HUNs Studie Bibliotek, hefte nr. 001:

Begrep og orientering,

Av Rune L. Hansen, 1988.

HUNs Forlag, 1996.

Copyright © Rune L. Hansen.

          Dette hefte trykkes forut for og i forbindelse med et foredrag Rune L. Hansen avholder den 22. februar 1988, på et arrangement i regi av Kunstakademiet i Trondhjem.

          La meg først takke for invitasjonen. Jeg har tidligere en gang holdt en forelesning på et arrangement Kunstakademiet i Trondhjem hadde her i byen i samarbeide med de øvrige kunstakademiene i Norden. Dengang handlet foredraget "Om begrepet Utgard" ( ekstern ), det var våren 1984. Det ble en meget vellykket forelesning - og jeg håper, at det også denne gangen vil forløpe godt.
          Også dengang ble det i forbindelse med forelesningen trykt et hefte som ble utdelt med foredragets tittel. Den muntlige formen vil dog helt og holdent kunne være annerledes; alt eftersom hvordan forelesningen forløper.

 BEGREP OG ORIENTERING  

          Altfor mange tror at det som er verdt å vite befinner seg i massemedia, eller reflekteres i massemedia. At det slett ikke er tilfelle kan denne forelesning være et eksempel på, men hvorfor det er tilfelle skal jeg ikke gå inn på. Det skal her nu dreie seg om orientering i tilværelsen, vårt forhold til verden.
          Hva som presenteres står ikke i motstrid med de fremste resultater som er oppnådd for menneskeheten - innen etikken, tenkningen, filosofien, åndsvitenskapen, samfunnsforskningen, orienteringskunsten, metafysikken, religionen eller humanismen.
          Det står hverken i motstrid med antroposofien, de grønne, økologien, alternativkulturen eller den kulturetikk som ble fremlagt av Albert Schweitzer (1875-1965) ... for å nevne noe. Tvert om - hva som presenteres viderefører, utdyper og kompletterer disse.

          Mennesket trenger begrep og orientering for å begripe.
          Ethvert menneske er både et objekt og et subjekt i vår individuelle og felles virkelighet.
          Mennesket er selv utgangspunktet for sin orientering.

          Et av de mest berømte steder i Giovanni Pico della Mirandolas (1463-1494) "Tese om menneskets verdighet" (1486) - (* Note 1.), er der hvor Gud sier til Adam: "Jeg har satt deg midt i verden, forat du lettere kan iaktta hva som er i den."

          Det er i denne verden hvor vi befinner oss som midtpunkter med vår vilje, følelser, tenkning og alt vi rommer, vi anvender begrepet og orienteringen for å begripe.

          Enhver her har hørt de gamle begrepene: makrokosmos - og mikrokosmos. Makrokosmos er og betyr en stor verden, mikrokosmos en liten verden. - Hvis vi f.eks. forestiller oss hele jorden som et makrokosmos, vil flere av oss eller den enkelte av oss være et mikrokosmos innenfor dette makrokosmos. Også hvis vi bare forestiller oss Europa eller Norge som et makrokosmos.
          Verden omkring oss i alle retninger er et makrokosmos.
          Alt som har en verden omkring seg er sånn sett et mikrokosmos.
          Vi kan betrakte jorden som et mikrokosmos: da er alt som er omkring og utenfor jorden et makrokosmos. Eller vi kunne, som vi nettopp gjorde, betrakte jorden som et makrokosmos.

          Enhver som sitter her i salen kan jeg nu se og iakta: også deg, og deg. Hvis vi imidlertid hadde et annet forhold til hverandre nu hvor avstanden var annerledes, er det ikke sikkert jeg kunne se deg på samme måten. Hvis jeg stod på toppen av en skyskraper og skuet ned på gaten hvor du gikk, ville du kanhende bare se ut som en prikk der nede. Jo høyere skyskraperen er, dess mindre vil du virke for mitt blotte øye - før du forsvinner som et punkt, en prikk.
          Jorden sett fra tilstrekkelig avstand vil også fortone seg som et punkt. Og det punktet på veggen der borte, er kanskje bare en prikk før vi går nærmere og ser at det faktisk er en flue, eller ... noe annet.
          Det vi betraktet kunne naturligvis også vært en temmelig avlang sak, som også på avstand virket avlang. Det trenger imidlerid ikke være et perfekt eller spesielt formet punkt: det punktet jeg snakker om kan absolutt være formet som det vil. Et menneske sett på avstand ovenfra vil fortone seg mindre avlangt enn sett fra siden, men det har her altså ingen betydning.

