Oversikt -

- PS: Se evt. også NYHETER.

- 16.12. 1996, Vårt Land, s. x, debatt / samråd / demokrati :
"Norges gamle hus og grunnvoller", av Jørgen Høgetveit.

---

- 16.12. 1996, Vårt Land, s. x, debatt / samråd / demokrati :
(Kopi / avskrift: HUN, rlh.)

Norges gamle hus og grunnvoller

Av Jørgen Høgetveit

Norge er et selveier-demokrati. Det vil si at landet består av en rekke små og store eiendommer som eies av folket. Dette folket er det som skal ha makten og styre landet gjennom sine valgte utsendinger.

          Denne styreformen har mange røtter, både i Hellas og Rom, men den viktigste rot finner vi i Israel med det bibelske menneskesyn, noe som ble nedfelt i Grunnlovens paragraf 2. Dette sier at mennesket er skapt i Guds bilde, og er mer verdt enn hele verden. Derfor må det også sikres et mest mulig fritt livsrom av menneskeretter. De finner vi i Grunnloven fra paragraf 96 og utover. Den sikrer at dette verdifulle livet som mennesket representerer, har sikkerhet og livsrom:
          Paragraf 96: "Ingen skal dømmes uden efter Lov, eller straffes uden efter Dom. Pinligt forhør maa ikke finde sted."
          Paragraf 97: "Ingen Lov maa gives tilbagevirkende Kraft."
          Paragraf 99: "Ingen maa fængsling anholdes, uden i Lovbestemte Tilfælde, ..."
          Paragraf 100: "Trykkefrihed bør finde sted." Her beskyttes også mennesket, religionen og styresmaktene.
          Paragraf 102: "Hus-inkvisitioner maa ikke finne sted, uden i kriminelle Tilfælde."
          Paragraf 105: Sikrer menneskets eiendomsrett, og så videre.
          Grunnloven sikrer mennesket, deres livsgrunnlag og livsutfoldelse. Dette er typisk for de nasjoner som er tuftet på luthersk grunn. Det er de frieste nasjoner med den beste orden både i kirke og samfunn (de mennesker som har funnet sammen).
          Denne frie styringsformen vokste blandt annet ut av tanken om "det alminnelige prestedømme", det vil si at vi er alle prester for Gud. En grunnleggende tanke i lutherdommen, og i strak motsetning til pavedømmet. De to ytterpunkter i samfunn og menighet er "det alminnelige prestedømme" kontra pavedømme, og folkestyre kontra diktatur.
          Etter som kristendommen viskes ut i vårt folk og menneskeverdet nedskrives fra å være skapt i Guds bilde til å være en celleklump som vi selv forvalter som vi vil, skjer det også noe med våre frie menigheter og vårt frie samfunn og folkestyret.

"Det alminnelige prestedømme"

