HUNs Studie Bibliotek, hefte nr. 003:

Vismannen og den lærde uvidenhet,
- om Nicolaus Cusanus (1401-64).

Av Rune L. Hansen, ca. 1982.

HUNs Forlag, 1997.

Copyright © Rune L. Hansen.

Vismannen og den lærde uvidenhet,
- om Nicolaus Cusanus (1401-64).

Ved Rune L. Hansen, ca. 1982.

          Det morer meg at en lærd går hen og skriver et verk om lærd uvitenhet. I dag er det mere enn 500 år siden Nicolaus Cusanus (1401-64) gikk hen og gjorde dette, med storhet.
          Hans litterære verk er ikke så omfangsrikt, men åndelig er det desto mere omfattende, vesentlig, og grunnsolid. Først noen ord om forfatterskapet: Han efterlot seg 19 filosofisk-teologiske verker, 8 naturfilosofiske, 5 kirkepolitiske, ca. 300 prekener, samt en omfattende korrespondanse. Av bøkernes titler kan nevnes:

          Men Nicolaus Cusanus ikke bare skrev bøker, - han var i beste forstand et levende, kreaktivt og allsidig menneske i sin samtid, - og ble en åndspersonlighet som ved hele sitt livs alkemi i dypeste forstand hører den store tradisjon til.
          Han ble av kulurhistorikeren Egon Friedell (1878- 1938) beskrevet som en doctor universalis, og som "inkubasjonstidens" fremste åndspersonlighet og representant, - som denne tidens største, ja kanskje eneste filosof, som med lysende klarhet formulerer tidens grunntanker.

Bilde 1:

          En doctor universalis og vis mann, som en selvfølgelighet var han også filosof, eller en som er glad i og ærer visdommen (hvilket ordet filosofia betyr), og som en naturlighet var han vismann - en som hadde visdom å formidle. Dette menneske var Nicolaus fra Cues, som latiniserte sitt navn til Cusanus, som døde i 1464, en av tidens allsidigste lærde, som fra sønn av en fattig frakteskipper ved Mosel svang seg opp til å bli en innflytelsesrik kirkefyrste. Han ble kardinal og pavelig legat i Konstantinopel. Bare var Cusanus ingen akademisk betrakter, kardinal, teolog eller filosof i gjengs moderne forstand (når tiden er preget av Babylon), - for ham var et liv i ærlighet og kjærlighet på visdommens vei, med opplevelse og delaktighet noe naturlig og gitt, - derfor kan han i dag tre frem for oss som et oppriktig og edelt menneske med virkekraft. Han var oppriktig deltager i det levende liv og i sin tid; - men uten på noe vis å være en værhane for tidens strømninger, uten på noe vis å miste sin samtid hever han seg over sin tids vilkårligheter og realiserer derav de beste muligheter og konsekvenser, implisitt heller ikke uten å hente næring fra dybdene bakenfor tidsrommets overflate; han er på en og samme tid konser- vativ og radikal, og direkte og enkel, om enn visse parter i samtiden som følge av sin politikk og hans uvanlighet kanskje fant ham tildels dunkel. Han var f.eks. bl.a. klar over at jordkloden beveger seg rundt solen.

          I Norge har det vært utrolig stille om ham. Med unntak av at han kom til å få svært stor betydning for Aasmund Brynildsen (1917-74), som gjorde en imponerende pionèrbragd med presentasjon av hans person, samtid og arbeider. Men Cusanus er også interessant nok presentert av Egil A. Wyller; i "Fra tankens og troens møtested" (Oslo, 1968). Ellers er han ikke stort omtalt eller presentert på norsk, meg bekjent. Presentasjonen i det følgende har tatt utgangspunkt i Aasmund Brynildsens arbeider, som jeg henviser til og anbefaler inderlig, som jeg bearbeider en liten smule i lys av Édouard Schuré (18 - 19) og R. Steiner (1861-1925) og noen egne tanker. Forhåpentligvis vil vi i tiden som kommer bli langt bedre kjent med Nicolaus Cusanus her i Norge og Norden, og hans arbeider bli bearbeidet meget mere.

          Nicolaus Cusanus kom tidlig hjemmefra, - ved 12-årsalderen ble han satt i skole hos Brødrene av det felles liv i Deventer, etslags mysteriesamfunn som drev humanitært arbeide, opplysningsvirksomhet og hadde stort ry for sin fromhet, hvor han ble i tre år. Hvorefter han kommer til universitetet i Heidelberg hvor han blir i ett år - det samme året som Johann Hus (ca. 1369-1415), "tsjekkernes apostel", brennes på kjetterbålet i Konstanz. Derefter fortsetter han sine studier ved universitetet i Padua hvor han blir "initert i videnskapen om himmelen likesom i matematikkens hemmeligheter," derefter er han i Rom før han kommer til Tyskland igjen, til Køln hvor han studerer teologi. Fem år efter blir han viet til prest og kannik; og siden er han stadig på reisefot, blir kardinal og biskop og pavelig legat som drar omkring i Europa i reformiver. Tidlig ble han en kjent og respektert og høyt ansett mann. Hans virkeområde var da også stort og mangfoldig; altfor stort til å gå nærmere inn på her. La meg heller mest her nu fortelle om hans lærde uvidenhet, hvordan den ble til og hva den betyr.

          På en hjemreise fra Grekenland hadde han en opplevelse - den eneste av tradisjonell mystisk karakter vi hører om i hans liv - hvor han i et glimt hadde sett den skjulte Gud. De Docta Ignorantia (1440), eller Om den lærde uvidenhet, var det verk som ble den første frukt av denne opplevelse. Ved denne opplevelsen ble han "ledet frem i den lærdom som er uvidenhet til å fatte det uforståelige." Og, sier han i et brev - "dette var jeg istand til å nå ikke ved forstanden, men ved en transendering av de varige sannheter som kan nåes ved fornuften ... I dette aller dypeste anliggende må vår menneskelige forstand av all kraft bestrebe seg på å nå den enhet hvori alle motsetninger forsones." Disse "varige sannheter" som ikke kan nåes med forstanden er de logisk-matematiske. De varige sannheter vi har i matematikken kan ikke i seg selv gi tanken noen viden om Gud. Ikke i seg selv - men i seg skjuler de en kraft, en dynamikk som viser ut over seg selv, en selvovervinnende, seg selv opphevende nødvendighet. Det er det samme Rudolf Steiner (1861-1925) inn i vår tid har snakket om som den sansningsfrie, eller rene tenkning eller som den forsterkede tenkning - ikke en tenkning i lukkede logiske systemer og ikke en tenkning bare for tenkningens egen vilkårlighets skyld (en trenger egentlig ikke å tenke for å "tenke" på seg selv i snever, egoistisk forstand; og en slik "tenkning" vil kunne stegres om en vet hvordan). En transendering av tenkningen innebærer f.eks. at en høyere og naturligere pakt med Logos selv opprettes - og en slik pakt bringer en også hen til de varige sannheter som matematikken uttrykker. Matematikken er som bekjent i sin grunnstruktur et abstrakt bilde av verdensprosessen; hvilket grekeren Pythagoras (ca. 585-507 f.Kr.) - det første menneske muligvis som betegnet seg som filosof - uttrykte i sin velkjente sentens: alt er tall. Cusanus begynner ikke, sier Aasmund Brynildsen, sitt første grunnleggende filosofiske verk, "Om den lærde uvidenhet", med gudsbegrepet - men med selve erkjennelsesviljen som fenomen. Hans gudsbegrep fremgår også av hans betraktning av det menneskelige erkjennelsesfenomen.

