---
MARS 1998 / rlh
"Med hilsen til vår kultur", av norske Inger Hagerup (1905
- 1985).
HOPP OVER INNLEDNINGEN, - ELLER LES DENNE FØRST:
Som Månedens HUN-dikt denne gang tenkte jeg
på et av relativt populære og velkjente (her til lands) norske
Inger Hagerup. Hun skrev og fikk utgitt mange diktsamlinger (og
annet) efter at hun debuterte med samlingen "Jeg gikk meg vill i skogene"
i 1939. Alt i alt 8 stk. Nå nylig i år er utkommet hennes "Samlede
dikt" på forlaget Aschehoug, i en serie med "billig-utgaver"
("Maxi Poesi fra Ascehoug") av norsk diktning (til kr. 118,- pr. stk.)
hvori også er tatt med hennes "løse dikt" ifra dagspressen
etc. Man får stort kvantum og mye (f.eks. kultur- og samfunns-historie)
for pengene i og med denne serien. Og jeg for min del fikk dermed bl.a.
en lettvint anledning til å gjennomgå hennes samlede dikt-produksjon
i et helhetlig perspektiv.
Men hvorfor så presentere et dikt av Inger
Hagerup som månedens HUN-dikt? - vil nok mange av de relativt få
(iallfall tilsynelatende få) i vårt land som har dannelse og
åndsorientering kanskje skvette til med å si! Tiden går
fra så mangt og mye som ikke stakk dypt nok!
Mitt svar og grunnen er denne: At hun som forfatter
og hennes forfatterskap og diktning er veldig tidstypisk for hele det 20.
århundrede (særlig efter 1. verdenskrig) sine gjengse og folkelige,
og også fiskulturelle, mentaliteter og normer i Norge og i Norden.
Rett og slett. Hun er - helt og holdent troskyldig og ufrivillig - et treffende
uttrykk for den gjengse forvirringen og forkrøplede umodenheten
som har rådet grunnen og tidsånden i alle disse tiårene.
Med denne tidens spesifikke og særpregede omfattende omsorgssvikt
overfor barna, de eldre, de svake, medmennesket, det annet kjønn,
det åndsrelaterte, det kulturelle, det erotiske, osv., - og hele
dens overfladiskhet, og tilbehør av ideologisk egoisme, synsing,
tilforlatelighet, etc.
Jeg ønsker her å påpeke dette
i det jeg henviser til hennes diktning. Det angår mildt sagt hele
vårt land og vår selverkjennelse på vesentlig vis. Nu
er det likevel ikke disse negative og typiske sider i hennes forfatterskap
jeg her ønsker å presentere, men heller det beste i det. Det
finnes også ett og annet gullkorn i det. Den som engan har hørt
hennes fine dikt "Så rart" eller det lille diktet "Lille Persille"
- begge finfine også for barna - glemmer ikke så fort disse;
de har morskap og varighet i seg. Glimtvis dukker det også lysglimt
frem, - av engasjement som bærer varighet i seg og hvor (nærsagt
tilfeldigvis) vesentligheter når dypere og trer frem i en slags vellykkede
kontraster. Som f.eks. i diktet "Jeg møtte engang en mann", - dette
diktet stod på trykk første gang i Dagbladet 03.12. 1960,
og gikk i sin helhet slik:
Jeg møtte engang en mann
med forbindelser i de mest informerte kretser.
Han trøstet meg og sa:
Atombomben?
Eksisterer ikke.
Bare propaganda.
Vær trygg.
Det er ikke sant.
(Sa den meget informerte mann.)
Mine herrer statsmenn:
Kanskje dette er hemmeligheten
ved Deres store ro.
Kanskje den slett ikke eksisterer
denne såkalte atombomben?
*
Det er tankevekkende - men også vekkende for
følelser og vilje. Angår mao. både (og samtidig) etikken,
estetikken og moralen - med tilbehør av verdens vesentligheter.
Det samme gjelder det diktet jeg egentlig valgte ut eller fant frem til
som Månedens HUN-dikt for mars 1998. Det er bare blitt mere og mere
aktuelt siden det ble skrevet, - i så mange aspekter og henseender.
I en tid hvor korrupsjon, ansvarsforvirring - og oppløsning av det
personlige ansvar (især i forvaltningene) utfolder seg som besatt
i skyggene og krokene bak fasadene. Mens det i massemedian skravles likså
besatt om løsninger og politikk som ikke er egnet til stort annet
enn å tildekke problemene og rotte-racet mot avgrunnen ytterligere.
Diktet, "Med hilsen til vår kultur" stod på trykk i
Dagbladet 25.05. 1962, og går i sin helhet slik:
***
FEBRUAR 1998 / rlh
"Når lovene er fundet", av norske Alf Larsen (1885 - 1967).
HOPP OVER INNLEDNINGEN, - ELLER LES DENNE FØRST:
Månedens HUN-dikt tenkte jeg kunne få bli et av den store og megetsigende norske forfatteren Alf Larsen, som døde i 1967. Jeg hadde vanskelig for å bestemme meg for hvilket av hans dikt jeg her nu skulle presentere. Det er svært så mye gullmalm i hans forfatterskap. Han er en av Nordens største forfattere, men likevel for folk flest temmelig ukjent - dessverre. Det er som han selv sier i et av sine dikt, - om "De store" ... Så får jeg ta med også det her nu først:
Mektige flukten på ørnevinger,
værdige ånders høie selskap,
så jeg eder, I kunstens utvalgte,
hørte jeg eder, I ordets tjenere,
bringe til menneskene guders budskap,
synge ned til oss sfærers klang.
Men hvad blev eders lodd på jorden?
Usett å vandre, uhørt å tale.
Blott som et ekko av gådefull mummel,
blott som et vingesus fjernt henfarende
nådde lyden til menneskeøren.
Ordet forblev i de høie himle,
lidende evig sin ensomhets kval.
I, dets martyrer, fikk den skjebne
å synge for stjerner og vind eders sang.
Jeg husker ikke ordlyden, men det er blitt sagt og
skrevet om han efter at han døde noe sånn som at: "Storhetens
i hans forfatterskap er blandt Norges best bevarte hemmeligheter". Og da
var det hans dikt det særlig ble hentydet til, - men dette gjelder
like meget hele hans forfatterskap. Henviser f.eks. til hans aforismer
- særlig i samlingen "Nattetanker" - og hans mange essays.
Dess mere babylonifisert et samfunn er, jo mere
babylonisme blir det å stri med. Naturlig nok. Alf Larsen var en
av de mange som ikke lukket øynene eller ørene for dette,
men som stred med det gjennom sitt liv, arbeide og forfatterskap - på
sin egne særegne og fruktbare måte. Erkjennelsesmessig var
det en kamp og en strid og et arbeide for ham, som for eftertiden og krinker
og kroker av samtiden bragte med seg tankevekkende og godt såkorn.
Hans samtid i Norge og Norden var hårdbart og farlig nok - da som
nu - preget av det fascist-marxistiske Arbeiderpartiet med hegemoni, -
av ateisme, ideologisk "materialisme", industrialisme, in-humanisme, monopol-
og tvangs-politikk, etc. I den ideologien er det babbelet, individuell
og organisert egoisme, korrupsjon, alles kamp mot alle, sterilt og altomfattende
byråkrati, mental uniformering og undertrykkelse, fortielser, kameraderi,
osv., som står i høysetet. Der er det det mest mulig intetsigende
og overfladiske eller forvirrede og forvirrende eller ideologiske som dyrkes
og styrkes. Han var ikke opptatt av å tekkes dette erkjennelsens
proletariat og frenetiske hysteri, - mens samtidens førende og ledende
på så forskjellig slags fordekt vis var opptatt med å
innta og å utgyte ordene og litteratur ifra gale og forvirrede og
massemordere, så som tyske Karl Marx og Hegel og Kant, russiske Lenin,
kinesiske Mao, norske Karl Evang, Jan Erik Vold, osv., var Alf Larsen svært
så mye dypere og grundigere opptatt av og med menneskeverdet, menneskets
og menneskehetens kår og forhold og muligheter - og med den stribare
oppgaven å, også selv, komme seg fri og noenlunde helskinnet
forbi det vonde og onde i omgivelsene sitt påtrykk!
