning. Ifølge hans notater har ikke Sveio kommune vært negative til hans hjemmeundervisning.
   Da Trønderbladet i går ringte telefonnummeret som var oppgitt på hjemmesida, fikk vi opplyst via en telefonsvarer at nummeret ikke lenger var i bruk.

---
 

- Helt ukjent

---

BILDE (av barn ved et hus) med teksten :
Rune L. Hansen nektet å sende sin eldste sønn til Jåren / Råbygda skole i 1993, og mener nå at 10 millioner kroner vil være passende erstatning for det familien har lidd i denne saken.   (Arkivfoto)

---

***

Hovedoppslag på forsiden, med stort farvebilde av familien :
 
 

Underviser barna heime

Side 7 :
 
 

Skole på heimebane

NA - Trond Eivind Nilsen / NA © 1998.08.14 23:47

    Til tross for at heimeundervisning er en meget varm potet i noen andre kommuner, er det forsvinnende lite som tyder på noen konflikt mellom Høylandet kommune og den nye familien – tilflyttet for en måned siden.
    Snarere tvert i mot.
    Begge parter oppgir at kontakten så langt har vært positiv. Også spørsmålet om tilsynslærer skal langt på veg være avklart.
    – Men vi er nok spent på hvordan dette utvikler seg, sier foreldrene, Trude og Rune Hansen, som opprinnelig er fra Sør-Trøndelag. Akkurat nå er det tre av de fem barna som er i undervisningspliktig alder, det vil si på barnetrinnet. De øvrige to er yngre.
 
 

Blandet erfaring

– Skolen er et overgrep!

Liker seg ute

Positiv skolesjef

---

BILDE (farver / samme som på forsiden) 1 av 2, med teksten :
Familien Hansen først med heimeundervisning i Høylandet. Foran fra venstre sitter Idun, Gudmund,
Frøydis, Balder. Bak: Mamma Trude med Stauda Sofie og pappa Rune.

---

BILDE (farver) 2 av 2, med teksten :
Nysgjerrigheten er stor, på det som spirer og gror

---

***

Forsiden :
 

Nekter å vedta bøter på 5.000 kr.

Side 5 :
 

Nå blir det rettssak

Av Bjørn Sigurd Larsen
og Olav Malmo (foto)

 Statsadvokaten har siktet de fire foreldrene for å ha brutt grunnskolelovens paragraf 13, som går på at foreldrene har holdt barna unna pliktig undervisning. I grunnlaget for siktelsen utdypes dette til at foreldrene siden 14. mai i fjor, har holdt barna unna pliktig undervisning på skolene i Framverran og Mosvik i Mosvik kommune.
 

- Skivebom

Lettelse

Holdt unna skolen

---

- Ingen vinnere

 - Det kommer ikke til å bli satt i gang noen former for tvang mot barn og foreldre. Det viktige for oss er å få en avtale med foreldrene, slik at vi kan utføre tilsynsplikten vi er pålagt, sier Vennes.
 Han ser dermed ut til å være enig med foreldrene om en viktig ting: Saken dreier seg ikke om å nekte foreldrene hjemmeundervisning av sine barn, men at kommunen har et overordnet ansvar med å ha tilsyn med undervisningen.
 Foreldrene bruker i dag en tilsynslærer fra en annen kommune. Ifølge Vennes er det kommunen hvor barna bor som er pålagt tilsynet. På grunn av en rekke forhold som har skjedd under sakens gang, nekter foreldrene plent å ha noe å gjøre med Mosvik kommune.

---
BILDE 1, på forsiden.
BILDE 2, med teksten under :  De fire Mosvik-foreldrene har fått bøter på 5.000 kroner hver, som de nekter å godta. Fra venstre: Heidi og Per Ola Hovd, Håvard og Judith Fjell.
---

***

Forsiden :

Bilde (s/h, som viser Jan Olsen), med følgende tekst under:
 

Truer med rettssak

Side 6 :
 

Tana kommune krever at barna begynner på skolen:

Jan Olsen truer med rettssak

Av SVEIN VILLY SANDNES

TRONDHEIM:  Samtidig som kirkestatsråd Jon Lilletun og statssekretær Svein Helgesen skal delta på et folkemøte i Tana i kveld vedrørende samisk læreplan, går konflikten mellom kommune og foreldre inn i en ny og mer dramatisk fase. Oppvekstsjef Kristin Biti Johansen viser til at i henhold til delegert myndighet fra Tana kommunestyre er det 11. desember 1997 fattet følgende vedtak: «Tana kommune krever at Ida Kristine Olsen, født 27.02. 1989, skal delta i pliktig grunnskoleundervisning fra den 05.01. 1998». Begrunnelsen fra kommunen er at siden hjemmet ikke har innlevert skisse for undervisningen kan kommunen ikke føre tilstrekkelig tilsyn med om opplæringen er tilfredsstillende.
 

Avviser utspillet

      1.  Foreldrene har godkjente planer for undervisningen. (Foreldrene vil i hovedsak følge Mønsterplanen.)
      2.  Foreldrene har hele tiden vist at de ønsket å ha det formelle i orden.
      3.  Foreldrene hadde tilsynsrapporter utarbeidet av tilsynslærer som er godkjent i andre kommuner. (Foreldrene har privat engasjert høyskolelektor Marta Straume som tilsynslærer.)
      4.  Det har vært kommunikasjonssvikt mellom foreldre og kommune.
 

Som Mosvik

***

---

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-7977 Høylandet, Norge.
Tlf.: 74321530. Fax-modem: 74321530. Mobil: 95239408.
Postgiro: 0826.0762.231.