          På hjemvei fra Grekenland hadde som nevnt Cusanus opplevelsen av den for ham så betydningsfulle skjulte Gud. Vi kjenner igjen begrepet "den skjulte Gud" fra Apostlenes gjerninger (kap. 17) i Bibelens Nye Testamente, hvor Paulus befinner seg i Athen, og blir bragt opp på høyden Areopagos for å tale, hvor han åpner sin forkynnelse av Gud og Menneskesønnen med disse ord: "Athenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. For da jeg gikk omkring og så på deres helligdommer, fant jeg et alter med denne innskrift: "For en ukjent Gud." Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere." Denne Gud beskriver Paulus her i det vesentlige slik:
          Den Gud som skapte verden og alt som er i den - han som er herre over himmel og jord; han som gir alle liv og ånde og alle ting - for det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere sier: "For vi er hans slekt." Fordi vi altså er Guds slekt, sier Paulus videre, "må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. Disse uvitenhetens tider har Gud båret over med, men nu befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om." De nysgjerrige athenere lyttet ivrig til Paulus, men da han kom inn på Jesus Kristus syntes de han ble spekulativ og forlot ham; bare noen få tilhørere ble igjen, deriblandt en som blir betegnet som Dionysios fra Areopagos-rådet, og disse slutter seg til ham i Jesus Kristus. Derefter forlot Paulus Athen. Disse "uvitenhets tider" som Paulus siktet til er enda ikke tatt slutt og omvendelsen ble kan hende ikke ikke slik han i beste fall kunne håpe, - disse Pauli ord henger vel på en viss måte i løse luften ... Men det lar seg jo fint forstå hva han ville frem til. Det er som det ligger en dypere betydning i det at forfatteren til Apostlenes Gjerninger i NT lar en av Pauli tilhørere hete Dionysios - antikkens store åndspersonlighet Orfeus ble Grekenlands sjel da han innordnet Dionysos-mysteriene og ble sagt å være Apollons sønn. Orfeus var yppersteprest og konge i Trakia og lot bygge templer for Zeus og Apollon og lot Dionysios guddommelige sol lyse i mysterienes natt. I Orfikernes tanke var Zeus to store sønner Apollon og Dionysos forskjellige åpenbaringsformer av den samme guddom. Dionysos representerte den esoteriske sannhet, tingenes grunn, som kun var tilgjengelig for de innviede - mens Apollon var en personifikasjon av den samme sannhet som den åpenbarte seg i jordlivet og den sosiale orden. Dionysos er de innviedes sol. For den innviede betød Dionysos den guddommelige ånd som den åpenbarte seg i universet, mens Apollon var dens åpenbaring i det jordiske menneske. Den ene hersket over det hinsides, og den annen over de levende. Orfeus ble yppersteprest i Trakia, den øverste prest for den olympiske Zeus, og for de innviede åpenbarer av den himmelske Dionysos - denne Orfeus innsatte Zeus som hersker i Trakia og Apollo i Delfi. Orfeus levde 1300 år før før Jesus Kristus, ved begynnelsen av den hellenske kultur - på samme tid som Moses, og som Moses også innviet i Egyptens mysterier, hvortil han kom via Samothrake. Vitenskapen om tallene og kunsten å beherske viljen er de to magiske nøkler som åpner alle universets dører, sa prestene i Memfis i Egypt. Kjernen i de gamle mysterier var at man bak alle gudene så den ene og høyeste gud. Denne lære og alt som fulgte av den var selve nøkkelen til Kosmos. Det er vel godt mulig at den Dionysos som Paulus traff i Athen ved navnet peker hen på guddommen Dionysos, de innviedes store sol ... og navne-avledningen er klar nok og det var ikke noe uvanlig navn. Men i begynnelsen av det 6. århundrede efter Jesus Kristus ble den greske skriftsamlingen Corpus Dionysiacum fremlagt på et kirkemøte i Konstantinopel; fra det 9. århundre av kom skriftene til allmenn utbredelse i Vesten gjennom en oversettelse til latin (ved filosofen Scotus Eriugena, ca. 810-77), siden da virket de avgjørende inn på utformningen av middelalderens filosofi og teologi - og også for en så sen åndspersonlighet som Cusanus hadde disse skrifter som fremmer en lære om den skjulte Gud (i likhet med Paulus på Areopagos) stor betydning. Skriftenes forfatter, Dionysios Areopagiten, utga seg for å være den som hørte på Paulus på Areopagos ... Flere sammenhenger kunne nevnes - men poenget er at den skjulte eller okkulte Gud i den store tradisjon ikke har vært noe ukjent begrep; f.eks. skrev Proclos (410-485 e.Kr.) bl.a. en hymne til den ukjente Gud.
          Bare et enda eksempel, som jeg har fra "Tystnadens röst" (norsk: taushetens røst), - en stille og rolig, liten bok av en meget baksnakket russisk-europeisk kvinnelig stor åndspersonlighet, Jelena / Helena Petrovna Blavatsky (1831 -1891). Hun oversetter, gjendikter og forsøker å forklare gamle indiske tekst-overleveringer, og et sted går teksten - som er en slags beskrivelse av en innvielse, slik: "Tre saler, O trette pilgrim, leder til besværets slutt. Tre saler, O Maras beseirer, skulle føre deg gjennom tre tilstander til det fjerde og derifra til de syv verdener, den evige hvilens verdener. Ønsker du lære kjenne deres navn, lytt da og husk: Den første salens navn er UVITENHET - Avidya. Dette er den sal i hvilken du så dagen, i hvilken du lever og skal dø. Den andre salens navn er LÆRINGENS (prøveundervisningens) SAL. I denne skal din sjel finne livets blomster, men under hver blomst en ringlad orm. Den tredje salens navn er VISDOMMENS SAL, (...)" Iøvrig en tankevekkende liten bok!

