--- MÅNEDENS HUN-NOTERINGER

mhn /
mhn0498
Månedens HUN-notering -

APRIL 1998 /

Homofili i dette Sodoma og Gomorra

         Homofili er en grøsselig styggedom. Jeg vet det, men jeg vet det ikke fordi det står i Bibelen. Jeg vet det fordi svært så mye forskjellig i livet og virkeligheten har lært meg det grundig.
         Og jeg grøsser når jeg tenker på andre barn og ungdommer som kommer bort i slikt! De fleste i vårt samfunn nu er ikke advart, og vet ikke hvor forfærdelig det er! Endog prester og politikere og sjørøverskoler - ikke bare pornoindustrien og det synlige perverse - forsøker å overbevise barna og ungdommen om at homofili ikke er så farlig! Det er derfor ikke annet å forvente enn at mange lar seg lure, på så forskjellig vis! De blir og ble ikke advart skikkelig og tydelig nok på forhånd! Tvert om. Tvert om, rett og slett!
         Slik forholdene er i dette Sodoma og Gomorra finner de fleste ut av det lenge for sent! Og mange finner ikke ut av det, men blir sittende fast i sykeligheten!
         Den generelle sexifiseringen av samfunnet og barndommen som har funnet sted særlig sterkt og motbydelig i de siste tiårene er i seg selv en storstilt perversitet og mangelsykdom - som særlig sterkt forstyrrer barndommen og uskyldskreftene. Parring, pirring, psyk festkultur, egoisme og forfengelighet blir smutthuller til virkelighetsflukt og hor. Som fremstimulerer og ensretter det dyriske i menneskeheten. Men ikke engang det hele dyriske, bare det brunstaktige i det dyriske.
         Advarslene mangler og er ikke manifeste eller troverdige! Hva eller hvem skal redde barna og ungdommen og uskylden i oss og i blandt oss?! - De allerede fortapte? De som ikke bryr seg? De som allerede har mistet seg selv og sin ærlighet?
         Folk flest? Våre politikere? Våre forfattere? Barnet og uskylden i oss? Våre barn?
         De vet ikke hvor grensene går, eller når de blir overtrådt!

***

MARS 1998 /

Norsk litteratur

(eller norskfaget)

HVA VAR DET SOM SKAPTE norsk litteratur? En kronikør i radio hevdet at hensikten med norsk litteratur i forrige århundrede var å sjokkere borgerskapet. Men i dag er det ikke noe borgerskap igjen å sjokkere.
    Vi kunne da fristes til å spørre videre. Er det ikke i dag noe særlig grunnlag igjen for norsk litteratur?
    Når du ser på en del moderne romanforfattere, så er det mye som tyder på det. Alle tabuer er brutt. Bjørneboe tok liksom resten. Og nå kjeder man seg bare. Aller mest kjeder elevene seg i skolen som skal lære noe om alt dette, som om det var en nasjonalskatt.
    De fire store, Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie, hadde ennå et budskap. Det skulle ikke så mye til på deres tid for å sjokkere borgerskapet.
    Og så stod de i en stor litterær arv, der det ennå fantes poesi, der språk ennå var et begrep, der det litterære ennå var kunst.
    Av slike har vi betydelig å lære.
    Men mange av dem som kom etterpå, de var bare sjokk-forfattere og tabu-berserker. Når hundre år er gått, er det ingen som vil gidde å skrive litteraturhistorie om dem en gang. De har ikke noe budskap.

DE ER DREVET AV EN slags naturalistisk patologi. De er en slags rennesteins- og kloakk-fotografer. Men mennesket blir kjed og lei av å sitte å betrakte sine ekskrementer til enhver tid.
    Mennesket er et åndsvesen. Og åndsdimensjonen er totalt fornektet i moderne litteratur. Knut Faldbakken kom aldri lenger enn til å sjokkere borgerskapet som ikke lenger finnes.
    Det er ikke mye det. Man må ha statsstøtte for å holde det gående på den måten, gode innkjøpsordninger.
    Litteraturen har ikke villet være verdiformidler, bortsett fra en liten albansk epoke med rødglødende marxist-leninistiske forfattere. Men både Albania, Kina og Cubamyten sprakk jo. Det forjettede kommunistiske paradis var jo ikke der og hadde aldri vært der.
    Tiden er kanskje inne til å stille funksjonalistiske spørsmål til litteraturen. Hva funksjon har den, utover det rent meningsløse som er dens formål? Det er selvsagt frekt å spørre slik. Det bryter hellige kunstnerdogmer. Men vi lever i et fritt land. Og i en meningsløs verden er det ene kriteriet ihvertfall like godt som det andre. Så vi bør gjøre det.
    Hvordan har denne ideologien som skulle avsløre borgerlig ideologi, selv fungert? Den ville jo avsløre det livsudugelige. Men har den selv vært livsdugelig med de budskap som den likevel etterlater seg? Vi kan ikke skjønne annet enn at denne litteraturen har mye av ansvaret for at betydelige deler av samfunnet ikke fungerer i dag.
    Vi har medier som forherliger utroskap. Vi har snart et samfunn der 50 prosent av ekteskapene går i oppløsning. Litteraturen har idealisert skilsmisser og gjort masse av barna farløse i Norge. Og de har med sin naturalistiske sex-ideologi og anti-familie-orientering vært mye av den ideologiske basis for et samfunn som foranstalter et storstilt massedrap på uskyldige i mors liv, på de svakeste av alle.
    På toppen av det hele vil de være solidariske sosialdemokrater! Slik litteratur er ikke livsdugelig. Hvordan kan den da kritisere andre for å være livsudugelige?

