Han foreslo også at jeg tok kontakt med Iren Hebnes, barnevernlederen, for å foreslå et møte – og der fremlegge vår bekymring. Det virket som han kjente til henne eller hadde snakket med henne – og hadde fått inntrykk av at hun virket grei. Jeg fortalte at de ikke engang hadde besvart eller estimert vårt klagebrev – og ikke heller vårt ønske om at saken skal være helt og holdent offentlig tilgjengelig. Og fortalte så vidt litt om den usaklighet, løgnaktighet, lovstridighet og trakassering vi var blitt møtt med og behandlet med. (Som de iøvrig vel kommer til å unnskylde og betegne som Saksbehandlingsfeil, - for å slippe lettere unna! For å slippe mest mulig helt og holdent unna! De er seg nok denne sin Nødutgang meget bevisst, - som en mulighet verdt å satse alt og hva som helst på.) Jeg sa at de nok er interessert i å avslutte saken, som også Jens Tveit flere ganger har gitt uttrykk for, - men at de ønsker å gjøre det på sin måte, for å slippe å tape ansikt, for å slippe å unnskylde seg, for å slippe å stå til rette for sine ugjerninger, osv. Det virket også som at han kjente til Jens Tveit, som han betegnet som 125 % ærlig og pålitelig og respektert. Jeg sa at det også var av den grunn jeg hadde spurt om hans hjelp i saken.

Jeg tenkte straks på at fru Ødegård hadde omtalt og betegnet Jens Tveit som 200 % pålitelig og ærlig og respektert. Og at det likevel klart synes som at han har lurt oss og løyet for oss, - og at han vel også selv nokså sikkert skjønner at dette fremgår av selve Saksdokumentasjonen, av Dagboksnotatene – som han selv underveis har hatt tilgang til og på så forskjellig vis har forholdt seg til og reagert på. Det er vel flere som har fulgt med i saken som skjønner såpass nu. Men hvorfor han gjorde det, er for meg ganske så uforståelig, enda.

Jeg ser heller ikke fullstendig bort ifra at jeg i dette trekker forhastede slutninger nu, - og skal fordøye enda mye mere på det. Uansett tilgir jeg selvfølgelig Jens Tveit. Det er nærsagt kanskje heller ikke nødvendig, for jeg føler ikke noe som helst sinne eller dårlig av noe slag overfor ham. Og jeg ønsker også å tilgi hva han har gjort – når og om han angrer. (Det er kanskje likesom når det gjelder Balder.)

Jeg har nevnt det for noen underveis at jeg uvilkårlig er som en slags lokkemat. Som lett, uten på noen som helst måte å provosere, men bare i kraft av all slags uskyld, kan lokke tilstedeværende mørke krefter til å våge seg, frem imot lyset – for der å forstenes! Jeg antydet det også for Jens Tveit nu sist, da han var her, da jeg brukte ordet lokkemat. Og jeg syntes jeg så at han reagerte med en slags indre frykt og uro – og forståelse.

Jeg undret efterpå meget på hvilke saker politiet griper inn i uten anmeldelse? En politianmeldelse er vel iøvrig slik at den fort involverer Rettssystemet? Og Rettssystemet i Norge er vel i hovedsak et slags leketøy for de med makt!? Hvilket det er langt flere enn meg som har erfart. De som enda ikke har erfart Rettssystemet i Norge er vel de som er mest tillitsfulle overfor det?

Og om det er slik at byråkratiet og forvaltningen i det store og hele er beskyttet ved noen slags uskreven lov og immunitet i forhold til lov og rett? og Rettssystemet?

---

Dyrevern og Barnevern. Offentlige greier, - forsøk på å forbedre velferdssamfunnet. Noen melder ifra til Dyrevernet om for eksempel en sau som mishandles eller ikke har det bra, - og Dyrevernet skyndsomt griper inn for å redde unna sauen og rette opp forholdet. Lignende ment fungerende når det gjelder Barnevernet.

Men Menneskevernet, - hvor har vi det? Når noen for eksempel trakasseres av offentlige arbeidere så som Barneverntjenesten? Enda ingen steder som helst!

---