19970402-Foreldrenes_rett_og_statens

-- 19970402-Foreldrenes_rett_og_statens_urett-Del-1.html --- BREVENE ( ekstern ) --- Barnets-rettigheter-Index.html ( ekstern ) ---

RLH: Denne artikkelen ble offentliggjort 02.04. 1997 på HUNs Internett-sider. Den befinner seg der enda.

Foreldrenes rett og statens urett
- Del 1:
Av Rune L. Hansen, 02.04. 1997.
---
Kvalbein. Jon (red.): "Foreldrerett og friskolekamp. Festskrift til rektor Hans Bovim på 70-årsdagen 31. mai 1985",
Lunde Forlag, 1985. Oslo, Norge. ISBN 82-520-3685-6.

          Foreldreretten er hovedtemaet i boken "Foreldrerett og friskolekamp. Festskrift til rektor Hans Bovim på 70- årsdagen 31. mai 1985", et festskrift på ca. 200 boksider med Jon Kvalbein som redaktør og med mange bidragsytere. Festskriftet er en artikkelsamling som efter forordet innledes med en artikkel av jubilanten Hans Bovim - "Foreldrerett og foreldreforpliktelse", opprinnelig fra 1953. Denne hans artikkel innledes med ordene:
          "I dag reises foreldrerettskravet med styrke også hos oss, og årsaken er den gamle: det offentlige undervisningsvesen gjør mer og mer krav på å få være alene om å gi ungdommen undervisning og opplæring."
          Tankevekkende ord, - som i 1997 ikke er mindre aktuelle, dessverre! I begynnelsen av artikkelen har han en kort skisseaktig gjennomgang av foreldreretten i historisk perspektiv, hvor han bl.a. skriver at:
          "Hitler anerkjente ikke denne foreldrenes rett. Under nasjonalsosialistene blir statens rett igjen uinnskrenket, bl.a. også begrunnet i hensynet til barnas rett som ofte settes opp mot foreldrenes rett. Mot foreldrenes vilje skal de ha rett til å organisere seg i Hitlerjugend, og de skal ha rett til å angi sine foreldre. Det blir da staten som skal avgjøre innholdet av barnets rett og på hvilken måte denne skal praktiseres.
          Det er i det hele et markant trekk ved alle totalitære stater og ideologier at de bevisst og prinsipielt nekter foreldrenes rett til å oppdra sine barn. Hjemmet, som en Guds ordning, skal planmessig ødelegges. (...) Historien har talt sitt tydelige språk, og etter siste krig er statsmonopolet i de tyske skoler igjen brutt. Skolevesenet er i betydelig grad desentralisert, og foreldrenes rett til å oppdra sine barn i overensstemmelse med sin tro er nå slått fast i selve grunnloven."
          I Norge, skriver han, kommer foreldrerettsspørsmålet "inn i bildet når staten begynner å stille krav i spørsmålet om barnas opplæring. Hos oss skjer dette ved de pietistiske skolelover av 1739 som for første gang stiller krav om ordinær undervisningsplikt i Norge. Det er imidlertid betegnende at man den gang hadde et våkent syn for foreldrenes rett. Man skjelnet tydelig mellom undervisningsplikt og skoleplikt. Foreldre som ønsket det, kunne gi sine barn undervisning på annen måte enn i den offentlige skole. Da Norge ca. 100 år senere opplevde en gjennomgripende pedagogisk nyorientering, trer skolemannen Ole Vig fram med et syn på foreldreretten som er representativt og karakteristisk for norsk tankegang gjennom hundrer av år:
          Samtidig som han framhevet den offentlige skole som det beste middel i folkeopplysningens tjeneste, hevdet han sterkt og myndig foreldrerettens betydning. Selv om han så skoletvangen som en rask vei til et ønsket mål, tok han bestemt avstand fra denne tanke, og han innfører begrepet familiefrihet: "Foruden Aands- og Næringsfrihed er der endvidere noget jeg vil kalde Familiefrihed. - Gudsdyrkelsen, Næringsveiene og Familien er alle sammen ældre enn staten." - "Staten er stiftet for Menneskenes skyld, ikke omvendt."
          Videre skriver Hans Bovim om foreldreretten i skolelovgivningen, at dette syn, "som er så sterkt forankret i tanken om frihet, gjør seg enn mer gjeldende i siste halvdel av det 19. århundre, og skolelovgivningen får et sterkt liberalistisk innslag med lovfestet anerkjennelse av foreldrenes og privatpersoners rett til å sette i gang og å drive privatskoler med offentlig eksamensrett.
          Dette dualistiske skolesystem, (offentlig og privat skole sideordnet), som altså i Norge har tradisjoner like gamle som landets undervisningsvesen i det hele tatt, er sprunget ut av hensynet til foreldrenes og familiens rett. Dette skolesystem har på en lykkelig måte vist seg å imøtekomme foreldrenes dyptliggende ansvarsfølelse angående barnas oppdragelse, og det har skapt reelle muligheter for folket til å praktisere den frihet man ønsker på undervisningens og opplæringens område. Dette er da også den direkte årsak til at århundrelang norsk skolehistorie ikke kjenner de store kamper i foreldrerettens navn. Foreldreretten har ganske enkelt vært både respektert og praktisert i alle år og helt fram til begynnelsen av vårt eget århundre.
          I dag er situasjonen en annen - i dag reises foreldrerettskravet med styrke også hos oss. Årsaken er den gamle: det offentlige undervisningsvesen gjør mer og mer krav på å få være alene om å gi ungdommen undervisning og opplæring."