---
Fra avisen Dagen onsdag 18.03. 1998, s. 3 / aktuell kommentar.
---
***

FEBRUAR 1998 /

Rudolf Steiner om sprogets metamorfose :

---
Fra boken "Oppdragelsen og tidens åndsliv. En foredragsrekke", av Rudolf Steiner. Oversatt av Jørgen Borgen. Antropos Forlag A/S, Oslo - 2. opplag 1986. (s. 172 - 1773.) Efter "Gegenwärtiges Geistesleben und Erziehung" - en foredragsrekke holdt i Ilkley, Yorkshire, England - fra 5. til 17.08. 1923.
---

***

JANUAR 1998 /

Jan Andrew Nilsen

om dagens og morgendagens skole

26. august 95

    (...)
    Ta f.eks. skolen. Den ligger meg nærmest på hjertet. Vi nåtidens lærere og foreldre lider av autoritærianisme. Vi beundrer og tror på makten. De færreste av oss tør tro på vår egen, sunne fornuft. I steden lar vi oss i urimelig grad påvirke av den tradisjonelle oppfatningen og overlater til dem med autoritet å styre for oss. Intet er mer farlig enn det. Dermed får statsråden i Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet i tett samarbeid med ekspertene og herrene i næringslivet frie hender.
    - Heretter skal skolen være stedet hvor man enhetliggjør oss alle sammen, befaler statsråden og bombarderer lærere, elever og foreldre med reformer og planer i megatonnklassen.
    Jeg er overbevist om at vår ivrige statsråd gjør noe grunnleggende feil. Akkurat som det er meningsløst å forestille seg èn mennesketype og èn avsluttet samfunnsform, er det meningsløst å forestille seg en gjennomkontrollert enhetsskole med èn læreplan som krever "at alle elever skal lære det samme".
    Like meningsløst og tåpelig er det etter min ringe mening å tro at det er et stort framskritt å sikre lik utdanning ved å innføre "vi-skolen" der lærernes metoder og fagopplegg er like for alle. Det er absurd av den enkle grunn at menneskene er forskjellige. For det å være forskjellig, er faktisk noe av meningen med skaperverket, tror jeg.

27. august 95

    Vi har såvidt kommet i gang med skolen, men skolebyråkratene gir oss ikke arbeidsro til å konsentrere oss om elevene. Nesten daglig oversvømmes vår skole med alle slags departementale og andre skrifter i anledning den nye opplæringsloven og læreplanen som byråkratene forlanger at vi lærere skal lese. Så galt er det at vi knapt får tid til å forberede oss til timene.
    En ting skjønner jeg etter all lesingen: Det som dypest sett skjer med skolen i 90-årene - ikke bare i vårt land, men i hele den vestlige verden - er at skolen ikke lenger er tuftet på humanistiske verdier. I dag tvinges igjennom en undervisning basert på høyteknologi, også kalt "informasjonsteknologisk frigjøring". Denne teknokratiske prosessen vil framover erobre alle livets områder. Privatlivets fred og foreldrenes overordnede rett til å bestemme over sine barn er i de nye makthavernes øyne et levnet fra den gamle, undertrykkende borgerlighetens dager.
    Allerede i dag forventes det at psykologen, helsesøsteren, sosialveilederen, familierådgiveren, læreren og foreldrene skal være forpliktet til å utføre sin funksjoner med ansvar overfor den politiske myndighet som på sin side fungerer som et samlet og overvåkende sentrum. Dermed er det egentlige demokrati opphørt, hvis kjennemerke var maktens begrensning, mangfold, sannhetens relativering, stor personlig frihet, dialog og den dermed forbundne respekt for andre menneskers bakgrunn og tanker.
    Hvor sannheten er èn og udelelig og samtidig har oppnådd makt, kan det ikke eksistere noen dialog. Kun styringsdialog, som undervisningsstatsråden sier. Hvilket betyr at styring og dialog er ett. I den moderne staten som vi nå befinner oss i, eksisterer i realiteten kun monologen. Ledelsen og sannheten er ett. Derfor bør da også ordet "høringer" erstattes med det dobbelttydige ordet "overhøringer".
    Det er all grunn til å se med velbegrunnet mistillit på kunnskapseliten som mener å inneha patent på sannheten. Kunnskapseliten bør ikke først og fremst være premissleverandør for makthaverne. Den bør først og fremst være kritisk overfor maktutøverne. Slik som det er nå, er debatten overtatt av et monopol bestående av dem med makt og høy utdanning. Dermed er det oppstått et klart skille mellom dem som ingen innflytelse har og dem som har det. Til sistnevnte kategori hører forbausende nok mange forhenværende radikale brusehoder fra 60-årene som i 80- og 90-årene har gjort karriere i ekspertverdenen, i næringslivet og i politikken.
    Er det da så merkelig at det store flertall melder seg ut av skoledebatten og alle andre samfunnsdebatter og ikke lenger føler at de bør holde seg underrettet om det som skjer?
    Intet er mer farlig enn apatien og underkastelsen for autoritetene. Resultatet blir at rasister og andre ekstreme populister utnytter dette fravær av samfunnsansvar til egen fordel og hisser opp deler av befolkningen til voldelige handlinger og forakt for utlendinger og andre som er "annerledes".

