---
TIL TOPS | INDEX
| BØNNEROMMET | THE
END || HUNs FRONT-SIDE / MENY
|
Thomas Traherne (ca. 1636 - 1674) var en engelsk prest sannsynligvis av walisisk herkomst, født i nærheten av Hareford. Bortsett fra et par lite kjente oppbyggelige skrifter var han et glemt navn inntil det i et Londonantikvariat rundt år 1900 ble funnet en pakke med gamle håndskrevne manuskripter av en mann som snart fattet pakkens rike innhold. De tekster som her gjengis er hentet fra manuskriptet "Centuries of Meditations" som består av mange korte prosastykker.
u nyter ikke verden riktig før havet selv flyter i dine årer,
før din kledning er himlene, og du er kronet med stjernene og erkjenner
deg selv som eneste arving og tronfølger til den hele verden, ja
mere enn det, fordi verden er full av mennesker som hver for seg er eneste
arving til den like så meget som du. Før du kan synge og fryde
deg og gledes i Gud som den gjerrige over gullet og en konge over sin makt
- før nyter du ikke verden.
Vil du vite hva som er opprinnelsen til vissheten om denne opphøyde og himmelske herlighet? De rene og uskyldige forestillinger jeg hadde fra moders liv og det guddommelige lys jeg var født med har til den dag i dag vært de beste midler jeg har hatt til å erkjenne hele universet. Som en gave fra Gud fulgte de meg inn i denne verden, og ved hans nåde husker jeg dem ennu. Ja, sant å si betrakter jeg dem som de største gaver hans visdom kunne skjenke meg, for uten dem hadde alle andre goder vært døde og til ingen nytte. De kan ikke erhverves ved granskning i bøker, men jeg vil prøve å lære hvordan man kan erfare dem. Be inderlig om dem, for de vil gjøre at du blir som englene, ja som de himmelske vesener. Det er sikkert at Adam i Paradiset hadde ikke deiligere og inderligere oppfattelse av verden, enn jeg, da jeg var barn.
begynnelsen syntes alt nytt og merkelig, ubeskrivelig selsomt og overmåte
deilig og skjønt. Jeg var en liten fremmed som ved min inntredelse
i verden ble hilst med og omgitt av utallige gleder. Min viten var av guddommelig
natur. Ad anelsens vei besatt jeg den viten som jeg senere efter mitt frafall
atter måtte samle ved fornuftens hjelp. Selv min uvitenhet var en
fordel; jeg levde som i en uskyldstilstand. Alt var uplettet og rent og
strålende deilig og dyrebart, ja og dertil fullkomment og alldeles
mitt eget! Jeg visste ikke det var noe som het synd eller lovbrudd. Jeg
drømte ikke om fattigdom, strid eller laster. Alle tårer og
alle bekymringer var skjult for mine øyne. Alt var i hvile, i fred,
fritt og udødelig. Jeg visste intet om sykdom eller død eller
om krav og avgifter til skatt eller brød. Og i stedet for alt dette
gledet jeg meg som en engel over Guds verker i all deres glans og herlighet;
jeg så alt som det var i Edens haves fred. Himmel og jord sang min
skapers pris og kunne ikke ha sunget skjønnere for Adam enn for
meg. All tid var evighet og en uendelig helligdag. Er det ikke merkelig,
at et lite barn således skulle arve hele verden og de mysterier som
aldri åpenbares i de lærdes bøker?
Det første lys som skinte for meg i min spede barndom med dens enfoldige uskyld ble helt formørket og slukket, og jeg ønsker bare jeg kan finne det på nytt. Hvordan ble dette lys formørket? spør du. Simpelthen ved menneskenes seder og skikker, der som en ugunstig vind blåste det ut; ved en talløs masse av brutale, tarvelige og verdiløse ting, der som like så mange lass jord og skitt ganske tildekket og begravde det; ved den rivende strøm av villedede ønsker og begjær hos alle og enhver jeg så eller kjente, som førte meg med seg og fjernet meg fra det; ved et helt hav av andre saker og bekymringer som oversvømmet og druknet det, og endelig ved den dårlige innflytelse av en dårlig oppdragelse som intet gjorde for å fremme og vedlikeholde det. Alt hva menneskene tenkte og sa dreide seg om noe annet; de roste nye ting jeg ikke hadde drømt om. Jeg var som en fremmed som ikke visste hva de talte om. Jeg var liten og bøyde meg for deres kunnskaper. Jeg var svak og lot meg lett lede av deres eksempel og var ærgjerrig og ønsket å vise meg for dem. Og da jeg ikke av noe menneskes munn hørte så mye som en stavelse om de sanne ting, svant de litt efter litt bort for meg, og mine tanker - og hva er mere flyktig enn en tanke - om dem opphørte. Og tilsist var alle de himmelske, store og varige skatter og herligheter, til hvilke jeg var født, så fullstendig glemt som om de aldri hadde vært til.
