Frøydis da vi kom hjem fortalte at mormor hadde telefonerte, og blandt annet sagt at hun syntes det var stor urett det hennes datter nu gjør. Endog mormor!

Mormor har også fort skjønt bedre og bedre at det er et forferdelig ugunstig sted Trude med fem av ungene nu befinner seg. Selv har jeg vært tilbakeholdende med å fotelle henne noe av det jeg vet om den siden av saken. Jeg vet og har mange ganger erfart at mormor er ivrig undersøkende av seg, og fort finner ut mangt og mye om slikt noe hvis hun prøver! Av oppriktig kjærlighet til oss. Det har hun hele veien i mange år vist om og om igjen, i ord og i handling og i modning – i oppriktig kjærlighet!

---

Jeg må være flidig og iherdig med å nedskrive alt som skjer i alt dette, - for at begivenhetene og hendelsene mest og best mulig lar seg forstå også av andre, og lar seg erindre – og rekonstruere.

---

Politiet har jo en slags bestemmelses-rett. Overfor den kan ikke jeg protestere eller stride.

Når politiet ifra Haugesund ble lurt av Trude og Margrete til å ta en dårlig og feilaktig avgjørelse, så kan ikke jeg sette meg i strid med denne uten å gjøre vondt verre. Slik er det bare. Og jeg respekterer dette helt og fullt ut. Slik må det bare være i en slik situasjon.

Jeg kan bare på en høflig, saklig og ryddig måte beklage at den avgjørelsen de tok var feil og gjorde og gjør situasjonen og problemet verre: - Men jeg kan som sagt ikke sette meg i strid med deres bestemmelses-rett. Og jeg håper inderlig at Stauda og Alfredo og Mariel og Urda også på sett og vis skjønte dette, - for at de ikke skal tro at jeg sviktet de!

---

Det er juleaften, og Trude fikk et galskapens anfall som har fjernet det meste av jule-stemningen. Og juletreet står her grønt og fint, med julegavene under. Det mangler bare, nærsagt, noen til å åpne julegavene! Det er bare de ungene som Trude holder fanget der ved Aksdal hos familiene Island som mangler.

Og Trude har tenkt å gjøre enda mere ondt og urett!

---

Kanskje jeg bør forsøke å få politiet til å beklage den avgjørelsen de tok? Ikke at de skal beklage at de foretok en vurdering og en avgjørelse, - men at de nu efterpå vurderer og betenker om deres avgjørelse nu efterpå bør gjøres annerledes? Med en ny avgjørelse ifra deres side? Den avgjørelsen de først tok var urett, og gav bare uretten blod på tann.

Men det kan de vel ikke klandres for? Jeg kan ikke se at de kan klandres for det. De kom der ved Aksdal i en situasjon hvor de måtte foreta en vurdering og en avgjørelse, og de gjorde som best de kunne med de ressurser de hadde til rådighet. At en avgjørelse i en slik situasjon som den ved Aksdal kan bli feilaktig er beklagelig, - men det viktigste og viktige var dog at en avgjørelse ble tatt der og da. Og politiet der og da hadde veldig begrenset med mulighet for å kunne sette seg særlig godt inn i saken. Jeg hadde inntrykk av at de forsøkte å gjøre som best de kunne.

Men nu trengs det fortsatt og stadig at noen griper inn i saken, og ser hva som er rett og urett i og med den – og hva som bør gjøres, eller om noe videre bør gjøres. Men flere for hastige avgjørelser vil skade og ødelegge for de involverte alvorlig enda mere.

Det beste er vel kanskje at politiet undersøker litt nærmere, og så hastig men ikke forhastet tar en ny avgjørelse?