          Den uovertrufne misjonshistoriker Oskar Handeland skrev allerede i 1949 at makten var i ferd med å forflytte seg fra Stortinget, og fortsatte:
          "Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her. Det som interesserer oss, er at der er en tilsvarende utvikling i det kristne arbeid." Han peker på at hovedstyrene i misjonsorganisasjonene kaller sammen "ledende menn ute i kretsene og blandt arbeiderne til rådslagning om viktige og vanskelige spørsmål. Nå holder praktisk talt alle de større kristelige organisasjoner i Norge rådsmøter. I det aller siste har noen endog gjort disse møtene "offisielle" ved å ta dem med i sine grunnregler. De som deltar i disse møter sammen med hovedstyret, er aldri folkevalgte, slik som tilfellet er med utsendingene til generalmøtene. De oppnevnes dels av hovedstyret og dels av kretsstyrene eller arbeiderne i vedkommende organisasjon." Han sier også at det er "... den samme årsak som ligger til grunn for utviklingen både på det politiske og religiøse område", og avslutter slik: "... vi kan havne i samme utvikling som i den gamle gresk-romerske kulturverden - fra mer eller mindre folkestyre til uinnskrenket pavemakt."
          Denne utviklingen har skutt veldig fart innenfor Den norske kirke og misjonsorganisasjonene de senere år. Det siste ser vi i kirken, hvor biskopene, uten å spørre folket, som de gjorde i Danmark, vedtar erklæringen om både "rettferdiggjørelseslæren" (Joint Declaration") og "Porvoo-erklæringen", som knytter nye og sterke bånd mot den anglikanske kirke og senere mot Rom. Så langt om denne utviklingen.
          Det vi spesielt skal merke oss hos Handeland, er to ting: Han sier det foregår en parallell utvikling i menighet og samfunn. Han påpeker dessuten at det er samme årsak som ligger til grunn, nemlig nedvurdering og umyndiggjøring av folket.
          I VG 4. november dette år har stortingsrepresentant Lars Sponheim en meget leseverdig helside om "Samråd eller demokrati?". Han tar for seg Jaglands nye modell for "Det norske hus" og styringen av dette gjennom "samråd". Det går som kjent ut på at han går utenom de folkevalgte fora, og samrår seg med elitegrupper som tilhører Arbeiderpartiet. De skal "råde" ham og regjeringen. Sponheim sier: "Å få delta i et rådslag kan være interessant nok, men det svarer ikke helt til den demokratiske grunntanke som sier at vi alle er borgere med likeverdig rett til å delta i styringen av landet." Og videre: "Engstelsen for hva som kan komme til å skje, blir mindre hvis enhver kan kikke makthaverne i kortene. Respekten for vedtak som til slutt blir fattet, øker når alle vet at de kan være med og påvirke. Slike samråd kan nok øke kvaliteten på politikken. Men det er ikke noe bidrag til å bøte på den avmaktsfølelsen og mangel på tillit til politikken som kan føre til en valgdeltakelse på det absolutte lavmål neste år."

Frihetstap

Når Jagland i tillegg utnevner superministre til å planlegge "Det norske hus", og de skal være eksperter på kommunikasjon og digitalteknikk, da minnes en hva stortingsrepresentant John Dahle skrev i fjor sommer: Vi lever i en etterdemokratisk fase, teknobyråkratisk styrt. Grunn til optimisme er det kun hvis mange nok forstår alvoret i tide.
Disse grunntrekkene som jeg her har skissert, viser oss at vi er godt på vei til å miste vår hardt tilkjempede frihet i menighet og samfunn. Når en så legger til at faglovgivningen på en rekke områder i menneskets hovedrelasjoner - til Gud, til medmennesket i samfunn og menighet og til naturen - er dramatisk omlagt de siste 15 - 20 år, da frykter man at "det nye norske hus" etter hvert kan bli regjert av paver og diktatorer. Legger en så til at "Ny kommunelov" med flere omstrukturerer det norske samfunn fra å være et "desentralisert folkestyre" til å bli et "sentralistisk byråkrati" styrt fra de lukkede rom med digital makt, da vet man at vi er på feil vei. Men folket kan ennå si nei i frie valg.

---

BILDE, med følgende tekst under:
Bildet over viser en glad gjeng fra aksjonen i 1963-64. De har kjempet for kristendomsfaget i barneskolen. A.K.F. startet denne underskriftskampanjen og fikk inn ca. 8000 lærerunderskrifter, så overtok karene over og fikk inn i alt 725.614 underskrifter fra folket. Etter det var det ikke godt å rikke kristendomsfaget i norske skoler i mange år.

---

***

OVERSIKT | TIL TOPS | THE END |

***

Denne side er fra (This page is from):

HUN / Hjemme Undervisningen i Norge,
N-5520 Sveio, Norge.
Tlf.: 52740864. Fax-modem: 52740435. Postgiro: 0826.0762.231.
E-mail: runehan@sn.no
HUN har Internett-adresse:
http://home.sol.no/hunwww/index.htm

HUNs logo