Jeg postla til avisen Magazinet i går et eksemplar av Data-CD: Menneskevern Vindafjord kommune, rlh pr. 19.12. 2006. Det vil si: Hun på helsekost-butikken i Haugesund hvor vi var innom og handlet, skulle postlegge den for oss i dag tidlig.

---

Liv Grete Ødegård telefonerte klokken 16.30. Hun spurte hvordan jeg har det, og hvordan vi har det her hjemme. Bare bra, sa jeg. Hun sa hun hadde snakket med Trude, - at Trude hadde telefonert henne. Jeg husker telefon-samtalen med Liv Grethe bare ganske så omtrentlig, men skal forsøke å gjengi innholdet i den. Hun spurte: Har dere det bra, dere alle der hjemme? Ja, bare bra, sa jeg. Hun sa at hun ikke visste hvor Trude er, at det ville ikke Trude si, og jeg sa at det vet ikke jeg heller – og at jeg heller ikke er interessert i å vite det. – Er du ikke interessert i å vite det heller, sa hun. – Nei, jeg er ikke det, - jeg vet ikke hva hun tenker. Jeg vet ikke hva som foregår, - bare at hun oppførte seg hissig og dumt og så forsvant. At det virker som at det er noe hun er redd for, - eller liksom skal være redd for. Jeg vet ikke. Kanskje vil det efter hvert vise seg hva hun holder på med? – Hun vil vel snakke med ungene sine, sa Liv Grethe. – Men det kan hun da vel gjøre, og har hun vel alltid gjort. Ungene er jo her de, - det er Trude som ikke er her. – Balder og Idun, sa Liv Grethe. – Er det altså det det dreier seg om, spurte jeg. Det visste ikke jeg, - og visste heller ikke Gudmund og Frøydis her. Men det er da vel ikke noe å lage til noe problem ut av. Hun vet jo hvordan det er. Hun kan ikke få både i pose og sekk sånn sett. Hun må velge. (Og det har hun forlengst sagt at hun har gjort, tidligere.) Det er enten eller. En enkel og grei skilsmisse er ikke noe problem - og trenger ikke å være det. Den er uansett bare det problemet som den eventuelt er. Vi trenger ikke å lage til flere problemer enn vi eventuelt har. Og slik er uansett saken, - hvordan en enn snur og vender på det.

Liv Grethe sa jeg måtte hilse alle, og at hun håper at det hele går greit.

At Trude gjorde og gjør det hun nu gjør, er vel å betrakte som hor? Eller hva? Hun går på sett og vis, også sin ektemann til tross, til selveste skjøgen Babylon – og tar med seg noen av barna. Og forsøker å få med seg hele familien?!

Er det Antikrist som har besatt henne? Og som har vunnet slaget om henne? Og er det definitivt og endelig?

Og hva kan jeg vel og bør jeg vel gjøre i denne sakens anledning?

At Trude også tok med seg Stauda og Alfredo var ytterligere dumt og ille, - og skjønner hun vel knapt selv noe av konsekvensene av. Trude tenker tilsynelatende i andre slags baner og retninger. Som hun jo ofte underveis på sin stabasiøse ferd gjør. Eller er hun enda mest av alt på likegyldighetens og egoismens vei?

Jeg spurte Frøydis om hun vet hva som foregår, med mamma. Hun sa nei, at det vet hun ikke noe om, - og at Trude bare til henne hadde sagt at hun skulle gå til Wenche. Trude hadde altså også rett og slett løyet til Frøydis.

Trude sa i telefonen i natt at hun ikke ville si hvor hun var, - fordi, som hun sa, hun ikke ville lyge heller. (Vel, - det er jo nu iallfall lett nok å skjønne hvor hen hun er. I dødsriket, med Idun og Balder.)

Gudmund kom, og sa at han igjen hadde gått seg en tur, og sett utenfor husene til Wenche, - og at det der så helt stille og rolig ut og kanskje ikke var noen hjemme. Jeg fortalte at Liv Grethe hadde telefonert, – og litt av innholdet i samtalen.

Mormor telefonerte ved 17-tiden eller litt senere. Hun spurte også hvordan vi har det. Og også om hun kunne få snakke med Trude. Jeg fortalte henne hva som var skjedd, og hun ble bekymret og urolig. Jeg sa at jeg tror ikke at det kanskje er stort nytt å bekymre seg over. Trude er hissig av seg og har gjort dumme ting før.