--- Dagboksnotater, Rune L. Hansen, N-5568 Vikebygd, Norge:

---

Dato: Onsdag 26. april 2006:

   Ca. 7 til 9 plussgrader Celsius ute i natt.

   Første halvdel av dagen med regnvær. Efterpå fint og bra vær, - og vi fikk gjort særlig mye bra plantearbeide fra vi hjemkom ifra Ølen og Etne og til langt utpå kvelden. Særlig i området omkring Kolonihagen. De fleste i familien hjalp til. Også Mariel Rose og Urda Lilje med blandt annet hver sin lille trillebår! Stauda Sofie kom ut flere ganger med mat og drikke til oss også innimellom at hun også deltok både ute og med annet inne.

---

   Synnøve Magnusson ifra Karmøy telefonerte i formiddag. Hun som telefonerte oss i begynnelsen av april (nevnt i dbn 05.04. 2006) efter oppslagene i Haugesunds avis og som var her på besøk fredag 21.04. 2006.

   To medisinske bøker hun har lyst til å låne oss, som hun hadde med info om da hun kom på besøk. Men hun får ikke til å besøke oss igjen med det aller første, sa hun, og hun sa og at hun var redd for å forstyrre oss i våronn osv. Tiden gikk veldig fort da hun var her, sa hun.

   Hun snakket også om at våre barn vel kan være eftertraktet arbeidshjelp på gartnerier og slikt. Jeg vet det, sa jeg. Kanskje det kan være noe for Balder, sa hun. Våre barn har, sa jeg, svært så mange jern i ilden og mye de holder på med til daglig – vi syns det er bra slik og trenger ikke at noen av de arbeider for penger. Videre sa hun: Kanskje kan det være fint om Balder kan få stå på egne ben? Han har, sa jeg, faktisk sine egne ben å både gå og å stå med, - det er ikke noe problem det.

   Hun traff ham så vidt straks før hun dro herfra. Og hilste så vidt på ham her ute. Balder kom da hjem ifra arbeide på sagbruket til Kjetil Skartland, med store vernestøvler på sine egne ben og hørselsvern i hånden.

   Jeg mener, sa hun, at han får egen inntekt og arbeid og kan kjøpe seg et sted å bo. At han kan stå på sine egne ben. Du vil vel ikke at han skal bo hjemme alltid heller?

   Jeg fortalte henne en liten historie jeg hørte forleden dag. Det var visst i tiden før 2. verdenskrig, at eldste gutten i en familie skulle konfirmeres. Det var fattigslige forhold i familien, men familien klarte å få til en bra og fin dress til guttens konfirmasjon. Da gutten var ferdig konfirmert i kirken ble han tatt med til en båt som skulle over til Amerika. De måtte sende ham ifra seg i konfirmasjonsklærne – for at han ikke kunne bli værende hjemme mere. Det var deres plan. Han ble siden boende i Amerika, og de har hverken sett ham eller hørt ifra ham siden.

   For vår del, sa jeg, så er det ingen slik nød. Balder og de andre barna her hjemme både står og går på sine egne ben. Ønsker vi å kjøpe eller ordne med et eget hus til ham eller noen av barna, så gjør vi det. Vi har i mange år vært klar over at vi er en stor familie, - og har også for lenge siden tenkt gjennom og planlagt mange muligheter for hva som kan skje og hvordan vi kan gjøre det videre efter behov. Det er i det hele tatt ikke noe problem. Vi hverken maser på noen av barna om slikt eller sier at de skal slutte med å trives slik de faktisk har det. De og vi hele familien har som sagt mange jern i ilden, og lider ingen nød.

   Jeg skjønner at du har alt under kontroll, sa hun. Kontroll, vel, sa jeg, - vi har som sagt for mange år siden tenkt gjennom at vi er en stor familie og også blir større og at vi også trenger plass derefter. Og det at vi utvider plass og rom er en naturlig vei å gå og ikke noe problem. Vi har svært så mange muligheter – og vi lever godt.