Kornet var gyllent og udødelig hvete som aldri skulle høstes og ikke heller var blitt sådd; jeg trodde det hadde stått der fra evighet til evighet. Veiens støv og stener var så kostelig som gull. Gårdsporten var i begynnelsen verdens ende. Da jeg første gang så de grønne trær gjennom porten henrev og fortryllet de meg, deres sødme og sjeldne skjønnhet fikk mitt hjerte til å danse, ja gjorde meg ute av meg selv over at det var så selsomme og vidunderlige ting til. Og menneskene! Som ærverdige og udødelige kjeruber forekom de gamle meg, og unge menn som strålende engler og pikene merkelige serafiske former for liv og skjønnhet! Gutter og piker som tumlet der ute på gaten i lek var levende juveler. Jeg visste ikke at de var født eller skulle dø, men trodde at alle ting beroede evig, hver på dens rette sted. Evigheten åpenbarte seg i dagens lys, og det var som om noe uendelig lå bak alle ting, noe som på den merkeligste måte rørte ved mine forventninger og lengsler.
Byen syntes å ligge i Edens have eller å
være bygget i himmelen. Gatene var mine, kirken var min, beboerne
var mine, deres klær og gull og sølv tilhørte meg like
så meget som deres strålende øyne og lyse hud eller
rødmussede ansikter. Himmelen var min, og det samme gjaldt solen
og månen og stjernene, hele verden var min, og jeg var den eneste
som betraktet og frydet meg over det alt sammen. Jeg kjente ingen elendige
eiendomsforhold eller grenser eller skiller, men eiendom og alle ting var
mine, alle skatter og deres besittere.
Så det kostet meget møye og styr før
jeg ble fordærvet og fikk lært verdens billige knep - dem som
jeg nu prøver å glemme igjen, for å bli som et lite
barn på nytt, så jeg kan inngå i Guds rike.
Du nyter ikke verden riktig før du våkner i Paradis hver morgen, ser at du er i din Faders slott og føler en usigelig glede over himmelen, jorden, luften og samtidig omfatter dem med en stor ærefrykt, som om du hørte til blandt englene.
- 08.11. 1997,
Dagen, aha, s. 16, lørdag :
(Kopi / avskrift : HUN, rlh.)
"EG TRUR, DIFOR TALAR EG" seier St. Paulus. Men han hadde faktisk vore
stille i tre år, tilbakedregen i Arabias ørkeneinsemd, før
han for fullt tok til på sitt apostoliske arbeid. Når eg dei
siste gongane har reflektert over korleis vi skal kommunisere med ei omverd
som på nytt synest å søkje trua, vil eg gå vidare
med å understreke den meditative og lyttande innstillinga vi bør
ha til trua sine ord og formuleringar. Berre på den måten vil
dei heilage orda bli transparentar for Guds eigen tale.
Ikkje fordi Gud ikkje alltid er tilstades i sine
ord, men fordi vi som skal ta i mot dei og gje dei vidare, er så
fråverande og distraherte. Johannes Døyparen var ei røyst
som ropa i ørkenen, kanskje fordi røysta også var eit
rop frå ørkenen der han hadde møtt Gud før han
tala til andre.
Gud sjølv talar ikkje alltid med fynd og klem
og store bokstavar. Ein annan profet frå øydemarka, profeten
Elia, hungra etter å høyre Guds røyst.
Nedslegen og forfylgd sat han i hola si - kvifor
kunne ikkje Israels Gud halde fram med å tale så sterkt og
tydeleg at folket tok til vitet og vende om?
Men denne gongen var ikkje Gud i tordenskrallet,
eldslogane eller jordskjelvet. Han var i den "linne susinga". Han tala
slik at profeten sjølv måtte stå stille med ope øyra
for å få tak i dei guddommelege orda.
Det var ikkje tid for kraftige ord, men for å
"dra kappa for andletet" og vente på den stillfarande Gud.