          Begjæret efter viten er nedlagt i oss av naturen og det umiddelbare objekt for vår erkjennelsesvilje er vår egen uvitenhet. "Hvis vi fullt og helt kan fatte dette begjær vil vi erhverve lærd uvitenhet." Et grunnbegrep hos Cusanus er helhet og enhet. Ingenting eksisterer for seg selv alene; de uendelige mangfoldige fenomener vi ser utfoldet i naturen og universet og i historien danner tross de uendelige forskjeller - det gies ikke to fenomener i universet som er fullkomment like, sier Cusanus - en helhet og en enhet, henger altså sammen, virker inn i hverandre, er hverandres virkelighet. "Skjønt vi hverken fatter eller forstår det, vet vi det er en kjennsgjerning at alle ting står i en eller annen relasjon til hverandre og at alle enkeltfenomener, i kraft av denne inter-relasjon danner et univers og at mangfoldet av vesener i det ene Absolutte er enheten selv." Men til denne enhet selv når ikke den analyserende og sammenføyende forstand ved noen art addisjon, ved å legge fenomen til fenomen, for den når derved aldri til noen absolutt grense, hverken utover eller innover, hverken kvantitativt eller kvalitativt, aldri til noen gyldig definisjon, den må tvertimot erkjenne seg selv som definert og begrenset av sitt eget uendelige objekt. Dette "uendelige objekt", eller rettere sagt mål og grense for vår vesentligste vilje, viljen til viten, til den absolutte sannhet, som først negativt gir seg til kjenne for tanke i den lærde uvitenhet, kaller Cusanus det absolutte Maximum. Det gies ikke to sannheter, men én eller ingen. Dette absolutte Maximum - som altså ikke er identisk med det univers som våre sanser viser oss - er det "som uten tvil troes å være alle folkeslags Gud."

          Cusanus bringer oss på en måte hen til Sokrates (469-399 f.Kr.) så berømte utsagn, som han viser oss hen til som utgangspunkt, det enklest mulige: Jeg vet at jeg ingenting vet. Denne sats fra Sokrates og Cusanus vil naturlig og uvilkårlig opprøre mange kloke mennesker. Men selvfølgelig vet vi en hel del; om ikke alt. Vi vet meget om enkelte ting og om enkelte lovmessigheter. Dette Kosmos er Guds avbilde. For mennesket er iakttagelsen ingenting ferdig eller avsluttet, men bare den ene siden av en hel virkelighet - den andre siden ut- gjøres av begrepet. Gud er den fullkomne og intet er fullkomment uten i er- kjennelsen av seg selv. Denne erkjennende kraft har Gud gitt sin verden i menneskeånden. Mennesket er skapt i Guds bilde og først ved det fullbyrdes da skaperverket. Det er som sagt med Orfeus: Gud dør i oss og gjenfødes i oss. I vår umiddelbare opplevelse av virkeligheten inngår to grunntrekk - et passivt og et aktivt, den vrimlende mangfoldighet av sanseinntrykk og legemlige impulser - og vårt eget billedskapende, ordnende indre. Cusanus kaller gjerne denne indre ordnende evne, som vi selv bevisst må aktivere, for mens som han forbinder med verbet mensurare, å måle. Fornuften er en målende, proporsjonsbestemmende kraft. I Dionysos Areopagos lille skrift "Theologia mystica / Den mystiske teologi" heter det i avsnittet "Hvorledes man bør enes med, og innstifte lovsanger for, hin altets urgrunn - ovenover alt", i de første linjene: "I henhold hertil er det vi ber vår bønn om å få ankomme til dunkelheten ovenover lys, og gjennom mangel på viten få se, og ved å ikke se og å ikke erkjenne få erkjenne det som er ovenover syn og erkjennelse. For dette er i sannhet å se og å erkjenne, og dette er å besynge på egentlig måte det som er ovenover værensfylden: ved å oppheve alt som er." Mennesket må arbeide videre i den klarest mulige bevissthet om sin erkjennelses ufullkommenhet, just for å utvikle det mest fullkomne i sitt vesen. Det må jage efter det mål, som også er dets utspring: den ene evige uendelige sannhet i det mangfoldige og flyktende, ved å utfolde hele sin egen fri åndelige skaperkraft overfor den, ikke i en vilkårlig lek med tanker, men i en stadig kamp med den konkrete verden som er sannhetens medium. "Formodningene skal gå frem av vår ånd, som den virkelige verden er fremgått av Guds uendelige fornuft. For i kraft av sin opphøyede likhet med Gud tar menneskets ånd, sålangt det er mulig, del i en skapende naturs fruktbarhet og frembringer ut av seg selv efter den allmektige formkrafts bilde i seg, en åndelig virkelighet som tar den legemlige opp i seg ..." I sannhet kjent er intet enkeltfenomen, fordi det bare kan erkjennes i sin helhet. Men i denne negative innsikt i all erkjennelses relativitet ligger også en positiv spore - fra fenomen til fenomen ledes tanken stadig dypere inn i vissheten om en absolutt enhet hvori alt eksisterende er tilstede som enhet og som selv er tilstede i alt som den ene. Således som Gud skaper den konkrete verden, således skaper menneskeånden et indre åndelig univers gjennom sin erkjennelseskamp med Gud. I "De Coniecturis / Om formodningene," sier Cusanus: "Og således som Guds absolutte væren samtidig er alt det som i et hvilket som helst vesen er dets væren, således er også menneskeåndens enhet det værende i dens formodninger." Det vil si: det sanne og blivende i den indre verden som bygges opp av menneskeheten ligger ikke i de og de "sannheter," de og de enkelte konjekturer, som ånden jo hele tiden beveger seg frem gjennom, men i den enhet den gjennom den realiserer, den stadig voksende indre representasjon av virkelighetens grunnstruktur. Men jo dypere ånden erkjenner seg selv i den verden den folder ut av seg selv, desto rikere frukter får den selv av det, for dens mål er den uendelige fornuft.