På sitt vis snakker han om dette mange steder,
- f.eks. i diktet "Huff!", så tar jeg med det også, - som går
slik:
Jeg ryster mig som en våt hund,
og jeg ryster dagen av mig
og natten av mig,
tankerne av mig
og alt det jeg gjorde og ikke gjorde.
Jeg skutter mig
så der står som et støvregn omkring
mig
av alleslags ting som hadde hengt sig fast ved mig,
dumme mennesker og enda dummere bøker,
alt det jeg pådrog mig på denne svømmetur
gjennom Styx.
Ingenting annet enn dumhet!
Religionen og filosofien, videnskapen og politikken,
dumhet på dumhet alt sammen!
Ja, jeg står midt i en atomisert verden,
i et hav som er blitt til dråper.
Og må det nu bli til en sky
og fare fandenivold!
Nu har jeg skuttet huden av mig,
og kjøttet følger efter.
Snart har jeg ristet knoklerne ut av mig,
jeg ser at de begynner å fare omkring som
boomeranger
blandt fæhoderne.
Men her står jeg,
og jeg merker til mitt store ubehag
at mig selv kan jeg ikke ryste av mig ...
Legg merke til at han også snakker om "en atomisert
verden". En annen stor og betydningsfull norsk forfatter (seg selv til
tross, vil noen kanskje si!), Jens Bjørneboe (noen få tiår
yngre enn Alf Larsen), snakket og skrev senere på megetsigende vis
om det særdeles betydningsfulle og skjebnesvangre som skjedde i vår
jordiske tilværelse forut for midten av vårt 20. århundrede
efter Jesus Kristus, - noe som kjennetegnes og symboliseres i og med atombombe-sprengningene
over Hiroshima og Nagasaki i 1945, - i overgangen ifra "slutten" (om så
kan sies!) på 2. verdenskrig til første fase av 3. verdenskrig.
(Her hvor jeg nu befinner meg, med familien, i politisk indre landflyktighet
og eksil har jeg ikke tilgang til mitt bibliotek, - men:) Jens Bjørneboe
sier noe sånn som at: "Verdenskunsten og verdenslitteraturen ble
foreldet og gammeldags, ble på en måte tilintetgjort, tilstivnet,
- ble museum, - i samme stund som den første atombomben ble sluppet
fra et fly over byen Hiroshima i Japan! Alt og hele verden ble da annerledes,
- alt ble endret, - også, og ikke minst, verdenskunsten og verdenslitteraturen!
Den ble museum." Den og de som gjennomtenker disse deres ord en smule med
vettet i behold, vil fort og lett skjønne og erkjenne at i dette
har Jens Bjørneboe rett, - og at det er et faktum av særdeles
stor og vesentlig global betydning! Et vesentlig faktum, til tross for
at massemediaen og politikerne i vårt samfunn svært så
tilsynelatende er av en helt annen oppfatning, - hvilket ytterligere formidabelt
forsterker dette faktumets betydning. Alf Larsen og Jens Bjørneboe
hadde begge på en måte (sagt med en metafor) en fot på
hver side av denne skillelinjen imot midten av dette vårt 20. århundrede
som nu (februar 1998) går mot slutten, - eller sagt på en kanskje
bedre måte: De hadde sine liv såvidt fast forankret i virkeligheten
og sin ånd så høyt hevet at de kunne lodde og forstå
såvidt meget av dette som de gjorde, i motsetning til dårskapen
og forblindelsen i det meste av sin samtid. Den rådende og totalitære
ideologien er fortsatt: Det skal bables og skravles - og rables på
Guds tavler! På vår side av dette århundrede har de onde
kjernekreftene banet og sprengt seg veier stadig dypere og dypere og mere
og mere omfattende og underminerende. Via sinnbildenes uttrykk i ytterligere
nedstigninger i avgrunnens kunstige, luciferiske belysning, - i kjernefysiske
sprengninger, bio- og gen-teknologi, kjemifisering, atomisering, ateisme,
fremmedgjøring, stor-industrialisering, sexifisering, homofisering,
voldtekter, omsorgssvikt, rovdrift, skampletting av landskapene, politiske
grenseoverskridelser, korrupsjon, osv. I stadig større og mere omfattende
fart!
Bare et særdeles inderlig forhold til Gud
og det guddommelige i samtiden vil kunne motvirke dette at man nu videre
blir levende som gjenferder på museum! Det og de i verdenskunsten
og verdenslitteraturen (i videste betydning) på den andre siden av
den nevnte skillelinjen som fortsatt og enda har noe forfriskende å
gi og å bidra med, er de og det som loddet dypt og høyt i
de guddommelige kjernekreftene. Det gjorde og gjør tross alt flere
enn Alf Larsen og Jens Bjørneboe!
De store kommuniserer - også med hverandre
- i delaktighet av forskjellig slags grad av inderlighet i Ordet ifra Guds
munn, - det Ordet som mange knapt hører eller ser hviske og som
for andre er anelsens stier og samvittighetens stemme, eller uskyldens
eller barnets eller englenes stemme i og omkring verden - og som direkte
kan finnes i den rette hengivelse til og i Jesus Kristus, som levde og
døde og lever og er Ordet og døren, veien, sannheten
og livet!
I et dikt om en annen av De store, tyske Mester
Eckehart, sier Alf Larsen i sin helhet følgende:
En brønd hvori Guds billed
lå sænket ned så klart
at bare tankens stilhet
har dypet åpenbart.
Hans ord var høie ånder
som voktet denne ro
hvor aldrig verdens vånder
et øieblik fik bo.
Vi fatter aldrig dypet
i denne gyldne fred;
vi stirrer blot som krypet
fra brøndens bredder ned
og ser kun lys og skygger
og ser kun fjærne hvælv
som åndehænder bygger
til bolig for sig selv ...
Men dermed - med denne tankerekken av så aktuell og vesentlig betydning - er jeg kommet frem til det diktet av Alf Larsen som jeg bestemte meg for som månedens HUN-dikt nu. Forhåpentligvis så gav det og gir det også mersmak. Diktet heter "Når lovene er fundet" - og går i sin helhet slik:
Når lovene er fundet,
hver ting har fåt sit navn
og alting klart begrundet
og vor fornuft i havn
og lagt i trygge lænker
da er det som I vet
at herrens jordskjælv sænker
den hele hærlighet!
Han hater tykke værker
og pomp og store ord.
Du vet at himlens lærker
nest ved hans øre bor.
Og han har lært en due
at kurre som den skal.
Han lar sig ikke true
av dine magre tal!
Reis derfor ingen tårne,
bygg ingen verdensby.
De rette hus er bårne
av vind og hav og sky.
På dem med flit at bygge,
i dem med kunst at bo
som fugl der ligger trygge
i bølgedalens ro
- det er hvad du skal lære!
At vand og vind kan bære
oss alle let som fjære
- det er hvad du skal tro!
Når han i skyen kommer,
som han engang har sagt,
da er han verdens dommer
med døden i sin makt.
Da er det blot at kunne
det løsen vi fik med
da vi løp bort som hunde,
mens han for livet stred.
Du husker tid og sted
og budet; våk og bed!
***
JANUAR 1998 / rlh
"Stans oss på vår vei mot stupet", av norske Svein
Ellingsen (født 1929).
Månedens utvalgte HUN-dikt for januar 1998
er et som er ifra 1978 (da var det også satt en melodi til det) eller
eldre, "Stans oss på vår vei mot stupet" av den kanskje mest
kjente og anerkjente nålevende norske salmedikter - Svein Ellingsen.