          Sett i et stort perspektiv, tegner vi en sirkel og lar denne representere et hvilket som helst makrokosmos. F.eks. kan vi meget lett forestille oss jorden som en kule eller en sirkel. Midt i denne sirkelen som forestiller jorden avtegner vi et punkt, en prikk - denne kan representere deg, eller deg, eller hva som helst. Gjerne den stolen der. Eller Jesus i Nazaret, dengang han levde. Prikken vil dermed representere et bestemt mikrokosmos innenfor jorden som makro kosmos.
          Vi fokuserer altså vår oppmerksomhet på noe vi betrakter som sentralt for vår oppmerksomhet i dette makrokosmoset som forestiller jorden sett utenfra. Men i og med at vi ser jorden utenfra blir jo jorden selv bare en mellomtilstand, et mellom-kosmos: vi kunne jo sagt at vi betrakter hele vårt solsystem som et makrokosmos, beliggende utenfor den kulen eller sirkelen som representerer jorden: likevel vil f.eks. den stolen der være et mikrokosmos. Utenfor sirkelen vi forestiller oss som jorden vil makrokosmos dermed befinne seg, mens prikken i midten vil være et mikrokosmos vi har bestemt oss for. Sirkelen selv som forestiller jorden vil bli et mellomkosmos. Begrepsmessig sett har dette konkrete mellomkosmoset fra gammelt av vært betegnet som geokosmos. Avledet av gea / gaia, som er et gammelt gresk ord for jorden.
          Ser vi nu på sirkelen med prikken i midten, så representerer altså sirkelen selv geokosmos eller jorden, mens alt utenfor sirkelen, uten at vi trenger tegne det, representerer makrokosmos. Mens prikken i midten representerer et tenkt mikrokosmos; deg, meg, den stolen der, en by eller hva som helst.

          Før jeg går videre skal jeg trekke utdypelsen enda litt lenger. Forestill deg den norske landegrensen som en sirkel - den trenger på ingen måte være tilnærmet perfekt. Altså Norge som en sirkel. Og f.eks. Trondhjem eller Oslo som fokus for din oppmerksomhet representert ved en prikk i midten. Alt utenfor sirkellinjen vil da være resten av Europa, eller resten av verden.
          Jaha. Men vi kan også forestille oss sirkelen som dette rommet her, og punktet i midten som hva som helst her inne.

          En senere stor italiener, Giordano Bruno (1548-1600), som ble brent på kjetterbålet, påpekte bl.a. at det er likså mange midtpunkter i kosmos som det er verdener, ja atomer.

          Mao.: punktet i midten kan representere hva som helst, mens alt innenfor den omkringliggende sirkellinjen representerer en omkringliggende avgrenset verden. Og alt utenfor sirkellinjen resten av verden.
          Punktet kan f.eks. representere et menneske, sirkelen dets hjem, hjemland eller landskap.

          Det er som forfatteren Per Roald sier i nylig utgitte aforismesamling ("Eselspark fra Pegasus", 1987), i en av aforismene: "Makrokosmos og mikrokosmos alternerer som periferi og sentrum."

          Dermed har vi kommet frem til at vi kan bruke sirkelen til noe. Men har dette noe noen videre hensikt?

          Vi har vært gjennom en aldri så liten kosmisk orientering. Derfra skal jeg gå til en økologisk orientering, som på alle måter angår ethvert sant kulturliv.
          Denne gangen skal vi tenke oss at sirkelen representerer et hvilket som helst landskap; f.eks. en by, en bygd, eller en have. Gjerne en liten landsby.
          Prikken i midten kan få representere selve landsbyen, mens sirkellinjen forestiller landsbyens grenser.
          Både utenfor og innenfor sirkelen har vi et landskap hvor naturen på sitt vis er levende. For landsbyboerne er landskapet og naturen innenfor sirkelen det nærmeste, og det er der de i første hånd har sin kultur.
          Det er to motsatte måter, pluss en tredje mellomliggende, landsbyboerne kan forholde seg til dette sitt landskap og sin natur. For det første kan de øve vold på landskapet og naturen, innvirke ødeleggende. Men motsatt kan de også stimulere, gjøre gavn i naturen der. Dette er kort sagt de to motsatte måter: den ene den ødeleggende, den andre den foredlende. Den tredje måten som er en mellomting, er å forholde seg likegyldig til denne naturen.