          For Orfeus var Apollon det åndelige lys - likesom Zeus var den guddommelige mann og hustru, den uutsigelige og den store demiurg. Dionysos, den trefold åpenbarte, den guddommelige ånd, Zeus rene lys, er den lysende ånd og den levende visdom, levende fra begynnelsen i sin fars bolig i de evige årsakers uforanderlige og rene eter. Med andre ord Logos eller Kristus. Menneskene er Dionysos kjød og blod. Apollon er det åndelige lys og den eneste guds ord som evig åpenbarer seg i verden - sannheten er guds sjel og lyset er hans legeme. Apollon er symbolet på det åndelige lys av hvilket solen bare er det fysiske bilde, og hvorfra all sannhet kommer. Apollon er det universelle verdensord, den store formidler, indernes Vishnu, persernes Mithras og egyptertnes Horus. Heroer og halguder er Apollons sanne legeme, de innviedes sol. Ved begynnelsen av den hellenske kultur står den store reformator Orfeus som innvies i Apollons mysterier. Ved den hellenske kulturs høyde fremtrer siden Pythagoras - og Thales (ca. 620-543 f.Kr., - en av de 7 vise, et par generasjoner før Pythagoras) som innleder en ny innstilling til naturhistorien og tenkningen. Hvilké igjen efterfølges av betydningsfulle åndspersonligheter som Sokrates (469-399 f.Kr.) og Platon (427-347 f.Kr.), Aristoteles (384-322 f.Kr.), Euklid (ca. 300 f.Kr.), Jesus Kristus og Paulus, Plotin (205-270), Augustin (354-430) og Proclos (410-485) og Dionysios Areopagiten, Frans Assisi (1182-1226), Thomas Aquino (1225-74) og Bonaventura (1217-74) og det anonyme verk Liber XXIV Philosophorum (De 24 vismenns bok, som ble tilbakeført til Hermes Trismegistus), og Chartresskolen, - til denne antydningsvise linje gjennom den store tradisjon efter hvert når Cusanus ... som blir født i 1401. Og linjen kunne føres videre fremover; til Kopernikus (1473-1543, med samme fornavn som Cusanus) og Johannes Kepler (1571-1630) - begge mottok vesentlig innflytelse fra Cusanus, særlig og direkte sistnevnte (hvilket er av betydningsfull interesse, for å la det være nevnt), og videre kunne som en naturlig fortsettelse nevnes Goethe (1749-1832) og Schiller (1759-1805) og R. Steiner (1861-1925), selv om ingen av disse (* 1) så vidt jeg vet visste om Cusanus.

          Cusanus er blitt betegnet som den siste store platoniker og som den siste skolastiker og som det første egentlige renessanse-menneske; - og han er virkelig en grunnsten åndshistorisk sett. Efter ham - eller i og med ham - er det noe som skjer. Men hans skrifter ble forbigått og fortiet i hans samtids toneførende akademiske og kirkelige kretser, og gikk efter hans død stort sett i glemmeboken, - for så omkring 500 år senere å bli gjenoppdaget i visse kretser. Men virkningene av hans virke og kjernen i hans arbeide er enda ikke tilnærmet forløst med sin betydningsfulle kraft, - med et eneste unikt (?) unntak - Johannes Kepler, som storslagent og enda uoppdaget videreførte hans arbeide med vekten av hele sitt liv. Cusanus er i sin omfattende og store enkelhet en nøkkelperson i vår kulturhistorie.
          Såvel Aristoteles som R. Steiner definerte tankevirksomheten i den menneskelige organisme som først og fremst skapende, formende kraft (både i den åndelige og den fysiske verden), dernest reflekterende. Kunnskap er syntesen av iakttagelse og begrep. Først når vi har både begrep og iakttagelse av en ting har vi hele tingen. Hva R. Steiner betegnet som den sansningsfrie eller rene tenkning vil si å gjøre seg fri (akkurat ja) fra alle usaklige faktorer som spiller inn såsom ønsker, tilbøyeligheter, emosjoner, affekter, illusjoner, etc. Graden av menneskets frihet i tilværelsen er bestemt gjennom kvaliteten i dets tenkning, og tanken er veien til den åndelige verden. Gjennom den sansningsfrie tenkning betrer mennesket det etisk-ideelle plan, hvor det omgås like konkret med tanker og idéer som med stoler og bord på det fysiske plan. I sin selvbiografi sier R. Steiner: "I viljen øves friheten; i følelsen oppleves den; i tanken innsees den. Man må bare ikke gi slipp på tenkningen om man vil oppnå dette." Og etsteds i sin foredragsrekke om Thomas Aquinos filosofi sier han: "Kant søker kun virkeligheten i den ytre iakttagelse og aner slett ikke, at den annen halvdel av virkeligheten nettopp ligger i det vi bærer i oss." Mennesket erobrer virkeligheten ved hjelp av sitt arbeide. Derved at det er født oppstår illusjonen, hvor det som er ett deles i to: i iakttagelse og idéverden. Derved at jeg lever, sier R. Steiner, "at jeg blir til, at jeg utvikler meg, forener jeg virkelighetens to strømninger. Jeg i mitt erkjennelsesliv arbeider meg inn i virkeligheten (...) Da ser jeg inn i meg selv: det jeg ser inne i meg selv er nettopp hva iakttagelsesverdenen mangler." Det er en tilkjempelse av virkeligheten ved den menneskelige erkjennelses hjelp. Universet selv er Guds, den uendelige enhets avbilde - derav dets betegnelse, men også hvert eneste av dets elementer er det. Denne universets enhet og helhetlige orden er det som overhodet muliggjør en erkjennelse av skaperverkets natur, en sammenligning mellom dets ledd og en bestemmelse av forholdet mellom dem. Det er uendelig, tanken kan aldri ved å legge ledd til ledd komme til noen ende i det, hverken innad eller utadtil. Men det er en "mangelfull," relativ uendelighet, ikke absolutt som det absolutte Maximum, Guds egen, som det nettopp er betinget av, som er dets grunn og utspring. Gud er alt det som kan være, og det er i ham ett. Og da han er den skap- ende er hans skapen hans væren. Gud er den ubevegede beveger, det sentrerende oversentrum. Hadde Cusanus kjent den moderne matematikks uttrykksmåte, sier E.J. Dijksterhuis, ville han kalt universet infinitus og Gud transfinitus. Da universet altså ikke rommer det absolutte, men kun er dets best mulige avbilde i det konkrete, har det intet reelt midtpunkt og alle bevegelser i det er nødvendigvis relative. Absolutt bevegelse og absolutt ro er identiske og finnes bare i Gud, aldri i universet. Derfor er Gud å sammenligne med den uendelige kule hvis midtpunkt er overalt og hvis omkrets er intetsteds. Universets midtpunkt og omkrets er den evige uendelige Gud, dets skaper, som finnes overalt i det, men intet sted, i intet enkelt ledd alene, for han er bare i noe i kraft av å være i alt, og følgelig står han over alt. Det er altså snakk om urbilde og avbilde. Hvis det som utstråler fra det skapende Ene, som radiene fra en sirkels midtpunkt, stråler mot det uendelige - og tallrekkene som det Ene avler er uendelig og uten grense - da blir også sirkelens omkrets uendelig og dens midtpunkt, det Ene, er da intet steds og overalt. Gud er intet sted og overalt, han er i det skjulte, det okkulte. Overalt i mangfoldet er enheten tilstede, også i den mangfoldighet av religioner hvori den Ene har åpenbart seg for menneskene. Det var i året 1438 på tilbakeveien fra Konstantinopel, hvor han hadde oppholdt seg som pavelig gesandt, at Cusanus plutselig ble klar over grunnprinsippet i sin filosofi: coincidentia oppositorum. Alt det som eksisterer, lever og virker gjennom å være krysningspunktet for to motsetninger. Et slikt coincidentia oppositorum er Gud, som er det absolutte maksimum, idet han er den altomfattende uendelighet og tillike det absolutte minimum, idet han er i alle ting, også i det minste. Et slikt coincidentia oppositorum er verden, som består av en uendelighet av enkeltheter, men i seg selv er en enhet. Likeså mennesket og ethvert individ. Og som Egon Friedell sier: "Endelig er også Cusanus selv et slikt coincidentia oppositorum, idet han har kunnet forsone religion og vitenskap, patristikk og mystikk med hverandre, en besindig bevarer av det gamle og en fyrrig forkynner av det nye, verdensmann og gudssøker, kjetter og kardinal, den siste skolastikker og det første moderne menneske."
          Coincidentia oppositorum betegner nærmest motsetningers meningsfylte sammenheng. Enhet er for Cusanus ikke noe som bare er, men som stadig trer frem fra sitt skjul ovenover alt som er. Enhet er således hver enkelt tings værensform - Unitas igitur singulis rebus forma essendi est, sier Cusanus. Egon Friedell sier at det er alt i alt det skapende paradoks prinsipp Cusanus har innført i filosofien. "Han har oppsporet og opplyst det på alle den indre og ytre erfarings områder og på ytterst suggestiv måte personifisert det i sitt eget liv og virke."
          Et av skolastikkens og Thomas Aquinos logiske beviser for Guds eksistens er dette: Erkjennelse kan vi til å begynne med kun oppnå derved at vi nærmer oss universalia in rebus, ser inn i tingene. Vi kan kun trenge inn i den åndelige verden ved hjelp av menneskelige krefter derved at vi fordyper oss i tingene, slik situasjonen er, henter det ut av tingene som kan kalles universalia in rebus. Det vil si universaliene i tingene, det universelle i tingene - tingene i kraft av deres overordnede Enhet. Mao. det helhetlige perspektiv. Det mennesket opplever som idé i sin sjel og forklarer seg ved hjelp av sin forstand, er det samme som det mennesket opplever det reale, det universelle med. Således er ifølge formen universaliene i tingene forskjellig fra universaliene efter tingene, som så forblir i sjelen; men ifølge innholdet er det samme. Universaliene i tingene og universaliene efter tingene har samme innhold, men forskjellig form. Men hertil kommer også at det som lever utbredt, individualisert i tingene, den egentlige intelligible verden: her finnes igjen det samme innhold som er i tingene, og som finnes i menneskesjelen efter tingene, lik i innhold, forskjellig i form; her rommes innholdet atter i en annen form, men det er samme innhold. Dette er universalia ante res, universaliene før tingene - dette er universaliene som de er i den guddommelige forstand. Vi kan kun trenge inn i den åndelige verden ved hjelp av menneskelige krefter derved at vi fordyper oss i tingene - så kan man slutte baklengs, hvordan det forholder seg med universalia ante res: Vi ser verden i bevegelse ("alt flyter," som Heraklit, ca. 540-475 f.Kr., sa; alt er i uavbrutt bevegelse og forandring i den eteriske verden). Den ene ting beveger den annen, fordi den selv er satt i bevegelse - således kommer vi fra en bevegelse til en annen, og fra denne til enda en beveget ting. Men sånn kan vi ikke fortsette - vi må komme til en første igangsetter. Men hvis den var beveget ville vi komme til en ny beveger - vi må altså komme til en ubeveget beveger, den ubevegede beveger, den første årsak. For Gud er et nødvendig første vesen, en nødvendig ubeveget første beveger, det er en gitt sak for den logiske tenkning. Dette er overlevert, men er også logisk og kan erkjennes; og så sant som at verden ikke alene er overfladisk. De fleste kjenner trolig ordet rebus som en gåte i form av bilder, bokstaver og tall - ordet er latin og betyr "ved hjelp av ting". Jeg skal kort gå litt nærmere inn på dette. Matematikk er i sin essens (som ikke er noe annet enn det menneskelige intellekt) en paradoksal vitenskap - en lærd uvitenhet - dens grunn og kilde unndrar seg vår forestillingsevne. Matematikken er hele tiden det ypperste symbol, fordi sjelen, som Cusanus betegner som "det levende tall", i den virker alltid spenningen mellom det uendelige og det endelige, det udelelige og det delelige, enheten og mangfoldet - den er i sin grunnstruktur et abstrakt bilde av verdensprosessen. Matematikken står i en særstilling på grunn av sin autonome åndelige karakter, den er ikke avledet og betinget av de bestandig skiftende sansbare former, den synes å åpenbare noe ubetinget, absolutt, i seg selv bestående, ut av seg selv virkende. De matematiske definisjoner og slutninger gjøres ikke ut fra sanseerfaringer, matematikken er ikke et system av abstraksjoner, trukket ut av det konkrete, men et autonomt intellektuelt område. For Pythagoras var matematikken selve vitenskapen - og denne ble inndelt i 4 vitenskaper: - geometri, aritmetikk (tall-læren), musikk og astronomi. (Se Fig. 1).