Han har skrevet mange salmer og dikt (hvorav flere på forskjellig
vis er blitt satt melodi til); men det jeg kanskje liker aller best og
som kanskje er viktigst, er dette nevnte som gjengis herunder. Gjengitt
ifra hans bok "Det skjulte nærvær. Salmer og dikt av Svein
Ellingsen", 2. opplag, H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo 1978 -
ISBN 82-03-09701-4. Fra den avdelingen som er kalt "Messe for jorden" i
denne boken som:
Vær oss nådig! Vi er blinde,
blinde for din skrift på veggen
over våre rike bord.
Bundet til vår egen trygghet
svikter vi vårt kall på jorden.
Herre, nå oss med ditt ord!
Jorden blør og vitner mot oss.
Vi har lukket våre ører
for din skapnings smertes-stønn.
Frels oss, Herre! Gi oss dager
fylt av sang blant trær og fugler
i ditt lys ved livets brønn!
Gud, vår Skaper! Vis oss veien
fra vårt fremtidsløse vanvidd
til din fremtid for vår jord.
Gjør oss frie! La oss leve
slik at skaperverkets lovsang
gjennom oss kan finne ord.
***
DESEMBER 1997 /
"Skogen sover",
(i.k.)
dikt av May Lorentzen, Norge.
Fra avisen Samfunnsliv, nr. 19, 1997,
20.11. 1997, årg. 62.
*
Du sover så blidt under evige stjerner,
du nakne og ribbede, skogbårne tre ...
Kan noen forstyrre deg? - Livet seg fjerner,
og snart skal du kle's i den iskalde sne.
Den fester sitt grep under Nordlysets ild,
og slipper deg først når en vår stunder
til -
o tre - i en natt, hvor din ro er symbol
på evige lover - innunder vår pol.
I glemselens dyp vil du stille hensove,
til knopper på nytt vil erindre sin vår ...
Kanhende den ånd - som en gjenkomst kan love,
vil vandre iblandt oss - mens vinteren går?
Så la dem kun sove, - det er ikke døden
som sprer sine farger - i sensommergløden.
Men livet som lenker sin kraft i hver stamme,
til våren gir bud - med sin solbårne flamme.
***
NOVEMBER 1997 / rlh
*
Vårknipa og køyruksen
(Slik som han Jo sjøl fortalde det.)
Den vår`n vart det langtøygd og habbeleg træle
før snø`n tok te bråne og marka skaut tæle
Det lakka te somarmål godmålt og vel,
og den som ha berging åt dyrom, var sæl,
- for ikkje ein saukjeft fann føda si ute.
I fjøs og i sauhus var remjing og bræl,
og jamt haur` vi udyra tute.
Snart var det sopa i låve og stål.
Eg takka kvar gong det vart nok te eit mål.
Kyrne fekk bjørkbork og høymo og salt,
ei auggrand med høystrå - som så - det var
alt, -
det er skamleg å sei` det, men jau rett: dem svalt!
Ja kyrne vart magre så knapt dem kund` reise seg, -
og Galn-Gorro, tøla - ho tok åt å neise meg.
- Hardhjarta var eg
og dum som ein dott!
Skuld` krytyra leva
på høymo og brott?
Og stakkaren eg sku gje budeia svar.
Det fanst ikkje for fal i nokon manns gard!
Sku eg no skaffe høy, laut eg stela det, gut -
og det fall no beiskeleg tungt for meg, gut.
Men lauvløa tømdest, og forstabben minka, -
det hjelpt` kje eit smitter kor Galn-Gorro spinka.
Ein kveld kom ho inn. Ho var græne og grine,
bad Svartmannen ta meg og krytyra mine -
og salte og pine! -
- Pint var dei før, vel? sa eg da, - og salta?
Men da kan dokk tru at ho kvimsa og halta!
I gråtmålom kvein ho - og snulle det var ho,
ei rida forbanna ho - sidan så bad ho:
- Reis rakande stakrett
te helvitis pine
med rubbel og stubb
og med krytyrom dine!
Dei svelt snart i hel her
- kvar ideleg klauv -
ein kund`ynskje ein var
både mållaus og dauv!
Men du da, di hardhein,
sku havt ein på tryne!
Å, Herren forbarme seg,
Herren forsyne - -
Eg hadde ein lauvstakk ved Heggstøl-votna.
Men koma dit no, når ein gjekk n`i åt botna,
det var som å bite seg sjølv atti ryggen.
For, etter ein langtøyg med læver og tø
var kome ein ovfollom stordett med snø.
Eg gjekk som på glø` - -
Og da det så klårna, og snø`n sokk ei grand,
sela eg uksen og stelt` meg i stand.
For har du litt bjerg, um det berre er lauv,
så bergar du livet på mang ei klauv.
I purke-gridd strauk eg, for vegen var dryg,
og føret var slikt at eg laut bruke tryg.
Og klårkaldt det var - så det smala i haugom;
rima kvart tre,
det spraka i ved,
det sveid når du blunka med augom.
Det brende i fleisen så nas-dropen lark,
og treflisa hoppa på hardtela mark
- som dei sa for eit ord.
Himmel`n var grågrøn og gulgrøn som verk,
og bjørka stod spjåka i rimkvit serk.
- Men uksen var langhåra, frostherd og sterk!
Hjå tytta, ho Gorro, var gleda stor.
Ho godta seg innfeitt, men tagal ho for!
I saumudd og finnsko og gamalosthuve
eg var kje den som trong gruve,
um klårkalden hardbeit i blåraud nas,
og skogen stod rima i filigrans-stas.
Og uksen ha kvild seg, var kaldkåt og sprek
og drog så det skrangla i skåkrås og skjek`.
Du veit det gjekk smått, men da lyt du hugse
at den lyt ha tolmod som køyrer med ukse.
Da solauga såg på oss rett ifrå sør,
var kauvkjerva på-lødd som rett`leg seg bør.
Eg sat just i reipet og gjørde - på langs -
så small det - og eg gaus i snøen tilgagns.
Og uksen, den satan, fekk hegda i baken,
hustren og kaldvoren var`n, det var saken,
- og sette te sprangs! -
Eg var nøyten og ledug, den gongen, og slo
etter taumom i åsnad`n, fekk tak med ei klo;
men dregen eg vart gjenom snø`n som ein vott,
og snart takka uksen for fylgjet - for godt.
Lauvkjerva rasa åt alle sidom -
eg stod att langlett og ynskte etter skiom.
Så satte eg etter så snøgyven gaus.
Men kjerva låg allstad i rad og i raus.
Uksen stod midt uti gardtona heime
med rimspekte anddrått på sele og reime`.
Eg kom ikkje heimatt høgføtt og kverv:
på sleden låg att tvau einslege kjerv!
Da slo eg lovann i låra og lo
og skreik: Du er ruggen te lauvkjørar, Jo!
Da sku du set på ho Gorro, på troppa,
- så illsint og tydd at ho stappa og hoppa.
Ho snipla i fangskinnet, skjente så snulle:
- Eg trur at du gjere meg steinande tulle!
Skull ein sjå slikt eit syn:
Tvau kjerv ifrå morken!
Dem svelt ihel, kyn. -
`Ta bli eitt kjerv åt uksam
- og eitt åt deg,
for - ris skull du havt -
ja så pinadê!
- - -
"Men - korleis fôr det, lell?"
spurd` einkvan som høyrde,
"det var no just slett ingen smågut som køyrde,
hell - -"
- "Jau, isa var reipe,
handskann og taumann var spekte og sleipe,
uksen var sinna, og eg vart vond.
Eg skal sei` dokk eg tok i -
men - det gjord` ingen monn! -"
***
OKTOBER 1997 / rlh
HOPP OVER INNLEDNINGEN, - ELLER LES DENNE FØRST:
Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland gjør
seg i disse dager (september 1997 enda mens jeg skriver dette) - gjør
seg i disse dager store bestrebelser - kraftig understøttet av Arbeiderpartiet
- på å bli den nye leder for WHO / Verdens Helseorganisasjon.