          Idag er alle disse tre måtene på samme tid og på ubevisst vis den vanlige måten å forholde seg til sitt hjemsteds sirkel. Dessverre. Og naturen og kulturen blir derefter.
          Det riktige er naturligvis på forskjelligste vis å virke foredlende, stimulerende inn på denne naturens sirkel - og også på hele det landskapet og den naturen som er utenfor sirkelen. Enhver prikk innenfor sirkelen som på noe vis innvirker ødeleggende på den store naturen, utøver en forbrytelse. Dette er hovedlinjen i den store virkelighetens grunnlov, som enda ikke er innskrevet i den norske grunnlovsboken.

          Skal prikken forholde seg riktig til naturens sirkel så må den foredle i kjærlighet. Da må den ta sin vilje, sine følelser, sine tanker og alt hva den rommer i bruk for å vise inderlige hensyn på rette måten. Den kjærlighet og omsorg vi viser naturen og dens kretsløp er stimulerende og befruktende, den bevirker fruktbarhet og gir oss i mangfold tilbake på lang sikt.
          Den ærefrykt for livet som Albert Schweitzer taler om i sin kulturetikk må vi kunne gjøre og vise. Ingenting mindre.
          Skal vi efterhvert begynne seriøst å ta disse forholdene alvorlig, så vil allting bli annerledes til det bedre.

          Dette var noen ord om naturens sirkel, før vi overgår til å snakke om selvrealiseringens kunst.

          Selvrealisering er noe som har med ethvert og det enkelte menneske å gjøre - og selvrealisering er en kunst som har tre trinn, som kan sees i sammenheng med den tre-foldige sirkelen.

          Trinn 1 peker hen på sirkelens midte, trinn 2 på sirkelen, trinn 3 på det omkringliggende. Disse tre trinn griper alle inn i hverandre og vekselvirker. På hvert av trinnene er orientering, hengivelse, søken, det levende perspektivet og et inderlig forhold til visdommen av største betydning. Hvert av trinnene peker hen på utgangspunktet, og er også hverandres utgangspunkt.

          Trinn 1 representeres ved den enkelte, det åndelige og moralske - hvor livet får retning og mening. Kort sagt at mennesket arbeider på seg selv. Det dreier seg fortrinnsvis om den indre eller iboende natur; men utvendig sett også om ernæring, medisin, hygiene, oppdragelse, kultur, etc. Trinn 1 peker hen på den sentrale orientering. Har særlig å gjøre med moralske, estetiske og etiske innflytelser, oppvekst, lek, frihet, skolering, etc.