--- Fig. 1: Den pythagoriske inndeling av vitenskapen / matematikken i QUADRIVIUM: aritmetikk, musikk, geometri og astronomi:

--- Fig. 2: UNIVERSALIA IN REBUS:

--- Fig. 3: VITENSKAPEN / MATEMATIKKEN:

--- eller (fig. 3) slik:

          For Pythagoras var utvikling livets lov, tallet universets lov og Enheten Guds lov. Rebus som en gåte i form av bilder, bokstaver og tall, sa jeg - med ordet bilder peker jeg hen på symboler, arketyper eller geometrien. Med ordet bokstaver peker jeg hen på det fonetiske sprog (kommunikasjon, relasjoner og harmonier), på den levende ånd - eller Logos. Likesom det for sproget er gitt en ABC - finnes det for tallene en 123; - og med ordet tallene peker jeg altså hen på aritmetikken. I våre babylonske dager er det knapt noen som behersker hverken ABC-en eller 123-en, eller perspektivet! - ordenes falskhet har drept sproget, som er blitt til babbel. I Fig. 2 viser jeg dette forhold, hvor sirkelen med punktet i midten (et gammelt bilde på solen og Apollon!) skal uttrykke geo- metrien - og på den ene siden tallene, det som måler; på den annen side ordene, det som mæles; og i midten det som veier og overveies hvor målestokken (såvel som loddesnoren) er implisitt. I Fig. 3 viser jeg det samme forhold direkte overført til tregrenings-nøkkelen eller visdomsnøkkelen eller urnøkkelen eller metamorfose-nøkkelen eller den alkemiske nøkkel (denne nøkkel kan gies mange navn!) som jeg tidligere har presentert i en artikkel over Hermann Hesses forfatterskap og også ved annen anledning skal utdype. Denne nøkkel er en av bokstavene i den nye kulturs alfabet, eller et av tegnene i den nye kulturs arketypografi; likesom sirkelen i Fig. 2 også er det (den trefoldige sirkel); men dette skal jeg ikke gå nærmere inn på her. En slik måte - så å si ved hiero- gram eller figura rebus - å fremstille tingene, sammenhengene og perspektiver på er forresten forhåpentligvis ikke fjern; og har også langsomt og lenge vært i emning - jeg henviser f.eks. til "Die geheimen Figuren der Rosenkreuzer" av H.M. Theosophus (ca. 1590-1638) eller til Heinrich Khunrath (1560-1605) eller til Comenius` skrifter.