Hun vil maximere sin fortids glorie ved å eksportere og viderestimulere
Arbeiderpartiet sine grøsselige holdninger til fosterdrap, medisin,
industri, økonomi, rettspraksis, osv.
Direktør Brock Chrisholm i WHO har,
efter hva jeg er blitt fortalt - i bladet SPC JOURNAL, 1991 - bl.a. sagt,
at: "For å oppnå en verdensregjering er det nødvendig
å fjerne menneskers individualisme, lojalitet overfor familietradisjoner,
nasjonal patriotisme og religiøse dogmer fra deres sinn."
Hvis det er den ånden som råder
i WHO så vil nok Gro Harlem Brundtland få det lett. Dette og
mere til i samme retning har på så mange sett og vis vært
Arbeiderpartiets fordekte intensjoner og praksispolitikk her i Norge. Oppløsning
av familien, tingliggjøring av barna og mennesket, industrialisering
av landskapet, naturen og menneskene, nedleggelse av landbruket, sentralisering,
korrupsjonsøkonomi, skoler efter burhønsprinsippet, seksifisering
og homofilisering av barndommen og samfunnet, Arbeiderpartiets program
erstatte Bibelen og statskirken, mennesket er et dyr, osv. i lange baner
- på tvers av norsk grunnlov og lovverk så vel som folkevilje
og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner.
Og kongeriket Norge, som i henhold til Norges
grunnlov er "et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike," vil
Arbeiderpartiet avhende til Europafellesskapet - med allslags fordekte
og lumske midler. Snik-innmelde ved hjelp av feilinformasjon, hemmelighold,
og ved hjelp av sin maktelite innen næringslivet og rettsvesenet.
Og med god hjelp ifra sin kompakte, landsomfattende lydige massemedia og
underholdningsindustri.
Hjelp til landssvik og høyforræderi!
Kristen Informasjonstjeneste (adresse: Solberg,
N-3522 Bjoneroa, Norge) skriver i sitt Nyhetsbrev for september 1997, bl.a.
at: "Det er litt interessant å legge merke til katolikker som har
høytstående posisjoner i Norge. Under EU-kampen ville ikke
den katolske riksadvokaten, George Fredrich Rieber Moen, stille Gro H.
Brundtland og Europabevegelsen for riksrett, selv om de forsøkte
å få Norge underlagt en annen statsmakt. Nå er denne
hengivne katolikken blitt forfremmet til Høyesterettsdommer."
Paragraf 83 i den norske straffeloven sier
dessuten: "Den som rettstridig søker å bevirke, eller medvirke
til, at Norge eller noen del av riket bringes under fremmed herredømme,
eller innlemmes i annen stat, eller at noen del av riket løsrives,
straffes med hefte i minst 8 år eller fengsel fra 8 år til
21 år."
Dette har de forsøkt å bøte
på bl.a. ved å innføye en ny paragraf i grunnloven,
§ 93, som ble innføyd allerede i 1962, og som tillater Norge
å avgi suverenitet på et saklig begrenset område.
Mange i Norge vegrer seg mot å anklage
Gro Harlem Brundtland og kompani for noe som helst. Fordi hun tilhører
Forvaltningen, eller Øvrigheten - eller "høyeste hold". Vegrer
seg i en slags misforstått kristendom og toleranse. Var det ikke
f.eks. Frans av Assisi som sa noe sånt som at: "la meg ikke så
meget forsøke å være frimodig, som å tilgi, ikke
så meget å få tilgivelse, som å gi, ikke så
meget å få, som å gi", osv. (Jeg husker dessverre ikke
ordlyden presist akkurat nu.)
Mange har ønsket å misforstå
- og å fremstille - slikt dit hen at en skal lukke øynene
for det som er ondt og galt, og særlig når uretten og galskapen
kommer ifra Forvaltningen. Som altså dermed heves over og bort fra
lov og rett, - inn i en korrupsjonens og kriminalitetens frisone. Dermed
blir resultatet alt annet enn kristendom, toleranse og lov og rett!
Gud bedre som Hans Nielsen Hauge i sin tid, for mere enn to hundre år siden, ble hærjet med av Øvrigheten, - umenneskelig og på tvers av lov og rett! Og mange mange flere både før og efter ham! Og også nu i våre dager.
Her i Norge er vi så heldig stilt - ikke
minst også takket være Hans Nielsen Hauge! - at vi har en kristen
grunnlov, ifra 1814, og egentlig et derav følgende kristent lovverk!
Guds vilje skje! Igjennom oss.
Vi er i Guds nåde!
***
1:
Jeg er hos Gud i nåde,
hva skader verden meg
om den en stund får råde
og stenger meg min vei!
Vil den mitt legem binde
i fengslets mørke skjul,
skal ånden seier vinne
og holde glad sin jul.
2:
Den vantro flokk ei fatter
hva Åndens virkning er,
men møter dem med latter
som har sin Jesus kjær.
Å, visste bare alle
hva tjener oss til fred;
Gud fri oss fra å falle
i mørkets avgrunn ned.
3:
Vår Gud oss trofast lover
at han hver sjel vil fri
som her i livet våger
å vandre sannhets sti,
som ei lar seg forføre
av verdens falske skinn,
men faste trinn vil gjøre
helt i Guds rike inn.
4:
Guds nåde oss forene
og stå oss kraftig bi,
så vi ham rett kan tjene
og følge sannhets sti,
så vi, som lysets slekter,
med samme tro og sinn,
for ham oss selv fornekter,
i himlen trenger inn.
*
1:
Jeg er hos Gud i Naade, Hvad skader Verden mig?
Lad kun den store Vaade Alt bruse med sin Sviig,
Og mit Legeme binde Ind i det inderste Hul,
Saa skal dog Aanden vinde Og holde glædelig Juul.
----
4:
Den onde Flok bespotter Dem som følge Guds Bud,
Og seer dem an med Latter Der glæder sig i Gud.
Thi de kan ikke kiende Guds søte Kierlighed;
Men blindt i Synden rende Udi Afgrunden ned.
5:
Men Gud han haver lovet: Sine Børn at udfrie,
Som her haver vovet At træde Sandheds Stie,
og ikke ladet sig drage At noget Falskheds Skin,
Eller at see tilbage, Paa Verdens syndig Trin.
6:
Derfor I Sødskende alle, Som vil arve Himmerig,
Lader Eder behave, At stride mandelig;
Ikke lade sig bedrage, Af Verdens falske Aand,
Eller med Frygt indtage, Af deres Trudslers Baand.
7:
Guds Naade dertil styrke Og staae os mægtig bie;
Saa vi han ret kan dyrke Og følge Sandheds Stie;
At vi nu alle Dage, Kan med foreenet Sind
Os ganske selv forsage, I Himlen trænge ind.
***
PS:
* - "Visjonen bak plogspissen", om Hans Nielsen Hauge ved hans 200-års jubileum. Av Steinar Thorvaldsen, ( steinar@lutd.hitos.no ) Høgskolen i Tromsø. = http://www.hitos.no/fou/kristendom/hauge.htm
* -
***
SEPTEMBER 1997 / rlh
HOPP OVER INNLEDNINGEN, - ELLER LES DENNE FØRST:
Noen av de salmene i boken jeg sitter med på
fanget gjorde et sterkere inntrykk enn de andre.
Kanskje særlig to. Den ene av de skrevet
av danske Hans Adolph Brorson (1694 - 1764). Om denne står
det bl.a.: Salmen "O Fader, la ditt ord, din Ånd" fant en i Brorsons
etterlatte papirer. Denne salmen har et annet preg enn salmene i debutsamlingen.
