Vi ble enige om at han pakker i kveld og tar med seg et telt og drar sin vei i morgen. For å ta det første skrittet på alvor. Og han ville sitte på med meg og Trude i bilen når vi kjører til Ølen i morgen tidlig.

Det er svært så meget trist at det faktisk går an å være så dum og forstokket – og ille suggerert og fiksert! Hvor lenge vil det sitte i? Hvor lenge vil det vedvare? Og hvor ille vil det ødelegge for ham? Og for oss som er igjen her i familien?

Selv holdt jeg iøvrig til langt på natt med å klippe opp ramsløk og putte i glass og bokser med olivenolje og solsikkeolje og bittegrann havsalt, klistre på merkelapper – og å tenke på hva som var skjedd. Alfredo og flere til hjalp til et stykke på vei.

---