---
Jeg ble skuffet over Gudmund og Trude, og trist og lei meg.
Jeg tenkte på Gandalf (Merlin) ifra Ringenes herre-filmen, den flotte trilogien. Og på at slikt noe, med spenning, dybde, anstendighet og moral er så tiltrengt i samfunnet omkring oss – og at folk flest hungrer efter det, men likevel ikke i den store heksegryten til Skjøgen særlig lett klarer eller makter å fordøye det. At det likevel er nokså vanskelig og tidkrevende (i en modningsprosess) for folk flest å fordøye også slikt. At det også sånn sett er alvorlige fordøyelsesproblemer ute og går.
Og jeg tenkte på de store oppslagene i avisene nu for tiden her til lands, om strømprisene: Mere regn og uvær ellers fryser vi ihjel!
Og jeg tenkte på hva Arne Ødegård blandt annet fortalte da vi snakket nu sist: At han et år hadde danset regndans, - men det fikk han ikke lov til nu mere. Jeg spurte om hvorfor. Han sa: Fordi det efter hans regndans hadde regnet omtrent et år i et strekk fremover! Så nu fikk han derfor ikke lov til slike danser mere! Og jeg tenkte på Harry Potter-figuren, i forskjellige forkledninger: Moral, intriger, trylleri – og masse forskjellig slags tull og tøys og babbel! Og at Arne er dypere enn som så.
Og politikere som Jens Stoltenberg, tidligere elev ved Steinerskolen i Oslo, en av de to arvtagerne til Grøss & Gru Harem Brunstland, nu i spissen for Arbeiderparti-ideologien, som i massemediaen bedyrer og lover hjelp til de fattigste, i forbindelse med vinteren og strømprisene: At ingen skal behøve å fryse ihjel i Norge. Jeg antar at det som vanlig er løgn og lureri.
---
Bør Synnøve ønske å være mest mulig anonym i disse Dagboksnotatene, eller bør hun det ikke?
Hun stilles overfor et valg og et problem som både har med troverdighet og bekjennelse og mere til å gjøre – et slags inderlighetens ultimatum. Eller hva?
Hva bør hun velge?
---
En noe makaber slumredrøm jeg nu på kvelden hadde:
Balder, Idun og Gudmund graver en grav. Trude er der også, i lag med de, men hun graver ikke – hun står der og ser på, sentralt plassert, en smule i bakgrunnen. Det er meg de skal begrave. Jeg er enda ikke død, ikke syk og heller ikke halvdød, men i nærheten noe sted og hviler og ser slumrende inn i mørket. De er i ferd med å begrave meg, sikker på at jeg engang efter hvert vil komme til å dø, men de sørger allerede – for å gjøre seg ferdig med sorgen og gravingen. Som om de imens ikke gjør noe annet – og gjerne begraver meg levende, hvilende.
Jeg ser opp ifra min slumrende hvile, samtidig som på sett og vis og foregripende opp ifra graven, med deilig og takknemlig jord omkring meg, og jeg ser slørete inn i mørket der ved og omkring graven hvor de befinner seg og snart gjør seg ferdig med gravingen. Og jeg tenker at jeg gjør meg så ferdig som jeg kan med disse Dagboksnotatene som mest omhandler den fasen og perioden i våre liv som særlig dreier seg om den forskrekkelige saken som Mattilsynets Kaspersen og Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune involverte oss i. Gjør meg ferdig mest av alt med nettopp dette eller altså disse, for å gi de og verden i avskjedsgave.
Gjøre meg videre og mere ferdig i så måte altså.
---