28. august 95

    Leste igjennom hva jeg skrev i går. Skulle tro jeg er en viktigper på linje med de intellektuelle guruene i Oslo, København og Paris. Jeg kan ikke annet enn å trekke på smilebåndet over min hang til å se "dypt" i alle ting. Ikke desto mindre må vel også sånnde som meg ha rett til å mene noe.
    I kveld ringte Margun fra Ytterøya. Hun er mor til to av mine elever.
    - Eg fekk høyre på TV at alle skular i heile landet skal gje likt undervisningstilbud. Betyr det at ungane våre skal pressast inn i den same forma alle saman? ville hun vite. Jeg svarte at det nok ville bli slik i grunnskolen når reformen var blitt gjennomført.
    - Ungar er jo forskjellige, innvendte hun og hørtes morsk ut i stemmen.
    - KUF-statsråden forsikrer at elevene skal få lære etter egne forutsetninger og tempo, la jeg til uten særlig overbevisning. For også jeg hadde mine sterke tvil om hvordan statsråden skulle kunne få i pose og sekk.
    Men Margun lot seg ikke overbevise om at likhetsprinsippet var av det gode. Hun holdt på sitt. Og takk og pris for det. Ennå er vi ikke et "enhetliggjort folk". Ennå har vi takk og lov noen blandt oss som tør å være kritiske mot herretenkerne. Vi finner dem i miljøbevegelsen og i andre humanistiske grupperinger, men også i lokalsamfunnene, i samarbeidsutvalgene, i hjemmene og i folkeaksjonen for 6-åringene. Felles for dem alle er at de frykter "vi-alene-vite-menneskene" som Grundtvig i sin tid kalte dødbiderne. Tross dødbidernes enorme makt burde likevel de store politiske ideologiers tid snart være forbi. Ideologier holder aldri mål og har kostet flere hundretalls millioner mennesker livet alene i dette hundreåret. Ei heller duger markedsøkonomi eller moderne teknologi til alene å løse verdens problemer, og demokratiets dager vil være talte dersom man overlater styringen til ekspertene.
    Likeså lite som det lar seg gjøre å konstruere en enhetlig læreplan, lar det seg gjøre i vår kompliserte verden å konstruere en enhetlig universalløsning for alle verdens problemer. Forhåpentlig finner vi den aldri. Kanskje er det nettopp meningen at vi ikke skal finne en slik "løsning" og at det ikke finnes noe enhetlig og absolutt som passer alle og som i og for seg er sant, godt, vakkert eller viktig å lære seg, men at det varierer etter tid og sted. Likevel må vi ha lov til å tro at det er mulig å gjøre verden noe mer human enn den er i dag.
    Minst av alt har det noen hensikt å lansere nye fikse ismer og teknokratiske helhetsløsninger eller markedsøkonomiske modeller som skal løse verdens problemer.
    Derimot blir det nødvendig å ta vare på det beste i vår humanistiske frihets- og ansvarstradisjon: Fra Erasmus av Rotterdam og Sebastian Castellio fram til Henrik Ibsen, Leo Tolstoj, Stefan Zweig og de østeuropeiske dissidentene som alle forfekter friheten og respekten for livet og dets mangfold.
    Den viktigste oppgaven her og nå er å skåne barna våre for samme skjebne som menneskene fikk i Huxleys fagre nye verden, og for borgerkrigens og rasismens redsler.
    Det er viktig at vi ikke tror blindt på makthaverne når de konstruerer reformer. Makthaverne representerer ganske andre "verdier" enn det vi tror.
    Trenger vi inn bak alle de pene flosklene i alle høringsutkastene og planene deres, vil vi raskt forstå at det er all grunn til å rope et varsku her.
    Dagens skole - og enda mer morgendagens skole slik den avtegnes i de nye reformene - bygger i hovedsak på et mekanistisk og markedsøkonomisk syn og på en forestilling som er preget av sammenhengsløshet og en god del kvasivitenskapelighet. I denne verden hvor skolens hovedoppgave er å rette seg inn etter arbeidsmarkedets og næringslivets behov, gis våre barn ingen rett til å leve en dag av gangen. Her baseres alt på lydighetsoppdragelse og kunnskapsopphopning som raskt gjør barn til passive tilskuere.
    Satt på spissen: Humanistene har tapt. NHO og LO seirer på alle fronter! Nå skal barna formes i seierherrenes bilde. Hverken i vårt land eller i resten av den vestlige verden - er det lenger plass til "potteplanteprinsippet" i pedagogikken. Man lar ikke planten utvikle seg etter den "plan" som ligger innebygget i den. Som Pascal sa: "Den som tror at alle bær modnes samtidig med jordbæret, vet ingenting om druen".
    I stedet blir det plantens oppgave å tilpasse seg alle slags ytre krav og behov. Selv om man i den nye grunnskolereformen vektlegger tema- og prosjektarbeid, er det ikke noen erstatning for at man fratar barna deres rett til å være barn. Barna og de unge får stener for brød. På det kan de ikke leve et menneskeverdig liv.
    I stedet får man en hensynsløs kamp for tilværelsen der bare den sterkeste og den smarteste overlever 13 års pliktig skolegang som fra 1997 vil omfatte 99,9 % av alle unge i vårt land.
    Er det da så merkelig at flere og flere unge underveis i sin trettenårige enhetliggjøring reagerer med å slå fra seg?
    Hittil har vi lagt skylden på TV, på metallic-rocken, på satanistene, på de livsfarlige rollelekene som nå er så populære hos de unge og på verdens vold og mangel på moral når vi skal forklare hvorfor så mange unge ender som kriminelle eller på annen måte avspores.
    Men er det ikke nå på tide å spørre om det er skolen som "uteksaminerer" flest "kriminelle" og "avsporede"?
    (...)
    Jeg forstår utmerket vel alle disse guttene og jentene som i dag - i verdens beste skolesystem - er fed up og vil ut av det. Ingen dag har vært lykkeligere i mitt liv enn den dagen jeg fikk slutte skolen.
    Annerledes i dag. En stor del av de unge kommer sørgelig til kort i systemet. De vil aldri få arbeid, og vil forsvinne - ifølge næringslivets toppsjefer - i "det store svarte hullet". Av den grunn reagerer disse unge med hele sin kropp og sitt følelsesliv i blindt opprør på den groteske eksersisen i skolen - ironisk nok kalt "livslang læring". Etter min mening er de unges reaksjoner sunne - og det er snarere oss vellykkede voksne det er noe alvorlig galt med.
    Jeg spør igjen: Er det vi underdanige og velutdannede borgere som fortjener å bli kalt kriminelle fordi vi gjør disse unge ille med vårt skolesystem og våre tempoplaner - unnskyld, læreplaner?

