--- Uke 52.
Dato: Torsdag 28. desember 2006:
Temperaturen her ute i natt omkring lavest 6 plussgrader Celsius, tror jeg.
---
Per kom og banket på døren her på kvelden.
Han ville sette seg ned og snakke med oss begge to, og det gjorde vi. Gudmund fikk fortrinnsvis lyttende være til stede sammen med oss, - resten av ungene fikk være til stede i rommet ved siden av, sånn at de kunne få høre på derifra hvis de ville (og det tror jeg nok de alle meget nysgjerrige og undrende ville!), men selv ikke kunne si noe. Frøydis sjef for ungene der inne på kjøkkenet – og Gudmund deres eventuelle forbindelse med oss andre her inne på stuen. Gudmund og ungene skulle fortrinnsvis kun snakke hvis og når de ble bedt om det av sin far og av sin mor. Og deres mor, Trude, skulle begynne – og hadde ingen tidsbegrensning før vi alle syntes vi hadde kommet gledelig langt!
Trude fortalte nokså uforstyrret sin versjon av hva som har skjedd, når ifra begynnelsen – og til Per nu kom. Og vi alle hørte på henne.
Stort mere enn det skjedde vel ikke før vi syntes vi var kommet veldig langt. Jeg fikk også fortalt min opplevelse av noen av episodene i det som har skjedd.
Vi takket alle Per. Han var til god hjelp for oss nu. Det ble nokså sent på kvelden også. Per måtte telefonere sin kone for å fortelle at dette kan ta tid og han derfor kommer sent hjem. Men vi fikk ved hjelp av dette sammen løst en hel del mysterier og kjente alle sammen at dette var til god hjelp.
Jeg og Trude snakket sammen en times tid eller to efterpå også.
Hun har sin prøvelsenes tid nu.
---
Hun ble grepet av frykt og handlet i et slags panisk anfall. Og gjorde ting hun absolutt ikke burde ha gjort. Hvilket hun selv også sier og mere og mere erkjenner.
Vi har alle og enhver av oss, ting å ruge på i alt det som nu skjer.
---
Jeg tror jeg og Trude også delvis ble enige om å fordøye på det som har skjedd, for ikke å unnlate å vie oss til ungene – og for at det trengs og gjør godt.
---
Fint solvær i dag.
---
Det er blitt kvelden. Eirik og Hege kom på besøk. De måtte videre igjen i dag. Og også de er blitt antydet og blitt fortalt at noe er skjedd. Det var godt å se hvor godt det stod til med Birk og Rein! De ble her en stund. Og dro så videre hjemover.
Trude virket litt skremt og en hel del med skamvett da de kom, - men syntes som nokså fort å bli mere bråkjekk?
---
Mormor telefonerte ved 22-tiden. Hun snakket mest med Stauda, og de sang julesanger og snakket om julegaver.
---
Det virker som at det er de to minste av barna som det som har skjedd har gått mest skadelig ut over. Urda har opplevd skremmende ting. At noen har forsøkt å lure henne til å tro at pappa er farlig, på så forskjellig vis.
---
Jeg sier til Gudmund, at jeg undrer på om han vet eller aner noe om verdien av trygghet – for eksempel i en familie så som vårs?
Han sier: - Ja, jeg gjør vel det.
Jeg sier: - Når slikt noe som nu har skjedd så kan en vel også lettere forstå å verdsette verdien av trygghet?
Gudmund sier: - Ja.
Jeg sier: - Tenk for eksempel om en av de større barna i en familie, bestemmer seg for å ødelegge resten av sin familie. Står familien da maktesløs?
---
Det fremgikk en hel del nytt av det Trude i går og i natt hadde å fortelle. Kanskje også spesielt at Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune veldig kjapt og solid bet på agnet! Gudenes lokkemat for å få frem nettopp slikt noe og mere til?
Dette jeg nu skal referere er hva jeg lørdagen 23.12. 2006 skrev i Dagboksnotatene:
”Gudmund sa: - Det skjedde forresten noe annet også da jeg var der. Mamma fortalte at hun hadde mottatt et brev ifra Sosialkontoret eller noe slikt – antaglig, tror jeg, kanskje ifra damene i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune – et brev med 5.000,- kroner i. Som de ville gi til henne, til mamma. Mamma sa at hun ville ikke engang ha de, - at hun skulle sende de i retur igjen. Og hun sa at det var Margrete som hadde telefonerte og snakket med de, - og så kom pengene ganske så straks efterpå. Mamma sa hele tiden at hun ikke ville ha noen slags slik hjelp av Barnevern-tjenesten, - men at Margrethe bare hadde gjort det likevel, mot hennes vilje.
