Tilgivelsen og anger er vel på en måte, når de smelter sammen, et slags gjenopprettelsens og nyfødselens punkt? Eller?
Hva med konsekvensene, sårene og ødeleggelsene? Og de u-opprettelige?
Eller hva med Sannhets-kommisjoner?
Eller hva med norske grunnlovens ord, ifra 17. mai 1814, i § 2:
”Alle innvånere av riket har fri religionsøvelse. / Den evangelisk-lutherske religion forblir statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner seg til den er forpliktet til å oppdra deres barn i samme.”
Mange av de andre paragrafene i den norske grunnloven er likså godt formulerte, og er også erkjennelses-messige bragder gjort av våre foreldre og forfedre! Og selve ånden i denne vår høykt aktede norske grunnlov, er Jesus Kristus Ordet!
Hva med anger og tilgivelse mellom Ordet og babbelet?
Eller mellom uskylden og likegyldigheten?
Eller mellom Rune og Trude? Pappa og mamma?
Eller mellom pappa og Idun?
Eller mellom pappa og Balder?
Hva med anger og tilgivelse mellom Ordet og babbelet?
Tankestoff også dette, å bryne seg på!
Eller mellom Faderen og Sønnen?
Eller mellom Ola og Kari Nordmann?
---
Kanskje først straks når alle i alle omgivelsene har gjennomskuet de onde gjerningene til Balder i dødsriket, og gråter over skammen, - kanskje først da skjønner og fatter Balder selv hva forferdelig han har gjort for galt? Og kanskje Trude er likså treg også?
Jeg hører allerede mange som gråter. Og meg selv også. Forferdet gråt. Meget trist og forferdet gråt. Et bristepunkt.
---
Liv Grete telefonerte ved 21.30-tiden. Vi snakket en times tid, igjen. Hun sa at hun hadde forsøkt å telefonere Margrete like før, men ingen tok telefonen der, hverken mobilen eller hus-telefonen. Jeg sa til henne at det vel ikke kan gjøre vondt verre om hun har lyst til å snakke med Trude om det som har skjedd. Hun sa at hun kanskje, kanskje i morgen igjen, ville forsøke å telefonere dit igjen. (Det er ikke jeg som har bedt henne om det.)
---
Jeg hadde en nyhet til Liv Grete som hun ble veldig glad for. Gudmund hadde rappet med seg en utskrift av Dagboksnotatene mine for den siste ukes tid. Da jeg satte han av i Aksdal hadde han ikke gått til Folkebiblioteket likevel. Jeg husker at da han gikk av bilen der så tenkte jeg å si til ham: - Du må ikke bli kidnappet du også nu da, Gudmund! Og ikke rømme heller! Men han rømte likevel litt efterpå, og sprang eller gikk til omkring tre kilometer sør for Aksdal, - hvor han blandt annet leverte sin mamma de Dagboksnotatene han hadde rappet med seg, for den siste ukes tid. Antagligvis den samme lile bunke papirer som Liv Grethe fikk en tilsvarende utskrift av. Gudmund rømte altså til dit hen hvor mamma og ungene befinner seg. Da jeg kom fra Haugesund til Aksdal ble det en stund å vente på Gudmund, i og utenfor bilen. Da han omsider kom kjørte vi videre hjemover – og på besøk til Ødegård. Det har jeg vel fortalt? Da vi kom hjem snakket vi litt om mot til ærlighet – og slikt. Som vi også hadde snakket litt om med Liv Grete. Gudmund sa til meg, sånn omtrentlig: - Jeg har en løgn i mørke gjemmer i meg, som ikke hører hjemme i en ren sjel, men som bør frem i lyset for i anger å be om tilgivelse. Om det kan sies slik da? Men, uansett: Jeg var ikke på Folkebiblioteket i dag, i Aksdal. Jeg var der som mamma og de kidnappede ungene befinner seg, - hos familiene Island. Og jeg leverte henne en bunke av Dagboksnotatene dine, som lå øverst på datamaskinen. Balder kom dit også, da han