          Trinn 2 peker hen på sirkelen utenfor punktet; det konkret sagt omkringliggende. Og derved kommer vi til det stedlige utgangspunkt i landskapet: til hjemmet, hvor enn det måtte være. Også for en nomade. F.eks. et land, et landskap, en by eller bygd, en have, et hus - på hjemmet, men også samfunnshjemmet. Det stedlige i avgrenset forstand. Det sosiale, naboskap, samliv, ekteskap, hjemsted, etc.
          Ethvert menneske blir født til et hjem, og bor i et eller annet hjem livet igjennom. Selvrealiseringens kunst trinn 2 har fortrinnsvis med kunsten å realisere et hjem eller hjemstedet å gjøre, hvordan enn boformen måtte være.
          I denne forbindelse skal jeg referere den svenske forfatteren Poul Bjerre (1876-1964), som i 1919 sier: "Det verk som kreves av mennesket er ikke bare å skape noe som er verd menneskets navn - å virkeliggjøre en skjebne, - det er også dets oppgave å virkeliggjøre et hjem. Det skapende arbeide må gripe om seg. Som det setter sitt preg på sjelen og legemet må det også sette sitt preg på det sted hvor sjelen skal vokse og legemet trives. Mangfoldig er den motstand som må overvinnes på veien til hjemmet; - for ikke å tale om samfunnshjemmet."
          Trinn 2 er altså det sted hvor mennesket bor eller befinner seg. Og er sånn sett en naturens sirkel. Ærefrykt for livet i denne forbindelse, vil naturligvis også si å hjelpe ethvert menneske som mangler bosted eller har dårlig husvære, til å skape et riktig hjemsted. På alle måter solidaritet og hensyn. Ærefrykt for planteriket, dyreriket, mennesket, ånden i naturen, landskapet, mineralriket, kretsløpet, alt som er. F.eks. vil det jo ikke være ærefrykt for livet å lage, spre eller bruke kunstige giftstoffer i verden. Men for det alminnelige menneske idag, slik situasjonen nu er, å finne giftfrie, naturlige stoffer - f.eks. når han skal bygge seg et hus - det er som å lete efter nåla i høystaken!
          Jeg forsøker f.eks. derfor, efter beste evne å unngå å få kunstige giftstoffer i mitt hus eller andre steder. Gikk jeg for å kjøpe isopor for å isolere veggene i mitt hus, så vet jeg jo at efter en viss tid, efter at jeg er død og huset kanskje ligger i ruiner - så blir den samme isoporen da kanskje presset ned i mulden til trærnes og plantenes røtter, og mikroorganismene der. De ville komme til å ta det til seg som næring, og jeg ville være en forurenser og giftblander! Vel: dette var bare et enkelt av de farlige aspektene ved en slik giftsak, nevnt som et aldri så lite eksempel.
          Jeg nevnte den norske forfatteren Per Roald. I en annen av aforismene (fra samme bok) heter det: "Et byggverk som ikke er vakkert også som ruin, har aldri vært vakkert."
          Mht. trinn 2, hjemstedet og naturens sirkel kan jeg også gå såvidt inn på enda et eksempel, som antydningsvis kan uttrykke noe konkret mht. kunstens følsomhet og misjon. En av de kunstartene som i tiden fremover vil ha den største innflytelse på kulturlivet, kan betegnes som landskapskomposisjon. Hvilket egentlig har lite å gjøre med tendenser som de siste årene er kommet frem under benevnelser som "arealplanlegging", og lignende.
          Landskapskomposisjon dreier seg om å foredle, utforme, tilrettelegge og stimulere landskapet og naturens kretsløp, naturens sirkler. Om aktivt å bygge i naturen og å endre, utfra mangfoldige elementære idéer begrunnet i hensynet til naturrikene. Det vil være snakk om komposisjon - med ikke bare estetiske hensyn, men først og fremst moralske og etiske.
          Noen få stikkord kan være f.eks.: lek, arbeide, innflytelser, gjensidig nytte, harmoni, økologi, ly, le, beplantning, samplanting, nytteplanter, stofforvandling, kompostering, landbruksorganismer, viltstell, naturstoffer, småindustri, hjemmeproduksjon, makroklima/mikroklima, broer, benker, stier, veier, fruktbarhet, ...

          Trinn 3 representerer resten av verden og de større sammenhengene.

          Mennesket befinner seg innenfor hele denne trefold. Derfor sa engang det store åndsmennesket Henri Frederic Amiel (1821-1881) fra Sveits, ironisk de paradoksale ord at "individet er et intet i tredje potens" - null i tredje potens. (Peer Gynt som Ibsen beskriver som en løk uten kjerne er en assosiasjon til det samme).

          Sirkelen er på så mange måter - her bare ganske få nevnt - en betydningsfull forlengelse av vårt øye, et perspektivets øye. Jeg er ikke den første som er oppmerksom på det. I tidligere tider var det langt flere som visste det, så ble det færre og færre.

          Den engelske lege og dikterkomponist Thomas Campion (1567-1620, en samtidig med J. Kepler) sier i et av sine dikt, her oversatt av meg:

          "Jorden er, men et punkt i verden, og et menneske
          Er, men et punkt i forhold til jorden som sentrum:
          Skal da punktet i et punkt være så enfoldig dum,
          At det triumferer i et enfoldig punkts sfære?"