          Fornuften er en målende, proporsjonsbestemmende kraft. "I det mennesket måler verden, måler det seg selv", sier Cusanus. Derfor er menneskets verdenserkjennelse både en selverkjennelse og en gudserkjennelse - som det stod i en innskrift på tempelet i Delfi: "Kjenn deg selv - så kjenner du verden og gudene." Hvilket altså har med selvrealiseringens kunst å gjøre. Menneskeåndens vei er ingenlunde naturen uvedkommende, den er jo nettopp også dens vei. Mennesket har ikke bare et moralsk, men også et kosmisk ansvar. Så sant menneskene godtar at der gies en virkelighet, godtar de, mener Cusanus, at der gies en Gud, en virkelighetens grunn og enhet. Og den blir seg bevisst i oss som sitt åndelige bilde. Gudsbegrepet er altså for ham begrepet om en første, absolutt realitet, det ligger latent i det elementære virkelighetsbegrep. Det finnes derfor hos alle folk og til alle tider og det har ikke bare sin kilde i den direkte religiøse åpenbaring, men også i åpenbaringen i Naturens bok, og i logikken - sett med åpne øyne er Gud intet mindre enn en selvfølgelighet. Det esoteriske gudsbilde får med Cusanus en revolusjonerende betydning for hele verdensbildet. (Verdensbildet er alltid en utfoldelse av gudsbildet.) Det nye verdensbilde ligger i svøp i Cusanus verk. I Cusanus gudsbilde dominerer Sønnen som menneskesønnen, gudmennesket som fullender skaperverket, og den Hellige ånd, veilederen - duen - som bærer tilbake til utspringet. Kristus fremtrer som formidleren mellom den absolutt uendelige størrelse, som er Gud, og den endelige, men som sådan ubestembare størrelse, som er verden. Det er Kristus som gir hver ubestembar størrelse dens bestemthet og preg - ved Kristi kraft forløses motsetningene. Ved dette kan en forstå de Pauli ord: Ikke jeg, men Kristus i meg! Å erkjenne Kristus vil for hvert menneske på jorden si å erkjenne seg selv, det selv som med Augustins ord er oss nærmere enn vi er oss selv - og for hver religion vil det si å erkjenne det virkelige mål for sin egen søken. For at dette skal kunne skje må den kristne sannhet anerkjenne, tale til og kalle på hva det er av skjult sannhet og åpenbar sannhetslengsel i alle religioner. Hvis den lærde uvitenhet blir dyrket i alle religioner kan trosfanatikere og "den hellige krig" motarbeides.
          Jeg vil også si noen ord om den praktiske anarkisten og samfunnsreformatoren Cusanus i forbindelse med autoritets-spørsmålet. En autoritet som grunner seg på fysiske maktmidler og trusler er ingen sann autoritet og kan bare føre ulykker over kirken og kristenheten fordi den ikke er i pakt med sannheten. Egil A. Wyller sier i sin bok "Fra tankens og troens møtested" (- uttrykket er hentet fra Cusanus), at: - idet han hentyder til "gjenoppdagelsen" av Cusanus: "Det heter gjerne i dag at Cusanus er moderne. Måtte heller vi moderne bli litt mere cusaniske."
          Ethvert styre, mener Cusanus, hviler på samtykke fra dem som styres. "Siden alle mennesker av naturen er frie, så kan en hvilken som helst myndighet (som hindrer undersåttene fra å gjøre ondt og innskrenker deres frihet til å gjøre godt - gjennom frykt og straff -) bare komme fra samstemmighet (harmoni) og fra samtykke hos undersåttene, enten myndigheten ligger i en skreven lov eller i den levende lov som er i den styrende. For hvis menneskene av naturen er like sterke og like frie, og altså den som blir styrer, av naturen har samme makt som enhver av de andre, så kan den makt som den ene faktisk får over den andre, bare opprettes ved de andres valg og samtykke, akkurat som en lov også lages ved en overenskomst." Den lærde uvitenhet og dens konsekvenser lar seg også klart og naturlig fornemme her, som vi ser.

          Med Aristoteles får hele det naturhistoriske område sin oppmerksomhet. Han skapte et logisk system som bygget på lovene for det menneskelige sjeleliv i forhold til sanseiakttagelsene - dette hans system ble normen for all menneskelig tenkning i de kommende 1800 år. Ved romerrikets sammenbrudd stod den nye europeiske kulturs tenkning på et stadium helt under innflytelse av den kristne kirkes teologi og Aristoteles formelle logikk; den var alt Europa hadde overtatt av hans omfattende tankeverk. Ved gjenoppdagelsen av størsteparten av Aristoteles skrifter under renessansen flammet den sansebetingede bevissthet opp i en tankefrihet som ble innledningen til den nye tid - hele denne tidsalders karakter kommer klart til syne i en uttalelse av Francis Bacon: "Virkeligheten viser seg for oss bare når vi betrakter sanseverdenen. Bare sansene viser oss virkeligheten, den empiriske vitens virkelighet." Vitenskapens moderne tidsalder var kommet, den tid som beherskes av den induktive tenkning med basis i sanseiakttagelsene, den lukkede og ensidige logikk. Filosofien ble underkuet, og det kom til å dreie seg om oppsamling og bruk av ny viten uten per- spektiver - denne tenkning befattet seg ikke med åpenbaringens innhold og ville heller ikke finne seg i dens kontroll (naturlig nok efter at romer-kirken trådte inn i det romerske keiserdømmets arv og tilsvindlet seg autoritet ved Donatio Constantini, hvilket Cusanus gjorde sterkt oppmerksom på likesom f.eks. senere den spirituelle Simone Weil (1909-1943); og man gikk nu også til angrep på åpenbaringens innhold i den Hellige skrift og hevdet at den hørte inn under den sansebundne tenknings domene. I den eldste tid betraktet menneskene tankene som realiteter som ble skjenket dem fra åndsverdenen, realiteter som hadde en egen åndelig eksistens - siden da har åndsvitenskapen (dvs. den vitenskapelige redegjørelse for fenomener som ligger utenfor sanseiakttagelsens rekkevidde) bare vært en understrømning i den europeiske kultur, dog likevel den egentlige.
          Egon Friedell skriver i sin 3-binds kulturhistorie at fra midten av det 14. århundrede - dvs. efter den store Dante (1265-1321) - betrer en ganske annen mennesketype scenen, "eller rettere uttrykt, en mennesketype som bærer spiren til en annen i seg." Han betegner den utviklingsperiode hvor nutidsmennesket antar sin form (tiden mellom middelalderen og renessansen), innledningsfasen til renessansen, for "inkubasjonstiden" - likesom han betegner også vår egen tid som en inkubasjonstid. Han anfører at den nyere tids fødselstime var preget av en voldsom farsott som gikk hen over Europas befolkning - svartedøden. Herved sier han ikke at pesten var årsak til den nyere tids oppståen; men at det heller forholdt seg omvendt. Først kom "den nyere tid", preget av nihilisme og materialisme - og med den oppstod den svarte død. Det 14. århundredes grunntrekk betegner han som "sjelens grenseløse forventningsfullhet" og ved ordet "verdens- undergangsstemning" - like vel som vår egen tid apokalyptisk kan beskrives som "menneskehetens siste dager", sier han, - og videre: "men verden går ikke under, hvor ofte enn menneskene har trodd det, og den slags stemninger pleier nettopp å varsle akkurat det motsatte: en verdensfremgang, en ny måte å se og oppfatte verden på." Her skal imidlertid anføres at Egon Friedell (1878- 1938) døde før 3. verdenskrigs utbrudd, og under innledningsfasen til 2. verdenskrig. Hans 3-binds "Kulturhistorie" utkom i 1927. Da nazistene kom til makten i Tyskland brukte de hans verk som brensel ved Goebbels bålfest - tross mange advarsler nektet Friedell å forlate Wien; og mens Hitlers tropper i 1938 rykket gjennom gatene, trådte Friedell rolig ut av vinduet og knustes mot stenbroen fire etasjer ned ...