***

DESEMBER 1997 /

Gravmæler for profetene

LUK 11,47  Ve dere! Dere bygger gravmæler for profetene, de som fedrene slo i hjel!
LUK 11,48  På den måten blir dere vitner som går god for det fedrene deres gjorde. For de slo i hjel, og dere bygger gravmæler.
LUK 11,49  Derfor har også Guds visdom sagt: Jeg vil sende til dem profeter og apostler; noen av dem skal de slå i hjel, andre skal de forfølge.
LUK 11,50  Derfor skal denne slekt få svare for alt det blod av profeter som er utøst helt siden verden ble til,
LUK 11,51  fra drapet på Abel og like til drapet på Sakarja, han som ble drept mellom alteret og templet. Ja, jeg sier dere at denne slekt skal svare for det.
LUK 11,52  Ve dere lovkyndige! Dere har tatt bort kunnskapens nøkkel. Selv gikk dere ikke inn, og dem som ville gå inn, har dere hindret."
LUK 11,53  Da Jesus gikk derfra, var de skriftlærde og fariseerne rasende og trengte inn på ham med alle mulige spørsmål.
LUK 11,54  De lurte på ham og prøvde å få ham til å si noe som de kunne felle ham på.
LUK 12,1  Imens strømmet folk til i tusenvis, og de stimlet slik sammen at de holdt på å trå hverandre ned. Da begynte Jesus å tale, først og fremst til disiplene: Ta dere i vare for fariseernes surdeig, hykleriet!
LUK 12,2  Ingen ting er gjemt uten at det skal fram, og ingen ting skjult uten at det skal bli kjent.
LUK 12,3  Derfor skal det dere har sagt i mørket, bli hørt i lyset, og det dere har hvisket i ørene på folk i det innerste rom, skal bli ropt ut fra hustakene.
LUK 12,4  Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet i hjel, men siden ikke kan gjøre mer.
LUK 12,5  Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå i hjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!

***

NOVEMBER 1997 /

***

OKTOBER 1997 /

***

SEPTEMBER 1997 / rlh

Nattetanker frem i dagen!

          Av Alf Larsen (1885 - 1967, Norge), fra hans hovedverk «Nattetanker», Dreyers Forlag, Oslo 1951 :