Mens han i unge år først og fremst gjorde bot på folkets
vegne, tar han i denne salmen seg selv og den kristne menighet med i boten:
Av døpte vrimler stad og land,
men hvor er troens brann?
...
Din vekst du har vel her,
men akk, hvor tynn den er!
Dette er bots- og bededagens alvorlige budskap:
"Skillet mellom lys og mørke, mellom tro og vantro, mellom innenfor
og utenfor går ikke foran kirkedøren eller bedehustrappen
... Den linjen løper gjennom kirkebenker og bedehusrader - ja, den
går gjennom mitt eget liv nå." (Skjevesland)
Denne salmen skal jeg her nu gjengi som månedens dikt for september på HUNs hjemmesider på Internett. Samtidig som jeg kan røpe at den annen av de to salmene - nemlig en av norske Hans Nielsen Hauge - skal jeg gjengi og skrive noen ord om i neste månedens dikt her, for oktober 1997. Her nu altså dette diktet - denne salmen - av Hans Adolph Brorson:
O Jesus, Jesus, kom dog snart
og se din vingårds art!
Av døpte vrimler stad og land,
men hvor er troens brann?
Hva hjelper det vi vet
du døden for oss led,
når vi ei står mot Satans verk
i troen frisk og sterk?
O Hellig Ånd, til deg, vår skatt,
vi sukker dag og natt.
Kom, gi oss samme lys og kraft
som fedrene har hatt,
da kristendommen stod
som tre med sterkest rot,
med frukt som purpur og som sne
ja, Herre, la det skje!
***
PS:
* - Hans Adolph Brorson (1694-1764), velkjent bl.a. også for diktet / salmen "HEr kommer dine Arme Smaa", har fått sin soleklare plass på DNA Homepage / Dansk Nationallitterært Arkiv = http://www.kb.dk/elib/lit/dan/old/ - prøv denne Brorsons homepage / http://www.kb.dk/elib/lit/dan/old/authors/brorson/ der.
* -
***
AUGUST 1997 / rlh
Læreren sa:
& Læreren sa mig mer
Av Arnulf Øverland (Norge, 1889
- 1968). "Læreren sa:" er fra hans
diktsamling "Sverdet bak døren" fra 1956, og "Læreren
sa mig mer" er fra diktsamlingen "På Nebo bjerg" fra 1962.
Arnulf Øverland ble og er en av Norges
største og betydeligste diktere. Hans liv og hans forfatterskap
ble preget av store indre forandringer og en enorm modning. Inntil 2. verdenskrig
kom og han ble sendt i fangenskap i konsentrasjonsleir var hans liv og
diktning mye preget av ateisme og av babbel og tåkeprat. Som han
selv også erkjente det. Hitler-krigen og konsentrasjonsleiren som
han overlevde gjorde naturlig nok svært så meget med ham, og
han ble dypere og mere og mere meningsfull - med mere og mere kontakt med
urgrunnen og det fellesmenneskelige i tilværelsen. Stadig mere og
videre til han når og åpenbares ikke bare Gud, men også
det kristne i virkeligheten.
De offentlige skolene og miljøet og
vesenet der dengang i hans barndom var på mange måter ikke
stort bedre en nå, og i diktet "Brevet til min sønn" (fra
samlingen "Sverdet bak døren", 1956) skriver han bl.a.:
Tidlig en morgen blev jeg sendt til skolen.
Jeg fikk en bok i hånden, lys blev tent.
Og jeg blev sittende på den samme stolen,
inntil denne del av mitt liv var endt.
Alt fikk jeg lære om Gud og om paradiset,
alt hvad de lærde fra tidenes morgen fant.
Da jeg var utlært under ferlen og riset,
visste jeg bare: Dette er ikke sant!
Og i sitt dikt "Ungdom" (fra den tidlige samlingen "Brød og vin") sier han om sin stormfulle og forvirrede ungdomstid, i diktets første halvdel:
Vi hadde altfor sterk tobakk
og ganske hårde domme:
Nu skulde Bjørnson først ha takk,
hans tid var nemlig omme.
Vi talte inntil stemmen sprakk,
det var såvidt at natten rakk;
men dager skulle komme!
Vi rev et råttent samfund ned
og veltet gamle guder.
De svinet til vårt offersted!
Nu vile vi ha sagt beskjed
til folkeviljens luder!
Vi skulde slå et slag
mot politikkens frekke,
gudfryktige bedrag:
Den lov vi lærte, den moral,
var laget for å dekke
de rike mens de stjal!
Det var en kunst man kunde:
å reklamere med kultur
som man lot gå tilgrunne
i almuedressur!
En snobbet estetikk
tror det en dikter sier
skal være lekkerier
for nogen utsøkt klikk.
Man tolker når det kniper
i het begeistringsbrunst
en metafysisk dunst;
men det man selv begriper,
kan ikke være kunst!
Vi hadde altfor sterk tobakk,
vi talte inntil stemmen sprakk,
det var såvidt at natten rakk.
. . . . . . . . . . .
De grenseløse drømme!
Hvad skulde ikke verden se,
når bare vi var kommet med
i kampens storm og strømme!
En gjorde stemmen mandig hård,
en tidde, barnslig sky og sår,
for vi var meget ømme,
og lykken, den var ikke vår.
Vi gav med tomme hender
og hjertet bristeferdig fullt
og vilde mette med vår sult
et folk som visstnok kjenner
behov for brød og margarin,
men vanskelig blir venner
av ordets dyre vin!
Men under en fanatisk tro
på våre unge krefter
og på den nye tid, som jo
en verden sukket efter,
kjente vi angsten gro.
Vi klamret oss til sted og stund;
men alt er evigheter.
(...)
Vi talte inntil stemmen sprakk,
så kom en tid med mindre snakk,
(...)
I diktet "Læreren sa:" - og oppfølgeren
- har han senere, og naturlig nok også i mange andre dikt, tydelig
og naturlig nok forsøkt å gi noe mere enn han selv fikk, og
inderlig å gi ifra seg av sine livserfaringer - i form av ordene
og visdommen ifra den læreren og de lærerne han skulle ønske
han hadde hatt! Og ifra det beste han fikk ut av forbilder og virkelige
lærere som han i ungdommen og livet tilegnet seg. F.eks. jo Bjørnstjerne
Bjørnson (1832-1910).
Den åndfulle frodigheten - virkelighetens
egen frodighet - blir tydeligere og tydeligere og mere utmeislet i virkeligheten
i Arnulf Øverlands diktning, ifra de omfattende dybdene og høydene
i den omfattende og sødmefulle virkeligheten selv. Fokus i denne
hans diktning er mennesket selv, dets egenverd og menneskeverd, og dets
sosiale omgivelser og menneskelige fellesskap.
Hans budskap er bl.a. og særlig at mennesket
ikke må sove og glemme i utide! Et mesterlig høydepunkt i
hans forfatterskap er diktet "Du må ikke
sove" som han skrev under 2. verdenskrig. Dette diktet vil du finne
som Månedens HUN-notat nå. Mye av innholdet i dette utdypes
og gjentas også fortreffelig og krystallklart i de to diktene om
hva læreren sa. Når det f.eks. står: "Bøi dig
ikke for makt: Du bringer den seier! Da vil de mange ofre den alt de eier,
og legioner vil trampe på alle veier." Men her, til fordypelse og
studium, er altså begge de to diktene om hva læreren sa:
Tar du ditt liv som det kommer, er det en gave,
og det vil åpne sig som en hemmelig have.
Godt, om det ikke er gull, du har tenkt å grave.
Kort er en ung manns dag og het av møie,
ivrig og glad er hans hånd og åpent hans
øie.
Også en våkenatt vil han gjerne døie.
Streber du mot et mål av alle krefter,
så du gir avkall på alt som hindrer og hefter,
da skal du nå det ene, du lenges efter.
Hold ikke fast på henne som helst vil løpe.