Jeg sa: - Ja, - jeg tror ikke det er vanlig at noen så fort og forhastet mottar økonomisk hjelp ifra det offentlige! Endog mot sin vilje. Men de ville kanskje være meget så snar med å belønne Trude for ugjerningen hun har gjort og gjør nu! Og å skynde seg med å få Trude til å bite på agnet!
Dette var hva Gudmund fortalte meg på lørdagen. Hva Trude fortalte i gårkveld da Per var her var en noe annerledes og mere fyldig versjon:
Hun sa nu at hun ble kontaktet på telefonen hjemme hos Margrethe – av Ingeborg Nyland i Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. At Ingeborg Nyborg absolutt ville sende henne penger, selv om Trude sa nei. Ingeborg Nyland sa blandt annet at de vet at Trude er en ressursperson for sine barn, – og at hun ikke ville virke påtrengende. Trude hadde sagt at hun ikke trengte hjelp ifra de, men at hvis hun skulle trenge det så ville hun ta kontakt med de. Efterpå hadde Ingeborg Nyland igjen telefonert Trude. Og igjen ville råde og overtale henne til å ta imot penge-hjelp. Trude sa igjen nei. Da hadde Ingeborg Nyborg iallfall sagt noe slikt som: - Vi kan sende deg pengene via Sosialkontoret? Da blir det ikke penger ifra noe som helst som har med Barnevern-tjenesten å gjøre, - men ifra Sosialkontoret. Kan vi ikke gjøre det slik da?
Og Trude svarte omtrent slik: - Jeg vet ikke om det er rett av meg og om jeg gjør det som er rett av meg, - men kanskje. Jeg må tenke litt på saken. Dere skjønner vel at jeg er trøtt og klar av alt som har skjedd, og at jeg er redd – og at jeg er sliten, og trenger å hvile meg?
Så kommer en ny telefon til Trude, ifra Sosialkontoret i Vindafjord kommune – ifra en dame der. Damen sier at hun er blitt bedt om å kunne få sende penger til Trude. Damen spør om Trude kan oppgi en konto hun kan overføre pengene til. Trude sier:
- Vent litt, så skal jeg se efter om jeg har noen bank-konto her.
Trude vender seg til Margrethe og Bernt eller noen. Disse har skjønt hva det hele dreide seg om – og prøver nu kanskje enda å overtale Trude til å ta imot pengene. Margrethe foreslår at pengene overføres til sin bank-konto. Trude oppgir Margrethes bank-konto, og de blir enige om at pengene skal overføres dit.
Derefter ankommer det enda en telefon til Trude, ifra samme Sosialkontoret. En dame, som heter Katrine, forteller Trude at de har oppdaget at bank-kontoen tilhører Margrethe – og at de derfor ikke kan overføre pengene dit. Om Trude så har et annet bank-konto-nummer eller noe pengene kune overføres til.
Så har damen sagt til Trude noe slikt: - Jeg bor i Haugesund jeg. Er ikke du på Aksdal da? Jeg kjører forbi der i bilen min om en liten stund. Jeg kan stoppe der og ha med pengene – og gi deg pengene personlig, om en liten stund?
Hun damen og Trude, og Margrethe og noen av de andre ble enige om å møtes på Aksdal litt efterpå. De kjørte dit og Trude traff damen. Damen gav Trude en konvolutt – nedi den var det 5.000,- kroner i kontanter, og et brev-skriv. I brev-skrivet står det at pengene er ifra Sosialkontoret – som gir de på vegne av Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. Og det står at de skal ta kontakt over nyttår. Trude sier hun ikke vil motta slike penger og sier at hun ikke vil ha noe med Barnevern-tjenesten å gjøre. De andre forsøker å overtale Trude til å ta imot pengene. Og Trude lar seg overtale til å ta imot pengene.
Trude sier at det var en annen dame ifra Barnevern-tjenesten der på besøk hos Margrethe dagen og kvelden før. Og at denne damen, Hilde, dagen efter hadde varslet Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune, - som så – Ingeborg Nyborg, telefonerte Trude hos Margrethe.
Nokså fort efterpå hadde de avtalt at Trude skulle treffe Ingeborg Nyborg ifra Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune. Treffe henne ved bensin-stasjonen på Aksdal.
Da Trude blandt annet i lag med Bernt og Margrethe ankom bensin-stasjonen, var damen der. Hun gav Trude en konvolutt. I konvolutten var 5.000,- kroner i kontanter, og et skriv om at pengene er gitt av Sosial-kontoret i Vindafjord kommune via Barnevern-tjenesten.