KYRKJA SINE TEOLOGAR og forkynnarar i dag ville ha godt av å falle meir til ro slik at dei kunne få tak i dei fine frekvensene i Guds røyst - både når han talar gjennom menneska sine spørsmål - han har jo lagt æva ned i hjarto våre - og når han taler gjennom dei overleverte orda. Kyrkja sine dogme, framfor alt sjølve trua på Gud som den Treeinige, er ord som Kyrkja har "lært av Anden", for apostelen seier at "det som høyrer Anden til, tolkar vi med Andens eigne ord". Dei tolkande orda har eit djup under seg som er sjølve det uutseielege, sjølve "djupnene i Gud". Talar vi slik om Gud at menneske merkar om vi har sett ned i noko av desse djupnene? Det er heilt nødvendig å gje rom for den meditative bruken av Ordet og av trus-formuleringane, ja, jamvel berre det å vere heilt stille, vitande at du er til fordi Gud vil det, han som "kringset deg på alle sider" og merkar dine tanker "langt bortanfrå".
I denne meditative livsrytmen og livsinnstillinga, ligg ei vàr og sensitiv merksemd til heile røyndomen; til menneska, til naturen kring deg, til kroppen og kvardagen. Korleis skal vi kunne formidle trua sine ord så andre kan tru, dersom vi ikkje lenger greier å knyte sambandet mellom det vi trur og det som utgjer vårt konkrete liv både individuelt og kollektivt? Ein teolog må igjen bli ein som ikkje berre har lært om Gud - men ein som sjølv er "lært av Gud". Teologen må vere eit "Guds menneske" som har fått ein glimt av "det auga ikkje såg og øyra ikkje høyrde". "Bøna, meditasjonen og anfektinga lagar teologen" - seier Luther og den store teologen i mellomaldren, St. Thomas Aquinas, var overtydd om at alt det han hadde skrive, var ingen ting mot det han hadde sett - i bøna og i den visjonen av Gud som den bedande stundom får ta i mot som ei gåve. Viktig er det å leggje til at dette meditative momentet i teologisk arbeid og formidling, ikkje må reduserast til eit fromt påheng, men integrerast i sjølve livsstilen og arbeidsforma til teologien sine utøvarar!
DET SEIEST AT på ei av Sunnmørs-øyane vart ei fiskarkone intervjua på NRK-lokal om livet på land når mannfolka var på sjøen. Stundom måtte dei heimeverande vente - på godt ver eller på syn av sigl eller mast i horisonten, og då sat dei berre og tenkte, sa kona. Og kva gjer de når de ikkje tenkjer, spurde intervjuaren for å vere litt artig. "Å, det hender seg at vi berre sit", sa kona. Der har du det.
***
- 25.09.
1997, Dagen, s. 2 / mening / bønn / synspunkt, torsdag :
(Kopi / avskrift : HUN, rlh.)
Bønn er det naturlige ropet fra et menneskes
hjerte til sin Skaper, som respons til dragningen ved Guds ord, innplantet
i samvittigheten.
Denne dragningen er enda sterkere i hjertet hos
en som har opplevd Den Hellige Ånds overbevisende tilstedeværelse,
eller har hørt evangeliets budskap. For den som har åpnet
sitt liv for Frelseren, vil Den Hellige Ånds kallelse til bønn
være like naturlig som lysten på mat ved spisetid!
Bønn er vårt indre menneskes rop om
hjelp, fellesskap og åndelig næring! Den er født frem
fra vårt behov for forvissning om at Gud er der for å møte
dette behovet og svare på våre bønner! Bønn er
å tale, lytte og kommunisere med vår Skaper, idet vi trer inn
i den Allmektige Guds nærvær. Den er fortrolig fellesskap for
"tomannshånd" med Gud, gjennom Jesus Kristus vår Herre!
Når vi ber, blir vårt hele menneske
involvert!
Vår ånd roper ut i samsvar med våre
og andres behov, idet Gud spiller på våre hjertestrenger og
oppmuntrer oss til å dele byrdene med Seg. Vårt sinn vakler
under vekten av synd, frykt, bekymring og sorg, og vår ånd
stiger både til ukjente høyder såvel som pladask ned
til ufattelige dyp. Vi stønner i forbønnens ånd, eller
fryder oss i Gud med jubel fordi vi vet at Han tar kontroll over situasjonen!
Og ved vår medfølelse, omsorg og tro blir mennesker i nød
overbevist, styrket, helbredet og velsignet!
Som vi gråter i smerte blir våre øyne
røde, vår psykiske styrke svekket og vår kropp tretner.