          Det synes som om det der blir sagt ut fra tiden ikke har noen værdi. Det forsvinner som om det ikke var blitt sagt. Det som blir sagt ut over tiden blir ved å bestå, undertiden meget lenge, undertiden «til evig tid».
          Der synes å være to dimensioner her, en som bærer oppover mot evigheten og en som bærer nedover mot endeligheten, en som har livet og en som har døden i sig.
          Man skulde ikke synes at det var vanskelig å velge mellem de to retningslinjer for ens liv og bestrebelse, men det viser sig at det er meget svært. Fristelsen til å følge den brede vei, til å «blande sig i diskusionen» er uhyre stor. Selv de største faller undertiden for den.
          Fra side 174.
---
          Å tale til tiden er som å tale til vinden. Den suser videre og feier dine ord bort i sitt sus.
          Fra side 44.
---
          Hvis vi ikke vokste ut av tiden hvad var da vår vekst?
          Fra side 97.
---
          Å komme til bevissthet om dette: at vi ikke lever i tiden men i evigheten, det er den store omvendelse.
          Fra side 176.
---
          Må ikke den som lever bevisst alltid være en opprører? Verden sover jo!
          Fra side 112.
---
          Gjør dig rede, bliv lys! står der i en av det Gamle Testamentes profetier.
         Det vil altså si: kun ved selv å bli lys får vi del i lyset.
          Fra side 63.
---
          I tider som disse må man kjøpe sig sin frihet med bannlysning.
          Kostbart å være menneske idag!
          Fra side 110.
---
          Du kan være viss på at alle de riktige er riktige og alle de gale gale! De store ånder har utsikt til hverandre tvers over alle tiders avgrunder og fjerner.
          Fra side 63.
---
          Det moderne menneske lever i en uvirkelighetens sfære, og derfor møter det alt fra den sanne virkelighets verden som om det var fantomer.
          Fra side 60.
---
          Når rettfærdigheten klær sig i urettfærdigheten og sannheten i usannheten stilles menneskene på den ytterste prøve.
          Da lyder det som i begynnelsen: Adam, hvor er du?
          Fra side 58.
---
          Forhærdede mennesker finner hverandre forbausende lett.
          Knokkelmannen behøver ingen trommer for å kalle sin hær sammen. De hører på lang avstand knoklerne rasle!
          De levende har det ikke så lett, de er henvist til å kjenne hverandre på vesenet, som det står om englene i vår gamle homiliebok.
          Fra side 61.
---
          Å være klok er formen for å være simpel i det åndelige.
          Fra side 142.
---
           Det er en lidelse det almindelige menneske aldrig vil forstå: lidelsen ved å se det store sammenblandet med det små, det lave forvekslet med det høie - kort sagt vektenes forfalskning.
          Det almindelige menneskes egenskaper kan sammenfattes i det ord: han er kvalitetsløs.
          Fra side 63.
---
          Jeg har ofte fornemmelsen av at jeg befinner mig i en ren skyggeverden, når jeg går her på jorden blandt menneskene og især i byerne. Jeg synes jeg kan forstå en blomst, et tre, havet, skyerne, ja til og med stenene. Men overfor et betonbygg eller en bil står min forstand stille. Dette er ikke sandt! Jeg tror heller ikke på dem, disse utrolig dumme mennesker som ikke fatter annet en dette! De må være av samme art som disse ting: døde, mekaniske, trukket opp av en fremmed hånd, ikke bevegbare i sig selv. De har også allesammen et sært spøkelsesaktig utseende, og hvad de sier lyder omtrent som motorsurr; noen mening har det ikke, jeg kan iallfall ikke begripe det, og ikke gjøre mig forståelig for dem.
          Hades, tenker jeg, og føler mig som Dante ved Vergils hånd.
          Ja, for jeg har jo gudskjelov min Vergil.
          Fra side 110.
---
          Idag er vi alle henvist til å være vår egen advokat, ingen andre forsvarer oss.
          Fra side 86.
---
          Høie bjerge har jorden med fabelaktige utsyn - men vår gravhøi gir dog den videste utsikt.
          Fra side 97.
---
          Man skal ikke kaste perler for svin. Men er der efterhånden andre å kaste dem for?
          Bibelen blir vanskeligere og vanskeligere å efterleve!
          Fra side 20.
---
          Er det «verdensflukt» å vende et galehus ryggen?
          Fra side 33.
---
          Denne jord har vi solgt, og vi må gjenkjøpe den.
          Fra side 114.
---
           Gyldne morgener i sjelens verden, tanker som hvite måker under himlen i ubesværet flukt - til det håp står vi opp hver dag.
          Og det ligger til dig å virkeliggjøre det, det ligger ikke i «været».
          Fra side 67.
---
          Hvem er det som kommer med det nye? Det er de som bærer det gamle uskadt frem igjennem tidernes forvirring.
          Fra side 53.
---
           Et menneske som søker sig selv finner tilslutt Gud.
           Fra side 65.
---
           Et menneske er like meget værdt som hele skapningen, sa de gamle jødiske vise. Allerede dette ord viser at gudserkjennelsen var kommet klar til verden før Kristus.
           Fra side 83.
---
           Et sted kan du alltid finne et fristed, hvor ingen makt i verden kan nå dig. Det er i menneskeligheten.
           Fra side 58.
---
           Gjennom medlidenhet til forståelse. Kun ved å lide med kan vi fatte den store smertensvei som er alle menneskers vei, verdens via dolorosa.
           Fra side 58.
---
           Vår evne til medopplevelse er alt. Verden lukker sig ikke opp for noen annen nøkkel.
           Fra side 140.
---
           Man drikker av alle pytter når man ikke vet hvor kilden er.
           Fra side 87.
---
           Hvorfor det er så vanskelig å bevise Guds eksistens? Fordi det er ganske unødvendig!
           Fra side 100.
---
           De ler når de hører ordet Gud, og allikevel vil de at man skal ta dem alvorlig.
           Fra side 78.
---
           Det store - likesom det sanne - kan egentlig kun sees av uskylden, «det ogumlade blick».
           Fra side 86.
---
           Gud frister oss med å være menneske, Djevelen med å slippe for det.
           Fra side 101.
---
           Dyret har sitt instinkt, menneskets instinkt er dets samvittighet. Når dyrets instinkt kommer i uorden dør det, når menneskets samvittighet kommer i uorden blir det en djevel.
           Fra side 48.
---