          Cusanus samtid ble som nevnt av mange opplevd som en undergangstid, endog Cusanus selv kunne i sin ungdom gripes av dens apokalyptiske stemninger. Skisma på Peters egen stol, prester og munker i libertinisme og vellevnet, hellige embeder tilsalgs for penger - og de begynnende opprør mot den rette lære, den syngende kjetter på bålet ... For Cusanus var den historiske katastrofe en utløsning, en påskyndelse til å formulere tanker hvis betydning for fremtiden han ikke kunne tvile på. Men denne fremtid var fjernere enn han trodde.

Bilde 2:

          Likesom Orfeus skapte det prestelige Grekenland, skapte Pythagoras det verdslige. (* 2) Han gav sin forgjengers verk en ny form - men denne form er samtidig en ny-skapning. Han samler Orfeus tanker til et sammenhengende system, idet han gjennomreiste hele den antikke verden før han henvendte seg til Grekenland, og beviser det vitenskapelig gjennom sin lære og moralsk i sin oppdragergjerning og i den orden han grunnet og som levde efter ham. Begge disse er Cusanus åndelige og okkulte forgjengere, hvis verk han har gitt en ny form - men en form som samtidig også er en betydningsfull nyskapning. Og ikke minst: i mellomtiden har sol-ordet, paradokset, tankens kors, Kristus vært inkarnert på jorden og som Jesus gått til Golgata for å korsfestes, bli ett med jorden og gjenoppstå. Orfeus lyser gjennom tidene som en genial skapende personlighet, som med sin mannlige ånd forenet kjærligheten til det evig kvinnelige i dets 3-dobbelte aspekt: i naturen, i menneskeverdenen og i himmelen. De tre verdener: naturens, menneskenes og gudenes støtter og opprettholder hverandre gjensidig. Legenden om Christofferus er gammel og sikkert velkjent for mange og yndet i billedkunsten i århundreder - kjernen i denne er når Offerus, som han først heter, vil tjene den mektigste konge i verden, på sine skuldre skal bære et barn over den farlige og stri elven; - han satte barnet på skulderen og lo da han kjente hvor lett det var. Men da han kom midt ut i elven syntes han at barnet ble så tungt å bære, og tilslutt følte han at knærne ville svikte under ham; stormen reiste seg igjen og de strie bølgene denne uværsnatten vokste høyere og høyere, og byrden på skulderen ble tyngre og tyngre - da sa kjempen Offerus: "Jeg trodde jeg bar et barn, men nu tror jeg hele verden hviler på skuldrene mine." Da talte barnet og et lys utgikk fra det som fra solen og stjernene bøyde seg og himmelen stod åpen idet barnet sa: "Jeg er Kristus, din Herre og din Gud, du bærer verden og dens skaper. En tro tjener er du og derfor skal ditt navn fra nu av være Christ-Offerus. Plant staven din i jorden ved hytten din, i morgen har den festet rot og bærer blader, blomster og frukter." Lyset svant og byrden lettet på ryggen hans og stjernene lyste som før; Christofferus gikk til hytten og plantet staven i jorden og det gikk som Kristusbarnet hadde sagt ... Offerus her er naturligvis intet annet enn en omskriving av navnet Orfeus. I syntesen av de tre verdener hviler Kosmos hemmelighet. Likesom den universelle trehet har sitt midtpunkt i Enheten, som er Gud, har den menneskelige trehet sitt i bevisstheten om selvet og i viljen, som i seg sammenfatter alle legemets, sjelens og åndens evner og egenskaper i en levende ånd. (Den menneskelige og den guddommelige 3-het sammenfattet i Enheten utgjør på samme vis det hellige 4-tall.) Likesom mennesket er sammensatt av 3 adskilte prinsipper som i forening gjennomtrenger hverandre, legeme, sjel og ånd, således består også universet av 3 konsentriske sfærer: naturens verden, menneskeverdenen og den guddommelige verden. 3-hetens lov er derfor den lov som råder for alt som er til og den sanne nøkkel til livet, og en logisk og naturlig sådan, og den gjenfinnes på alle tilværelsens trinn. I den åpenbares universets indre struktur og overensstemmelsen mellom Makrokosmos og Mikrokosmos. Pythagoras betraktet ikke tallet som en abstrakt størrelse, men som en aktiv åpenbaring av den høyeste enhet, av Gud. Tallet for den udelelige substans eller Gud er enheten, som inneholder uendeligheten. Hans navn er Fader, skaper eller det evig-mannlige, og tegnet på hans vesen er den levende ild, som symboliserer ånden og alts vesen. Enheten symboliserer Guds vesen og toheten skapelsen og gjenfødselen. Gjennom dem blir verden til, og Gud utfolder seg synlig i rommet og i tiden. Efter Pythagoras lære forvandler enheten seg ved skaperakten til tohet. Gud er sin åpenbaring dobbelt: udelelig essens og udelelig substans; aktiv, belivende og mannlig, og passiv, belivet og kvinnelig. Toheten symboliserer altså foreningen av det evig-mannlige og det evig-kvinnelige i Gud. Man finner denne idé i alle mytologier, hvor guddommen snart fremstilles som mann og snart som kvinne. Denne levende og evige natur, som er det kvinnelige aspekt av guddommen, er ikke bare den jordiske natur, men også den himmelske som vårt jordiske øye ikke kan se, verdenssjelen - men den er dessuten kvinnen, mannens ledsagerinne. Mannen er representant for det skapende prinsipp, mens kvinnen er representant for naturen med dens formende kraft og alt hva den frembringer i himmelen og på jorden. (Men denne visdom må naturligvis ikke dogmatiseres og misbrukes til ufrihet hverken for kvinnen eller mannen!) "Den som kjenner seg selv, han vet også hvem han stammer fra", som store Plotin (205-270) i all enkelhet sier.
Bilde 3:
          En virkelig teologi må inneholde prinsippene for allle vitenskaper. Vitenskap om Gud kan den kun være hvis den åpenbarer Enheten og sammenhengen mellom alle vitenskaper om naturen. Den fortjener kun sitt navn hvis den er en syntese av alle de andre. Vår tid er preget av på den ene side vestlig materialisme og på den annen side østlig spiritualisme - den vestlige verden ser fortrinnsvis inn i mikrokosmos og analyserer i det vide og brede, men uten visdom og helhets perspektiver, dog er dette en ekspanderende kultur til den øvrige verden, en eksportkultur om så kan sies, og en forståelse for det absolutte Maximum som Cusanus snakket om såvel som stimulerende forsøk på syntese mangler, endog geokosmos i sin naturlighet og sammenheng tapes for denne vestlige blikkretning. Den viten den vestlige kultur oppsamler kommer ingen vei uten en resolutt endring til forståelse for den lærde uvitenhet som Cusanus ved sitt liv arbeidet for å fremme forståelse av. Da først kan vi få en riktig teologi, åndsvitenskap og naturvitenskap.