Kjærlighet kan du allikevel ikke kjøpe;
kval kan du få, og skam og angerens svøpe.
Intet av værd kan nogen få kjøpt for
penger,
ikke det milde regn over mark og enger,
ikke den varme et menneskehjerte trenger.
Barn, jeg unner dig alt, hvad jeg vet av glede;
men når den kommer, da må du være tilstede.
Godt å ha hatt en sorg; for da er du rede.
Dyrk ikke billedet, når du kan eie tingen.
Har ikke hånden troskap, hvad har da ringen?
Livet er samliv; mannen alene er ingen.
Gå ikke inn i en fold; der brækes meget.
Bryter du siden ut, blir det sagt, du har sveket.
Har du et hode selv, da er det ditt eget.
Visst skal du dele brød med dine like.
I deres rettferdskrav skal du ikke vike;
dog er det først dig selv, du aldri må svike.
Tro ikke ondt! Det er ikke alltid det stemmer.
Ofte er det de gode ting, vi glemmer.
Tort vi har lidt, blir gull, vi samler og gjemmer.
Jevnlig vil du få høre vismenn lalle:
Onde er menneskebarnene, alle, alle!
Spør da: I forhold til hvem? Og la saken falle.
Tro ikke hvert et ord, som er trykt med sverte.
Ingen har kjent et annet menneskes smerte.
Dårlig kjenner du endog ditt eget hjerte.
Ha ikke alltid rett som en sannhetsforpakter.
Ordløs blir ofte den, som de mange forakter.
Selv for et svin er det trist å stå for sin
slakter.
Løgnen er ikke sort, men grå. Hvis du prøver,
finner du alltid en grunn til at godtfolk tøver.
Alle har delvis rett - og kjemper som løver.
Eller de biter og rives og skriker som aper,
eller de korser sig og besverger sin skaper.
Én ting er nesten en lov: Den anstendige taper.
Allfar vei fører frem til kjente steder,
frem til et torv med billige varer og gleder.
Veiløst er landet, som forskeren ensom betreder.
Tro ikke dem, som foregir høiere viden
om en verden bakenom rummet og tiden.
Verden blev ikke "skapt" for lenge siden.
Ingenting er begynt, og intet ender.
Grenser er noget, rummene ikke kjenner.
Stjernene jager i natten, og brenner, brenner.
Overtal, om du kan. Men undertvinge -?
Veiet mot frihet er maktens gleder ringe.
Smiger og lønlig hat - hvad mer kan den bringe?
Hør på ditt barn. Av ham har du meget å
lære.
Venns fortrolighet være din høieste ære.
Endog hans skyld får du kanskje prøve å
bære.
Vantrives du, min sønn - hvad er det, du krever?
Her i den duggblanke dag går du rundt og lever!
Mig er den dyrebar, så mitt hjerte bever.
Dager venter dig mange - med omsorg for huset,
kvinde - og barn som skal gjøre dig hodet kruset.
Stillheten, når de sover. Nattesuset.
Hvad kan vel siden skje - at fiender skumler?
Ro ut i solgangsbrisen, der ternene tumler,
eller om natten, når englene saktelig mumler!
Gråt, når en kjær går bort! Det
kan intet erstatte.
Lykken er noget, du først i savnet kan fatte.
Tenk at hun sa: Hos dig vil jeg overnatte!
***
Mange steder var stupene dødelig steile,
og for en famlende fot var det lett å feile.
Men over tindene så jeg ørnen seile.
*
Søk ikke bjergene, du som bor i en gate!
Her er for stille for dig, som er vant til å prate,
- ingen å vensles med, og ingen å hate.
Gods vil du ha, og gull og mange penger?
Det skal du få, når du ikke ønsker
det lenger.
Alt skal du få den dag, da du intet trenger.
Du vil ha makt, fordi du vil gjøre nytte?
Barn og fattige syndere vil du beskytte?
Sine frelsere pleier et folk bespytte!
Ære tørster du efter? - Hvad er det du håper?
Bli den anerkjent største av alle tåper?
Midt på torvet står bronsemenn og måper!
Hvad er den herlighet, som du eftertrakter?
- Å bli beundret av dem, du selv forakter?
- Eller å stige i gunst hos nådige makter?
Bad du om visdom? - Den kan jeg ikke gi dig.
Ikke er den til kjøps. Men jeg kan si dig,
at for smålige sorger vil den befri dig.
Sannhet blev sett engang av gamle fedre;
men den vil fødes påny, og alltid bedre.
Ham som nevner den, vil man nødig hedre.
Viden er alltid i vekst. Du kan granske og friste;
alltid var der noget, du ikke visste.
Ingen har sagt det ord, som skal bli det siste.
Enda er allting sagt - for atter å glemmes.
Treet bærer sin frukt; i jord skal den gjemmes.
Sannhet er farlig; aner du den, vil du skremmes.
Klar er tanken. Men kulde er ikke det samme!
Levende ånd er ild og flyvende flamme.
Brannsår har nogen; på andre er hendene klamme.
Dårskap kan ikke dø. Den vil triumfere.
Lite hjelper det da å vite mere.
Selv over faktum vil et flertall votere.
Preker du for de døve? - Du lar dem vinne.
Eller tenner du mange lys for den blinde?
Nei. Men allikevel må du se dem skinne.
Bøi dig ikke for makt: Du bringer den seier!
Da vil de mange ofre den alt de eier,
og legioner vil trampe på alle veier.
Frykten er i sig selv den største fare.
Foten på flukt vil snuble i utlagt snare.
Faren vil møtes; vend dig imot den bare!
Lær av tingene selv: Æt bitre frukter!
Tål din motgang bedre enn velferd som lukter!
Gudene elsker ikke. Gudene tukter!
Lær av din kjærlighet og av dine kjære,
hvordan en mann i all sin ferd skal være.
Deres lykke er din. Deres sorg skal du bære.
Tårene kommer, når ikke ord er å finne.
Krenk ikke barnet eller en barnslig kvinne.
Vokt på dig selv! Du har alltid ondt i sinne.
Gjør dig fortrolig med jorden. Den skal begrave
både din kropp og din drøm, både lån
og gave.
Søk ikke bjergene, du som er våt av havet.
Skjønnhet er overalt. Lukk opp ditt øie!
Se på en tilgrodd sten, betrakt den nøie!
Lytt til stjernenes hellige tog i det høie!
Mange vil dømme dig hårdt, og din dom må
du bære.
Søk dig fred med dig selv. Hold dig selv i ære!
Dette er summen av alt, hvad du kan lære.
***
JULI 1997 / rlh
Digtets Aand
Av Johan Sebastian Welhaven (Norge, 1807 - 21.09. 1873). "Ingen av våre klassikere er i våre dager så grundig glemt som Welhaven", sier Olav Stokland i sitt meget fine essay om ham og hans samtid (skrevet 100 år efter hans død, i boken "Hjalmar Ekdal og andre essays", Solum Forlag, 1977 - ISBN: 82 560 0094 5). Her sier Olav Stokland bl.a. også: "I en stadig stigende bane vokste Welhaven henimot midten av forrige århundre frem til å bli Norges åndelige leder. Han ble opplevet som talsmann og tolk for det beste i folkesjelen." Ikke minst var Johan Sebastian Welhaven en poesiens mann. Derfor, og av forskjellige nokså enkle grunner, synes jeg det her nå - som Månedens dikt - kan være på sin plass med hans dikt om diktets ånd:
Af Sprogets strenge Bygning,
af Tankeformers Baand
stiger en frigjort Tanke,
og den er Digtets Aand.
Den boede i Sjælen
før Strophens Liv blev til,
og Sprogets Malm er blevet
flydende ved dens Ild.
Den gjennemtrænger Ordet
lig Duft, der stiger op
af Rosentræets Indre
i den aabnede Knop.
Og skjønt den ei kan præges
i Digtets Tankerad,
den er dog der tilstede
som Duft i Rosenblad.