***

mhn7
Månedens HUN-notering -

AUGUST 1997 / rlh

Du skal ikke sove

          Det er et dikt norske dikteren Arnulf Øverland (1889- 1968) skrev under 2. verdenskrig, som er svært så aktuelt også i disse dager, ord for ord, linje for linje og i alle versene, i hele sin mening. Det er hans dikt "Du må ikke sove", som går slik:

Du skal ikke sove

- Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro, at du bare har drømt!
I går blev jeg dømt.
I natt har de reist skafottet i gården.
De henter mig klokken fem i morgen!

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
vi ligger og råtner i mørke hull!

Vi vet ikke selv, hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste, de henter.
Vi stønner, vi skriker - men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting høre?

Ingen får se oss.
Ingen får vite, hvad der skal skje oss.
Ennu mere:
Ingen kan tro, hvad her daglig skjer!

Du mener, det kan ikke være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Der fins da vel skikkelig folk iblandt?
Bror, du har ennu meget å lære!

Man sa: Du skal gi ditt liv, om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves, forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer i natt!

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe
og at du har mer enn nok med det!

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammmer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tror du det ikke? Du vet det jo!

Du vet jo, at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære -
du vet, at en helt, det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

Og så skal han ut i en skur av stål!
og henge igjen i en piggtrådsvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

Jeg roper i mørket - å, kunde du høre!
Der er en eneste ting å gjøre:
Verg dig, mens du har frie hender!
Frels dine barn! Europa brenner!

                    *

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var glitrende stjernevær.

Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

Dagen bakom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender.
- Vår tid er forbi - Europa brenner!

***

mhn6
Månedens HUN-notering -

JULI 1997 / rlh

Et hjem - Samfunnets beste vern

          Det er stort å være kunstner, å være en fremragende arkitekt som kan oppføre betydelige og praktfulle byggverker, å være en dyktig forretningsmann som forstår å skaffe seg en formue, å være en innsiktsfull bonde eller en dyktig håndverker, stort å skape seg et navn som forfatter, politiker eller sportsmann. Men å bygge hus og samle penger, dyrke jorden og lage møbler er likevel ikke det største i verden. Å skape seg en god leveveg er ikke alt som hører med til livet. Ære og berømmelse når heller ikke så langt. Nei, vi trenger stundom å løfte blikket litt høyere og se utenfor denne jords snevre horisont - utenfor alt det som er forgjengelig og engang vil forsvinne, uansett hvor stort og herlig det kan se ut i den jordbundnes øyne. Vi behøver å få blikket åpnet for det som har evighetsverdi og hører med til kallet fra det høye. Da vil mangt og meget se ganske annerledes ut for oss.
          Da vil vi komme til å forstå at ingen gjerning på jorden kan være større enn den som er betrodd foreldre. Da ser vi heimen som grunnvollen for samfunnet - det borgerlige så vel som det kirkelige - og foreldrenes virke som det medbestemmende i alle menneskelige foretagender, som det avgjørende for samfunnets velferd, kirkens framgang og nasjonens trivsel.
          Og har vi først fått øynene opp for dette, så innser vi straks at det som landet mest av alt trenger, er fedre og mødre med den rette forberedelse til foreldrekallet. Heimen er den første og viktigste skole, og barnets framtid er i aller høyeste grad avhengig av den påvirkning som det får der. Om det ofres aldri så mange millioner på landets skoler, vil hele vårt undervisningssystem ikke kunne utrette hva det skulde og burde, før betydningen av foreldrenes arbeid blir fullt ut anerkjent og forstått, og fedre og mødre får den rettledning som svarer til deres store og hellige ansvar.
          Det er derfor innlysende at ikke bare foreldre, lærere og oppdragere, som er med å forme karakteren i barne- og ungdomsårene, men også unge mennesker, som må ventes før eller seinere å skulle påta seg foreldrekallets betydningsfulle plikter, burde overveie og søke å sette seg inn i de spørsmål som knytter seg til denne viktige sak.

          Fra forordet til boken "Et hjem - Samfunnets beste vern - dets betydning og innflytelse" av fhv. skolebestyrer L. Muderspach, Norsk Bokforlag, Oslo 1944 - 11. opplag: 81. tusen. Bokens innledning har videre ord som enda i dag - Arbeiderpartiets mangeårige hærjinger i vårt samfunn til tross - ikke er mindre aktuelle enn den gang:

          Selv om menneskenes følelsesliv uten tvil har gått igjennom ganske store forandringer i det siste slektledd, så er det sikkert bare få som ikke kjenner seg tiltalt og grepet av den vakre sangen:

          "Om gleder enn oss følger
          hvert fjed vi vandrer frem,
          vår tanke vil seg vende
          med lengsel mot vårt hjem;
          for aldri her i verden vi finner noe sted
          hvor som i barndomsdager vårt hjerte nyter fred.
          Hjem, hjem! - mitt kjære hjem! -
          Nei, ingen plass på jorden
          er skjønn som du, mitt hjem!"