Ideologiske monopolkrav
          Videre skriver Hans Bovim, at "monopolkrav i skolen vil alltid være ideologisk motivert. Norge har siden første verdenskrig opplevd dette krav fra to forskjellige ideologier." De to forskjellige ideologier han sikter til er det marxist-leninistisk orienterte mere eller mindre fordekte norske Arbeiderpartiet på den ene siden - og på den andre siden nazi-ideologien, som særlig sterkt gjorde seg gjeldende under okkupasjonen under 2. verdenskrig. Forskjellen på disse to ideologier er ikke så stor som mange har trodd. Arbeiderpartiet ønsker tilsynelatende et klassedelt samfunn eller et kastevesen av undermennesker og overmennesker (mindre og mere verdifulle mennesker) med mest makt og rikdom til noe de (efter forgodtbefinnende) definerer som "arbeiderklassen" og med organisert egoisme og eksistensialisme som det rådende prinsipp. Med babbelet og floskler som tungemål og rabbelet som skriftsprog. Og et samfunn hvor det legges stor vekt på kontroll, sentralisering og mental uniformering. Nazi-regimets paroler om at "arbeidermakt frigjør" står i stil også til Arbeiderpartiet. Likeså deres steriliseringer (i vid betydning), kjemifisering, bio-teknologi og generelle babylonisering - og så altfor mye mere. Og begges holdning synes som å være, her sagt med Lenin: "De beste av alle mødre (og fedre) er staten." Dette er ikke noe nytt, men det er enda mere fordekt i 1997 enn det har vært tidligere. Bl.a. og særlig fordekt av floskler om og hentydende til det motsatte.
          Hans Bovim sier at "etter 1. verdenskrig ble målsettingen kanskje klarest uttalt av historikeren, professor Edvard Bull, Arbeiderpartiets nestformann i midten av 20 årene:
          "Vi skal gjøre skolen verdslig, likesom sykepleien og begravelsen og ekteskapet og fødselsregistreringen. Vi skal slåss uforsonlig med den bestående offisielle lutherdom som med andre fordummende sekter. Vi skal ha en pågående og hensynsløs kirkepolitikk, fordi vi mener at religion i og for seg er en privatsak."
          I den praktiske skolepolitikk har han også konkrete planer," skriver Hans Bovim: "Først må alle lærerskoler bli offentlige. Bare når staten har hånd om hele lærerutdannelsen, kan en ha kontroll med hva barna lærer. Så må religionsundervisningen ut av skolen. Han sier videre: "Hele skolen må gjennomsyres av den sosialistiske tankegang. Og den eneste måte vi kan nå dette på er, så vidt jeg kan se, at der bare ansettes sosialistiske lærere. Barna skal gjøres til sosialister, og det er lærerne som skal gjøre dem til det. Skal vi skape den sosialistiske skole, må vi ha makten i skolestyre og kommunestyre og bruke den hensynsløst." (...) På lærerskolens område er professor Bulls tanke i dag allerede realisert fullt ut. I 1946 vedtok Arbeiderpartiflertallet i Stortinget: "Staten overtar all lærerutdannelse." (...) Ovenstående er nok til å vise at århundregamle dualistiske skoletradisjoner på kristen grunn i begynnelsen av vårt århundre presenteres for en etter norske forhold helt fremmedartet og ny skolestruktur: det monopolistiske skolesystem som sikter mot en ideologisk ensretting av hele folket. Dermed kommer automatisk foreldrerettsproblemet inn i bildet. Vi kan nevne to eksempler.
          Først situasjonen da Arbeiderpartiet i 1918 satte på sitt program at kristendomsundervisningen skulle ut av skolens fagkrets. Da reistes straks et sterkt uttalt ønske om private folkeskoler hvor foreldrene kunne oppfylle sitt foreldreansvar. Således gikk f.eks. professor Taranger i et opprop til det norske folk sterkt inn for den linje. Han sier at når det gjelder kristelig eller ikke-kristelig oppdragelse av våre barn, da har foreldrene det siste ord så lenge det fins personlig trosfrihet og kristelig handlefrihet i landet, og, sier han: "Vil sosialistene forlate den bane og med statens vold og tvang paatvinge os en ateistisk barneoppdragelse, saa haaper jeg med Guds hjælp at Kristi kirke ikke skal tape paa det."
          Foreldreretten vendes her både mot den kristendomsfiendtlige ideologi og mot monopolkravet. Reaksjonen ble meget kraftig, og hva man enn kan si om utviklingen siden den tid, parolen: kristendommen ut av skolen! har ikke egentlig vært aktuell her i landet siden 1918. -"