Glem da den gamle Klage,
at ingen Kunst formaar
at male Tankefunken,
hvoraf et Digt fremstaaer.
Thi hvis den kunde bindes
og sløres af paa Prent,
da var i denne Skranke
dens Liv og Virken endt.
Den vil med Aandens Frihed
svæve paa Ordets Klang;
den har i Digtets Rhythmer
en stakket Gjennemgang.
En Gjennemgang til Livet
i Læserens Bryst;
der vil den vaagne atter
i Sorrig eller Lyst,
Og næres og bevæges
og blive lig den Ild,
der laa i Digtersjælen,
før Strophens Liv blev til.
Kun da bevarer Digtet
sin rette Tryllemagt,
det Uudsigelige
er da i Ordet lagt.
Betragt den stille Lykke,
der gjør en Digter varm,
mens Aanden i hans Sange
svæver fra Barm til Barm.
Lad kun hans Rygte hæves
mod Sky af Døgnets Vind,
det er dog ei den sande
Kvægelse for hans Sind.
Men naar hans Tankebilled,
med eller uden Ry,
finder et lutret Indre,
og fødes der paany -
O, bring ham da et Budskab
om dette Aandens Bliv;
thi dermed er der lovet
hans Verk et evigt Liv.
***
JUNI 1997 / HUN, rlh:
Skolegutten
Av William
Blake (England, 28.11. 1757 - 12.08. 1827) - fra hans bok "Songs
of Experience / Erfaringens sanger" (1794). Diktet herunder hentet
fra en norsk gjendiktning (med forord, innledning, kommentarer og gjengivelse
av Blakes etsninger) av denne boken pluss "Songs
of Innocence / Uskyldens sanger", begge fra Blakes "Songs of Innocence
and of Experience / Uskyldens og Erfaringens sanger" (1789) gjort av Geir
Uthaug, under tittelen "Uskyldens og Erfaringens sanger. Som viser
menneskesjelens to motstridende tilstander", Aschehoug forlag,
Oslo 1997. ISBN 82-03-17794-8.
Englands to største forfattere heter
begge William til fornavn. To ruvende forfattere. Begge lærde, men
Blake dypere, mere grundig og omfattende enn Shakespeare. Det er en skandale
at Blakes bøker enda ikke har vært oversatt til norsk, men
en stor glede at den første nu er kommet, og at den kommer såpass
verdig som den gjør! William Blake ble ikke så fort og lett
anerkjent og erkjent som Shakespeare, hverken i England eller noe annet
land, nettopp fordi han er dypere, mere spirituell, aktuell og omfattende.
Altså av politiske grunner. At den første av hans bøker
nå utkommer på norsk er litt av en begivenhet; og at den kommer
på topp-punktet av Arbeiderpartiets velmaktsdager er tankevekkende.
Slike mennesker og kunstverk - åndsverk og åndspersonligheter
av slike dimensjoner og av et slikt kaliber - har ikke særlig til
livets rett i det heletatt sett med øynene til Arbeiderpartiet &
co. sin inkvisisjon.
Arbeiderpartiet, det moderne "sosialdemokratiet",
har hatt og har sine velmaktsdagen på tross av menneskeverdet. Dets
makt er derfor i mange land begrenset, om enn omfattende og dypt i avgrunnen.
Når noe stiger frem ifra urgrunnen er det derfor mere enn interessant.
Diktet "Skolegutten" her som en bitte-liten
smakebit på dette, idet boken anbefales og noen forhåpentligvis
forlengst er iferd med å oversette flere av Blakes bøker!
Usedvanlig fine bøker, også fordi William Blake mesterlig
integrerte malerkunsten i sine verker. William Blakes samlede
verker i digialt tekst-format (en "pakke" på mere enn 2 MB) finner
du iøvrig fritt tilgjengelig på Internett hos Blake
Digital Text Project. På Internett vil jeg forøvrig særlig
anbefale The William Blake
home page, som kan guide deg videre. Og The
William Blake Archive i USA.
Se også månedens
HUN-bilde for juni 1997 vedr. den store forfatteren og maleren William
Blake.
Men å gå på skole en sommerdag
det gjør all glede grå.
Gammelt er blikket, fullt av nag;
knugende passer det på
alle de sukkende små.
Mens timene smertefullt snegler avsted
sitter jeg her i min krok.
Jeg kan ikke finne sjelefred,
eller vokse meg trist og klok
bøyd over lærdommens bok.
Kan en fugl som er født til lyst,
bak gitter stemmes til sang?
Kan et barn med angst i sitt bryst
annet enn sitte mens vingen hang
og glemme sin ungdoms trang?
Å, kniper man knoppene, mor og far
og lar blomsterblad bare fly -
da står den vesle stilken bar.
Uten at våren er glad og ny
finnes mot sorg intet ly.
Hvordan kan sommeren vise sin prakt
og med fryd skjenke frukt fra sin vår?
Kan vi høste hva sorg har ødelagt
eller signe det fullmodne år
når vinterens frostvinder slår?
--- Og originalen, uoversatt herunder:
But to go to school in a summer morn.
O! it drives all joy away;
Under a cruel eye outworn,
The little ones spend the day,
In sighing and dismay.
Ah! then at times I drooping sit,
And spend many an anxious hour.
Nor in my book can I take delight,
Nor sit in learnings bower,
Worn thro' with the dreary shower.
How can the bird that is born for joy,
Sit in a cage and sing.
How can a child when fears annoy,
But droop his tender wing,
And forget his youthful spring
O! father & mother, if buds are nip'd,
And blossoms blown away,
And if the tender plants are strip'd
Of their joy in the springing day,
By sorrow and cares dismay,
How shall the summer arise in joy.
Or the summer fruits appear.
Or how shall we gather what griefs destroy
Or bless the mellowing year,
When the blasts of winter appear.
***
MAI 1997 /
Visdommens velsignelse,
er den tittelen vi oftest bruker på det som vi også kaller
for kapitel 15
i boken "Salomos ordsprog" i Bibelens Gamle Testamente.
Ordsprogene i denne boken er ment som en livs-veiledning til alle og
enhver,
og ble samlet og sammensatt i regi av kong Salomo (kong Davids ene
sønn,
nesten 1000 år f.Kr.), eller til erindring om kong Salomo av
andre.
En meget fyndig bok, dyp og sødmefull av livserfaring og skatter.
Dette kapitel 15 går slik:
OSP 15,1 Milde svar demper sinne, sårende ord vekker vrede.
OSP 15,2 Vismenns tunge gir god kunnskap, men dumhet strømmer
fra dårers munn.
OSP 15,3 Herrens øyne når alle steder, de våker
over onde og gode.
OSP 15,4 En varsom tunge er som et livstre, men falskhet på tungen
sårer sinnet.
OSP 15,5 Dåren forakter sin fars formaning, klok er den som akter
på refsing.
OSP 15,6 I rettferdig manns hus er det stor rikdom; det den gudløse
vinner, går tapt.
OSP 15,7 Vismenns lepper strør ut kunnskap, men dårers
hjerte er ikke rett.
OSP 15,8 Offer fra de ugudelige er en styggedom for Herren, men de
ærliges bønn tar han vel imot. OSP 15,9 Den ugudeliges atferd
er en styggedom for Herren, men han elsker dem som jager etter rettferd.
OSP 15,10 Hard tukt får den som viker av fra stien, den som hater
refsende ord, må dø.
OSP 15,11 Dødsrikets avgrunn ligger åpen for Herren, hvor
mye mer da menneskehjertet.
OSP 15,12 Spotteren liker ikke å bli refset, han går ikke
til de vise.
OSP 15,13 Glede i hjertet gjør ansiktet vennlig, men hjertesorg
gjør sinnet nedtrykt.
OSP 15,14 Den forstandige søker kunnskap, men dårene farer
bare med dumhet.
