Gudmund sa: - Det skjedde forresten noe annet også da jeg var der. Mamma fortalte at hun hadde mottatt et brev ifra Sosialkontoret eller noe slikt – antaglig, tror jeg, kanskje ifra damene i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune – et brev med 5.000,- kroner i. Som de ville gi til henne, til mamma. Mamma sa at hun ville ikke engang ha de, - at hun skulle sende de i retur igjen. Og hun sa at det var Margrete som hadde telefonerte og snakket med de, - og så kom pengene ganske så straks i posten efterpå. Mamma sa hele tiden at hun ikke ville ha noen slags slik hjelp av Trude, - men at Margrethe bare hadde gjort det likevel, mot hennes vilje.
Jeg sa: - Ja, - jeg tror ikke det er vanlig at noen så fort og forhastet mottar økonomisk hjelp ifra det offentlige! Endog mot sin vilje. Men de ville kanskje være meget så snar med å belønne Trude for ugjerningen hun har gjort og gjør nu! Og å skynde seg med å få Trude til å bite på agnet!
Gudmund sa: - Stauda spurte mamma om å få bli med meg, - hjem igjen. Mamma sa at det får hun ikke. Og hun sa også: At det er ikke unger på 9 år som bestemmer hva foreldrene skal bestemme. Det er foreldrene som bestemmer hva ungene skal gjøre!
Jeg sa: - Så vil mamma gjøre seg til begge foreldrene i en og samme person nu! Hun lurer ikke Stauda særlig lenge med slikt noe tull og tøys. Forresten så tror jeg at vi, Trude og jeg, i juridisk formell avtale-inngått form har en avtale om at det er jeg som i realiteten har foreldre-avsvaret for våre barn. Uten at jeg skal være for sikker akkurat i øyeblikket. Men jeg syns jeg erindrer noe slikt. Slike avtaler kan bli inngått i forbindelse med ekteskap og diverse annet.
Gudmund sa: - Det virket som at Stauda var veldig ivrig og bestemt på å få komme hjem igjen, ja. Og Alfredo også.
Jeg sa: - Det er klart det. At de alle vil det. Og enda mere særlig nu efter alt det forferdelige de har opplevd! Mamma har et kjempemessig problem allerede akkurat der!
Gudmund sa til meg da vi kom hjem ifra Aksdal og ifra Liv Grete:
- Jeg har noen synder å bekjenne. Som jeg ikke vil skal forbli løgn og falskhet, eller som jeg uansett bør fortelle deg om: Den ene er at jeg ikke i Aksdal gikk til Folkebiblioteket. Den andre er at vi var sammen med Balder, Idun og julenissen – Frøydis og jeg. De kom innom først hos Pål, - da jeg og Frøydis var hos Pål.
Liv Grete ble meget glad for å høre om denne Gudmunds bekjennelse! Hun ble meget imponert over denne Gudmunds åpenhjertige, rene og fine bekjennelse og anger.
Og hun sa: - Det er noen flotte og fine unger dere har Rune! Det er så sikkert og visst! Men du ble ikke sint på Gudmund vel?
Jeg sa: - Kan du skjønne at jeg ikke ble det. Jeg ble glad, og jeg tilgav ham straks. Og sa også at jeg ikke klandrer ham for det, - men at det kanskje tvert om var fint og godt at han gjorde det. Og at det vel uansett er så uskyldig, troskyldig – og kanskje det rette og det riktige. Tror du at det kan gjøre godt også at hun nu får lese Dagboksnotatene, - antagligvis de samme som du har der og har lest?
Hun sa: - Jeg tror ikke hun blir glad for å lese Dagboksnotatene. Kanskje heller mere sint!
Jeg sa: - Uff da!
---
Morfar telefonerte før klokken 23 og vi snakket en liten stund, og jeg gav ham en kortfattet orientering om det som har skjedd og skjer nu. Han ble nok overrasket og fikk nok mye å tenke på, men jeg måtte jo bare si ham det. Han sa han trodde og mente at vi var et kjernesunt ekteskap, med ekstraordinært flotte barn og forhold. Og at jeg jo efter hans inntrykk er så snill og god på alle slags vis. Jeg tror endog ikke han lar seg lure hverken av Balder eller Trude, sin egen kjære datter!