Trude hadde reagert negativt på at pengene skulle ha noe som helst med Barnevern-tjenesten å gjøre – og sa at hun ikke ville ha de. Men at hun av Margrethe og Bernt var blitt overtalt til likevel å ta imot pengene.
---
Gudmund, og også jeg, er forferdet og forskrekket over at det er dette som – bevisst eller underbevisst – synes som å ha vært og fortsatt enda nu er planen til Trude!
Såvidt som jeg ser det en plan som synes som bevisst å ha vært til stede hos Trude kanskje allerede fra før jeg hjemkom ifra Haugesund og hun straks var så forunderlig innbitt sint, fresende og bister! En plan som hun allerede da hadde i samråd med noen, eller som hun involverte flere i underveis?
I så fall eller uansett så har hun jo fulgt planen på alle slags sett og vis til punkt og prikke nøyaktig helt presis efter oppskriften i Svarteboken til Arbeiderparti-ideologien! Den kunne vel ifra begynnelsen knapt ha vært fulgt bedre og mere omhyggelig!
Det var derfor hun var så fresende og bister da jeg kom hjem, - for å forsøke å frem-provosere noe som helst som kunne brukes som en slags forklaring på at hun gjorde som hun gjorde! - Han var sint, han snakket høyt til meg, han har sparket og slått meg tidligere – bare spør Balder! Han har sparket og slått Balder også, - og Balder vet om det, alt sammen. Det er riktig som Balder sier: Rune er gal. Han er farlig! Det er bare på utsiden at han er snill, sindig og ærlig! Beskytt meg! Beskytt meg og ungene! Hjelp meg! Jomfru i nød! Hjelp! Jeg er forfulgt! Osv., osv.!
En velprøvd og bortimot mere enn 100% fungerende oppskrift, - prøvd og gjennomført av mange kvinner i Norge! Vanntett! Skuddsikker! Kanskje var det på lignende måte Arnold Juklerød ble sviktet? Og så mange, mange, mange andre! Men jeg skal vel ikke her nu skrive om det mangedoble justismordet på Arnold Juklerød? Eller mere om denne blandt kvinner så velprøvde og velkjente, i Norge gjennom mange år?
Det var jo mest derfor jeg kjente meg både dypt krenket og skuffet da hun telefonerte tre ganger utpå natten, ifra Wenche. Allerede da var det meget lett for meg å skjønne hva hun tenkte på å gjøre! Hun krenket og skuffet på så forskjellig vis. At jeg derfor også avbrøt telefon-samtalen nokså straks.
Først nylig nu kom jeg i tanker at det kanskje trolig allerede var planlagt før jeg hjemkom ifra Haugesund den kvelden. Det virker heller ikke usannsynlig. At Trude har planlagt det i lag med Balder, og Balder igjen kanskje i lag med Berit Molbosæter og kompani (uten at Trude trolig i så fall vet akkurat det). Kanskje har også Trude og Balder planlagt det hele i lag med Bernt og Margrethe? Nærliggende spekulasjoner ifra min side.
At Trude derfor nu både gruer seg og gleder seg til forventet besøk ifra Barnevern-tjenesten i Vindafjord kommune! Gruer seg – i tilfelle det likevel ikke kommer til å gå slik som hun håper! Og gleder seg – hvis hun ikke har nådd sin hensikt og har klart å true og tvinge meg til å akseptere at Balder og Idun får ha kontakt med sine søsken! I tillit til at hun får støtte ifra den samlede Arbeiderparti-ideologien – og dens avdelinger!
Hennes bedrageri er ikke småtterier!
En mors svikefulle og blinde kjærlighet? Kjærlighet? Nei. Hysteri? Ja.
Hvilket ord en enn bruker om det: Slikt noe er uakseptabelt.
Men hva skal jeg vel gjøre med det?
---
Jeg og Gudmund gikk opp til henne litt efter midnatt og sa vårt ærend.
Jeg sa først til Gudmund: - Kanskje mamma ikke vil snakke med oss nu, - hun hørte vel på kjøkkenet i sted hva jeg ønsket å snakke noen ord med henne om? Ja, - jeg tror nok sikkert det ja. Hun gikk stille og rolig til sengs da, uten å si noe som helst. Vi prøver å gå opp til henne sammen for å høre om hun vil snakke noen ord med oss, om dette. Vi fant Trude i sengen.
Jeg sa: - Både jeg og Gudmund er alvorlig forferdet og forskrekket over den onde planen du handler i og som du enda nu er i ferd med å videreføre. Vil du snakke med oss om det?
Hun sa: - Jeg vil bare sove nu.
Gudmund og jeg trakk oss stille og rolig tilbake.
---
Jeg spør Gudmund: - Hvordan skal vi kunne hjelpe henne?
---
*****