Men så tar Den Hellige Ånd over og går i forbønn
gjennom oss med sukk som ikke kan uttrykkes i ord, og vi kommer inn i en
ny dimensjon når vi ber i ånden (ukjente tunger) slik Paulus
gjorde. (1. Kor 14:15).
Den Hellige Ånd (Trøsteren - som er
ved vår side for å hjelpe) hjelper oss, da vi ikke vet å
be rett. Men Han kommer til vår unnsetning og ber gjennom oss til
Faderen! Hele Treenigheten er med i vårt fellesskap når vi
ber til Gud, vår Fader, i Jesu Kristi vår Herres navn!
Bønn er menneskehetens mest nødvendige
bindeledd med den Allmektige Gud. Egentlig er det å tre inn i Hans
nærvær med våre bønner, begjæringer og takksigelser.
Når vi ber, ikke bare lytter Gud, men han taler til vår ånd
og svarer på våre bønner på Sin måte, i
samsvar med Sin guddommelige og nådige vilje.
Skriften sier at Han er nærmere enn våre
hender og føtter. Derfor er det ikke vanskelig å trekke til
oss fra Hans kraft ved å strekke ut i bønn og berøre
Ham.
Kvinnen med blodsott rørte ved Ham i tro
og mottok et øyeblikkelig mirakel. Jesus snudde seg i menneskemengden
og spurte: "Hvem rørte ved mine klær?" Mange var venner med
Ham, men én person berørte Ham i tro. Hun hadde sagt ved
seg selv: "Kan jeg bare få røre ved Hans kledebon, så
blir jeg helbredet" (Matt 9:21).
Bønn er å tale med, lytte til og kommunisere
med vår skaper idet vi trer inn i Den allmektige Guds nærvær!
"The 20th Century Bible" oversetter denne beretningen
slik: Jesus sa: "Noen har rørt ved Meg", og de sa: "Mester, menneskehopen
presser Deg og trenger deg". Men Han svarte: "Nei, noen har gjort en fordring
på mine ressurser".
Når vi tror og strekker oss ut i bønn
for et mirakel, gjør vi en fordring på Hans ressurser og trekker
fra Hans store forrådshus av velsignelser det som vi måtte
ønske! En annen vidunderlig side ved saken er at kvinnen mottok
miraklet uten at Jesus visste om hennes behov. Miraklet var allerede utført
før Jesus var oppmerksom på det!
Bønn forandrer ikke bare ting - den forandrer
også liv!
Den enkleste måten for meg å illustrere
Guds forsørgelse for oss på, er å sammenligne det med
en bankett. Mange bord fylt med den beste mat, står midt i rommet
og gjestene forsyner seg selv som de vil. Verten går bare rundt og
ser til at alle får nok å spise, mens oppvarterne fyller på
bordene med nye forsyninger. Verten bryr seg ikke om du går en eller
tre ganger til bordene, så lenge du bare får nok å spise.
Han vokter ikke på deg for å se om du tar ett eller to kyllinglår.
Tilgivelse, helbredelse, velsignelse og fremgang
er alt sammen tilveiebragt for oss. Vi kan få alt vi trenger. Alt
vi må gjøre, er å strekke oss ut i tro og gjøre
fordring på Hans ressurser ved å ta imot. Automatisk, når
vi trekker fra Hans ressurser i tro på Hans fullbragte verk på
Golgata, skjer miraklet.
Bønn forandrer ting!
Gjennom bønn og samfunn med Gud kan vi påvirke
retningen som denne verden har og forandre samfunnsstrukturen. Bønn
forandrer ting. Mange situasjoner har blitt endret, liv forvandlet og prioriteringer
omgjort ved tilbringelse av tid i bønn.
Hvorfor er det slik?
Gud svarer på bønn. Gud utfører
mirakler. Han er virkelig, og samfunn med Ham er en strålende virkelighet.
Ikke bare forandrer bønn ting, men den forandrer menneskers liv,
både de som blir bedt for så vel som de som ber. Tusener av
bønnesvar blir til stadighet nedskrevet i bøkene i Himmelen,
samt også i en overgitt kristens hukommelse. Mirakler som frelse,
helbredelse, beskyttelse, utfrielse og fremgang er vanlige hendelser for
dem som virkelig tror på Guds Ord og tar til seg Hans løfter
som sine. En person får et totalt nytt syn på livet når
han tilbringer tid i Guds nærvær. Hans prioriteringer endres
så vel som hans ønsker og mål i livet. Og hans tenkemåte
blir vennligere og mer omsorgsfull.
***
HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: hunwww@online.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww
---
---