          Det er skrevet lite om Cusanus i Norge enda, - og kun et av hans verker er enda kommet i oversettelse: "Om den skjulte Gud", 1963, ved Aasmund Brynildsen, - som har gjort en kjempeinnsats når det gjelder å bringe Cusanus inn i Nordens sammenhenger. Dessuten Egil A. Wyller, som i sine gresk-europeiske studier og oversettelser, som også er en pionérbragd, har hatt Cusanus representert. Det finnes iøvrig forresten en nevneverdig indirekte sammenheng mellom Cusanus mens han levde og Nidaros-Trondhjem i Midt-Norge. En svindler holdt på å bli innsatt på erkebispesetet i Nidaros i Ultima Thule efter Aslak Bolt, men Cusanus fikk ham arrestert før det gikk så vidt. (* Henv. til: "Cusanus og Norge" av Nils Heyerdahl, i boken "Andre linjer" i red. ved Kari Vogt og Anne-Lisa Amadou, Solum Forlag 1982.)

BILLEDTEKSTEN:

Bilde 1:
(15x22cm / ): - Portrett av Nicolaus Cusanus (1401-64) - fra gravmonumentet i S. Pietro in Vincoli, Roma. "Lar hans motsetningsfylde komme til uttrykk. Ser man ansiktet i profil, er det et viljesterkt handlingsmenneske som møter en; ser man det derimot en face, er det et ansikt henført i bønn og oppløst i tårer ..." Fra Egil A. Wyllers "Fra tankens og troens møtested".

Bilde 2:
"SOLITVDO" ("Ene"), "Aus der Nachfolge Christi", av J. Führich.

Bilde 3:
Pythagoras, harmoniens utforsker. Italiensk tresnitt, 1492.

Bilde 4:
A. Dürers Christofferus kanskje passer?

LITTERATUR-HENVISNING:
-----------------------------------

- Nicolaus Cusanus: "De Deo Abscondito / Om den skjulte Gud", norsk og latin, oversettelse og efterord ved Aasmund Brynildsen, Servolibris, Oslo 1963.

- Aasmund Brynildsen: "Fra Chartres til Eidsvold", Servolibris, Oslo 1970.

- Aasmund Brynildsen: "Johannes Kepler - Stjernen og tanken - utvalgte tekster fra bøker og brev, i oversettelse og med innledning", Servolibris, Oslo 1961.

- Aasmund Brynildsen: "Johannes Kepler - Nyplatonismens triumf og selvovervinnelse", Dreyer Forlag, Oslo 1976.

- Egil A. Wyller: "Fra tankens og troens møtested", Tanum, Oslo 1968.

- Nils Heyerdahl: "Cusanus og Norge", artikkel i boken "Andre linjer" i red. ved Kari Vogt og Anne-Lisa Amadou, Solum Forlag, Oslo 1982.

- Édouard Schuré: "De store innviede", dansk oversettelse, Strubes forlag, København 1973.

- A.P. Shepherd: "Rudolf Steiner og antroposofien", Antropos, Oslo 1979.

- Johannes Hembleben: "Rudolf Steiner", Larson, Sverige 1975.

- Rudolf Steiner: "Thomas Aquins filosofi", foredragsrekke 1920, Antroposofisk forlag, København 1965.

- Egon Friedell: "Kulturhistorie", 3 bind, Rosenkilde og Bagger, København 1977.

- Leif Wærenskjold: "Den gamle skattkiste", fortellinger, legender, eventyr og sagn gjenfortalt. Riksmålsforlaget, Oslo, u.å.

- Per Roald: "Aforismer", Dreyer, Oslo 1973.

- Helena Petrovna Blavatsky: "Tystnadens röst", 4. svenske opplaget i rev. overs. av B.W., Stocholm, Svenska Teosofiska Bokförlaget, 1912. Eng. utgave, "The Voice of the Silence", på Internett: http://upanet.uleth.ca/~PARA/voicec.htm

---

FOTNOTER:

* 1: (02. 1997): Jo da: Rudolf Steiner visste om og har ved flere anledninger skrevet og forelest om N. Cusanus. Dette visste jeg ikke om da denne artikkel ble skrevet.

* 2: (02. 1997): Ta en titt på det verdenskjente, interessante og fine Rafaels (Rafaello Sanzio, 1483 - 1520) maleri "Skolen i Athen / Scuola di Atene (1509 - 1510)", som fremstiller Platon, Aristoteles, Heraklit, Pythagoras og flere her omtalt. / Stanza della Segnatura (Vaticano).

---

Dette hefte,
"Vismannen og den lærde uvidenhet, - om Nicolaus Cusanus (1401-64)",
ved Rune L. Hansen, ca. 1982,
ble utgitt første gang 18.04.1995 som HSB003 (i digitalt format) av HUNs Forlag, og
stod dernest i sin helhet på trykk for første gang i foreningen HUNs tidsskrift "Familie Posten" nr. 1, mai 1995, s. 10-18.
Derefter utgitt av HUNs Forlag i herværende digitale versjon (Hsb003.htm) i februar 1997.