          For er det ikke sant at tanken på heimen rører ved de ømmeste strenger i hjertet hos de fleste? Heimen står jo som innbegrepet av det kjæreste vi har her på jorden: far og mor, brødre og søstre. Det vekker barndomsminnene, et vell av tanker trenger seg inn på oss - tanker som snart kaller tårer fram i øyet, snart smil på kinn. Tanken på heimen vekker nesten alltid noe varmt og mildt, selv om det bare er den fattigste hytten som har dannet rammen om denne heimen.
          Betydningen av heimen trer også tydelig fram når en tenker på at hele samfunnet består av familier, og at samfunnet blir slik som disse familier er. Dets velferd så vel som kirkens framgang og nasjonens trivsel og utvikling avhenger av den innflytelse heimen øver. At heimene må bli så gode som mulig, er derfor en samfunnssak av den aller største betydning. Alt som kan høyne familielivet i heimene, har verdi ikke bare for det enkelte menneske, men for hele nasjonen.
          I betraktning av disse forhold er det forbausende at det ikke blir gjort mer for å bringe opplysning om vilkårene for et sunt og lykkelig familieliv. Riktignok finnes det foreninger, og riktignok utgis også en del tidsskrifter som arbeider i den retning, men sammenlikner vi disse bestrebelser med det som blir gjort fra annet hold for å tilintetgjøre heimen ved å ødelegge det gamle, ideelle familieliv, så må vi med sorg innrømme at de nedbrytende krefter synes å være langt sterkere enn de oppbyggende.
          For i noen grad å motvirke disse nedbrytende innflytelser i tiden må det utføres et målbevisst opplysningsartbeid. Det må pekes på hva som er godt i det nye som kommer fram, men også på det samfunnsnyttige og hellbringende i det gamle. Det som har varig betydning, må det vernes om, forat ikke noe av det som hører med til oppbyggingen av et sunt samfunn, skal gå tapt.

***

mhn5
Månedens HUN-notering -

JUNI 1997 /

Hvor hører barnet hjemme?
Fra tidsskriftet LYS m / Morsdag nr. 1, 1997, 44. årg., s. 17. Utgis av Akademi for Kristen Folkeopplysning.

          I de absolutt siste ord i G.T. hos profeten Malakias, skriver profeten slik om Elias og Fredsrikets komme: "- og han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til deres fedre, så jeg ikke skal komme og slå landet med bann".
          Derfor er det svært unaturlig at barna og deres oppdragelse trekkes mer og mer bort fra mor og far.
          Om dette skrev en kvinnelig lege et glimrende leserinnlegg i Aftenposten 6.3. 95. Hun hadde tidligere hatt en fyldig kronikk som ble angrepet av en dr. philos. Hun svarte som en mor skal svare:
          "Jeg har aldri pretendert å gi noen vitenskapelig fremstilling av mor / barn-forholdet. Det er særdeles vanskelig å finne metoder som man tør ha tillit til i utforskningen av menneskelige relasjoner og følelser. Min tilnærming springer ut fra en instinktiv og logisk erkjennelse av at jeg som mor, er gitt evnen til forståelsen for og tilfredsstillelse av mitt barns behov. --- Det er mye biologi omkring fødsel og spebarnstid. Ved å studere mennesker som lever mer i pakt med sine instinkter og sin natur enn vi gjør, kan vi med letthet observere mor / barn-symbiosen. Hos mange såkalte naturfolk er spebarnet i nesten kontinuerlig fysisk kontakt med en voksen person; henger på kroppen om dagen og sover i sengen om natten. Dette appellerer til mine instinkter og følelser. Det er lite hyggelig av den grunn å bli beskyldt for å være henfallen til eldgamle dogmatiske myter. Mor / barn-forholdet er utvilsomt eldgammelt, men psykoanalysen som jeg påstås å stå i ledtog med, må sies å være pur ung i forhold.
          Det er også lite hyggelig å bli beskyldt for å være spekulativ, men jeg trøster meg med at jeg er i godt selskap med talløse generasjoner av mennesker og dyr før meg som har anvendt prinsippet om å holde avkommet tett og nært under vingene så lenge det er hjelpeløst og avhengig, og deretter gi det frihet til å slippe taket. Mennesket er skapt med evnen til å reprodusere seg selv, og, tror jeg, evnen til å ivareta eget avkom. Det kan umulig ha vært meningen at man ikke skulle mestre denne oppgaven før læreverkene kom på markedet.
          Det faller meg overhode ikke tungt for brystet at institusjonspregede barn ved hjelp av store ressurser kan få en ny sjanse. Men det er vel ikke dermed ønskelig at barn skal ha tilsvarende start i livet. Hans budskap høres for meg ut til å være at hvis de første leveårene likevel skulle vise seg å være avgjørende, er de ikke så farlig, for man kan alltid reparere. Ved å tenke behandling fremfor forebyggelse, kan man utsette barnet for mye lidelse og samfunnet for store omkostninger og skremmende virkninger som vi kanskje bare har fått en forsmak på." Vel talt mor!