          I det gamle India ble slangen som biter seg selv i halen så den danner en sluttet sirkel, brukt som symbol for Gud som alle tings begynnelse og ende. I de gamle egyptiske mysterier, i deres hermetiske tradisjon og i andre kulturers tradisjoner likeså. På ingen måte uten grunn.
          I den nordiske mytologien som var levende for våre forfedre var Midtgard og Utgard på bestemt vis hva som er innenfor og utenfor sirkelen. Og den trefoldige sirkelen i seg selv ble betegnet som Breidablikk, solguden Balders hjemsted. Det er ikke uten grunn at ordet Breidablikk kan sies å være en kjenning for (et synonym for) Perspektivets øye.

          Den merkverdige forfatterinnen Helena Petrovna Blavatsky (1831-1891), som stiftet Teosofisk samfunn og hvis motto var "ingen religion høyere enn sannheten", sa disse følgende ord - som ikke må mistolkes ensidig, at: "den drivende og ledende kraften i verdensaltet går innenfra utad."
          Hvis vi betenker disse ordene vil vi finne dem riktige.
          For alt i verden er Fødselens port punktet i midten. Skaperkraften manifesterer seg der hvor tid blir rom.
          Gud er en uendelig sirkel hvis midtpunkt er hvor som helst og overalt. Eller som det ble sagt i den hermetiske tradisjon: Gud er en uendelig kule, hvis sentrum er overalt og omkrets intetsteds.
          På denne måten går det altså på en fornuftig måte an å begripe Gudsbegrepet.

          Gud er menneskets midtpunkt, sier Mester Eckehart (ca. 1260-1327).
          Den ukjente og paradoksale Gud er kilden, utspringet. Tilværelsens omfattende kilde. Universets midtpunkt og omkrets. Midtpunktet som omfatter alt. Den hellige treenighet.
          Gud er i alt og over alt, før og efter alt og i alt. - Kan du selv peke noensteds uten samtidig å peke på Gud? Gud er intet sted og overalt, han er i det skjulte. I en uendelig sfære er midtpunktet overalt og omkretsen intetsteds. Som tyske Nicolaus Cusanus (1401-64) sier: "Enhver erkjennelse av grense er en erkjennelse av enhver begrensnings umulighet".
          Den trefoldige sirkelen er erkjennelsens paradoksale grenser.

          I sirkler lever vi og i sirkler lærer vi, heter det i gamle keltiske ritualer og sanger.
          Kelterne og deres innviede, druidene, forestilte seg nettopp en trefoldig livssirkel. Den indre sirkel (eller punktet) hvor allting har sin årsak og kilde ble kalt abred. Den egentlige sirkellinjen (omkring senteret) ble derimot kalt gwenved og betegnet (muligheten for) fullkommen lykksalighet. Den ytre sirkel, som likesom er uendelig og usynlig i særlig forstand, ble kalt keugant og betegnet Guds uendelige verden.
          Det er ikke særlig rart at for grekerne symboliserte sirkelen med prikken i midten solguden Apollon. Idag kjenner vi tegnet mest fra astrologien, hvor det står for solen. Også de andre gamle kulturene brukte det samme tegnet tilsvarende, for sine høyeste guder - solguden. For Platon (427-347 f.Kr.) var solen Guds avkom. Såvel for Orfeus (ca. 1300 f.Kr.) som for Pythagoras og Platon var solguden Apollon det åndelige lys. Apollon er symbolet på det åndelige lys av hvilket solen bare er det fysiske bilde, og hvorfra all sannhet kommer.
          Om dagen er det mulig å se solen fysisk, sanselig. Fra den strålende, livgivende solens innerste og midte brer lyset seg utad. Om natten kan solen naturligvis bare sees åndelig, i forestillingen. - Og hva er det som er et lys for våre føtter, for våre skritt? Det er den fysiske sol om dagen, og nemlig nettopp den åndelige sol om natten. Det er dette en Henrich Steffens (1773-1845) sikter til med det høyere livs sol. Hva bevisstheten er for det åndelige liv, er lyset for naturen. For vår bevissthet er den åndelige sol det opplysende. Den sol som nemlig også kan skues ved midnatt. Av mangfoldige grunner ble en av innvielsesgradene i de gamle mysterier betegnet som å skue solen ved midnatt.