          "Og hva man enn kan si om utviklingen siden den tid", sier Hans Bovim ... Den fordekte avkristningen av skolen har nådd foreløbig topp-punkt i 1997. Noe så ukristelig og menneskefiendtlig som den norske grunnskolen, er rent utrolig og skremmende. Parolen "kristendommen inn i skolen!" (efter beste evne - og efter grunnskolelovens formålsparagraf) fikk mindre og mindre sjangse og dårligere og dårligere kår. Bl.a. fordi foreldreretten stadig har vært trakassert og så sterkt utsatt for Arbeiderpartiets innflytelser.
          Neste eksempel Hans Bovim nevner er fra 2. verdenskrig. Han sier at: "Da nazistene ville tvinge vår ungdom inn i "Ungdomstjenesten" møtte de sterk motstand også fra foreldrehold og da i særlig grad nettopp gjennom kravet om en kristent motivert foreldrerett. De formuleringer som den gang ga foreldreretten dens innhold og styrke er så vesentlige for vårt emne at jeg nedenfor gjengir utdrag av de tre viktigste dokumenter i saken."
          Det første dokument han refererer fra er de norske biskopers brev til nazi-ministrene Skancke og Stang, datert 14.02. 1942. Biskopene kommer i dette også inn på Mose-lovens 4. bud: Du skal hedre din far og din mor så det går deg godt og du får leve lenge i landet som Herren din Gud gav deg. Den 4. paragrafen av De ti bud som fyndig uttrykker den selvfølgelighet og pakt at vi skal og må respektere våre Store foreldre, Fader vår og Moder jord, og Deres gjenbilde i våre jordiske foreldre. Sentrale, vesentlige og elementære ord for oss alle.
          Biskopene sier bl.a.: "Grunnforholdet mellom foreldre og barn er en skaperordning, et Gudsbestemt forhold, som består ubrytelig og hellig for alle hjem. Det ansvar og den rett som deri er gitt hjemmet, er derfor ubetinget og uoppløselig. (...) Hver mor og far har det fulle ansvar også for hvordan de har tillatt andre å være med å forme deres barns karakter, tro og overbevisning. Dette samvittighetsansvar legger ikke bare en plikt på foreldrene, men gir dem også en ukrenkelig rett.
          På samme måte er det fjerde bud - Hedre din far og din mor - for barna ikke bare en plikt, men en rett, gitt dem av Gud. Et godt hjems indre frihet har alltid vært en grunnpillar i vårt samfunn, og ingen kan med tvang bryte inn i hjemmet og fremkalle et motsetningsforhold eller et skille mellom foreldre og barn uten at Guds bud da blir trådt under fot.
          I alt dette står kirken og foreldrene ubrytelig bundet av sin samvittighet og av Guds hellige befaling.
          Den som vil søke å tvinge barna ut av foreldrenes ansvarshånd og bryte hjemmets guddommelige rett, han vil med det samme tvinge foreldrene til den ytterste samvittighetshandling. Hver far og mor vet at de engang skal stå den Allmektige til ansvar for hvordan de har oppdratt eller latt oppdra sine barn. De må her alltid lyde Gud mer enn mennesker."
          I prestenes erklæring, opplest i kirken søndag 22. mars 1942, gjentas de samme argumenter, og man uttaler også følgende i tillegg: "Så har da foreldrene av Gud fått en rett til og en myndighet over sine barn som ingen kan ta fra dem så lenge de øver denne rett og myndighet over det av Gud gitte oppdrag". "I foreldremyndigheten", - sier Luther, "har all annen myndighet sin rot".
          Da prestene hadde nedlagt sine embeder, ble dokumentet "Kirkens grunn" opplest i kirkene påskedag 1942, og der sies bl.a.: "Kirken ville svikte sine forpliktelser på det kristne oppdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeoppdragelse uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til oppdragere som vil "revolusjonere deres sinn" og innføre dem i en "ny livsanskuelse" som kjennes fremmed i forhold til kristendommen."
          Svaret på biskopenes brev, fra daværende kirkeminister, inneholdt følgende ordlyd:
          "Som den høyeste myndighet i et folk har staten det største ansvar for, den største myndighet og den største rett over hver borger. Denne statens myndighet, ansvar og rett gjelder også barna. Som ansvaret for barnas oppdragelse er lagt på foreldrene, er ansvaret for folkets oppdragelse lagt på staten." (C.H. Christie: "Den norske kirkes kamp", Oslo 1945.)
          Dette er de totalitære ideologiers stemme, kommenterer Toralf Tveiten annet sted i boken, i sin fine bidragsartikkel.

*

Fortsettelse: "Foreldrenes rett og statens urett - Del 2", av Rune L. Hansen.

---