OSP 15,15 For den arme er dagene onde, men den som er gladlynt, har
stadig fest.
OSP 15,16 Å eie lite og frykte Herren er bedre enn å ha
stor rikdom og uro.
OSP 15,17 En grønnsakrett med kjærlighet er bedre enn
oksestek med hat.
OSP 15,18 Bråsint mann volder strid og trette, den langmodige
får striden til å stilne.
OSP 15,19 For den late er veien som en tornehekk, men de ærlige
har en ryddet vei.
OSP 15,20 En klok sønn er til glede for sin far, en tåpelig
mann forakter sin mor.
OSP 15,21 Den tankeløse har glede av dumhet, den forstandige
går rett fram.
OSP 15,22 Uten rådslagning mislykkes planene, men når mange
gir råd, har de fremgang.
OSP 15,23 Mannen blir glad når hans munn kan svare. Hvor godt
med et ord i rette tid!
OSP 15,24 For den kloke fører livsveien oppover, og da unngår
han dødsriket der nede.
OSP 15,25 De hovmodiges hus river Herren ned; han lar enker beholde
sin jord.
OSP 15,26 Onde tanker er en styggedom for Herren, men vennlige ord
er rene.
OSP 15,27 Den som jager etter vinning, setter huset over styr, men
den som hater bestikkelser, får leve.
OSP 15,28 Den rettferdige tenker før han taler, men ondskapen
strømmer fra gudløses munn.
OSP 15,29 Herren er langt borte fra de onde, men han hører de
rettferdiges bønn.
OSP 15,30 Lysende øyne skaper glade sinn, godt budskap gir marg
i ben.
OSP 15,31 Når en lytter til refsing som tjener livet, holder
en seg gjerne til de vise.
OSP 15,32 Den som avviser tukt, forakter seg selv, den som hører
på refsing, vinner innsikt.
OSP 15,33 Frykten for Herren maner til visdom, forut for ære
går ydmykhet.
***
APRIL 1997 /
Tallenes engel,
av Rafael Alberti (Spania),
fra boken "Rafael Alberti. Engler i gatene. Dikt i utvalg. Gjendiktning
og innledning ved Inger Elisabeth Hansen", Gyldendal Norsk Forlag, 1980.
ISBN 82-05-12464-7.
Og tallenes engel,
tankefull, flyr
fra 1 til 2, fra 2
til 3, fra 3 til 4.
Kalde kritt og svamper
streket opp og strøk ut
rommenes lys.
Hverken sol, måne eller stjerner,
eller det glimtvise grønne
i stråler og lyn,
eller luft. Bare tåke.
Jomfruer uten linjal,
uten passer, gråter.
Og over de døde tavlene
tallenes engel,
livløs, liksvøpt,
over 1 og 2,
over 3, over 4 ...
*
***
MARS 1977 /
Den vise søker ett: det største vil han
nå.
En narr har mange mål, og alle er de små.
Jeg har så bruk for Gud som Gud har bruk for meg:
Mitt vesen nærer Han. Hans vesen nærer jeg.
Gud selv må lyde meg i ett og alt Han gjør:
Min vilje blir Hans lov - så snart min vilje dør.
En evig salighet: den vil jeg Gud skal gi?
Da må jeg føde Gud. Maria må jeg bli!
Du kristne spør hvor Gud har reist sin tronestol?
Der hvor han i deg selv har født sin sønn
og sol.
At øyet blendes helt av solen i det høye,
er ikke solens skyld. Det skyldes kun ditt øye.
Hvor meget vil en sjel ta opp av Gud i seg?
Så dypt du går i Gud, så dypt går
Gud i deg.
Til menneske ble Gud. Hvis ikke du blir Ham,
da spotter du Hans liv; Hans død vil bli din skam.
Den største fred en sjel kan nyde på vår
jord,
er at den vet seg ett med Herren og Hans ord.
Hva er en stråle som brøt ut av solens ring?
Som sjelen uten Gud: Den er et ingenting.
Guds sol beveger alt, selv stjerner danser - se!
Helt utenfor er du som ikke danser med.
Gud rinner gavmildt ut som kilden fra et fjell
i skapningen - og dog forblir Han i seg selv.
Betrakt den dype kløft: hos Gud er evighet,
mens det er evig tid hos mørkets majestet.
Den første visdom er: frykt Herren og Hans bud.
Den siste visdom er: lev elskende i Gud.
To øyne har min sjel: I tiden skuer ett.
I evigheten har mitt andre øye sett.
I hønen er et egg, og hønen er i egget.
Se, begge er i ett, det ene er i begge.
Hvor billig skjenker Gud sitt rike! En botferdig
kan synke ned i kne, og straks bli funnet verdig.
Å vinne salighet er liketil. Jeg vet
en enkelt urt som hjalp. Den het: Saktmodighet.
Selv jordens minste fnugg vil bære Guds signet.
Der vil den vise se all Herrens herlighet.
I jordens sennepskorn - forstå det som du vil det
-
fant alle øvre ting og nedre ting sitt bilde.
Som frukten i et frø, som sirklens omkrets er
i punktet: slik er Gud i verden. Søk Ham der!
Så inderlig og fast er dydene forbundet
at straks du finner én, er alle dyder funnet.
Se, alle dyder er en ren identitet.
Og deres felles navn? Det er rettferdighet.
Så unn da verden sitt! Den får det som den
vil.
Dens hele lek er kun et dystert sørgespill.
Hvis du har gått deg vill, spør straks om
sti og vei
hos din samvittighet, og den vil lede deg.
Den som i all sin ferd med Gud har søkt forening,
han leser livets bok og fatter bokens mening.
Så overskjønn er Gud at Han fra evighet
selv skjuler dypt betatt sitt åsyns majestet.
Hva er så gudens navn? Vi kan med samme rett
gi Herren alle navn - og ikke gi Ham ett.
Det er din armod helst den rike jamrer om?
Ja, tro ham på hans ord: Han kjenner fattigdom!
Hva annet styrer oss i dypets mareritt
enn to forhatte ord? De ord er: Mitt og Ditt.
Den livsforlatte kropp, det hyrdeløse lam,
den kildeløse brønn er sjelen uten Ham.
Sodoma går du fra? Du unnflyr byens dom?
Så husk da å se frem - og vend deg
ikke om!
From ferd var ingengang diktert av lovens bud.
Alt gjør den fromme sjel av kjærlighet til
Gud.
En flamme og en flod er kjærlighetens glede.
Den brenner ut din synd, og slukker Herrens vrede.
Og elsket ikke Gud seg selv i deg - hvor viktig! -
da kunne aldri du ha elsket Ham oppriktig.
*
***
FEBRUAR 1997 /
De ti syvår -
Elegi over mannens alderstrinn,
av Solon,
gjendiktet av Egil A. Wyller
---
Umodent småbarn man er, ennu tankeløs, tennenes
gjerde
murrer og sprenger seg vei: Første
syvår er nådd.
Så, i de følgende syv som guden mon føre
til ende,
legger en gutt for dag spirende modenhets
tegn.
Nok en syver av år, og dun bres ut over haken;
kinnet blusser forsagt: Blomsten har vekslende
lød.
Fjerde syvårs trinn er mannens; nu raskhet og styrke,
dådskraft preger hans ferd, mannbarhets
ypperste dygd.
Femte alderstrinn mann søker hen mot ekteskapets
arne;
sterkt han ønsker seg barn, vendt
mot den kommende slekt.
Men på det sjette trinn er det særlig sinnet
som styrkes;
ringe han akter fra nu ussel og lav manns
ferd.
Syvende syvår fylles av tankens og talens visdom,
åttende òg, i alt fjorten samfulle
år!
Niende årstrinns mann er fortsatt maktfull, men
gradvis
svekkes i denne tid tankens og talens bruk.
Så, når guden har ført det tiende
syvår til ende,
ikke ubetids da mottar man dødens
lodd.
*
***
---