          Inkaenes sentrale Gud i Peru var Inti, som de så for seg i bilde av solen. Hos egypterne var det Ra. Jeg kunne remse opp til dere gikk lei.

          Kineserne hadde et rundt jadebord de kalte Himmelen, som representerte Guds verden. I midten av bordet var det en grop eller et hull de kalte pi, som representerte urkilden.
          Den greske bokstav pi representerer i matematikken forholdet mellom en sirkels diameter og omkrets. Heller ikke uten grunn, slett ikke.
          Pythagoras (ca. 570-496 f.Kr.) var innviet i de gamle mysteriene, og det var derfor han kunne gi verden matematikken slik vi idag kjenner den. Imidlertid er mangt og meget ved Pythagoras lære idag ikke lenger i bruk dessverre: heller ikke de mest vesentlige forhold, såsom hans forståelse av tegnet null og de elementære tallene.
          Indernes Brahm, Gud som alltings kilde - betegnes geometrisk med et punkt. Og sirkellinjen med punktet i midten forestilte for dem Brahma, mens Parabrahman var det utenfor (og kunne symboliseres ved nullet eller sirkelen alene - det absolutte ingenting, den skjulte Enhet, det uendelige, Altet, Urgrunnen ). Parabrahman, den Altomfattende, kunne hos inderne også betegnes som Mahadeva: solenes sol.

          Den trefoldige sirkelen er en urbokstav. Den som er oppmerksom på det vil kunne lese og gjøre studier såvel i Biblioteket som i Virkelighetens bok - og virkelig kunne trenge inn i stoffet.
          Den trefoldighet som er sirkelens idé utgjør en Tregreningsnøkkel, som kan brukes - og da vil sirkelen selv likesom tilsvare låsen: og dørene i tilværelsen kan åpnes for mere innsikt og utsikt, for bedre orientering. Tregreningsnøkkelen kan også bl.a. betegnes som en urnøkkel, eller erkjennelsesnøkkel.
          Den som ikke har vært oppmerksom på det vil kune lese med nye øyne, et trefoldig øye, perspektivets øye, med et åpent øye, hos de store kunstnere, i religionene og mytologiene, også i Bibelen, overalt i kulturlivet og naturen hvor ånden gjør seg gjeldende.

          Orienteringens utgangspunkt er mennesket selv. Begrepet og orienteringen for å begripe er gitte forutsetninger. Mennesket må også forsøke å begripe det som ikke fysisk kan gripes; fordi det enten slett ikke er fysisk eller bare representerer noe fysisk på noe vis. Perspektivet er ikke fysisk; det er åndelig, f.eks.
          Orientering kan på en viss måte være å ha et kart å gå efter. Den trefoldige sirkelen, perspektivets øye, er på en måte også et særlig kart, et betydningsfullt hjelpemiddel.

          Mot slutten skal jeg gjengi en meget kort historie av Carl Sandburg, om den hvite mann og de amerikanske indianerne:
          "Den hvite mann tegnet en liten sirkel i sanden og sa til den røde mann - Dette er hva indianerne vet, - og han tegnet en større sirkel rundt den lille og sa, - Dette er hva den hvite mann vet. Indianeren tok pinnen, tegnet en enorm sirkel rundt begge de andre, og sa: - Dette er hva den hvite mann og den røde mann ikke vet."

          Den trefoldige sirkelen vil igjen, men på nytt vis bli en hovedbokstav overordnet alfabetet i våre kulturer. Spørsmålet om når er et spørsmål om når vi har åpnet våre øyne.
          Derfor vil jeg tilslutt bare si: prøv den!

Slik så omslaget / forsiden på heftet ut:

--- Noter :

* Note 1 - rlh, 1997: Pico della Mirandola, Giovanni: "Oration on the Dignity of Man", (HTML at Wisconsin) = http://www.physics.wisc.edu/~shalizi/Mirandola/ --- . Iøvrig vet jeg det finnes en svensk oversettelse og utgave også av denne boken, - som jeg har en kopi av etsteds.

---