-- 20100402-ps.html                                      --- BREVENE ( ekstern ) ---




---
   Det er de "smartingene" som sier til meg at jeg skal bare oppgi det hele, innse at jeg har tapt, og for ikke å gå tapt begynne livet på nytt igjen. Finne gleden igjen, et nytt liv. Og at barna bør forsøke å gjøre det samme.
   Sykt! Fullstendig absolutt sykt!
   Skal jeg finne meg i at barna og jeg er fratatt det meste, akseptere det, for liksom å gå 25 eller 30 eller 4 år tilbake i tid og begynne på nytt igjen?! Eller altså begynne på nytt igjen her og nu, og både svikte og glemme mine egne barn og vårt liv?!
   Sykt! Fullstendig absolutt sykt! Jeg sier: Prøv det eller gjør det heller selv! Og jeg og mine barn har mere å miste enn de fleste, - det har kanskje ikke du?
   Skjønner de ikke selv hvor uhyrlig pervers, svikefull og kriminell en slik tanke er?! Skjønner de det ikke? Skjønner vedkommende det ikke, - fordi det ikke er vedkommende selv det gjelder?! I ubetenksomhet? I selvgodhet? Eller fordi vedkommende selv har gitt opp? Og hva sier slikt noe til våre barn?! Og om vårt samfunn?! Og om oss selv?!
   Dog har jeg selv også vært inne på tanken, for å ha den luftet og med sine eventuelle muligheter, og som flukt og som nødvendighet for i det heletatt å overleve ... Og for derigjennom å kunne fornye og forlenge livet. Fristende, i og med at alternativet er så alt annet enn fristende. Men dog - hvordan en enn snur og vender på det - umulig.
   Hva mere eller annet kan og bør sies om dette?
Jeg er fradømt livets rett, dømt til døden, og tortur, for kjetteri. Og mine barn, og flere til, fradømt livets rettigheter. Vi alle uberettiget - i inkvisisjonens kjetter-domstol.
   Hva mere er å si? Mye! Veldig mye!

---
 
Rune L. Hansen,
Tindeland,
5568 Vikebygd.
Tlf. 53 76 76 87 mob. 91 72 99 20,
E-post: hunwww@online.no
Internett: http://hunwww.net