***

mhn4
Månedens HUN-notering -

MAI 1997 /

De tusen Lærere ...
Av Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk) :

          En Mand udenfor Stiftsmødet hadde sagt, at saa sant Forældrene trodde, at det Højeste, Barnet hadde at lære, var Vejen til evig Salighed, saa kunde de umulig overlate dette til tusen ukjendte Lærere og Lærerinner. Forældrene og Præsterne maatte selv ta sig av Barnenes Indøvelse i Bøn og Tro. Til det Øjemed maate Præsterne gjøres fri for alt, som ikke kom Kirken ved, og sammen med prøvede Kristne, hver paa sit Sted, overta denne Indøvelse.
          Naar Præster og Lægprædikanter, komne sammen som Kirke  m o d a r b e j d e r  et saadant Forslag, som altsaa vilde gjøre Forholdet ægte, og  h o l d e r  paa den gamle Slendrian med de mange tusen Lærere og Lærerinner i Flæng, - hvem har saa længer Agtelse for Stiftsmødet? Skulde man ikke ogsaa føle  A n s v a r  o v e r f o r  a l l e  d i s s e  L æ r e r e  o g  L æ r e r i n n e r  ?
          Hvad vil det egentlig sige, at mange tusen Lærere og Lærerinner  s k a l  indøve Barnene i Bøn og Tro?
          Under de nuværende Forhold vil det sige det samme som at jage - lad mig sætte tusen Familier fra Levebrødet; eller at tvinge Forsørgerne in i Samvittighedskval og Hykleri.
          Tog Stiftsmødet nogetsomhelst Hensyn til det? - Nej.

--- 1893. Fra "To aabne Brev til Sognepræst Sven Brun. Første Brev").

***

mhn3
Månedens HUN-notering -

APRIL 1997 / 

          De selvsamme bøker og de selvsamme tanker

          Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910, norsk):

          De selvsamme bøker og de selvsamme tanker
          fra Lindesnes til Nordkap, saadan staten os sanker
          i en alting og os alle konserverende forening,
          hvori alle pene folk faar en eneste mening.
          De selvsamme bøker og de selvsamme tanker,
          som flinkt av hele slægten gjør en eneste en,
          en fortræffelig fyr, der kan staa paa et ben
          og ramse hele leksa, som man slipper et anker.

                              *

mhn2
Månedens HUN-notering -

MARS 1997 /

Friheten for en rett linser

          Det er en skremmende trend i det moderne samfunn i retning av å avskaffe friheten i yrkesutøvelsens og yrkesutøvernes navn. Lærerorganisasjonene vil oppheve foreldreretten og friskolene, og monopolisere undervisningen til fordel for fagets medlemmer. Nå kommer også et forslag om å begrense en annen frihet, kystbefolkningens allemannsrett. Det skjer i yrkesfiskerens navn.
          Vi tror nok mange yrkesfiskere vil betakke seg for hjelpen.
          Søre Sunnmøre Fritidsfiskarlag har kontaktet oss. De kjemper en kamp for allemannsretten. Den går tilbake til uminnelige tider. Kystens befolkning har alltid fritt livnært seg av havets spiskammers.
          Men nå vil Arbeiderpartiet, sammen med Senterpartiets representanter i komiteen, legge sterke begrensninger på et til nå nærmest fritt fritidsfiske.
          De nye supertrålerne får ta sine gigantfangster som før. Men fritidsfiskeren som vil drive en liten næring med elleve torskeruser, skal begrenses.
          Mange mener at de nye restriksjoner gir yrkesfiskeren større trygghet. Det kan vi ikke se.
          Og den prisen vi betaler med, er vår frihet. Frihetens rom blir stadig mindre. Folk gjøres mer og mer avhengig av staten og de store organisasjoner i samfunnet. Muligheten for den enkelte til selv å klare seg blir mindre.
          Den utviklingen er farlig.
          Vi vil ikke ha et samfunn som blir mer og mer slik at "Storebror ser deg".

          Sjefredaktør Finn Jarle Sæle på lederplass i dagsavisen Dagen, s. 3, onsdag 12.03. 1997.

                    *

mhn1
Månedens HUN-notering -

FEBRUAR 1997 /

) Konklusjon

          Det er tvingende nødvendig at det etableres et forsvar for våre barn: at herretenkerne i skoleverket i den snart fascistoide staten Norge ikke får sin vilje. Kjære lesere, lærere, forfattere, foreldre, besteforeldre og andre. Vær med i denne kampen. For de neste generasjoners skyld. Det er viktig at vi møtes før det er for sent. La oss starte med å samtale om hva som kan gjøres. Det er ikke det samme som å "preike" bort tiden.

          Jan Andrew Nilsen i boken "Uten fallskjerm - ", Lanser Forlag / Åpent Forum Årvoll, Oslo 1994. ISBN 82-7328-0659.

                    *

***

---